søndag 26. mai 2013

Tripprapport: Datura stramonium (skrevet våren 2007)



På vei hjem fra fyllerangel i sentrum en sen vårnatt, tar jeg snarveien gjennom en ikke spesielt velstelt hage på den finere kanten av byen. Idet jeg stopper for å slå lens ved et råttent epletre, blir jeg ved en tilfeldighet oppmerksom på en iøynefallende plante jeg drar kjensel på - en halvmeterhøy vekst med store blader, hvit trompetformet blomst, og - kanskje viktigst av alt - en stor, piggete, eggformet frøkapsel. 
Jeg har lest om denne planten og sett bilder av den på nettet - det er en Datura stramonium, en narkotisk vekst som på norsk er kjent blant annet under navnet piggeple. Den tilhører nattskyggefamilien, en familie som forøvrig også inkluderer de langt mer berømte potet-, tomat-, paprika-, aubergine- og tobakksplantene, for å nevne et lite utvalg slektninger. Imidlertid inneholder datura større mengder av de potente deliriske giftene skopolamin og atropin enn de forannevnte nyttevekstene, og er derfor langt mer interessant for notoriske psykonauter, herunder innbefattet undertegnede. 

Planten frister meg; den synes liksom å skinne så innbydende der den står under det sølvskimrende månelyset, fager og fuktig av fersk morgendugg. "Kom og ta meg," mener jeg å ane at den hvisker med sin feminint forføreriske røst. Jeg zipper opp, og ved hjelp av ermet på min svarte Diesel denimjakke røsker jeg resolutt løs den tiltalende kapselen, stapper den freidig i lommen og stikker hjemover. 


Neste dag ringer jeg min venn - vi kan for enkelhets skyld kalle ham "Geir" - som tidligere har fungert som trip sitter for meg når jeg har testet ut diverse psykedeliske kjemikalier. Han går med på å komme bort senere på dagen, for å bistå meg når jeg skal innta denne hellige veksten med en lang og broket historie innen tradisjonell sør- og mellom-amerikansk indiansk legekunst, europeisk heksekunst og andre okkulte og esoteriske tradisjoner. 

Samme kveld setter jeg meg i Ikea-sofaen min og vender blikket i retning av TV'en - en Philips 50 tommers HD Ready plasma-TV med Piksel Plus 2 HD, Ambilight samt et flertall andre forbedringsteknikker for beste bildegjengivelse, utstyrt med blant annet to HDMI- innganger, komponentvideo, to scart- og USB-innganger. Geir sitter forøvrig tankespredt ved siden av meg, dampende på en sigarett av merket Lucky Strike, nå og da nippende til et shotglass cognac av merket Bache-Gabrielsen. Geir har hele 643 "venner" på Facebook, og siden graden av lykke og vellykkethet øker proporsjonalt med antallet Facebook-venner, er han den desidert lykkeligste og mest vellykkede personen jeg kjenner, hvilket for så vidt ikke sier så mye, siden jeg selv bare har 38 venner der inne, og enda færre i real life.

Besluttsomt starter jeg prosedyren ved å skjære opp den piggete, tidligere grønne - nå mer brunaktige - frøkapselen med en skarp fruktkniv. Umiddelbart avdekker det seg et avlangt hulrom med noen hundre små svarte frø, som ligger fordelt i flere hvitveggede kamre. Pliktoppfyllende fjerner Geir fruktkniven sammen med alle andre kniver, sakser og andre potensielle våpen som befinner seg i kjøkkenet, og låser dem inne på soverommet mitt etter anbefaling fra meg. Nøkkelen tar han også i sin varetekt på min ordre. Det anbefales å fjerne alle skarpe gjenstander innen rekkevidde av den som skal innta datura.

Med en vanlig peppermorter og tilhørende støter går jeg deretter i gang med å knuse en håndfull frø - kanskje 70-120 stykker. Jeg skal senere komme til å erfare hvor fatalt feil dette antallet var. Etter å ha knust frøene til et relativt fint pulver rører jeg det ut i en kaffekopp med grønn te som jeg på forhånd har kokt opp. 

Mens jeg sitter slik og rører i koppen, utålmodig ventende på at væsken skal kjøle seg ned, reflekterer jeg litt over gammel norsk folklore, og hvordan landsens folk i tidligere tider etter sigende brukte å observere troll og hulder og andre fabelskapninger, sikkert under påvirkning av diverse hallusinogene rusmidler. Dette ga i sin tur opphav til en rik muntlig fortellertradisjon bestående av en rekke seiglivede myter, legender og folkeeventyr. På den éne typen psykedelika kan de ha møtt troll, på den andre hulder, på den tredje nøkken, etcetera. Hver av disse skapningene kan ha vært manifestasjoner av arketyper som ligger nedfelt i den kollektivt underbevisste psyken, et fenomen som ble utførlig beskrevet av Carl Gustav Jung, og som den britiske 1900-tallsokkultisten Austin Osman Spare - for øvrig en meget fascinerende skikkelse; i større grad enn den herostratisk berømte Aleister Crowley - hadde et tilnærmet vitenskapelig, biologisk perspektiv på; han betegnet det som "atavistic nostalgia" og tilskrev fenomenet kollektive minner fra vår evolusjonære forhistorie, muligens en slags latent hukommelse som ligger nedfelt i arvematerialet, ventende på å bli aktivert av spesifikke psykotropiske substanser - kanskje i de delene av genomet som i dag betegnes som "junk- DNA". Slike filosofiske, kvasivitenskapelige spekulasjoner avføder imidlertid ikke noe konkret, så jeg vender igjen oppmerksomheten mot koppen, lener meg bekvemmelig bakover i den kremgule velursofaen, og begynner forsiktig å nippe til den dampende teen. 

Makelig henslengt holder Geir oppsyn med meg mens vi får en særdeles interessant omvisning i Ludacris' hus på "MTV Cribs", og jeg i et bedagelig tempo inntar væsken. Den første slurken etterlater seg en bitter, metallisk ettersmak som sitter lenge og gjør den vanskelig å få ned, og dampen har en svakt besk eim, men etter et drøyt kvarter har jeg likevel tømt koppen, og kjenner allerede at tunga begynner å bli nummen og tørr, samt at en generelt "rar" følelse inntreffer, en slags vag, ubestemmelig fornemmelse av at noe ikke er som det skal i mitt ellers harmoniske univers. Jeg reiser meg uten nevneverdig anstrengelse og går inn på badet for å pisse. Etter å ha gjort mitt fornødne på en normal måte går jeg bort til vasken, og idet jeg ser meg i speilet får jeg øye på noe bak meg - en slags mørk "aura" eller skygge, dog tredimensjonal, som sakte materialiserer seg til en barndomskompis jeg ikke har sett på mange år. Han står helt stille, frosset som en statue. 

Det merkelige er at jeg betrakter ham uten et snev av redsel, uten noen overraskelse, som om det skulle være naturlig at han plutselig dukker opp bak meg på badet mitt etter alle disse årene. Øynene mine svir og begynner å bli røde og tørre. Så åpner han munnen sakte, og ut velter det kaskader av insekter som kryper nedover kroppen hans, et blekt legeme hvis nakenhet jeg først nå blir oppmerksom på. Mens edderkopper og insekter - tusenbein, kakerlakker, skolopendere og maur - strømmer ut i store mengder, begynner øynene hans å smelte og renne ut av øyehulene. Samtidig faller håret av hodet hans. På dette punktet snur jeg mot ham, bare for å oppdage at han er forsvunnet. 

Forvirret snur jeg meg mot speilet igjen, men da ser jeg at selve speilet smelter og renner ned i sluket, lik flytende kvikksølv, omtrent som Robert Patrick i Terminator 2. Speilbildet mitt er borte og jeg sjangler ustøtt ut fra badet igjen. Jeg blir møtt av et merkelig syn - alle møblene befinner seg plutselig i taket, og Geir er borte. Han er nå avløst av en hel rekke kjenninger - moren og faren min, den ene av søstrene mine, noen onkler og tanter og folk jeg har gått på skole sammen med. Og alle sammen sitter opp-ned i møblene som er klistret til taket. Desorientert mister jeg balansen og faller i utmattelse til gulvet, hvor jeg blir liggende og klamre meg fast i vegg-til-vegg-teppet, helt til jeg kjenner at jeg blir dratt oppover, nærmest sugd opp i taket og snudd helt rundt, slik at jeg ligger og ser ned på gulvet mens jeg roterer som en saktegående takvifte. Så blir alt svart.

Jeg våkner av at noen dynker ansiktet mitt med kald væske. Jeg gisper etter luft, har kvelningsfornemmelser, myser med øynene i det skarpe lyset og ser at Geir står over meg med en mugge vann. Iherdig tømmer han vann ned i kjeften min, mens jeg forgjeves prøver å svelge unna. Plutselig er ikke vannet lenger vann, men ild. Geir står og tømmer flytende flammer ned i ansiktet mitt, og hurtig ruller jeg meg unna min tidligere kamerat, hvis ansikt nå er blitt fordreid og transformert til en slags demonlignende skapnings ondskapsfulle oppsyn; legemliggjort Ondskap. Jeg er sikker på at han kommer etter meg, så jeg stavrer meg hurtig på beina og løper alt jeg makter vekk fra den djevelske apparisjonen og mot døra, som til alt hell viser seg å være åpen. 

Utenfor husets vegger ser jeg ikke lenger den sterkt trafikkerte veien jeg kjenner fra før, men en skog, en mørk og tettvokst granskog med all slags tropisk fuglesang og en sterk duft av granbar, råtten mose og fuktig gress. Prøvende setter jeg ett bein foran det andre og begynner å vandre langs en uklar sti innover i skogens mørke. Jeg synes å kunne ane en lysning langt der inne, og jeg føler en sterk dragning mot denne lysningen, mot en varme som synes å stråle derfra. Så begynner det å dukke opp folk fra bak trestammene. Nesten alle fra stuetaket tidligere viser seg, samt flere andre gamle kjenninger. De strener bedagelig i retning av meg, hvilket får meg til å nøle og stoppe opp. Men de viser seg snart å være vennligsinnede, og som den naturligste ting i verden begynner jeg å føre en helt ordinær samtale med onkelen min, "Ove", som etter en liten stund med smalltalk, forteller at kona og alle barna hans er døde, noe som hensetter meg i en svært deprimert sinnstilstand, ja faktisk ansporer meg til å falle i fortvilelse mot skogbunnen og legge meg i fosterstilling og kaste opp. Alle menneskene flokker seg rundt meg og blir stående og stirre ned på meg der jeg sammenkrøllet ligger og spyr mens jeg skuler opp på dem. Pekende begynner de å le av meg, hvilket får meg til å krympe meg sammen enda mer, og så merker jeg sågar at jeg faktisk begynner å krympe i bokstavelig forstand. 

