mandag 25. februar 2013

Continuation of post-apocalyptic novel (first draft)



Wesley Criegen rose from his resting place. His tongue dry, he stumbled towards the door to take a leak. The smell in his shack would’ve been repugnant to anyone but him; he’d developed immunity to it, grown accustomed to the odious cocktail of odours. He looked at the sun as it rose behind a layer of smog or soot. The air was dry, it smelled burnt. In the distance he could barely make out the faint outlines of caravans and bonfires. Smoke rose in plumes from various places in the immense wasteland.

He was high above the desert, looking down at the world from his resting place in the barren mountains. A couple of vultures circled him – they were fewer now than before, obviously being decimated by something ... But what, exactly? The heat? Lack of nourishment? Or something else entirely? He didn’t know. All he knew was that his stomach roared and ached. So he grabbed his trusted plasma pistol and shot one of the birds dead on the ground, fetched it and cooked it over the fireplace.

His black leather jacket bore various military insignia. He’d been a soldier in the confederate army, a storm trooper of sorts, sporting military grade weaponry of the heavy variety. Now his brothers in arms were long gone, probably all killed off by the foreign robot armies that invaded New America in the late twenty thirties. He missed them sorely, they’d been his only friends, his family.

He took a caffeinated stimulant injection and went out into the sun once more.    
            “Oh, fuck you, sun,” he murmured. “Fuck you.”
            He started ascending the nearest peak, an ash-covered mountain some fifteen hundred feet tall. He was hyper-ventilating after a couple of feet, gasping for air, cursing his poor health, cursing the gods and the atmosphere and everything else in the known universe. But it had to be done, he had to scale this mountain, for he was certain it contained what he looked for: An ancient and holy artifact – the fabled Engineered Diabolical Electromagnetic Nanoparticledevice, or EDEN for short.              

                                                                                                                                          

søndag 17. februar 2013

Continuation of post-apocalyptic novel (first draft)




A pack of scavengers scoured the wastelands, their bodies casting dull shadows as the sun slowly trudged towards the horizon. They still looked somewhat human, their naked torsos sweating in the extreme heat, their jaws eerily strong, beset with sharp canines and massive molars made of carbon nanotubes, proof that they weren’t quite human after all. Once denizens of the coastal compounds, now they led a nomadic lifestyle, marching in a seemingly aimless fashion through the deserted hellscape once known as Earth. But alas, contrary to its appearance, their march was everything but aimless. 

The leader among them was known as Kaleb to his peers. His was the privilege to walk first, leading a band of approximately a dozen scavengers. He clutched a sickle in his right hand, his fingers strengthened by a rare alloy from one of the experimental materials science labs in the far north, beyond the reach of barbarians and citizens alike. To his right walked Khysha, the alpha female of the group  a tan, strong Amazon, wearing a bear hide and various jewellery scavenged from abandoned vaults in the hinterlands. Her abdomen was swollen, containing a fetus slowly developing into that which in Scripture was known only as The Chosen One. Both she and Kaleb was sure of this, as was the rest of the pack, along with several other similar groups wandering the immense wasteland. For they had a close relationship to the gods, praying and talking to them every day, routinely stopping to raise the mobile temple, an Ark of The Covenant of sorts, a tent shaped like a pyramid, made of nylon, bobcat hides, pieces of plastic and a varied assortment of found materials.



lørdag 16. februar 2013

"Den beste av alle mulige verdener" (arbeidstittel), roman, kapittel 4 (av 64)





4

Hver eneste kveld var det noe som skjedde. Faddertiden var en lang sammenhengende fest, og jeg kjedet meg akkurat like mye som jeg pleide å gjøre på fester. Den ene uinspirerende samtalen fulgte den andre, og var like lammende og sløvende for sjelsevnene som ølflaskene jeg ukritisk konsumerte. Inntrykkene fløt over i hverandre, i en ubestemmelig masse av hendelser, tildragelser, tanker, følelser. En sømløs vev av retningsløse tråder, filtret sammen av tilfeldigheter, bussturer, dulgte blikk som ikke ble møtt med annet enn taushet, likegyldighet.
Noen dager etter skolestart møtte jeg Eskil.
Arman sendte ut melding til fadderbarna om en fest i en liten park over Samfundet. Det var en happening som kom på kort varsel, så jeg hadde ikke drikkevarer i kjøleskapet. Jeg slet meg ut av søvnen og dro nedover, møtte opp akkurat idet folk var iferd med å forlate parken. Arman drev og løp ned en sklie mens han ropte og skrålte. Jeg misunnet ham evnen han hadde til å oppføre seg som et barn, denne barnlige gleden som alltid lot til å boble opp i ham lik kullsyre i mineralvann. Jeg fikk øye på et par nye fjes der, et mørkhudet og et lyshudet.
            Den ene fyren, den lyshudete, kom mot meg mens han gliste bredt.
”Du må være Julius,” sa han. ”Har hørt mye om deg.”
Jeg tok ham i hånden. ”Og du er?”
”Eskil. Jeg hører du driver og skriver?”
Jeg nikket.
”For Vi Menn og sånn, da eller? Erotiske noveller?”
”Blant annet.”
Han lo, men ikke ondsinnet. ”Det er kanskje mange kreative folk her?”
”Tja. Er vel noen.”
”Jeg er musiker selv, da.” Vi begynte å gå nedover mot Bakklandet. ”Har absolutt gehør. Skriver sanger selv. Komponerer. Gikk musikklinja på Molde VGS. Du er jo også fra Romsdal?”
Jeg nikket. ”Fra Soldalen.”
”Soldalen, ja …? Kjenner du … Sabrina? Jeg gikk sammen med henne på musikk. Hun var fra Soldalen.”
”Sabrina Lunde?”
Han nikket.
”Kjenner søstra hennes, så vidt.”
Plutselig begynte regnet å hølje ned. Vi søkte ly under et tak til det verste hadde gitt seg. Så gikk vi videre. Arman løp som en galning, skled på asfalten og kollapset i en bylt av armer og bein. Han brølte av smerte. Vi andre lo.
Ved Bybroen Antikvariat, nederst på Bakklandet, stoppet Arman oss og pekte på døra.
”Dette er Bybroen Antikvariat,” sa han. ”Det liker filosofene.”
Vi nikket. Selv kjente jeg til Antikvariatet fra før, hadde vært på filosofiske tilstelninger der flere ganger og truffet opptil flere filosofer og andre mer eller mindre forhutlede eksistenser. Det var et koselig lite sted, mørkt og gammelt og trangt. Med brunbeisede vegger og peis i andre etasje, var det innbydende og varmt. Innehaveren hadde kjøpt en bok av meg en gang, han hadde fått den for to halvlitere.
Eskil virket uhørt energisk og utadvendt. Hele tiden smilte han bredt. Han snakket høyt og breiet seg ut. Til høyre for meg hadde jeg den andre fyren. Han var nordlending, noen centimeter lavere enn meg og snakket også i ett sett. Om islam.
En mørhudet fyr som snakker om islam, tenkte jeg. Jeg hadde allerede gjort koblingen, men jeg spurte: ”Er du muslim?”
Han ga meg et kort, misbilligende blikk. ”Nei, nei. Jeg er motstander av islam. Jeg starta den nest største anti-islamske gruppa på Facebook.”
”Akkurat.”
”Jeg hater bin Laden og den gjengen der. Forbildene mine er Christopher Hitchens, Richard Dawkins, Sam Harris, Daniel Dennett, Richard Carrier …”
Mens vi gikk gjennom Lykkens Portal på Gamle Bybro, fortsatte han å ramse opp navn på forbilder han fetisjerte og bøker han hadde i samlingen, som angivelig omfattet tusenvis av bind. Det var noe mekanisk over denne oppramsingen hans, liksom han leste fra et manus. Alt virket innøvd, ingenting spontant. Det fantes ikke improvisasjon over ham, fantes ikke kreativitet eller evne til å tenke holistisk, noe jeg fant litt foruroligende. Vi begynte å snakke om Dawkins’ kommende bok, The Greatest Show on Earth, men det eneste jeg kunne tenke på var Vilde og hvorfor hun ikke var der. Hva hadde skjedd med henne? Hadde hun sluttet?
”Der borte er homseklubben i byen,” sa Arman og pekte på et utested bak oss. ”Så hvis noen av dere har slike preferanser, vet dere hvor dere skal gå.”
Folk lo.
Snart ble jeg gående ved siden av en fyr som het Nils og var fra Lom.
”Jeg skal bli revisor,” sa han. ”Studerer bare filosofi i et år først.” Han forklarte at han skulle studere revisjon og ta over familiegården. Planen var visst allerede fastlagt, men jeg fikk ikke inntrykk av at det var noe han gledet seg til. Snarere virket det som om foreldrene hadde lagt denne planen for ham, og at han mest av alt ønsket seg noe annet enn å bli revisor og gårdbruker. Han begynte å snakke om pyroteknikk, at han hadde tatt et kurs i det og var sertifisert pyrotekniker. Vi fant ut at vi begge hørte på Tool, så jeg skjønte at han måtte være en ganske smart fyr, tross det bondske, nesten uflidde utseendet hans. Han manglet en fortann, noe som forsterket inntrykket av at han kom rett fra en pappeske på gata.
Vi kom fram til utestedet Vista, en fancy klubb med neonlys og ungt, velkledd klientell, hovedsakelig BI-studenter og andre som utdannet seg innen økonomi, markedsføring eller ledelse. Jeg hatet slike steder, men nå hadde jeg bestemt meg for å være sosial, så jeg viste frem legitimasjon og gled inn sammen med de andre. Jeg gikk stadig og gjentok at denne fadderuka var en unntakstilstand for meg, at jeg vanligvis ikke levde slik, men hadde muligheten til det nå, siden jeg plutselig hadde begynt å tjene noen kroner på skrivingen i sommer. For meg, som hadde isolert meg fra omverdenen i flere år, var det en atspredelse å være ute med folk. Jeg følte jeg kunne lære noe ved å møte nye mennesker, følte at disse bekjentskapene kunne tilføre meg noe. Kunnskap, glede, et eller annet. Så overbevist var jeg om dette at jeg hver eneste kveld ble med ut, enda jeg innerst inne visste at jeg trivdes best i eget selskap, lesende eller – aller helst – skrivende. Selvsagt visste jeg at bøkene kunne tilføre meg mer enn de aller fleste av disse menneskene kunne, men nå skulle jeg være sosial, knytte noen nye kontakter, få noen nye venner, all den tid jeg hadde forledet meg selv til å tro at berikelsen dette kanskje ville gi meg, kunne veie opp for tapt skrivetid.
Innenfor begynte Eskil straks å slå seg løs sammen med en haug jenter. Han var merkelig kledd, hadde på seg en gråmelert, løstsittende joggebukse og en jakke i semsket skinn. Jakken var for så vidt fet nok, men buksa passet liksom ikke helt inn på denne klubben. De søte jentene han fant seg syntes ikke å ta notis av det – de smilte og lo, og jeg fikk inntrykk av at Eskil var et naturtalent på dette området, at han var en naturlig utadvendt person som rett og slett hadde draget. Det skulle ettertrykkelig vise seg at mistanken min hadde vært ubegrunnet.
Vi satte oss ved et par runde små bord i en mørk krok. Musikken var øredøvende, så det var nesten umulig å føre en skikkelig samtale. Likevel gjorde Angus og jeg et forsøk. Sammen med Einar og Bård, medstudenter av oss, snakket vi om politikk, om egalitære samfunn og statsvitenskap. Jeg insisterte på viktigheten av å huske at mennesket er et dyr, noe Einar fant usmakelig.
”Mennesket er ikke et dyr,” sa han med sin brede sunnmørsdialekt. ”Og miljø er mye viktigere enn arv. Arv spiller ingen rolle. Alle har de samme mulighetene. Å si noe annet er rasistisk og moralsk forkastelig.”
”Miljø er viktig, men arv er enda viktigere,” sa jeg. ”Arvede egenskaper setter uvegerlig begrensninger for hvor mye miljøet kan påvirke oss. Og selvsagt har ikke alle de samme mulighetene.”
Han bøyde seg over bordet. ”Åhåh, du! Har ikke alle de samme mulighetene, liksom!?”
Jeg fryktet at jeg hadde å gjøre med en virkelighetsfornekter av dimensjoner, så jeg lot ham få det siste ordet og trakk meg tilbake fra diskusjonen. Slike samtaler var uansett unyttige. Alle sto på sitt, og de færreste ønsket å ta innover seg vitenskapelige realiteter. Biologien var uglesett i Norge; det viktigste var politisk korrekthet, selv om den gikk på bekostning av virkeligheten. Alle kriminelle handlinger skyldtes uheldig innflytelse i oppvekstmiljøet, alle mobbere var uskyldige, mobbeofrene var de egentlige synderne. Ble du stukket med kniv, hadde du helt sikkert gjort deg fortjent til det. Knivstikkeren var derimot en stakkar som hadde hatt slik en vond oppvekst, og som måtte rehabiliteres ved å få seg noen måneder i et hotellignende fengsel. Slik var den norske virkeligheten, og slik kom den til å forbli. Ingen empiri kunne få beslutningstagerne til å snu, for de lot ikke forskning komme i veien for inngrodd ønsketenkning. De var urokkelige i sine forstokkede vrengebilder av virkeligheten, og det eneste man kunne gjøre var å la dem holde på, la dem lulle seg dypere ned i feberfantasiene sine mens samfunnet langsomt gikk til grunne rundt dem, rundt oss.
Det dukket opp en kraftig bygget brande som var en venn av Arman. Han rakte meg hånden og presenterte seg, men jeg oppfattet ikke navnet i all støyen. Irriterende nok presterte han å velte et ølglass – jeg mistenkte at det var med vilje – over et telys som sto på bordet. At jeg fikk øl på buksa var for så vidt ikke så nøye. Verre var det med all stearinen som både kom på jakkeermet og på buksa. Hvit stearin i skrittet på en svart bukse kunne fort gi uheldige assosiasjoner. Han unnskyldte seg, men jeg smilte som en annen idiot og sa det var greit. Så gikk jeg derfra og dro hjem.


