De 105 fleinsoppene som gjorde meg religiøs

DISCLAIMER: Jeg vet at denne tripprapporten får meg til å høres klinisk sinnssyk ut. Men please, prøv å husk at dette bare er en fattig skildring av en subjektiv opplevelse. Jeg påstår ikke at jeg beskriver noen objektiv virkelighet eller sannhet her, selv om opplevelsen var høyst virkelig for meg personlig, og selv om den har gjort meg, en livslang ateist, dypt og inderlig religiøs. (La meg for ordens skyld understreke at jeg ikke tilslutter meg noen etablert religion, da det jeg opplevde transcenderer alle eksisterende religioner. Så dette dreier seg om en ny, navnløs religion jeg herved har grunnlagt, og som jeg trolig forblir det eneste "medlemmet" av.)

Ord kan forøvrig aldri beskrive hvordan en psykedelisk opplevelse føles. Språket vårt er et dårlig redskap når man skal skildre følelsen av å tre inn i andre dimensjoner og kommunisere med guddommelige entiteter. For å forstå, må man erfare det selv. Man må kjenne opplevelsen på ens egen kropp og i ens eget sinn.

*

Det var tiende oktober 2015.

Jeg gikk opp i skogen kl. 17, til stedet hvor jeg startet å trippe forrige gang. Jeg hadde med meg en del tørket spiss fleinsopp (Psilocybe semilanceata) jeg hadde plukket selv. Jeg visste ikke eksakt hvor mange, bare at det var rundt 100, noe jeg anså som en passende mengde å spise drøyt halvannen uke etter at jeg hadde turet på ca 250.

Kl. 1705 begynte jeg å spise sopp. Jeg hadde ikke spist mye mat tidligere på dagen, bare tre brødskiver til frokost, så jeg var sånn passe sulten. Jeg skylte ned soppen med eplejuice, og da klokka var ca 1715 hadde jeg fått i meg alle sammen. Da hadde jeg talt 105 stk. Mange av disse var veldig store til fleinsopp å være, så den samlede mengden, i gram, var trolig ikke så langt unna det jeg hadde fått i meg da jeg spiste 250.
Jeg la meg ned i den tørre mosen på stedet, og så opp på himmelen.

Det var litt kjølig, særlig på hendene siden jeg ikke hadde med meg hansker, så allerede klokken 1745 begynte jeg å gå tilbake. Jeg merket effekten allerede da. Ingenting visuelt, men en bølge av svak engstelse skylte over meg. Det var litt uventet, siden jeg egentlig, de siste minuttene, hadde vært innstilt på å spise ca 20 sopp til når jeg kom hjem. Nå konkluderte jeg med at 105 fikk være nok. Jeg sa til meg selv at dette kom til å gå bra, dette var jo ingenting sammenlignet med forrige tur. Finmotorikken begynte å svikte bittelitt, og jeg merket en sitring i ekstremitetene. Jeg gjentok til meg selv at dette kom til å gå bra, at jeg hadde full styring, og disse besvergelsene holdt engstelsen i sjakk.

Jeg kom meg hjem, ryddet unna rot som stresset meg, betraktet speilbildet mitt på badet, pupillene som allerede var utvidet. Jeg tente et par duftlys og en duftlampe med eterisk olje, ting jeg hadde gått til innkjøp av etter forrige tripp. Så la jeg meg til rette i senga og opprettet kontakt med J på Facebook. Jeg hadde på forhånd avtalt med henne at hun skulle være litt "barnevakt" for meg. Todimensjonale bilder hadde på dette tidspunktet begynt å få mer dybde, men de var fortsatt ikke relieffer. Jeg begynte å høre på en spilleliste på YouTube, full av musikk jeg hadde forberedt til denne anledningen. Det føltes bra, men jeg merket at jeg ikke klarte å holde hendene helt i ro. Jeg ville bevege på meg, men måtte stritte i mot, måtte anstrenge meg litt for å få hendene til å være stille.