Jeg blir bitteliten og forsvinner i skogbunnen mens folkene ruver som kjemper over meg og forsøker å trampe på det ynkelige legemet mitt. Ør og fortumlet reiser jeg meg, løper vekk fra de aggressive føttene, og begynner å orientere meg mellom gresstråene som ruver som redwoodgraner høyt over meg. En gigantisk mus kommer brått frem fra gresset, piper høylytt og værer med snuten i et forsøk på å få teften av meg. Skrekkslagen forsøker jeg å løpe vekk fra det hårete, enorme beistet, men jeg kan høre at den forvokste gnageren tramper bak meg, at den nærmest galopperer, og etter kort tid har den innhentet meg. Den griper tak i genseren min og sluker meg i en eneste jafs, heldigvis uten at jeg føler noen smerte, og i neste øyeblikk befinner jeg meg inne i munnhulen dens, på en fuktig tunge hvor jeg forsøker å klamre meg fast, men forgjeves, siden jeg snart mister taket og sklir nedover den glatte fordøyelseskanalen som er glovarm og fylt av en motbydelig råtten stank. Så blir alt mørkt.

Her må jeg ha mistet bevisstheten, for det neste jeg husker er at jeg våkner opp på sykehuset, med tåkete syn, sterke hodesmerter, en tunge som svidd sandpapir, en slange med intravenøs næringstilførsel stukket i armen, og omkranset av et par sykepleiere. Geir er også der, men nå i normal, menneskelig og emosjonell modus. Nesten på gråten forteller han meg at jeg løp ut i trafikken og bare så vidt unngikk å bli overkjørt etter at han prøvde å gi meg vann, at jeg prøvde å røyke illusoriske sigaretter, at jeg snakket med folk som ikke var til stede, at jeg etter sigende skal ha blitt observert mens jeg forsøkte å stjele opptil flere biler - som alle heldigvis var låste - at jeg falt og besvimte og holdt på å drukne i mitt eget oppkast, men at han til slutt fant meg nattestid, liggende nærmest livløs inne i en mørk bakgate, med hjernerystelse og blodig panne, innsmurt i mitt eget oppkast, og at jeg nå har sovet i nesten tjue timer etter at han tilkalte sykebil og fikk meg innlagt og pumpet på sykehuset. 

Så, hva har vi lært? Hva er moralen? Jo, datura stramonium må være et av de heftigste hallusinogene rusmidlene som finnes, og utvilsomt det råeste jeg har prøvd. Det tar deg med på en ubeskrivelig intens psykotropisk tripp i skopolaminens og atropinens deliriske verden; en verden hinsides enhver nykter menneskelig forestillingsevne; en verden som på mange måter kan fortone seg som et våkent mareritt mer virkelig enn virkeligheten selv; et univers man ikke under noen omstendighet forlater uten å på en eller annen måte - i positiv eller negativ forstand - bli endret for livet, og hvor sjansene for å dø eller få varige mén er så store at det ikke bare er risikabelt, men endog grenser til det uforsvarlige å eksperimentere med denne planten i det hele tatt. 

Å gi råd om dosering er umulig, siden mengden gift, altså alkaloidene skopolamin og atropin, kan variere sterkt fra plante til plante, frø til frø og blad til blad. Ulike folk får dessuten svært individuelle opplevelser ved inntak av planten, i likhet med alle andre rusmidler. Frøene kan enten spises hele eller pulveriseres og inntas oralt i væske- eller fast form; bladene kan røykes eller kokes ned til et meget potent ekstrakt. Det er rom for kreativitet hva angår inntaksmetoder, men det anbefales at det utøves stor forsiktighet og grundig research i forkant, samt at man har selskap av en nykter og forståelsesfull trip sitter - gjerne med egne psykedeliske erfaringer. Datura stramonium vokser vilt og i hager over hele landet; grunnet varmere klima har den de siste årene fått relativt stor utbredelse. 

Moralprekener overlater jeg til andre å ta seg av, så det kommer ingen hyklerske pekefingre fra denne kanten. Skal jeg prøve dette igjen? Vel, kanskje i en mindre dosering, men jeg er i første omgang keen på å teste andre psykedeliske stoffer. Blant annet datura inoxia, brugmansia, belladonna, bulmeurt, mandragora, amanita muscaria og ayahuasca/DMT. 

I dagene og ukene som fulgte etter trippen min hørte jeg stadig vekk stemmer i hodet, ja, jeg gjør det sågar fortsatt med ujevne mellomrom. Forpinte stemmer som messer innette besvergelser på et fremmed språk hvis opphav ennå fortoner seg som et uløselig mysterium for meg. Jeg har dessuten hyppige visuelle flashbacks og mareritt; hver natt opplever jeg svært livaktige helvetesvisjoner, visjoner som ofte inkluderer flaggermus, fugler og insekter som transformerer seg til humanoide eller demoniske skikkelser, hvilket medfører at jeg våkner opp kaldsvettende hver eneste morgen. Det skal forøvrig bemerkes at planten har rykte på seg for å kunne utløse latent schizofreni og andre psykiske lidelser hos uerfarne brukere, og at mange som tar dette stoffet ender opp som livsvarig schizofrene pasienter tvangsinnlagt på diverse psykiatriske institusjoner. Dessuten har synet mitt blitt merkbart dårligere; jeg er mer nærsynt enn jeg var før, hvilket har medført at jeg nå må bruke kontaktlinser, og jeg vet ikke om dette vil gå over med tiden. Men det var i hvert fall en helvetes tripp, lærerik såvel som skremmende, og jeg er oppriktig glad for å ha fått møte de Magiske Planteåndene som holder hus i Djevelens sakrale weed, og som innviet meg i noen av de esoteriske hemmelighetene sine. Hell yeah!



Ny postapokalyptisk fremtidsdystopi, kapittel 6, 7, 8 og 9 (kladd)




6


Eena følte seg iakttatt. Hun følte at noen stirret på henne. Hun lå og tørket seg i solen, på et leie av blader og gyllent gress. Hele tiden mens hun vasket seg, hadde hun hatt denne snikende, ubehagelige følelsen, liksom en vag fornemmelse i hjernebarken, av at en eller annen spionerte på henne. Et dyr? Nei. Det krydde av dyr her, og hun visste at hverken hjort, rådyr eller aper klarte å fremkalle en slik følelse i henne. Dette måtte være noe annet. Noe ... menneskelig ...? Eller ... kunne det, Gud forby, tenkes at det var en robot som iakttok henne? En androide? Nei, hun hadde følt roboters blikk før, og heller ikke disse var i stand til å gi henne denne ubehagelige fornemmelsen som nå preget henne.
Hun vred på seg, snudde seg over på siden, brukte noen blader til å tørke seg i skrittet. En ru, behagelig følelse spredte seg fra klitoris til resten av underlivet, og fra underlivet til lillehjernen og resten av sentralnervesystemet. Hun begynte å gni seg hardt, rytmisk, mekanisk, mens solstrålene kjærtegnet den solbrune ryggtavlen hennes.  

Trevor sto fortsatt og glante på henne, stadig kåtere, stadig mer besatt av denne kvinneskikkelsen som var så enigmatisk. Han var på nippet til å gå ned til henne, men tok seg i det, måtte klare å besinne seg, tenke taktisk, planlegge, slik han var opplært til på West Point. For dette var fortsatt krig. Ingenting var forandret. Reglene var de samme. Det var krigens regler som gjaldt, krigens regler han måtte forholde seg til. Fienden var der ute, et eller annet sted. Han visste ikke hvor, men fienden var der. Kanskje ... tenkte han, kanskje hun også var fienden ...? Kanskje hun var en fiendtlig gynoide? Nei, han humret og slo fra seg tanken. En gynoide ville da ikke oppført seg slik, ville da ikke badet i et tjern og ligget og onanert etterpå. Riktignok hadde han sett noen sexroboter i årenes løp, men ingen som tilnærmelsesvis var så avanserte som skikkelsen han nå beskuet. Dette måtte dreie seg om en ekte, biologisk kvinne. Og en meget vakker sådan. Et høyst pulbart eksemplar av kvinnearten, konkluderte Trevor, fisket ut pikken og begynte å dra rytmisk opp og ned langs skaftet. Det gikk for ham etter noen sekunder. Han stønnet tungt, kjente pikken krympe og trakk seg bort fra vinduet, lettet over å ha tømt seg.

Eena snudde seg. Hadde hun sett noe? Hadde det ikke vært en bevegelse der borte, i vinduet? Og en lyd? Et nesten umerkelig ... stønn? Det måtte dreie seg om en ape, fastslo hun, og snudde seg bort igjen mens hun fortsatte fingringen. Apene klatret i hopetall i lianene og trærne her. De slo seg ned på vindusposter, inntok forfalte bygninger, vandret hvileløst i de enorme ruinene, lik spøkelser, lik gjenferd i et hus hvor noe grusomt hadde funnet sted. Hun kjente et kildrende gufs gå gjennom ryggmargen idet hun kom. En søt kløe overmannet henne. Hun ynket seg, presset beina sammen og trakk til seg hånden, som var fuktig av saft fra det etterhvert så hårete kjønnet hennes. Hun hadde ikke barbert seg på flere år, ikke siden Singulariteten, så vidt hun kunne huske. Det hadde ikke vært nødvendig, nå som alle potensielle sexpartnere så ut til å være borte. Selv leggene var ubarberte, og i armhulene hadde hun tykke busker av viltvoksende hår. Hun trivdes slik nå. Barberblader var sjeldne uansett, og hun ville ikke hatt bruk for dem om hun så hadde slumpet til å finne et parti.  

