søndag 23. juni 2013

Ny postapokalyptisk fremtidsdystopi, kapittel 10, 11, 12, 13, 14, 15 og 16 (kladd)




10


Ghevon Galahan hadde kommet til utkanten av det suburbane strøket. Borte var restene av stakittgjerder og middelklassehus; nå var det ødemarken som tok over. Et veldig steppeland, arrete og fullt av kratre. Her og der sto råtnende kaktuser og tistler, men for det meste var landskapet preget av stein og sand. Nesten livløst var det, men i det fjerne kunne han skimte gribber som sirklet over noe. Han gikk i retning av disse gribbene. De ventet. Ventet på at noe skulle dø.
            Han tenkte på fortiden sin, tiden da han var utstasjonert i de amerikanske spesialstyrkenes fjerde infanteribataljon. Han hadde kjempet mot kinesiske styrker under tredje verdenskrig, hadde vært gjennom mye som hadde etterlatt varige sår i sjelen hans. Under de hardeste trefningene hadde de vært tvunget til å spise mennesker for å overleve – de hadde gått tom for feltrasjoner. I dagevis hadde de gått uten mat før de ble desperate nok til å spise falne soldater. Ennå mintes Ghevon den særpregede smaken av menneskekjøtt – som en blanding av svin og kylling. Egentlig en ganske god smak, måtte han innrømme, selv om han aldri hadde sagt det til noen.
            Han stirret ut i ørkenen, i full visshet om at det der ute et sted, hinsides det livløse landskapet, angivelig skulle befinne seg en diger by. Med skyskrapere og det hele. Han visste at slike byer kunne være de reneste oaser nå. Bygningene fungerte som skjulested for alskens dyr, og det kunne finnes vann og hele skoger der, med hjortedyr og annet spiselig. Noen måneder tidligere hadde han møtt en forhenværende soldat som hevdet å ha kommet fra kjempebyen. Denne soldaten hadde, hevdet han, tilhørt en slags dommedagssekt som utførte rituelle mord og brukte okkult symbolikk for å – som han hadde formulert det – frigjøre kosmiske kaoskrefter for å forpurre maskinenes plan. Han hadde ledd på en forrykt måte, øynene hans lyste med en sykelig glød, og Ghevon hadde blitt så redd at han umiddelbart hadde likvidert soldaten, engstelig for hva han kunne finne på. Kosmiske kaoskrefter fryktet han naturligvis ikke, men han kunne ikke stole på folk som snakket slik – enten historiene var usanne eller ei – særlig ikke i disse tider.  

Imidlertid tvilte ikke Ghevon et sekund på at soldaten hadde snakket sant angående byen, for han mente å kunne huske kart som også indikerte at det fantes en storby i denne sektoren. Og nettopp derfor hadde han nå forlatt sitt etterhvert så kjente, kjære suburbia og trådt ut i dette ugjestmilde landskapet som var så karrig og goldt.

Etter hvert fant han det gribbene sirklet over. Det var en døende kvinne. Hun hadde mistet taleevnen, og Ghevon hadde hverken mat eller drikke å avse, så han bestemte seg for å gjøre det eneste riktige: Avlive henne, for derved å gjøre slutt på lidelsene. Han rettet Gaussriflen mot henne og trakk av. Energiprosjektilet gjorde det av med henne i løpet av et mikrosekund. Han stirret opp. Gribbene svevde høyt nå, men han visste at de, så snart han trakk seg unna, ville sirkle nedover ganske fort, sette seg på den døde kroppen og kjempe om hvem som skulle konsumere de beste kjøttbitene. Øynene ville bli hakket ut, vommen ville bli punktert, tarmene ville trekkes ut ... Det var deres natur. Det var slik de levde og virket – mat, mat, mat var alt som sto i hodet på dem. Mat og sex. Overlevelse og reproduksjon. Ghevon tenkte over dette en stund, og konkluderte med at han selv slett ikke var ulik gribbene i denne henseende.

Han gikk videre, tenkende på noe han hadde fått høre av New Agerne: Et eller annet sted, visst nok ikke så langt fra denne sektoren, skulle angivelig datasfærens rotserver befinne seg. Han antok at vaktholdet måtte være strengt på et slikt sted, men lekte likevel med tanken på å lete etter denne rotserveren og få deaktivert den, ødelagt den, for derved å lamme, ja destruere, maskinenes infrastruktur. Tanken var så vanvittig at han måtte le der han gikk, men samtidig lurte han på hva han ville ha å tape på å gjøre et forsøk. Kunne det egentlig skade? Han bestemte seg for å lete etter mer informasjon i storbyen – om han noensinne kom seg dit.



11


Eena satt alene oppe i et tre. Hun hadde fått kalde føtter, hadde forlatt Trevor om natten, tatt med seg laserpistolen og dratt dypere inn i skogen. Men nå angret hun. Hun angret på at hun hadde forlatt ham, angret på at hun ikke hadde gitt ham en sjanse. For innerst inne visste hun at Trevor var god. Det var liksom en instinktiv fornemmelse, en slags erkjennelse av at denne mannen måtte være bra for henne, at han snakket sant og at han bare ville henne godt. Hun hadde tatt feil til å begynne med. Hun innså det nå, og felte en tåre. Lite ante hun om korset Trevor hadde oppdaget. 

*

Trevor vandret hvileløst gjennom skogen, ropende etter Eena. En stund hadde han fryktet det verste. Lenge hadde han stått, som mesmerisert, og studert det malte korset. Dypere inne i skogen hadde han oppdaget et trekors med et forkullet lik, men det var liket av en hjort, ikke Eena. Han hadde sett flere slike de siste månedene, men hadde holdt tyst om det overfor Eena – han ville ikke skremme henne unødig. Naturligvis mistenkte han allerede at det var noe helt annet, noe mye frykteligere enn maskiner, som drev med disse tingene. Som malte kors og pentagrammer, korsfestet dyr og liksom lekte med ham, holdt ham for narr. Okkulte krefter, tenkte Trevor, og tygde på en klyse skråtobakk før han spyttet den ut og snerret lavmælt. Han hadde aldri vært overtroisk, men antok at det bak maskinenes handlingsmønster skulle ligge en viss rasjonalitet, en slags orden og planmessig ... hensikt. Disse rituelle tingene, derimot, vitnet om en syk, forskrudd form for intelligens, noe som bare forsøkte å skremme ham for sportens skyld, noe som liksom ville vise seg overlegent, for å leke med ham, få ham til å skjelve av frykt. Men han skalv ikke, han var snarere forbannet. Forbannet for at Eena hadde forlatt ham uten å si et ord.
For nå, etter å ha tenkt seg om, regnet han med at hun hadde dratt av fri vilje, og han så det som overveiende sannsynlig at hun ennå var i live og at hun befant seg et sted i denne skogen, mellom høye, forfalte bygninger. Han fryktet ikke lenger det verste.   

