Romanen "Den beste av alle mulige verdener" (de 15 første kapitlene (lang, usensurert versjon (kladd)))

1

Det hender man ikke får sove når man overnatter på kirkegården. Noen ganger holdes man våken av alle lydene, andre ganger av tankene. Mangt er blitt sagt om tanker, men ennå er nesten alle uvitende om deres sanne natur. De fleste forestiller seg tanker som noe som hører hjernen til, noe som oppstår og går til grunne i hjernevindingene. De færreste vet at tankene kommer utenfra, at de svever i luften mellom menneskene, løsrevet fra nevrologiske prosesser. Elektrokjemisk aktivitet er ingenlunde nok til å forklare tenkning, for tankene er lik insekter som flyr i sverm etter sverm mellom kraniene – snart hit, snart dit, alt etter hvor bevissthetens lys blusser opp. Som fluer trekkes de mot lyset, de svermer rundt det, surrer rundt i sirkler, besatt av å besvangre lyset, bli ett med det, slik Adam ble ett med Lilith og slik Jahve ble ett med Asjera når de pleiet legemlig samkvem. Men noen ganger, lik insekter på fluepapir, lander tankene i selve beinvevet, klistres fast for godt og avleirer seg, prentes inn i plastiske strukturer som stivner og blir permanente hukommelsesavtrykk, fossiliserte avbildninger av minner som kanskje, i en eller annen fjern fremtid, kan hentes ut og avleses, lik rillene i en vinylplate.

            Mangt kan holde en våken på en kirkegård. Av og til er det kråkenes hese skrik, som forpint raller i trekronene; av og til kattuglene, som sitter der med gylne øyne, skuende utover det fordunklede landskapet mens de gir fra seg en lyd av innett raseri som synes å komme fra et uoppslitelig ginnungagap av mørke. Det hender at vinden hindrer en i å sovne, men som oftest er det ens egne tanker som blokkerer søvnporten. Lik vakter væpnet til tennene, står de der, rustningskledde og forvorpne, rede til å gjøre alt for å hindre en i å bevege seg forbi stengselet, ned veien til underbevissthetens dunkle fangekjeller, hvor monstrøse følelser og fornemmelser vandrer fritt omkring og spiser av tanker som er lenket til veggene, skrikende og klirrende med tunge kjettinger. Selv visste jeg ikke noe bedre sted å sove enn på kirkegården. Det var det eneste stedet jeg kunne sovne lett, trolig fordi de dødes kraft lå som et beskyttende energifelt rundt meg, og hindret fremmede tanker i å trenge seg på. Kun unntaksvis presset en og annen opprørsk tanke seg forbi bolverket av dødskraft og fløy inn i kraniet mitt hvor den kanskje fremkalte en eller annen irrasjonell frykt som lå der og slumret, lengtende etter å bli forløst. Da kunne jeg med et rykk reise meg fra benken jeg lå på, blunke gjentatte ganger med øynene og se meg rundt i noen sekunder, til jeg gjenvant fatningen og atter sank ned i søvnens lune favntak.

Ja, blant de døde var det godt å være. Der følte jeg meg virkelig levende. Det var så rolig der, og vederkvegelsen fant meg så lett, så lett. Den kom krypende innpå meg, og jeg ønsket den velkommen, tok imot den med åpne armer. Den lot seg ikke be to ganger, den ble med meg inn, satte seg ned, ble værende hele natten. Vederkvegelsen var en tålmodig gjest, tålmodig og takknemlig.

Forvitrede, mosegrodde gravsteiner sto i gresset, omkranset av råtnende blomster. Det bleke måneskinnet kastet et sykelig lys over krematoriet, hvis tak var synlig som en heksagonal og enigmatisk konstruksjon bak en hekk i det fjerne, filtrert gjennom et kniplingsverk av blader i fordunklede sjatteringer. Kirken, knokkelhvit og ornamentert, flankert av popler, ask og en blodbøk som blødde skarlagensrøde blader ned på en gruslagt sti som snodde seg rundt denne enorme gravlunden lik en slakk og spinkel renneløkke. Mengder av singel foran kirkedøren, nesten fluorescerende i det reflekterte måneskinnet. Lukten av råtnende løv, av nyslått gress, av sopp som vokste mellom gravsteinene. Lukten av svette fra nattlig arbeid. Under neglene render av skitt, render av muld. En brødpose liggende ved føttene mine, full av gråbrune små sopp med en tynn stilk som nesten aldri var rett, nesten alltid bøyde seg hit og dit, som om den ikke riktig kunne bestemme seg for hvor den ville vokse. Et kondomformet fruktlegeme, mørke skiver som bøyde seg skrått opp mot tuppen. Ved benken en skitten spade, full av jord og gress, flisete og med langsomt løsnende skaft. Under benken en svart søppelpose, halvfull av et hardt, elfenbenshvitt materiale. Slik var livet mitt disse dagene, slik var det jeg levde og virket før jeg forvitret.

Tankene mine, kretsende lik månen rundt jorden, kretsende som satellitter omkring … Hva? En fjern stjerne? En fremmed planet? Nei, kretsende rundt et nagende problem, et problem som hadde opptatt meg i mange år. Ikke sånn å forstå at det var det eneste problemet som plaget meg på denne tiden, langt derifra. Ei heller det største. Men det var nå likefullt et slags eksistensielt anliggende, en ganske viktig sak jeg fant det maktpåliggende å komme til bunns i, ved bruk av de midler Gud måtte finne det for godt å stille til min rådighet. 

I all hovedsak kretset tankene rundt hvordan vi behandlet våre døde. Skjebnen som ble de døde til del, sto ikke i forhold til syndene de eventuelt hadde begått. Hvorfor lot vi dem få denne vanskjebnen? Hvorfor kunne vi ikke la dem gå til grunne på en annen måte? I ly av natten kunne jeg legge meg på en benk overstrødd av høstløv, funderende på den merkelige begravelsesskikken som av en eller annen grunn hadde fått fotfeste i vår del av verden. For var det virkelig rett av oss å gravlegge folk på denne måten? I svart, fet muld som tærte på kroppene og gjorde dem til knokkelstøv i løpet av noen decennier? Nei, det forekom meg at det hadde vært bedre å senke menneskelevningene ned i bunnslammet i oksygenfattige innsjøer, tjern og lignende. Med tid og stunder ville slam og leire danne sedimentære bergarter med potensial til å innkapsle og bevare de fossiliserte levningene i minst et titalls millioner år. En hensynsfull gest overfor fremtidige forskere – enten de skulle dukke opp eller ei. Det var slike forhold som muliggjorde fossiliseringen av den såkalte Ida, den 47 millioner år gamle primaten som paleontologen Jørn Hurum lagde så mye oppstuss rundt en gang i 2009. Og hvorfor skulle vi ikke ta hensyn til de arkeologer og paleontologer som helt sikkert ville etterfølge oss? Skulle vi slette ut alle spor etter oss, gjøre det umulig å avdekke sannheten om vår sivilisasjon og vår tid? I en eller annen fjern fremtid ville det kanskje komme arkeologer fra utenomjordiske sivilisasjoner, på jakt etter viten om vår art. Skulle vi nekte dem denne vitenen? Skulle vi oppkaste oss til dommere over dem ved å frata dem muligheten til innsyn i vår eksistensform?

Slik jeg så det var vi forpliktet til å gjøre det lettest mulig for våre etterkommere å finne ut sannheten om vår anatomi. Og da nyttet det ikke å legge våre døde i jorden. Riktignok ville denne gravleggelsesskikken si en hel del om vår tro og våre riter, men dette var underordnet alt som hadde å gjøre med våre fysiognomiske detaljer, altså det eneste som hadde relevans i et geologisk tidsperspektiv. For slike tidsperspektiver domineres av helt andre regler enn dem som gjør seg gjeldende i vanlig arkeologisk vitenskap. Gravsteiner og kirker, forgjengelige som de var, ville uansett forsvinne i løpet av noen få årtusener – det var skjelettene som måtte bevares, og de lot seg ikke preservere i vanlig matjord. Det måtte sterkere lut til.

Så jeg prøvde å gjøre mitt for å legge forholdene til rette for fremtidige paleontologers utgravninger.

Noen vil kanskje si det var usselt, mitt bidrag til den fjerne fremtidens paleontologi. Likefullt var jeg stolt over det, for det medførte at en fossiljeger en vakker dag ville kunne grave frem restene av et menneske, vise dem til kollegene sine og høste ære og berømmelse for å ha vært den første til å oppdage mennesket, en underlig nakenape med oppreist gange, et naturens underverk, en ubuden gjest i det kosmiske menasjeri. Disse fossilene ville de så stille ut i sine geologiske museer og lage gipsavstøpninger av. De ville kanskje dekke dem med leire og bekle dem med kunstige muskler og kunstig hud. De ville lage digitale, dataanimerte modeller av dem og fantasere om hvordan de gikk, hvordan de paret seg, hvordan de tenkte. Bøker ville bli skrevet om dem; filmer og, etter hvert, spill ville bli produsert. Spekulasjonene ville bli mangfoldige, hypotesene legio.

Enkelte folkeslag valgte å brenne sine døde. Andre foretrakk å spise dem. Ved å spise ens døde mener noen at man kan få del i kraften som bor i knoklene, den godt skjulte dødskraften, som egentlig, navnet til tross, er en slags livskraft, en livgivende energi som kan forløse potensialet vi alle, i større eller mindre grad, er i besittelse av. I noen kulturer har man forestillinger om at spisingen av levende barns knokler, er avgjørende for å forløse dødskraften. I andre tenker man seg at beinmargen er det viktigste av alt, siden den i noen henseende er i kjernen av ens kropp, godt skalket inne bak et hardt panser av beinmasse. Derfor suger man margen ut av barneknokler, forvisset om at den porøse massen inneholder nøkkelen til evig liv. Og man ofrer ens sterkeste ungdommer i hemningsløse blodsorgier, for slik å blidgjøre gudene. Det er slike kulturer vi stammer fra. Slik levde forfedrene våre i Norden for ti tusen år siden, og slik skal, om vi ikke tar oss i akt, våre etterkommere leve igjen om ti tusen år. I stjernelyset skal de stå, skuende opp mot sine guder, hamrende på pauker, spillende på basuner. Det skal gjalle i krigstrompetene. Med striper av blod smurt utover ansiktet, skal de påkalle krefter fra det hinsidige. Vindflagene skal blåse i fjærpryden de kroner hodet med, og de skal hutle seg sammen på kanten av en fjellskrent, vergeløse mot en natur som er uforståelig i sin brutalitet, uutgrunnelig i sin nådeløshet.

Våre fjerne forfedre levde i skogene. For seksti tusen generasjoner siden, klatret de ned fra trærne og slo seg ned på savannene. De reiste seg på bakbeina og fikk frigjort hendene til å bære ting, lage ting. De lagde redskaper som de bar med seg fra sted til sted, og med den oppreiste gangen begynte strupehodet å vokse. Stemmebåndene strammet seg og utstøtte andre lyder, mer komplekse lyder enn dem som tidligere hadde runget utover trekronene. De utvekslet ideer og erfaringer om dette og hint. Disse savanneapene lot seg ikke lett fossilisere, for de drakk mest fra små bekker, oppholdt seg sjelden ved vannhull de kunne falle i. Vannhullene var forbeholdt de store og farlige dyrene, så savanneapene tok ingen sjanser, de hentet vann i små oppkommer eller rislende åer hvor fossiliseringsmulighetene var marginale. I lys av dette er det ikke rart vi finner så få rester av våre forfedre. En sjelden gang hendte det jo likevel at en Australopithecus eller en annen hominid forvillet seg til et vannhull og falt uti, sank til bunns og ble dekket av slam og leire. Men det tilhørte unntakene. Regelen var at savanneapene holdt seg i tørre huler i skogkanten nattestid, subsidiært oppe i kronene på store løvtrær. Døden hadde de ikke noe forhold til; de hverken gravla, åt eller brant sine døde. Døden hadde ennå ikke trådt frem for dem som noe eget; slik livet heller ikke hadde det. De bare åt og formerte seg, uten alskens formeninger om abstrakte konsepter som liv og død og meningen med det hele. Å, for en salighet! Hvor gjerne skulle jeg ikke gitt avkall på min sivilisasjonstilhørighet for å få tre inn i en tilværelse blant edle villmenn! For livsstilssykdommene jeg led av, dem var det sivilisasjonen som hadde påført meg. Kun ved å fjerne meg fra samfunnet, kunne jeg atter finne tilbake til livsgleden, følelsen av allestedsnærværende mening. Kun ved å forlate samfunnet, kunne jeg bli frisk.

Det var Moholt kirkegård jeg pleide å vanke på. Mest kjent var den kanskje som åsted for innspillingen av musikkvideoen til den første singelen fra det banebrytende punkbandet Thee Queefmaster Crü, som herjet undergrunnsscenen i Trondheim tidlig på åttitallet. Kommunen fikk et svare strev med å rydde opp i gravskjendingen etter at bandet hadde gjort seg ferdig, og straffen ble så sviende at hele ensemblet umiddelbart gikk i oppløsning og gled inn i glemselen, kun husket av et fåtall inngrodde punkconnaisseurer med base på UFFA-huset. Det var en stor gravlund situert ved en hvit gammel trekirke med barokk ornamentering og skifertak, en nygotisk korskirke jeg næret sterke følelser for, siden jeg i den, i akkurat den kirken, kunne se Gud komme til uttrykk på en annen måte enn han gjorde i byens øvrige kirker. Han kom ikke til uttrykk som noen autoritær farsfigur, men snarere som en allestedsnærværende kraft som lik et signal fra det hinsidige ble fanget opp av det antennelignende spiret. Det grønne spiret kneiset over Brøsetvegen, som løp i en bue rundt Moholt på Trondheims østkant, ikke langt fra E6, kretsfengselet, en psykiatrisk institusjon og et rehabiliteringshjem for menn som banket opp sine nærmeste. Om sommeren kunne jeg legge meg på en benk i morgentimene, kikkende på småfuglene som vasket seg i en sølepytt. De grå spurvene vasket fjærdrakten ren i vannet, mens jeg stille iakttok dem fra mitt utkikkspunkt på en rød benk ved gangveien. Delvis skjult av en skinnjakke lå jeg der og betraktet disse skapningene, dinosaurenes fjerne etterkommere, som nå hadde sunket så lavt, så lavt. De margsplintrende brølene som ble utstøtt av deres forfedre var henfalt til den mest uskyldige kvitring. Hva fikk ikke evolusjonen seg til å gjøre? Hvor skamløs var den ikke i sin transformasjon av de stolteste livsformer? Skjønt, mutasjoner og naturlig seleksjon var ikke alene nok til å forklare artenes tilblivelse. Guddommelig inngripen var nødvendig, og jeg visste at både Gud og hans kanskje kjæreste undersått hadde hatt en finger med i spillet, under frembringelsen av de fleste arter vi i dag kan observere. Jeg åt en banan og kastet skallet bort til dem, så hvordan de spredte seg utover som en biesverm og gjemte seg i løvtrærne som flankerte alleen. Etter hvert søkte de tilbake til dammen, hoppende bortover grusen. Noen begynte kanskje å hakke på bananskallet, rive løs små gule biter som de gulpet i seg mens de nikket med hodene og kastet nervøse blikk mot meg, hele tiden vaktsomme, hele tiden påpasselige med å iaktta meg med svarte klinkekuleøyne.

            I ett sekund opplevde jeg å få øyekontakt med den ene fuglen.

            Noe, kanskje det nederste kammerset i hjertet mitt, åpnet seg. Fuglen hadde sett inn i sjelen min. Hva hadde den sett? Glede? Kulde? En salme om lidelsens broderskap?

Fjærene i de utspilte vingene lignet spantene i en båt.

Fuglen møtte blikket mitt igjen, holdt det fast.

Jeg vek unna, reiste meg, løp så fort jeg kunne, bort, bort, bort derfra, bort fra kirkegården, bort fra fuglene. Jeg taklet dem ikke, taklet ikke de svarte blikkene deres, de granskende små øynene som så inn i sjelen min, så hva jeg var lagd av.

Var fuglene gjenfødte mennesker? Mennesker som hadde dødd og tatt bolig i nye kropper? Mange kulturer hadde denne forestillingen, visste jeg. Det var noe med det svevende, det flyvende, som ble assosiert med sjelevandring, med sjelen som liksom fløt ut av konglekjertelen, ut gjennom neseborene, opp mot himmelen, hvor den, kanskje midlertidig, tok bolig i et eller annet flyvende vesen, ventende på atter å gjøre sin inntreden på den menneskelige scene.

Jeg pleide å være mye på Folkebiblioteket på Moholt, som lå like ved kirkegården. Ved stengetid ble jeg jagd ut, og da søkte jeg tilflukt i trappeoppgangen. Biblioteket lå i første etasje i et næringsbygg på fire etasjer. I kjelleren lå treningslokalene til Trondheim Fight Gym, hvor en gjeng ungdommer trente Mixed Martial Arts. Sparkene og slagene ga gjenlyd mellom veggene. Det var brusk som sprakk og knokler som gikk i stykker. Det var kropper som deiset i gulvet og kjøtt som møtte kjøtt til takten av kommersiell metal som ble pumpet ut av de infralydproduserende Paradigm Electronics-høyttalerne. Jeg hørte ropene og skrikene deres når jeg låste meg inn på handikaptoalettet utenfor, hvor jeg pleide å stå og betrakte speilbildet mitt. Det var et forlokkende bilde som åpenbarte seg i speilet. Et asymmetrisk ansikt med isblå øyne, rammet inn av rødblondt hår som stritt og uregjerlig falt ned langs tinningene og bølget seg innover mot de panneflate, nesten konkave kinnene. Kinnbeina mine var så tilbaketrukne at de overdimensjonerte øynene bulte ytterst på store utposninger som lignet rudimentene av tentakler, noe som ga ansiktet mitt et infantilt eller direkte neotent preg. Disse utposningene var dertil enda mer gustne enn den øvrige ansiktshuden, hvis fregner med årene var blitt så bleke at de nesten gikk i ett med omgivelsene, som om de tok i bruk en slags kamuflasje for å holde seg skjult. Det tilbaketrukne kjevebeinet var kapslet inn i fettvev og pløsete hud, noe som ytterligere forsterket det karakteristisk barnlige ved dette fjeset. Nesa var krum og skjev og porøs, med hudormer stikkende ut av den butte, overdimensjonerte tippen. Lenge kunne jeg stå slik og nyte synet av meg selv, for jeg eide ikke skam og hadde en av-og-på-forelskelse i mitt eget speilbilde. Jeg dro ut noen løse øyevipper og fjernet litt gul øyesand fra øyekroken. Så sto jeg lenge og vasket hendene for å få bort bakteriene fra de offentlige datamaskinene jeg minutter tidligere hadde hatt befatning med på biblioteket. Var jeg kåt etter å ha fått øye på en vakker pike på biblioteket, kunne jeg finne på å gjøre noe unevnelig. Men etter skjendingen vasket jeg meg alltid grundig, for jeg utsto ikke tanken på å gå rundt med kjønnslukt på hendene. Det var noe nederdrektig med denne lukten, noe vanhellig. En forbrytelse mot skaperverket.

            Forsiktig låste jeg meg ut av toalettet og snek meg opp trappene, med forhåpninger om å slippe å møte på en gjeng brander fra Fight Gym. I øverste etasje lå kontorene til Kirkelig Fellesråd, og det var utenfor deres dør jeg pleide å sitte. Jeg åpnet en bok eller skrev noen ord og fraser i en av de orange notisbøkene jeg til enhver tid hadde i lommen. Aldri møtte jeg folk som spurte meg hvorfor jeg var der, men i tilfelle kritiske spørsmål hadde jeg forberedt meg med et spesiallagd visittkort. ”Sertifisert inspektør fra Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet” sto det på visittkortet mitt, og det var med denne tittelen jeg ville presentere meg i fall noen skulle oppdage meg. ”Jeg er her for å utrede plasseringen av en ny kirke- og forskningsfasilitet” hadde jeg planlagt å si til den som måtte stille spørsmål ved mine intensjoner. ”Dette ser ut som et passende sted å anlegge en slik fasilitet. Hva? Notisboken? Jeg sitter her og tar notater om bygningens beskaffenhet.” Alltid var jeg glattkjemmet og alltid gikk jeg kledd i dress når jeg befant meg i toppetasjen i denne bygningen. Hvit skjorte, svart silkeslips med sølvnål og en svart, seksknappet, dobbeltspent svensk kreasjon fra Cavaliere. Men jeg fikk aldri bruk for disse pene klærne eller de innøvde frasene. I stedet ble jeg sittende i trappen, hvor jeg skrev noen ord i notisboken eller leste bøker jeg nettopp hadde lånt på biblioteket. Av og til hørte jeg noen som gikk i dørene nedenunder. Noen som kom ut fra kontorene til datafirmaet Optimetrix eller konsulentselskapet Brynhildsen & Sønn. Men ingen av dem tok notis av meg. De spankulerte bare over gulvet, ned eller opp en trapp uten å verdige meg et blikk. For dem var jeg usynlig, noe som gikk i ett med omgivelsene, en kameleon med perfekt kamuflasje. Dette, å ikke bli sett, var en opplevelse jeg ofte hadde. Folk overså meg – av frykt, overlegenhet, jeg vet ikke hva. Men det passet meg bra, for jeg likte å være usynlig, likte å gå i ett med omgivelsene.

            Bibliotekarene var alltid behjelpelige når jeg maste på dem. De utviste stor tålmodighet, var alltid høflige, vennlige. Av denne grunn hadde jeg skyldfølelse overfor dem, jeg følte jeg var for storforlangende, følte jeg krevde altfor mye av dem. Jeg ventet meg reprimander, refs; mente jeg fortjente det. Utallige ganger fikk jeg dem til å fornye bøkene mine, gjerne rundt femti stykker. Og jeg hadde mange nonkonforme bokønsker de kunne bryne seg på.

            ”Har dere virkelig ikke Austin Osman Spares Anathema of Zos?” kunne jeg finne på å si. ”Hvorfor ikke? Vet dere ikke at han var den betydeligste okkultist i forrige århundre?”

            Da pleide de å riste på hodet og si at de kanskje kunne fjernlåne den fra et annet bibliotek. Men søket ga ingen treff, noe jeg egentlig, i all hemmelighet, hadde gjort regning med. For jeg ville bare oppta litt av bibliotekarens tid, ha et påskudd for å snakke med dem. Jeg lente meg kjekt over disken mens jeg spurte om de hadde lest noe av Crowley eller Houellebecqs nyeste. På denne tiden var de mine eneste regelmessige samtalepartnere, og jeg gjorde hva jeg kunne for å hale ut tiden, forlenge samtalene så mye det lot seg gjøre. Det hendte jeg lot det falle en bemerkning om at jeg selv skrev en del for diverse blader, og at jeg sågar hadde et bidrag i en antologi de kanskje kunne låne meg. En av bibliotekarene jeg hadde snakket mest med var en tykk og kortvokst dame med briller og krøllete hår. På de få setningene jeg hadde vekslet med henne, forsto jeg at hun hadde svart humor og ikke var helt tapt bak en vogn. En gang hadde jeg derfor spurt henne:

            ”Har dere antologien La oss forandre jorda en dag?” Jeg hadde lent meg verdensvant over skranken, og tilføyd: ”Jeg har en novelle i den boka. Kom ut på Kagge nylig.”

            Eplekjekt trommet jeg en pekefinger mot skranken mens hun søkte på dataen.

            ”Nei,” sa hun. ”Den har vi ikke. Men jeg kan kanskje bestille et eksemplar til deg?”

            ”Neida,” sa jeg. ”Trengs ikke. Har et par gratiseksemplarer selv. Fikk dem jo fra forlaget.”

            Hun så på meg. ”Javel.”

            ”Vil dere ha et eksemplar? Dere kan få et? Eller dere kan kjøpe det?”

            Hun ristet på hodet. ”Det er ikke sånn det fungerer. Men du får snakke med ledelsen.”

            ”Hva med Liebhauss?” kunne jeg si. ”Har dere ikke bøker av Liebhauss? Hva med skolemassakrer? Columbine? Virginia Tech?”

En periode pleide det om lørdagene å være en søt vikar på Moholt bibliotek. Hun var på min egen alder, var slank og hadde bølgete kastanjefarget hår og røde lepper som bevret når hun snakket. Halsen var lang og tynn som på en sjiraff, uten et eneste gram fett under haken. Hun snakket med en mild, sårbar stemme, og i øynene hennes så jeg en kjærlighet for tenkning og lesekunsten og bankende lemmer.

            ”Har dere noen bøker om filosofi her?” spurte jeg henne en gang.

            ”Ja, det er her borte,” sa hun og pekte ivrig mot en hylle mens hun gikk mot den.

            Å, stemmen hennes var sonor og full av vibrato!

