torsdag 17. april 2014

Snowden og Greenwald jobber for CIA






Snowden var ikke den første NSA-varsleren. Allerede i 1988 ble det publisert en artikkel som avslørte ECHELON, et langt verre og mer omfattende overvåkningsprogram enn PRISM. Og Russ Tice og Bill Binney er bare et par av NSA-varslerne som sto frem tidlig på 00-tallet, mange år før gullgutten Snowden ble omfavnet av massemediene. At Snowden har fått så mye oppmerksomhet, er mildt sagt suspekt. Særlig når man tar i betraktning at han ikke har brakt noe nytt til torgs. Hvorfor er det nesten ingen som har hørt om f.eks. Russ Tice, som jobbet høyt oppe i NSA-systemet, og kom med langt alvorligere avsløringer enn Snowden? Også William Binney og flere andre NSA-varslere har blitt ignorert av de fleste medier, selv om de avslørte mer omfattende overvåkning enn det som fremgår av materialet Snowden har kommet med.


At flere amerikanske tjenestemenn offentlig har tatt til orde for å få Snowden henrettet, spiller opp under den imaginære konflikten mellom Snowden og verdenseliten. Det nøres opp under en forestilling om at Snowden utfordrer the powers that be. Dette er akkurat hva eliten ønsker at vi skal tenke, av flere grunner. En av de mest banale grunnene er at de nå, siden de rent faktisk overvåker alt vi sier og alt vi skriver og gjør, kan danne seg et bilde av hvem motstanderne deres er. Nå kan de enkelt se hvem som er kritiske til dem, hvem som er mindre kritiske, og hvem som omfavner overvåkningen helt og fullt. Dette er hendig informasjon i den turbulente tiden som kommer, for det gir dem en klar forestilling om hvem som skal gå fri, hvem som skal tortureres, hvem som skal interneres i FEMA-leirene, hvem som skal sendes til Guantanamo og mer hemmelige fasiliteter — og hvem som bare skal henrettes på stedet, uten lov og dom.

Make no mistake: Snowden er fortsatt en CIA-agent hvis oppgave er tredelt:

1) Mate russerne med falsk amerikansk etterretning.
2) Hente ut russiske statshemmeligheter og gi dem til sine overordnede i CIA.
3) Bidra til å skade NSA litt, slik at mindre statlige midler bevilges til dem, og mer til CIA.


http://en.wikipedia.org/wiki/ECHELON


To av flere NSA-varslere som kom lenge før Snowden, og som aldri ble viet særlig stor oppmerksomhet:

http://en.wikipedia.org/wiki/Russ_Tice
http://en.wikipedia.org/wiki/William_Binney_(U.S._intelligence_official)


Les også disse:

http://jonrappoport.wordpress.com/2013/07/08/matrix-who-is-edward-snowden/
http://jonrappoport.wordpress.com/category/spygate/


Enda en grunn til at de elite-kontrollerte mediene fortsetter å mate oss med artikler om Snowden, enda en grunn til at de fortsetter å jevnlig slippe ut små drypp av informasjon om overvåkningen vi utsettes for:

Overvåkerne vil minne oss på at Storebror ser oss. Slik at vi holder oss i skinnet. Slik at vi ikke sier noe feil eller foretar oss noe vi kan komme til å angre på. Kanskje de til og med lyver (litt) om omfanget av overvåkningen. Kanskje de prøver å gi oss inntrykk av at overvåkningen er enda mer omfattende enn den faktisk er, nettopp for å skremme oss. På den måten sparer de jo penger, hvis vi faktisk tror så sterkt på overdrivelsene at vi avstår fra å begå straffbare handlinger, eller handlinger som på annet vis ikke er sanksjonert av overvåkerne.


Jon Rappoport nevner også et annet viktig poeng:

Når det er teknisk mulig for NSA å spionere på f.eks. The Fed, BlackRock, BIS, IMF, Verdensbanken, Apple og Goldman Sachs … hvorfor skal de ikke gjøre det? Hvor sannsynlig er det at spioner i NSA (o.l.) ikke faller for fristelsen til å spionere på verdens mektigste finansinstitusjoner? Og på alle børsnoterte selskaper? Dette åpner svimlende profittmuligheter for Pentagon, som NSA er en del av. De kan trade på innsideinformasjon fra verdens ledende investeringsbanker (og fra alle andre aktører i næringslivet, børsnoterte såvel som ikke-noterte). Og de kan drive med utpressing av Lloyd Blankfein, Janet Yellen, Tim Cook og Larry Fink, som de selvsagt har kompromitterende informasjon om, slik de også har om alle(?) andre mennesker i den industrialiserte verden. De får et vanvittig konkurransefortrinn, for ikke bare har de muligheten til å forutsi markedsbevegelser lenge før de skjer; de kan manipulere f.eks. hele valutamarkedet, hele aksjemarkedet og hele derivatmarkedet selv, etter eget forgodtbefinnende.