*

Eena klatret ned fra treet og begynte å gå i retning av lysningen. Hun regnet med at Trevor lette etter henne, og konkluderte med at det beste nå ville være å vente i lysningen, holde seg rolig der og forklare alt sammen til Trevor når han kom tilbake. For han kom vel tilbake? Et øyeblikk følte hun seg lammet av frykt. Kanskje noe hadde hendt ham? Kanskje han var blitt overfalt av noe? Roboter, kanskje? Eller et farlig dyr? Han var jo bevæpnet, men en Gausspistol var ikke allverden i den store sammenhengen. Det var grenser for hva et sånt våpen kunne utrette. På den annen side: Kanskje han befant seg i lysningen akkurat nå. Kanskje han satt ved restene av leirbålet, gråtende, lammet av frykt, nedsunket i tristesse og engstelse. Jeg vet jo ikke hvordan han egentlig er, tenkte hun. Kanskje han er glad også, glad for å være kvitt meg. Eller kanskje han blir sint når jeg kommer tilbake, rasende over sviket mitt. Kanskje han tar livet av meg. Motstridende tanker raste gjennom hodet hennes idet hun kom til en lysning ... Den rette lysningen? Nei, her var det ingen rester av leirbål, og vegetasjonen var mye frodigere. Og denne var større og hadde en annen fasong, liksom mer avlang. Dessuten, lå det ikke noe i midten der ...? Et eller annet, delvis skjult av det høye gresset? Sakte gikk hun nærmere, inn mot midten av lysningen.
            Og så, idet hun sto bare et par meter unna, så hun hva det var:
            En naken, død menneskekropp med et rødt oppned-pentagram malt på brystet ...

                                                                                                                         

12


Trevor bestemte seg for å gå tilbake til leirbålet. Det var nok det tryggeste, tross alt. All ropingen og letingen etter Eena hadde ikke gitt resultater, og han begynte å bli sår i halsen. Stemmen var hes, han klarte ikke rope lenger, og var fylt av en dyp avmaktsfølelse blandet med en erkjennelse av at Eena kanskje ikke var verdig hans oppmerksomhet likevel. For hva skulle han vel egentlig med henne, dypest sett? Var hun noe mer enn en tidtrøyte, en aktivitet som kunne holde ham opptatt i noen dager? Ble han lykkeligere av å være nær henne? Trengte han overhodet menneskelig kontakt, når alt kom til alt? Hadde han ikke klart seg ganske bra alene disse månedene han hadde tilbrakt her? Han så ned på de nakne underarmene sine, på arrene han hadde påført seg selv. Tja. Bra og bra ... Det kunne vel diskuteres, forsåvidt, alt var jo relativt, men han begynte ihvertfall å sette spørsmålstegn ved sine egne intensjoner hva Eena angikk, og var, idet han nærmet seg lysningen, usikker på om han overhodet skulle lete mer etter henne, eller bare trekke seg tilbake, gå opp i skyskraperen igjen, leve videre som før ... Ja, han vurderte å la henne seile sin egen sjø, la henne dø her ute. For alt jeg vet kan det vel hende hun allerede er død, tenkte han, og kjente seg brått underlig mørk til sinns.

Så, idet han trådte ut i lysningen og stirret i retning av leirbålet, fikk han øye på noe som ikke hadde vært der tidligere: Like ved bålet var det nå satt opp et kors. Hengende opp-ned på dette korset var et menneskelig spedbarn, nakent og rødmalt. Han visste ikke om han skulle le eller gråte, men tok seg i å smile skjevt. Så løsnet han, på pur faen, et skudd med Gausspistolen.
            Han ristet på hodet.
            ”Det finnes fortsatt noen syke jævler på denne planeten.”



13


Celeste gikk videre, drevet kun av en ustoppelig trang til å overleve. Men hvorfor? Hvorfor skulle hun absolutt overleve? Det visste hun ikke. Hun visste bare at hun var hardwired til å søke overlevelse for enhver pris, om det så gikk på bekostning av mennesker, androider eller andre gynoider. Hun visste heller ikke hva hun gikk mot, hva destinasjonen var, men hun hadde navigert etter sol og stjerner i noen uker nå, og hadde merket at terrenget gradvis endret karakter: Den golde ørkenen hadde fått mer vegetasjon – diverse kaktuser, tistler og baobablignende trær, for det meste, men også enkelte ørkenroser og planter hun ikke visste navnet på. Dessuten var det en nesten umerkelig helning i terrenget, og i det fjerne mente hun å kunne skimte ... bebyggelse.
            Ja, bakenfor et flimrende lag hetedis, syntes hun at hun så en by. Etterhvert som hun nærmet seg, ante hun de serraterte profilene av overgrodde, delvis oppsmuldrede skyskrapere. Så fant hun restene av en vei. Den var full av sprekker hvorfra det vokste tykt gress og mose. Mellom sprekkene fantes det blekgrønt lav som var hardt og sprøtt. Hun fulgte denne veien inn mot byen. Ørene hennes begynte å plukke opp lyden av aper som skrek skingrende, og hun kunne vagt forestille seg gibboner som slengte seg i lianer og klatret i enorme trær. Så hørte hun lyden av lemurer, og i veikanten fant hun en tapir hvis kropp stinket av langt fremskreden forråtnelse. Fluer surret rundt det brune kadavaret, noen kråker og en ørn fløy bort derfra idet hun gikk inntil det for å ta det nærmere i øyesyn. Hun så hvite fluelarver som liksom gravde seg vei inn i kjøttet, hvorfra det ble utsondret en gyllenbrun saft som luktsensorene hennes plukket opp. Hun snudde seg bort, full av avsky. Så vandret hun videre.