            ”Åja,” sa jeg og fulgte etter henne, selv om jeg allerede var innforstått med hvor filosofibøkene var plassert. Så plukket jeg ut en bunke bøker og ba henne om å registrere dem på meg. Utlånsautomaten ville jeg ikke bruke – den var jo en maskin, og maskiner ga meg hverken selskap eller glede. Det var mennesker jeg trengte, menneskelig kontakt, et blikk, noe uuttalt, en tvetydig spenning som ikke finnes i logiske kretser, blant elektroner som surrer rundt på en datachip, men som kun er å påtreffe i rommet som åpner seg mellom to mennesker lengtende etter noe de ikke riktig vet å sette ord på, noe ubestemmelig som ikke lar seg fange av de nomenklaturer vi har til rådighet. Og jeg merket at hun hadde lyst på meg. Etter stengetid satte jeg meg derfor på en benk i solen utenfor, ventende på at jenta skulle gjøre seg ferdig der inne. Det tok lang tid, så jeg begynte å snoke rundt bygningen, gå bort til busskuret inntil Brøsetvegen, speidende i alle retninger for å se om jeg kunne få øye på henne. Men nei, hun var ingensteds å se. Så jeg gikk tilbake til benken, satte meg ned og ventet mens jeg bladde litt i siste nummer av Illustrert Vitenskap og Sein und Zeit av Heidegger. Den svarte skinnjakken var varm i sollyset, den sprakk og jeg tørket svette fra pannen, kjente svetten svi i øynene, kjente lukten av varmt okselær som krakelerte. Hele tiden sendte jeg nervøse blikk mot inngangen, mens jeg nonchalant forsøkte å gi inntrykk av at jeg var dypt konsentrert om lesestoffet. Og der, der kom hun plutselig syklende. Ut av intet kom hun, som en flygende hollender, syklende på en svart kvinnesykkel med skranglende skjermer og hvinende kjede. Over parkeringsplassen og ned på gang- og sykkelveien. Gjennom tunnelen under E6. Jeg pakket sammen bøkene og gikk rolig etter henne. Passet på å gå helt casually, med store armslag og litt svingende hoftebevegelser. Dette var sjansen min, sjansen til å finne ut hvor hun handlet, hvor hun bodde. Sjansen til å komme nær henne, bli kjent med henne, bli sammen med henne, flytte inn hos henne, stifte familie, kjøpe hund, oppvaskmaskin, bil, få meg ni-til-fire-jobb og en trygg fremtid med en kvinne jeg elsket.

Plutselig kom hun syklende tilbake samme vei, stirrende på meg.

Jeg passet på å ikke møte blikket hennes, passet på å gå helt rolig og uanfektet videre, oppover gangveien mot Voll studentby. Jeg hadde sett henne før, på Universitetsbiblioteket på Dragvoll, hvor jeg pleide å vanke. Hun studerte et eller annet, jeg tippet nordisk eller litteraturvitenskap på høyt nivå. Hun hadde det ansiktet de får, disse studentene når de kommer mot slutten av mastergraden. Dette sårbare og innforståtte ansiktet som gir deg inntrykk av at de bærer hele verden på sine skuldre. Og nå var alt altså spolert mellom oss. Nå hadde jeg ødelagt alle sjanser, for blikket hennes idet hun passerte meg på sykkelen, det var ikke et blikk til å ta feil av. Det var et blikk som sa: Du er en taper, en stalker, jeg hater deg, få deg et liv. Ved Voll Gård stoppet jeg og kikket på hestene. De vrinsket og steilet, slengte på de lange mânene og galopperte bortover jordet, hvis muld var oppsparket og føyd sammen med gresset i brune klaser som lå strødd utover det hele. Det så ut som en flokk jordrotter eller muldvarper hadde herjet der.

            ”Iiih-hi-hi-hi-hi!” kunne en av hestene finne på å si, hvorpå en annen svarte: ”Iiih-hi-hi-hi-hi!” Og så fulgte det en samtale mellom disse hestene, som gjerne bestod av utsagn av typen ”Iiih-hi-hi-hi-hi!” eller ”Hii-ih-ih-ih!”. Ofte pleide jeg å stå som hypnotisert og lytte til dem, lent over innhegningen som omkranset hele gården. De brune kroppene glinset i sollyset, våte av svette. Veldefinerte muskler som jobbet og jobbet, som aldri var i ro. Et betagende muskelspill under det brune skinnet. Slik forløp timene mine, slik gikk dagene og ble til uker og måneder som ble til år i denne byen jeg ikke klarte å forlate, denne byen som gravde seg inn i sjelen min og slo rot der inne et sted, i konglekjertelen kanskje, slo rot og bredte ut sine grener og blader mens en liten bit av meg døde hver eneste dag.

Kiwi på Moholt var favorittbutikken min, for der jobbet jenta jeg var forelsket i. Å, hun var søt! Den nette lille kroppen svinset over gulvet, og hun smilte alltid til meg. ”Hei!” sa hun med lysende øyne og et bredt smil. Hun var så vennlig at det var vondt å se på henne, jeg følte meg syndig, ikke verdig til å iaktta noe så fullkomment som de myke ansiktstrekkene hennes, det mørkebrune håret, den porselensaktige huden.

”Heisann,” sa jeg og nikket. ”Er det mulighet for å få seg jobb her?”

            ”Da må du nok snakke med sjefen,” sa hun og smilte mens hun ga meg vekslepengene.

            Jeg må forlenge samtalen, tenkte jeg. Må få bedt henne ut. Hun liker meg. Vi må ta en pils en kveld.

            ”Egentlig er jeg jo skribent,” sa jeg. ”Men jeg kunne trenge litt ekstra penger. Takk. Jeg skal spørre ham.”

            Hun så på meg. Jeg fylte varer i posen, sa hadet og gikk ut døra, med lemmet bankende i buksa, forbannende meg selv, min egen utilstrekkelighet. Hvorfor kunne jeg ikke være litt modigere? Hvorfor kunne jeg ikke bare spurt henne?

            Ha det fint! hadde hun sagt en gang. Ha det fint!

            Ikke ha det bra, ikke hadet godt. Men ha det fint!

            Og hun hadde sett på meg, hadde holdt blikket mitt og smilt så inderlig og varmt at ryggraden min smeltet og rant ut av kroppen. Som et bløtdyr hadde jeg vagget ut av butikken, med brennende hjerte, med en påtrengende lyst til å snu og omfavne henne, bli kjent med henne, flytte inn hos henne, få barn, kjøpe tørketrommel, dra på Sydenferier sammen, skape en fremtid, finne en felles plattform å stå på, finne felles verdier som kunne knytte oss sammen i et evigvarende skjebnefellesskap, med alt hva det ville medføre av uventede gleder og sorger, med plutselige blaff av ulykke midt i en vedvarende strøm av svir og vederkvegelse.

            Av en eller annen grunn handlet jeg ikke så ofte på Kiwi. Det var Rema, som lå hundre meter unna Kiwi, jeg pleide å oppsøke for å finne dagligvarer. Der var sortimentet litt større, og en lang stund hadde det også jobbet en jente jeg fant forlokkende og mystisk der. Kom jeg inn og fikk øye på henne, visste jeg at jeg måtte handle strategisk. Jeg måtte plukke ut de rette varene, de som ga inntrykk av at jeg var en vellykket mann, en person med suksess. Da holdt det ikke å kjøpe det billigste kneippbrødet eller en kjip frossenpizza. Nei, jeg måtte kjøpe vaktelcarpaccio og eksotisk frukt og råvarer som viste at jeg var en gourmet og en connaisseur. Og varene måtte jeg plassere i riktig rekkefølge på rullebåndet. Det mest fornedrende, om det nå var en klase bananer eller en pose appelsiner, plasserte jeg i midten, slik at det skulle være anonymt. De nest beste varene la jeg foran, og det aller beste sparte jeg til slutt, siden det var disse varene som ville brenne seg fast i minnet hennes, disse varene hun for alltid ville assosiere meg med. Selv om køen ved kassen hennes som oftest var lengre enn ved de andre kassene, måtte jeg alltid velge hennes når hun var der. Og jeg pleide alltid å be om en stor pakke kondomer, ekstra store, helt til slutt. Slik sikret jeg at sisteinntrykket hun fikk av meg når jeg slentret bedagelig ut av lokalet, var at jeg hadde et aktivt sexliv og var en vellykket ung herremann med stort lem. Toalettpapir kunne jeg aldri finne på å kjøpe når hun var der, for da ville hun fått uheldige assosiasjoner. Hun ville assosiert meg med avføring og skittenhet, noe jeg ikke kunne være bekjent av. Derfor passet jeg på å legge toalettpapirinnkjøpene til de dagene hvor hun ikke var på jobb.

            En gang så jeg henne stå borte ved kjøledisken hvor de hadde smør og andre meierivarer. Det falt meg inn at jeg kunne trenge litt makrell i tomat, noe jeg aldri hadde smakt før, for det ville sikkert virke imponerende på henne. Makrell i tomat var jo kjent for å være ganske sunt, og ved å kjøpe slike varer uttrykte jeg en helsebevissthet, jeg viste at jeg var opptatt av å ta vare på kroppen min. Så jeg gikk bort til henne og kremtet.

            Hun snudde seg. De store blå øynene hennes stirret på meg.

            ”Unnskyld,” sa jeg. ”Hvor har dere makrell i tomat?”

            ”Det er her borte,” sa hun og pekte mot en reol hinsides frysediskene. Hun begynte å gå. Jeg fulgte etter.

            ”Her,” sa hun da hun omsider var fremme ved en hylle full av gule tuber. Hun rakte meg en tube.

            ”Dere har det ikke på boks?” Jeg mønstret den gule beholderen.

            Hun ristet på hodet. ”Bare på tube.”

            Ansiktet hennes var smalt og engleaktig; øynene store og omkranset av dukkevipper. Jeg funderte på hva jeg skulle si. Det måtte være noe viktig, noe som fremstilte meg i et fordelaktig lys.

            ”Øh,” sa jeg. ”Kondomer … ekstra store. Hvor har dere dem? De største pakkene?”

            Hun så på meg og pekte. ”De er borte ved kassene.”

            ”Åja. Må handle inn til helga, serru. Må ha noen pakker. Den største størrelsen.”

            Hun så på meg uten å si noe.

            Jeg kremtet. ”Vel, du får ha takk for hjelpen. Jeg stikker bort til kassene og handler inn noen kingsize-kondomer.”

            Hun snudde seg og gikk i retning kjøledisken. Tankene raste gjennom hodet mitt.

            ”Du forresten,” sa jeg.

            Hun snudde seg mot meg igjen. ”Ja?”

            ”Har dere noen boksehansker? Eller andre slåssehansker? Jeg driver med kampsport, serru, og trenger noe skikkelig utstyr. Utstyr som tåler en trøkk.”

            ”Vi har ikke det. Se i en sportsforretning.” Hun snudde seg igjen.

            ”Okay …” sa jeg og gikk mot kassen.

            Alltid passet jeg på å bære varene i favnen, siden det var feminint å gå med handlekurv og vogn. Hadde jeg svinset rundt med en av de blå kurvene deres, hadde jeg trolig lignet en jentunge, og da ville hun i hvert fall ikke higet etter meg. Som en ekte mann plukket jeg derfor med meg den ene varen etter den andre i hendene. Etter hvert som hendene fyltes opp foldet jeg armene sammen til en slags kurv, som jeg tømte nonchalant på rullebåndet når jeg endelig nådde kassen. Etter at denne provisoriske kurven var tømt, sorterte jeg varene på den mest hensiktsmessige måten, i riktig rekkefølge – det mest imponerende til slutt, som dermed brant seg fast i kassajentas hukommelse og ble det hun fra da av assosierte meg med. Og jeg passet alltid på at varene tok mest mulig plass, at kontaktflaten med båndet var størst mulig, siden jeg dermed signaliserte autoritet, at jeg var en mann som krevde å bli hørt og sett. Melkekartonger måtte ligge på langs på båndet, og aldri parallelt, alltid én og én etter hverandre, med godt mellomrom. Dette var en detalj jeg visste kunne være utslagsgivende for hvordan jeg ble oppfattet, så jeg var påpasselig med aldri å glemme den.

            Rett før kondomene og de sunneste matvarene pleide jeg å plassere en skriveblokk, noen små notisbøker og en pakke med de dyreste kulepennene de hadde. Dette for å signalisere at jeg ikke bare var en kroppens og lidenskapenes mann, men også en mann av Ånden, en som skjøttet sitt intellekt og hadde interesser som strakte seg utover det rent fysiske. Slik gjorde jeg meg selv sammensatt, noe som garantert virket tiltrekkende på jentene. Jeg var en enigma, en gåte de ble liggende nattevåken og fundere på. Hvem er han egentlig? tenkte de sikkert der de lå og svettet mellom laknene. Herregud, så kompleks han er! Så sammensatt og kryptisk. Unntaksvis hendte det også at jeg midt inne blant varene la siste nummer av Vi Menn, for å signalisere at jeg tross alt var folkelig, ikke bare en intellektuell tåkefyrste som satt i sitt elfenbenstårn, skuende foraktfullt ned på plebeierne. Dessuten hendte det at jeg skrev erotiske noveller for Vi Menn, og dette faktumet fikk jeg en gyllen anledning til å påpeke når jentene dro bladet foran sensoren som registrerte prisen.

            ”Jeg har med en novelle i det nummeret,” kunne jeg finne på å si, ganske nonchalant.

            ”Jaha?” sa jenta og så på meg, spørrende.

            ”Ja. En erotisk en. Jeg lever av å skrive erotiske noveller for Vi Menn. Og Cupido.”

            Hun så på meg og sendte bladet videre nedover båndet. ”Så fint da.”

            Det hendte at jenter ble imponert av skrivegeskjeften min. En gang hadde jeg oppsøkt Dragvollkjelleren på Moholt studentby, et festlokale for humaniora- og samfunnsvitenskapstudentene fra campus Dragvoll. Jeg hadde gått dit alene, med nervene skjelvende i en engstelse som ble oppløst idet jeg fikk kjøpt meg en pils og satt meg i en sofa, hvor jeg ganske snart ble høy på meg selv. Uanstrengt hadde jeg presentert meg for jentene der, sagt at jeg skrev erotika, først til et par stygge jenter jeg ikke hadde lyst på, så til en litt finere en, rødhåret og liten og nett, som ikke klarte å skjule interessen sin. Overspent satt hun og nikket og lyttet til meg mens jeg la ut i det vide og brede om hva jeg skrev. Selv studerte hun geografi, jeg lyttet og nikket og kom med oppfølgingsspørsmål, uten å virke altfor interessert. Venninnen hennes, mye finere enn henne, satt og så på oss mens hun nå og da kniste og hvisket noe til en annen jente. De snakket om oss, snakket om hvordan den rødhårede jenta, Berit, nå hadde gitt seg hen til en taper. Men det fikk ikke Berit til å vakle i sin besluttsomhet, for minutter senere satt hun på fanget mitt i en stol og prøvde å kline med meg. Hun bøyde seg ned mot meg, lukket øynene, skilte leppene. Men jeg skjøv henne unna, var ikke full nok til å kline med henne, og jeg spilte hard to get. For jeg hadde lest Neil Strauss’ The Game, sjekkebibelen, hvis sentrale tese var at menn måtte snu om på kjønnsrollene, ikke lenger betrakte damene som prinsesser eller premier man skulle vinne, men snarere betrakte seg selv som prinser eller premier det var damenes jobb å vinne.

            Det gikk som det måtte gå. Hun ble sur på meg, trakk seg unna. Senere søkte jeg på navnet hennes i NTNUs database, fant mailadressen hennes og kontaktet henne. Hun svarte aldri.

Jenta på Kiwi visste jeg ikke navnet på; jenta på Rema het Natalie. Dét hadde jeg funnet ut ved kløktig og kreativ bruk av Facebook, hvor jeg også hadde lagt henne til som venn på en av pseudonymprofilene mine. Men etter hvert ble det sjeldnere og sjeldnere å se henne på butikken, og jeg begynte å oppsøke andre butikker for å se etter andre jenter. Kiwi gikk jeg også innom fra tid til annen, og jeg forsto sant å si ikke hvorfor jeg gjorde det såpass sjelden. Hver gang jeg traff den søte jenta der ble dagen min lysere, og livet fikk noe som lignet på et skinn av mening. Smilet hennes varmet meg i flere timer etterpå. Men det var også et ris bak speilet – savnet etter henne formørket nettene mine, jeg ble liggende våken og forbanne meg selv for å være for feig til å ta kontakt. Kanskje det var derfor jeg tross alt ikke besøkte Kiwi så ofte?

En sen lørdagskveld en vinter, oppdaget jeg at jeg var tom for dasspapir. Til min forskrekkelse så jeg at jeg ikke hadde tørkepapir heller. Søndagsåpne butikker fantes ikke i nærheten, og på mandag var det helligdag. Klokka var allerede kvart på elleve, og eneste butikk i nærheten som holdt åpen så lenge, var Kiwi Moholt. Jeg tok på meg ytterjakken, snørte på meg vinterskoene og gikk ut i snøføyka. Team Trafikk, byens nederdrektige busselskap, streiket mot at byens kollektivtransport skulle legges ut på anbud, så jeg måtte løpe gjennom snøfokken for å rekke Kiwi innen stengetid. Snøen pisket mot ansiktet mitt i den harde nordøsten der jeg løp bortover mot Lohove og ned til Moholt. Et par minutter før det stengte kom jeg inn i det varme lokalet, og hvem fikk jeg øye på der, om ikke den søte jenta? Hun satt for seg selv i kassa nærmest veggen; den andre var tom. En annen kvinnelig ansatt drev med vareopptelling blant krydderet. Jeg ristet av meg litt snø mens jeg funderte på hvordan situasjonen skulle angripes. Nervøst gikk jeg gjennom bommen og navigerte mot hyllene med toalettpapir. Hvordan skulle dette gå? Hva skulle jeg gjøre?

Plutselig slo det meg: Jeg kunne jo kjøpe vanlig tørkepapir!

            Jeg gikk mot hyllene hvor tørkepapiret var lokalisert.

            Det går bra, tenkte jeg. Det går bra.

            Jeg nærmet meg. Der var hyllene. Der skulle papiret ligge.

De var tomme …

            Bannende innvendig gikk jeg tilbake til toalettpapirhyllene og kastet et blikk på klokka. Tiden var i ferd med å renne ut. Jeg rasket med meg en pakke med det dyreste papiret, og gikk bort til kjøttdisken, hvor jeg plukket opp to pakker indrefilet av frittgående struts, det dyreste kjøttet de hadde. Fra krydderhyllene tok jeg en dåse tibetansk safran. I fruktdisken plukket jeg med meg en pose hvite trøfler fra Nord-Italia. Vel fremme ved kassa anrettet jeg varene annerledes enn jeg pleide. Toalettpapiret la jeg på først, med etiketten nedovervendt. Så danderte jeg pakkene med strutsefilet oppå den, liksom for å skjule det uhellige dasspapiret. Kanskje hun ikke la merke til at det var dasspapir jeg kjøpte. Kanskje hun trodde det var helt vanlig tørkepapir. Hun var sikkert trøtt såpass sent på kvelden, etter en hard arbeidsdag. Safranen plasserte jeg rett foran papiret; trøflene rett etter, siden disse var det mest imponerende.

            ”Hei!” sa hun og smilte, rød i kinnene.

            ”Heisann,” sa jeg og trommet fingrene mot rullebåndet. Det knakte i hjernen min.

            Hun løftet toalettpapiret, snudde det og betraktet logoen.

            ”Det er til en … kompis av meg,” sa jeg og nikket mot Lambi-logoen. ”Skal bort til ham etterpå.”

            Hun så på meg. ”Okay …”

            Hva skulle jeg si? Hva skulle jeg si?

            ”Øh … Kondomer? Ekstra store? Jeg trenger et par pakninger. De største. Blir jo langhelg nå, vettu. Mye som skjer.”

            Hun rødmet og smilte. ”Greit.” Hun snudde seg mot kondomhylla, gransket den inngående, lot blikket vandre fra den ene typen til den andre. ”Vi har visst bare én størrelse … Vanlig. Holder det?”

            Jeg ristet på hodet og rakte henne en krøllete seddel. ”Nei, da får det heller vente. Har vel igjen noen pakker hjemme. Får håpe det holder.”

            Hun smilte og så på meg, ga meg vekslepenger og en bærepose.

            Jeg puttet varene i posen og skulle til å si adjø da en tanke slo meg.

            ”Øh …” sa jeg. ”Har dere håndjern? Eller en pisk? En nihalet katt?”

            Hun stirret på meg. Smilet falt sammen. Kinnene ble bleke. ”Det har vi ikke.”

            ”Har dere ikke noe sexleketøy? Hva med glidemiddel?”

            ”Vi selger ikke sånne ting.” Hun så på klokka. ”Men nå har vi stengt.”

            Den andre kvinnelige ansatte gikk bort til døra og stilte seg opp, klar til å låse den.

            ”Greit,” sa jeg. ”Hadet bra.”

            ”Hadet.” Hun snudde seg bort.

            Hva tenker hun ikke om meg nå, tenkte jeg mens jeg gikk ut i snøstormen. ”Til en kompis” … Med toalettpapir og kondomer … Kanskje hun trodde jeg var homse. Det var egentlig likså greit, da trengte hun i hvert fall ikke frykte at jeg skulle legge an på henne.

Vel hjemme la jeg de nye kondomene sammen med de andre. Jeg hadde etter hvert bygget opp et anselig lager av kingsize-kondomer. Jeg hadde samlet dem i en stor bolle som sto midt på stuebordet slik at de var godt synlige, i tilfelle jeg skulle få besøk. At jeg aldri fikk besøk var en uviktig detalj. Det kunne jo hende at det en vakker dag ville komme noen, og da var det best å være forberedt. I tillegg til kondomer, en nihalet katt og håndjern, hadde jeg en replika av en hodeskalle, kjøpt av en fyr jeg hadde gått på kunstskole med. Over sofaen hang en akt jeg selv hadde malt da jeg studerte ved denne privatskolen i Steinkjer. Den var malt i olje, i dramatiske, Caravaggio-aktige kontraster, og forestilte en kvinne som sto i kontrapost med lukkede øyne. Hun var vakker, og jeg hadde høstet mange komplimenter for bildet, som utvilsomt var dyktig malt. I tre år hadde jeg bodd i Steinkjer før jeg kom til Trondheim, og disse årene hadde etterlatt varige sår i sjelen min.

En stund, mens jeg var i alvorlig pengenød, hadde jeg leflet med tanken på å starte kunstskole i leiligheten. Jeg skulle rekruttere elever via en forseggjort nettside, og så skulle de betale for å gå i lære hos meg. Elevene skulle veksle på å stå modell, og jeg skulle skolere dem i den klassisk-figurative sight-size-metoden, hvor naturalistiske gjengivelser av virkeligheten var i førersetet. De skulle male byster og akt, portrett og stilleben, alt etter hvor langt de var kommet i opplæringen. Håpet hadde vært at jeg skulle finne noen lærenemme, yndige sylfider som kunne bli disiplene og elskerinnene mine. Men nå var denne planen lagt på is, uvisst av hvilken grunn.

            Jeg puttet strutsekjøttet og trøflene i kjøleskapet, selv om jeg var usikker på hvordan trøfler egentlig skulle oppbevares. I butikken hadde de jo ligget i romtemperatur – kanskje de tok skade av å kjøles ned? Jeg ble stående og grunne på hva jeg skulle gjøre med kjøttet. Skulle jeg kanskje steke en strutsefilet med det samme? Med fingrene trommende mot kjøleskapsdøren sto jeg slik en stund og stirret på filetpakken, som om den skulle skjule en eller annen dyp, verdensomkalfatrende sannhet, liksom den selv skulle kunne fortelle meg hvilken skjebne den foretrakk, og når denne skjebnen skulle fullbyrdes. Så oppdaget jeg at jeg hverken hadde margarin, smør eller olje, og da var saken avgjort – strutsekjøttet fikk vente noen dager. Jeg åpnet pakken med trøfler, tok ut en og sniffet litt på den. Den luktet ingenting. Jeg vridde og vendte på den i hånden, gransket den rynkete overflaten og klemte på den. Den ga etter, hadde en svampaktig konsistens. Jeg la den tilbake i pakken og smurte på noen knekkebrød med brunost, som jeg skylte ned med et glass Nesquick. Så gikk jeg og la meg.