Og når det er teknisk mulig for NSA å gå inn på en hvilken som helst bankkonto og simpelthen endre saldoen med et tastetrykk eller to (og gjøre disse operasjonene uten at de vises i listen over kontobevegelser), hvorfor i alle dager skulle de ikke benytte seg av denne muligheten?


http://www.reuters.com/article/2013/10/31/us-usa-security-imf-idUSBRE99U1EQ20131031
http://www.infowars.com/government-using-nsa-to-change-amount-in-bank-accounts-warns-panel/
https://www.google.no/#q=NSA+spying+on+banks
https://www.google.no/#q=nsa+spied+on+brazilian+oil+company


Men la meg, i tilfelle det var tvil, legge til at jeg selvsagt anerkjenner verdens kompleksitet, og at jeg innser at ulike etterretningsbyråer og finansinstitusjoner o.l. ofte er i konkurranse, og at de derfor ikke nødvendigvis har overlappende eller sammenfallende interesser på alle områder. Jeg tror ikke at verden styres av en monolittisk eller homogen elite med én felles agenda. Snarere styres den av diverse finansfolk med mer eller mindre forskjellige agendaer som kan være omskiftelige.

Dette er mer enn man kan si om mange kommunister, som ofte snakker om Kapitalen eller Kapitalismen som om det var en personifisert antagonist, en monolittisk størrelse med kun ett mål for øye. Dette blir for enkelt. Sannheten er at den internasjonale eliten, de som trekker i trådene, er en heterogen og broket forsamling, og ikke nødvendigvis en gjeng onde masterminds som bare er opptatt av å trellbinde alle Arbeidere.

Jeg innser selvsagt at jeg selv kanskje har generalisert litt når jeg har snakket om «bankstere» og «militærindustrialister», som om dette var entydige størrelser. Jeg har kanskje ordlagt meg feil til tider, men av og til må man forenkle for å få frem et poeng. Av og til må man bruke billig retorikk og tabloide virkemidler for å nå frem til mottageren, selv om vesentlig informasjon muligens går tapt underveis i prosessen.





mandag 14. april 2014

Kollaps er det eneste som nytter



Hvordan fraktes solcellepanelene til stedet hvor de skal brukes? Og hva slags infrastruktur og maskiner (og brennstoff) kreves for å utvinne stoffene panelene består av? Og er solceller energieffektive nok til å, eventuelt sammen med annen såkalt grønn teknologi, erstatte fossilt brensel? Og samtidig opprettholde levestandarden og komforten moderne sosialister og selvbestaltede miljøvernere har blitt vant til?

I årene etter den såkalte finanskrisen har utslippene av karbondioksid og andre drivhusgasser, fortsatt å øke jevnt og trutt. Ja, de har faktisk akselerert. Økonomiske resesjoner og depresjoner hindrer overhodet ikke økningen av utslipp. Og da Kristin Halvorsen var finansminister, oppfordret hun oss til å forbruke mer (og dermed altså øke utslippene), for å holde hjulene i økonomien i gang.

Hadde SV, Rødt og MDG ment alvor (hadde de virkelig vært seriøse miljøvernere), ville de applaudert økonomiske resesjoner. De ville jobbet aktivt for å bringe oss tilbake til steinalderen. Men det gjør de ikke. Tvert imot velter de seg i luksus. De gasser seg med sitt overforbruk, på bekostning av resten av naturen. 200 arter utryddes hver dag, som en direkte konsekvens av dette overforbruket. Er det bærekraftig? Er det miljøvennlig?

Full sivilisasjonskollaps er det eneste som kan bidra til å minske effektene av klimakrisen.