Det tok flere dager før Vilde dukket opp igjen. Det skjedde i anledning av en gruppeøving i faget Exfac-008, Tekst og argumentasjon. Foreleseren, Odd Ansgar, var en bekjent av meg, en jeg hadde møtt for lenge siden, på Bybroen Antikvariat. Hans lettere nervøse, litt keitete opptreden kom derfor ikke som noe sjokk på meg, men jeg merket at mange av medstudentene mine hadde reservasjoner overfor ham. Det kom kritiske spørsmål og innvendinger, men jeg fulgte ikke med på dem, fikk ikke med meg hva de gikk ut på. Jeg var nemlig altfor opptatt med å tegne en hodeskalle på baksiden av et ark vi hadde fått utdelt. Vilde satt ved siden av meg, og jeg prøvde å imponere henne med tegneferdighetene mine. Med en blå kulepenn skraverte jeg frem kraniets form mens jeg smilende beundret kreasjonen. Jeg klarte ikke legge skjul på stoltheten.
            ”Den begynner å ta form,” sa Truls og smilte på en måte som var ukarakteristisk for ham. I det hele tatt var det sjelden han viste seg så sympatisk som han gjorde nå. Minutter før, mens tegningen ennå hadde vært noen usammenhengende streker, hadde han lurt på hva jeg tegnet, men jeg hadde ikke sagt noe. Hodeskaller var et av gjennomgangstemaene for det jeg pleide å drodle på slike ark. Jeg var besatt av hodeskaller, tegnet dem overalt. Margene i skriveblokkene mine var fulle av dem, såvel som stiliserte eller abstraherte kvinneansikter, sirkler med graderte skygger eller fabelskapninger som typisk var halvt menneske, halvt dyr. Ofte hadde kraniene og skapningene oksehorn, for jeg hadde en dragning mot vesener med horn i pannen, en dragning mot antropomorfe dyr, demoner, demiguder, avgudsbilder, alt som kunne gi meg assosiasjoner til noe mytisk og svunnet og fremmed, alt som minnet om jungianske arketyper eller atavistisk nostalgi slik det ble formidlet gjennom skriftene til Liebhauss eller den store britiske magikeren Austin Osman Spare, et annet av mine forbilder, som sto i gjeld til den tyske mesteren. Krumme, sabellignende horn var noe av det vakreste jeg visste på et kranium, og jeg drømte om å få horn selv, om å få foretatt kirurgiske inngrep, om å gro beinete, sabelformede utvekster fra pannebrasken, for det var vakkert, å så vakkert!
            Jeg fremviste ingen synlig skuffelse over at Vilde lot til å ignorere tegneinnsatsen min. Jeg godtok at hun var opptatt med tafatte forsøk på å kurtisere Steffen, en litt barsk og muskuløs fyr som satt ved samme bord og var noe av en gåte.
            ”Har jeg ikke sett deg på en butikk før?” sa hun. ”Sitter du i kassa på Ica?”
            Han ristet på hodet og så uinteressert på henne. ”Har jobbet i butikk, men aldri på Ica.”
            Hun smilte flørtende og lo. ”Er sikker på at jeg har sett deg på Ica.”
            Han gliste til henne. ”Har nok aldri jobbet der.”