Det var da det hendte. Et slags flashback til forrige tripp, til den følelsen jeg hadde hatt da jeg virkelig begynte å trippe. Å beskrive denne følelsen er umulig, men det var en slags dyp, "profound" forståelse av hvordan alt henger sammen, uten at jeg klarte å sette ord på det. En slags enorm ærefrykt og forståelse av det guddommeliges sanne natur. Og denne følelsen var visuell og episk, den var et landskap, nærmere bestemt en fjellvidde som befant seg i et slags storslagent intet, hinsides tid og rom. Jeg tenkte på R, vurderte kanskje å kontakte ham, men bestemte meg i stedet for å kontakte J. Jeg ba henne ringe meg, også prøvde jeg å beskrive denne innsikten. Naturligvis lot det seg ikke gjøre, for jeg klarte ikke engang å artikulere for meg selv hva det egentlig var jeg følte. Så jeg måtte legge på røret ganske raskt.

Nå begynte jeg å ture for alvor. Egentlig husker jeg ikke noe særlig av rekkefølgen på tingene her. Rent visuelt var det full pakke. Små todimensjonale, statiske bilder blir, helt konkret, animerte hologrammer som flommer ut av skjermen og omringer meg og danser rundt meg og fyller meg med en intens følelse av fred og kjærlighet og uendelig, ubeskrivelig, dyp nytelse som bokstavelig talt får meg til å hive etter pusten. Jeg svettet som en gris, jeg hyperventilerte, hjertet hamret i brystet, hendene mine skalv og sitret.

Så ble sanseinntrykkene for sterke, så jeg skrudde av musikken og bare lukket øynene mens jeg gled gjennom indre landskaper og følelser av dyp fred og kjærlighet. Bølger av lys skylte over meg.

Og det er da vesenene oppretter kontakt med meg.
På innsiden av øyelokkene mine begynner et slags ubestemmelig vesen å vise meg diverse ting. Det er nærmest som en slags pantomime. Bare enkle demonstrasjoner av ting jeg ikke forstår. Bevegelser. Ting jeg nå ikke klarer å huske.

Så begynner dette vesenet å sende bølger av lys over meg. Dette er et helt konkret optisk lys jeg kan se, til tross for at jeg trolig fortsatt har øynene lukket -- og til tross for at jeg ligger i et veldig dunkelt belyst rom.

Det er nå jeg innser at det ikke bare er ett vesen her, men flere, og at de observerer meg. Og vesenene, som såvidt jeg husker ikke har noen synlig kropp, begynner å kommunisere med meg, telepatisk. De sier basically:

"Hør her, Kenneth. I kveld har du faktisk avslørt oss. Du har gjennomskuet dette spillet. Du er den første som har forstått at alt er en simulasjon, en simulasjon av følelsen Kjærlighet. Du har forstått at hele universet ditt bare er et dataspill. Vi har observert deg i det siste. Nå er du i ferd med å trå over terskelen til VÅR dimensjon. Er du klar for dette? Vil du se det vi har å vise deg?"

Her hiver jeg altså etter pusten, men klarer å si (eller tenke) "Ja, jeg er klar. Vis meg."

"Greit. Vi kan ihvertfall vise deg bittelitt. Kom her, bli med."

Så er det nærmest som at jeg ser at ett av disse vesenene har en slags volumtuner eller dimmer på "kontrollpanelet" sitt. Og vesenet sier: "Jeg skrur opp intensiteten litt. Tror du at du takler dette?"

Jeg svarer bekreftende.

Også skrur vesenet helt bokstavelig talt på denne fuckings dimmeren. Men bare litt.