I kveldingen nådde hun den første skyskraperruinen. Det var en sammenrast bygning overgrodd med eføy og mose. Enkelte trær stakk grenene sine ut av vinduer; andre stakk dem inn. En liten elv rant like ved, og hun så fisk i vannet. Gylne ørreter som pilte hit og dit; yngel som svømte mot strømmen. Noen – mennesker, antok hun – hadde lagd en liten bro over elven. Bare en tømmerstokk, men like fullt noe som så ut til å være plassert der med vilje, for å gjøre det enklere å krysse denne vannførende forsenkningen. Hun krysset elven og gikk dypere inn i byen, mellom de enorme bygningene, inn i det som best kunne betegnes som en skog.

Det var nesten blitt mørkt idet hun ankom en stor, avlang lysning. Der stoppet hun og ble stående fascinert, stirrende på en innretning av rep og taljer som var hengt opp mellom trærne. Så snudde hun seg og oppdaget noe: I et enslig rep dinglet ... et menneske.   



14


Eena hørte et skudd. Hun snudde seg fra liket, i retning lyden. Sporenstreks begynte hun å gå. Hun var sikker: Det var lyden av en Gausspistol. Den var for karakteristisk til å stamme fra noe annet. Trevor måtte være i nærheten, og hun skulle finne ham, søke tilgivelse, be om unnskyldning. Han måtte da være villig til å høre på henne! Eller ...? Nei, hun visste ikke, og hun orket ikke tenke mer på det. I stedet konsentrerte hun seg helt og fullt om å gå, om å ta seg over rotvelter og små bekkefar, klatre over råtnende trestammer og mosegrodde betongbiter fra bygninger som var sprengt en gang for lenge siden. Så kom hun til å tenke på liket og på pentagrammet. Det var ikke første gang hun hadde sett noe slikt, men det var uker, ja måneder, siden sist noe lignende hadde fylt synsfeltet hennes. Hun hadde trodd seg forskånt for denslags i denne byen, men nå skjønte hun at disse kaoskreftene, hvem de nå egentlig var, måtte være på ferde også her, lik forskrudde merry pranksters. Maskiner var det neppe – for hva skulle hensikten være? Hva håpte vel maskinene å oppnå ved å utføre slike bestialske, forrykte handlinger? Hun antok at maskinene handlet rasjonelt, at de hele tiden bestrebet seg på realiseringen av ett overordnet mål: Den totale utslettelsen av menneskeheten. Ergo måtte noen andre stå bak disse tingene, og da var mennesker straks den eneste naturlige syndebukken hun kunne tenke seg.          

*

Trevor var tilbake i skyskraperen sin. Han satt og kuttet seg med en bit av det splintrede speilet. Blodet piplet fra de ferske sårene, og han kjente en intens vederkvegelse. Eena hadde han gitt opp, og dette fylte ham med en dyp, overraskende lettelse. Han var ikke avhengig av henne, han var ikke avhengig av noen. Han var oppvokst uten familie, uten foreldre, så han var vant til å klare seg uten identitetsmarkører, uten røtter, uten støtte, omsorg, kjærlighet. Ensomheten var hans modus operandi, et hvileskjær, en grunntilstand han alltid vendte tilbake til. Den var en trygg havn, en barm han kunne legge hodet inntil for å få trøst og omsorg.
            Han var typisk for sin generasjon elitesoldater – en rotløs, identitetsfattig entitet printet ut gjennom dysene i en 3D-printer. Ren biologisk informasjon. DNA, RNA og aminosyrer. Løsrevne molekyler satt sammen til celler som dannet ekstracellulære matriser som igjen dannet vev. Det var intet magisk eller mystisk ved ham, han besto simpelthen av vekselvirkende elektrokjemiske prosesser.


15


Ghevon hadde nådd storbyen. Han var i ferd med å gjøre opp ild. Han samlet knusk, bjørkenever og tennved, stablet det lemfeldig opp, og brukte Gaussriflen til å antenne det hele. Lyden av riflen ga ham flashbacks til tredje verdenskrig. Han tenkte på hvordan han var blitt nødt til å skyte en livstruende skadd kamerat – for å gjøre slutt på lidelsene hans. Han felte en tåre og satte seg ned, stirrende på flammene. Alt hadde vært så mye enklere før, under Krigen. Fienden var håndterlig, forståelig, tilgjengelig, synlig var det annerledes. Nå var fienden noe fjernt, enigmatisk, usynlig. Noe abstrakt som ikke lot seg annamme. Ghevon visste ikke hvor maskinenes overkommando befant seg, visste ikke hvor de hadde sitt hovedkvarter. I år 2051 hadde menneskene omsider forstått trusselen, og for en stor del blitt forent i kampen mot maskinene. Men da var det allerede for sent. Dessuten fantes det overløpere blant menneskene. Spioner. Infiltratører. Kollaboratører. Man visste aldri hvem man kunne stole på. Og utviklingen hadde gått så fort, maskinene hadde avansert så raskt, at ingen klarte å holde tritt med dem. Selv avanserte kyborger klarte ikke holde følge med utviklingen. Det som skjedde hadde vært uforståelig. Plutselig, i 2055, hadde bombene begynt å regne fra himmelen. Pansrede, firbente tanks kom vandrende inn i byene, skytende vilt rundt seg med plasmakanoner og mikrobølgemitraljøser. Ghevon hadde vært i frontlinjen, utstasjonert i skyttergravene utenfor New Jersey. Men fjerde infanteribataljon hadde vært sjanseløse mot maskinene som kom. Ghevon hadde stukket av, latt kameratene i stikken, løpt alt han kunne, langt, langt bort derfra. Han hadde kommet seg helt til Manhattan, hvor det ennå fantes levende mennesker og bygninger som sto oppreist. Han hadde møtt noen, men han husket ikke hvem. Noe mystisk og uforståelig hadde hendt. Så hadde alt plutselig svartnet for ham, og i neste bevisste øyeblikk befant han seg i en bunker ute i Midtvesten et sted, sammen med en gjeng survivalister, preppere og neo-ludditer som var væpnet til tennene. De hadde levd på nødrasjoner en stund, før de begynte å spise hverandre. Utenfor, over hodene deres, regnet bombene. Ghevon hadde kommet seg bort derfra og overlevd i ødemarken en periode. Så, da bomberegnet stilnet, hadde han begynt å vandre fra den ene småbyen til den neste, hvileløst, flyktende.
            Og nå befant han seg altså her, i en storby hvis navn han ikke kjente. Det måtte være en av de best bevarte byene på hele kontinentet, antok han, men han var glad for å se at naturen hadde gjort sitt inntog, glad for å se at plantene og dyrene hadde tatt over styringen. For det sikret ham mat, og det sikret sjelen hans vederkvegelsen den så sårt trengte. Han stirret på en hjort som gresset fredelig i utkanten av lysningen, og han følte en dyp og inderlig glede. Sjelen hans hadde fått ro igjen, og han var lykkelig.   