Etter at timen var omme ble jeg stående utenfor klasserommet sammen med Vilde og Truls. Jeg lirte av meg noen fraser om Schrödingers Katt og andre kvantemekaniske eksperimenter. Hverken Vilde eller Truls hadde peiling nok til å oppdage at mye av det jeg sa sikkert ville blitt stemplet som bullshit av en kvantefysiker, all den tid jeg baserte meg på enkle, populærvitenskapelige kilder, som var det eneste jeg hadde forstand til.
            ”… derfor medfører Heisenbergs usikkerhetsrelasjon at vi aldri kan få sikker viten om noe som helst,” sa jeg mens jeg gestikulerte forklarende.  
Etter hvert dreide samtalen over i retning av norsk samtidspolitikk, og vi gikk derfra, ned mot bussholdeplassen. Vi gikk om bord i buss nummer ni, og satte oss bakerst. Jeg lånte Truls en tier slik at han fikk nok til billetten. Vilde satte seg mellom oss, og hørte passivt på mens vi snakket om norsk politikk. Samtalen kretset rundt blasfemiparagrafen som Stoltenberg hadde prøvd å innføre, om karikaturtegninger og den forestående debatten mellom Jonas Gahr Støre og Erna Solberg, som om kort tid skulle holdes på Samfundet.
            ”Jeg kan ingenting om politikk,” sa Vilde og smilte nervøst. ”Bare snakk, dere.”
            Så vi snakket og snakket, gjorde alt vi kunne for å imponere henne, for å utklasse motparten. Men før vi visste ordet av det hadde hun gått av på Solsiden, heldigvis ikke uten at vi først hadde rukket å utveksle numre og avtale en pils med henne. Det var jeg som hadde brakt emnet på banen. Hadde det ikke vært fint med en øl etterpå? Jo, det kunne vel vært fint.
            ”Jeg skal bare ordne noe hjemme først,” sa hun. ”Søsteren min trenger hjelp med innflyttingen. Så kontakter jeg dere.”
            Jeg og Truls gikk av i Dronningens gate, og tok turen innom busselskapet Team Trafikks hovedkvarter. Håpet var at det skulle gå an å kjøpe busskort der, men køen viste seg å være uendelig lang. Vi spurte noen ansatte om de hadde andre utsalgssteder. Det hadde de, på sentralstasjonen. Dermed gikk vi dit. På veien bortover spurte jeg ut Truls om hvilke litterære preferanser han hadde, hva han likte av skjønnlitteratur.
            ”Har jo lest litt krim og sånn,” sa han. ”Karin Fossum, for eksempel.”
            Jeg nikket.
            Jeg snakket ikke mer om skjønnlitteratur med Truls. Ikke fordi jeg hadde noe imot krim generelt eller Karin Fossum spesielt, men fordi jeg mente å kunne fornemme at han manglet skjønnlitterære følere, at det ikke var en sfære som interesserte ham nevneverdig. Dermed hadde vi ikke noen felles plattform en diskusjon kunne bygges på, ingen felles referansepunkter linjer kunne trekkes mellom. I det hele tatt opplevde jeg en stor avstand til Truls, jeg følte ikke jeg nådde frem til ham. Nesten hele tiden virket han full av forakt overfor meg – han kom meg aldri riktig i møte, åpnet seg aldri, sa aldri hva som lå ham på hjertet, spilte alltid med skjulte kort, fordekt og listig og preget av de stadig skiftende sosiale konstellasjonene vi nesten til enhver tid var omgitt av. Det var noe hånende og kaldt ved ham, noe fiendtlig og misantropisk som sto i grell kontrast til det bildet han tegnet av seg selv på Facebook, hvor han hadde over åtte hundre venner og ofte kunne fremstå som en sympatisk skikkelse, en empat, en filantrop, full av sympati for verdens fattige og underkuede, en sann menneskevenn uten hverken evne eller lyst til å utøve onde gjerninger. Mats var ingen skjønnånd, men en skapning underlagt driftene. Han foretrakk enkle svar, godt mot ondt, svart mot hvitt, en verden uten nyanser. Alt dette var jeg ennå ganske uvitende om, men jeg begynte å få en fornemmelse.
            På sentralstasjonen ble vi stående i kø en stund, selv om køen var atskillig kortere enn den i Dronningens gate. Da vi omsider sto forrest i rekken av mennesker, for det meste ungdommer, fikk jeg rede på prisen. Jeg betalte 1400 kroner og fikk et kort som ville gi meg et ubegrenset antall reiser i 120 dager, lenge nok til å holde frem til juleferien. Det var en investering som utvilsomt ville lønne seg om jeg tok bussen mer enn cirka ti ganger per uke, og det regnet jeg med å gjøre, for jeg hadde gjort det før, hadde hatt for vane å ta bussen mye, ofte dusinvis av ganger i uken – for slik å sikre meg at jeg fikk valuta for pengene som var investert i kortet.
            Folkebiblioteket ble neste stoppested. Jeg gikk på dass i kjelleren mens Truls gjorde seg kjent med bøkene. Av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at jeg hadde noe å gjøre i andre etasje også, så da gikk vi dit. Der, ved en datamaskin, fant vi Oscar sittende, travelt opptatt med å lete etter leiligheter på nettet.
            ”Hva er planen?” sa han.
            ”Tja, tenker vel å ta en pils etterpå,” sa jeg.
            Ansiktet hans lyste opp. ”Pils!? Jeg er med. Hvor? Når?”
            ”Vet ikke helt. Har ikke avtalt noe sted.”
            ”Hvem er med?”
            ”Vilde i hvert fall,” sa jeg.
            Ansiktet hans ble, om mulig, enda lysere. ”Greit. Vent på meg, da. Skal bare gjøre meg ferdig her først.” Han så på oss. ”Vent på meg!”
            Jeg mistenkte allerede at jeg hadde gjort noe dumt.
            Truls satte seg ned og ventet. Jeg gikk bort til skranken og spurte en av bibliotekarene om de hadde Sjelfjellvik Tidende, en liten lokalavis hvor jeg i siste utgave hadde hatt en artikkel på trykk, en artikkel omhandlende en kirkegård. Den hadde de angivelig ikke, men jeg var ikke fornøyd med dét svaret, så jeg begynte å lete gjennom avishyllene på egenhånd. Det var ingen Sjelfjellvik Tidende å se noensteds. Slukøret ga jeg opp og satte meg til å vente på at Oscar skulle bli ferdig. Jeg klarte ikke å fri meg fra tanken på at det hadde vært dumt å gå hit, dumt å invitere enda en konkurrent med på et vors hvor også Vilde skulle være til stede. Jeg hadde nemlig en vag fornemmelse av at Oscar var en fyr med draget på damene, og at han ikke kom til å stoppe før han var i buksa på Vilde. Selv om denne fornemmelsen ennå var rudimentær, lå den der som en merkbar kildring innerst i ryggmargen, en anelse som lå og vaket i det navnløse grenselandet mellom bevissthet og underbevissthet, dette ukartlagte området som var så enigmatisk og dragende.
            Vi gikk innom Rema ved torget og kjøpte oss pils. Jeg kjøpte bare fem flasker, hadde bestemt meg for å ta det rolig i første omgang. Det var jo ennå tidlig, jeg fikk heller supplere senere hvis det skulle bli behov for mer. Fra Rema gikk vi nedover Bispegata, over kirkegården ved Nidarosdomen, ned til Marinen. Der fant vi en ledig benk med utsikt mot Bakklandet, byens vakreste strøk og Trondheims svar på Grünerløkka, og elva som blå og rolig rant forbi de gamle trehusene, speilende de hvite skydottene som drev over himmelen. På høyden på andre siden av elva, ruvende over Singsaker, skimtet vi Kristiansten Festning, en hvit firkantet byggekloss omkranset av en stjerneformet mur. Der ble han rykket opp til det hinsidige, landssvikeren Henry Rinnan og hans høyest betrodde kumpaner.