           

Det hendte at jeg runket når jeg våknet etter en lang søvnøkt. Men det forutsatte at jeg fikk opp pikken. Kun unntaksvis våknet jeg med morrabrød, noe som kanskje kunne tilskrives det faktum at jeg kun unntaksvis våknet om morgenen. Vanligvis la jeg meg i morgentimene, og våknet en gang utpå ettermiddagen, om kvelden eller – noen ganger – rundt midnatt. Døgnrytmen min roterte som et hjul, og jeg ante en slags regelmessighet i denne rotasjonen, et overordnet mønster som var forankret i biologien min. Gjennom langvarig introspeksjon hadde jeg nådd den kjensgjerning at jeg var biologisk utviklet til å leve på en planet med tjuefem, ikke tjuefire, timer i døgnet. Antageligvis hadde jeg en mutasjon som var recessiv og stammet fra den tiden da mine fjerne forfedre var aper på Afrikas savanner, da jordrotasjonen var tregere og døgnet derfor var nærmere tjuefem enn tjuefire timer. Denne mutasjonen hadde vært en gunstig evolusjonær tilpasning den gangen, men i vår tid og vårt rotterace av et samfunn, var den selvsagt håpløst arkaisk og kontraproduktiv, på linje med genet som kodet for trangen til fett og raske karbohydrater, denne uhellsvangre tilbøyeligheten ansvarlig for den såkalte fedmeepidemien som herjet vår sivilisasjon. Kanskje hadde døgnrytmemutasjonen hoppet over en og annen generasjon, før den endelig altså hadde endt opp i meg, som en atavisme, et evolusjonært gjenferd. Jeg sov dårlig i døgnets mørke timer – sovehjertet mitt fungerte alltid best på formiddagen. Når døgnet var snudd slik at jeg la meg i syv- eller åttetiden på kvelden, pleide jeg å våkne allerede rundt ett på natten, og da fant jeg det ofte umulig å sovne igjen – noe med mørket gjorde det vanskelig å få tilstrekkelig ro i sjelen. I stedet ble jeg liggende våken og lese i en eller annen bok, som lå i en av stablene som gjerdet inn senga. Jeg leste helst et par dusin bøker parallelt, noe som medførte at jeg sjelden ble ferdig med en, og som oftest måtte levere dem tilbake til biblioteket før de var halvlest.

Fra leiligheten min var det kort vei til marka. Det tok fem minutter å komme seg til nærmeste lysløype, en bred sti av grus som ledet strake veien opp i barskogen. Jeg satte pris på boligens landlige beliggenhet, for naturen elsket jeg. Vederkvegelsen jeg fikk ved å ta beina fatt og la dem bære meg opp i skogen, med alt hva den hadde av mørke og hemmeligheter, var noe jeg aldri fikk nok av. Og jeg hadde ofte ærender der oppe, ærender som tok meg forbi høyspentledninger, skur og stabler med striesekker fulle av ved. Kniplingsverket av grener over stien forhindret solen i å trenge ned til meg som annet enn et gepardmønstret nett av lysende punkter, varierende i størrelse, her og der små som maskene i et sildegarn; andre steder mer lik av solen opplyste kratre på månens overflate. De av is innkapslede småsteinene knaspret under skoene mens føttene bar meg stadig mer rytmisk, mer taktfast innover i marka, mot gjørmepølen som var destinasjonen min. Klakk-klakk-klakk lød det fra ryggsekken mens jeg forserte røttene som strakte seg over stien lik en kjempeblekkspruts tentakler eller Medusas hår. 

Jeg tok ikke knokler fra andre enn virkelig gamle graver som uansett var dårlig vedlikeholdt og hvor eventuelle gjenlevende slektninger neppe var årvåkne nok til å oppdage noe mistenkelig. Uansett var jeg som regel påpasselig med å grave igjen og legge gresset pent på plass når jeg var ferdig, og eventuelle blomster inntil steinen passet jeg på å la være urørt. Det hendte likevel at jeg måtte gå tilbake til en grav natten etter et tokt, for å rydde opp etter meg, plante nye blomster, stagge samvittigheten som gnagde på nervene mine. Denne botsøvelsen fikk meg alltid til å føle meg bedre, den renset meg og minnet meg på at jeg tross alt var et godt menneske, at jeg ikke var fullstendig forrykt eller blottet for følelser.

Den gravlagtes navn var utslagsgivende for hvorvidt jeg åpnet en gitt grav. Jeg gikk etter navn som hadde et eller annet ved seg, noe mystisk og forlokkende med patina og historisk sus. Navnet måtte gi meg assosiasjoner til svunne tider, det måtte gi gjenklang i noe dypt inni meg, noe jeg ikke riktig visste hva var. Derfor endte jeg som regel opp med gammeldagse navn, som Olga eller Peder eller Adolf. En gang åpnet jeg en grav hvor det bare sto et kors i tre. Ingen blomster, ingen gravskrift, ikke engang årstall, bare den avdødes navn. Greger. For et fantastisk navn! Hvordan hadde han vært? Jeg funderte på dette mens jeg stakk spaden i jorden og tok det første taket. Hadde han vært ondskapen selv, siden ingen hadde funnet det bryet verdt å gi ham noen hedersord, siden han hadde blitt avspist med et simpelt trekors? Hadde han vært en hardbarket kriminell, en voldsmann, en morder? Jeg støtte spaden ned i jorden, igjen og igjen, kastet opp muld, tørket svette av pannen, tenkte mer på hvem han hadde vært.

Klank.

Spaden støtte mot noe.

Jeg rettet lommelykten mot det umiskjennelige skittenhvite. Knokler. Ikke noe tre. Ikke engang en kiste hadde han blitt verdiget. Jeg tok opp et kranium, gned fuktig jord av det, så at det var deformert, at det hadde byllelignende utvekster på issen og pannen. Kinnbeina var store, markerte, med ellipseformede hull til nerver og muskelfester. Underkjeven kraftig, tennene store som skovler, hjørnetennene spisse og krumme som sabler.

Det var et heslig kranium, et jeg senere skulle komme til å pulverisere og bruke i et rituale til ære for noen som skulle bli viktig for meg. Så mørk var denne okkulte gjerningen, at den krevde de mest nederdrektige knokler jeg kunne få tak i.

Jeg tok til venstre, over en myr arrete av traktorspor. De fiskebenmønstrede sporene var fulle av is, som ga etter når jeg tråkket ned i dem. Tynne flak av karamellisert sukker som gikk i stykker. Tuer med røsslyng og småbjønnskjegg og skogstjerne løp oppover skråningen mot en åskam som omkranset myra. Krokete furutrær sto rødbrune på toppen, stive som statuer i fraværet av vind. Klakk-klakk lød det fra sekken mens jeg hoppet fra tue til tue, oppover mot åskammen, hvis bakside lå badet i sol som tinte opp de isete gule gresstråene skoene mine snart la flate mot marken. Det kuperte terrenget som åpenbarte seg bak åskammen, ledet strake veien mot mitt hemmelige lille sted. Skjult bak den tette skogen som lente seg mot en fjellvegg, lå en liten kulp. Dit skulle jeg.

            Langt der fremme fikk jeg øye på noe i bevegelse. En kvinne med en hund.

            Klakk-klakk lød det fra sekken.

            Hun kom mot meg. Hunden begynte å gjø.

Klakk-klakk.

Jeg kremtet og kjente svetten ta form i håndflatene.

”Ute og går tur?” sa kvinnen og løftet en hånd for å skjerme øynene.

”Er fare for det,” sa jeg.

Hunden halte og dro i båndet, strakte seg etter meg mens den været i lufta. ”Såja, Urac.”

”Fin hund.”

”Takk. Han er en riesenschnauzer.” Hunden sniffet, nærmet seg meg. ”De har uvanlig god luktesans.”

Jeg nikket. ”Vel, jeg får komme meg videre. Må rekke noe.”

”Hadet.”

”Hadet bra.”

Hunden snudde seg etter meg, strakte seg etter sekken, halte og dro i båndet mens eieren prøvde å stagge den. Jeg rygget unna, det gikk skjelvinger gjennom meg, jeg stirret på hunden, prøvde liksom å styre den med blikket. Men den slet seg løs og kom styrtende etter meg, til kvinnens fortvilelse. Jeg satte på sprang, løp så fort beina kunne bære meg.

”URAC!” ropte hun. ”Slem hund!”

 Før jeg visste ordet av det hadde hunden overmannet meg og lagt meg i bakken. Den gnagde på sekken min mens jeg basket med armene og prøvde å føyse den vekk. Til ingen nytte. Så kom kvinnen løpende og fikk tak i beistet.

”Beklager virkelig,” sa hun. ”Han pleier aldri å oppføre seg sånn.”

”Det går bra,” sa jeg, stavret meg på beina, tørket støv av buksa.

”Det må være noe i sekken din han reagerte på.”

”Rart med det. Adjø.” Jeg løftet en hånd og gikk.

Endelig kom jeg til gjørmepølen min. Jeg hadde fått Dagfinn, en kamerat fra NTNU Gløshaugen, til å måle oksygeninnholdet med en optode og en lambdasonde, og funnet ut at det var godt under normalen, lavt nok til å preservere knokler i uoverskuelig fremtid. Forhåpentligvis sank beina til bunns i pølen. Forhåpentligvis ble de liggende der mens gjørme og leire langsomt størknet og ble til sedimentære bergarter over dem. Dette ville trolig fossilisere knoklene. En gang om noen millioner år, når menneskene for lengst var døde, ville representanter for en annen intelligent dyreart – eller kanskje avanserte roboter – snuble over dem når de var ute på en ekskursjon. De ville få øye på noen merkelige mønstre i en sammenfoldet bergvegg med sandstein og konglomerater, lag på lag, og så ville de med dertil egnede instrumenter begynne å hakke løs disse fossile knoklene. I laboratorier ville de granske dem med Kalium-argondatering eller andre dateringsmetoder, de ville fastslå alderen, kanskje finne noen molekyler bevart DNA, sekvensere det og fastslå menneskeartens genetiske beskaffenhet. Det ville vekke oppsikt i forskningsmiljøer og fremtvinge nye hypoteser om robotenes opphav. Et paradigmeskifte ville kanskje finne sted. Langsomt, motvillig i starten, ville forskerne som holdt fast ved den gamle hypotesen, måtte bite i det sure eplet og akseptere at disse funnene medførte en radikal omveltning av hele virkelighetsforståelsen deres. Sensasjonsoverskriftene ville være mangfoldige i mediene deres, og oppdagerne ville høste heder og ære.

Eller kanskje det ikke ville gå slik. Kanskje det aldri ville komme noen etter oss. Kanskje knoklene ville forvitre mens årmillionene kom og gikk, dyrearter døde ut og nye kom på banen – men ingen som var intelligente nok til å utvikle vitenskap, til å grave i jorden og hugge i fjellet, til å tyde tegn i naturen og forstå at knoklene var noe annet enn et tilfeldig mønster i bergveggen, mer enn en helt unyttig ansamling av streker og tegn. Uansett måtte jeg gjøre min del av jobben. Jeg var forpliktet til det. For ingen andre var villige til å påta seg denne oppgaven. Ingen jeg kjente til drev med noe tilsvarende, så da var dette en bør som måtte tynge mine skuldre, det pålå meg å yte min skjerv – siden alle andre nektet å ta tak i dette problemet, siden ingen overhodet hadde tenkt at dette var et alvorlig problem som det snarest måtte ryddes opp i. Så jeg ytte min skjerv uten å mukke. Månedlig tok jeg med meg noen knokler fra Moholt kirkegård. Når ingen så på slapp jeg dem ned i pølen og håpte at de skulle synke til bunns og bli bevart av naturens egne konserveringsmekanismer.

Så også denne gangen.

Mens jeg stirret ned i pølen så jeg knoklene bli slukt av den mørkebrune gjørmen. Store gassbobler steg opp til overflaten, hvor de utvidet seg og sprakk. En eim av svovel steg opp fra pølen. Fuglene, som hele tiden hadde sittet og iakttatt det som utspilte seg, sluttet med ett å synge. Solen forsvant bak en sky, og hele landskapet antok en mørk karakter, som om Guds egen hånd la seg over verden. Stillheten var urovekkende og total. Hutrende gikk jeg bort derfra.

Stadig oftere la jeg handleturene til Kiwi, i håp om å bli kjent med jenta som jobbet der. Natalie var tydeligvis borte fra Rema, så jeg hadde ingen grunn til å gå dit lenger. Men de sunne og dyre matvarene jeg kjøpte, begynte å tære på lommeboka. Jeg tjente jo ikke akkurat godt som frilansskribent – Vi Menn betalte tre og et halvt tusen for en erotisk novelle – så det var måte på hvor mye vaktelpostei jeg kunne ta meg råd til. Derfor begynte jeg etter hvert å handle billigere matvarer, og jeg trappet ned kondominnkjøpene. Jeg kjøpte bananer og gulrøtter fra First Price, og toliterskartonger med appelsinjuice fra samme produsent. Kvaliteten var selvsagt så som så, men i det minste signaliserte jeg fortsatt at jeg hadde en sunn holdning til livet og kroppen min. Av og til klarte jeg å få øyekontakt med jenta, og hun smilte alltid til meg. Riktignok pleide hun å smile til alle kundene jeg så henne betjene, men det var liksom noe mer i smilene hun ga meg, noe mer inderlig og ektefølt. Og hun hadde roser i kinnene når hun så på meg. Selv sexleketøyene jeg hadde spurt om, hadde ikke ødelagt noe mellom oss. Snarere hadde rødmen i kinnene hennes blitt sterkere etter mine intime avsløringer. Det sto stadig klarere for meg at jeg snart måtte gjøre noe, at jeg måtte ta grep.

            En dag bestemte jeg meg derfor for å spørre henne om hun ville ta en pils med meg. Jeg tok på meg min dyreste eau de cologne, Between Sheets fra Van Gils, og formet håret med store mengder gelé for å gi det rett volum og for å få panneluggen til å henge sidelengs nedover pannen på en utstudert nonchalant måte. Hårets asymmetri skulle veie opp for ansiktets asymmetri, så jeg la panneluggen i en spiss nedover mot høyre side av ansiktet, hvor den harmoniserte helhetsinntrykket, fungerte som et komplementært element til den litt skjeve nesen og de skjevt plasserte øynene.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet hadde vært mitt favorittdepartement, og det plaget meg at det ikke lenger eksisterte. Det var noe godt, ja noe befriende, med å la kirkelige saker håndteres av de samme som bevilget midler til forskning og utdannelse. Slik sørget man for å aldri glemme Gud når det skulle bygges et nytt laboratorium for bioteknologisk forskning, eller når læreplanen i naturfag skulle fastsettes. Det var godt å vite at sekularismen ennå ikke hadde tatt strupetak på religionen. Godt å vite at Gud, gjennom sine jordiske representanter, fulgte med på hva forskerne foretok seg. Godt å vite at han fortsatt våket over oss, nesten fjorten milliarder år etter Skapelsen, og etter alt det grusomme vi hadde gjort mot Ham. Og var det ikke uansett slik at vitenskap og religion var to sider av samme sak? At de begge var utslag av samme bakenforliggende fenomen? Noen, i særdeleshet de epistemiske skeptikerne, ville snarere hevde at vitenskap og tro var to vesensforskjellige domener, to fjelltopper adskilt av en uoverstigelig avgrunn. Disse fantes også ved NTNU, selv ved humanioraavdelingen Dragvoll. De motarbeidet postmodernismens relativisme, de så på Sannhet som noe objektivt og håndgripelig, noe som én gang for alle var hamret i stein. Vitenskapen hadde for dem nådd sitt apex, så de avviste kategorisk og på en nedlatende måte Snåsamannens påståtte helbredende evner og prinsesse Märthas evne til å snakke med hinsidige krefter. Av prinsipp tok de avstand fra alle påstander om det paranormales nærvær i verden, for de var ikke skolert nok i vitenskapshistorie til å innse at vitenskap hele tiden er gjenstand for revisjon, at den kontinuerlig oppdateres i takt med nye funn som ryster forskningen i dens grunnvoller, funn som omstøter og snur på hodet, funn som velter hevdvunne hypoteser og teorier, og erstatter dem med nye hypoteser som så får sine dogmatiske tilhengere i noen generasjoner – til en ny hypotese kommer og avløser den gamle og snur hele vår virkelighetsforståelse på hodet igjen. Dette var vitenskapens vesen, og det var et vesen jeg hadde lært meg å elske, et vesen som ikke kunne legges i lenker, ikke kunne stagges, ikke kunne slå seg til ro. Et rastløst vesen som alltid måtte videre, alltid måtte se hva som ligger bak neste bakketopp, under neste stein, bak den fjerneste stjerne og den minste elementærpartikkel. Selv innså jeg at tro og viten bare var gradsforskjellige punkter i et kontinuum, to merkelapper vi satte på det samme fenomenet. Og dette fenomenet kalte jeg Gud. Gud var for meg en allestedsnærværende kraft, en tilsynekomst i naturen, vinden som raslet i grenene, støv som ble virvlet opp på fortauet, en fresende oksestek i ovnen. Jeg fornemmet Gud overalt hvor jeg gikk, slik jeg også fornemmet hans fiende. For Satan var også tilstedeværende i verden, og jeg merket hans tilstedeværelse. Ikke som noe konkret og håndgripelig, nei det var bare den vageste fornemmelse, en nesten umerkelig kildring i dypet av ryggmargen, en skygge i et ansikt her, et anstrøk av kulde i rommet der. Han var nærværende uten å være påtrengende, tilstedeværende uten å være til sjenanse. Jeg hadde et ambivalent forhold til ham – ennå hadde jeg ikke fått avklart om vi sto på likefot, ennå visste jeg ikke hva han ville med meg. Men dette uavklarte forholdet hadde også en særegen sjarm, for det medførte en spenning mellom oss, en alltid merkbar sitring når han var nær meg. At jeg var uvitende om planene han hadde for meg, var kanskje det som i størst grad fylte dagene mine med en følelse av mening, det som i avgjørende grad ga livet mitt et skinn av hensikt eller substans. Derfor var det nærliggende for meg å omfavne Satans apparisjoner når de åpenbarte seg for meg. Derfor nølte jeg ikke med å verdsette hans tilsynekomster, hvor skremmende de enn måtte virke. For det hendte jo jeg ble skremt, det hendte jeg kjente kulden i ryggmargen. Håret kunne reise seg på armene mine, jeg kunne se noe mørkt i øyekroken, kunne ane en skygge bevege seg langs veggen, kunne høre krafsing i veggene. Bøker kunne plutselig falle ut av bokhyllene mine, lamper kunne slå seg av og på etter eget forgodtbefinnende, gjenstander kunne dukke opp på steder hvor jeg ikke hadde lagt dem. Alt sammen var utslag av Satans vilje slik den artet seg i verden, alt var uttrykk for hans vesen slik det kom til syne for meg når jeg åpnet meg for ham.   

At jeg gikk rundt med et visittkort hvor jeg titulerte meg som representant for det utdødde Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, berodde på at jeg antok at de fleste var uvitende om oppsplittingen av denne departementale mastodonten fra nittitallet. Dessuten hadde vi jo fortsatt Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, og mange forvekslet naturligvis disse to byråkratiske institusjonene, all den tid de bar nesten identiske navn. Jeg hadde uansett aldri vist visittkortet til noen, det forble min lille hemmelighet, siden ingen stilte spørsmål ved min tilstedeværelse når jeg befant meg utenfor kontorene til Kirkelig Fellesråd. Det var kjedelig å ikke bli jaget bort derfra, jeg savnet litt action, savnet at noen tok tak i meg og ba meg komme meg til helvete bort fra Kirkelig Fellesråds hellige gemakker, hvor viktige saker ble behandlet under overoppsyn av Vårherre. Hva var det egentlig som foregikk bak dørene deres? Debatterte de Det Ondes Problem og andre teologiske viderverdigheter? Satt de i munkekutter og messet foran et alter? Ofret de geiter til Herren? Hadde de heftige rådslagninger hvor pergament og skriftruller fløy veggimellom, ettersom de ikke kunne bli enige om hvilke prester som skulle ansettes, hvilke buller som skulle utstedes og hvilke dogmer som fortsatt skulle gjelde? Jeg pleide å stå utenfor døren og lytte, med forhåpninger om å høre underlige lyder, et eller annet mistenkelig som bar bud om de sakrale aktivitetene som fant sted der. Det eneste jeg hørte var skritt mot gulvet, noe som hørtes ut som surklingen fra en kaffetrakter og noe annet som hørtes ut som en kopimaskin. Men denslags kjedelige og verdslige apparater kunne de vel ikke benytte seg av på et slikt kontor? De måtte vel ha fjærpenner og skriftruller; strekkbenker og flagellantpisker? Det forundret meg at jeg aldri så noen komme inn eller ut av døren. Kanskje de hadde en egen inngang? En hemmelig vindeltrapp som ledet ned til en krypt dypt under bygningen, hvor de virkelig spennende sakene foregikk, i ly av dagslys og nysgjerrige ører?

            En dag så jeg et skilt på døren: ”Kirkelig Fellesråds kontorer er nå flyttet til nye lokaler i Kongens gate.”

            ”Faen,” sa jeg og dunket hodet mot veggen. ”Faen, faen, faen.”

            En tåre tok form i øyekroken min. Jeg tørket den bort og satte meg ved ginkgo-planten som sto i et hjørne ved døren til Teamtrex Databehandling A/S. Plexiglassvinduet som dekket mesteparten av veggen til høyre for meg, ga meg utsikt mot E6, hvor bilene, grå av eksos og trafikkstøv, raste forbi i retning hovedstaden. Fra plastposen jeg gikk og drasset på, tok jeg opp Thomas Bernhards Utslettelse og leste et par sider før jeg fant frem notisboken og noterte noen ideer Den Hellige Ånd hadde besvangret hjernen min med. Så gikk jeg ned i kjelleren, som var fylt av musikk og lyden av slåssing fra Trondheim Fight Gym. Lederen for denne slåsseklubben i kjelleren, var Jakob Løvstad, en dataingeniør og internasjonalt anerkjent kampsportutøver som var i Europatoppen i Mixed Martial Arts. Men dette var ikke hans eneste bedrifter. Han var i tillegg kjent som en såkalt sjekkeguru, og hadde forfattet boken Alfa, en sjekkebibel støpt over noenlunde samme lest som Neil Strauss’ The Game, som omhandlet en selvhjelpsmetode hvis hensikt var å få menn til å bli alfahanner med evnen til å tiltrekke seg de kvinner de måtte ønske, hvor vakre og uoppnåelige de enn måtte virke. Siden jeg hadde lest The Game, visste jeg fra erfaring at teoriene hadde noe for seg. Grunnprinsippet var simpelthen at man som mann måtte slutte å betrakte kvinnene som premier man skulle vinne. I stedet måtte man betrakte seg selv som premien, en premie kvinnene skulle konkurrere om.

            Jeg gikk inn på handikaptoalettet og stilte meg opp foran speilet, spisende en banan. Det var et vakkert ansikt som tok form i speilet i dag. Helt symmetrisk var det ikke, men ganske mildt og harmonisk. Det forandret seg fra gang til gang, men ikke bare i takt med skiftende sinnelag eller rent fysiske eller optiske variasjoner, slik det kanskje er mest nærliggende å tro. Nei, like mye ble utseendet mitt styrt av krefter utenfor meg selv, ja utenfor verden. Hinsidige makter hadde alltid en finger med i spillet, fornemmet jeg, og jeg fant dette opprørende og vanskelig å forsone meg med. Om det var Satan eller Gud som grep inn, det visste jeg ikke – men sikkert var det at det fantes inngripen fra guddommelige entiteter som ville meg noe, som hadde hensikter jeg ennå ikke hadde begreper om. 

Jeg kastet bananskallet, fjernet litt øyesand fra de rødsprengte øynene, dro ut noen brukne øyevipper, brukte negler og finmotorikk til å stikke hull på noen små blemmer som satt på den rødlige randen av øyelokkene, som vendte inn mot selve øyeeplene. Jeg visste ikke hvorfor jeg fikk disse blemmene, men de irriterte meg grenseløst, all den tid de gnisset mot eplene, noe som var ubehagelig og distraherende. Jeg drakk en munfull vann, gurglet, brukte muskelbevegelser til å presse det rundt i munnen, slik at vannet kunne rive løs matrester som satt fast mellom jekslene. Så spyttet jeg det ut, drakk en ny munnfull, svelget den, skrudde vannet over på lunkent og vasket hendene grundig med plenty av såpe fra dispenseren. Etter å ha skylt dem omstendelig i glovarmt vann, så de ble røde og hovne, tok jeg enda en håndfull såpe, smurte inn håndflater og håndbaker igjen, smurte dem godt inn, gned såpen inn i dypet av porene, og skylte igjen. Dette gjentok jeg et par ganger til, hele tiden stirrende ned på hendene, som ble rødere og hovnere i takt med mishandlingen. For jeg visste jo at jeg mishandlet meg selv. På et eller annet plan visste jeg at det var unødvendig, at det var bortkastet tid, å vaske seg på denne tvangsnevrotiske måten. Men stikkordet i tvangsnevrose er tvang, og den som tvinger en til å vaske seg unødvendig nøye, er ikke en selv, men noe utenfor en selv, utenfor kroppen, ja kanskje utenfor verden. Og dette noe eller denne noen, mistenkte jeg, kunne være den samme som bestemte utseendet mitt, den samme entiteten som grep inn i livet mitt på de mest uventede måter, på de mest upassende tidspunkter.

Det kunne være Gud.

Det kunne være Satan.  

Eller en helt annen.

            Det var kort vei fra Fight Gym-kjelleren til Kiwi. På vei bortover tenkte jeg på hva jeg kunne si til Kiwi-jenta hvis hun var der. Og jeg tenkte på hva jeg burde kjøpe. Jeg tok opp handlelappen fra innerlomma og leste: Brød, banan, appelsinjuice, gulrot, løk, middag, melk. Strutsekjøtt eller trøfler var ikke aktuelt – kontoen var nesten bunnskrapt. Så det måtte bli en billig middag i dag. Noe billig og enkelt som det tok kort tid å lage.