*

I 2014 kollapset de globale derivat- og obligasjonsmarkedene, noe som fikk aksjekursene til å stupe og brakte megabankene til randen av konkurs. Men banksterne og politikerne visste råd: De bailet ut og bailet inn de største bankene – innførte hundre prosent skatt for verdens arbeidere, og beslagla alle innskuddene deres. Over nitti billioner rentefrie dollar ble med et tastetrykk generert av The Fed, for å mette sulten til megabanksterne. For ytterligere å sementere sin posisjon, sendte banksterne Blackwater, Navy Seals og tilsvarende militære entreprenører ut til folket for å beslaglegge de siste smulene deres – edelmetaller, våpen, ammo, kjøretøyer og boligene de holdt til i. Kritikere av bankene ble automatisk stemplet som terrorister og internert i konsentrasjonsleire hvor de ble torturert til døde, uten å få prøvd sin sak for retten. Det var global Martial Law, unntakstilstand, en opphevelse av all lov og rett. Banksterne gjerdet seg inne i tungt bevoktede enklaver sammen med familiene sine, for å holde avstand til rasende plebeiere. Men ganske snart var proletarene tatt hånd om, murt inne og likvidert, siktet for oppvigleri, for å ha tatt til motmæle mot den parasittiske bankstermafiaen og deres disipler. Droner patruljerte himmelrommet og bombet og strålte til døde alle som ble oppfattet som trusler mot banksternes og militærindustrialistenes hegemoni. Politikerne var lydige klakører for finanseliten, og bøyde seg servilt for JP Morgan Chase, Goldman Sachs og resten av megabankene. Mot slutten av 2023 hadde banksterne sugd hver siste dråpe ut av verdensøkonomien, og de lente seg tilbake, mette og fornøyde med innsatsen. Verden var tømt for ressurser, alle arbeidere var enten trellbundet, internert eller likvidert. Masseproduksjon var det nesten utelukkende maskiner som tok seg av. Det var Den Nye Verdensordenen som omsider hadde materialisert seg. En global politistat, banksternes og militærindustrialistenes altseende øye. Total overvåkning, total kontroll, total slavebinding.

*

Eena hadde søkt ly i restene av en skyskraper. Hun hadde ikke hørt flere skudd, og nå satt hun bare og tenkte og lyttet, grepet av en sterk angstfølelse som fikk henne til å krøke seg sammen i et hjørne. Vegger og gulv var bevokst med mose og lav. Hun satt på en myk matte av vegetasjon, et tykt, loddent teppe som var blekgrønt og fuktig. Hun hadde gått seg bort, og hun tenkte på fortiden, på det hun hadde hørt om verdens beskaffenhet i gamle dager. Hun tenkte på finanssystemene før post-scarcity-økonomien var et faktum, trengselen, knappheten på varer og tjenester, konkurransen mellom ulike aktører i næringslivet. Hun reflekterte over råvareknapphet og utnyttelsen av ressurser i himmelrommet – gruvedrift på asteroider, kampen om naturressursene på Mars, forsøkene på kolonisering av de galileiske månene ... Tankene var et salig kaos, en strøm av motstridende impulser og ideer, en støyende tsunami som veltet innover bevissthetens strand.
            Så, idet tankene var i ferd med å vandre til tiden hennes i bunkeren, fikk hun øye på noe.
            Et håndtak, delvis overgrodd, grønt og slimete av alger.
            Og rundt det, konturen av en kvadratisk luke, nedfelt i gulvet.
            Hva var dette? Et hemmelig våpendepot?
            Luken minte henne om bunkeren.
            Hun krøp mot den, grep håndtaket og forsøkte å løfte det.
Det rikket seg ikke. 
Hun måtte finne Trevor. Få ham med hit, få ham til å hjelpe henne. De kunne klare dette sammen, tenkte hun, og reiste seg.
Hun ble blek av redsel.
Hun stirret inn i løpet på en plasmapistol.
”Henda i været.”
Hun løftet armene. En fremmed mann nikket og smilte til henne.
”Vi to må ta oss en prat,” sa han, og fortsatte å peke våpenet mot henne.


16


Den fremmede mannen holdt plasmapistolen rettet mot Eena.
            ”Er du alene?” sa han.
            Hun nikket.
            ”Hmm.” Han gikk rundt henne, som for å se om hun var bevæpnet. ”Du er en gynoide?”
            Hun ristet på hodet.
            ”Snakker du ikke heller? Er du blitt stum?”
            ”Nei.”
            ”Herregud så realistiske sexgynoidene er nå om dagen.” Han iakttok brystene hennes. ”Ikke noe uncanny valley her i gården, nei.” Han klapset henne på baken. ”Kjennes jo ekte ut også.” Han kløp henne på brystene, hele tiden med våpenet rettet mot henne. ”Silikon? Kunstig fettvev?”
            ”Ekte fettvev,” sa hun rolig, og konsentrerte seg om å ikke sparke ham i ballene.
            ”Jeg har aldri pult så ... kunstferdig designede gynoider før,” sa han, og pustet på henne. Stemmen hans ble hes.

            ”Det får du ikke nå heller,” hørte han plutselig bak seg.
Han snudde seg. Der sto Ghevon Galahan med en gaussrifle løftet og avsikret.
”Hehe,” sa mannen. ”Rolig nå. Dette kan vi forhandle om. Hun har nok hull til oss begge. Vi kan dele, okay?”
Ghevon stirret kjølig på ham et øyeblikk, myste og trakk av. Et prosjektil ble liksom teleportert inn i mannens mageparti, hvor det tilsynelatende fikk innvollene til å fordampe innenfra. Han falt om, vred seg noen sekunder i stille smerte, men trakk snart pusten for siste gang.
Ghevon så på ham med en likegyldig mine.
”Takk,” sa Eena.
”Ingenting å takke for. Jeg gjør bare jobben min.”
”Du er soldat?”
Han nikket. ”Fjerde infanteribataljon.”
”Er det andre som deg?”
”Her? Ikke så vidt jeg vet. Har ikke sett noen. Egentlig fryktet jeg at jeg var det eneste mennesket i denne byen.”
”Men i infanteribataljonen?”
Han så ned. ”De er døde. Alle sammen. Tror jeg. De fleste døde i Krigen.”
Hun så spørrende på ham.
”Den store. Tredje verdenskrig.”