Så satt vi der, tre gutter i 2009. På en benk i Marinen, nippende til hver vår pils mens vi så opp mot Festningen. Det var Oscar og Truls som førte ordet; jeg hadde ingenting å bidra med, hadde ikke kompetanse på området de diskuterte. De snakket om jenter. Hvilke kriterier de la til grunn for å avgjøre hvorvidt en jente var pulbar, hva som eventuelt gjorde en jente til kjærestemateriale, og så videre. De var skjønt enige om at utseendet var det viktigste, og at en pulevenn var å foretrekke fremfor en kjæreste. Siden jeg ikke følte meg til rette i samtalen, siden jeg ikke hadde noe smart eller overraskende å skyte inn, sendte jeg Vilde en melding om at vorspielet hadde startet, med instruksjoner om hvor hun kunne finne oss. Hun svarte ganske snart:
Må bare få i meg mat først. Så kommer jeg nok luskende etter hvert. J
            Og ganske riktig. Etter hvert kom hun luskende. Vi snudde oss mot henne, mekanisk som roboter, og så de akkurat passe brede hoftene svaie fra side til side. Kroppen hennes var velproporsjonert og antrukket i mer ungdommelige klær enn jeg kunne huske å ha sett henne i før. Allerede visste jeg hva jeg kunne vente, allerede merket jeg den umiskjennelige lukten av brunst hos de to andre hannene. Ivrig gjorde de plass til henne mellom seg, og hun satte seg mellom dem uten å nøle, viet meg knapt et blikk. Det ble utvekslet noen obligatoriske høflighetsfraser, men både Truls og Oscar var pågående fra første stund. De strøk henne på armene, tok henne på skuldrene. De prøvde å imponere henne med frekke kommentarer, den ene slibrigere enn den andre. Kurtisen var åpenlys fra første stund, og jeg ble sittende mest som en rekvisitt, en mannekeng en eller annen distré rekvisitør hadde glemt igjen på scenen. Som en evnukk bivånte jeg de to brunstige hannenes paringsritualer. Riktignok deltok jeg i den kaotiske diskusjonen som utspilte seg, men jeg følte ikke at jeg fikk inn noen fulltreffere, enda emnene i og for seg interesserte meg.
            Både Oscar og Truls hadde et sydlandsk temperament. De hadde dette ekvatoriale ved seg, dette ustyrlige pasjonerte som var så unorsk og fremmed for sindige nordboere som meg. En ukuelig trang til å nedlegge damer og fremstå som casanovaer, en umettelig sult på fitte og på å bli anerkjent som kvinnebedårere. Truls var adoptert fra Guatemala, men hadde afrikanske trekk, afrikansk hudfarge. Jeg antok at han måtte være etterkommer av slaver fra det mørke kontinentet. Han engasjerte seg i anti-islamsk arbeid for å passe inn, for å liksom vise at han var nordmann like inn til beinet. Han ville kanskje kompensere for rasetilhørigheten sin, så han skrev sydende islamkritisk propaganda på Facebook, og var aspirerende bidragsyter på det høyrevridde nettstedet Document.no. Oscar var halvt chilensk, og en enda mer rastløs skjørtejeger enn Truls. Markeringsbehovet hans i diskusjoner var tilsvarende Truls sitt, og han rakte ofte opp hånden bare for å høre sin egen stemme, bare for å si noe, uavhengig av hvorvidt det var relatert til hva enn det nå var foreleseren snakket om. Han var et selverklært følelsesvesen med stort behov for kroppskontakt, og klarte ikke å undertrykke dette behovet, enda han var født og oppvokst i Norge. Det stivbeinte norske sosialdemokratiet la ingen demper på lidenskapene til slike som ham, for lidenskapene satt i blodet, lå nedfelt i genene som medfødte trekk, hinsides sosial regulering. Politisk sett var han imidlertid Truls’ rake motsetning. Han var barn av en sosialist, og mislikte amerikansk imperialisme og krigføring på fremmed jord. I denne henseende var han min våpenbror, og i utenrikspolitiske diskusjoner var det ofte steile fronter mellom oss to på den ene siden, Truls på den andre. Truls ga sin helhjertede støtte til amerikansk utenrikspolitikk post-9/11, og han gjorde det på en rabulistisk måte som nok var forankret i det sydlandske lynnet hans, i en hang til store ord og svulstige floskler, noen ganger lik dem man kunne høre i talene til amerikanske presidenter, andre ganger lik dem som ble brukt av de engelskspråklige vitenskapsformidlerne han beundret og tilbad. Han snakket stort om idealisme og sannhet, at ”vi må omfavne fred, frihet og sannhet” eller ”vi må følge vitenskap og naturalisme”. Brede, sveipende vendinger var hans spesialitet, og han henga seg lett til sitater fra store tenkere, sitater han til stadighet bakte inn i de ofte overdimensjonerte kommentarene han skrev under folks Facebook-statusoppdateringer, hvor han også kunne finne på å inkludere et komplett noteapparat med kildehenvisninger i form av utførlige litteraturlister eller linker til nettsteder med mer utfyllende info. Han ønsket å uttrykke seg forseggjort, ønsket å være profesjonell, bli tatt seriøst, men han var og forble en dilettant, en uforbederlig pretensiøs wannabe utrustet med altfor små intellektuelle ressurser til at han kunne bli en kraft å regne med i den norske samfunnsdebatten. I beste fall, ved å mobilisere hele sin mentale styrke, kunne han bli en parentes, eller kanskje en fotnote, i norsk åndsliv.
            ”Gidder du åpne?” sa jeg til Oscar og rakte ham en pils.
            ”Åja. Du klarer ikke åpne den selv, du nei.” Han så overbærende på meg mens han tok en lighter opp av lomma, klemte pilsen hardt mellom fingrene og poppet av korka med et smell. Han rakte meg pilsen og sendte Vilde et megetsigende blikk.
            Det kom frem at Vilde var klassisk musiker, at hun spilte cello, og jeg merket at Truls og Oscar straks spaknet og ble sittende og sture i taushet, for dette var ikke deres område, ikke et emne de behersket. Motivert av dette faktumet gikk jeg til verks og sørget for å holde samtalen fastlåst på klassisk musikk. Ganske snart snakket jeg og Vilde, takket være min listige evne til å pense samtalen inn på det sporet jeg ønsket, om asiatiske klassiske musikere kontra de vestlige, hvordan asiatene ofte var teknisk bedre fordi de ble kjørt gjennom harde treningsregimer fra de var små, men ikke nødvendigvis utviklet noen kreativitet som overgikk de vestlige musikernes. Jeg dro frem de få navnene jeg kunne som var relevante i denne sammenhengen – cellisten Yo-Yo Ma og pianisten Lang Lang. Væpnet med disse referansene fremmet jeg en tese om at asiatene var arvelig belastet, at deres evne som musikkvirtuoser var genetisk betinget. Jeg var på nippet til å si at de var gudbenådede, men tok meg i det i siste liten, nøyde meg med å aksentuere min forstilte biologisk-determinstiske forklaringsmodell før jeg forsøkte å konsolidere den ved å henvise til diverse forskningsartikler jeg mente å ha lest i vektige tidsskrifter. Vilde imøtegikk imidlertid påstandene mine, og mente det var miljø, ikke arv, som hadde formet suksessen deres. Hun viste til egne erfaringer og fastholdt at det kun var trening, trening, trening, slett ikke medfødte egenskaper, som var avgjørende for musisk kyndighet.
            ”De er teknisk gode,” sa Vilde. ”Men det er ikke sånn at de blir nyskapende av den grunn. De har bare trent jævlig mye fra de var små.”
            Uten at jeg merket det dreide diskusjonen over i retning av noe annet, av hvordan man blir den man blir, hvordan man formes av omgivelsene, hvor mye som er forutbestemt og hvor mye som er tilfeldig.
            ”Det fins ikke tilfeldigheter,” sa jeg. ”Alt er determinert.”
            ”Hva med fri vilje?” sa Vilde.
            ”Det fins ikke,” sa jeg. ”Hvordan skal viljen kunne være fri?”
            Dermed var det gjort: Oscar og jeg begynte å prate i munnen på hverandre, og jeg forbannet meg selv for ikke å ha holdt enda lenger fast ved den klassiske musikken som hadde umuliggjort hans og Truls’ inngripen i diskusjonen.
            Truls bestemte seg for å kjøpe mer pils, og jeg ba ham om å kjøpe meg en flaske.
            ”Du skylder meg jo ti kroner,” sa jeg. ”For bussen.”
            ”Jada,” sukket han, himlet med øynene og gikk av sted.
            Vilde så på pilsboksen sin.
”Søthet,” sa hun enigmatisk og beskuet symbolene på boksen. ”Ganske høy grad av søthet på denne. Det passer meg bra.”
            ”Hvordan?” sa Oscar.
            Jeg sukket. ”Den er søt,” sa jeg. ”Akkurat som henne.”      
            Vilde fniste. Å, hvor hun var søt når hun fniste!
            Oscar lente seg mot meg og gliste.
”Er du en konkurrent?” hvisket han.
            Jeg smilte. ”Alt er biologiske prosesser, vettu.”
            Han lo før han igjen lente seg mot Vilde og konsentrerte seg om å berøre henne mest mulig. Hun lot ham holde på, men var passiv, gjorde ikke noe tilbake. Det at hun ikke ytte motstand sa imidlertid mer enn nok, for hun virket ikke som typen til å la seg klå på når hun egentlig var uvillig. Allerede visste jeg hvor dette kom til å ende, jeg følte meg forutbestemt til å tape. Det var likesom jeg så meg selv utenfra, lik en observatør som så noe utspille seg i henhold til et manus. En tilskuer som var vitne til en film full av Hollywood-aktige klisjeer og forutsigelig handling. Alt var forutbestemt og gjennomskuelig.
Etter at Truls var kommet tilbake, gikk vi mot Armans leilighet. Langs gangveien i Marinen og under Elgeseterbroen. Opp en liten bakke hvor Vilde stoppet og så seg tilbake.
            ”Jeg gikk opp og ned denne bakken en gang,” sa hun. ”Opp og ned. Igjen og igjen.”
            ”Hvorfor det?” sa jeg.
            ”Jeg var psykotisk.” Hun fniste. Vi så på henne.
            ”Er du ofte psykotisk?” sa jeg.
            Hun ristet på hodet. ”Nei, jeg er ikke psyko.”
            ”Ingen diagnoser?”
            ”Nei.”
            ”Du, forresten,” sa jeg. ”Jeg har lurt på en ting: Hva er greia med lutt? Hvorfor brukes ikke det instrumentet lenger?”
            ”Det brukes vel i noen kretser, men det er jo et typisk middelalderinstrument. Hvordan det?”
            ”Jeg skriver et skuespill om Gud og Satan, og der planlegger jeg å ha noen engler som spiller lutt og lyre. Og harpe. Har alltid lurt på hvorfor lutt gikk av moten i middelalderen.”
            Hun så på meg. ”Jeg vet ikke hvorfor det er sånn.”
            Vi gikk innom Rimi i Repslagerveita, hvor vi kjøpte mer pils. Til min skuffelse så jeg at de ikke hadde Grans, så jeg tok til takke med noen bokser Ringnes. Fra butikken var det kort vei til Arman. Jeg kastet et kjapt blikk på ”Patrick Bateman”-navneskiltet ved døra, skulle til å si noen velvalgte ord om det, men tok meg i det før ordene forlot leppene.
            Vi kom inn i gangen. Den var allerede full av sko, og jeg gjorde meg flid i å sette fra meg skoene mine på en pyntelig måte på et sted hvor jeg ville finne dem igjen. Da jeg behørig hadde plassert dem, ble jeg stående og se om de virkelig sto på rett sted. Hva om jeg flyttet dem bare et par centimeter lenger til venstre? Hva om jeg endret litt på vinkelen? Jeg bøyde meg og skjøv på den ene skoen, lirket den inn i en krok, innunder det nederste trappetrinnet, hvor den sto mørkt og mindre utsatt. Så flyttet jeg på noe annet fottøy for å gjøre plass til den andre skoen min. Vilde og gutta hadde for lengst gått opp i overetasjen. Jeg så på skoene. Sto de rett nå? Burde de ikke flyttes litt? Jeg tok tak i den høyre, flyttet den. Tok tak i den venstre, flyttet den også. Så stirret jeg lenge på skoene. Ovenpå hørte jeg lyden av festing – den umiskjennelige klirringen i glass, stemmesurret, musikken, trampingen. Jeg stirret på skoene, vurderte å flytte dem igjen.  
Da jeg omsider kom opp i andre ble jeg møtt av en håndfull ungdommer som satt og drakk. Folk jeg ikke kjente. Armans venner og romkamerater. De virket glatte, slepne. Jeg presenterte meg og satte meg ned. Den ene gutten, en pent kledd BI-student med glatt sleik, vertikalstripete skjorte og imøtekommende ansikt, gjorde et nummer av at han var uvanlig god til å huske navn.
            ”Julius,” sa han og pekte på meg. Jeg nikket. ”Vilde, Oscar, Truls.” Han lot pekefingeren løpe fra den ene til den andre, og de nikket etter tur. ”Jeg har jævlig god hukommelse!”
Det var trangt om plassen – Vilde og Oscar hadde tatt de ytterste plassene i den ene treseteren. Selv ble jeg sittende på en tom bruskasse, stirrende ut av vinduet mens jeg prøvde å få innpass i samtalen som fant sted mellom Vilde og Oscar. Vilde begynte å legge ut om en gammel vaktmester hun hadde blitt kjent med da hun gikk på videregående, en mann hun hadde utviklet et nært vennskap til. Men vennskapet hadde også vært noe spesielt, all den tid han kunne vært bestefaren hennes.     
            ”Men vi var bare venner, altså. Ikke noe mer.”
            ”Jada,” sa jeg. ”Sikkert.”
            ”Vi tror deg,” sa Oscar og himlet med øynene. Jeg gliste.
            Vilde smilte og ristet oppgitt på hodet. ”Sånn har samfunnet blitt. Alle tolker alt i verste mening. Og alle tenker koffert.”
            ”Du har et poeng,” sa jeg.
            ”Dette kan du jo bruke i Allers,” sa hun og så på meg. ”Dette kan du skrive om. En sånn historie fra virkeligheten.”
            Jeg var bestevenn med vaktmesteren, mener du?”
            Hun nikket ivrig.
            Jeg lo. ”Du sier noe. Det kan faktisk funke. Tror jeg skal gjøre det.”
            ”Se på håret hans,” sa Oscar og strakte seg mot meg. ”Se så fin du er på håret.” Han begynte å ruske i håret mitt. Han lo.
            Vilde lo også og begynte å ta på håret mitt. ”Så fin du er.”
            Oscar tok en pappbit og la den på hodet mitt. ”Se, ble du fin.”
            Latteren hans runget utover i rommet.
            ”Jada, jada,” sa jeg og føyset vekk pappbiten. Jeg visste hva dette var, jeg kjente reglene for spillet. Oscar hadde ment at jeg fikk for mye oppmerksomhet, og for å utjevne balansen hadde han begynt å kødde med håret mitt. Slik degraderte han meg, viste at jeg var svak, en som underkastet seg og lot seg herse med. Han hadde selvfølgelig helt rett, og han visste det. Alle her visste det. Jeg lot meg herse med, tok ikke igjen, hadde ikke nerver til det.
            Jeg så hvordan han strøk Vilde på låret, hvordan han kom tettere og tettere innpå henne. Etter at han hadde vært på do en tur og fått plassen sin frastjålet av en annen fyr, satte han seg på kne rett foran henne og så henne inn i øynene mens han med begge hender strøk lårene hennes. De snakket tett, om intime ting, og det var umulig å tvinge seg inn i samtalen deres uten å bli latterliggjort eller føyset vekk av Oscar. Eller var det virkelig umulig? Hva om jeg bare trengte meg på, satte min vilje igjennom, hevdet meg, gjorde krav på det som var mitt, det som rettmessig tilhørte meg og ingen annen?
            Noen gikk ned i første, og et par ledige plasser åpnet seg i den andre sofaen. Oscar kastet et blikk mot det loslitte møbelet før han så megetsigende på Vilde.
            ”Skal vi sette oss der?” sa han. ”Så får vi litt bedre plass?”
            Hun nikket og fulgte etter ham.
Nå hadde de en hel sofa for seg selv, og de inntok en positur som levnet liten tvil om hvordan dette skulle gå. 
For å forskåne meg selv gikk jeg inn på kjøkkenet og forsøkte å mingle med noen av de andre kjenningene som hadde dukket opp helt umerkelig mens jeg satt fortapt i Vilde. Åndsfraværende pratet jeg litt om bøker og skriving, lirte av meg en og annen uinspirert frase om populærvitenskap og pseudofilosofi, Liebhauss og fossilisering – uten å få tankene bort fra det forferdelige som jeg visste utspilte seg i stua. Det som fant sted der var ikke ment å skje, det var jeg som skulle vært i Oscars sted, det var jeg som skulle dominert og bemektiget Vilde. Det var intet mindre enn helligbrøde at Oscar nå satt – eller – og kurtiserte henne. Men jeg følte meg veik, svekket. Og jeg forbannet meg selv for å ha somlet slik med skoene.