Om såkalte sosialistiske miljøvernere



Hvordan skal vi klare oss uten en oljebasert infrastruktur? Hvordan får man produsert solcellepaneler og vindmøller uten store mengder energi fra fossilt brensel? Olje inngår -- direkte og indirekte -- i over 95 % av produktene vi daglig bruker. All plast er basert på olje, og nesten all mat produseres og fraktes ved hjelp av olje. En oljebasert infrastruktur er helt nødvendig for å opprettholde produksjonen av såkalt grønn teknologi, som elbiler, fotovoltaiske paneler og vindmøller. Hele sivilisasjonen bryter sammen uten rikelige mengder fossilt brennstoff som brukes i et stadig akselererende tempo.
Datamaskinene og mobiltelefonene som Snorre Valen og Eivind Trædal skriver på, ville ikke eksistert om det ikke var for vår oljebaserte sivilisasjon. Produksjonen og transporten av slik teknologi er avhengig av fossilt brensel. I tillegg er sjeldne mineraler som coltan essensielle komponenter i dagens computere og mobiltelefoner. Disse mineralene utvinnes bl.a. av kongolesiske slavearbeidere. Og maskinene settes sammen av kinesiske slavearbeidere.
Hvordan er dette forenlig med sosialisme og miljøvern? Hvordan kan sosialister som Snorre Valen og Eivind Trædal med god samvittighet benytte seg av slik teknologi?

Hvordan sikre økonomisk vekst



Vi lever i et økonomisk paradigme som sier at banksjefer driver med verdiskapning når de trykker* penger. Siden banksjefene, takket være sin kontroll over medier og skoleverk, har sørget for at vi ikke lærer noe om pengers tilblivelse når vi går på skolen (eller ellers i hverdagen), er det de aller færreste som vet sannheten om hvordan penger blir til. Lenge ble det derfor regnet som en konspirasjonsteori at penger faktisk, bokstavelig talt, var gjeldspapirer som banksterne etter eget forgodtbefinnende kunne utstede omtrent så mye de ville av — for dernest å kreve dem tilbakebetalt med renter og rentes rente. Nå i det siste, i kjølvannet av den såkalte finanskrisen, har imidlertid Erik Reinert og enkelte andre økonomer begynt å snakke åpent om dette. The cat’s out of the bag. Sannheten er i ferd med å komme for en dag. De gamle konspirasjonsteoriene er avslørt som sannheter, og disse sannhetene trer endelig inn i den daglige diskursen. Dessverre er det altfor sent.  

Så er spørsmålet: Siden gjelden vokser eksponentielt, hvordan skal vi tilbakebetale den? Jo, naturligvis ved å ha en eksponentielt voksende økonomi. Vi må forbruke stadig flere ressurser i et stadig akselererende tempo. Ergo, siden planeten vår faktisk IKKE har ubegrensede ressurser, må vi kolonisere andre himmellegemer. Vi må begynne med gruvedrift på asteroider, utvinne helium på månen, kolonisere Titan og Ganymedes ...
Det er bare ett lite problem: Romfartsalderen er over … USA har lagt ned romfergeprogrammet. Det ble for dyrt. Og den internasjonale romstasjonen tas snart ut av drift. Det koster noen hundre milliarder dollar å hente hjem ett gram stoff fra en asteroide. (Ikke spesielt god ROI (return on investment), akkurat.)

Det gjeldsbaserte forbruket vårt må vokse eksponentielt. Dette har banksjefene/sentralbanksterne vedtatt — og politikerne, som er banksternes redskap, er enige. Også sosialisten Kristin Halvorsen er enig i dette. Ellers hadde hun ikke, da hun var finansminister, i beste sendetid oppfordret nordmenn til å forbruke mer, handle flere unyttige varer på kjøpesentrene, flere luksusvarer produsert av slavearbeidere. Det er sånn sosialister/kommunister/selvbestaltede miljøvernere gjør, slik de også velter seg i luksus, gasser seg med slaveproduserte produkter og beriker seg selv med billige sydenturer og spaopphold ved femstjerners kurbad i Toscana. 

Det er vedtatt at verdensøkonomien skal vokse med 3 % hvert år. Akselererende vekst. Når begynner den storstilte satsingen på romfart, egentlig? Når begynner den enorme romfartssatsingen som må til for å skaffe til veie ressursene som muliggjør 3 % årlig vekst i verdensøkonomien? Når kommer USA seg tilbake til månen? Når får vi romheisene, Dysonsfærene, matrioshkahjernene, fusjonsreaktorene, antimateriemotorene?