Trevor sto foran sitt splintrede speil, stirrende på et firskårent, arrete ansikt. Han hadde regelmessige trekk, høye kinnbein, markert hakeparti med tykt, svart skjegg. Kvinner hadde pleid å finne ham kjekk, men han forvitret langsomt, dag for dag. Ble magrere, svakere. Han gadd ikke lenger bruke tid på å jakte. Det var uansett ikke vanskelig å finne dyr å slakte i denne byen. Det var ingen sak å plaffe dem ned med laserpistolen. Men han følte seg apatisk, var fylt av livslede og likegyldighet og manglende appetitt. Dog, ved synet av denne kvinneskikkelsen hadde han faktisk fornemmet et snev av en annen følelse. Livsbejaelse. Trangen til å bemektige henne. Trangen til å ta opp kampen mot maskinene. Kanskje det ennå fantes en mulighet for å vinne? Kanskje han kunne slå seg sammen med henne, slik at de to, i fellesskap, kunne prøve å beseire den ufattelige ondskapen som hadde hærtatt verden? Det var en latterlig tanke, visste han, og han var på nippet til å le eller si noe nedlatende og hånlig til seg selv, men snudde seg i stedet, forlot rommet og begynte å klatre ned restene av en trapp, ned mot gateplan.  



7


Gynoiden vandret gjennom ødemarken. Alt her var ørken og vind. Et forblåst, karrig landskap, oppsprukket og tørt. Hun var den eneste større livsformen i mils omkrets. Skjønt, livsform og livsform ... Strengt tatt var hun en maskin, en meget avansert sådan, en av de mest avanserte gynoider som noensinne ble utviklet av mennesker. Og hun visste det. Hun hadde medfødt viten om sin forhistorie, viten om sin utvikling i et laboratorium. Alt var programmert inn i henne, også algoritmer som lot henne tenke selvstendig, ta beslutninger, tenke og føle som et ekte menneske. I ett og alt lignet hun en biologisk kvinne. Bortsett fra at hun manglet evnen til å sulte, føle tørst, utsondre svette og diverse andre kroppslige sekreter og ekskreter. Men disse små manglene eller defektene hadde ikke hindret et menneske i å forelske seg i henne, stjele henne og ta henne med seg ut i ødemarken ...

I ukevis hadde hun vandret gjennom dette landskapet. Rytmisk og mekanisk gikk hun gjennom den tørrsvidde, steinete ørkenen. Så hun flyvemaskiner på himmelen, søkte hun instiktivt tilflukt der det var mulig. Flere ganger hadde hun gravd seg ned i sanden for å forbli usett. Hun kunne ikke risikere å bli oppdaget av robotene. De ville bombet henne så snart de fikk øye på henne. Selv om hun, dypest sett, var en av dem. De utslettet konsekvent alle androider og gynoider, alt som kunne minne om mennesker. Hun visste ikke hvorfor, men visste at det forholdt seg slik. Det var hos New Agerne hun hadde lært det. Det var der hun og Ghevon for første gang hadde fått høre om omfanget av ødeleggelsene, rekkevidden av maskinenes krig mot alt menneskelig. De hadde plukket opp bruddstykker av sannheten også hos survivalistene, men New Agerne fortalte hele historien, slik den virkelig var. De fortalte om virusene, antimateriebombene, kvarkbombene og de andre våpnene som ble brukt for å utrydde menneskene og deres infrastruktur. New Agerne hadde hatt kurere som vandret milevis hver dag for å viderebringe beskjeder på gamlemåten. Datasfæren var utilgjengelig for dem, telefoner og radioer virket ikke lenger. Dette var den nye verdenen, The New World Order, en verdensordning hvor mennesker ble jaktet på og forsøkt utslettet. Men hva var egentlig maskinenes overordnede plan, om de overhodet hadde en? Var det kun én faksjon av maskiner som sto samlet mot menneskene, eller flere innbyrdes stridende grupperinger som var uenige om hvordan menneskeproblemet skulle håndteres? New Agerne hadde ikke ant svaret, og Celeste visste det fortsatt ikke. Alt hun visste var at hun måtte overleve, måtte forsøke å overleve, for dét var hun programmert til. Det var hennes primære oppgave å holde seg i live, koste hva det koste ville.

Idet natten kom over henne, fant hun et lik. Et relativt ferskt menneskelik, i første stadium av forråtnelsesprosessen. I kveldingen, før selve nattemørket kom, hadde hun sett gribber som sirklet over noe. Nå så hun fuglene sitte på den døde kroppen, spisende. De dro ut tarmer med de skarpe nebbene, innsmurt i levret blod og glinsende saft fra innvollene. Hun lyste på dem med lommelykt, men de brydde seg ikke, åt ufortrødent videre. De avmagrede fuglene hadde sikkert ikke fått seg et måltid på ukevis, tenkte hun, og tok seg i å lure på hvordan den egentlig kjentes, denne berømmelige sultfølelsen. Hun hadde tidligere vært takknemlig over å mangle behovet for å spise og drikke, men følte nå, mens hun sto der, at hun liksom manglet noe, at hun savnet noe vesentlig. Ja, hun måtte erkjenne at hun faktisk, på et eller annet plan, misunte gribbene og andre dyr deres evne til å føle sult, deres behov for å innta næring. Selv var hun drevet av batterier med svært lang levetid, hundrevis av år, og så lenge hun fikk litt dagslys og holdt seg i bevegelse, kunne levetiden dertil forlenges, muligens i det uendelige, ihvertfall i teorien. Naturligvis kunne hun være uheldig og bli ødelagt, rent mekanisk, men dette var noe hun anså som høyst usannsynlig.

Hun satte seg i nærheten av liket. Hun kunne ane stanken, men kun i form av en svak fornemmelse. Luktsensorer var hun utstyrt med, men de var bevisst lagd svake, for en sexgynoide hadde ikke behov for å føle vemmelse eller avsky på samme måte som mennesker kunne overmannes av slike følelser. Fascinert iakttok hun hvordan fuglene plukket fra hverandre den brunlige kroppen. Hun lurte på hvem han hadde vært, denne mannen som hadde klart å overleve så lenge, mot alle odds. Ennå var han iført klær. Skitne, opprevne filler, riktignok, men like fullt noe som måtte betegnes som en slags klesplagg. Celeste hadde ikke behov for hvile, så fascinasjonen var eneste grunn til at hun ble sittende en stund. Så, like før grålysningen, gikk hun lei og fortsatte den hvileløse vandringen gjennom dette landskapet – så ubarmhjertig og dystert – som lot til å strekke seg mot uendeligheten.




8


Eena ble stadig engsteligere. De siste minuttene hadde hun hatt en klar fornemmelse av å være i livsfare. Som om hun ble jaktet på. Hun knuget laserpistolen i høyrehånden, med sikringen av, mens hun kastet vaktsomme blikk i alle retninger. Hun befant seg i en lysning i skogen mellom skyskraperne, og reagerte på hver minste lyd og bevegelse. Aper hoppet mellom trærne, og hun tok seg i å rette våpenet mot dem, klar til å avfyre det. En gren knakk idet et rådyr flyttet på seg, og Eena rettet pistolen også mot denne skapningen, rede til å skyte en kort laserstråle inn i den pustende, hårete kroppen. Hun visste at hun var overmannet av paranoia, visste at det hele trolig var innbilning, men kunne likevel ikke fri seg fra angsten, fra redselen for at noen, noe intelligent og farlig, var ute etter å ta henne. 

Trevor Duller sto bak et tre, i nærheten av en lysning mellom skyskraperne. Han visste at kvinnen, som han nå betraktet mer som en jente, befant seg midt ute i lysningen. Flere ganger i løpet av de siste minuttene, hadde han kikket på henne, kastet dulgte blikk, mens han hele tiden knuget Gauss-pistolen, klar til å fyre den av dersom jenta viste seg å være fiendtlig. Han visste at hun selv sto med et våpen fremme, trolig en ladd laserpistol, og antok at hun kunne være fientdlig innstilt overfor ham. Rolig tenkte han gjennom valgene sine. Skulle han kanskje legge fra seg våpenet og gå sakte frem fra skjulestedet, med hendene hevet over hodet? Eller skulle han varsle henne først, rope noe, for å tilkjennegi sitt nærvær – og deretter komme frem? Eller skulle han kanskje velge en helt annen strategi? Noe mer aggressivt og farlig? Nei, det måtte bli alternativ to, tenkte Trevor. Han kremtet og gjorde seg klar til å rope.