Jeg gikk ut fra kjøkkenet, og ble møtt av et syn som var like ventet som det var skrekkelig. Oscar og Vilde satt i het omfavnelse. De hadde armene rundt hverandre og leppene forent. Oscar hadde en hånd hvilende på korsryggen hennes, under blusen. Øynene hans smilte mens han kysset henne. Hele han var et sleskt glis, en eneste stor triumferende oppvisning i sleskhet. Folk så på dem, glisende, anerkjennende. Selv Truls gliste. Jeg orket ikke se mer enn noen sekunder før jeg gikk ned i første etasje, uten å si et ord. Jeg låste meg inn på badet og ble stående og stirre på meg selv i speilet, ble stående og se på de mørke øynene, de slappe trekkene som var dratt ned i et uttrykk av bunnløs tristesse og resignasjon. Jeg hadde tapt. Jeg var en taper. Innvendig kjente jeg hatet mot Oscar ta form. Noe svart kokte i årene. Alt var slutt nå. Alt. Slutt. Ingenting hadde betydning lenger. Ingenting spilte noen rolle.
Jeg gikk ut igjen og ble stående og se lengselsfullt opp trappen. Jeg bestemte meg for å gå tilbake til andre etasje. Kanskje det ennå var håp, kanskje hun plutselig hadde ombestemt seg og støtt ham fra seg, sagt at det ikke kunne bli noe mer, at det fikk bli med dette kysset, denne fomlingen. Jeg gikk langsomt opp trappen, påpasselig med å tvinge frem en mine av likegyldighet eller noe som kunne minne om glede. Kanskje, kanskje det var håp …
Men, nei. Fortsatt satt de likedan.
Han holdt rundt henne, kjærtegnet henne.
Hun holdt rundt ham, kjærtegnet ham.
Ingenting kunne skille dem.
Jeg bestemte meg for å dra. I første etasje utvekslet jeg noen høflighetsfraser med Ole, som var i full gang med å konversere med de andre som hadde inntatt sofaen der – Dina, Hallgrim, Gry og noen, antageligvis filosofer, jeg ikke dro kjensel på. Etter litt leting fant jeg skoene mine – de var blitt flyttet – og kledde dem på meg, gikk ut i natten. Ingen kom til å savne meg her, ingen kom til å merke at jeg var borte. Jeg gikk nedover Prinsens gate, forbi Prinsen kinosenter og inn på den grusdekte gårdsplassen på baksiden. Mellom svarte løvtrær ble jeg stående i mørket og stirre på en skulptur av en kvinne som helte ut vann fra et kar. Det metalliske stoffet i skulpturen syntes å inneholde en eller annen sannhet, noe som fikk blikket mitt til å låse seg fast. Det var et punkt oppmerksomheten min kunne samle seg om, noe meningsfullt og bestandig, noe som ikke kunne svikte eller skuffe meg. Vannet som sildret, vinden som blåste, jeg som sto og stirret. Det fantes ikke mer i verden. Dette var alt. Dette var evigheten. Denne erkjennelsen var god, nesten trøstende.
            Jeg forlot gårdsplassen, gikk bort til nærmeste busstopp og satte meg på bussen som gikk hjemover.

 

"Den beste av alle mulige verdener" (arbeidstittel), roman, kapittel 3 (av 64)




3



De påfølgende dagene var en sammenhengende fyllefest nesten fri for nevneverdige erindringer. Noen glimt stikker seg ut, men det meste er mørkt. Vilde så jeg ikke mer til i løpet av disse dagene. Ei heller Brage. Jeg hadde ikke nummeret hennes, så kontakt var en umulighet. Etternavnet hennes fant jeg heller ikke, og e-læringssystemet It’s learning var lite behjelpelig i så måte. Hun var ikke oppført blant brukerne der, av en eller annen grunn som forble meg en gåte.
            Oscar snakket jevnt og trutt om den første kvelden. I en bisetning nevnte han at han hadde overnattet hos ei jente i klassen. Jeg spurte ham hvem det var. Han knep øynene sammen og klødde seg i hodet.
            ”Det var hun som het …”
”Hun som he-e-et …?” sa jeg. ”… Vilde?”
Ja! Dét var det!”
Nei! NEI!!!
            Jeg så på ham. ”Sikker på dét?”
            ”Nja, ganske sikker. Men ikke helt. Ei tynn ei. Jeg fikk ligge på sofaen hennes. Faen som jeg angrer på at jeg ikke la an på henne. Det kunne blitt noe på meg. Det er jeg sikker på.” Han slo seg på panna og forbannet seg selv. ”Idiot, Oscar! Id-i-ot!”
            Han slo seg på panna igjen.
            Jeg gikk lenge og grunnet på disse ordene. Kunne det virkelig være slik at Oscar hadde blitt med Vilde hjem allerede første kvelden? Hadde han tilfeldigvis truffet henne idet hun gikk hjemover, og slått følge med henne, hvorpå hun hadde sluppet ham inn i bopelen sin? Nei, jeg kunne ikke forestille meg at hun var så billig. Eller …?