Hendene mine sved. Jeg løftet dem opp og så på dem, vendte dem rundt for å iaktta dem fra flere vinkler. Huden på håndbakene var for det meste rødlig, men rundt knokene var den hvit og sprukken.

            Hun var på butikken, hun satt i kassa. Hjertet mitt hoppet over et dunk idet jeg fikk øye på henne. Hun smilte til mannen hun betjente, sa hadet til ham idet jeg skulle til å gripe en handlekurv, men grep meg i det da det slo meg hvor feminint det ville virke. Her skulle jeg tross alt være en mann og bære varene slik en mann skal bære ting. Så jeg gikk gjennom bommen og plukket opp et kneippbrød før jeg gikk bort til fruktdisken og ble stående lenge og granske bananene, stirrende nøye på hver eneste First Price-pose. Jeg vridde og vendte på dem, mønstret hver enkelt banan og veide for og imot for å finne akkurat Den Rette posen, den med de fineste bananene, de som hadde rett størrelse, færrest brune flekker, jevnest gulfarge, fastest konsistens. De beste bananene var som regel ganske små og med enkelte gulgrønne, langsgående striper, uten noen form for sjatteringer i brunt eller svart. Ofte kom de fra Costa Rica eller Den Dominikanske Republikk, hvor klimaets beskaffenhet var akkurat slik at bananenes iboende sødmepotensial kunne forløses. Da jeg omsider hadde funnet den rette, bar det strake veien bort til grønnsaksdisken, hvor jeg ble nødt til å legge fra meg brødet og bananene for å gjøre samme gjennomgang av gulrøttene. Etter fem minutter der hadde jeg funnet en pose med akseptable gulrøtter, hvorpå jeg kjørte samme prosedyre på løkposene, også disse fra First Price. Da jeg omsider hadde kommet i mål med grønnsakene, gjaldt det å få tatt med seg alle varene bortover mot frysediskene, hvor jeg håpet å finne noe spiselig å fortære til middag. Så jeg stablet varene opp i favnen og gikk i balansegang bortover mot butikkens midte, hvor alle frossenpizzaene og den andre søppelmaten var samlet. Jeg kjøpte alltid kjøle- og frysevarer til slutt, for å unngå at de tinte opp før jeg var kommet hjem. Dette var noe jeg antok jeg hadde til felles med mange, men jeg visste egentlig ikke om det virkelig forholdt seg slik, for jeg hadde ikke spurt noen og hadde heller ikke observert noen grundig nok til å fastslå det ene eller det andre. Videre var jeg, når det endelig ble dags for å putte varene i bæreposen, alltid påpasselig med å legge kjølevarer sammen med andre kjølevarer, frysevarer sammen med andre frysevarer, og så videre. Dette for å prøve å motvirke uheldige temperaturendringer. Dessuten sørget jeg for å legge de mykeste, lettest knuselige varene øverst i en pose; de hardeste varene i bunnen. Denne rekkefølgen bestrebet jeg meg også på å replikere på rullebåndet, hvilket ofte kom i konflikt med den maskuline rekkefølgen jeg forsøkte, om enn kun overfor hotte babes, å oppnå. Noen ganger ble det ene hensynet ignorert til fordel for det andre, men så langt det var mulig etterstrebet jeg rettferdige kompromisser. Med så mange ting å ta hensyn til, tok det lang tid å handle og lang tid å få fylt i bærenettene. Alt krevde nøye planlegging, nitid koordinering. En vanlig handletur tok gjerne halvannen time, spaserturen ikke medregnet.

            Jeg balanserte varene i favnen, nærmet meg kassa. Jenta så på meg, hun smilte, å hun smilte! Ivrig gikk jeg mot henne, og la ikke merke til den store våte flekken på gulvet. Noen måtte ha sølt noe på gulvet, kanskje såpe eller noe annet sleipt som vekselvirket med de av friksjon glattslipte sålene under joggeskoene mine. Alt gikk så fort at jeg ikke engang skjønte hva som hendte. Først senere klarte jeg å rekonstruere i minnet hvordan skoene brått hadde mistet festet, hvordan jeg hadde tumlet overende, hvordan jeg hadde mistet alle dagligvarene, hvordan de hadde spredt seg utover, hvordan Kiwijenta hadde sett på meg med et blikk preget av like mengder sympati og misbilligelse, hvordan hun hadde kommet meg til unnsetning, tilbydd seg å hjelpe meg på beina, hvorpå jeg hadde takket nei, stavret meg opp og plukket opp varene og lagt dem på rullebåndet, enda jeg visste de var blitt skadd av sammenstøtet med gulvet, enda jeg visste jeg sikkert ikke engang kom til å spise dem, all den tid de var tilsølt med alskens rusk og skitt jeg under normale omstendigheter ville unnveket med vergende geberder.

            ”Gikk det bra?” hadde hun sagt.

            ”Jada,” hadde jeg svart, og skyndt meg med å betale, skyndt meg med å komme meg ut derfra, rød i ansiktet, med en stor, kald flekk på buksa og med skam brennende i kinnene.

Beslutningen om å studere filosofi var en langsom prosess. Gradvis, først bare som en ulmende følelse i underbevisstheten, gikk det opp for meg at jeg burde begynne å studere noe igjen, og filosofi var det mest forlokkende studiet – det hadde vært det i flere år. Andre humanistiske fag hadde jeg ikke interesse for, og min manglende realfagskompetanse forhindret meg i å studere biologi eller bioteknologi, som var de eneste naturvitenskapene jeg virkelig kunne tenke meg fordypning i. Så jeg satte filosofi som førstevalg da søknaden til Samordna Opptak skulle sendes, og brukte sommeren på å gå på fjellet, fiske og skrive kommersiell søppelfiksjon for den kulørte ukepressen. Innimellom hendte det at jeg og Erlend, min eneste nære venn i Trondheim, tok oss en tur til Moholt studentby, hvor vi satte oss ved et utebord og grillet og drakk pils og kastet frisbee. Det var et godt liv, et liv jeg var fornøyd med, for ensomheten hadde herdet meg og gjort meg til et helt menneske. Likevel higet jeg etter noe annet, noe nytt. Men hva?

            En dag jeg lå på en benk på kirkegården, stirrende på spurvene som vasket seg i en søledam, slo det meg at jeg var et lykkelig menneske. Faktisk var jeg sannsynligvis den lykkeligste personen jeg visste om. Andre mennesker trengte røyk og kaffe og snus og alkohol og narkotika for å holde ut tilværelsen; jeg trengte bare skrivingen. Fred og ro til å lese og skrive var alt jeg forlangte av livet, for i skrivingen fant jeg en lykke som var større enn alt annet jeg kjente. Euforien den fylte meg med gjorde at jeg nedprioriterte all menneskelig kontakt. Jeg trengte vel ingen nye bekjentskaper? Hva skulle jeg med denslags? Jeg, som var et helt menneske, en helstøpt mann? Skulle jeg liksom bli lykkeligere av å få nye venner, av å begynne å studere filosofi? Fuglekvitteret sto godt til susingen i løvet over meg. Trærnes grener hang som krøplinghender der oppe, under de hvite skyene som drev langsomt over himmelen og tok form av alskens underlige skapninger – en skilpadde her, en enhjørning der, et troll der borte, en slange over fjellene der. Som Guds egen Rorschach-test drev skyene over himmelen og testet meg for å fastsette en diagnose. Jeg snurpet sammen leppene og plystret en imitasjon av fuglenes kvitring, phuitt-phuitt-phuitt, mens den massive kulen av metaller og mineraler jeg graviterte mot, jobbet videre med sine omdreininger og sitt kretsløp rundt solsystemets brennende sentrum, et kontinuerlig detonerende termonukleært inferno med en levetid på ennå noen milliarder år. Lykken, det var meg.

2

Solen skinte den dagen jeg begynte å studere filosofi. Solstrålene lyste opp stien foran meg, der jeg gikk gjennom skogen mellom Steinan og Lohove, i retning Dragvoll, hvor man av en eller annen grunn hadde plassert et universitet. Det lå ute på landet, mellom skogbryn og kornåkre og sparsomt befolkede byggefelt. På den tørre stien gikk jeg, kledd i et par slitte svarte joggesko fra Cult, slitte svarte jeans fra Wrangler, svart skjorte fra Batistini og en svart italiensk skinnjakke med hvite horisontale striper over brystet. Et par billige svarte solbriller, kjøpt på Rema, satt klistret til skallen min. Håret hadde jeg massert med gelé som blandet seg med svetten og rant nedover pannen min der jeg gikk gjennom skogen. Det sved i øynene, og lærlukten fra jakken hadde et anstrøk av Van Gils-Eau de toilette av typen Between Sheets.

            Det var da jeg fikk øye på ham.

En middelaldrende mann der fremme.

Hvitt helskjegg og solbrun hud. Tynn som en spiker, med det læraktige skinnet sittende stramt over ribbeina. I bar overkropp sto han der, midt på stien, med en beige flanellshorts hvis linning han hadde lirket under penisen, som han sto og tømte. En tykk gul stråle strømmet utover den tørre stien og fikk det til å dampe fra grusen. Fornøyd lente han seg bakover og stirret opp på himmelen, mens dampen steg opp foran føttene hans. Et fly plasserte like over ham, med kurs mot Værnes. Et stykke foran ham gikk et eldre ektepar kledd i sommerlige gevanter.

            Han begynte å gå før jeg nådde ham. Sjanglende fortsatte han bortover stien, mens jeg langsomt tok innpå ham. I hånden hadde jeg en pose med notisbøker og et par kulepenner. Jeg var fornøyd, jeg gledet meg, jeg visste at dette kom til å bli et interessant år. Nye bekjentskaper skulle skaffes, nye vennskapsbånd knyttes. Kanskje jeg kunne finne kjærligheten? Kanskje jeg skulle få en kjæreste? Hva ville hun i så fall hete? Rose? Lilje? Malene? Silje?

            Min filosofiske ledestjerne var tyskeren Gottlob Liebhauss, en obskur tenker fra den tidlige renessansen, som mente Satan var en bro mellom Gud og mennesket. Dette var i og for seg ikke så originalt; flere tenkere hadde leflet med tilsvarende tanker. Det originale hos Liebhauss lå i hans avvisning av Gud som en vei til frelse. For Liebhauss lå frelsen i nedsenkningen i det jordiske, i et lastefullt liv overlesset med dionysisk hedonisme. Mennesket skulle hengi seg til drikkfeldighet og hor for å komme gudene i møte, og filosofiens oppgave var å berede grunnen for Satans komme. Det er imidlertid usikkert om Liebhauss etterlevde sin egen filosofi. Han hadde, i følge flere biografer, ført et noenlunde anstendig liv, for det meste i komplett isolasjon. Kun unntaksvis hadde han låst seg ut av sitt lønnkammer, gått ut i verden og bedrevet utukt. Liebhauss var tidlig ute, eksempelvis lenge før Giordano Bruno, med å tro på liv på andre planeter. Han mente Jorden var en fengselsplanet – en utenomjordisk tyrann hadde fengslet menneskesjelene i kropper skapt av av hans medsammensvorne, den onde demiurgen Ialdabaoth, tilbedt av tidlige jøder. For å frigjøre seg fra kroppens fengsel, mente Liebhauss, var det nødvendig å inngå en pakt med representanten for De Gode kreftene, Ialdabaoths og tyrannens fiende – kalt Satan av de kristne. Alle religiøse tekster var for Liebhauss metaforiske. Bibelens skapelsesberetning var, i likhet med hos den mye senere Erich von Däniken, allegorisk. Mørke var et bilde på demonene, De Utvalgte. Kun ved å selge sin sjel til disse kunne jordmennesket frigjøre seg fra kroppen og reise som fri sjel ut i kosmos, ut i det store ukjente. Om Liebhauss’ Bibeltolkning var uortodoks, var den ikke desto mindre korrekt. Min kjærlighet til Liebhauss var dyp og brennende, forankret i min tro på forløsning gjennom det dionysiske, gjennom kunstens frigjørende metamorfoser. Kunst forsto jeg i ordets bredeste forstand, som sublimering av smerten over å være til. Livslede blir livsglede ved å behandles som estetisk objekt, ved å estetiseres og anskueliggjøres i de ulike kunstformer, det være seg musisk, visuelt, tekstlig eller gjennom noen av de andre formene guddommene stilte til vår rådighet. Aristoteles var tidlig ute med å påpeke det katarthiske i kunsten – hvordan innlevelse i en annens tragedie likesom kunne rense tilskuerens sjel. Men det Aristoteles aldri forsto var at sjelsrenselse ikke er noe mål overhodet. Det er sjelens utdrivelse fra kroppen som er målet, noe Liebhauss redegjorde for i sitt hovedverk – De Animus Nimbus Exodus Exorcismus.

            I hovedverket sitt, et megalomant anlagt opus på over to tusen tettskrevne sider, tok Liebhauss for seg sjelens binding til kroppen. Han foregrep Descartes med flere tiår da han, ganske riktig, identifiserte pinealkjertelen som sjelens korporlige tilholdssted. Det er høyst trolig at Descartes leste Liebhauss og stjal mange av sine angivelig originale ideer fra ham, men dette får vi nok aldri vite med sikkerhet. Det vi derimot uten tvil kan fastslå er at Liebhauss utarbeidet et komplett system for den sjelelig-korporlige symbiose slik den kommer til uttrykk i menneskenaturen. Hans arbeid står ennå støtt som en totempæl på åndshistoriens leirplass, og tåler sammenligning med verkene til de mest anerkjente, bredt leste filosofer og teologer.

            Om Liebhauss er lite sikkert. De lærde strides om det meste i livsløpet hans, og det blir ikke bedre av at han selv, etter alle solemerker å dømme, var en notorisk løgner. Det verserer opptil flere motstridende fremstillinger av såvel det vitenskapelige arbeidet hans som detaljene i biografien, og forfalskninger av skriftene hans florerer i den lukkede lille kretsen som dyrker ham lik en avgud. Selv hadde jeg, hva Liebhauss angikk, lenge festet mest lit til den norske skeptikeren Bjørn Are Davidsen, hvis blogg hadde betydd mye for meg i årenes løp. Davidsen betraktet Liebhauss som eksponent for en type mystisk kristendom med røtter i gnostisismen og den ortodokse kirken, og stilte seg således i opposisjon til Mogens Fyyn, den mest beryktede Liebhauss-fortolkeren, en forhenværende ekseget og esoteriker som i de seneste år hadde hengitt seg til tendensiøse spekulasjoner om Liebhauss’ liv og virke. Fyyn betraktet Liebhauss som eksponent for et hybridisk livssyn hvis bestanddeler var satanisme, sufisme og kabbalisme, ispedd en dose taoisme og egenkreert tysk rasjonalitetsdyrkelse. Men dette var han, nå for tiden, nesten alene om å mene.

            Overalt rundt meg var et kniplingsverk av blader, ennå grønne men med enkelte islett av gult og orange som bebudet den årstid vi langsomt, akk så langsomt men uvegerlig, gikk i møte. Sommeren var på hell, og den karakteristiske dypgrønne fargen som hadde preget det meste av juli, var nå løst opp i varierende sjatteringer, ulike nyanser av grønt og lysegrønt, her og der med islett av karmosin eller gyllenbrunt. Vinden spilte i trekronene mens føttene mine målrettet søkte mot Dragvoll. Fuglene beflittet seg på å underholde meg med kvitringen sin, men jeg gikk der likevel med en urovekkende fornemmelse av at jeg var i ferd med å dras inn i noe mørkt, skyves ufrivillig mot en hindring som selv Liebhauss og hans filosofi umulig kunne hjelpe meg å overstige. Denne fornemmelsen, først bare en nesten umerkelig kildring i ryggmargen, hadde nå vokst til en vedvarende følelse av uro og noe jeg, i mangel av bedre ord, må betegne som redsel.

            Mangt kan sies om Dragvoll. Jeg kjente denne NTNU-campusen fra før, for jeg hadde så vidt studert der, og pleide ennå å avlegge biblioteket enkelte visitter, for å bruke internett, låne bøker, stjele aviser eller utføre andre mer eller mindre nyttige ærender. Studentene på Dragvoll var, nesten uten unntak, late og dumme. De brydde seg ikke om annet enn Conversesko og Paradise Hotel. Eller så trodde jeg i hvert fall. Etter hvert skulle jeg få et mer nyansert syn på tingenes tilstand, men dét lå ennå et stykke frem i tid.

            Mitt forhold til Satan var ambivalent. Jeg leste Den Sataniske Bibel som attenåring, på en tid da jeg fordypet meg i okkult litteratur. Boken var full av enkle og selvfølgelige kjensgjerninger jeg hadde nådd på egenhånd, og ga meg ingenlunde noe nytt. Da var Carrolls bøker noe bedre.

            Liber Kaos, Liber Null og Psychonaut leste jeg også på denne tiden min i Molde. Forfatteren, Peter James Carroll, var en britisk magiker i tradisjonen etter Austin Osman Spare. Han ledet Illuminates of Thanateros, et brorskap av kaosmagikere, okkultister som praktiserte en form for kjøkkenmagi med røtter i blant annet sufistiske og kabbalistiske tradisjoner, samt selvfølgelig i frimureri, Illuminati og diverse rosenkorsordener. Kaosmagikere levde etter mottoet ”Ingenting er sant, alt er tillatt”, og pretenderte å være i besittelse av evner langt hinsides det rådende vitenskap ville ha til å være mulig. De benyttet seg av vilkårlig valgte trossystemer, og kunne finne på å henvende seg til Mikke Mus eller Elvis Presley med en bønn om et eller annet. Eller de kunne, like gjerne som å snakke til Zevs eller Odin eller Jahve, påkalle Darth Vader eller Snurre Sprett for å få hjelp med hva det nå måtte være. Den udiskriminerende holdningen deres til guddommer og verdensbilder, var uttrykk for en uforbeholden relativisme som også gjorde det mulig å dra nytte av de metafysiske tjenestene til popkulturelle ikoner og rene fiksjonsfigurer.

            Mens jeg ennå var ung og mottagelig støtte jeg også på Liebhauss’ verker. Min første befatning med Liebhauss kom på Bjørn Are Davidsens blogg, men da bare som et navn, bare som noe abstrakt. Senere, da jeg begynte å vanke i mer esoteriske fora, ble begrepet Liebhauss fylt med innhold, og jeg fikk knagger å henge ham på. På OccultForums.com kom jeg over en debattant som kalte seg Helmut og sa han var ismagiker. Ismagi var en slags spin-off av kaosmagi, en lite anerkjent retning utviklet av den kontroversielle tyskeren Frater U.D., en fremstående kaosmagiker som hadde vært med å grunnlegge IOT sammen med Carroll, men som var blitt utvist av ordenen etter en serie opprivende kontroverser.

            Jeg ble venn med Helmut på MSN, og han introduserte meg med tiden for Liebhauss’ lære. Etter hvert som innvielsen skred fremover fikk jeg en stadig dypere kjennskap til den enestående tyskeren. Jeg identifserte meg med ham, jeg så noe av meg selv i ham, og næret en dyp beundring for den litterære stilen hans – de barokke, arkaiske setningene fulle av innskutte leddsetninger, gammelengelske ord og uforståelige enokiske og barbariske besvergelser. Så obskur og kontroversiell var Liebhauss i samtiden sin, at verkene hans ble sensurert og forsøkt ødelagt. Hverken akademikere eller legfolk ville ha befatning med ham, og selv blant esoterikere var han for en stor del ukjent. Blant de få som kjente ham, var han i overveiende grad uglesett, noe som berodde dels på hans ugjennomtrengelige prosa, dels kanskje på hans utradisjonelle tanker, tanker som ikke fant gjenklang i verkene til andre okkultister og filosofer, ei heller i alminnelige strømninger i samtiden. At Liebhauss ble underkjent og verkene hans forsøkt destruert, var derfor både naturlig og forståelig, og det er ikke til å undres over at navnet hans ga så lite som noen dusin treff når man googlet det.

            Bare blant de mest nidkjære okkultister hadde enkelte av Liebhauss’ tanker vunnet gehør, om enn ikke på langt nær i den grad man kunne ønske for en høyverdig skjønnånd av hans rang. Dette var tanker som kretset rundt fenomener som engler og demoner, Det Ondes Problem, de dødes forhold til de levende, og metoder for å komme i kontakt med de hinsidige krefter. Hinsidige makter var trolig det Liebhauss beskjeftiget seg mest med, og han gjorde det på en måte få hadde gjort før ham, en måte som var så bent frem frastøtende og grusom at den, selv i vår blaserte tidsalder, grenser til det unevnelige.

            Helmut var en av okkultistene som levde etter Liebhauss’ strenge påbud og forordninger, og han forsøkte etter beste evne å innvie meg i kunsten å komme i kontakt med universets mørkeste krefter – uten å lykkes. For jeg viste ikke snev av talent i mine okkulte bestrebelser. Satan var jeg ikke i nærheten av å få innpass hos, ei heller andre demoner. Så gradvis mistet jeg interessen for magi og gled bort fra det okkulte. Jeg slo meg til ro med at svartekunstene antageligvis ikke lå for meg, og fokuserte heller på billedkunsten jeg mente jeg hadde talent for. Lite visste jeg den gang hvor feil jeg tok …

            Idrettsbygningen var målet mitt. Den lå i et skogholt mellom et par store kornåkre. Det var der andre fase av immatrikuleringen skulle finne sted. Første fase hadde jeg gått glipp av. Den hadde funnet sted nede på Gløshaugen, mens jeg ennå hadde ligget og dormet, drømmende og lyttende til Radioselskapet på P2, et av programmene jeg regelmessig hørte på. Jeg var sent ute til andre fase også, den skulle finne sted klokken halv ett, og klokken var allerede kvart over ett. Men jeg forbannet ikke meg selv, for jeg elsket den jeg var. Og hvorfor skulle jeg ikke dét? I følge dem som kjente meg, var jeg et stort menneske, en enestående mann. Og jeg kunne skrive som en gud – mente noen. Og de har rett, tenkte jeg, skuende utover de gylne kornåkrene, lyttende til vinden som sang mellom aksene likesom sirisser synger i en afrikansk natt. De har så fordømt rett at de ikke aner det.  

            Det var fullt av studenter utenfor Idrettsbygget, men mange av dem var på vei bort derfra. De trakk i retning hovedbygget. Med sine Conversesko og Burberryvesker gikk de svinsende bortover den av sol oppvarmede asfalten, hvis overflate likesom smeltet sammen med luften over, lik et fata morgana, en hildring der ute på landet på Trondheims østkant. Mange av jentene var vakre, med kropper som struttet av sensualitet og ungdommelig overmot, forvisset om at Herren hadde skjenket dem evig liv. Fnisende flanerte de bortover gangveien for å nå igjen en eller annen venninne som hadde kommet bort for dem i folkemengden. Lønnlig iakttok de en eller annen fremmed gutt de hadde lyst til å stifte nærmere bekjentskap med. Noen av dem sto for seg selv og stirret på skosnutene som de gned ned i asfalten med en nesten tvangsnevrotisk standhaftighet. Å, hvor mye skulle jeg ikke gitt for å besvangre dem! Sprøyte dem fulle med sats!

            Det var ikke på langt nær fullt i Idrettsbygget. Den store gymsalen var glissent befolket. Langs veggene i hele det enorme lokalet var det med regelmessige mellomrom satt opp bord hvor de ulike linjeforeningene sto, hver og en plassert foran en plakat hvor det med tusj var skrevet hvilket studium den representerte. Der så jeg litteraturvitenskap, der så jeg historie, der så jeg sosiologi … men hvor var filosofi? Hadde ikke filosofene møtt opp? Det ville vært likt dem … Eller var jeg rett og slett for sent ute? Jeg gikk gjennom salen. Rundt meg sto folk i grupper, preget av kvelende taushet, fiendtlighet. Blikkene deres var svarte, fulle av ondskap. Jeg fornemmet at de stirret på meg. Hvem er han der? tenkte de sikkert. Hva i helvete er det han vil? Jeg kjente skjelvinger gå gjennom meg, og et anstrøk av kulde ble brått merkbart i luften. Det gikk rykninger i hendene mine, håndleddene var svette, skjorta kjentes trang. Før jeg visste ordet av det hadde jeg stoppet, jeg sto som fastfrosset til gulvet, uten evne til å fokusere blikket. Knærne skalv, hendene skalv, alt skalv. Alt unntatt de utallige blikkene som var festet på meg, som holdt meg fast og gransket meg.

Men der, der fikk jeg øye på filosofiplakaten. Det sto noen få mennesker foran den, en jente og en gutt kledd i lilla t-skjorter. Faddere. Og en spinkel jente i flagrende gevanter, med beinete ansikt og utstående øyne. Hun så på meg idet jeg nærmet meg, hun stirret på meg. Hadde hun lyst på meg? Jeg var ganske sikker på at hun hadde det. Det kunne egentlig ikke herske noen tvil om at hun hadde lyst på meg, slik som hun stirret på meg. Fascinasjonen hennes var helt utislørt, lysten helt ublu. Og jeg kunne ikke klandre henne, kunne på ingen måte si at jeg ikke forsto henne. For jeg var i sannhet et fascinerende syn og en fascinerende skikkelse. En naturkraft var det som nærmet seg disse filosofene, en svartkledd naturkraft som skulle opplyse dem, skulle vise dem hvordan det skulle gjøres, hvordan det skulle tenkes. En naturkraft var det jeg var, mens disse var bare menneskelige, akk så menneskelige. Altfor menneskelige var de der de sto og stirret på meg, sto og ventet spent på at jeg skulle nå frem til dem og berike dem med mitt nærvær.