Det «pussige» er at verdens eneste supermakt er dårligere på romfart i dag — enn de var på sekstitallet. Det «pussige» er at de måtte kansellere den planlagte tilbakevendingen til månen. Sannheten er at ingen i dag kan ta seg råd til å sende noe menneske til månen. Langt mindre til Mars, som ligger mange tusen ganger så langt borte, og som er mange tusen ganger så dyrt og vanskelig. Den private romfartsindustrien, som liksom skulle overta etter at statene feilet, har kjørt seg fast i grøfta. Virgin Galactic er allerede i ferd med å gå konkurs, før de har sendt en eneste romturist opp i «rommet». (Sannheten er at de, etter planen, bare skal sende mennesker 10 mil opp i lufta, akkurat til den internasjonalt vedtatte «grensen» mot verdensrommet, altså en tredjedel av høyden hvor de laveste satellittene går i bane. Selv DETTE klarer de ikke. Det er hverken etisk forsvarlig, teknisk mulig eller økonomisk bærekraftig.)

Romfarten har strandet her nede hos oss, på denne begrensede vesle planeten som er overbefolket og ødelagt av grådige bankstere som «stimulerer» sin egen lommebok ved å fylle den med penger de selv skaper ut av intet.
Snart kommer også verdensøkonomien til å strande.


*Strengt tatt trykker de ikke lenger så mange penger; pengene skapes i stedet elektronisk, ved et tastetrykk eller to, noe som naturligvis er enda verre.

søndag 6. april 2014

De neste tusen milliarder år i universets historie (ny versjon)



Om 10 år:

Avlingene svikter. Tørke, hetebølger og flom har rammet mange av verdens tidligere mest produktive jordbruksområder. Sultkatastrofer, borgerkrig, folkemord og hungersnød preger landene i tropiske strøk. Ekstremvær, jordskjelv og vultkanutbrudd herjer. Flere fisjonsreaktorer har hatt meltdowns, og Fukushima-situasjonen har forverret seg kraftig, noe som særlig har gått utover Stillehavets livsformer. 
Den globale politistaten er ennå sterk, selv om svinnende tilgang på fossilt brennstoff gjør at militærvesenet er i ferd med å forvitre. En verdensregjering av mektige bankstere – startet på ordre fra IMF, Verdensbanken, BIS, The Fed og andre banksterorganer – holder verdens stadig mer utpinte folk i et jerngrep. For å betjene utestående fordringer på over 850 000 milliarder dollar, har banksterne sett seg nødt til å beslaglegge alle verdier og all fiatvaluta som finnes i private hender i arbeider- og middelklassen, og denne prosessen er ennå pågående. Overvåkningen er ikke lenger allestedsnærværende, siden internett er nedlagt, da det ble for dyrt og energikrevende å holde det gående. Lokale nettverk finnes fortsatt i mange siviliserte strøk. Noen tidligere store oljeselskaper er gått konkurs, og flere står på randen. Manglende tilgang på fossil energi gjør storskalaproduksjon av solcellepaneler, vindmøller og elbiler svært vanskelig, så den såkalt grønne teknologien får ikke så stor utbredelse som folk var blitt forespeilt. Energikrevende kryptovalutaer som Bitcoin ble aldri brukervennlige og populære nok til at makthaverne orket å kompromittere dem og innføre dem som verdensvaluta, så de er bare en ubrukelig kuriositet som på hobbybasis benyttes av et par millioner nerder og andre spesielt interesserte som ennå har tilgang på nok strøm til å holde de energisløsende lokale nettverkene i drift. Kina er den eneste nasjonen som ennå tar seg råd til å drive med romfart, men programmet er utelukkende militært, og omfatter ikke annet enn spionsatellitter utrustet med diverse våpen, beregnet på nedskyting av fly og diverse bakkebaserte installasjoner. De to siste privateide romfartsaktørene (Virgin Galactic og SpaceX) gikk konkurs henholdsvis i 2019 og 2022, etter flere år på rad med rød bunnlinje. 