En dag ble det arrangert et rebusløp for alle førsteårsstudenter. Løpet ble avholdt i sentrum, og dets uttalte hensikt var å gjøre studentene kjent med byen. På en rekke poster skulle det gjøres diverse oppgaver, de fleste av dem utformet med det for øye å virke fornedrende, barrierenedbrytende, grenseoverskridende. På den ene posten var det om å gjøre å få flest marshmallows inn i munnen. På en annen skulle man konkurrere i et sekkeløp. På en tredje skulle man sammen fremføre et egenkomponert nummer som uttrykte den trønderske folkesjel. Gruppen min valgte, uten at jeg var delaktig i beslutningsprosessen, å synge kjente trønderviser i en salig kakofoni, og høstet applaus for dette. Idet nummeret var ferdig fremført gikk det plutselig opp for meg at jeg hadde glemt igjen bæreposen min på en tidligere post. I posen hadde jeg liggende flere verdisaker, blant annet en skriveblokk full av selvutleverende prosa, full av notater til det som etter hvert skulle bli en ny roman. Jeg visste at jeg ikke kunne miste den, visste at den inneholdt noe viktig.
            ”Må stikke,” sa jeg til Ole. ”Glemte igjen posen min ved Samfundet.”
            Jeg løp over torget og nedover Kongens gate. I krysset mellom Kongens og Prinsens fant jeg en buss som jeg bordet. Sjåføren, en kjekkas av en nordlending, irettesatte meg for å ha krysset gaten på en måte som angivelig, i følge ham, skulle ha vært dumdristig.
            ”Du skal få slippe om bord,” sa han. ”På den betingelse at du lover meg å ikke gjøre noe lignende igjen.”
            Jeg trakk på skuldrene og så uforstående på ham mens jeg ga ham tretti kroner. ”Greit. Jeg lover.”
            I parken ved Samfundet fant jeg posen liggende akkurat hvor jeg hadde forlatt den, ved et tre som sto inntil et bord hvor studenter drev og regnet på noen tall. Jeg trakk et lettelsens sukk og sjekket at den fortsatt inneholdt alt den skulle. Det gjorde den. I parken hadde vi tidligere kastet frisbee og lekt en lek som gikk ut på å stjele tøyhalene fra hverandres bukser. Det var den klassiske haleleken, som jeg og sikkert de fleste andre kjente fra gymtimene på grunnskolen. En fornøyelse for noen hver. Ole hadde sagt Jeg vil ikke høre! da jeg, under leken, snakket om flashbacks til grunnskolens gymtimer, hvor jeg som regel hadde vært en taper som ble plukket sist når noen skulle velge lagkamerater i ballspill. Jeg forsto ikke hvorfor Ole absolutt ikke ville høre, men han virket oppriktig, så til slutt aksepterte jeg at han ikke forstilte seg – og ga opp å fortelle ham om min barndoms gymnastiske misere.
Noen ungdommer drev fortsatt og kastet frisbee. Andre sto ved et bord og regnet ut poengsummer fra haleleken, som var gått av stabelen i kraft av å være en konkurranse i det såkalte rebusløpet. Med godt mot forlot jeg parken, fant en busstopp og brukte overgangsbilletten på første buss.   
            Det tok lang tid før jeg fant igjen de andre. Veien gikk om Fjordgata og en dataforretning hvor de minutter før hadde vært og spilt spørrespillet Buzz. Omsider klarte jeg å lokalisere dem ved en brygge i Nedre Elvehavn. De satt der og sløvet i en stor trapp av betong, med utsikt mot elva og fjorden. Jeg fikk øye på Arild, en gammel bekjent av meg. Han gikk forbi, i retning Solsiden. Det røde skjegget og lange håret var karakteristisk nok til å gjøre ham umiskjennelig. Brillene og de svarte klærne forsterket ytterligere det idiosynkratiske ved hans vesen. Jeg vinket til ham; han vinket ikke tilbake. Ga meg ikke engang et nikk, verdiget meg ikke et blikk.
Hadde han ikke sett meg?
Jo, han hadde bare ignorert meg.
Han foraktet meg, fornektet meg, ville ikke være bekjent av meg.
Sånn måtte det være.  
            Den siste posten befant seg på Dolly Dimples i nærheten av Gossip. Vi fikk hvert vårt pizzastykke, og pizzaen smakte uvanlig godt til å komme fra Dolly’s. Jeg hadde aldri vært noen fan av pizzaen fra denne litt lugubre kjeden, men denne smakte intet mindre enn upåklagelig, og jeg trykket den vellystig i meg, stappet den inn i munnen, presset den ned spiserøret, alt mens jeg med den andre hånden hadde et nytt stykke parat, et nytt stykke jeg rev løs en bit av med tennene, hvorpå jeg sendte den inn på tungen, kvernet den i stykker med jekslene, kjente tomatsaus- og ostesmaken, fornemmet kjøtt- og kryddersmaken, følte varmen som var så god denne høstlige dagen som bebudet en mye kaldere, mørkere årstid. Etterpå gikk flere av oss innom Rema ved torget, hvor vi kjøpte pils. Jeg kjøpte en sixpack Grans Premium, siden de ikke hadde den billigere Grans BARE, som var min foretrukne variant. Fra Rema var planen at vi skulle gå direkte hjem til Arman, hvor kveldens vorspiel skulle finne sted. Men det viste seg at Arman hadde noe opprydningsarbeid å gjøre hjemme først, så han henviste oss til baren Brukbar, hvor vi inntil videre skulle sette oss ned, ventende på at Arman skulle gjøre seg ferdig med oppvask og rydding.
            ”Det er ikke det at jeg selv roter,” sa han. ”Men jeg deler leilighet med mange. Og de andre er skikkelig rotete.”
            Vi satte oss ved et utebord på Brukbar, et populært sted med store glassvinduer, kurvstoler, skinnsofaer og fastmonterte metallbord utendørs. Solen var et blekgult felt i det hullete skydekket, stadig vandrende vestover og nedover på hvelvingen over oss. Anstrøket av høstkulde som hadde festet seg ved luften, var nå vokst til en budbringer om nært forestående vinter – is som skulle dekke vanndammene, løv som skulle falle av trærne, frostrøyk som skulle komme fra munnen din mens du rastløst hastet mot noe nytt, stadig noe nytt, siden du aldri kunne få ro i din herjede sjel. Det ble utvekslet meldinger og telefonsamtaler, og før jeg visste ordet av det dukket Gry opp sammen med en jente jeg ikke hadde sett før. Hun var nordnorsk og hadde et søtt ansikt, betagende og veldig nærværende. Øynene satt tett inntil hverandre i et smalt, harepuslignende ansikt. Håret var samlet i en hestehale, og hun hadde på seg en brun skinnjakke og en pastellfarget bluse med rysjer og meanderborder som signaliserte noe tvetydig, vanskelig plasserbart. Hun presenterte seg som Marielle og sa hun skulle studere filosofi sammen med oss. Jeg ble umiddelbart ambivalent overfor henne, fikk ikke riktig tak på vesenet hennes, men lempet henne på fordomsfullt vis inn i en kategori for de ubestemmelige jentene som var søte men – inntil videre – uinteressante. Det var en sterk livsglede i henne, merket jeg, en joie de vivre som var så utilslørt at den ble påtrengende, nesten sjenerende. Jeg rakte henne hånden over bordet, men verdiget henne ellers ingen oppmerksomhet og følte egentlig at jeg virket ganske uhøflig overfor henne. Hun pratet i vei om filmen Into the wild, som jeg forsto at hun hadde et nært forhold til. Jeg og flere av de andre var utålmodige etter å komme oss bort derfra – vi satt med ølposene mellom beina, og lengtet etter å ta fatt på vorspielet vi var blitt forespeilt.
            I et anfall av besluttsomhet som var ulikt meg, fastslo jeg omsider at det var tid for å gå. Sammen med Oscar, Ole og et par andre, forlot vi Marielle og Gry og guttene som var gått for å kjøpe pils i baren. Vi gikk nedover Repslagerveita, vestover mot Ila, til vi ankom et gult hus med en stor grønn port som ledet inn til en gammel bygård i tre, med skifertak, teglsteinpiper og hvite sprosser i de små vinduene. Ved porten var det ringeklokker flankert av diverse navnelapper. En av lappene hadde påskriften ”Patrick Bateman”. Jeg humret innvendig mens jeg lurte på om noen av de andre hadde sett det og tatt referansen. Det bodde visst en kar med humor i denne bygningen.
            ”Se,” sa jeg og pekte på lappen. ”Patrick Bateman. Hehe.”
            Jeg fikk skuldertrekk og uinteresserte blikk fra de omkringstående. 
Hadde ingen av dem kjennskap til American Psycho?
            Arman kom ut og åpnet porten, geleidet oss over en liten gårdsplass preget av viltvoksende vegetasjon, og inn i en uryddig, toetasjes leilighet. Veien gikk opp en trapp som endte i en trang stue med et par skittenhvite sofaer, et bord og noen tomme bruskasser som fungerte som sittemøbler. En bøtte fylt til randen med ølkorker sto midt på det uryddige bordet. Rett overfor meg satt en jente som jeg hadde forstått at Arman hadde studert filosofi med i fjor. Jeg hadde oppfattet så mye som at hun het noe på S, men mer enn det visste jeg ikke om henne. Hun var smålubben og mørkhåret, litt dvask i ansiktet, kvapsete og med en strikkelue trukket halvveis nedover ørene. Hun anerkjente meg ikke, merket jeg. Virket snarere misbilligende overfor meg, unngikk å se på meg med annet enn forakt i blikket.
            ”Jeg drikker alle dager med unntak av søndag og tirsdag,” sa hun. ”Det er sånn det skal være.”
            Jeg, Oscar og Ole, som alle satt i sofaen, så på henne og nikket mens hun begynte å snakke om filmklubben på Samfundet, som hun mente vi måtte melde oss inn i. Det var noe ubestemmelig ved henne, noe litt umodent, barnlig. Hun virket ikke direkte fiendtlig mot de andre, men var heller ikke åpen mot verden. Litt innesluttet og alternativ, med Conversesko og en lusekofte med fiskebeinmønster. Jeg forestilte meg at hun hørte på Sigur Rós og Arcade Fire. Det kunne vært atskillig verre.
            Jeg fikk god kontakt med Oscar. Samtalen fløt lett og ubesværet mellom oss etter hvert som vi tyllet innpå øl. Det kom frem at han ikke hadde skaffet seg noen skikkelig bopel ennå, men bodde midlertidig i en leilighet stilt til disposisjon gjennom det kollektive tilbudet Tak Over Hodet, som Studentsamskipnaden sto bak.
            ”Jeg bor også der,” sa Robin, en medstudent som satt vis-à-vis oss med en flaske Riesling i nevene.
            ”På Alle mann under tak?” sa Oscar og gliste.
            Tak Over Hodet, ja,” sa Robin. ”Men skal bort derfra snart. Skal på en visning i morgen.”
            ”Må skaffe meg noe skikkelig snart, jeg også,” sa Oscar.
Ganske snart strømmet det på med folk, og det tok ikke lang tid før leiligheten var full. Noen ble henvist til underetasjen, hvor Arman fikk ryddet godt nok til at det var mulig å sitte i sofaen og stolene der. Det ble snakket om emner direkte eller indirekte relatert til filosofi. Populærvitenskap ble også berørt, og selv om jeg etterhvert begynte å bli full, var jeg påpasselig med å legge skjul på mine preferanser hva angikk forklaringer på det evige stridstema som var Den Menneskelige Natur. Min foretrukne forklaringsmodell, hvor kampen mellom metafysiske krefter sto i sentrum, ville naturligvis blitt uglesett i dette selskapet. Derfor sørget jeg for å la alle tro at jeg forfektet en rendyrket biologisme, og ingen skulle få innbille seg noe annet enn at jeg var en reduksjonist med et materialististsk-mekanistisk livssyn. Referansene til Richard Dawkins og Daniel Dennett satt løst, og ukritisk lirte jeg av meg hyllester til disse tenkerne. Innimellom panegyrikken mot Dawkins, tok jeg meg tid til å sable ned populærfilosofen Lars Svendsens bok Mennesket, moralen og genene. Denne ga jeg uttrykk for at jeg fant høyst tvilsom – den var argumentativt svak og skrevet av en person som åpenbart ikke var vitenskapelig skolert. At jeg selv var enda mindre skolert, og følgelig ukvalifisert til å bedømme sannhetsgehalten i Svendsens bok, så jeg glatt bort fra. Etter mine tilhøreres blanke blikk og lydhøre ansikter å dømme, tok de det uansett ikke tungt at jeg var underkvalifisert. I deres øyne og ører var jeg like skikket til å diskutere dette emnet som enhver evolusjonsbiolog eller vitenskapsfilosof, og jeg var fornøyd med denne responsen, denne ukritiske respekten som ble meg til del når jeg snakket. Alkoholen skar bort hemningene, slik Occams barberhøvel skjærer bort guder og andre såkalt overflødige hypoteser fra vitenskapelige forklaringsmodeller. Men det var nesten ingen jenter å se der, noe som uvegerlig fikk meg til å tenke at tiradene mine falt på steingrunn, at de ikke kunne lede til noe mer, noe annet enn denne ukritiske respekten og blinde tiltroen jeg mente å kunne spore i disse guttenes blikk. Jeg kunne kanskje sette meg i respekt blant en gjeng gutter, men jeg kunne ikke få noe fitte.
            På et tidspunkt befant jeg meg plutselig på kjøkkenet, stående sammen med Angus, Arman og noen andre. Overfor Angus uttrykte jeg meg min kjærlighet til Karl Ove Knausgårds bøker. Jeg la heller ikke skjul på at jeg likte Michel Houellebecq og Bret Easton Ellis.
            ”American Psycho er stor litteratur,” sa jeg. ”Du må få lest den. Patrick Bateman bor jo forresten i bygningen her. Ja, det er hovedpersonen, vet du.”
            Jeg følte meg som en idiot.
Selv sa Angus at det var Bjørneboe som var hans store skjønnlitterære forfatter, hvorpå jeg pliktskyldigst måtte meddele at jeg aldri hadde lest noe av Bjørneboe – annet enn noen av diktene, de mest kjente blant dem.
            ”Skal få gjort det,” snøvlet jeg. ”Skal snart lese Bestialitetens historie.”
”Det må du få gjort,” sa han og slo meg på skulderen.