            ”Hei,” sa jeg til jenta i den lilla skjorta. Hun hadde briller, hestehale og tenna på tørk. Et halvt hode lavere enn meg, og ikke direkte pen. Senere skulle det vise seg at hun var lesbisk også.

            ”Heisann!” sa hun smilende. ”Du kan skrive navnet og mobilnummeret ditt på det arket der.” Hun pekte på et ark som lå på gulvet. Jeg bøyde meg, tok en penn opp av lommen og skrev navnet og mobilnummeret i en ledig rubrikk. Faddergutten, lubben og med krøllete, halvlangt hår, sa ingenting. Han sto bare og stirret på meg mens jeg klorte ned kråketærne mine. Han anerkjente meg ikke, ga meg bare et dovent, uinteressert blikk, så blottet for livskraft at det var på grensen til det patologiske. Eller var det bare misbilligelse jeg så i det blikket?

            ”De fleste har vært her allerede,” sa jenta. ”De har gått bort i hovedbygningen. Vi skal gå snart, vi også. Må bare se om det kommer noen flere først.”

            ”Skjønner,” sa jeg, og kastet et blikk bort på den tynne jenta som sto for seg selv og lente seg inntil veggen. Fortsatt stirret hun på meg, med sult bevrende i blikket. Hun hadde et flatt, smalt ansikt og kinnbein ikke ulike de jeg selv hadde, noe som gjorde øynene utstående og ga ansiktet hennes et konkavt preg. Men hun var absolutt vakker, med bølgende hår, smal midje og en jordfarget og rød sommerkjole med regelmessige, hvite prikker. 

            ”Jeg heter Gry,” sa brillejenta og rakte meg en hånd. Hun hadde engelsk aksent.

            ”Julius,” sa jeg og satte meg i lotusstilling på gulvet, halvveis vendt mot den tynne jenta, som fortsatt iakttok meg uten ambisjoner om å legge skjul på det.

            Midt ute i salen fikk jeg øye på en fyr som kom luntende i retning av oss. Han hadde på seg grå sixpence med fiskebeinsvev, halvåpen skjorte slik at brysthåret skulle synes. Det innbitte, rødmussete ansiktet hans minnet meg om en arketypisk britisk hooligan med cockneydialekt. Han var litt lavere enn meg. Nesa var en anelse skjev, liksom slått ut av posisjon. Allerede kunne jeg fornemme at han hadde blomkålører. Han smilte ikke idet han nådde oss, lot seg bare henvise til arket, hvor han mekanisk og uten innlevelse skrev sine personalia. Så satte han seg for seg selv inntil veggen, satt der og stirret inn i seg selv, uten å lee på et lem, uten å fortrekke en mine, som hadde han sendt sin bevissthet i konsignasjon til et annet sted, et annet virkelighetsplan, dominert av andre lovmessigheter enn dem som gjør seg gjeldende på astralplanene såvel som i vår egen hverdagslige sfære.

            ”Okay,” sa fadderen med det krøllete håret. ”Det ser ut til at det var alle. Da er det bare å gå bort til kantina, så tar vi formalitetene der.”

            Vi begynte å gå. Jeg passet på å holde meg rett bak jenta i sommerkjolen, slik at jeg kunne granske henne inngående. Hun var tynn som en spiker, men ikke dårlig proporsjonert. Av bevegelsene hennes mente jeg å kunne fastslå at hun var intelligent. Smarte jenter gikk som regel ikke så horete som de mindre smarte. De vrikket ikke slik på rumpa, og vagget ikke med hoftene. De hadde i det hele talt et avmålt ganglag, noe litt forsiktig og avventende, likesom de når som helst forventet å tråkke ned i en grøft eller en åpen septikktank. For de gjorde regning med slike risikoer; de var kalkulerende og forutseende. De mindre smarte, derimot, tenkte ikke så langt. De svinset ubekymret med bakparten, uvitende om at de når som helst kunne sette foten i et hull i bakken. Ei heller brydde de seg om å kaste regelmessige blikk mot himmelen, for å fastslå hvorvidt en meteoritt var på vei. De smarte jentene, som hun jeg hadde foran meg nå, var alltid påpasselige med å kaste raske, nesten umerkelige men like fullt årvåkne blikk opp på himmelen, for å avgjøre om det fantes steiner eller andre trusler som nærmet seg. Disse blikkene var som regel så raske at ingen andre enn meg, som var svært oppmerksom, var i stand til å se dem. Andre manglet denne evnen.

            Jeg kjente Dragvoll godt. Et par år tidligere hadde jeg studert litteraturvitenskap der, og jeg vanket fortsatt på biblioteket, selv om bokutvalget var fattigslig og tidsskriftutvalget semmert. Det var derfor intet som var meg fremmed idet vi ble geleidet inn i Gata, som den kaltes, den brede midtgangen som lik en arterie gikk mellom de ulike instituttene og forsynte dem med blod, det vil si mennesker – et rikt assortiment akademikere, studenter, vordende intellektuelle, selvbestaltede eksperter og bornerte kikadorer som beskjeftiget seg med problemstillinger så smale at de hadde interesse for høyst en håndfull mennesker i hele verden. Det eneste uvanlige nå, var alle stolene som sto der, og alle studentene som flanerte rundt i pentøy. En provisorisk scene var satt opp mellom instituttet for sosialantropologi og instituttet for nordistikk og litteraturvitenskap. Foran denne scenen var det plassert ut en hel mengde stoler, som nå var i ferd med å fylles opp. Det gjaldt å finne seg en ledig plass. Langsomt, som et blodlegeme gjennom et kapillær, gikk jeg i midtgangen mellom stolene, skottende etter det rette stedet å sette seg.

Hun. Ved siden av Henne. Der var det en ledig plass. Der kunne jeg sitte. Hun var liten og nett. Søt. Kledd i gammelmodige plagg. En blomstrete bluse og et brunt skjørt som skjulte – og dermed fremhevet – det mest interessante. Nesten som en bestemor. Akkurat hva man kunne forvente av en filosofistudine? Var de ikke litt gammeldagse, disse sære jentene som studerte noe så bakstreversk som filosofi? Kanskje. Jeg dumpet ned i stolen til høyre for henne, kjente varmen fra kroppen hennes, kjente en uuttalt spenning ta form mellom oss. Et telepatisk bånd som dirret av elektrisitet. Små, nesten umerkelige signaler sendtes frem og tilbake langs den usynlige linjen mellom hjernene. Nervecellene sto i høyspenn, de kjemiske synapsene utsondret signalstoffer som konsoliderte bindingene mellom nevronene.

Og Kraften beveget seg i eteren mellom oss.

Allerede visste jeg at jeg kom til å ha mye med henne å gjøre. Allerede visste jeg at jeg ville besudle henne. At jeg skulle besudle henne. Det var Guds vilje.

Jeg satte meg tettere inntil henne. Av og til skottet jeg bort på henne, og jeg så at hun gjorde det samme mot meg. Jeg skjøv meg nærmere på stolen mens jeg med et halvt øre hørte SV-broileren Snorre Valen snakke om hvor viktig det er å være humanist, hvor viktig det er å ta vare på studietiden og skape gode minner og vennskap å ta med seg gjennom hele livet. Men jeg var ikke interessert i vennskap. Vennskapet var en avsporing, en evolusjonær feilvare. Jeg var interessert i noe annet.

Forplantningsakten. 

Alt jeg tenkte på var henne. Hun jeg første gang hadde sett for to minutter siden. Jeg unnet meg noen blikk, så på den høye pannen, de store dådyrøynene som samlet inn hele verden og gjorde den til hennes, gjorde den til gjenstand for bevisstheten hennes, das ding für mich. Hva tenkte hun på? Tenkte hun på barndommen? På foreldrene som leste for henne på senga? Mintes hun kanskje sommeren de dro til Legoland, da hun rotet Solo i baksetet i Volvoen? Faren som slo henne i et ukontrollert raserianfall? De mange barndomskjærestene som såret henne, som ikke forsto henne, forsto at hun var en pike med lyster og drifter de ikke var i stand til å tilfredsstille?

Hun løftet blikket, ansporet av fornemmelsen av at jeg så på henne. Blikket hennes møtte mitt, holdt det fast i et nanosekund før hun rødmende så mot scenen igjen, på Valen som fortsatt virket fast i troen på egen fortreffelighet. Han sto og tenkte på hvor flink han var, han som var SVs Stortingsrepresentant fra Sør-Trøndelag dette året. Og snart var det Stortingsvalg. Jeg kommer inn, tenkte nok Valen og dro en hånd gjennom den klissete sleiken. Jeg er sikret plass. For jeg er selveste Snorre Valen. Alle elsker meg. Bare se på disse idiotene, disse sauene som studerer her på Dragvoll. Late, giddalause humaniorastudenter. Akkurat slike vi trenger. For de elsker meg og slike som meg. Ja, de forføres av den suggestive kraften i stemmene våre.   

Hva stemte hun? Stemte hun i det hele tatt? Kanskje hun ikke hadde noen partipolitisk tilhørighet. Kanskje hun følte seg som en fremmed i det politiske landskap. Ja, slik måtte det være. En fremmedgjort skikkelse som hadde linedanset flere ganger over hele den politiske aksen – uten å finne noe hun hadde kunnet slå seg til ro med. I dag var hun ikke lenger i stand til å orientere seg, hun var desillusjonert og lei av hele greia. Hun så ut som den typen. Hun så for intelligent ut til å beskjeftige seg med noe så usselt som politikk. Hun var nok akkurat slik som meg. Overbevist om at det representative demokratiet måtte skiftes ut med noe bedre. Noe mer … platonisk. Et elitevelde. Et meritokrati, hvor filosofene var konger, kongene filosofer. Eller kanskje et direktedemokrati. For var det ikke det de hadde i det gamle Athen? Jo, det mente jeg bestemt at det var.

Snorre Valen trakk seg tilbake og ga plass til noen musikere, et par rappere som kalte seg G.O.D.S. – Gode Ord Dør Sist. De begynte å rappe om Trondheim, om pilsner fra E.C. Dahls bryggeri, om en gammel tysk flystripe i nærheten av ubåtkaia Dora på østkanten av byen. Ganske snart formante de oss til å reise seg, slik at vi kunne danse og synge med. Jeg så på henne. Hun var i ferd med å løfte baken fra stolsetet. Jeg gjorde det samme, orket ikke annet enn å følge med massen, ville jo ikke være helt teit heller. Ville ikke være den eneste som ble sittende mens resten sto og danset og sang og hoiet. Nei, jeg fikk sannelig finne meg i å delta. Være litt sporty. Vise at jeg ikke var en sånn tosk som ikke hoppet når sjefene sa jeg skulle hoppe. Autoriteter måtte jo respekteres, ellers ville det gått oss dårlig.

Hun danset. Hun svingte på hoftene, men jeg fikk ikke sett skikkelig, fikk ikke gransket de mest interessante legemsdelene. Hun smilte og sang med. Sporty var hun, akkurat slik en god studine skulle være i 2009. Hun hadde nok gjort dette før. Kanskje hun hadde erfaring med sang og dans. Kanskje hun hadde deltatt i Idol, stått foran juryen og sunget og spilt gitar – men uten å komme videre. Dommerne hadde mønstret henne misbilligende før hun ble sendt ut på gangen hvor hun slukøret hadde gått bort til programlederne og fått trøst. Marte Stokstad eller hva hun heter hadde kanskje lagt armene rundt henne og strøket henne varsomt på hodet, klemt henne tett inntil seg slik at brystene presset seg mot hverandre. I et øyeblikk var de ett. To organismer som eksisterte som én, i en perfekt symbiose hvor de nøt godt av hverandres gjensidige kjærlighet. Slik må det ha vært. Og så hadde hun gått hjem etterpå, duknakket og rød rundt øynene, men likevel glad, glad for det gryende vennskapet som hadde tatt form mellom henne og Marte Stokstad, glad for tanken på kjæresten som ventet på henne hjemme, som kanskje lå i senga, sliten og herjet av svineinfluensa, men likevel klar for å ta for seg av henne så snart hun kom hjem. Hun deltok aldri mer i Idol eller tilsvarende talentkonkurranser. Hun var noen illusjoner fattigere, men glad for lærdommen hun hadde fått. Nå visste hun i hvert fall hva hun ikke skulle gjøre, hva hun ikke skulle bli. Nå visste hun at tiden var moden for å fokusere på andre ting, og straks gikk hun i gang med å fylle ut søknadsskjemaet til NTNU. Filosofi søkte hun på, for filosofi hadde hun alltid likt, stikk i strid med foreldrenes vilje. Alle i familien hennes hatet selvsagt filosofi, slik skikkelige arbeidere tross alt gjør. Det sømmer seg jo ikke for gode sosialdemokrater å beskjeftige seg med noe så høyttravende og verdensfjernt som filosofi. Men hun brydde seg ikke, hun hørte ikke på dem og sendte skjemaet av gårde til Samordna Opptak, hvor det ble behandlet av kyndige hender og hjerner som sørget for å videresende det til utdanningsinstitusjonen.

Og hun slapp inn. Hun ble tatt opp til studiet, og var lykkeligere enn noensinne. Hele sommeren gikk hun og gledet seg. Hvem kommer jeg til å møte? tenkte hun. Er det noen kjekke gutter der, tro? Hun var myk i beina, øm i brystet, ør i hodet. Hele kroppen dirret av spenning mens hun gikk og ventet. Og sommeren sneglet seg av gårde. Det var den tregeste sommeren hun kunne minnes. Selv barndommens lange sommerdager hadde gått fortere enn disse. Av ren kjedsomhet og utålmodighet gikk hun kanskje til innkjøp av en bunke filosofibøker. Hun pløyde gjennom sekundærlitteratur om Kant og Fichte og Hegel. Hun satte seg inn i Habermas og Heidegger og de førsokratiske naturfilosofene. Men hun fant liksom ikke noe som traff klangbunnen hennes, fant ingen tenker hun følte seg riktig på bølgelengde med, enda så iherdig hun lette. Av ren desperasjon bestilte hun dusinvis av bøker på Amazon, for pengene hun møysommelig hadde spart opp fra sommerjobben på Tusenfryd året før, hvor hun hadde solgt sukkerspinn og billetter til parkens attraksjoner. Men ingen av bøkene ga henne det hun lette etter. For hun var en kresen sjel med en raffinert smak. Hun tok ikke til takke med hva som helst.

Men så, endelig, opprant dagen hun hadde ventet på. Endelig skulle hun ta fatt på studiet i filosofi ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet. Skjelvende tok hun på seg den blomstrete blusen og det brune skjørtet. Hun strammet håret med en strikk og et par spenner, sprayet litt ekstra parfyme i ansiktet og sørget for å pusse tennene uvanlig godt. Dette var en stor dag, og hun ville ikke gi folk et dårlig førsteinntrykk. Hun visste godt betydningen av førsteinntrykket, hun visste hvor fordomsfulle folk er, hvordan de med bare ett blikk dømmer deg og putter deg i en bås – alt etter hvordan du ser ut, hvordan du høres ut, hvordan du lukter. Men hun luktet godt. Og hun så godt ut. Og stemmen var mild som fløyel, slett ikke sur og skingrende som den var den gangen hun deltok i Idol, da en begynnende halsbetennelse satte en stopper for drømmen om å bli Norges nye sangstjerne, da Marte Stokstad tok rundt henne og minte henne på hva kjærlighet er, minte henne på betydningen av kroppskontakt.

Med små, raske skritt gikk hun mot Gløshaugen, hvor den første Immatrikuleringsseremonien skulle finne sted. Det var varmt, solen skinte og hun dirret av spenning. Over asfalten dirret varmeflimmeret. I magen hadde hun sommerfugler, og i hodet raste navnene på dusinvis av filosofer hun hadde rukket å stifte nærmere bekjentskap med i løpet av sommeren. Nå skulle hun endelig lære dem bedre å kjenne. Nå skulle hun skoleres i filosofiske tradisjoner og skoler som var bærebjelken i vestlig tenkning og sivilisasjon. Vil forventningene mine bli innfridd? tenkte hun trolig. Vil jeg lære nok til å bestå eksamen? Får jeg en jobb? Blir jeg professor hvis jeg studerer hardt? Spørsmålene var mange mens hun gikk opp fra Midtbyen, forbi Studentersamfundet, mot den ærverdige gamle bygningen som tronte på bakketoppen, med sine to tårn med dertil hørende spir og vimpler som vaiet i den svale sensommerbrisen. Men noe endelig svar meldte seg ikke, og hun var like herjet av tvil idet hun gikk opp det siste stykket av den siste bakken, hvor andre førsteårsstudenter stimlet rundt henne, velkledde og spente på det som ventet dem. Musikken, talene, formaningene fra velmenende gamle professorer og førsteamanuenser og tidligere studenter som hadde gjort det stort og blitt rikspolitikere eller kjente mediafjes. Hun gikk mot forsamlingen, navigerte seg elegant forbi ungdommene og fant et sted midt inne i folkemengden, hvor hun på alle kanter var omringet av mennesker; hvor hun – i mangel av bedre ord – følte seg trygg. Passet på, kanskje. Hun følte seg kanskje slik hun hadde følt seg i livmoren, selv om hun ikke kunne minnes det, selv om ikke minnet var tilgjengelig for bevissthetens nådeløse og granskende lyskaster. Men minnet lå nedfelt et sted dypt inne i underbevisstheten, som en vag fornemmelse om trygghet. Og av og til, som i det øyeblikket bak hovedbygningen på Gløshaugen, kunne hun fornemme spor av den samme tryggheten, den samme innkapslende og altomfattende varmen.

Så sto hun der da, lyttende til rektorens tale. Torbjørn Digernes ønsket dem alle velkommen, og sa at de sto foran et spennende år. Et år med utfordringer, javisst, men også et år rikt på muligheter til å knytte nye sosiale bånd, få seg kjærester og – kanskje viktigst av alt – ta til seg sårt etterlengtet visdom som kunne bistå dem i å løse fremtidens store globale utfordringer. Forhindre nye finanskriser og stoppe global oppvarming var nok eksempler han hadde nevnt, tidstypiske og helt riktige eksempler som han visste ville gi gjenklang hos mange av disse studentene. For hvem kan vel redde verden om ikke dere studenter kan det? hadde han sikkert sagt. Dere er jo fremtiden! Det ligger i deres hender å redde planeten, å sørge for at vi har nok energi og vann og drivstoff til de kommende generasjoner. Alt ansvaret hviler på deres skuldre. Føler dere det tyngende ansvaret? Føler dere at ansvaret presser dere mot bakken, drar dere til seg som en gravitasjonskraft på steroider? Noe slik kunne han ha sagt, men han gjorde det ikke. I stedet lirte han av seg de samme gamle høflighetsfrasene og politiske korrekthetene han hadde brukt året før. Så inntok Tora Aasland scenen og begynte å preke om den rødgrønne regjeringens fortreffelige utdanningspolitikk, hvor mange milliarder de hadde bevilget til forskning og høyere utdanning, hvor mange nye forskningsartikler som ble skrevet av norske akademikere i fjor, hvor mange doktorgrader som ble produsert, og så videre.

Og hele tiden sto Hun og lyttet. Hun sto der som fjetret og hørte på alle disse store ordene, alle disse høyttravende festtalene og blomstrende metaforene. Hun sto der, mo i knærne, sliten i skuldrene. Solen brente mot pannen hennes, fikk hjernen til å koke. Hun var lei og ville helst komme seg bort derfra, ville helst bare forsvinne ned i et hull i bakken, bli oppslukt av jordskorpen, gli ned i magmaen og la seg konsumere av jordens mantel. Bli ett med grunnstoffer og mineraler som kokte og sydet nede i helvetesilden langt under beina hennes. Men hun ble stående pal. Ingenting hendte. Bare de samme ordene, repetert ad absurdum. Så ble ordene avløst av musikk, et band spilte noen sanger før den høytidelige prosesjonen, og så ble alle humaniorastudentene busset opp til Dragvoll. Etter den lange og slitsomme turen i en fullstappet buss dampende av svette, ble hun endelig presset ut av farkosten og fikk sette føttene sine på asfalten på Dragvoll. Med nølende skritt gikk hun mot Idrettsbygningen, hvor hun skulle skrives opp på en liste, gi fra seg mobilnummeret og møte en gjeng andre førsteårsstudenter på filosofi. Hun skulle kanskje hilse på noen få av dem og få et lite bånd rundt hånden før hun sammen med de andre ble ledet opp til den enorme hovedbygningen. Der skulle de samles i kantinen et øyeblikk, før de skulle vandre ned i Gata, den brede midtgangen i hovedbygningen, og finne seg hver sin stol foran Snorre Valen. Musikk skulle spilles, dansing skulle foretas, Tora Aaslands tale skulle repeteres. Og Hun skulle sitte her. Ved siden av meg. Tett inntil kroppen min. Så tett at jeg kunne kjenne varmen som dunstet fra hele henne. Og alt skulle være slik det var nå. Slik var det, og slik måtte det være. Det kunne ikke vært annerledes.

Foran meg satt jenta fra Idrettsbygget, jenta med det beinete ansiktet og den røde kjolen. Håret hennes var langt og bølgete, hang løst rundt skuldrene. Rundt magen hadde hun et bredt belte. Nå satt hun og snakket med den lave, litt kraftige pluggen med kordfløyelsbukse, kort hår og boksernese. Skjorta hans var fortsatt kneppet ned, liksom demonstrativt. Brystkassehåret hans var synlig, selv bakfra. Han hvisket jenta noe i øret, og hun klarte ikke holde tilbake latteren. Hun lo boblende og ungpikeaktig, fniste helt ukontrollert mens bandet spilte og vi reiste oss for å danse. Så dette var altså filosofer … Dette var Norges filosofiske fremtid. Rundt meg på alle kanter var det humaniorastudenter. Hvilke planer bar de på? Hvilke drømmer og lengsler surret rundt i de umodne kraniene deres? Hun tynne foran meg virket umoden. I dag ble hun sikkert vekket av moren sin, som husjet henne av gårde til bussholdeplassen. Hun løp, yr og kåt som bare en ungpike kan være, med veska dinglende etter seg, med litt lebestift smurt vilkårlig utover leppene og ellers ingen sminke. For hun var ikke den typen. Hun var ikke en slik overfladisk babe som kledde seg utfordrende bare for å vekke gutters lyst. Nei, hun var den kunstneriske typen, den litt frikete og utsvevende jenta som likte å sitte for seg selv på barneskolen. Best likte hun seg når hun fikk sitte og tegne, drømme seg bort i sine egne verdener, små univers hvor hun selv kunne være enehersker, leve ut sine fantasier om verdensherredømme og allmakt. Lærerne ristet oppgitt på hodet over henne. Hvordan får hun seg til å sitte slik? tenkte de. Hvordan kan hun ødsle bort livet på den måten? Hva skal det bli av henne? Verst var det selvsagt for foreldrene. De ble uglesett i den vesle hjembygda. De andre voksne så rart på dem, lo av dem og snakket om dem bak ryggen deres. På butikken fikk de stygge blikk. Se, det er de som har den late datteren. Hun som bare sitter og drømmer seg bort på skolen. Hva skal det bli av henne? Men foreldrene bet smertene i seg og kjempet videre, ukuelige som okser. De visste at de måtte disiplinere datteren – men hvordan? Lenge og vel gikk de og grunnet over dette spørsmålet. De lette etter svar i alle kanaler som var tilgjengelige på den tiden – TV og radio og selvhjelpsbøker og ukeblader – men uten å finne noe. Som et siste desperat tiltak bestemte de seg for noe drastisk: De ville rådføre seg med bygdas eldste og klokeste kone, en gammel enke som bodde for seg selv i et isolert lite skogholt bortenfor steinbruddet hvor ungdommene drakk seg fulle hver sekstende mai. Kona tok imot dem med åpne armer, smilte litt enigmatisk og geleidet dem inn i stua hvor hun serverte dem hjemmelagde småkaker og en væske med uutgrunnelig smak. Så åpnet de hjertene sine, og hun lyttet omtenksomt før hun trakk en konklusjon og ga dem sitt velmenende råd.

”La henne være i fred,” sa hun.

Gjestene stirret overrasket på henne. ”Hva mener du?” sa moren.

”Du hørte meg,” sa kona, og skysset dem ut med en megetsigende geberde.

Den natten lå de våkne lenge. De tenkte over rådet til den kloke gamle kona, veide for og imot og frem og tilbake før søvnen endelig tok dem. Neste morgen, etter at søvnen hadde gitt underbevisstheten fritt spillerom med problemet, hadde de nådd en felles konklusjon. De var skjønt enige om at de måtte gjøre som kona hadde sagt. Datteren skulle få leve videre som før, utvikle talentene sine, gå på gymnaset og studere hva enn hun måtte føle for når den tid kom. Hun skulle kort fortalt få frie tøyler.