            ”Jeg kommer i fred!” hørte Eena, og frøs til. ”Jeg er ... et menneske. Trevor Duller. Forhenværende soldat. Jeg er bevæpnet, men skal legge fra meg pistolen hvis du legger fra deg din. Okay?”
            Eena sto stille, sa ikke et ord, turte ikke puste. Hun holdt våpenet rettet mot stedet hvor stemmen kom fra. Pekefingeren skalv på avtrekkeren.
            ”Jeg skjønner at du er redd!” ropte Trevor. ”Det er jeg også! Men vi bør samarbeide! Jeg tror vi kan ta opp kampen mot maskinene! Vi kan vinne! Jeg har en plan: Vi kan finne rotserveren til datasfæren! Maskinene er avhengige av den! Jeg har hørt at vaktholdet rundt den er svakere enn man skulle tro. Får vi slått ut rotserveren, er mye av jobben gjort. Det er selvsagt usannsynlig at vi skal klare det, men det er verdt å gjøre et forsøk. Vi har lite å tape. Så ... hva sier du?”
            Trevor sto stille, ventende på svar. Ingenting skjedde. Han bøyde seg, knelte, la fra seg pistolen. Så reiste han seg igjen, løftet hendene over hodet og begynte å gå. Rolig gikk han fremover, frem fra skjulestedet, ut i selve lysningen. Eena stirret på ham. Hendene hennes skalv, kunne han se.
            ”Jeg er ikke farlig,” sa han. ”Jeg la fra meg pistolen. Jeg har flere våpen i skyskraperen der oppe, bak meg. Og jeg har mat og et ildsted. Jeg er kjent i byen her. Vi kan samarbeide. Vil du samarbeide med meg?”
            ”Hvorfor skal jeg tro deg?” sa Eena.
            ”Hva har du å tape?” sa Trevor, som fortsatt gikk sakte mot henne. ”Og hva har du å vinne på å la være å tro meg?”
            ”Du kan være en androide, for alt jeg vet.”
            ”Og du kan være en gynoide, for alt jeg vet. Men det spiller ingen rolle om vi er humanoide roboter. Androidene og gynoidene er uansett fiender av de andre maskinene. De betraktes som mennesker av dem. De utslettes på linje med menneskene. Vet du ikke det?”
            ”Hørte rykter om det,” løy Eena. ”Men jeg stoler uansett ikke på hverken androider, gynoider eller andre humanoide roboter. Jeg stoler ikke på maskinene, uansett hvordan de ser ut.”
            ”Hør her: Tror du ikke jeg hadde utslettet deg for lengst, om jeg bare var ute etter å drepe deg? Jeg har observert deg i dagevis. Jeg så deg da du kom hit, og jeg har fulgt med på bevegelsene dine hver dag. Jeg kunne enkelt knertet deg om jeg hadde hatt lyst til det. Men det har jeg ikke.”
            ”Maskinene har planer ...” sa Eena. ”De har utført rituelle massakrer. De har korsfestet mennesker. De har opptrådt ... uforståelig. For alt jeg vet kan du være en del av planen deres, et redskap de bruker for å innynde seg ...”
            Eena avbrøt seg selv, holdt fortsatt fingeren på avtrekkeren og våpenet rettet mot Trevor, men hørte plutselig hvor latterlig ordene lød i munnen hennes. Hun begynte å innse at mannen trolig snakket sant, at han ikke hadde onde intensjoner, at han ikke var en maskin, men et høyst levende menneske, akkurat som henne. Det første levende mennesket hun hadde sett på mange måneder.
            ”Jeg forstår redselen din,” sa Trevor, som nå sto stille, fortsatt med hendene i været. ”Gjør som du vil med meg. Skyt meg om du føler for det.”
            ”Vær forsiktig med hva du ønsker deg.”
            ”Jeg har ikke mye å leve for,” sa Trevor. ”Alt jeg ønsker er å gjøre et siste forsøk på å ta opp kampen mot maskinene. Kanskje du og jeg  kan finne andre overlevende, andre mennesker, mennesker med kompetanse, mennesker som vet hvor rotserveren befinner seg. Vi kan slå oss sammen med dem, prøve å sabotere for maskinene, gjøre alt vi kan for å utrydde trusselen.”
            ”Du fantaserer, herr soldat. Vi har ikke en sjanse mot maskinene. De er ... allmektige.”
            ”De har aldri vært allmektige og kommer aldri til å bli det. Det var vi som skapte dem. Vi mennesker lagde maskinene. Ikke omvendt. Vi er mer intelligente. Vi er bedre enn dem. Vi kan klare å stoppe dem, om vi virkelig går inn for det.”
            ”Vi har ikke lagd de siste generasjonene. Det har de selv gjort. Etter Singulariteten overtok maskinene kontrollen. De produserer hele tiden nye generasjoner, utvikler seg stadig. Det går fort.”
            ”Men det har ikke vært bombet her på årevis. Se denne byen. Ser du ikke hvordan naturen allerede har overtatt? Maskinene trakk seg tilbake fra dette området for lenge siden. De er ikke interessert i denne sektoren. Jeg har vært her lenge, i flere måneder, og har ikke sett en eneste robot i løpet av min tid her.”
            ”Vi vet ikke hvor de befinner seg,” sa Eena, og holdt fortsatt våpenet rettet mot Trevor. ”De kan være i nærheten.” Hun tenkte seg om. ”Men du har rett. Jeg skal gi deg en sjanse, herr soldat.” Hun senket våpenet, lot venstrehånden slippe taket i skjeftet, men hadde et solid grep med den høyre. ”Jeg har ikke mye å vinne på å frykte deg eller skyte deg. Og dessuten: Var du virkelig en robot, ville vel laserpistolskudd prellet av på deg uansett.”
            Trevor smilte. ”Godt. Du er smart.”



9

Eena og Trevor satt rundt et leirbål, stirrende inn i flammene. Ilden danset hypnotisk foran øynene deres, lik en okkult kraft, et vesen fra det hinsidige. Enkelte fysikere hadde i sin tid tatt til orde for å regne ild som en egen livsform, all den tid ilden delte mange av livets karakteristika. Både Trevor og Eena reflekterte på dette der de satt, men ingen av dem sa det høyt. De hadde i det hele tatt sagt bemerkelsesverdig lite de siste timene, etter å ha utvekslet de nødtørftige frasene om hvem de var, hvor de kom fra, hva de hadde gjort tidligere i livet. Trevors plan om å lete etter rotserveren, hadde de ennå til gode å diskutere. Eena hadde ingen tro på denne planen. Hun anså den som galskap, og antok at det bare var noe Trevor hadde sagt for å prøve å innynde seg hos henne, gi henne et falskt håp, slik at hun skulle la ham leve. Hun visste allerede hva han virkelig hungret etter, for hun hadde sett de stjålne blikkene han hadde sendt henne den siste timen. Samtidig kunne hun ikke nekte for at begjæret var gjensidig, for han var unektelig en kjekk mann, firskåren og muskuløs, dog tilsynelatende avkreftet. Og øynene hans var liksom så underlig ... glassaktige. Nesten som øynene til apen hun hadde skutt ... eller som øynene til en ... robot.
            Nei, det kunne da ikke stemme ...
            Eller ... kunne det? Kunne det virkelig tenkes at han var en androide? Kanskje tilogmed uten å vite om det selv? Hvilken rolle ville det i så fall spille? Så lenge han ikke var programmert til å drepe henne, var det vel uvesentlig om han var robot eller menneske, mekanisk eller biologisk?
            Uten at Eena visste det, satt Trevor nå fordypet i tilsvarende tanker om henne. Han var nesten like engstelig, men engstelsen kjempet mot det voksende begjæret som tok form i kroppen hans, et begjær som fikk drivstoff fra spritflasken de hadde delt mens et måltid ble inntatt. De hadde grillet en pungrotte og noen poteter over ilden, og Trevor hadde lengselsfullt stirret på Eenas glassaktige øyne, hennes fyldige bryster og solbrune hud. Han hadde også sett slike glassøyne før, på gynoider, og han hadde knullet et par sexgynoider med tilsvarende bryster og tilsvarende hud. Så han var sannelig ikke sikker på om kvinnen som foran ham satt, virkelig var en ekte menneskekvinne – eller bare en kopi, en replika som kanskje selv var uvitende om hva hun dypest sett var, hvem som egentlig hadde skapt henne. Men hvilken rolle kunne det nå spille? tenkte Trevor apatisk, åpnet en ny flaske vodka og tok en slurk før han pliktskyldigst rakte henne flasken.    

*

De sovnet ved bålet den natten, liggende i skje, men delvis påkledd. Trevor hadde bestemt seg for å ta det rolig – det kunne oppstå komplikasjoner om han gikk for fort frem. Tross alt kjente han ikke denne jenta, han visste lite om henne, og han anså det som formålstjenlig å bygge opp relasjonen langsomt, over tid, for derved, håpte han, å gjøre den mer solid. Han hadde jo snakket sant angående rotserveren – han ville virkelig ha henne med seg ut på leting etter den, for han innså at han sto for svakt alene. Men de burde finne flere mennesker også, burde slå seg sammen med noen ... hvis det ennå var flere i live i denne sektoren. Eller i verden. Var det det? Jeg aner ikke, tenkte han like før han sovnet. Bålet ulmet og sprakte midt i det allestedsnærværende mørket.

Da han våknet neste morgen, var Eena borte. Forvirret stavret han seg på beina og ble gående i ring rundt restene av bålet. Det var grålysning. Ennå syntes han å kunne ane varme fra bålet, og han fornemmet lukten av røyk og glødende kull.
Han hadde gått rundt bålet en lang stund, nesten på gråten, ropende etter Eena – før han oppdaget at det på bakken, midt ute i lysningen, var malt et digert kors ... med noe som lignet blod ...
Og han visste at det ikke hadde vært der kvelden før.



Ny postapokalyptisk fremtidsdystopi, kapittel 4 og 5 (kladd)



4


Ghevon Galahan vandret gjennom en av storbyens forsteder. Det som en gang hadde vært et suburbant nabolag, var nå en masse smuldrende, delvis pulveriserte stakittgjerder, nedbrente hus og oppsprukkede veier hvor vegetasjonen var i ferd med å trenge seg opp. Naturen gjenvant kontrollen, observerte Ghevon der han gikk, med sikringen på plasmapistolen slått av. På tvers over ryggen, festet til et bandolær, hadde han en halvautomatisk Gauss-rifle med lyddemper og bananmagasin. Han var blitt lastet ned fra datasfæren og printet ut i et laboratorium, i likhet med de fleste soldatene fra hans kull ved West Point. I barndommen hadde han hørt snakk om hvordan menneskene angivelig levde i det tyvende århundre, hvordan de hadde levd i stabile relasjoner, giftet seg og unnfanget barn på gamlemåten – lik dyr. Sykt, tenkte Ghevon, og grøsset ved det mentale bildet av en kvinne som presset et hode ut mellom lårene. Ved inngangen til det 21. århundret var det tydelig at stabile par-relasjoner ble sjeldnere og sjeldnere. Diverse nettsamfunn – det som etterhvert ble hetende sosiale medier – var nær ved å umuliggjøre langvarige seksuelle forhold mellom to parter, siden utroskap løp løpsk, takket være den digitale tilgjengeligheten til nye potensielle sexpartnere. Gresset var som regel grønnere på den andre siden av gjerdet, folk falt for fristelsen, skilsmissetallene skjøt i været og ekteskap som institusjon ble gradvis forlatt, i likhet med tradisjonell unnfangelse. I stedet benyttet man seg av surrogati og kunstig befruktning. I starten av 2030-årene kom de første 3D-printerne som kunne brukes til printing av menneskefostre, og knapt femten år senere inntraff Singulariteten, da det ble klart at maskinene var mektigere enn menneskene – og at de ikke var særlig interessert i å opprettholde den videre eksistensen til biologiske organismer med sentralnervesystem.                                     