100 år:

Pandemier og mer lokale utbrudd av alvorlige sykdommer rammer mange av verdens ni milliarder mennesker. De siste par tiårene har over to milliarder strøket med i krig, naturkatastrofer og store epidemier. Analfabetisme er utbredt, men ennå finnes det folk som husker hvordan det var å leve med elektrisitet og innlagt vann. Noen minnes tilogmed verdensveven (de har hørt oldinger fortelle om den). Nasjonalstatene har for lengst kollapset, sammen med det meste av infrastrukturen. Store flyktningestrømmer vandrer nordover og sydover fra tørkerammede ekvatoriale strøk, hvor skog- og gressbranner løper løpsk. Over 200 fisjonsreaktorer har smeltet ned, og strålingen har fått antallet krefttilfeller til å eksplodere. Imidlertid finnes det ikke lenger noe kompetent helsevesen som kan diagnostisere tilfellene eller gi behandling, så de fleste rammede dør etter relativt kort tid med store smerter. Mangel på mat har gjort kannibalisme utbredt, og det har oppstått flere religioner sentrert rundt kannibalismedyrkelse og menneskeofringer. Borgerkrig og store regionale konflikter er en del av hverdagen, men infrastruktur for å levere avanserte våpen finnes ikke lenger. I enklaver og gated communities er det fortsatt millioner av velstående, høyt utdannede mennesker, men samfunnene deres er jevnt over i forfall, og mange har problemer med å forsvare seg mot alle angrepene fra rabiate plebeiere som strømmer til fra de omkringliggende, fattige områdene. Leveranser av mat og rent drikkevann til slike inngjerdede enklaver, har begynt å svikte. Utallige mennesker lever som selvbergere på småbruk eller kollektivbruk, men avlingene er dårlige for de fleste av dem, og det fysiske arbeidet er hardt. Det er nesten et halvt århundre siden den siste oljeutvinningen opphørte, da det ble negativ EROEI på produksjonen. I mange av enklavene finnes det ennå små reserver av raffinert fossilt brensel, og noen gated communities har dieselaggregater, vindmøller og fotovoltaiske paneler som forsyner de velsituerte beboerne med elektrisiteten de trenger for å leve sine dekadente, ekstravagante liv – som nå, ugjenkallelig, går mot slutten.


1000 år:

Strålingen fra cirka 450 nedsmeltende fisjonsreaktorer har gitt seg utslag i synlige evolusjonære endringer. Utallige nye bakteriearter og virus har utviklet seg, noe som byr på utfordringer for de rundt tre millioner menneskene som ennå er i live. Disse individene er imidlertid etterkommere av hardføre overlevere som har vært gjennom flere evolusjonære flaskehalser bare de siste 700 årene, så de er resistente mot mange mikrobebårne sykdommer. De lever spredt i huler, stråhytter og gammer i områdene som i tidligere tider ble kalt Nord-Europa, Asia og Nord-Amerika. De livnærer seg i all hovedsak som jegere og samlere, men noen få driver også med svijordbruk, permakultur, hortikultur eller andre primitive former for landbruk. Byttet til jegerne er først og fremst mennesker, og det er ganske vanlig å spise kjøttet rått, siden de færreste vet hvordan man lager ild. Muntlige fortellertradisjoner har gitt overleveringer fra en svunnen tid. Skapelsesmyter snakker om guder fra en magisk verden av lys og larm, en støyende verden som var helt annerledes enn den huleboerne betrakter rundt seg. Smuldrende ruiner av storbyer er ennå synlige mange steder, under tykke tepper av sopp, lianer, eføy, mose, lav og annen vegetasjon som har gjort den fjerne fortidens infrastruktur ugjenkjennelig. Mange betrakter disse ruinene som gudenes hjem, og våger ikke å nærme seg dem, av ærefrykt og redsel for å profanere de hellige bygningene. 


10 000 år:      

Omkring åtti tusen mennesker er ennå i live, hovedsakelig spredt utover lommer i Nord-Europa. Alle sammen er hardføre jegere og samlere som bor i huler, gapahuklignende konstruksjoner – eller andre enkle hytter. De forskjellige klanene er krigerske, svært fiendtlig innstilt overfor rivaliserende stammer. Alt storvilt er for lengst borte, og landjordens eneste store pattedyrart er mennesket. Disse menneskene har lunger og øvrige organer tilpasset en atmosfære med en annen kjemisk sammensetning enn den vi selv lever i. De færreste blir så gamle som tretti år, men de har heller ikke noe begrep om tid eller noe konsept om endring eller utvikling. De er primitive opportunister som handler impulsivt, uten evne til å tenke på eventuelle konsekvenser. De lever i nuet, griper sjansen når den byr seg, og dreper alt som rører på seg – med mindre det kommer fra samme stamme som dem selv. De innordner seg i hierarkiske strukturer i små klaner, sjeldent bestående av mer enn tyve individer. De dyrker død og kannibalisme, og har ingen guder utover dette. Alt kjøtt de skaffer til veie, spiser de selv, og de har ikke råd til å la en eneste kroppsdel gå til spille. Enhver hjerne og ethvert øye spises rått, og alle beinpiper suges tomme for marg. Samtlige organer og kalorier utnyttes til fulle.