Jeg vendte meg mot Arman og prøvde å feste blikket på ham.
”Men jeg syns du er grei, jeg altså,” sa jeg uten forvarsel, og klappet ham på
overarmen.
Han lo støyende. ”Takk, takk,” sa han og klappet meg tilbake før han imiterte det jeg hadde sagt og lo mer.
            Jeg var allerede merkverdig beruset, enda jeg ikke hadde drukket stort mer enn en sixpack. Likevel gikk jeg ikke av veien for å ta en slurk gin da tilbudet kom opp. Hvem flasken egentlig tilhørte, var jeg usikker på, men det var enten Lukas eller Arman eller Angus. Uansett drakk jeg da noen tilbød meg et glass. Den einebærlignende smaken var ubehagelig, men det tok ikke lang tid før jeg var så fjern at det ikke gjorde noe. Det ble mørkt.
Før jeg visste ordet av det var jeg på vei bortover mot Samfundet, sammen med en sunnmøring som het Jesper.
            ”Jesper og Julius,” sa jeg. ”Som de typene i Rølp. Det gamle tegneseriebladet, vet du. Jesper, Julius og Børst-Lars.” Jeg lo.
            Det viste seg at Jesper hadde studert religionsvitenskap før han begynte på filosofi. Han hevdet å ha hatt den kristne såkalte skeptikeren Bjørn Are Davidsen som foreleser. Siden Davidsen var et av forbildene mine, hadde jeg stor glede av å følge med på Dekodet, den omfangsrike bloggen hans, hvor han skrev utførlig om vitenskap, teologi og gudsbeviser. Dessuten forfattet han underholdende apologetiske essays om kristendommen og dens historie, emner som rørte ved kjernen av mitt vesen. Men at han foreleste på Dragvoll hadde jeg ikke trodd, og jeg mistenkte at Jesper løy for meg, om enn kanskje utilsiktet.
Selv om jeg likte Bjørn Are Davidsen, fant jeg det underlig at han figurerte som talsmann for foreningen Skepsis. Skepsis markedsførte seg som en organisasjon som bedrev, etter eget utsagn, ”kritisk undersøkelse av det uforklarlige, det utrolige og det marginale”. Men de ville altså være bekjent av å la en kristen være ansiktet deres utad. For kristendommen var vel ikke hverken uforklarlig eller utrolig … Neida … Selv vektla jeg nettopp dette utrolige og uforklarlige. Jeg sa som kirkefaderen Tertullian: Jeg tror fordi det er absurd. For hva er det vel vitenskapen har vist oss, om ikke nettopp at universet, at livet, er grunnleggende absurd? Enhver vitenskapelig oppdagelse er kontraintuitiv, den strider mot intuisjonen, strider mot fornuften, strider ofte mot logikk og mot det man kjenner som naturlover. Ett paradigme avløser et annet, og en ny verden av absurditet åpenbarer seg. Derfor trodde jeg heller ikke på liv på andre planeter. Tanken om utenomjordisk liv var blitt populær, det utidsmessige var å hevde noe annet enn at liv var allestedsnærværende i universet. Men hva var det mest absurde: Et gigantisk univers blottet for liv? Eller et fullt av liv? Det førstnevnte, så klart. Et uendelig, svart tomrom, hvor menneskeheten var eneste romfarende sivilisasjon, hvor jorden var eneste verden som huset noe mer enn éncellet liv. Jeg stolte på at det kontraintuitive og absurde viste meg vei mot sannheten. Var jeg i tvil om hvilken løsning jeg skulle velge på et bestemt problem, valgte jeg alltid den mest absurde, den mest kontraintuitive. Det var som regel den riktige. Derfor trodde jeg også på Liebhauss’ lære og på Satan. Jeg kunne ikke forestille meg noe mer absurd enn at Liebhauss skulle ha rett i sine antagelser, kunne ikke forestille meg noe mer kontraintuitivt enn at Satan virkelig fantes, som entitet, som en skikkelse i verden, en skikkelse med makt til å gripe inn og forandre livene våre på en helt grunnleggende måte.
Idet Jesper snøvlende forsvant inn på Samfundet, gikk jeg selv tilbake til sentrum. Jeg satte meg utenfor Nidarosdomen og stirret opp på den store, grå steinfasaden. I flere europeiske byer hadde jeg sett noen av verdens mest kjente katedraler, men ingen imponerte meg like mye som denne. Det var ikke på langt nær den største, men noe med beliggenheten gjorde den liksom mer ruvende, mer majestetisk. For bygningene rundt var små, lave, lite iøynefallende – de gjorde ikke noe vesen av seg, de fremhevet snarere katedralen, løftet den opp i lyset, gjorde den større enn den egentlig var og kanskje, hva vet jeg, hadde rett til å være. Og alle figurene som var hugget ut i fasaden, alle de små gargoylene og demonene og helgnene som sto i sine uthugde nisjer, var en påminnelse om en annen tid, en svunnen virkelighet, noe som hadde gått tapt bak et slør av løgner, bedrag og seklers ondsinnede forstillelse. For ved å hengi seg til opplysningstidens rasjonalitet og sekularismen som fulgte i kjølvannet av den industrielle revolusjonen, hadde mennesket gitt avkall på sitt forhold til de høyere maktene, transcendente entiteter som mennesket, delvis uten å vite det, uvegerlig sto i gjeld til. Slik hadde mennesket i sin grenseløse dårskap ofret verdighet og guddommelighet på vitenskapens alter – mest av alt for å tekkes sin egen hybris. Dette var en utvikling jeg visste det ville bli umulig å snu, og jeg hadde da heller ingen ambisjoner om det. Men personlig ønsket jeg intet mer enn å vende tilbake til en enklere tid, en tid da man fortsatt kunne høre Guds røst runge utover verden, da man fortsatt kunne høre pauker og basuner gjalle fra hinsidige sfærer. For meg var Gottlob Liebhauss nøkkelen til denne tiden, dette lukkede rommet. Og Bibelen …? Bibelen var døren som måtte låses opp.
            Et par jenter satte seg ved siden av meg. Jeg prøvde å snakke til dem, men de svarte ikke, så bare stygt på meg, reiste seg og gikk.
            Så jeg reiste meg og begynte å gå mot torget, hørte Åge Aleksandersen spille et sted i det fjerne, mens jeg gikk nedover Bispegata og forbi Katedralskolen. Jeg stoppet et par jenter og spurte dem, på riksmål, om veien til utestedet Macbeth, selv om jeg utmerket godt visste hvor det lå.
            ”Det er der nede,” sa den ene, og pekte.
            ”Åja,” sa jeg. ”Kan dere ikke følge meg bort.”
            ”Vi skal vel den veien uansett?” sa hun og så på venninna. Hun nikket.
            ”Fint,” sa jeg og slo følge med dem. ”Jeg er ny her i byen, skjønner dere. Studerer nanoteknologi. Hva med dere?”
            ”Vi studerer sykepleie på HiST.”
            ”Sykepleie? Er det noe gøy, da?”
            Den ene av dem sukket. ”Det er det. Men du er den fjerde nanoteknologifyren som spør oss om veien nå i kveld, vet du det?”
            ”Jaha?” sa jeg. ”Rart med det. Er vel mange nanoteknologer i byen nå.”
            Et stykke fra Macbeth forlot de meg og ble borte i natten. Jeg ble stående utenfor den brune puben, kikkende inn. Det var kø utenfor, og jeg hadde ikke lyst til å gå inn. Så jeg gikk og satte meg i en trapp og begynte å prate om kebab med noen tilfeldige østlendinger som dukket opp.
            ”Det fins ikke skikkelig kebab i denne byen,” sa den ene fyren.
            ”Hva er i veien med den?” sa jeg.
            ”Det er ikke kjøtt her. Bare noe skvip de kaller kebab og overpriser, slenger ut på markedet og forlanger at vi kjøper det. Tofu eller soya eller noe. Smaker papp. De kan ikke lage kebab i Trondheim. Faen æss, du må til Oslo for å kjøpe kebab, vett’.”
            ”Hva med den på Sesam? Er ikke den heller god?”
            ”Helt grei, sikkert. Har ikke smakt den.”
            Og så begynte han å legge ut om kebabens beskaffenhet, om hemmeligheten bak god kebab, om århundrelange tradisjoner overlevert fra far til sønn gjennom generasjoner, om spesielt utvalgt krydder, om kjærlighet til kjøttet, om å skave av passende strimler som får surre i vegetabilsk fett på en temperatur som på en øm og varsom måte ivaretar kjøttets sødme, dog uten å ødelegge noe av den umiskjennelige saltheten som setter en ekstra spiss på smaken og minner deg på at du spiser noe som har pustet, som har levd, som har beitet i gresskledde, solvendte skråninger, med saftige vekster som har gitt næring til kjøttfulle dyrekropper. Han reiste seg opp og fektet med armene, deklamerte stående mens jeg iakttok ham og nikket bifallende. Lidenskapelig sto han slik og doserte om kebab. Folk begynte å samle seg rundt oss. De så på, de nikket. Noen var tilsynelatende på nippet til å klappe. Så, like plutselig som han hadde begynt, sluttet han å foredra. Han satte seg, stakk en plastgaffel ned i pitabrødet sitt, spiddet en strimmel kinakål og puttet den i munnen, påpasselig med å slikke litt på gaffelen for å få i seg all Thousand Island-dressingen. Folk trakk seg unna igjen.
            Jeg reiste meg, sa adjø og forlot dem. Gikk en snartur innom et lite utested som het Hellbunny, beliggende i Olav Tryggvasons gate. Jeg hadde en forestilling om at denne baren huset svartkledde folk, unge metalheads og gothere. Overraskelsen var derfor stor da klientellet viste seg å bestå av middelaldrende, overvektige alkiser og blandingsmisbrukere i snowjoggers, one-piecer, parkaser og allværsjakker. Interiøret var ikke de svarte veggene, forkrommede stålstengene og røde latexsofaene jeg hadde forestilt meg, men en pastellfarget og grelt utseende masse av myke syttitallsstoler og respatexbord med blomstrete serviettduker og gjenglemte glass halvfulle av øl. Hvorfor hadde jeg blitt forledet til å tro at dette var et gothersted? Det utslagsgivende må ha vært skiltet på fasaden, med den røde gotiske skriften på svart bakgrunn. ”Hellbunny” sto det. Navnet i seg selv ga ikke akkurat assosiasjoner til middelaldrende, spray-tannede alkoholikere og pillemisbrukere i beige allværsklær, som i et pastellfarget interiør sto og la an på hverandre mens de mimret om svunne tider.
            På do kom en gammel fyr bort til meg.
            ”Du,” sa han til meg, med spritdunstende ånde. ”Jeg ser du er fryktelig smart, at du har høy IQ …”
            Jeg så på ham, uforstående.
            ”… men du må ikke være så ond.”
            Hva i helvete mente han?
            ”Du ikke være så ond.” Han satte øynene i meg, holdt blikket mitt fast.
            Jeg gikk derfra med mannens enigmatiske ord ringende i hodet. I Olav Tryggvasons gate støtte jeg på Isak, en bekjent fra Steinkjer, som jeg ikke hadde snakket med på lenge.
            ”Jeg skal bort på nach hos en motorsykkelklubb,” snøvlet han. ”På Solsiden. Bli med?”
            Jeg nikket og slo følge med ham.
            ”Du,” sa jeg. ”Si unnskyld til folka i Steinkjer. Si at de ikke har grunn til å hate meg. Jeg vet det er folk der som hater meg, men de har ikke grunn til det. Si det til dem.”
            Hater deg?” sa han og så på meg med glassaktige øyne. ”Hvem skulle hate deg der?”
            ”Du vet hva jeg mener.”
            ”Jeg snakker jo ikke med andre enn Markus nå til dags. Og Thea. Det er vel de eneste av de du kjenner jeg snakker med nå. Thea har jo fått barn, forresten. En liten gutt.”
            ”Vet det.”
            ”Ja, og så delte vi telt sammen med Kine på Storås i år. Hun hender det jeg snakker med.”
            Jeg var taus.
            ”Den eneste som ikke liker deg der er vel Kine.” Han så på meg. ”Kine liker deg ikke.”
            ”Jeg må pisse,” sa jeg og stoppet bak en statue. ”Bare gå, du. Jeg kommer etter.”
            Isak fortsatte bortover kaia mot Solsiden. Etter at jeg hadde pissa, løp jeg etter ham. Jeg så ham forsvinne inn i et grått pakkhus. Jeg stoppet litt utenfor, hørte støy der inne, åpnet døra og kom inn i en slags entré, hvor det sto noen få støvletter og boots på det skitne betonggulvet. Høy musikk kom fra rommet innenfor. Og det var varmt, uhorvelig varmt. Jeg så etter et sted å henge av meg jakken, men fant ingen knagger, ei heller noe å legge den på. De eneste møblene der var noen høye metallskap. Jeg åpnet et av dem, det var fullt av hyller. På en av dem lå det en feminin veske i svart skinn. På en annen sto en flaske Absolut Vodka. Jeg åpnet flasken og drakk en slurk, rapte og drakk enda en. Idet jeg skulle til å legge fra meg jakken på en av hyllene, fikk jeg innerst i skapet, delvis skjult av mørket, øye på noe svart og svakt glinsende. Allerede hadde jeg en mistanke om hva det var, men jeg stakk en hånd inn og kjente kaldt metall mot hånden. Jeg trakk gjenstanden ut og holdt den opp foran meg.
En Taurus PT92 i rustfritt stål.
Jeg veide den i hånden, kjente den særegne tyngden. Uten å tenke meg om, puttet jeg pistolen i veska, som viste seg å være halvfull av esker med ni millimeters kuler og tomme magasiner. Jeg slengte veska over skuldra, grep vodkaflaska, gikk ut døra og travet tilbake mot sentrum. Noen motorsykkelklubb var jeg ikke interessert i å oppholde meg i nå. Jeg ville hjem. Jeg drakk litt mer på vei bortover mot Munkegata.
En stund etterpå befant jeg meg plutselig på Moholt. Jeg var utendørs, og minnes en taxi eller en annen bil. Et annet erindringsbilde er en jente som konstaterte at jeg var full og trengte hjelp. Sa hun ikke noe om at var synd på meg også, mon tro? Og var det ikke et snev av omsorg å spore i øynene hennes? I neste øyeblikk var jeg hjemme, hvor jeg sto og fiklet med låsen. Det tok meg noen minutter før jeg oppdaget at jeg holdt nøkkelen feil vei, at det var den smale enden, ikke den brede, som skulle stikkes inn i låsen.