Og slik hadde det seg at jenta havnet her, i Gata på NTNU, avdeling Dragvoll. Nå satte hun seg ned og tvinnet tommeltotter, skottet bort på gutten ved siden av, sendte et stjålent blikk til noen hun halvveis kjente på andre siden av midtgangen. Hun lukket øynene og drømte seg bort mens hun lyttet til rappernes musikk som tonte ut, lyttet til Snorre Valen som igjen inntok scenen for å messe videre på sitt mantra om viktigheten av en god utdanningspolitikk, en politikk som selvsagt også skulle tilrettelegge for at studentene kunne føre et sosialt og spennende liv, fullt av muligheter til å knytte livslange vennskaps- og kjærlighetsbånd. For – sa Valen – det skal være rikelig med øldrikking og fraternisering og diskutering på Studentersamfundet, rikelig med pilsing i Marinen og på Festningen. Halvt åndsfraværende lyttet jenta videre mens hun gledet seg til året hun er i ferd med å ta fatt på, et år som sikkert blir rikt på utfordringer også for henne. Kommer jeg til å treffe en gutt? tenkte hun kanskje. En helt spesiell gutt som vil ha meg og bare meg? Hun blunket med øynene før hun slo opp blikket og tok inn lyset som strømmet ned gjennom glassplatene i taket. Det skalv svakt i henne, hun fornemmet en vag dirring i mellomgulvet. Sulten gnagde i tarmtottene, og hun angret på at hun ikke spiste mer enn det ene knekkebrødet og den halve bananen i morges. Nå var det for sent å spise mer. Eller? Kanskje jeg kan reise meg rolig opp, spasere bort til en sjokoladeautomat og kjøpe meg en Snickers? tenkte hun kanskje. Kanskje det ennå ikke var for sent. Beina hennes skalv av spenning. Tør jeg gjøre dette? tenkte hun. Tør jeg virkelig reise meg og gå bort til automaten, kjøpe en Snickers og komme tilbake igjen, sånn helt uten videre? Hun hadde aldri gjort noe lignende før. Alle ville sett på henne og tenkt at der var det sannelig ei jente med tæl, ei som hadde is i magen. For det var ikke hvem som helst som kunne reise seg og gå når Snorre Valen snakket. Det krevde sin kar – eller sin kvinne. Men hun reiste seg ikke. I stedet ble hun sittende som før, nå og da skottende bort på folkene ved siden av, innimellom kikkende ned på føttene sine, på de svarte skoene som var blankpusset nok til å speile ansiktet hennes, stikk i strid med hvordan de vanligvis så ut. For hun hadde aldri brydd seg om å holde skoene rene. De får se ut som de vil, tenkte hun som regel. Men ikke denne morgenen. For nå ville hun ta seg best mulig ut for alle guttene hun regnet med å møte, alle de potensielle beilerne som skulle stå på rekke og rad ved inngangen til universitetet, holdende hver sin rose som de var rede til å by henne med et høflig bukk og noen innsmigrende fraser. Og hun skulle neie på sitt feminine vis, og med rødmende kinn skulle hun ta imot hver enkelt blomst uten å få frem et ord, boblende av fryd som hun var. Og til slutt skulle kåtskapen overmanne henne, og hun skulle gi seg hen til sin hjertens utkårede.

Igjen bøyde gutten seg over henne og fikk henne til å le. Hvem var han egentlig, denne klovnen? Hadde han alltid vært en slik skøyer? Var han kanskje klassens ubestridte klovnegutt? En som alltid hadde noen sprell og spillopper på lur? Han hadde en lignende dialekt som jenta. Begge to hørtes ut som nordmøringer. Kanskje de gikk på samme skole, i samme klasse. Kanskje hun alltid hadde brukt å le av de ville innfallene hans. På første skoledag dro han kanskje frem tissen og viftet med den foran frøkenen. Han klatret opp på pulten sin og danset foran klassen, med tisseluren dinglende ut av smekken. Og jenta lo. En annen gang hadde han kanskje med seg en halvdød frosk som han la i frøkenens matpakke. Hun fikk nesten hjerteinfarkt da hun oppdaget den. Så fikk hun samlet seg og brølt ut en uadressert skjennepreken. En møysommelig etterforskning fant sted før gjerningsmannen ble tatt og sendt til rektors kontor. Der gjennomgikk han de sedvanlige rutiner – kryssforhøret han var blitt så vant til, formaningene om å slutte med dette tullet. Han fikk sendt med seg en lapp hjem, men den kastet han sikkert på veien, syklende opp de bratte bakkene mot hjemgården i Surnadalen eller et annet eksotisk dalføre på Indre Nordmøre. Lappene brydde han seg aldri om å ta vare på. Han visste jo uansett at skoleinspektøren kom til å ringe foreldrene hans. De kom til å gi ham en skjennepreken, men ingenting forandret seg stort. Dagene gikk videre som før, livet gikk sin vante gang, alt var på det jevne, alle var måtelig fornøyde med tingenes tilstand. Han fikk middag hver dag, og fikk vær så god å spise den. Foreldrene jobbet hardt i fjøset, melket kuene til riktig tid, passet på at sauene hadde nok vann og kraftfôr, at det var adekvate mengder gress i siloen. Om høsten brukte han å leke ute i nattemørket, sammen med sin bestekamerat, sin ene bror og en av brorens kamerater. Det var gøy å leke gjemsel på gården. De hadde så mange bygninger til disposisjon. Låven var et yndet gjemmested. Gamlelåven likeså. Der klatret de på høyloftet, kløv opp i bjelkene som gikk på kryss og tvers oppunder taket. En gammel tønne fungerte ofte som gjemmested, enda den som regel var det første som ble inspisert av hvem enn det nå var som hadde politiansvaret. På den nye låven var det også flere gode gjemmesteder, men de var ikke like lett tilgjengelig. Og det var farligere der. Var man riktig uheldig kunne man risikere å falle i en av silokummene. Storebroren hans hadde gjort det og blitt drept. Fallet på åtte meter knakk nakken hans. Det hjalp ikke at han landet på en høygaffel noen hadde lagt fra seg av vanvare. Han lå livløs i en blodpøl i noen timer, før det ble oppdaget av moren. Etter den dagen var livet hans aldri det samme. Stemningen i familien mørknet, fikk noe vondt over seg. Selv om han fortsatt hadde humoren i behold, var det som om den stivnet, som om den fikk et islett av noe hardt og mekanisk som ikke ville gå vekk. Den var ikke lenger like boblende og sprudlende. Han orket ikke lenger være ute med kompisene så ofte. I stedet låste han seg inne på rommet sitt. Og begynte å lese. Han pløyde gjennom alt han kom over – i et desperat forsøk på å døyve smertene, lindre tapet av sin elskede storebror. Han tok for seg både skjønnlitteratur og sakprosa, men holdt nok en knapp på sistnevnte. I filosofien fant han sjelsrenselsen han var på jakt etter. Han ble stoiker og kyniker, identifiserte seg med Marcus Aurelius og Diogenes fra Sinope. Han leste mer og mer, ble nesten en einstøing men holdt kontakten med noen utvalgte kamerater fra barndomsårene. Videregående feide han gjennom så lett som bare det. Han søkte seg inn på filosofi på NTNU, overbevist om at det var det eneste riktige valget. Og så endte han opp her, i dette rommet, ved siden av sin bestevenninne, hun han kanskje hadde rotet litt med i tusmørket på sene nachspiel, hun han kanskje hadde stukket en hånd innunder genseren på, klint litt med, fått en hånd ned i buksa på. Men ikke noe mer – de var jo bare venner.

Seremonien gikk mot slutten. Bandet var ferdig med å spille. Valen var ferdig med å snakke. Tora Aasland hadde trukket seg tilbake, sto kanskje et sted i bakgrunnen, i ly av skyggen fra scenen, tenkende på hva mannen lagde til middag i dag, om det var sild og poteter nå igjen, eller kanskje noe mer eksotisk, noe litt utenlandskinspirert og godt krydret. I det siste hadde hun spist mye ute, på farten som hun hadde vært. En statsråd har jo ikke tid til å lage maten selv, så mannen hadde måttet stille opp de få gangene hun hadde stukket hjemom uten å ha spist rett før. Men mannen hennes var ingen habil kokk, stakkars. Tvert imot. Det eneste han lagde, dag etter dag, var de samme sildene og den samme poteten moren hans hadde lært ham å tilberede da han skulle flytte hjemmefra. Tora var selvsagt ikke fornøyd med disse sildene, men redd for å såre ham valgte hun å avstå fra å si noe. I stedet opprettholdt hun illusjonen hans av at han var helt grei på kjøkkenet, ikke noen mester kanskje, men sannelig ikke tapt bak en vogn heller. For Tora var empatisk sånn – hun tok hensyn til folks følelser og visste av smertelig erfaring at det var dumt å tråkke over streken. Noen ganger, når hun ikke fikk sove, tenkte hun på folkene hun hadde såret oppigjennom årene. Det var ikke så rent få, trodde hun.

Jeg tenkte tilbake på det som hadde brakt meg hit. Hva var det igjen? Disse siste årene var nesten blitt som en dis for meg. De hadde blitt oppslukt i tåke, og alt som var igjen var bruddstykker av minner, løsrevne fragmenter av barndom som umerkelig gled over i ungdom som like umerkelig gled over i det som kalles de voksne årene. Følte jeg meg egentlig som en voksen der jeg satt? Nei, jeg kunne ikke påstå det. Der og da følte jeg meg snarere som et barn. Men andre ganger følte jeg meg som en olding fanget i en ungdoms kropp. En gammel sjel som hadde tatt bolig i feil legeme, på feil klode. Som Sigbjørn Obstfelder. Og rundt meg så jeg disse flate menneskene, disse karikaturene uten sjel eller liv i øynene. Lik spøkelser flanerte de bortover fortauet, lik folkene i Munchs Aften på Karl Johan. Som gjenferd satt de i bussene og bak skrankene og i kassa på Rema. Fanget i Samsaras runddans, med Mayas slør behørig trukket ned foran øynene. Slik gikk de gjennom livene sine, automatiserte som roboter. Mekanisk gjennomførte de sine arbeidsoppgaver, drakk seg full i helgene, pulte, spydde og slåss. Og gjentok. Ad infinitum. De elsket bak lukkede dører, med lyset avslått og gardinene trukket for.

Jeg hadde bodd i denne byen de to siste årene. Hva hadde jeg gjort her? Ikke godt å si. Jeg hadde skrevet en del, lest noen bøker, studert litt. Sittet altfor mye på nettet, gått noen turer i skogen. Livet hadde vært overkommelig, verken mer eller mindre. Jeg hadde levd i selvvalgt ensomhet, litt utenfor samfunnet, i periferien av byen, med nærhet til naturen. Isolasjonen hadde på mange vis vært en lise, men nå ønsket jeg å bryte ut av den en stund. Hvorfor? Sannelig om jeg visste. Det kunne kanskje være interessant å oppleve noe nytt, prøve ut en annen livsstil, se om det fikk meg til å føle meg bedre, lykkeligere.

Jeg reiste meg og begynte å gå, sendte jenta et stjålent blikk og trengte meg gjennom folkemassen som fylte Gata. Vi bevegde oss mot kantina. Jenta fløt av gårde med strømmen, ble trukket inn i mengden og lot seg lede etter meg. Hun så på meg, lurte på hva jeg egentlig var for en, hadde nok allerede felt en dom, men var åpen for å få avkreftet fordommene. Han der er rar, tenkte hun kanskje. Han har et stort hode. Et hode fullt av rare tanker. Han er en sånn som tenker altfor mye. Jeg liker mer ukompliserte gutter. De som er fornøyde med å drikke, pule, spy og slåss. Ikke sånn som meg. Ikke de tenkende, boklesende guttene. Vi ankom kantina og slo oss ned ved en klynge bord et godt stykke inne i lokalet, mellom firkantede søyler og store veggmalerier av Sokrates og Platon og Aristoteles. Fadderne var samlet og mønstret oss med umodne øyne. De sto godt tilbakelent inntil en murvegg, med hendene i kors og lure smil om munnen. En av dem, han litt kraftige med halvlangt krøllete hår, kremtet og tok ordet.

”Velkommen!” utbrøt han gledesstrålende. ”Jeg heter Hallgrim og–”

”Snakk høyere, da!” ropte noen fra bakerste rad, og fikk snart bifall fra flere.

Hallgrim gjentok det han allerede hadde sagt, og tilføyde at det snart var tid for å bli bedre kjent. De som ønsket å delta på vorspiel kunne derfor følge med ut i Gata, så ville det komme nærmere instruksjoner der. Igjen bevegde vi oss ut i Gata, fulgte med strømmen, ble en del av massen og lot oss lede ut under glasstaket hvor måkene satt og basket med vingene. Vi gikk ned en trapp og tok til høyre før vi fulgte midtgangen bortover mot noe ubestemmelig, noe vi ennå ikke riktig visste hva var. Men snart ville det vel vise seg.

En gutt kom til syne. Han var middels høy, hadde halvlangt hår, rødmusset ansikt og caps på hodet. Han var kledd i løstsittende klær i en litt hiphop-aktig stil, smilte bredt og sto med en flaske Dahls-pils i venstre hånd. Han drakk demonstrativt og ønsket oss velkommen på en jovial måte. Han presenterte seg som Arman, og la ikke skjul på at han var glad i å drikke.

”Det skal vorses,” sa han. ”Vi tar et vorspiel her. Den som vil være med, blir med meg. Vi har et auditorium vi kan drikke i.”

Folk smilte og humret litt. Dette hadde de ikke ventet. Selv jeg hadde ikke ventet dette, men opplegget hørtes bra ut, og jeg var innstilt på å få i meg noen pils. Jeg vekslet blikk med en fyr på min høyde, med smalt, litt kvapsete ansikt, sandfarget halvlangt hår og marineblå hettegenser. Han smilte skjevt, virket sjenert, og jeg tok meg i å undre på hvor han kom fra, hva slags dialekt han hadde. Jenta som hadde sittet ved siden av meg, gikk og satte seg på et trappetrinn, tok mobilen opp av lomma og begynte å snakke. Noen hadde visst ringt henne. Kunne det være kjæresten hennes? Var han lei av at hun hadde vært borte så lenge? Orket han ikke et par timer uten henne? Hun snakket, og jeg ante et snev av noe oppgitt i ansiktet hennes, et hint av resignasjon over å allerede måtte dra hjem til kjæresten som satt og maste. Han som lå og slanget seg på sofaen, ennå litt uggen etter svineinfluensaen som hadde herjet med kroppen hans de siste ukene. Men ganske snart var samtalen over, og igjen kom hun bort til oss og mottok instruksjoner, fikk høre hva som skulle skje videre. Det ble besluttet at vi skulle gå til Rema 1000, som lå noen hundre meter unna, for å kjøpe pils. Det skulle drikkes. Hun smilte. Det gjorde jeg og de fleste andre også.

Vi gikk. Jeg var taus til å begynne med. De første femti meterne ytret jeg ikke et ord, og hørte heller ingen andre gi fra seg et kny. Innvendig kjente jeg spenningen boble, og tankene raste gjennom mulige alternativer for hva jeg kunne si. Det burde selvsagt være noe filosofisk, noe med litt dybde, noe som viser at jeg har peiling og interesse og IQ litt over gjennomsnittet. Samtidig burde det ikke være for nerdete og påtatt dypt. Det burde helst virke litt nonchalant, som en slags slengbemerkning jeg ga fra meg uten anstrengelse. Og det var selvsagt viktig at jeg var først ute, at ingen kom meg i forkjøpet. Ellers kunne jeg komme til å virke svak, og dét ville jeg jo ikke. Hvem var det vel som ville virke svak? Ingen jeg kjente, i hvert fall.

”Julius,” sa jeg, og rakte jenta hånda mi mens vi gikk. Hun var til høyre for meg, og jeg merket at hun sitret av den samme spenningen jeg følte.

”Vilde,” sa hun og smilte så søtt at jeg ble mo i knærne.

”Så, hva bringer dere hit?” sa den mørkhårete gutten, en bergenser, som gikk på min venstre side, henvendt både til Vilde og meg. ”Hvilket forhold har dere til filosofi?”

”Har alltid vært interessert i filosofi,” sa jeg og kjente at jeg snakket på autopilot.

”Har allerede begynt å tenke på doktoravhandlingen jeg skal skrive. Om Nick Bostroms simulasjonshypotese. Hørt om den?”

Selvsagt hadde ingen av dem hørt om den, så jeg forklarte villig vekk uten å tenke over hva jeg sa. Jeg forklarte at verden etter alt å dømme var en fortidssimulasjon i datamaskinenene til våre fjerne etterkommere, at vi egentlig bare var dataprogrammer med forhåndsbestemte liv, og at vi – hvis vi så virkelig godt etter – kunne registrere tegn på at dette var tilfelle. Jeg snakket høyt og tydelig, lirte av meg detaljer fra livshistorien min som den naturligste ting i verden. Alt jeg tenkte på var å virke mest mulig imponerende, mest mulig interessant. Det brydde meg ikke nevneverdig at det gikk på bekostning av de andres mulighet til å snakke – jeg viet dem ikke en tanke, for alt jeg sa kom liksom fra et dataprogram, alt jeg sa var automatisert, enda jeg aldri hadde sagt akkurat dette før. Før jeg visste ordet av det var vi utendørs, og jeg merket at Vilde begynte å nøle, at det var som om noe dro i beina hennes og ville ha henne med inn igjen. Hun kikket på mobilen før hun brått snudde seg mot meg og den mørkhårete bergenseren.

”Jeg må visst gå nå,” sa hun og så bort.

Jeg så på henne og følte jeg gjorde en god jobb med å skjule skuffelsen. ”Gå? Så tidlig? Dropper du vorspielet?”

Hun nikket. ”Må hjem. Vi snakkes.”

Jeg nikket nonchalant, og trodde jeg klarte å få frem et slags smil som ikke var altfor avslørende, en litt likegyldig grimase for å signalisere at jeg ikke tok dette så tungt og at jeg forsto situasjonen hennes, forsto at hun ikke ville være eneste høne i en kurv med fulle og kåte haner. Jeg forsto jo at hun måtte hjem til den sjalu typen og trøste ham, hjelpe ham med hva enn det var han trengte hjelp til. Hun vinket farvel og forsvant inn igjen. Det mørknet. Solen ble borte bak en sky. Noen regndråper traff asfalten og vi gikk taust videre mot Rema 1000, et lite dusin gutter som var ute for å kjøpe øl denne første dagen som filosofistudenter ved NTNU. Dette var altså den norske filosofiens fremtid. Ingen jenter, men en gjeng kåte gutter som dukknakket måtte erkjenne at de akkurat hadde mistet muligheten til å harve over en hot babe.

*

Jeg satt og drakk av en sixpack Grans BARE, den billigste pilsen Rema kunne tilby, den eneste butikkpilsen jeg ville ta meg råd til. Rundt meg var de andre gutta, spredt utover de tre forreste radene i et mellomstort auditorium en eller annen autoritet hadde stilt til vår disposisjon. Storskjermen foran oss var opplyst av en projektor som projiserte et bilde av internett, nærmere bestemt YouTube. Alle i forsamlingen var selvsagt fortrolige med YouTube. Filmene rullet over skjermen i takt med at vi fremmet ønsker og kom med innfall – det var salig anarki, og det fungerte så godt som anarki pleier å fungere. Gutten til venstre for meg, den kvapsete karen med sandfarget mellomlangt hår, spanderte Sørlandschips på meg. Jeg følte meg til stede, levende, som en del av noe – et fellesskap kanskje – og på vei inn i noe, noe stort og åpent og dragende. Allerede hadde jeg avslørt for flere av dem at jeg jobbet som frilansskribent, at jeg skrev kommersiell fiksjon for den kulørte pressen. Jeg hadde ikke gått så nøye inn på akkurat hva slags kommersiell fiksjon jeg skrev, men jeg var sikker på at de allerede hadde sine mistanker, at de hadde plassert meg i en bås det kunne bli vanskelig å løsrive seg fra. Like fullt var jeg innstilt på å gjøre mitt beste for å holde meg unna enhver ny bås de kunne tenkes å dytte meg inn i.

            ”Jeg er fra Grong,” sa gutten til venstre for meg idet jeg prøvde å få i gang en samtale. ”Ole,” sa han og ga meg hånden. ”Ole Robert.”

            ”Aha,” sa jeg med et skjevt smil om munnen. ”Som Ole Robert Sunde.”

            Han så på meg, muligens uforstående.

            ”Forfatteren, vet du. Han der smale, som ingen leser.”

            Han så fortsatt på meg, definitivt uforstående. ”Åja. Men nei, jeg heter Ole Robert Kahn.”

Jeg rakte ham hånden og presenterte meg. Samtaler tok form på alle kanter, og filmene hjalp til å løse opp stemningen. Vi så sketsjer av Monty Python, David Mitchell, Robert Webb og en drøss andre komikere, vi så musikkvideoer og alskens barnslig tull og tøys mange av dem tydeligvis fant glede i. Jeg lo med – selv av det som ikke var morsomt. Nå hadde jeg jo engang bestemt meg for å være sosial, og da fikk jeg sannelig følge opp, gå hele løpet ut. En langhåret, svartkledd fyr som virket innesluttet og mutt, gikk stadig vekk frem til kateteret, frem til PC-en for å sette på musikkvideoer med finske metalband. Jeg ville ikke være dårligere, så jeg satte på Cult of Luna og Windir, enda jeg visste det måtte være upopulært blant de fleste. Gud og religion fikk kjørt seg i flere av filmene, og det var tydelig at jeg befant meg i en forsamling med overvekt av ateister og agnostikere – nesten alle passet på å le hånlig av de religiøse som indirekte ble latterliggjort i filmene. Jeg gremmet meg, men gjorde mitt ytterste for å spille med.

Plutselig hørtes noe overraskende bak meg.

”Evolusjonen er jo ikke bevist.”

Det ble dønn stille i lokalet.

Det gikk et gufs over stolradene.

Alle så mot han som hadde ytret disse skjebnesvangre ordene.

Jeg snudde meg og så den mørkhårete bergenseren jeg så vidt hadde snakket med tidligere. Han het Werner og hadde vakre blå øyne og litt kvapsete, blek hud. Svarte klær, gelé i håret. Nå satt han altså her og påsto at evolusjonen ikke var bevist. Her hadde jeg tydeligvis med en kristen å gjøre, en meningsfelle og mulig alliert. Ikke sånn å forstå at jeg selv benektet evolusjonen, men jeg hadde jo selv sett Guds hånd være virksom i skaperverket, jeg hadde sett Ham styre utviklingen i tråd med sin vilje. Enhver biologisk art og underart hadde Hans umiskjennelige signatur skrevet over seg med store bokstaver. Men hvordan skulle jeg spille kortene mine? Skulle jeg flagge troen min, eller være mer slu og fordekt, spille kløktig, innynde meg hos majoriteten ved å late som jeg var ateist, ja sågar antiteist?

Jeg valgte det siste.

”Øh,” sa jeg og smilte overbærende. ”Biologisk evolusjon er et faktum. Evolusjonsteorien er den best dokumenterte vitenskapelige teori som fins, en teori som forklarer det vitenskapelige faktumet evolusjon.”

”Hvordan er den bevist?” sa han. ”Jeg har hørt at den ikke er det.”

Jeg hånlo. ”Gå inn på TalkOrigins dott com. Les. Bli klokere. Ikke tving meg til å ramse opp alle bevisene for evolusjon. Vi blir sittende her hele natta.”

Han smilte og så på meg, sa ikke mer. Stillheten døde. Samtalene tok seg opp igjen. Musikken begynte atter å runge fra høyttalerne og universets likevektstilstand var gjenopprettet. Det var ro og orden i kosmos – selv om det lenge hadde sett mørkt ut.

*

Det ble drukket. Et par nye folk kom til. Gutter de også, så klart. Den ene het Angus, hadde hår ned til skuldrene og kom fra Sogn. Av utseende lignet han en blanding av Kevin Bacon, Nick Nolte og Arnold Schwarzenegger. Han presenterte seg som prestesønn, var muskuløs og hadde drevet mye med idrett. Et langt arr gikk skrått over kneet hans – han fortalte at det var en fotballskade, en som stoppet karrieren hans. Den andre fyren het Brage, hadde master i fysikk og kom fra Lofoten. Vi tok en presentasjonsrunde hvor hver enkelt måtte gå frem til kateteret og si litt om seg selv. Et par stykker, min kristne venn Werner og Oscar fra Nesodden, benyttet sjansen til å si at de hadde slitt med psykiske problemer. Straks økte respekten min for dem – riktignok hadde de konsumert noen flasker, men det var ikke hvem som helst som turte stå frem på denne måten, snakke så åpent om noe såpass tabubelagt. Jeg sa ingenting om mine egne psykiske problemer – som jeg uansett trodde var marginale i forhold til det disse gutta hadde slitt med – men passet på å få frem at jeg skrev, at jeg var frilansskribent for den kulørte ukepressen. Det kom humring og noen spørsmål. Han som het Brynjar Gran og hadde briller og virket litt nerdete, antydet at jeg skrev husmorporno og såkalte historier fra virkeligheten for dameblader. Jeg lo avvæpnende mens jeg svarte tvetydig men ikke avkreftende. Folk lo av meg og hadde det gøy. Vi drakk mer, stemningen lå på et jevnt høyt nivå.