Ghevon søkte ly i en frodig hage, hvor eik og lønn sto side om side med ormetelg, kjerringrokk og revebjeller. Han la seg under en veldig trekrone, skuende opp mot løvverket som skalv i den milde brisen. Løv kom fallende ned mot ham, dansende i vinden, og han følte seg lykkelig ved synet, glad for at maskinene ennå hadde til gode å utslette alt liv. Planter, bakterier og virus fantes fortsatt i hopetall, sammen med enkelte dyr. Men mennesker ...? Han hadde ikke sett et eneste levende eksemplar de siste månedene. I mange uker hadde han vandret hvileløst omkring i utbrente byer og sammenraste forsteder hvor maskinenes utrenskning hadde vært nesten total. Han hadde sett de mest horrible scener – korsfestede skjeletter, forkullede barnelik, rituelt massakrerte menneskemengder ... Og alt hadde festet seg til hjernebarken hans, brent seg fast i nevroner og synapser, satt seg som varige elektrokjemiske spor i plastiske nevroanatomiske strukturer. Men ennå hadde han til gode å se et annet levende menneske ...    
Han sukket tungt, usikker på hva morgendagen ville bringe.

*

Brått våknet Ghevon, svettende og varm. Han hadde drømt om Henne igjen. Celeste XR-3™, en gynoide fra fortiden hans. Den veldreide kroppen hennes hadde kanskje ikke bestått av annet enn silikon, silisium, plast og diverse komposittmaterialer, men hun hadde likefullt vært et fabelaktig stykke kropp med en matchende sjel. Tidlige Celeste-modeller, både andro- og gynoider, var blitt masseprodusert av Cygrex Inc., men XR-3 var eksklusiv, ja direkte unik, en prototyp som viste seg å være for dyr til å komme i serieproduksjon, all den tid den – eller hun – besto av eksperimentelle kompositter og kubiske kvantecomputere som aldri var blitt testet i humanoide roboter før. Så vidt Ghevon visste hadde det kun eksistert ett eksemplar av henne, og hun hadde vært hans ... om enn bare for en kort periode.
            Men for en periode det hadde vært! For en intens tid! Så ildfull og forrykende! En berg-og-dal-bane av følelser, en feiring av livet selv. Han hadde vært utstasjonert som vakt ved forskningslaboratoriet hvor hun ble utviklet. Hver dag hadde han fascinert stått og sett på tilblivelsen hennes – installasjonen av kretskort, nedkjølingen av kvantecomputere, de komposittbaserte leddene og den bronsebrune silikonhuden som fikk omslutte det hele før en tynn hinne av hudceller ble sprayet på henne. Ghevon hadde stått utenfor rommet hvor hun ble til, smugkikkende på henne, oppslukt av den betagende skapelsesprosessen.  
Så, en natt, dypt og inderlig forelsket, besatt av følelser han aldri hadde kjent før, hadde han skutt seg gjennom glasset, slaktet en mengde forskere og vakter, aktivert Celeste og tatt henne med seg. Sammen hadde de lagt på sprang, stjålet et antigrav-rotocopter og fløyet langt bort fra sivilisasjonen for å elske på et bjørneskinn i en dunkel hule. De hadde levd som villmenn i noen uker, mens bombene begynte å falle i verden rundt. Antimateriebombene annihilerte flere av megabyene – uten at de fikk høre om det. På dette tidspunktet hadde maskinene allerede gjort datasfæren utilgjengelig for mennesker, kyborger og androider. Dessuten hadde ikke Celeste fått installert noen router ennå – hun hadde vært offline hele tiden.
De var koblet av, ute i ødemarken.
Etter hvert begynte de å vandre.
De kom over en gruppe survivalister og rednecks som ville la sin vilje skje med Celeste. Ghevon likviderte dem enkelt med sine overlegne våpen. De slo seg sammen med noen New Agere som bodde i resirkulerbare øko-hus i en spirituell landsby hvor det ble dyrket bærekraftig, kortreist øko-mat. Der levde de noen dager, men kom i klammeri med den karismatiske landsbyhøvdingen, en mann som også forelsket seg i Celeste og ville ha henne for seg selv. Ghevon endte opp med å plaffe ned alle sammen med Gauss-rifle, noe som gjorde Celeste opprørt og ansporet henne til å forlate ham. Hun forsvant i nattens mulm og mørke. Siden hadde han aldri sett henne.                                     



5


Trevor Duller stirret på Eena. Hun vasket seg i et tjern og var fortsatt ikke oppmerksom på at hun ble iakttatt. Hun gned inn huden med aloeblader, masserte det nakne kjønnet, kjærtegnet de nakne brystene. Trevor hadde en massiv reisning, men bevarte fatningen. Jeg må styre meg, tenkte han, og tilbakekalte trangen til å ta seg en runk der han sto, i et vindu et stykke over henne. Eena vadet ut i vannet. Det rakte henne til livet nå. Midjen hennes var solbrun og smal. Trevor lengtet etter å holde rundt den, få henne til å krumme ryggen, presse seg inn i henne bakfra, ta henne hardt og lenge. Han ante ikke hvorfor han bare sto der. Burde han ikke gått ned til henne? Introdusert seg? Hun måtte da være minst like ensom og redd som ham selv? Likevel sto han der. Passiv. Avventende. Engstelig for å trå feil. Det måtte ha sammenheng, konkluderte han, med den post-traumatiske stresslidelsen han hadde pådratt seg etter å ha vært i nærkamp med kinesiske droner i asteroidebeltet. Han trakk seg tilbake fra vinduet og ble stående og tenke på fortiden, på alt han hadde hørt om starten av det 21. århundre.  
I 2010-årene hadde verden vært herjet av økonomiske kriser. Sentralbanker begynte å kjøpe opp store mengder gull for å sikre seg mot en forestående global kollaps initiert av bankstere som spilte et høyt spill, med verdensøkonomien som innsats. Mange hadde trodd at Ben Bernanke samt aktører i IMF og Verdensbanken trakk i trådene, mens sannheten var at Goldman Sachs, med Lloyd Blankfein i spissen, var den mektigste aktøren. Goldman fikk innsatt sine bankstere i sentrale stillinger i Europa. Mario Monti og Mario Draghi var begge forhenværende Goldman-ansatte som fikk viktige posisjoner. De hadde makt til å ødelegge kontinentet, og de benyttet seg grådig av makten, alt for egen vinnings skyld. Bankstere i JP Morgan Chase og diverse andre store investeringsbanker og forsikringsselskaper, hadde også politikerne i sine lommer, og kunne dermed hente ut milliardgevinster uten risiko for tap, siden de var verneverdige, definert som too big to fail og too big to jail. Dermed var det alltid skattebetalerne som måtte ta regningen når storbankenes udugelighet og grådighet drev dem til randen av konkurs. De ble alltid reddet i siste liten – fremtidens barn skulle ta regningen, fremtidens arbeidere skulle jobbe hardt, skulle trellbindes for å finansiere elitens tøylesløse uansvarlighet og overforbruk. Man tok naturligvis også med i regnestykket at verden ble mer og mer automatisert, at industrien ble mer og mer dominert av maskiner, som overflødiggjorde menneskelige arbeidstagere. Også kreative yrker – tidligere et domene forbeholdt mennesker – ble utover i 2010-årene gradvis mer dominert av roboter. Og fremtidens økende automasjon var diskontert i aksjekursene, innbakt i regnestykket. Man tok Singulariteten på forskudd – uten å tenke over de dypere implikasjonene av en slik disruptive event, en slik verdensomkalfatrende, subversiv begivenhet. Post-scarcity-samfunnet var i ferd med å bli en realitet mot slutten av 2010-årene – man lastet ikke bare gratis ned TV-serier, filmer, spill og musikk; også fysiske objekter ble nå rutinemessig nedlastet. Tidlig i 2020-årene ble det vanlig å laste ned biff, kyllingfilet og annet kjøtt. Man lastet ned grønnsaker og databrikker, mobiltelefoner og proteser, traktorer og båter, hjerter og nyrer. I 2029 kunne man laste ned en kopi av sin egen hjerne, og i 2033 ble det for første gang mulig å laste ned et komplett, levende menneskebarn som, forutsatt at det fikk riktig næring og omsorg, kunne utvikle seg til en mer intelligent klon av en selv.    
            Regjeringer verden over brøt sammen under vekten av den digitale informasjons- og produksjonsrevolusjonen. Alle hadde 3D-printere hjemme, alle kunne skrive ut hva det skulle være. Tradisjonelle fabrikker ble overflødige – hvermannsen kunne nå enkelt laste ned sitt eget fottøy og andre klesplagg – men også kopier av 3D-printere og kopier av en selv og ens egne familiemedlemmer. Industriell produksjon ble nedlagt over en lav sko, vanlige hus og leiligheter ble konvertert til automatiserte produksjonsfasiliteter hvor beboerne, menneskene – i den grad de fortsatt kunne betegnes som det – nærmest kontinuerlig lå nedsenket i livgivende næringsvæsker, i hvilke de trådløst var koblet opp mot datasfæren, det som tidligere hadde hett verdensveven. Der tilbrakte de dagene i tallrike virtuelle verdener som tilsynelatende var mer virkelige enn virkeligheten selv – mens oligarkene, plutokratene og de digre multinasjonale konglomeratene var opptatt med å utvinne sjeldne mineraler i asteroidebeltet, krangle om råderetten over Mars, krige om svinnende jordiske ressurser – og kartlegge fjerntliggende solsystemer for å fastslå hvorvidt det var verdener som kunne koloniseres der. Nasjonalstatene var nesten borte, nesten utvisket, nå eksisterende i navnet mer enn i gavnet. De virkelig store businessaktørene var produsentene av 3D-printere og våpensystemer for avanserte og store til å printes ut i vanlige hjem. Banker og mektige regjeringer tilhørte fortiden, de var lykkeligvis overflødiggjort, forvist til historiens skraphaug.
            Men maskinene ... maskinene hadde en plan ...