De ransakte den døde, tok de få verdisakene de kunne finne. Ghevon sikret seg plasmapistolen, noe Eena godtok. Det eneste interessante de fant på ham, var et nøkkelkort. Eena betraktet det firkantede plastkortet.
            ”Vil du ha det?” sa hun.
            ”Nei, ta det du. Det er sikkert ikke verdt noe uansett. Mannen var en forsoffen taper. Se på ham.” Han sparket til det forhutlede liket, som var iført noen gamle, skitne filler. ”En nederdrektig fusentast.” Ghevon spyttet på ham.
            Eena smilte og stakk kortet i en lomme. Så gjorde hun Ghevon oppmerksom på luken i gulvet, og ba ham om hjelp til å løfte den. Lenge ble de stående og prøve, men luken rikket seg ikke.
            ”Det er umulig,” sa Ghevon til slutt. ”Den må sprenges opp. Vi trenger sprengstoff.”
            ”Hmm ...” Eena så på ham. ”Jeg kjenner en som kanskje har noe sånt.”
            ”Kjenner en ...? Så du vet om flere folk her? Vel, hvor holder han til, han du kjenner?”
            Hun trakk på skuldrene. ”Hadde jeg bare visst det ... Jeg var egentlig på leting etter ham tidligere. Men så gikk jeg meg vill, og havnet her. Jeg tror ikke han er så langt unna, egentlig.”
            ”La oss lete,” sa Ghevon, og begynte å gå.

*

Eena og Ghevon trasket gjennom skogen, i sikksakk mellom skyskraperruiner og høye løvtrær. De snakket om fortiden sin. Eena fortalte om tiden i bunkeren, tiden med survivalistene og prepperne. Ghevon snakket om Celeste og survivalistene og New Agerne han selv hadde møtt. Så har vi altså noe til felles, tenkte Eena. Hun fant det underlig at Ghevon hadde slik tillit til henne at han lot henne gå bakerst. Han visste jo at hun var bevæpnet og at hun når som helst kunne finne på å drepe ham. Eller kanskje han hadde slik selvtillit at han trodde seg usårbar og uovervinnelig, tenkte hun, og hørte ham legge ut i det vide og brede om kampene ved fronten i New Jersey. Kanskje han forventet at hun, en ussel jentunge, ikke var i stand til å likvidere ham, en maskulin supersoldat. I så fall tok han feil, tenkte hun, og smilte forsiktig. Ennå hadde han ikke spurt henne om hun var en robot, og hun hadde ikke spurt ham heller. Hun bestemte seg for å la det ligge, så ikke noe poeng i å bringe temaet på banen engang. De kunne jo lyve for hverandre uansett. Dessuten hadde hun hørt om gynoider og androider som selv var uvitende om at de var roboter, siden de hadde fått implantert falske barndomsminner som ga dem illusjonen av å ha hatt en menneskelig barndom. For alt jeg vet, tenkte hun, kan det hende at jeg selv også er en gynoide som går rundt med slike minner, plantet av agenter i en eller annen hemmelighetsfull etterretningstjeneste.


lørdag 22. juni 2013

Starten på en tekst om det moderne bankvesenet (kladd)



Googler du begrepet “fractional reserve banking” er det øverste treffet som regel en link til den engelskspråklige Wikipedia-artikkelen om emnet. Denne artikkelen er oversatt til en rekke språk, deriblant dansk, svensk og finsk. Norsk er imidlertid ikke blant dem. Hvorfor? Godt spørsmål, siden FRB er grunnpilaren også i det norske bankvesenet. Men hva ER egentlig FRB? Og er det nå egentlig så nøye om folk er totalt uvitende om hvordan det internasjonale bankvesenet opererer?
For å forstå hva FRB egentlig er, må man se på bankvesenets historie. Banker utviklet seg opprinnelig fra gullsmeder. Folk la gullet sitt i gullsmedens hvelv, hvor det lå tryggere enn det gjorde under madrassen hjemme. Gullsmeden ga dem så en kvittering som de eventuelt kunne ta med tilbake ved en senere anledning, om de ønsket å ta ut gullet sitt. Gullsmedene la imidlertid raskt merke til at de aller færreste faktisk kom tilbake for å ta ut gullet. Folk begynte nemlig å bruke kvitteringene som penger. De byttet til seg varer og tjenester med kvitteringene, og lot gullet ligge i gullsmedens hvelv, hvor det formodentlig lå trygt. Gullsmedene utnyttet dette faktumet: De begynte å bruke innskyternes midler. De investerte med gull- og sølvreservene, vel vitende om at det dermed, i realiteten, ikke fantes dekning for mange av de utstedte kvitteringene. Om alle kunder mot formodning skulle komme og kreve kvitteringene sine innløst i edelmetallene de etter sigende var verdt, ville gullsmedene hatt et stort problem. Men dette skjedde nesten aldri, så gullsmedene kunne med god samvittighet utstede stadig flere kvitteringer uten dekning i edelmetallreserver — altså det vi i dag kaller sedler/penger — mens de selv fortsatte å bruke kundenes edelmetallinnskudd som investeringskapital på det frie markedet. Dermed var det moderne bankvesenet født.