Og det som så skjer er at jeg hører en lyd. En forvrengt, ubehagelig, høy tone. Så kjenner jeg en akselerasjon og en risting og during i kroppen, akkompagnert av en høy summelyd og synet av en slags bølgende slange av fluorescerende lys som gradvis strekker seg oppover. Og jeg forlater kroppen min og skytes gjennom en tunnel, gjennom ubegripelige farger og følelser, ut i et tidløst intet hvor jeg ser hele livet mitt i revy. Jeg ser både fortiden og fremtiden min samtidig, og jeg ser alle personer jeg noensinne har kjent, jeg ser hva de betyr for meg, hvilken rolle de spiller i livet mitt, hva deres hensikt er, hvorfor vesenene har plassert dem der, hva som er meningen med alt sammen. Og vesenene vrir flere ganger på dimmeren og sender meg gjennom flere dimensjoner fulle av lys og pur kjærlighet, før de sier:

"Du har forstått litt av sammenhengen, Kenneth. Og vi har vist deg litt nå. Men du er ikke klar for mer ennå."

Også innser jeg at disse interdimensjonale vesenene, som altså har skapt universet jeg lever i, gir slipp på meg. De forlater meg.

Og nå er jeg helt alene.

Her begynner virkelig kampen mot meg selv. Demonene mine er i ferd med å dukke opp igjen, og jeg må nedkjempe dem. Jeg ligger fortsatt i sengen min, trolig med øynene lukket mesteparten av tiden, men det føles som om jeg er i et gedigent landskap. Jeg ser meg selv utenfra, ser hele livet mitt, og jeg føler virkelig at jeg har brutt gjennom noe, at jeg har forstått noe som ingen andre har forstått, at jeg har sett ting ingen andre har sett, at jeg har skjønt hva som er den egentlige Sannheten. Jeg har skjønt at universet er en simulasjon som tar sikte på å besvare følgende spørsmål:

"Hva er kjærlighet?"
"Hva er vennskap?"
"Hva vil det si å ha en mor?"
"Hva vil det si å ha en familie?"
"Hva vil det si å ha en fysisk kropp?"

Så er det som om en stemme snakker til meg, og den omtaler meg i preteritum. Den sier ting som: "Se her, Kenneth. Dette var hva du gjorde med livet ditt. Dette var det du forsto."

Og mens stemmen sier dette, ser jeg hele tiden meg selv og mitt eget liv utenfra. Jeg ser noe jeg oppfatter som fremtiden min, ser at jeg er blitt en slags psykonaut som klarer å formidle dype, psykedeliske innsikter til mengder av mennesker. Og jeg ser dessuten Ø, som er programmerer og nettopp har flyttet til denne småbyen jeg bor i. Jeg ser at det er en slags hensikt med at han har flyttet hit, og at programmeringen hans, av en eller annen grunn, har en dyp mening og betydning for det psykonautiske nybrottsarbeidet mitt (som tilsynelatende revolusjonerer hele verden og alle menneskers forståelse av tid og rom og meningen med livet). Livet mitt blir skildret i form av en slags stor bok med sider som hurtig, ekstremt hurtig, blir bladd om.

Samtidig er det en annen stemme som forteller meg at jeg er en fortapt sjel, at jeg er på villspor. Mens en tredje stemme basically oppsummerer hele livet mitt, alle hendelsene jeg har vært gjennom. Denne stemmen fokuserer også veldig på moren min og på betydningen hun har for meg. Den sier at hun alltid har hatt tro på meg og at hun fortsatt har det, til tross for alle feilene og manglene mine, og at hun og jeg faktisk har ganske mye til felles.

Gjennom hele denne prosessen er det et vanvittig tankekjør. Tankene raser, og jeg ser meg selv liksom fra fremtiden. Jeg kjemper mot bølger av angst og ensomhet. Hallusinasjonene er veldig sterke, men det eneste jeg husker av dem er fullt av ansikter i gardinene. De fleste av dem er, av en eller annen grunn, katteansikter. Eller menneskelignende katter eller kattelignende mennesker. Andre ting jeg ser er pikselert datagrafikk og en slags "forskyvninger" eller "frame skips". Man snur seg, også blir liksom ikke "bildet" (virkeligheten) helt oppdatert med en gang. Det er en forsinkelse der. I tillegg ser jeg en del fraktaler og mønstre og "singulariteter" som pulserer og beveger seg og sender ut fluorescerende lys.