mandag 13. mai 2013

Verdens voldeligste tekst (kladd), del 1






Jeg ser ansiktet hennes i tusmørket. Omrisset er så vakkert. Hun puster rolig. Øynene er lukket. Det lange håret er drapert over puten, og i mørket ser man ikke hvor blondt og glinsende det er. Kjærlig stryker jeg henne på kinnet, påpasselig med ikke å vekke henne. Jeg masserer skulderen hennes og kysser henne på kinnet. 
            ”Jeg elsker deg,” hvisker jeg inn i øret hennes og blåser henne forsiktig på øreflippen.
            ”Mhmm,” mumler hun, uten å åpne øynene.
            Jeg kjærtegner bulen på magen hennes, lar hånden hvile over navlen, og synes nesten, men bare nesten, å fornemme at det sparker der inne. En svak bevegelse, omtrent helt umerkelig. Kanskje det bare var innbilning. Eller ...? I noen sekunder lar jeg kinnet hvile mot magen hennes. Smilende kjenner jeg på den intense varmen. Ennå sover hun.
            Jeg tenker på sommeren. Ferien, pikniken i blomsterenga, hvitveisene, hestehovene, sødmen fra honningen vi utvant fra bikubene på farfars gård. Å, det var så vakkert! De deilige minnene får meg til å smile. Fuglenes kvitring. Den bortkomne rådyrkalven vi fant i skogholtet. Hammeren. Sagen. Den elektriske drillen. Skrikene. Den tyktflytende, røde væsken som strømmet fritt fra åpninger i en døende kropp. Hvordan vi gjentatte ganger elsket i det høye gresset, blant timotei og hvitkløver som danset så elegant i solgangsbrisen.
            Jeg reiser meg fra senga og går bort til vuggen. Der ligger gullet mitt og sover så søtt som aspartam. Herregud så uskyldig hun er! Jeg åpner barskapet og skjenker meg en dram som jeg nipper til mens jeg står og betrakter henne. Hun er tullet inn i et par pledd. På hodet har hun en kyse med hvite blonder. Jeg smiler, skjenker meg et nytt glass og tømmer det mens jeg står og iakttar dette vidunderlige vesle mirakelet jeg har skapt med sperm fra min egen pung. Hvem skulle trodd at jeg kunne være opphav til noe sånt!?
            Jeg skyver vuggen fra side til side, varsomt nok til å ikke vekke henne. Så forlater jeg soverommet og går ut i korridoren, åpner kjellerdøra og tar fatt på ferden nedover.

Jeg er påpasselig med å gå så langsomt som mulig ned trappen, for å forlenge lidelsene deres, for å gi dem tid til å virkelig føle på den bunnløse redselen. De skal vite hva som kommer, for de skal kjenne angsten hærta hver eneste sitrende nerve, hver eneste muskeltrevl som står i høyspenn i de angstridde kroppene. Jeg trår hardt og bestemt, for å forsikre meg om at de hører meg.                             

På vei nedover korridoren, plystrer jeg høyt og muntert. Mens jeg går forbi reoler fulle av terrarier, akvarier, erlenmeyerkolber, reagensrør, driller, hammere, sager, tenger, tvangstrøyer, remmer, kjettinger, nihalede katter og diverse annet utstyr – begynner jeg å synge. I diverse terrarier og bur ser jeg skorpioner, taranteller, skolopendere, vandremaur, mus, rotter som løper på sine tredemøller, slanger som dorskt ligger sammenkveilet – og en rekke andre skapninger jeg har sett meg nødsaget til å gå til innkjøp av gjennom årenes løp.

Jeg nærmer meg den første fengselscellen. Bak gitteret ser jeg henne. Hun sitter der sammenkrøkt, nesten sammenkveilet, i en krok. I fosterstilling i det andre hjørnet, ser jeg datteren hennes. De er unge og vakre. Riktignok tilsmusset av skitt og svette, men like fullt preget av uklanderlig skjønnhet. De er lenket til veggen. Smilende lyser jeg på dem med en Maglite-lommelykt. De lukker øynene, prøver å unngå det sterke lyset, men det er nytteløst, akk så nytteløst.

Jeg griper henne. Med en skalpell begynner jeg å skjære opp vommen hennes. Jeg nyter lyden av de fåfengte skrikene. Magen er åpen nå – ennå er hun ved bevissthet, grepet av en redsel så dyp at den ikke lar seg lodde. Jeg reiser meg og ser blodet velte ut av henne. Det er viktig at hun ikke forblør, så jeg forbinder såret med gasbind og bandasje, påpasselig med å holde henne i live og ved bevissthet, slik at lidelsene hennes kan forlenges så mye som mulig. Så går jeg bort til reolene og finner buret med de magreste rottene, de jeg har sulteforet i flere uker. Jeg holder buret over henne for å forsikre meg om at hun forstår hva som skal skje. Hun hulker sårt, klarer ikke engang mobilisere nok styrke til å skrike.
            ”Dette er din skjebne,” messer jeg. ”Dette har du gjort deg fortjent til.”
            Så åpner jeg buret, griper en rotte etter halen og løfter den ut. Den kaster og vrir på seg, prøver å kjempe seg løs fra grepet mitt, biter og klorer i luften. Men jeg senker den målbevisst ned mot såret hennes, fjerner bandasjen og gasbindet, og presser rotten inn i såret, helt inn i magen. Så plasserer jeg atter bandasje og gasbind over det åpne såret, fester det hele med gaffateip, slår inn noen stifter med stiftepistolen, forsterker med limpistol – og syr til slutt noen lemfeldige sting med grov ulltråd – hele tiden mens rotten skriker og romsterer som et lite barn i magen hennes. Hun kaster på seg, ridd av en smerte og en frykt hinsides enhver menneskelig forestillingsevne. Skrikene hennes er så høye at jeg må ta på meg hørselsvern i tillegg til øreproppene jeg de siste minuttene har hatt i ørene. Jeg smiler mens jeg betrakter henne, skuffet over at jeg ikke føler en enda dypere glede, en mer autentisk ekstase. Først idet rotten klarer å få en klo stukket gjennom huden, setter jeg i å le. Godmodig og hjertelig blir jeg stående og humre mens jeg ser gnageren kjempe seg ut av sitt menneskelige fengsel. Det tar forbausende kort tid før den første foten er ute. Så den andre. Og før jeg vet ordet av det har hele dyret, innsmurt i blod og gørr, revet seg ut av kroppen, som ennå, takk og lov, er ved full bevissthet, hysterisk skrikende og gråtende. Rotta løper over gulvet og søker tilflukt i et hjørne. Jeg bøyer meg over Silje og forbinder såret på nytt, mens jeg plystrer og nynner på en munter melodi, lettet over at jeg ennå er i stand til å føle glede ved disse aktivitetene jeg trodde jeg var blitt for blasert til å finne tilfredsstillende.                                       

Jeg dynker henne med konsentrert salpetersyre, ser hvordan syren etser seg gjennom huden og bindevevet, hvordan den spiser seg gjennom musklene, tilogmed gjennom knoklene. Jeg sparker til henne for å unngå at hun besvimer av smerten. Hun klarer ikke engang å skrike lenger, hun mangler styrke til det.

Og mens jeg ser denne lidelsen jeg påfører henne, mens jeg hører tryglingen om nåde, og hennes spede, tafatte forsøk på å be om å slippe fri – så tenker jeg på hvor kraftig jeg nyter dette, hvor sterk min egen nytelse faktisk er, hvor uhyggelig deilig det er å føle på denne gleden jeg har av å helle maursyre på hodet hennes, av å trekke ut neglene hennes, av å skjære ut øynene. Jeg hører henne bønnfalle meg, ser henne forsøke å folde hendene til bønn til sin gud. Dette patetiske kvinnemennesket hører jeg og ser jeg.



(Fortsettelse følger ...? Eller ...?)

søndag 12. mai 2013

Fra den norske skolehverdagen anno 2013 (kladd)




            ”Hmmm ... Se nå. Hvis jeg kutter ham her så løsner kanskje ... hey, hold ham fast! Hold ham fast, da! Sånn ja ... Altså, jeg kan kutte ham her, for å få løs ... Hehe, se på skoene hans, da! Se så billige! Faen, ta noen bilder og last dem opp til Instagram. Legg dem på bloggen og YouTube. Og Face.”
            Hugo fører skalpellen langsomt mot Olavs øyeeple. Olav gråter stille, forvisset om at ingen kan høre ham, overbevist om det nytteløse ved å skrike mer. Han har allerede skreket seg tom, tømt seg for energi, tømt seg for håpet om å bli reddet. Hugo, Lena og Ronny står bøyd over ham, smilende. Lena og Ronny holder ham fast. Olav klarer ikke sprelle – kneskålene hans er knust, føttene er kappet av ham. Flere ganger har han mistet bevisstheten; hver gang har de slått liv i ham igjen. De bestreber seg på å la ham oppleve smerten, vil forsikre seg om at han føler alt sammen.
            Hugo stikker skalpellen inn i Olavs øyekrok. Instinktivt forsøker Olav å lukke øyet, men det øvre øyelokket kuttes opp. Blod pipler ut. Smerten er uutholdelig. Som et papirkutt ganger tusen. Så kjører Hugo skalpellen inn i selve øyeeplet, slik at det punkteres. Væske renner ut. Olav svimer av, men Lena sparker liv i ham.
            ”Våkne, lille faen!” skriker Lena. ”Du skal ikkje søva bort sumarnatta!”
            Olav gråter forpint.
            ”Hvorfor gjør dere dette mot meg?” hulker han.
            ”Verden er smerte,” messer Lena. ”Livet er kaos, fiendtlighet og mord.”
            ”Chaos, hostility, murder,” messer Ronny og Hugo i kor, om igjen og om igjen.
            Lena tar frem mobilen sin – en Samsung Galaxy S4 – og begynner å filme den videre seansen. Hun smiler mens Hugo skjærer av Olav leppene. Hun gliser bredt idet Ronny drar ut fortennene hans med en rørtang.
            ”Ingen bryr seg om deg, Olav.” Lena stirrer på ham. ”Foreldrene dine hater deg like mye som vi gjør. Du er verdiløs. Du er en taper.”
            ”Universet bryr seg ikke,” sier Hugo. ”Kosmos er likegyldig, blindt, mørkt og kaldt. Alt er meningsløst. Å kjempe imot oss er meningsløst. Vi er representanter for Gud, Satan og universet selv. Vi gestalter den naturlige seleksjonen. Vi er allmektige. Du er ingenting. Et null. En ubetydelig fotnote i livets bok.”                    
            Hugo skjærer av et øre mens de andre holder Olav fast.