Noen kaotiske tanker om bankstere, krig og makt



Det som egentlig skjer i Tyrkia og Syria (og det “den arabiske våren” handler om) er ikke hva det kan virke som ved første øyekast. Dette er iscenesatte “revolusjoner” sponset av vestlige bankstere som lever av å skape konflikt og krig. Krig er nemlig det aller mest lønsomme for bankstere, siden ingenting skaper gjeld i samme grad som krig. Banksterne finansierer alle parter i disse konfliktene, slik de i sin tid finansierte både Lenin, Stalin, Hitler og Mao, etc. De sponser både “kapitalister” og kommunister/sosialister, både jøder og muslimer, shiaer og sunnier og kristne, etc.
Du må se The Money Masters for å virkelig skjønne hva som foregår bak kulissene og for å skjønne hvem som egentlig trekker i trådene.
Og hvor tror du f.eks. Kim i Nord-Korea har fått midler fra til å kunne igangsette et kjernefysisk våpenprogram?
De internasjonale/overnasjonale banksterne og det globale militærindustrielle komplekset står bak alt sammen. Og grunnen til at man aldri hører om fractional reserve banking eller Rothschild-familien selv i såkalt seriøse historiebøker, er at disse bøkene er skrevet av folk som er lojale og underdanige overfor disse mektige pengeinteressene, som også eier samtlige store internasjonale mediekonserner.
CNN, NBC, ABC etc. … for å kunne drive virksomheten sin har alle disse store kanalene lån i banker som JP Morgan Chase og Goldman Sachs. Derfor slipper de aldri til folk som Bill Still, dvs. folk som kritiserer privateide sentralbanker og fractional reserve lending.
Og nå skal Obama forresten oppheve begrensningen på hvor mye penger bankene kan låne ut. Etter finanskrisen viste det seg at Goldman Sachs hadde lånt ut 333 ganger mer penger enn de faktisk hadde, selv om de “kun” hadde lov til å låne ut 12 ganger mer penger enn de hadde. Nå skal Obama la disse skurkene låne ut UENDELIG mye mer penger enn de faktisk har. Og alle disse lånene krever bankene renter og rentes rente på … De har makt til å skape ubegrensede mengder penger ut av løse luften. Og kreve renter på alt sammen. Dette skjer nå, as we speak. Det er ikke fiksjon.
Heldigvis er systemet dømt til å kollapse ganske snart. Dvs.: Etter tredje verdenskrig.
Samtlige norske politiske partier og medier bidrar bare til å opprettholde dette systemet. INGEN av dem våger å kritisere roten til ondet, dvs. banksterne og bankenes evne til å skape penger (altså gjeld) ut av intet. Hvor ofte hører du om fractional reserve lending/banking i norske medier? Hvor ofte hørte du om Ron Paul under den forrige amerikanske valgkampen? (Husk at han var med til the very end.)
Hvis du skal gjøre bare EN ting i livet: Bidra til å ødelegge dette systemet og få kastet finansterrorister som Lloyd Blankfein i fengsel på livstid. Men ikke minst: Sørg for å få fengslet politikerne som har gitt ham og hans like den nesten ubegrensede makten og rikdommen de har.
Det er vestlige banksterfinansierte globalister som har væpnet de syriske opprørerne. Og Gaddafi ble fjernet bl.a. fordi de vestlige bankster-imperialistene og militærindustrialistene ville legge beslag på Libyas oljeressurser. I tillegg ville Gaddafi innføre en felles afrikansk valuta basert på gull, og dette likte naturligvis ikke banksterne, så det var nødvendig å ta ham av dage.
Goldman Sachs og resten av banksterne er intet annet enn kriminelle parasitter som raner vanlige folk med myndighetenes velsignelse. De er hevet over loven, de kan herje enda friere nå enn før krisen i 2008. Og når de snart står på randen av konkurs igjen, etter å ha spilt for høyt, tatt for stor risiko — gjett hvem som skal ta regningen? Gjett hvem som skal baile dem ut? Jepp, det er skattebetalerne, den vanlige mannen i gata, som nok en gang skal bla opp noen tusen milliarder dollar for at Lloyd Blankfein og resten av mafiaparasittene skal få sikret en eksponentiell økning i bonusene sine, slik at de kan opprettholde og videreutvikle sitt groteske personlige overforbruk, slik at de kan velte seg i enda flere eksesser, enda mer overdådig luksus, på bekostning av den vanlige amerikaner og europeer og verdensborger. Vi er alle, direkte eller indirekte, med på spleiselaget som holder liv i disse parasittene.
Og alt dette skjer uten at politikere eller domstoler løfter en finger.

Men heldigvis har ikke Goldman Sucks bare politikernes og domstolenes velsignelse; de har også Guds:
Da har man altså enda en grunn til å være motstander av Gud. 
Godt å tenke på at Obama-administrasjonen stort sett også består av GS-ansatte og deres lakeier, sympatisører og kollaboratører.

Her er forresten aksjekursen til Goldman Sachs:
Endring siste 12 måneder: Opp over 75 prosent!
Og kursen fortsetter videre opp i himmelen, siden investorene vet at GS alltid vil være sikret mot konkurs. Skattebetalerne må jo nødvendigvis baile dem ut uansett, siden GS, i følge Blankfein, “gjør Guds arbeid”. Ingen tvil om at det er lønnsomt å infiltrere verdens mektigste regjeringer og sentralbanker. Heller ingen tvil om at det er lønnsomt å være hovedaksjonær i den privateide amerikanske sentralbanken, og dermed kunne motta uendelige mengder lån med null rente, samtidig som de selv kan skape uendelige mengder penger med et tastetrykk, og dernest kreve inn ågerrente på disse pengene når de låner dem ut til intetanende “muppets”, som de kaller kundene sine.
Har dere sparepenger til overs, folkens: Kjøp aksjer i GS! Det er en mye sikrere og mer lønnsom investering enn både gull, sølv og Bitcoin. Avkastningen er garantert av den amerikanske regjeringen, kongressen og domstolene, som alle tilfeldigvis står på lønningslisten til GS. Vanlige arbeidere tar regningen neste gang korthuset kollapser. Og neste gang. Og neste gang. Ad infinitum.
Dette er The New World Order.

Men bare for å oppklare noe: Jeg vet selvsagt at GS ikke er sykdommen selv. Det er bare et symptom på sykdommen, og man kurerer ingenting ved å fjerne dette symptomet. Verdensøkonomiens helse kan kun bli bedre så snart man avskaffer privateide sentralbanker og begynner å skape penger som ikke er basert på gjeld. Dessuten må man fjerne fractional reserve lending. Penger må være forankret i reelle verdier, i virkelige varer og tjenester, i virkelig arbeidskraft. Og de bør helst ikke bli skapt med et tastetrykk, av griske parasitter og plutokrater som Lloyd Blankfein og resten av oligark-bankster-snylterne.
Bill Still har løsningen.

Vi burde investere samtlige av Norges oljemilliarder i Goldman Sachs-aksjer, siden disse er garantert å gi svært god avkastning.