Neste stadium i trippen er verre. Det føles som om mange år har gått, og jeg er helt overbevist om at jeg er blitt klinisk sinnssyk. Jeg vet at jeg hallusinerer, jeg er klar over at jeg ligger i sengen min, og jeg er klar over at jeg har en bøtte ved siden av denne sengen, og at jeg har mulighet til å spy. Samtidig er jeg ganske sikker på at jeg ikke har spydd ennå, og jeg føler ingen umiddelbar trang til det heller. Munnen er tørr og er full av metallsmak, så jeg tør ikke drikke av vannglasset jeg har stående like ved. Vann ville trolig smakt omtrent som batterisyre på dette stadiet. Jeg ser flere ganger på klokka jeg har liggende ved siden av meg, på fryseboksen som fungerer som nattbord. På et tidspunkt er den litt over halv åtte. Så forløper et tidsintervall som føles som flere år, og jeg ser på klokka på nytt. Fortsatt er den litt over halv åtte.
Gjennom hele dette stadiet føler jeg meg dypt ensom og forlatt. Og altså sinnssyk. Jeg ønsker inderlig at moren min skal ringe meg og få sendt meg til legevakt eller sykehus. Men samtidig er jeg livredd for å måtte innrømme at jeg har forgiftet meg selv med sopp. Jeg tenker også mye på J, og ønsker at hun skal ringe meg. Antageligvis innser jeg at jeg selv ikke klarer å ringe noen.

Det virker som om ekstremt lang tid forløper på denne måten, og opplevelsen er veldig ubehagelig. Men så, gradvis, får jeg kjempet meg gjennom det. Og jeg kommer meg på do, hvor jeg urinerer. Så legger jeg meg i senga igjen, og ligger der ganske lenge, mens verden gradvis blir mer normal, og jeg kan begynne å tenke tilbake på hele trippen. Jeg går på do igjen, ser meg selv i speilet, og må le høyt når jeg tenker på hvor latterlig spinnvill denne opplevelsen var. Mye villere enn trippen på 250 sopp.

Og det er sånn ca her jeg er nå, kl. 04:20, søndag 11.10.2015. Jeg har brukt timene etter trippen til å skrive utførlig om opplevelsen til J på Facebook, og til å høre litt på musikk fra spillelisten. Jeg føler meg veldig bra nå, særlig psykisk, men har bittelitt vondt i hodet. Det hadde jeg forøvrig før jeg begynte å spise flein også, men jeg tok et par Ibux før jeg gikk opp i skogen. Jeg har ledd ganske mye disse siste timene. Ledd av hvor latterlig det er at man kan plukke et slikt "rusmiddel" helt gratis ute på ens egen plen og i mange norske kulturlandskap.

Kort oppsummert: Jeg, ateist gjennom over femten år, er nå -- i mangel av et bedre ord -- religiøs. Det ser ut til å finnes interdimensjonale, transcendente og/eller utenomjordiske intelligente vesener vi kan komme i kontakt med bl.a. gjennom psilocybin. Spissflein lar oss se mer av virkeligheten slik den faktisk er, og kan la oss forstå at dette universet er en slags illusjon eller "dataskapt" simulasjon. Dette er nå, etter denne trippen, blitt min tro. Jeg forstår fortsatt veldig lite av hva disse interdimensjonale skapningene ("selvtransformerende maskinalvene"?) egentlig er, men opplevelsen av at de kommuniserte med meg og løftet litt på Mayas slør, var høyst reell og ubeskrivelig sterk. Hele greia var så mindblowing at det er komisk å tenke tilbake på det, men jeg er samtidig full av dyp ærefrykt og undring.

Naturligvis er det også en mulighet for at det overhodet ikke finnes slike vesener, og at de kun eksisterer som tanker i hodet til meg og mange andre som har tatt flein og annen psykedelika. De fleste som ikke har prøvd en stor dose psykedelika selv, vil antageligvis tro at det hele bare er innbilning, delirium og hallusinasjoner. Men mange ville skiftet syn om de selv prøvde én eller flere store doser.