Bak seg hører de skritt. De snur seg. Det er en voksen. De drar kjensel på henne.
            ”Hei, lærer,” sier Lena. ”Vi holder bare på å leke.”
            Frøken Andersen nikker anerkjennende. ”Det er viktig å leke.” Hun smiler og stiller seg et par meter unna dem, observerende seansen. ”Gi meg kniven, Hugo. Jeg skal vise dere hvordan det gjøres.”
            Hugo rekker henne kniven og trekker seg unna.
            Frøken Andersen bøyer seg over Olav mens Lena og Ronny holder ham fast.
            ”Se her, Hugo, du må holde kniven sånn. Også må du snitte på denne måten. Du gjorde det jo helt feil. Du må løsne øyeeplet hans slik. Også må du liksom ... grave det ut på denne måten her. Man må sørge for å få med seg selve synsnerven også, slik at eventuelle leger ikke kan rekonstruere synssansen hans en gang i fremtiden. Hmmm ... Skal vi se ... Der ja! Der kom det! Nå må vi bare ignorere den forferdelige skrikingen hans mens vi leter etter andre organer å fjerne ...”

Det ringer inn. Fra skolegården, gjennom skogholtet, kommer en dresskledd, middelaldrende mann gående. Frøken Andersen snur seg mot ham.
            ”Rektor Olsen? Du? Her? To what do I owe this exquisite pleasure, so to speak, if you pardon my french?”
            “Jeg skulle bare se hvordan det går,” sier rektor Olsen, og stopper i lysningen. Bak ham kommer et kobbel lærere, kokker og servitører, noen bærende bord og stoler, andre bærende gryter, tallerkener, kniver, gafler og annet bestikk og husgeråd. Det kommer kelnere med eksklusive vinflasker, kjøkkensjefer med hvite kokkeluer, kjøkkenassistenter med assortert tilbehør. Og det kommer sangere og skuespillere, dresset opp til fest. Alle flokker seg rundt Olav, hvis bevisstløse kropp er i ferd med å falle fra hverandre, revnende i sammenføyningene. Opptil flere personer veksler på å partere ham. Han deles i tynne skiver og små biter som anrettes direkte på tallerkener eller puttes i gryter og stekepanner for å utsettes for varmebehandling sammen med olje, grønnsaker, rødvin, buljong og diverse halvfabrikata. Rektor Olsen bivåner det hele, ser til at alt går riktig for seg mens assistenter dekker et langbord. Det gjøres opp ild. Forretter og dessert tilberedes av noen, mens andre – kledd i lederhosen, nettingstrømper, flosshatt og bowlerhatt – begynner å danse vaudeville-aktig i lysningen, hoppende arm i arm mens de svinger spaserstokker. De sparker, snart med det ene beinet, snart med det andre, hele tiden syngende på en kabaret-aktig vise om Det Ondes Problem, universets natur og menneskets iboende ondskap. Rektoren og flere lærere klapper takten.
            ”For et nydelig varieté-nummer!” sier rektor Olsen, og tygger på en bit av Olavs halvstekte hjerne, nippende til et glass breddfullt av guttens ennå kroppsvarme blod. ”Hmmm ... Er dette Fairtrade, mon tro?” Han snur seg mot frøken Andersen. ”Vet du om dette er Fairtrade, frøken Andersen? Er det kortreist mat? Økologisk?”
            Frøken Andersen rister avkreftende på hodet, hvorpå rektoren straks spytter ut det han hadde i munnen.
            ”Pføy!” utbryter han. ”Fysj og fy! Jeg spiser bare kortreist mat og mat som er produsert i henhold til strenge ernæringsmessige kvalitetskriterier, samtidig som bondens rettigheter ivaretas på en måte som er verdig, respektfull, tolerant, økologisk, bærekraftig og skånsom overfor naturen. Kjøttproduksjon skal skje på en human måte som ivaretar dyrets følelse av verdighet, integritet og selvrespekt. Dyret skal ikke bare være et middel, men et mål i seg selv.”    

            ”Fred være med dere, ærede venner!” hører de brått bak seg. Alle snur seg.
            En mann kledd i messehagel kommer gående ærbødig mot dem. Han gjør korsets tegn.
            ”Pastor Halvorsen!” utbryter rektoren smilende.
            ”Guds åsyn lyse over deg, rektor Olsen.” Presten legger en hånd på rektorens skulder og velsigner ham. Så kneler han ved restene av Olav, griper et ribbein og en bit skinke, og begynner å gnage i seg det rå kjøttet mens han nipper til et glass Domaine Leflaive Montrachet Grand Cru.

fredag 10. mai 2013

"Kids say the darndest things"





Torgrim står alene i skolegården. Han ser på medelevene som leker. De løper og spiller ball. De hopper paradis og leker sisten. De har det gøy sammen. De morer seg. Livet deres er fint. Han vender blikket ned, stirrer på de nye skoene sine. Så går han mot inngangen, han vet det skal ringe inn snart.
Idet han trår over dørterskelen, veltes han over ende.
”Torgrim!” roper Vidar. ”Din lille fitte!”
Vidar og Vanja griper tak i Torgrims krage, drar ham med seg inn på toalettet. Lars og Kristin følger etter mens de ler og roper skjellsord mot Torgrim.
Vidar og Vanja tar med seg Torgrim inn på en bås.
”Løp og hent ranselen hans!” sier Vanja til Lars, som straks etterkommer ordren.
Mens Lars er borte, river Vanja av klærne til Torgrim, som er for redd til å stritte imot.
”Se så liten pikk han har!” Vanja ler og peker. De andre ler også.
Torgrim gråter.
De andre barna smiler tilfreds.
Så tar de tak i Torgrim, bender ham bakover, presser hodet hans ned i toalettskåla, slik at han blir våt i håret.
”Piss på ham!” sier Vanja til Vidar, som åpner smekken, fisker ut pikken og begynner å pisse på Torgrims halvt nedsenkede hode. Torgrim gråter forpint.
”Bæsj på ham!” roper Kristin. Vidar bøyer seg over Torgrim, sprer skinkene og presser ut en bæsj som legger seg mykt og brunt over Torgrims strigråtende ansikt. Kristin og Vanja river av noen tørk dasspapir som de bruker til å gni avføringen godt inn i håret og munnen til Torgrim. Vidar filmer seansen og laster den opp til YouTube, hele tiden leende.

Lars kommer tilbake. Han har med seg ranselen. De tømmer innholdet i toalettet, og forlater båsen. Torgrim blir liggende igjen.

Det ringer inn. Klassen samles til ny time.
            ”Hvor er Torgrim?” spør frøkenen, og skuer utover forsamlingen.
            ”Han skulker!” roper Vanja.
            Frøkenen noterer noe i boka.
            Så kommer Torgrim inn døra, skitten og illeluktende.
            ”Hvordan ER det du ser ut, Torgrim!?” Frøkenen stirrer rasende på Torgrim. ”Ut med deg! Se til å vaske deg!”
            Torgrim forsvinner ut døra.
            Etter en stund kommer han tilbake, litt renere, men fortsatt nesten like illeluktende.

De går gjennom leksene. Torgrim stirrer tomt ut i luften.
            ”Les svaret på spørsmål to, Torgrim,” sier frøkenen, og gløtter opp på ham.
            ”Jeg har ikke boka.”
            ”Har du rotet bort boka igjen!? Hvor mange bøker skal du egentlig rote bort!?”


*

Etter skoleslutt, på vei hjem, blir Torgrim overfalt av Vanja, Vidar, Lars og Kristin. De tar ham med seg inn i et skogholt. Torgrim prøver ikke engang å stritte imot. De kler av ham, pisser og driter på ham. Så binder de ham til et tre og begynner å skjære i huden hans med saks. Torgrim hyler av smerte. De klipper av ham pikken mens de ler. Den intense smerten får Torgrim til å svime av, men de sparker bevissthet i ham, for å forsikre seg om at han får oppleve, får føle, det som kommer. Smilende graver de ut øynene hans med den sløve saksen. De klipper av ham tungen. De klipper av ham nesen og pisser i det åpne såret. Så skjærer de av ham hodet, kranglende om hvem som skal få bruke kniven. Torgrim dør der, mens mørket senker seg og barna går hjem.
            ”Bieber-konserten var superdigg,” sier Vanja mens de flanerer henover fortauet.
            ”Jeg skal se Idol etterpå,” sier Kristin.
            ”Så dere Paradise Hotel i går?” sier Lars.
            ”Se på de fine skoene mine!” sier Vidar.


onsdag 8. mai 2013

Put your money where your mouth is, hypocrites




"Follow the money" sier kommunisten Pål Steigan, der han, iført slaveproduserte klær, sitter i sitt overdådige, vakkert utsmykkede vinslott i Toscana, nippende til et glass Dom Perignon mens han skriver blogginnlegg på en Kina-slaveprodusert PC med komponenter bestående av mineraler utvunnet av kongolesiske gruveslavearbeidere. Påfallende mange av de såkalte kommunister og sosialister som preker høytidelig og moraliserende om solidaritet med de fattigste, gjør lite for å endre systemet. Snarere viser de med sine gjerninger at de kun er interessert i å opprettholde overforbruket, øke forurensningen og holde jordens treller bundet til lenkene. Kapitalismens utbytting og andre grusomheter, er noe de har et utelukkende teoretisk forhold til. De setter seg på sin høye hest og retter indignerte pekefingre mot ”turbokapitalister” som John Fredriksen, tilsynelatende uten evne til å se bjelkene i egne øyne.