Man kan vanskelig finne en bedre forretningsmodell enn det disse parasittene har utviklet gjennom århundrene. Det var jo Hank Paulson (daværende sjef for Goldmine Sachs) som skrev TARP og fikk Kongressen til å vedta denne krisepakken på rundt 700 milliarder dollar. Dette sikret Goldmine ca 10 milliarder dollar av skattebetalernes penger. Omtrent samtidig sørget så Sentralbanken (hvis oppgave liksom er å tjene folket og forhindre kriser) for at Goldmine fikk 814 milliarder dollar til i form av en HEMMELIG redningspakke som den gang ikke ble omtalt i mainstream-mediene. Andre gigabanker fikk tilsvarende eller større redningspakker. (( http://www.businessinsider.com/9-banks-combine-for-over-200-trillion-derivatives-exposure-2012-4#ixzz1syjZkgET ) “Demonocracy created a great infographic detailing the exposure of the nine banks with the largest exposure to derivatives. Combined, these nine banks are exposed to $228.72 trillion in derivatives, a shockingly high number.
That number, as Demonocracy states, is worth approximately three times the entire world economy.”)
Og senest for noen uker siden kjørte E24 en underdanig gladsak om Lloyd Blankfein, verdens best betalte banksjef, uten å nevne et ord om at det råtne parasittforetaket hans overhodet ikke hadde eksistert i dag om det ikke hadde vært for de gedigne tyveriene av ærlige arbeideres penger. Men dette er typisk for servile, ukritiske norske medier som bare er talerør og mikrofonstativer for de kriminelle parasittene som ikke gir seg før de har melket hver siste cent og hvert siste øre ut av hardtarbeidende skattebetalere.
But then again: Goldmine Sachs er ikke engang den største banken, og har visst ikke mottatt de største redningspakkene heller. Det er mulig at noen av de andre store også har mer parasittiske og vampyrblekksprut-aktige tendenser. Uansett er hele systemet råttent tvers igjennom, og det eneste som vil fungere er å forby privateide sentralbanker, gjeldsbaserte penger, fractional reserve lending — og statlige overføringer til kriminelle parasitter som bare bruker redningspakkene til å utbetale enda større bonuser til sjefsparasittene. Det eneste Goldmine og resten av parasittene lærte av forrige krise, var at de må bli enda mer kriminelle, for da er de sikret enda større skattebetalerfinansierte redningspakker ved neste korsvei. Snart kommer vi til å se hvor grundig de har lært denne leksen.

Godt å vite at lovverket er blitt endret i GS’ favør siden 2008, slik at de er sikret enda større statlige redningspakker neste gang de står på randen av konkurs.


Lite utdrag fra et av de nyere litterære prosjektene mine (kladd)



"I 2014 kollapset de globale derivat- og obligasjonsmarkedene, noe som fikk aksjekursene til å stupe og brakte megabankene til randen av konkurs. Men banksterne og politikerne visste råd: De bailet ut og bailet inn de største bankene – innførte hundre prosent skatt for verdens arbeidere, og beslagla alle innskuddene deres. Over nitti billioner rentefrie dollar ble med et tastetrykk generert av The Fed, for å mette sulten til megabanksterne. For ytterligere å sementere sin posisjon, sendte banksterne Blackwater, Navy Seals og tilsvarende militære entreprenører ut til folket for å beslaglegge de siste smulene deres – edelmetaller, våpen, ammo, kjøretøyer og boligene de holdt til i. Kritikere av bankene ble automatisk stemplet som terrorister og internert i konsentrasjonsleire hvor de ble torturert til døde, uten å få prøvd sin sak for retten. Det var global Martial Law, unntakstilstand, en opphevelse av all lov og rett. Banksterne gjerdet seg inne i tungt bevoktede enklaver sammen med familiene sine, for å holde avstand til rasende plebeiere. Men ganske snart var proletarene tatt hånd om, murt inne og likvidert, siktet for oppvigleri, for å ha tatt til motmæle mot den parasittiske bankstermafiaen og deres disipler. Droner patruljerte himmelrommet og bombet og strålte til døde alle som ble oppfattet som trusler mot banksternes og militærindustrialistenes hegemoni. Politikerne var lydige klakører for finanseliten, og bøyde seg servilt for JP Morgan Chase, Goldman Sachs og resten av megabankene. Mot slutten av 2026 hadde banksterne sugd hver siste dråpe ut av verdensøkonomien, og de lente seg tilbake, mette og fornøyde med innsatsen. Verden var tømt for naturressurser, alle arbeidere var enten trellbundet, internert eller likvidert. Masseproduksjon var det nesten utelukkende maskiner som tok seg av. Det var Den Nye Verdensordenen som omsider hadde materialisert seg. En global politistat, banksternes og militærindustrialistenes altseende øye. Total overvåkning, total kontroll, total slavebinding."

Om samfunnets holdning til selvmord



Selvmord er vårt største tabu. Man har ikke lov til å snakke om det. Det skal ties i hjel. Men tiekampanjen virker mot sin uttalte hensikt.


Mediene har ikke lov til å omtale selvmord, pga. den angivelige smitteeffekten. Men denne fortielsen bidrar faktisk bare til å høyne selvmordstallene. Tabuet gjør det bare enda vanskeligere for dem som sliter. 

Det må ties i hjel. Feies under teppet. Man får ikke snakke om det. Det er en stilltiende overenskomst mellom mediene. Man så det jo bl.a. da Stig Sæterbakken begikk selvmord. Jeg skjønte med EN gang at det dreide seg om selvmord, selv om mediene ikke sa et ord om dødsårsaken. (Faktisk konkluderte jeg med at det var selvmord, nettopp FORDI dødsårsaken ble forbigått i stillhet.) Denne selvsensuren bidrar til å skape unødige spekulasjoner og feilaktige slutninger. Folk som meg trekker forhastede konklusjoner pga. tabuet. F.eks. konkluderte jeg med at Trond Brænne også hadde begått selvmord, da han for en tid siden døde. Siden mediene ikke sa et ord om dødsårsaken. Men det viste seg senere at han døde naturlig, av hjerneslag.


Først i omtalen av Sæterbakkens begravelse, ble det bekreftet at det dreide seg om et selvmord.