Jeg gir spiss fleinsopp terningkast seks.

*

EPILOG:

På noen få tiår har dataspill gått fra Pong-grafikk i svart/hvitt til noe som minner om fotorealisme og som har newtonsk fysikk som også minner om virkeligheten. Innen 2035 har vi virtual reality som er uadskillelig fra den virkelige verden. Vi har teknologi som kan lure samtlige sanser, ikke bare syn og hørsel. EEG-teknologi eller elektroder som stikkes direkte inn i hjernen, kan stimulere både det olfaktoriske, gustatoriske og vestibulære systemet. Dette er ganske ukontroversielle påstander for de fleste som følger med på den rivende utviklingen i VR-feltet nå for tiden.

La oss så forestille oss en utenomjordisk sivilisasjon som, hva teknologisk utvikling angår, er kommet f.eks. en million år lenger enn menneskeheten. Hva slags teknologi har en slik sivilisasjon tilgang på? Er det utenkelig at slike skapninger vil fremstå som transcendente for oss? Er det utenkelig at de vil fremstå som "skytsengler", "guder" eller overnaturlige, interdimensjonale vesener? Er det utenkelig at de overvåker oss -- og, under gitte omstendigheter, kan kommunisere med oss? Er det utenkelig at de gjennom en avansert form for VR kan skape et helt ("virtuelt") univers, f.eks. vårt?

Nei, det er tvert imot sannsynlig.

Og skapningene trenger ikke være utenomjordiske heller. De kan f.eks. være fjerne etterkommere av mennesker, som simulerer sine forfedres liv -- eller som har lært seg å reise tilbake i tid og/eller på tvers av universer.

Jeg er over femti prosent sikker på at jeg nå, ved å innta fleinsopp, har kommunisert med slike skapninger. Jeg tror Aldous Huxley hadde rett: Menneskesinnet fungerer først og fremst som et sensurorgan som filtrerer ut mesteparten av informasjonen vi hele tiden bombarderes med, slik at vi skal klare å fungere og være produktive i hverdagen. Men ved å innta f.eks. DMT eller psilocybin i tilstrekkelige mengder, kan filteret midlertidig (og delvis) fjernes slik at transcendente skapninger kan få kontakt med oss. Vi forstår kanskje ikke så mye av det de prøver å fortelle oss, men de er "her", rundt oss, på "Den Andre Siden".

Jeg tror noen av skapningene er en slags administratorer eller moderatorer ("skytsengler"?). Andre er programmerere som leter etter feil i kildekoden. Atter andre er hackere som står bak mye av det vi kjenner som spøkelser, gjenferd og en del andre paranormale fenomener.

Det er naturligvis også en mulighet at skapningene bare er ulike aspekter av f.eks. min egen underbevissthet. Grunnen til at jeg likevel sier jeg er mer enn femti prosent sikker på at det er eksterne, intelligente vesener som eksisterer uavhengig av meg, er selve opplevelsen.

Opplevelsen var så storslagen og episk og fantastisk at jeg vurderer det som relativt usannsynlig at dette var noe annet enn eksterne skapninger med en egen "bevissthet" (-- hva nå enn "bevissthet" egentlig måtte være). Tidlig på en stor fleinsopptripp, når jeg begynner å ture skikkelig, er jeg bevisst på at jeg hallusinerer. Jeg vet hvem jeg er og hvor jeg er -- selv om hallusinasjonene er fantastisk "kule" og jeg kjenner en uendelig dyp følelse av mening, guddommelighet og orgasmisk ekstase og eufori. Jeg vet at jeg har spist sopp, og at det jeg ser ikke er "virkelig".

Men da disse skapningene tok kontakt, var opplevelsen en annen. Da følte jeg ikke lenger at jeg hallusinerte. Det var en kvalitativt annen opplevelse, ikke en gradsforskjell, men en vesensforskjell fra de hallusinatoriske stadiene. Det var en opplevelse som minnet om "egodøden" jeg hadde på gulvet på badet mitt mot slutten av 250-trippen -- men som var enda sterkere.