Neste dag oppdaget jeg at jeg hadde mistet posen min. Jeg hadde glemt den igjen enda en gang, men hvor? Det første som slo meg var Armans leilighet, så jeg sendte ham en melding. Joda, posen var der, den, og det var bare å komme og hente den. Før jeg dro åt jeg en pakke fiskegrateng fra Lerøy, som kostet ti kroner på Rema, og et par rå gulrøtter. Mens jeg, kledd i skinnjakke og en rød Levi’s-hettegenser, satt på bussen ned mot byen, tenkte jeg på det som lå i posen. Skriveblokk og en notisbok med sensitivt innhold, som Arman helt sikkert hadde snoket i allerede. Men jeg kunne ikke klandre ham.
            Arman tok imot meg i entreen i første etasje.
            Han så på meg og gliste. ”Full i går?”
            ”Ja, sånn passe.”
            Han lente seg mot meg og senket stemmen. ”Jeg leste jo den teksten din … om de frøene … shit! Det var skikkelig mindblowing. Beste jeg har lest.”
            Jeg så på ham, strevde med å forstå hva han siktet til. ”Ja …?”
            ”Husker du ikke at du sa det? Tripprapporten? På det forumet? Norsk FreakForum?”
            ”Åja, faen, nevnte jeg det?”
            Han lo. ”Visst faen.” Han lente seg tettere inntil meg, snakket lavere. ”Men det blir mellom deg og meg altså. Jeg skal ikke si det til noen.”
            ”Fint.”
”Men du, vi er noen folk her som driver og skriver litt, jobber med noen prosjekter. Så det kan hende vi kontakter deg hvis vi trenger hjelp. Greit?”
            ”Ja, ja, bare å kontakte meg det.”
            ”Fint. Kom, vi går opp.” Han snudde seg og gikk mot trappa. ”Posen din ligger oppe.”
            I andre etasje var det folk, noen som romsterte på kjøkkenet, andre som spilte musikk på rommene sine. Jeg hilste på ei fin jente som var hos en av typene som bodde der, før Arman rakte meg posen og sa adjø. Jeg kikket ned i den på vei ut. Alt så ut til å være på plass, men jeg kunne bare håpe at ingen hadde kikket i sakene mine. Jeg lovet meg selv å aldri igjen drasse på slike ting når jeg skulle på fest.