100 000 år:
Cirka 1100 menneskeetterkommere lever fortsatt på en planet som har gjennomgått store endringer. De holder til langs kysten i et land som for æoner siden gikk under navnet Norge. De har intet språk, ingen religion. De er senete, magre, gryntende vesener som livnærer seg på det lille de kan finne i restene av en ødelagt natur som fortsatt preges av ettervirkningene av radioaktivt avfall som kom fra den fjerne fortidens atomreaktorer. Enkelte nye dyrearter har utviklet seg, og det finnes litt fisk i havene, litt fugl i luften. Menneskene finner noe mat i strandkanten, men de blir syke av mye av den, uten å forstå hvorfor. Kun en svært sjelden gang finner de rivaliserende stammer med mennesker de kan spise. De aller færreste når kjønnsmoden alder, og innavl med dertil hørende genetiske defekter har lenge vært et stort problem som truer med å gjøre slutt på hele arten. Det er varmt og fuktig, og i fjellene, selv på de høyeste toppene, finnes det ikke lenger is, selv om vinteren.


1 million år:     

Snart 900 000 år er gått siden mennesket omsider døde ut. I mellomtiden har nye dyrearter rukket å oppstå og gå til grunne, men fortidens yrende biosfære glimrer med sitt fravær. De fleste flercellede livsformer er enkle vesener som lever i havene, tilpasset det radioaktive vannet som er varmt og ennå fullt av kjemikalier fra restene av menneskeartens storslagne sivilisasjon. På landjorden finnes det dog en og annen fugl, samt talløse insekter som flyr og kravler gjennom ørkenlandskapene som preger det meste av planeten. Restene av menneskets veier og byer er for lengst blitt borte under vegetasjon, sand og jord. De har forvitret bort, blitt erodert ned eller slukt og ødelagt av hav og sterke vinder, falt sammen i kraftige jordskjelv eller destruert av supervulkanutbrudd.


10 millioner år:

Endringer i solsyklusen har ført til flere harde istider de siste årmillionene. Isbreene har endret landskapet såpass mye at mange kystlinjer og fjellkjeder vi kjenner fra vår egen tid, nå ser helt annerledes ut. Noen fjell er blitt borte; andre er kommet til. Akkurat på denne tiden har polområdene tykke iskapper, og topper i noen fjellkjeder har også isbreer året rundt. Ennå finnes det pattedyr på landjorden: Rotte- og muselignende gnagere, samt insektetere som spissmus, er de vanligste artene. Mangelen på store predatorer har gjort flyvedyktighet til en uvanlig egenskap blant de gjenværende fugleartene. De fleste artene har bare ubrukelige små vingestumper. Et par halvstore meteoritter har slått ned, skapt langvarige vintre og slik tatt knekken på mange skapninger som ellers kunne overlevd i periodene mellom de seiglivede istidene. 


100 millioner år:

En sivilisasjon av intelligente fugler har utviklet seg i Eurasia. De stammer fra vraltende, ikke-flyvedyktige, drontelignende fugler som egentlig, tross sitt utseende, har sitt opphav i kråkeslekten. De bruker nebb og klør til å lage enkle redskaper, men de har ingen avansert teknologi, noe som hovedsakelig skyldes at de mangler hender. Dog filosoferer de mye, og bruker deler av fritiden til å se drømmende opp på nattehimmelen, undrende på hva som finnes der ute i det fjerne rommet. De har tilnærmet fotografisk hukommelse og en sterk muntlig fortellertradisjon. Skriftspråk mangler de imidlertid, men de har heller ikke behov for noe sånt, så det plager dem ikke. De er monogame individualister og fritenkere som lever i fred med omgivelsene, i toppen av sin næringskjede. Vulkanske vintre, asteroide- og kometnedslag har, forut for dette, tatt knekken på andre arter som har vært i nærheten av å utvikle sivilisasjoner. Naturkatastrofene står i kø, og ganske snart skal også de drontelignende fuglene møte sitt endelikt i et brutalt, følelsesløst kosmos som er likegyldig til veseners lidelse og undergang. 