Utenfor hovedbygningen lå kornåkrene gylne og varme i solsteken. Jeg skuet utover dem og spurte Oscar om han ville være med på å lage en kornsirkel en dag.

            ”Sånn symbol i åkeren?” sa han. ”Klart jeg er med.”

            Vi tok bussen ned mot byen. Alle pratet og så ut til å trives. Det var i det hele tatt en god stemning mellom oss, og det var bestemt at vi skulle videre til et utested som het Downtown og lå i krysset mellom Nordre og Fjordgata, ikke langt fra sjøen. Jeg satt ved siden av Lukas, en høy og litt kraftig fyr med langt hår. Han sa han kom fra Finland og Sverige og Norge. Jeg var litt forvirret, litt beruset av for mye pils etter noen måneders edruelighet, og fikk ikke med meg alle detaljene. Vi snakket om kornsirkler og religion og filosofi og hvilken utdannelse vi hadde fra før, hva vi hadde drevet med og hva som drev oss. Lukas var utdannet pølsemaker, han hørte på metal og bodde hos sin finske mor i Ila på vestkanten av byen. Jeg konsentrerte meg mest om hva jeg selv sa, var ganske fornøyd med hvor laidback jeg virket. Før vi visste ordet av det var bussen fremme i sentrum, og det var tid for å gå til det første utestedet.

På Downtown fikk jeg øye på Vilde ved et bord. Hun satt sammen med noen andre, men jeg viet dem knapt et blikk, registrerte ikke engang hvem det var. Det eneste jeg tenkte på var henne, henne, henne. Jeg gikk bort til bordet, satte meg rett overfor henne og lente meg inntil det barneaktige vesle fjeset hennes.

            ”Hva var det du het igjen?” hvisket jeg.

            Hun så på meg, de store øynene var vidåpne og jeg leste skuffelse i ansiktet.

”Vilde,” sa hun og rakte meg hånden. Jeg trykket den; hun ytte ikke motstand. Håndtrykk var alltid slik – enten knallharde eller helt slappe. Det fantes ingen mellomting, og kjønnsdelingen var enkel og forutsigbar: Jentene hadde, nesten uten unntak, slappe håndtrykk; guttene sterke. Underkastelse og dominans – det var et kjønnsrollemønster som ikke lett lot seg utfase med departementale forordninger eller likestillingskommisjoner, all den tid det var biologisk betinget, forankret i vår evolusjonære forhistorie. Man kunne nedsette utvalg og oppnevne komiteer så mye man ville, men å sanere menneskets natur var, til velmenende byråkraters bestyrtelse, ikke gjort i en håndvending.

Jeg presenterte meg på ny, i fall hun ikke hadde oppfattet navnet mitt, noe det viste seg at hun hadde.

            ”Hvor kommer du fra?” sa jeg.

”Fra Biri.”

”Ah! Travbanen.” Jeg smilte fårete.

Et smil tok form på de vakre leppene hennes. ”Alle sier det. Det er det eneste folk vet om Biri. Den hersens travbanen. Men hvor kommer du fra?”

”Fra ei lita bygd. På Nordvestlandet. I Romsdal. Soldalen, heter den. Du har aldri hørt om den.”

”Tror jeg har hørt om Soldalen,” sa hun.

Jeg ristet på hodet og smilte. ”Hvordan har du liksom hørt om den?”

”Husker ikke.” Hun nippet til ølglasset; jeg gjorde det samme og benyttet anledningen til å skåle med henne.

            ”Det er nok de aller færreste som har hørt om Soldalen,” sa jeg og stirret verdensvant ut i luften. ”Den har åtte hundre innbyggere. Ikke store greiene.”

            ”Biri er også sånn,” sa hun og smilte.

            Jeg drømte meg bort i smilet hennes, de små hvite tennene som kom til syne mellom leppene. Ønsket at jeg var Karius eller Baktus, at jeg var inne mellom tennene, inne på den fuktige tungen hennes, at jeg krympet og kunne løpe rundt der inne, holde meg fast i smaksløkene, gli bortover spyttet som dekket den sterke muskelen. Skli ned svelget hennes og forsvinne inn i henne, være ett med kroppen hennes. Hun kunne fått spise meg opp, og jeg skulle vært god mot henne, fått det til å krible i magen hennes, vist henne hva kjærlighet kunne være. Men det var en avstand mellom oss – hun følte visst ikke for meg det samme som jeg følte for henne. Hatet hun meg allerede? Foraktet hun meg? Å, hvordan kunne hun gjøre noe annet! tenkte jeg og satte den kalde randen på glasset mot leppene, lot den tamme pilsen renne ned i strupen – glough, glough, glough.

Før jeg visste ordet av det var hun borte. Uten noe mer om og men hadde hun forsvunnet for meg, og jeg befant meg utenfor et annet utested, det som lå på hjørnet rett overfor Downtown, også dette vendt ned mot Fjordgata. Gossip het det, og køen utenfor var sørgelig lang, full av faddere og fadderbarn som ukritisk hadde møtt opp for å drikke seg inn i det samme altoppslukende mørket jeg selv trodde jeg nærmet meg. Jeg befant meg nesten bakerst i køen, jeg snakket med noen jenter og noen medstudenter fra filosofi, begynte å bli fjern, hadde det sånn passe bra, var passe apatisk.

            Innenfor var det trangt. Studentene stimlet rundt meg som maur rundt en døende rotte. De danset og lo. De var fulle og hadde hendene fulle med å klå på hverandre. Musikken var høylytt og kommersiell – Lil Wayne, Lady Gagas Poker Face og den nye sangen Tik Tok av Kesha; det meste var omtrent som forventet. Jeg klarte ikke feste blikket på noen bestemt person. Det var selvsagt Vilde jeg var på utkikk etter, henne jeg ville ha, men hun var ingensteds å se. Så fikk jeg øye på noen kjente fjes. Werner, Angus og Oscar satt ved et bord innerst i lokalet, ikke langt unna Lukas, Ole og noen andre filosofistudenter. Jeg vinket og gikk mot dem, slo meg ned ved bordet deres og prøvde å snakke, prøvde å bli hørt over øredøvende, ultrakommersiell musikk som dundret nådeløst fra høyttalerne. Vi skålte. Jeg så Angus bøye seg mot en kompis og hviske ham noe i øret mens de så på meg. Så småfniste de.

”Jeg har alltid drømt om å studere filosofi,” sa Werner. ”Endelig har jeg fått muligheten. Jeg er så glad!”

Jeg ble nesten rørt over den oppriktige gleden som kom til syne i smilet hans. Her var visst en gutt som virkelig hadde et lidenskapelig forhold til faget, en som hadde ekte følelser knyttet til denne geskjeften som for de fleste fortonte seg uendelig meningsløs.

”Det er bra,” sa jeg og slo ham kameratslig på skulderen. ”Bra at du finner deg til rette.”

Resten av oppholdet på Gossip var innhyllet i glemselens dis. Noen spredte øyeblikk skulle senere tre frem, som ensomme fjelltopper i et tåkehav. Men det skjedde ikke noe minneverdig, ikke noe som kan karakteriseres som verdifullt. På et tidspunkt fikk jeg vondt i hodet og gikk for å kjøpe meg smertestillende på nærmeste Seven-Eleven. De hadde ikke Ibumetin, favoritten min, så jeg kjøpte det nest beste, Ibux, selv om denne painkilleren erfaringsmessig var tregtvirkende og svak, slett ikke som Ibumetin, som var basert på det samme virkestoffet. Jeg hadde konkludert med at Ibux inneholdt andre tilsetningsstoffer, som svekket effekten. Med smertestillende i lommen gikk jeg tilbake til Gossip. Utenfor fikk jeg øye på Arman, men jeg ble stående og prate med et par jenter i den lange køen. Den ene av dem var romsdaling og spurte om jeg kjente en viss Lodvin, noe jeg svarte benektende på. Men før jeg visste ordet av det var jeg på vei bort derfra, sammen med Arman. Vi hadde bestemt oss for å oppsøke Samfundet, og veien gikk om Vår Frue Kirke, en koloss av stein, like ved torget.

I denne kirken, som havnet i skyggen av den mye større Nidarosdomen, fantes det et tilbud for de hjemløse. Den var ofte døgnåpen, og det ble servert gratis saft, kaffe og kjeks til samfunnets tapere. Vann hadde de også, og det var dette jeg var ute etter.

”Kan jeg ta et glass vann?” sa jeg til den blonde damen som sto bak bordet som utgjorde den provisoriske disken.

Hun nikket, jeg grep en plastkopp, fylte den med vann fra en mugge. Jeg fylte munnen halvveis med vann, brøt løs to Ibux fra brettet og stakk dem inn mellom de sammenpressede leppene. Jeg hadde fått det for meg at det var nødvendig med vann for å få i seg tabletter, så vann var en del av mitt faste rituale når smertestillende skulle inntas.

Jeg svelget og skylte ned med en stor slurk.

”Setter pris på tilbudet dere har her,” sa jeg til damen. ”Bra at dere gjør noe for samfunnets utstøtte.”

Hun bare så på meg, tankespredt.

”Jeg mener det,” sa jeg med ettertrykk, for å få henne til å skjønne at jeg mente alvor.

Jeg rapte.

Hun nikket mens hun åndsfraværende glodde på noe bak meg. Jeg snudde meg og fikk øye på noe underlig. Borte ved alteret sto et bord med en hvit duk. En uteligger knelte foran alteret. Med foldede hender satt han og mumlet en innett bønn det var umulig å oppfatte innholdet i. Det lå et eller annet på bordet, men min nærsynthet forhindret meg i å fastslå hva det var, så jeg gikk nærmere for å ta det i øyesyn. Etter hvert som jeg nærmet meg begynte de gulhvite gjenstandene å fremtre med urovekkende klarhet. Det var knokler.

”Hva slags knokler er det?” sa jeg til uteliggeren da jeg stoppet ved siden av ham.

Det kvapp i ham. Han snudde seg mot meg og mønstret meg. ”En eller annen helgen.”

”Det er en slags utstilling? Av relikvier?”

Han nikket. Jeg gikk nærmere og iakttok knoklene. På issen til det gylne kraniet var det et hull. Ved siden av hodeskallen var det dandert et par lårbein, men bare ett av dem var komplett. Det andre hadde en flisete bruddflate halvveis nede på skaftet, og da jeg kikket inn i det mørke hullet, så jeg at knokkelen var hul. Veggene av bein var bare noen millimeter tykke. Da jeg stakk pekefingeren inn i hullet fikk jeg bekreftet at det virkelig var tomt.

”Du må ikke ta på knoklene,” sa uteliggeren. ”De er hellige.”

Jeg nikket til ham og kastet et siste blikk på lårbeinet før jeg gikk tilbake til forreste benkerad.

Arman var allerede i gang med å krangle om Gud. Han hadde valgt seg ut en uteligger som satt og spilte gitar på første benkerad.

”Jeg anerkjenner ikke guden deres!” sa han. ”Dere tilber feil gud!”

”Herregud, da!” sa uteliggeren mens han klimpret på gitaren. ”Komme hit og krangle om Gud!? Hva er det med deg?”

”Dere tilber en falsk gud!” ropte Arman.

Den blonde damen så på ham, vantro. Hun fikk ikke frem et ord.

”Kom nå, Arman,” sa jeg og grep ham om skulderen. ”Kom, så går vi.”

”Ja,” sa uteliggeren og la fra seg gitaren. ”Kom dere ut.”

”Gud innretter seg ikke etter deres begrensninger!” snøvlet Arman mens han hyttet med neven. Jeg geleidet ham ut.

”Kanskje ikke rett tid og sted å ta den debatten,” sa jeg.

”Men de tilber feil gud. Gud har ikke slike begrensninger som de tilber.”

Jeg himlet med øynene. ”Jeg skjønner det, men den debatten bør du kanskje ta med noen andre. En annen gang.”

Vi gikk nedover Bispegata, forbi Nidarosdomen, Marinen og ut på Elgeseterbroen. Arman fortsatte harangen om Gud og de vantro. Innimellom kom han med innskutte bisetninger om dopdealeren sin, som han ikke hadde hørt noe fra i det siste. Knapt ute på broen møtte vi fysikeren Brage – og … Vilde.  

Var det noe mellom dem? Allerede?

”Stappfullt på Samfundet,” sa Brage. ”Ikke vits i å gå dit. Uendelig kø.”

”Var dere inne?” sa jeg.

Brage nikket. ”Ja. Men det var som sild i tønne der inne.”

”Hvor skal dere nå?” sa jeg.

”Tenkte oss bort på Mikrobryggeriet,” sa Vilde.

”Vi blir med,” sa jeg og så på Arman, som stirret drømmende ut på elven. ”Hvor er det?”

”Rett borti der,” sa Vilde og pekte mot noe bak oss.

Vi gikk tilbake nedover Prinsens gate, gjennom et smug og inn i en bygård ved Ravelsveita like bak Rema i Dronningens gate. Før jeg visste ordet av det var vi inne i et stort brunt lokale, knapt halvfullt av mennesker. Arman var åndsfraværende, flakkende i blikket, og det tok ikke lang tid før han gikk. Jeg ble sittende igjen alene med Vilde og Brage. Vi bestilte oss pils og begynte å prate. De to satt ved siden av hverandre, ganske tett sammen, og jeg kunne ikke unngå å mistenke at det var noe på gang mellom dem. Brage pratet om fysikk, om hvorfor kosmologi var mye mer interessant enn astrofysikk. Selv avslørte jeg at jeg skrev ukebladfiksjon, og da jeg fortalte at jeg hadde spesialisert meg på erotikk og historier fra virkeligheten, brøt Vilde ut i et latterbrøl som ikke sto i stil til den vevre kroppen.

Brage lo. ”Fy faen, så bra! Er du seriøs?”

Jeg nikket. ”Visst faen.”

”Det der kunne jeg også klart,” sa Vilde. ”Faen, jeg skal begynne med det!”

Jeg smilte. ”Det er vanskeligere enn du tror.”

Hun så på meg og smilte ertelystent. ”Du vil bare ikke ha konkurrenter.”

”Kanskje,” sa jeg. Allerede fornemmet jeg en fandenivoldskhet i Vilde, men jeg kunne ikke riktig gripe den, kunne ikke forstå henne fullt ut. Banneordene hun tok i sin munn, sto ikke riktig i stil til henne. Hun var så liten og nett, så uskyldig. Og disse ordene gikk liksom på tvers av hele hennes vesen.

Det tok ikke lang tid før vi brøt opp. Vilde dro hjem alene; jeg og Brage gikk bortover Dronningens gate, tok til høyre i krysset hvor den møtte Munkegata, og fulgte sistnevnte gatestump ned til Torget, hvor Brage støtte på en gammel kompis fra Nordland. Sammen med ham praiet vi en maxitaxi, og jeg ble sittende og høre på Brages og kompisens prating om ting som ikke vedgikk meg, alskens interne nordnorske greier – ramsalt rorbuhumor, sjarkfiske og desslike. Av en eller annen grunn dumpet taxien meg av på Nardo, og jeg lot Brage ta regningen på åttifem kroner for meg. Jeg begynte å gå de to kilometerne hjem, og følte en dyp takknemlighet for at Vilde hadde dratt hjem alene, for at Brage tilsynelatende ikke hadde lagt an på henne.

3

Kebab

De påfølgende dagene var en sammenhengende fyllefest nesten fri for nevneverdige erindringer. Noen glimt stikker seg ut, men det meste er mørkt. Vilde så jeg ikke mer til i løpet av disse dagene. Ei heller Brage. Jeg hadde ikke nummeret hennes, så kontakt var en umulighet. Etternavnet hennes fant jeg heller ikke, og e-læringssystemet It’s learning var lite behjelpelig i så måte. Hun var ikke oppført blant brukerne der, av en eller annen grunn som forble meg en gåte.

            Oscar snakket jevnt og trutt om den første kvelden. I en bisetning nevnte han at han hadde overnattet hos ei jente i klassen. Jeg spurte ham hvem det var. Han knep øynene sammen og klødde seg i hodet.

            ”Det var hun som het …”

”Hun som he-e-et …?” sa jeg. ”… Vilde?”

”Ja! Dét var det!”

Nei! NEI!!!

            Jeg så på ham. ”Sikker på dét?”

            ”Nja, ganske sikker. Men ikke helt. Ei tynn ei. Jeg fikk ligge på sofaen hennes. Faen som jeg angrer på at jeg ikke la an på henne. Det kunne blitt noe på meg. Det er jeg sikker på.” Han slo seg på panna og forbannet seg selv. ”Idiot, Oscar! Id-i-ot!”

            Han slo seg på panna igjen.

            Jeg gikk lenge og grunnet på disse ordene. Kunne det virkelig være slik at Oscar hadde blitt med Vilde hjem allerede første kvelden? Hadde han tilfeldigvis truffet henne idet hun gikk hjemover, og slått følge med henne, hvorpå hun hadde sluppet ham inn i bopelen sin? Nei, jeg kunne ikke forestille meg at hun var så billig. Eller …?

En dag ble det arrangert et rebusløp for alle førsteårsstudenter. Løpet ble avholdt i sentrum, og dets uttalte hensikt var å gjøre studentene kjent med byen. På en rekke poster skulle det gjøres diverse oppgaver, de fleste av dem utformet med det for øye å virke fornedrende, barrierenedbrytende, grenseoverskridende. På den ene posten var det om å gjøre å få flest marshmallows inn i munnen. På en annen skulle man konkurrere i et sekkeløp. På en tredje skulle man sammen fremføre et egenkomponert nummer som uttrykte den trønderske folkesjel. Gruppen min valgte, uten at jeg var delaktig i beslutningsprosessen, å synge kjente trønderviser i en salig kakofoni, og høstet applaus for dette. Idet nummeret var ferdig fremført gikk det plutselig opp for meg at jeg hadde glemt igjen bæreposen min på en tidligere post. I posen hadde jeg liggende flere verdisaker, blant annet en skriveblokk full av selvutleverende prosa, full av notater til det som etter hvert skulle bli en ny roman. Jeg visste at jeg ikke kunne miste den, visste at den inneholdt noe viktig.

            ”Må stikke,” sa jeg til Ole. ”Glemte igjen posen min ved Samfundet.”

            Jeg løp over torget og nedover Kongens gate. I krysset mellom Kongens og Prinsens fant jeg en buss som jeg bordet. Sjåføren, en kjekkas av en nordlending, irettesatte meg for å ha krysset gaten på en måte som angivelig, i følge ham, skulle ha vært dumdristig.

            ”Du skal få slippe om bord,” sa han. ”På den betingelse at du lover meg å ikke gjøre noe lignende igjen.”

            Jeg trakk på skuldrene og så uforstående på ham mens jeg ga ham tretti kroner. ”Greit. Jeg lover.”

            I parken ved Samfundet fant jeg posen liggende akkurat hvor jeg hadde forlatt den, ved et tre som sto inntil et bord hvor studenter drev og regnet på noen tall. Jeg trakk et lettelsens sukk og sjekket at den fortsatt inneholdt alt den skulle. Det gjorde den. I parken hadde vi tidligere kastet frisbee og lekt en lek som gikk ut på å stjele tøyhalene fra hverandres bukser. Det var den klassiske haleleken, som jeg og sikkert de fleste andre kjente fra gymtimene på grunnskolen. En fornøyelse for noen hver. Ole hadde sagt Jeg vil ikke høre! da jeg, under leken, snakket om flashbacks til grunnskolens gymtimer, hvor jeg som regel hadde vært en taper som ble plukket sist når noen skulle velge lagkamerater i ballspill. Jeg forsto ikke hvorfor Ole absolutt ikke ville høre, men han virket oppriktig, så til slutt aksepterte jeg at han ikke forstilte seg – og ga opp å fortelle ham om min barndoms gymnastiske misere.

Noen ungdommer drev fortsatt og kastet frisbee. Andre sto ved et bord og regnet ut poengsummer fra haleleken, som var gått av stabelen i kraft av å være en konkurranse i det såkalte rebusløpet. Med godt mot forlot jeg parken, fant en busstopp og brukte overgangsbilletten på første buss.   

            Det tok lang tid før jeg fant igjen de andre. Veien gikk om Fjordgata og en dataforretning hvor de minutter før hadde vært og spilt spørrespillet Buzz. Omsider klarte jeg å lokalisere dem ved en brygge i Nedre Elvehavn. De satt der og sløvet i en stor trapp av betong, med utsikt mot elva og fjorden. Jeg fikk øye på Arild, en gammel bekjent av meg. Han gikk forbi, i retning Solsiden. Det røde skjegget og lange håret var karakteristisk nok til å gjøre ham umiskjennelig. Brillene og de svarte klærne forsterket ytterligere det idiosynkratiske ved hans vesen. Jeg vinket til ham; han vinket ikke tilbake. Ga meg ikke engang et nikk, verdiget meg ikke et blikk.

Hadde han ikke sett meg?

Jo, han hadde bare ignorert meg.

Han foraktet meg, fornektet meg, ville ikke være bekjent av meg.

Sånn måtte det være.  

            Den siste posten befant seg på Dolly Dimples i nærheten av Gossip. Vi fikk hvert vårt pizzastykke, og pizzaen smakte uvanlig godt til å komme fra Dolly’s. Jeg hadde aldri vært noen fan av pizzaen fra denne litt lugubre kjeden, men denne smakte intet mindre enn upåklagelig, og jeg trykket den vellystig i meg, stappet den inn i munnen, presset den ned spiserøret, alt mens jeg med den andre hånden hadde et nytt stykke parat, et nytt stykke jeg rev løs en bit av med tennene, hvorpå jeg sendte den inn på tungen, kvernet den i stykker med jekslene, kjente tomatsaus- og ostesmaken, fornemmet kjøtt- og kryddersmaken, følte varmen som var så god denne høstlige dagen som bebudet en mye kaldere, mørkere årstid. Etterpå gikk flere av oss innom Rema ved torget, hvor vi kjøpte pils. Jeg kjøpte en sixpack Grans Premium, siden de ikke hadde den billigere Grans BARE, som var min foretrukne variant. Fra Rema var planen at vi skulle gå direkte hjem til Arman, hvor kveldens vorspiel skulle finne sted. Men det viste seg at Arman hadde noe opprydningsarbeid å gjøre hjemme først, så han henviste oss til baren Brukbar, hvor vi inntil videre skulle sette oss ned, ventende på at Arman skulle gjøre seg ferdig med oppvask og rydding.

            ”Det er ikke det at jeg selv roter,” sa han. ”Men jeg deler leilighet med mange. Og de andre er skikkelig rotete.”

            Vi satte oss ved et utebord på Brukbar, et populært sted med store glassvinduer, kurvstoler, skinnsofaer og fastmonterte metallbord utendørs. Solen var et blekgult felt i det hullete skydekket, stadig vandrende vestover og nedover på hvelvingen over oss. Anstrøket av høstkulde som hadde festet seg ved luften, var nå vokst til en budbringer om nært forestående vinter – is som skulle dekke vanndammene, løv som skulle falle av trærne, frostrøyk som skulle komme fra munnen din mens du rastløst hastet mot noe nytt, stadig noe nytt, siden du aldri kunne få ro i din herjede sjel. Det ble utvekslet meldinger og telefonsamtaler, og før jeg visste ordet av det dukket Gry opp sammen med en jente jeg ikke hadde sett før. Hun var nordnorsk og hadde et søtt ansikt, betagende og veldig nærværende. Øynene satt tett inntil hverandre i et smalt, harepuslignende ansikt. Håret var samlet i en hestehale, og hun hadde på seg en brun skinnjakke og en pastellfarget bluse med rysjer og meanderborder som signaliserte noe tvetydig, vanskelig plasserbart. Hun presenterte seg som Marielle og sa hun skulle studere filosofi sammen med oss. Jeg ble umiddelbart ambivalent overfor henne, fikk ikke riktig tak på vesenet hennes, men lempet henne på fordomsfullt vis inn i en kategori for de ubestemmelige jentene som var søte men – inntil videre – uinteressante. Det var en sterk livsglede i henne, merket jeg, en joie de vivre som var så utilslørt at den ble påtrengende, nesten sjenerende. Jeg rakte henne hånden over bordet, men verdiget henne ellers ingen oppmerksomhet og følte egentlig at jeg virket ganske uhøflig overfor henne. Hun pratet i vei om filmen Into the wild, som jeg forsto at hun hadde et nært forhold til. Jeg og flere av de andre var utålmodige etter å komme oss bort derfra – vi satt med ølposene mellom beina, og lengtet etter å ta fatt på vorspielet vi var blitt forespeilt.