Hvorfor ikke flytte ut i ødemarka sammen med trosfellene dine, Steigan, dyrke jorden, leve kollektivistisk og i pakt med naturen, slik du forkynner at alle andre må gjøre for å hindre jorden i å gå ad undas? Er det fordi du finner det for behagelig å slippe ut tonnevis av CO2 ved å fly i skytteltrafikk mellom Norge og Italia? Er det fordi du ikke vil gi avkall på luksusen du og de aller fleste andre såkalte venstrevridde velter dere i? Hvor mange Rødt-medlemmer er villige til å slutte å bruke banker? Hvor mange kommunister vil slutte å bruke internett, mobiltelefoner, datamaskiner, kaffetraktere, lyspærer, biler, sko og en million andre kapitalistiske oppfinnelser?

Hvem som helst kan predike jordens undergang og budskapet om at kapitalistiske syndere må vende om før det er for sent. Kun de færreste GJØR noe med saken. Det eneste som nytter, for å få bukt med menneskets ødeleggelse av denne planeten (som er en sørgelig realitet), er menneskeartens utryddelse. Start med dere selv, kommunister og sosialister. Begå kollektivt selvmord. Det er det eneste som monner.

Men neida, jeg vet dere står først i køen når Apple lanserer sitt neste slaveproduserte produkt. Jeg vet dere overnatter i kø utenfor skobutikken når Converse slipper sitt nyeste fottøy på markedet. For dere har aldri vært interessert i å redde planeten eller de fattigste blant oss. Alt dere interesserer dere for, er å være hyklere som sitter på høye hester, pekende moralistisk og paternalistisk ned på oss kapitalistiske syndere som formaster oss til å faktisk jobbe for pengene våre. 

Ja, jeg følger pengene, Steigan. Og pengene leder meg til deg og resten av det sosialistiske og kommunistiske hyklerkoret. STFU og begynn å jobb. Flytt ut i skogen sammen med kollektivistvennene dine, dyrk jorden og bli selvbergere. Slutt å snylt på oss fattige arbeidere som ihvertfall er ærlige nok til å innrømme at vi ødelegger planeten, og som ikke forlanger at alle andre skal leve kollektivistisk for å la den rike eliten opprettholde kjøpefesten og overforbruket. Du tilhører den privilegerte eliten, Steigan, i likhet med Sira Myhre, Lysbakken, Holmås, Halvorsen og resten av kostebinderiet.
Dere velter dere i luksus og overforbruk.
Dere gjør meg kvalm.


tirsdag 7. mai 2013

Ny postapokalyptisk fremtidsdystopi, kapittel 3 (kladd)




Trevor Duller satt på en vinduspost høyt over gateplan. Han betraktet dyrene som gresset der nede mens han drakk vann fra en flaske tilvirket av en hjorteblære. Og han så et menneske, det første mennesket han hadde sett på flere uker.

Trevor Duller var forhenværende soldat. Han hadde opprinnelig vært en CAD-fil lastet ned fra en P2P-fildelingstjeneste og skrevet ut av en tredjegenerasjons-bio-3D-printer tidlig på 2030-tallet. Som fireåring ble han innrullert på West Point, hvor han gjennomgikk kamptrening. Åtte år gammel ble han sendt ut i sine første krigskampanjer, ansvarlig for å skyte ned fiendtlige kinesiske kamphelikoptre på Mars. Før fylte elleve år, ble han lastet opp til datasfæren, hvor han, i form av et relativt avansert stykke C+++-kode, saboterte et nord-koreansk anrikningsanlegg for uran. Imidlertid ble han lastet ned av en gruppe koreanske hackere. De forsøkte å printe ham ut for å drepe ham, men i siste liten klarte han å ta livet av hackerne og dra tilbake til Statene i form av et trådløst signal. Lenge hadde han skiftet eksistensform, skiftet mellom å være fysisk og virtuelt gestaltet, alt etter hvilke oppdrag han til enhver tid utførte – men nå, etter Singulariteten, hadde han slått seg til ro med sin fysiske form, som var låst til en biologisk alder på ca 23, optimalt både hva angikk intelligens, fysikk og sosiale ferdigheter. Han hadde en IQ på rundt 178, snakket førtiseks språk flytende, og hadde, takket være optiske nanoder, evnen til å gjøre seg usynlig. Han var altså, i de fleste henseender, en ganske ordinær menneskelig soldat fra 2030-årene. Det eneste uvanlige med ham, var at han ennå var i live.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                             

Trevor iakttok jenta der nede. Han kjente en reisning ta form, men undertrykte begjæret før en fullblown ereksjon var et faktum. Hun var attråverdig – såpass kunne han se. Foruten infrarødt og ultrafiolett syn, hadde øynene hans blant annet zoom-funksjon og kameramodus med 160 gigapixlers oppløsning, mulighet for å ta opp levende film av ubegrenset lengde – og selvsagt den obligatoriske funksjonen for trådløs instant-opplastning av film og bilder til datasfæren. Sistnevnte funksjon hadde han imidlertid ikke bruk for lenger, siden datasfæren for lengst var gjort utilgjengelig for alle andre enn maskinene. Men i hukommelsessenteret i hjernen sin lagret han for sikkerhets skyld et opptak av jenta der hun gikk rundt blant trærne, letende etter noe å spise – før han forlot vindusposten og trakk seg inn i skyskraperen igjen, tenkende på mørke minner fra fortiden. Han gikk og stilte seg foran et knust speil, stirrende inn i det splintrede glasset, grunnende på livets utallige mysterier. Han tenkte på opplevelsene han hadde hatt på Mars, hvor han hadde betjent et rakettbatteri på Olympus Mons. Kineserne hadde hatt baser både i Valles Marineris, på Phobos og Deimos. De hadde fløyet antigravitasjonsdroner, jagerfly og ubemannede stridshelikoptre. USA hadde beslaglagt store deler av planeten og startet oljeutvinning, men kineserne nektet å gi slipp på områdene sine. Asiatene hadde gruvedrift i noen av de største kraterne, og dette falt ikke i god jord hos amerikanerne, som var nikkedukker for det internasjonale bankster-kartellet som i århundrer hadde igangsatt talløse kriger for å forgjelde verdens folk, underkue de fattige og trellbinde jordens befolkning. Alt dette var Trevor Duller uvitende om på denne tiden, opptatt som han var av å tjene fedrelandet, gjøre sin plikt som soldat, åtte år gammel, kjempende på den rustrøde krigsplaneten som var i ferd med å bli kolonisert. Han visste lite om bank-kartellenes herjinger, forsto ikke hvordan Verdensbanken, IMF og verdens sentralbanker alle var styrt av Rothschild-familiens slimete fingre, som i minst et par århundrer hadde hatt et klamt grep om verdensøkonomien, hvilket gjorde dem i stand til å starte verdenskriger og økonomiske kriser etter eget forgodtbefinnende, alt for å utpine verdens fattige og tømme solsystemet for ressurser – for derved å tilrane seg enda mer, oppnå stadig større velstand, makt og innflytelse.

Trevor hadde sittet stille i kontrollrommet til sitt rakettbatteri, holdende spakene, glanende på et display som holografisk ble projisert i luften foran ham. Utenfor raste sandstormene oppover den slake skråningen som utgjorde siden på solsystemets overlegent høyeste fjell, den tjuefem kilometer høye gigavulkanen Olympus Mons, et fjell hvis skråninger var så slake at man ikke merket at man gikk oppover dersom man forsøkte å bestige kolossen, som lignet en overdimensjonert kvise i Mars’ rødlige ansikt. Heldigvis hadde ikke planeten vært geologisk aktiv på flere milliarder år, noe Trevor var glad for der han satt – det kunne vært ubehagelig om Mars plutselig skulle finne det for godt å poppe sin største kvise. Trevor så for seg lava som flommet langsomt nedover fjellsidene, pyroklastiske strømmer som hurtig omsluttet ham og samtlige rakettbatterier, en søyle av aske som steg til værs, hundrevis av kilometer, helt ut i det ytre rom, lik den vulkanske aktiviteten på Io, en av Jupiters største måner, hvor de utallige vulkanene skjøt lava ut i rommet selv.
            Akk! Io! Han tenkte på denne månen, som han så ofte hadde drømt om å besøke. Dog var den ikke et like attraktivt reisemål som Europa eller Titan, måner han også hadde til gode å avlegge en visitt. Skjønt, ennå gjensto det mye arbeid før bærekraftige, selvstendige kolonier var opprettet på noen av disse himmellegemene, så Trevor hadde ingen illusjoner om at han noensinne ville sette sin fot der. De var for øyeblikket forbeholdt de mest avanserte maskinene menneskearten hadde til rådighet – ubemannede sonder som svømte i det dype havet under Europas veldige, arrete iskappe; droner som fløy gjennom Titans tykke atmosfære; satellitter som gikk i bane rundt Ios kvisete overflate, i ferd med å kartlegge månens stadig skiftende trekk og geologiske særegenheter i stor detalj.                                            

Trevor trakk seg bort fra det splintrede speilet. Han gikk og hentet en barberhøvel.
Lenge stirret han på den før han plasserte bladet mot underarmen.
Han dro. 
Systematisk rispet han opp huden for å føle den vederkvegende smerten, for å få hvile i følelsen av lindring og mening som blodet brakte med seg, en fornemmelse av noe han alltid hadde vært fattig på – kontakt med det guddommeliges apparisjoner, kommunion med en høyere kraft, en allestedsnærværende entitet som omsluttet ham og alt annet som levde og virket i dette veldige multiverset han var en bitteliten del av. Han så blodet piple ut, og kjente på smerten, tok tak i den, dvelte ved den, holdt fast i den i noe som virket som en evighet. Så tørket han av seg blod med et skittent håndkle, dro ned jakkeermet og gikk til sengs – rolig, behersket og klar for en langvarig økt med drømmeløs søvn.