Jeg stirrer inn i en vegg av ensomhet og mørke. En uoverstigelig
vegg av lengsler og tapte drømmer. Et tåkelagt landskap stiger opp av mørket,
bebudende dødens umulighet. Ugjenkallelig slutt er det på håpet om en
frigjørelse fra livets lenker.
En vandrer går gjennom landskapet. Han er kledd i en skinnfell. Han knuger et spyd smidd av mammutbein. Bak ham kommer en kvinne,
bærende et spedbarn. Ved hennes side går en krokrygget gammel mann med en
runebomme og en knokkel. Like bak ham igjen går et kobbel unger, tett fulgt av
tre spydbærende, hårete menn med skinnfeller og smykker rundt halsen. To unge
kvinner flankerer dem. De er halvnakne, vergeløse mot kulingen som blåser fra
tundraen i det fjerne nord.
De finner en hule hvor de går til ro. Med medbrakte
flintstykker og tyrirot, gjør de opp ild. De finner kvist i dypet av hulen –
noen har vært der før dem. Det ligger menneskeknokler der. Grove og firskårne
kjevebein; tykke lårbein. På veggene ser de rødlige avbildninger av reinsdyr og
mammut. Lederen blant dem, Grosh, betrakter de forseggjorte maleriene. Han nikker
anerkjennende.
Lenge blir de værende i området rundt hulen. Dagslyset er
svinnende, vinteren er i anmarsj. De sanker høstens siste multer, veider rein
og fanger ørret i bekker med utspring i de mange vannene som omkranser
fjellene. Om nettene blusser nordlyset opp på himmelen, og de kneler andektig
under de grønnlige flammene – det er gudene som taler til dem. De forstår
gudespråket så lenge sjamanen oversetter det. Han sitter i lotusstilling under
stjernene, messende og hamrende på runebommen. Hymnisk synger han om verdenen
som en gang fantes – robotenes verden, maskinenes verden. En stor sivilisasjon
i det fjerne sør. De trollbindes av sangen hans – selv barna, som mangler
forutsetninger for å forstå hva han synger om.
Når reinen er borte, forlater de hulen. Igjen stevner de
sørover. De kommer over rudimentene av fordums bosetninger, ruiner under tykke
askelag, sedimentære avleiringer inneholdende fossiler av det som en gang var.
De ser helleristninger av plasmarifler og laserpistoler, hulemalerier av
roboter og romskip. Fra asken graver de frem knokler av grå guder fra
verdensrommet, spedlemmede og ynkelige. Misbilligende betrakter de de
overdimensjonerte øyehulene, de veike kjevene.
De slår seg ned i ruinene av en landsby. Kjølige vinddrag
kommer nordfra, men de er på sydligere breddegrader nå, og kulden utgjør ingen
trussel. Sjamanen messer på et mantra om den gamle verdenen. Barna sitter i
ring rundt ham, storøyd lyttende. De sanker tørre kvister fra åsene rundt
landsbyen, åser hvor mammutknokler ennå er synlige, stikkende opp av inntørket
gråleire. De speider etter rein og hulebjørn. Grosh ser at sjamanen gjør en god
jobb med barna. Han liker sjamanen – har alltid næret dyp respekt for ham. Men
Taleb, gruppens betahann, frykter sjamanens innflytelse. For kan han ikke
korrumpere sarte barnesinn med disse fablene om fortiden? Forpurrer han ikke de
små ved å mate dem med løgner om jernfugler og ildkjepper? Jo, Taleb mener så visst at dette
blir resultatet av sjamanens herjinger med barnehjernene. Og han akter å
overbevise de andre i gruppen.
Urgja er Grosh’ nåværende partner. De har bygget seg et rede
ved den stangende gullokseskulpturen i landsbyens midte. Der fremsier de sine
takksigelser til gudene. Deres helligste eiendel er en steinhelle de fant i en
annen ruinlandsby. På denne steinhellen er det noen leselige tegn: ”Goldman
Sachs” står det med innhugde bokstaver. De forstår ikke ordenes betydning, men
skjønner at det må dreie seg om navnet på en gud, kanskje en av de aller
største.
Eføy og lianer strekker seg oppover sidene på de smuldrende
skyskraperne de har slått seg ned blant. Hjort beiter fredelig på de smale
gresslettene mellom de fjellaktige konstruksjonene fra hvis vinduer falker og
ørner speider etter bytte. Rådyrene går fredsommelig i små flokker, ventende på
å bli desimert av menneskene som atter er i ferd med å rykke inn i det en gang
så urbane landskapet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
:-)