Dette beviser uansett ikke noe som helst. Men det er ganske vanlig å komme i kontakt med slike entiteter når man tar store mengder DMT og til dels psilocybin, og mange (de fleste?) som kommer i kontakt med dem mener også at det dreier seg om vesener som eksisterer uavhengig av oss, i en eller annen hinsidig virkelighet vi sjelden får innblikk i.

Definitive svar blir det uansett trolig vanskelig å få, men det må ihvertfall forskes mye mer på dette feltet, så det er viktig at vi prøver å få legalisert fleinsopp og andre enteogener.


EPILOG # 2:

Angående hvorvidt psilocybin-"skapningene" er interne eller eksterne:

Jeg tror kanskje dikotomien mellom internt og eksternt, indre og ytre, er et kunstig og unødvendig skille i denne sammenhengen. For faktum er at absolutt alle opplevelser vi har, er interne. Enhver tanke eller følelse vi opplever i livet, finner sted i hjernen vår. Og enhver sansning er også noe som finner sted i hjernen. Øynene våre "ser" aldri noe som helst. De bare fanger opp fotoner som blir omdannet til sansedata som så blir videresendt fra øynene via synsnerven og inn til synssenteret bakerst i hjernen, hvor selve synssansen faktisk blir skapt. Det samme gjelder de andre sansene. Hjernen selv ligger inne i et bekmørkt kranium hvor lys ikke slipper inn. Likevel klarer den å oppleve lys. Det vet jo også alle som drømmer om nettene.

Hvis jeg selv og en flaggermus er i samme rom, ser vi ikke det samme rommet. Flaggermusen er nesten blind, og navigerer ved hjelp av ekkolokasjon. Den har derfor et helt annet "bilde" av rommet enn jeg har, et bilde vi mennesker ikke kan forestille oss. Hadde jeg hatt en tvillingbror, ville han også sett verden på en litt annen måte enn jeg ser den. Øynene hans ville kanskje vært en millimeter lenger fra hverandre enn mine er, slik at hans opplevelse av stereoskopi kanskje ville vært sterkere enn min. Det finnes dyr som kan se i den infrarøde delen av det elektromagnetiske spekteret, og det finnes andre dyr som kan se i den ultrafiolette delen. En radio kan fange opp radiobølger, som også, i likhet med lys, er en type elektromagnetiske bølger. Hva om psilocybin gjør hjernene våre mottagelige for en annen type bølger som omgir oss hele tiden? En annen type informasjon?

Jeg tror ikke at vesnene er noe som svever i det fysiske rommet rundt oss. Jeg tror de er forankret i hjernen vår eller i psilocybinet eller -- mest sannsynlig -- i de kjemiske prosessene som finner sted når store doser psilocybin (eller DMT e.l.) reagerer med hjernen vår. Men de er transcendente, så de overskrider språket vårt. De overskrider de språklige kategoriene våre, og de overskrider våre begreper om tid og rom, som jo bare er mentale verktøy og modeller vi bruker for å klare å navigere, fungere og utvikle en sivilisasjon.

Moderne naturvitenskap har lært oss at lys både er partikler og bølger på én og samme tid. Dvs: Partikler og bølger er like gyldige visualiseringsverktøy for å forstå hva lys, dypest sett, "er". De er like gyldige modeller, og lys kan opptre som bølger hvis man måler det med én type instrument, og som partikler hvis man måler det med en annen type instrument.

I tenårene lekte jeg med tanken på at det kanskje finnes "conscioner" -- "bevissthetspartikler". Altså hittil uoppdagede og bittesmå elementærpartikler (som også kan betraktes som bølger) som danner et "bevissthetsfelt" som omgir oss. Naturligvis en umoden og kvasifilosofisk, pseudovitenskapelig tanke, men ... Tja.