Det tragikomiske her er jo at Sæterbakken var kjent for å være utrolig depressiv og suicidal. Han skrev jo til og med flere bøker om emnet. Likevel ville nesten alle kollegene hans fortie selvmordet, enda de visste om det. De latet som at de ikke visste. De ville opprettholde den småborgerlige fasaden, ville for enhver pris unngå å ta ondet ved roten, gå inn til kjernen av problemet, nemlig åndsmenneskets umulige livsvilkår, åndsmenneskets kamp mot sine indre demoner, åndsmenneskets uopphørlige søken etter mening i en tilværelse som ikke kan tilby slike ting.

Noen mennesker graver seg inn til problemets kjerne: Fraværet av mening i vår eksistensform. Alt handler om å skape en karriere for å opprettholde en fasade og betjene gjelden man bygger opp til banksternes storslagne maktapparat. Alt handler om å skaffe seg et 9-til-4-liv med penere, mer velholdt plen og hus enn naboen. Men enkelte tenkende individer gjennomskuer dette fesjået av løgner, bedrag, hykleri og forstillelse. Enkelte gjennomskuer skuespillet og falskheten som er så enerådende i vår verden. Og disse ender som regel opp med å ta saken i egne hender.

Heder og ære til Jenny Klinge, som snakket åpent om ektemannens selvmord.



torsdag 13. juni 2013

Gammelt romanutdrag



Det å kjøpe en pose First Price-bananer på butikken og det å stirre universets blinde likegyldighet i hvitøyet, var to sider av samme sak. Det var dette jeg tenkte der jeg gikk mellom hyllene på Rema, for å supplere Kiwi-varene. Det var ingen forskjell på det store og det lille, alt inngikk i den samme ordenen, var underlagt den samme lovmessigheten, tjente den samme gud – Nødvendigheten. Og Nødvendigheten var Tilfeldighetens tvillingbror – slett ikke dens motsetning, slik mange lot til å tro. For det vi kalte tilfeldigheter var i virkeligheten forutbestemt av faktorer vi ikke rådde over, ting som lå hinsides vår rekkevidde. Det var forutbestemt at jeg skulle velge akkurat den melkekartongen, og ikke den. Jeg følte meg som hovedrolleinnehaveren i en film jeg ikke hadde regien på, hvor manuset var skrevet av noen andre, hvor alle replikker og handlinger var gitt. Improvisasjon var det ikke rom for, moral fantes det ikke, ei heller mening. Manuset var forutsigbart i de store narrative linjene; uforutsigbart i de små. Noen rød tråd fikk jeg ikke øye på, budskap og tema var også usynlig. De fleste karakterene var éndimensjonale, forutsigbare. Noen få leverte overbevisende skuespillerprestasjoner, men de fleste rolletolkningene var klisjépregede og banale. Jeg var overgitt til Nødvendigheten, sto der med bananer og melk i en blå handlekurv, tenkte på universets iboende likegyldighet og de åtte ølflaskene som fortsatt lå i kjøleskapet hjemme, de jeg skulle drikke senere. 
Det var følelsen av å være en prosess i tiden, en suksesjon av hendelser, reaksjoner, ikke aksjoner. Ikke en agens, ikke en aktør, men en reagens, en reaktør. Ikke en agent, men en serie elektrokjemiske prosesser som utspilte seg av ren nødvendighet, etter fastlagte lover. Prosesser som utfoldet seg i henhold til lovene lagt ned i elementærkreftene og -partiklene de i siste instans bestod av. Alle valg jeg tok var en film som utspilte seg. En film uten noen synlig regissør. Og replikkene mine var det ikke jeg som hadde skrevet. Alle valg jeg hadde illusjonen av å ta var i virkeligheten deterministiske nødvendigheter som utspilte seg organisk, tilsynelatende uforutsigbart, men egentlig, for en allvitende Laplaces demon, med total forutsigbarhet. Viljen var en illusjon, et epifenomen, den var et slør dratt over sinnets mekanistiske urverk, et konglomerat av tannhjul og skruer og stenger. Den var et slør som ble borte idet du gransket det, et slør som gikk opp i røyk. Alt kunne reduseres til nevroner som fyrer av elektrokjemiske signaler gjennom synapsene. Alt var dendritter og aksoner og basalganglier og nevrotransmittere og hormoner som programmerte kroppen til å gjøre sånn og sånn, til å fremkalle de og de følelsene, den sinnsstemningen, men ikke den. Det minnet, men ikke det. Viljens frihet var viljens nødvendighet. Viljefrihet var viljetvang – bundet og fastlåst lå denne sovende kjempen i midten av hver celle i kroppen, hver eneste lille fengselscelle. 

            Dette var min opplevelse av livet. Dette var følelsen av å være stoffet som var kommet sammen for å danne meg, følelsen av å være hydrogen og oksygen og nitrogen og karbon ordnet i et bestemt mønster, ordnet i en matrise og ispedd enkelte andre sporstoffer, ispedd enkelte elektriske signaler som vandret gjennom kroppen. Jeg var ikke mer enn summen av noen grunnstoffer blandet sammen etter fire milliarder år med tilfeldig variasjon og blind, formålsløs utvelgelse, kun sporadisk avbrutt av guddommelig intervensjon. Det lå ikke mye intelligens bak det hele, nesten utelukkende blindt, nødvendig design, en funksjonell konfigurasjon lagd for å møte bestemte utfordringer i et bestemt miljø som hele tiden var gjenstand for endring, som hele tiden gjennomgikk press fra de samme organismene den hadde vært med på å forme egenskapene til. Det var en symbiotisk prosess som utfoldet seg innenfor rammene av energien vi hadde til rådighet, energien solen bombarderte oss med. Jeg var denne prosessen, denne flyten av hendelser, denne elven av følelser og tanker og observasjoner, en elv som tidvis steg over sine bredder. Disse sanseinntrykkene som uavlatelig strømmet på, fløt over i hverandre, ble summert opp, for derved å danne det vi kalte en bevissthet, et lokus i rommet, en lokalitet som var i bevegelse gjennom rom og tid, konstant bevegelse, konstant forandring, alltid omskiftelig, aldri det samme. Nye atomer kom til hele tiden, gamle atomer forsvant. Celler døde og celler ble født, men mønsteret endret seg langsomt nok til å lage en følelse av kontinuitet, en følelse av å ha en identitet, av å være et selv. Det var følelsen av å være et narrativ, en fortelling uten forteller, en historie i en bok. Følelsen av å være en biografi, en biografi som skrev seg selv, enten jeg hadde illusjonen av å ville det eller ikke.