1 milliard år:

Jorden er øde og nesten helt steril. Kun bakterier og bakteriofager lever i den tørrsvidde ørkensanden og rundt hydrotermale skorsteiner på havbunnen. Mye av vannet er fordampet på den glohete, golde planeten, men ennå lever ekstremofile, éncellede organismer rundt noen av de avleirede mineralrørene som finnes på de mørkeste havdypene. Solen lyser rødorange på den turkise himmelen bakenfor en sterkt metanholdig atmosfære som består av nesten fem prosent karbondioksid. Det regner svovelsyre fra skyene, slik det i flere milliarder år har gjort på Venus. På Mars er klimaet gunstigere, og det har rukket å utvikle seg enkle flercellede livsformer i havene der. Noen av dem har sågar begynt å innta landjorden, og det er insektlignende vesener i luften langs de algekledde, tang- og tarepregede strandkantene og litt lenger inne på land, hvor det vokser lav, mose og primitive bregnelignende planter, sammen med diverse sopparter. I de store havene er det maneter og andre enkle bløtdyr, men virveldyr finnes ennå ikke på den tidligere røde planeten, og skal heller aldri få gleden av å oppstå der. 


10 milliarder år:

Cirka fem milliarder år etter at solen ble en rød kjempe som slukte Merkur, Venus og Tellus, er alt liv borte i solsystemet vårt. Det var tilløp til abiogenese i de dype havene på Jupiters måne Europa, men hydrokarbonene rakk aldri å danne aminosyrer eller andre komplekse strukturer som kunne igangsette biologisk evolusjon. Også på Io og Titan og et par andre måner, var ribonukleider i ferd med å ta form, men de manglet det lille ekstra, det som i sin tid gjorde at liv blomstret på den nå ikke-eksisterende Jorden – som faktisk, uten å vite det selv, var universets mest fruktbare klode.
Solen har nå, etter å ha brent alt sitt hydrogen og helium, krympet og blitt en hvit dverg. Den skal forbli i denne tilstanden i flere hundre milliarder år.


100 milliarder år:

Med akselererende fart fortsetter et nå helt livløst kosmos å ekspandere utover i alle retninger. Det fantes kun én romfarende flercellet livsform i universets historie, og dét var mennesket. Utallige verdener – gjennomsnittlig over seksti millioner i hver galakse – hadde biologisk evolusjon. Men aldri oppsto det noe større evolusjonært underverk enn menneskearten. Aldri en mer avansert sivilisasjon basert på redskapsbruk og abstrakte symboler. Til tross for universets ubegripelige størrelse og absurde antall verdener, var det ingen annen art som klarte å lage farkoster som lot dem unnslippe hjemklodens gravitasjonsfelt. Enkelte andre universer i multiverset ga naturligvis opphav til mange slike verdener, men mennesket var i sannhet et unikt underverk i sitt eget kosmos, et unntak fra regelen, en evolusjonær feilvare som klarte å gjøre det umulige – bygge fungerende tretrinnsraketter – om enn bare i noen få tiår før den globale sivilisasjonen begynte å forvitre, tynget av eksponentielt økende gjeld og kniving om svinnende naturressurser. 



1 billion år: 

Verdensrommet består nå bare av spredte elementærpartikler i et gedigent tomrom som vokser med stadig akselererende tempo. Kvarker og leptoner er tynt spredt utover mellom lommer av ikke-baryonisk materie bestående av mørkt stoff og mørk energi. Alle stjerner og galakser – ja sågar alle molekyler og atomer – er borte for lengst, så kosmos hadde blitt oppfattet som svart dersom det hadde eksistert livsformer som kunne se det. Andre steder i multiverset oppstår det nye universer som ekspanderer og går til grunne, hvert især med unike fysiske lover og geometriske egenskaper. Noen av dem yrer av liv; andre er helt sterile i hele sin historie. I noen få universer utvikler det seg utallige romfarende arter – biologiske såvel som elektroniske – som klarer å kolonisere store deler av galakser, og i enda færre oppstår det endog intergalaktiske sivilisasjoner.