            I et anfall av besluttsomhet som var ulikt meg, fastslo jeg omsider at det var tid for å gå. Sammen med Oscar, Ole og et par andre, forlot vi Marielle og Gry og guttene som var gått for å kjøpe pils i baren. Vi gikk nedover Repslagerveita, vestover mot Ila, til vi ankom et gult hus med en stor grønn port som ledet inn til en gammel bygård i tre, med skifertak, teglsteinpiper og hvite sprosser i de små vinduene. Ved porten var det ringeklokker flankert av diverse navnelapper. En av lappene hadde påskriften ”Patrick Bateman”. Jeg humret innvendig mens jeg lurte på om noen av de andre hadde sett det og tatt referansen. Det bodde visst en kar med humor i denne bygningen.

            ”Se,” sa jeg og pekte på lappen. ”Patrick Bateman. Hehe.”

            Jeg fikk skuldertrekk og uinteresserte blikk fra de omkringstående. 

Hadde ingen av dem kjennskap til American Psycho?

            Arman kom ut og åpnet porten, geleidet oss over en liten gårdsplass preget av viltvoksende vegetasjon, og inn i en uryddig, toetasjes leilighet. Veien gikk opp en trapp som endte i en trang stue med et par skittenhvite sofaer, et bord og noen tomme bruskasser som fungerte som sittemøbler. En bøtte fylt til randen med ølkorker sto midt på det uryddige bordet. Rett overfor meg satt en jente som jeg hadde forstått at Arman hadde studert filosofi med i fjor. Jeg hadde oppfattet så mye som at hun het noe på S, men mer enn det visste jeg ikke om henne. Hun var smålubben og mørkhåret, litt dvask i ansiktet, kvapsete og med en strikkelue trukket halvveis nedover ørene. Hun anerkjente meg ikke, merket jeg. Virket snarere misbilligende overfor meg, unngikk å se på meg med annet enn forakt i blikket.

            ”Jeg drikker alle dager med unntak av søndag og tirsdag,” sa hun. ”Det er sånn det skal være.”

            Jeg, Oscar og Ole, som alle satt i sofaen, så på henne og nikket mens hun begynte å snakke om filmklubben på Samfundet, som hun mente vi måtte melde oss inn i. Det var noe ubestemmelig ved henne, noe litt umodent, barnlig. Hun virket ikke direkte fiendtlig mot de andre, men var heller ikke åpen mot verden. Litt innesluttet og alternativ, med Conversesko og en lusekofte med fiskebeinmønster. Jeg forestilte meg at hun hørte på Sigur Rós og Arcade Fire. Det kunne vært atskillig verre.

            Jeg fikk god kontakt med Oscar. Samtalen fløt lett og ubesværet mellom oss etter hvert som vi tyllet innpå øl. Det kom frem at han ikke hadde skaffet seg noen skikkelig bopel ennå, men bodde midlertidig i en leilighet stilt til disposisjon gjennom det kollektive tilbudet Tak Over Hodet, som Studentsamskipnaden sto bak.

            ”Jeg bor også der,” sa Robin, en medstudent som satt vis-à-vis oss med en flaske Riesling i nevene.

            ”På Alle mann under tak?” sa Oscar og gliste.

            ”Tak Over Hodet, ja,” sa Robin. ”Men skal bort derfra snart. Skal på en visning i morgen.”

            ”Må skaffe meg noe skikkelig snart, jeg også,” sa Oscar.

Ganske snart strømmet det på med folk, og det tok ikke lang tid før leiligheten var full. Noen ble henvist til underetasjen, hvor Arman fikk ryddet godt nok til at det var mulig å sitte i sofaen og stolene der. Det ble snakket om emner direkte eller indirekte relatert til filosofi. Populærvitenskap ble også berørt, og selv om jeg etterhvert begynte å bli full, var jeg påpasselig med å legge skjul på mine preferanser hva angikk forklaringer på det evige stridstema som var Den Menneskelige Natur. Min foretrukne forklaringsmodell, hvor kampen mellom metafysiske krefter sto i sentrum, ville naturligvis blitt uglesett i dette selskapet. Derfor sørget jeg for å la alle tro at jeg forfektet en rendyrket biologisme, og ingen skulle få innbille seg noe annet enn at jeg var en reduksjonist med et materialististsk-mekanistisk livssyn. Referansene til Richard Dawkins og Daniel Dennett satt løst, og ukritisk lirte jeg av meg hyllester til disse tenkerne. Innimellom panegyrikken mot Dawkins, tok jeg meg tid til å sable ned populærfilosofen Lars Svendsens bok Mennesket, moralen og genene. Denne ga jeg uttrykk for at jeg fant høyst tvilsom – den var argumentativt svak og skrevet av en person som åpenbart ikke var vitenskapelig skolert. At jeg selv var enda mindre skolert, og følgelig ukvalifisert til å bedømme sannhetsgehalten i Svendsens bok, så jeg glatt bort fra. Etter mine tilhøreres blanke blikk og lydhøre ansikter å dømme, tok de det uansett ikke tungt at jeg var underkvalifisert. I deres øyne og ører var jeg like skikket til å diskutere dette emnet som enhver evolusjonsbiolog eller vitenskapsfilosof, og jeg var fornøyd med denne responsen, denne ukritiske respekten som ble meg til del når jeg snakket. Alkoholen skar bort hemningene, slik Occams barberhøvel skjærer bort guder og andre såkalt overflødige hypoteser fra vitenskapelige forklaringsmodeller. Men det var nesten ingen jenter å se der, noe som uvegerlig fikk meg til å tenke at tiradene mine falt på steingrunn, at de ikke kunne lede til noe mer, noe annet enn denne ukritiske respekten og blinde tiltroen jeg mente å kunne spore i disse guttenes blikk. Jeg kunne kanskje sette meg i respekt blant en gjeng gutter, men jeg kunne ikke få noe fitte.

            På et tidspunkt befant jeg meg plutselig på kjøkkenet, stående sammen med Angus, Arman og noen andre. Overfor Angus uttrykte jeg meg min kjærlighet til Karl Ove Knausgårds bøker. Jeg la heller ikke skjul på at jeg likte Michel Houellebecq og Bret Easton Ellis.

            ”American Psycho er stor litteratur,” sa jeg. ”Du må få lest den. Patrick Bateman bor jo forresten i bygningen her. Ja, det er hovedpersonen, vet du.”

            Jeg følte meg som en idiot.

Selv sa Angus at det var Bjørneboe som var hans store skjønnlitterære forfatter, hvorpå jeg pliktskyldigst måtte meddele at jeg aldri hadde lest noe av Bjørneboe – annet enn noen av diktene, de mest kjente blant dem.

            ”Skal få gjort det,” snøvlet jeg. ”Skal snart lese Bestialitetens historie.”

”Det må du få gjort,” sa han og slo meg på skulderen.

Jeg vendte meg mot Arman og prøvde å feste blikket på ham.

”Men jeg syns du er grei, jeg altså,” sa jeg uten forvarsel, og klappet ham på

overarmen.

Han lo støyende. ”Takk, takk,” sa han og klappet meg tilbake før han imiterte det jeg hadde sagt og lo mer.

            Jeg var allerede merkverdig beruset, enda jeg ikke hadde drukket stort mer enn en sixpack. Likevel gikk jeg ikke av veien for å ta en slurk gin da tilbudet kom opp. Hvem flasken egentlig tilhørte, var jeg usikker på, men det var enten Lukas eller Arman eller Angus. Uansett drakk jeg da noen tilbød meg et glass. Den einebærlignende smaken var ubehagelig, men det tok ikke lang tid før jeg var så fjern at det ikke gjorde noe. Det ble mørkt.

Før jeg visste ordet av det var jeg på vei bortover mot Samfundet, sammen med en sunnmøring som het Jesper.

            ”Jesper og Julius,” sa jeg. ”Som de typene i Rølp. Det gamle tegneseriebladet, vet du. Jesper, Julius og Børst-Lars.” Jeg lo.

            Det viste seg at Jesper hadde studert religionsvitenskap før han begynte på filosofi. Han hevdet å ha hatt den kristne såkalte skeptikeren Bjørn Are Davidsen som foreleser. Siden Davidsen var et av forbildene mine, hadde jeg stor glede av å følge med på Dekodet, den omfangsrike bloggen hans, hvor han skrev utførlig om vitenskap, teologi og gudsbeviser. Dessuten forfattet han underholdende apologetiske essays om kristendommen og dens historie, emner som rørte ved kjernen av mitt vesen. Men at han foreleste på Dragvoll hadde jeg ikke trodd, og jeg mistenkte at Jesper løy for meg, om enn kanskje utilsiktet.

Selv om jeg likte Bjørn Are Davidsen, fant jeg det underlig at han figurerte som talsmann for foreningen Skepsis. Skepsis markedsførte seg som en organisasjon som bedrev, etter eget utsagn, ”kritisk undersøkelse av det uforklarlige, det utrolige og det marginale”. Men de ville altså være bekjent av å la en kristen være ansiktet deres utad. For kristendommen var vel ikke hverken uforklarlig eller utrolig … Neida … Selv vektla jeg nettopp dette utrolige og uforklarlige. Jeg sa som kirkefaderen Tertullian: Jeg tror fordi det er absurd. For hva er det vel vitenskapen har vist oss, om ikke nettopp at universet, at livet, er grunnleggende absurd? Enhver vitenskapelig oppdagelse er kontraintuitiv, den strider mot intuisjonen, strider mot fornuften, strider ofte mot logikk og mot det man kjenner som naturlover. Ett paradigme avløser et annet, og en ny verden av absurditet åpenbarer seg. Derfor trodde jeg heller ikke på liv på andre planeter. Tanken om utenomjordisk liv var blitt populær, det utidsmessige var å hevde noe annet enn at liv var allestedsnærværende i universet. Men hva var det mest absurde: Et gigantisk univers blottet for liv? Eller et fullt av liv? Det førstnevnte, så klart. Et uendelig, svart tomrom, hvor menneskeheten var eneste romfarende sivilisasjon, hvor jorden var eneste verden som huset noe mer enn éncellet liv. Jeg stolte på at det kontraintuitive og absurde viste meg vei mot sannheten. Var jeg i tvil om hvilken løsning jeg skulle velge på et bestemt problem, valgte jeg alltid den mest absurde, den mest kontraintuitive. Det var som regel den riktige. Derfor trodde jeg også på Liebhauss’ lære og på Satan. Jeg kunne ikke forestille meg noe mer absurd enn at Liebhauss skulle ha rett i sine antagelser, kunne ikke forestille meg noe mer kontraintuitivt enn at Satan virkelig fantes, som entitet, som en skikkelse i verden, en skikkelse med makt til å gripe inn og forandre livene våre på en helt grunnleggende måte.

Idet Jesper snøvlende forsvant inn på Samfundet, gikk jeg selv tilbake til sentrum. Jeg satte meg utenfor Nidarosdomen og stirret opp på den store, grå steinfasaden. I flere europeiske byer hadde jeg sett noen av verdens mest kjente katedraler, men ingen imponerte meg like mye som denne. Det var ikke på langt nær den største, men noe med beliggenheten gjorde den liksom mer ruvende, mer majestetisk. For bygningene rundt var små, lave, lite iøynefallende – de gjorde ikke noe vesen av seg, de fremhevet snarere katedralen, løftet den opp i lyset, gjorde den større enn den egentlig var og kanskje, hva vet jeg, hadde rett til å være. Og alle figurene som var hugget ut i fasaden, alle de små gargoylene og demonene og helgnene som sto i sine uthugde nisjer, var en påminnelse om en annen tid, en svunnen virkelighet, noe som hadde gått tapt bak et slør av løgner, bedrag og seklers ondsinnede forstillelse. For ved å hengi seg til opplysningstidens rasjonalitet og sekularismen som fulgte i kjølvannet av den industrielle revolusjonen, hadde mennesket gitt avkall på sitt forhold til de høyere maktene, transcendente entiteter som mennesket, delvis uten å vite det, uvegerlig sto i gjeld til. Slik hadde mennesket i sin grenseløse dårskap ofret verdighet og guddommelighet på vitenskapens alter – mest av alt for å tekkes sin egen hybris. Dette var en utvikling jeg visste det ville bli umulig å snu, og jeg hadde da heller ingen ambisjoner om det. Men personlig ønsket jeg intet mer enn å vende tilbake til en enklere tid, en tid da man fortsatt kunne høre Guds røst runge utover verden, da man fortsatt kunne høre pauker og basuner gjalle fra hinsidige sfærer. For meg var Gottlob Liebhauss nøkkelen til denne tiden, dette lukkede rommet. Og Bibelen …? Bibelen var døren som måtte låses opp.

            Et par jenter satte seg ved siden av meg. Jeg prøvde å snakke til dem, men de svarte ikke, så bare stygt på meg, reiste seg og gikk.

            Så jeg reiste meg og begynte å gå mot torget, hørte Åge Aleksandersen spille et sted i det fjerne, mens jeg gikk nedover Bispegata og forbi Katedralskolen. Jeg stoppet et par jenter og spurte dem, på riksmål, om veien til utestedet Macbeth, selv om jeg utmerket godt visste hvor det lå.

            ”Det er der nede,” sa den ene, og pekte.

            ”Åja,” sa jeg. ”Kan dere ikke følge meg bort.”

            ”Vi skal vel den veien uansett?” sa hun og så på venninna. Hun nikket.

            ”Fint,” sa jeg og slo følge med dem. ”Jeg er ny her i byen, skjønner dere. Studerer nanoteknologi. Hva med dere?”

            ”Vi studerer sykepleie på HiST.”

            ”Sykepleie? Er det noe gøy, da?”

            Den ene av dem sukket. ”Det er det. Men du er den fjerde nanoteknologifyren som spør oss om veien nå i kveld, vet du det?”

            ”Jaha?” sa jeg. ”Rart med det. Er vel mange nanoteknologer i byen nå.”

            Et stykke fra Macbeth forlot de meg og ble borte i natten. Jeg ble stående utenfor den brune puben, kikkende inn. Det var kø utenfor, og jeg hadde ikke lyst til å gå inn. Så jeg gikk og satte meg i en trapp og begynte å prate om kebab med noen tilfeldige østlendinger som dukket opp.

            ”Det fins ikke skikkelig kebab i denne byen,” sa den ene fyren.

            ”Hva er i veien med den?” sa jeg.

            ”Det er ikke kjøtt her. Bare noe skvip de kaller kebab og overpriser, slenger ut på markedet og forlanger at vi kjøper det. Tofu eller soya eller noe. Smaker papp. De kan ikke lage kebab i Trondheim. Faen æss, du må til Oslo for å kjøpe kebab, vett’.”

            ”Hva med den på Sesam? Er ikke den heller god?”

            ”Helt grei, sikkert. Har ikke smakt den.”

            Og så begynte han å legge ut om kebabens beskaffenhet, om hemmeligheten bak god kebab, om århundrelange tradisjoner overlevert fra far til sønn gjennom generasjoner, om spesielt utvalgt krydder, om kjærlighet til kjøttet, om å skave av passende strimler som får surre i vegetabilsk fett på en temperatur som på en øm og varsom måte ivaretar kjøttets sødme, dog uten å ødelegge noe av den umiskjennelige saltheten som setter en ekstra spiss på smaken og minner deg på at du spiser noe som har pustet, som har levd, som har beitet i gresskledde, solvendte skråninger, med saftige vekster som har gitt næring til kjøttfulle dyrekropper. Han reiste seg opp og fektet med armene, deklamerte stående mens jeg iakttok ham og nikket bifallende. Lidenskapelig sto han slik og doserte om kebab. Folk begynte å samle seg rundt oss. De så på, de nikket. Noen var tilsynelatende på nippet til å klappe. Så, like plutselig som han hadde begynt, sluttet han å foredra. Han satte seg, stakk en plastgaffel ned i pitabrødet sitt, spiddet en strimmel kinakål og puttet den i munnen, påpasselig med å slikke litt på gaffelen for å få i seg all Thousand Island-dressingen. Folk trakk seg unna igjen.

            Jeg reiste meg, sa adjø og forlot dem. Gikk en snartur innom et lite utested som het Hellbunny, beliggende i Olav Tryggvasons gate. Jeg hadde en forestilling om at denne baren huset svartkledde folk, unge metalheads og gothere. Overraskelsen var derfor stor da klientellet viste seg å bestå av middelaldrende, overvektige alkiser og blandingsmisbrukere i snowjoggers, one-piecer, parkaser og allværsjakker. Interiøret var ikke de svarte veggene, forkrommede stålstengene og røde latexsofaene jeg hadde forestilt meg, men en pastellfarget og grelt utseende masse av myke syttitallsstoler og respatexbord med blomstrete serviettduker og gjenglemte glass halvfulle av øl. Hvorfor hadde jeg blitt forledet til å tro at dette var et gothersted? Det utslagsgivende må ha vært skiltet på fasaden, med den røde gotiske skriften på svart bakgrunn. ”Hellbunny” sto det. Navnet i seg selv ga ikke akkurat assosiasjoner til middelaldrende, spray-tannede alkoholikere og pillemisbrukere i beige allværsklær, som i et pastellfarget interiør sto og la an på hverandre mens de mimret om svunne tider.

            På do kom en gammel fyr bort til meg.

            ”Du,” sa han til meg, med spritdunstende ånde. ”Jeg ser du er fryktelig smart, at du har høy IQ …”

            Jeg så på ham, uforstående.

            ”… men du må ikke være så ond.”

            Hva i helvete mente han?

            ”Du må ikke være så ond.” Han satte øynene i meg, holdt blikket mitt fast.

            Jeg gikk derfra med mannens enigmatiske ord ringende i hodet. I Olav Tryggvasons gate støtte jeg på Isak, en bekjent fra Steinkjer, som jeg ikke hadde snakket med på lenge.

            ”Jeg skal bort på nach hos en motorsykkelklubb,” snøvlet han. ”På Solsiden. Bli med?”

            Jeg nikket og slo følge med ham.

            ”Du,” sa jeg. ”Si unnskyld til folka i Steinkjer. Si at de ikke har grunn til å hate meg. Jeg vet det er folk der som hater meg, men de har ikke grunn til det. Si det til dem.”

            ”Hater deg?” sa han og så på meg med glassaktige øyne. ”Hvem skulle hate deg der?”

            ”Du vet hva jeg mener.”

            ”Jeg snakker jo ikke med andre enn Markus nå til dags. Og Thea. Det er vel de eneste av de du kjenner jeg snakker med nå. Thea har jo fått barn, forresten. En liten gutt.”

            ”Vet det.”

            ”Ja, og så delte vi telt sammen med Kine på Storås i år. Hun hender det jeg snakker med.”

            Jeg var taus.

            ”Den eneste som ikke liker deg der er vel Kine.” Han så på meg. ”Kine liker deg ikke.”

            ”Jeg må pisse,” sa jeg og stoppet bak en statue. ”Bare gå, du. Jeg kommer etter.”

            Isak fortsatte bortover kaia mot Solsiden. Etter at jeg hadde pissa, løp jeg etter ham. Jeg så ham forsvinne inn i et grått pakkhus. Jeg stoppet litt utenfor, hørte støy der inne, åpnet døra og kom inn i en slags entré, hvor det sto noen få støvletter og boots på det skitne betonggulvet. Høy musikk kom fra rommet innenfor. Og det var varmt, uhorvelig varmt. Jeg så etter et sted å henge av meg jakken, men fant ingen knagger, ei heller noe å legge den på. De eneste møblene der var noen høye metallskap. Jeg åpnet et av dem, det var fullt av hyller. På en av dem lå det en feminin veske i svart skinn. På en annen sto en flaske Absolut Vodka. Jeg åpnet flasken og drakk en slurk, rapte og drakk enda en. Idet jeg skulle til å legge fra meg jakken på en av hyllene, fikk jeg innerst i skapet, delvis skjult av mørket, øye på noe svart og svakt glinsende. Allerede hadde jeg en mistanke om hva det var, men jeg stakk en hånd inn og kjente kaldt metall mot hånden. Jeg trakk gjenstanden ut og holdt den opp foran meg.

En Taurus PT92 i rustfritt stål.

Jeg veide den i hånden, kjente den særegne tyngden. Uten å tenke meg om, puttet jeg pistolen i veska, som viste seg å være halvfull av esker med ni millimeters kuler og tomme magasiner. Jeg slengte veska over skuldra, grep vodkaflaska, gikk ut døra og travet tilbake mot sentrum. Noen motorsykkelklubb var jeg ikke interessert i å oppholde meg i nå. Jeg ville hjem. Jeg drakk litt mer på vei bortover mot Munkegata.

En stund etterpå befant jeg meg plutselig på Moholt. Jeg var utendørs, og minnes en taxi eller en annen bil. Et annet erindringsbilde er en jente som konstaterte at jeg var full og trengte hjelp. Sa hun ikke noe om at var synd på meg også, mon tro? Og var det ikke et snev av omsorg å spore i øynene hennes? I neste øyeblikk var jeg hjemme, hvor jeg sto og fiklet med låsen. Det tok meg noen minutter før jeg oppdaget at jeg holdt nøkkelen feil vei, at det var den smale enden, ikke den brede, som skulle stikkes inn i låsen.

Neste dag oppdaget jeg at jeg hadde mistet posen min. Jeg hadde glemt den igjen enda en gang, men hvor? Det første som slo meg var Armans leilighet, så jeg sendte ham en melding. Joda, posen var der, den, og det var bare å komme og hente den. Før jeg dro åt jeg en pakke fiskegrateng fra Lerøy, som kostet ti kroner på Rema, og et par rå gulrøtter. Mens jeg, kledd i skinnjakke og en rød Levi’s-hettegenser, satt på bussen ned mot byen, tenkte jeg på det som lå i posen. Skriveblokk og en notisbok med sensitivt innhold, som Arman helt sikkert hadde snoket i allerede. Men jeg kunne ikke klandre ham.

            Arman tok imot meg i entreen i første etasje.

            Han så på meg og gliste. ”Full i går?”

            ”Ja, sånn passe.”

            Han lente seg mot meg og senket stemmen. ”Jeg leste jo den teksten din … om de frøene … shit! Det var skikkelig mindblowing. Beste jeg har lest.”

            Jeg så på ham, strevde med å forstå hva han siktet til. ”Ja …?”

            ”Husker du ikke at du sa det? Tripprapporten? På det forumet? Norsk FreakForum?”

            ”Åja, faen, nevnte jeg det?”

            Han lo. ”Visst faen.” Han lente seg tettere inntil meg, snakket lavere. ”Men det blir mellom deg og meg altså. Jeg skal ikke si det til noen.”

            ”Fint.”

”Men du, vi er noen folk her som driver og skriver litt, jobber med noen prosjekter. Så det kan hende vi kontakter deg hvis vi trenger hjelp. Greit?”

            ”Ja, ja, bare å kontakte meg det.”

            ”Fint. Kom, vi går opp.” Han snudde seg og gikk mot trappa. ”Posen din ligger oppe.”

            I andre etasje var det folk, noen som romsterte på kjøkkenet, andre som spilte musikk på rommene sine. Jeg hilste på ei fin jente som var hos en av typene som bodde der, før Arman rakte meg posen og sa adjø. Jeg kikket ned i den på vei ut. Alt så ut til å være på plass, men jeg kunne bare håpe at ingen hadde kikket i sakene mine. Jeg lovet meg selv å aldri igjen drasse på slike ting når jeg skulle på fest.

           

4

Hver eneste kveld var det noe som skjedde. Faddertiden var en lang sammenhengende fest, og jeg kjedet meg akkurat like mye som jeg pleide å gjøre på fester. Den ene uinspirerende samtalen fulgte den andre, og var like lammende og sløvende for sjelsevnene som ølflaskene jeg ukritisk konsumerte. Inntrykkene fløt over i hverandre, i en ubestemmelig masse av hendelser, tildragelser, tanker, følelser. En sømløs vev av retningsløse tråder, filtret sammen av tilfeldigheter, bussturer, dulgte blikk som ikke ble møtt med annet enn taushet, likegyldighet.

Noen dager etter skolestart møtte jeg Eskil.

Arman sendte ut melding til fadderbarna om en fest i en liten park over Samfundet. Det var en happening som kom på kort varsel, så jeg hadde ikke drikkevarer i kjøleskapet. Jeg slet meg ut av søvnen og dro nedover, møtte opp akkurat idet folk var iferd med å forlate parken. Arman drev og løp ned en sklie mens han ropte og skrålte. Jeg misunnet ham evnen han hadde til å oppføre seg som et barn, denne barnlige gleden som alltid lot til å boble opp i ham lik kullsyre i mineralvann. Jeg fikk øye på et par nye fjes der, et mørkhudet og et lyshudet.

            Den ene fyren, den lyshudete, kom mot meg mens han gliste bredt.

”Du må være Julius,” sa han. ”Har hørt mye om deg.”

Jeg tok ham i hånden. ”Og du er?”

”Eskil. Jeg hører du driver og skriver?”

Jeg nikket.

”For Vi Menn og sånn, da eller? Erotiske noveller?”

”Blant annet.”

Han lo, men ikke ondsinnet. ”Det er kanskje mange kreative folk her?”

”Tja. Er vel noen.”

”Jeg er musiker selv, da.” Vi begynte å gå nedover mot Bakklandet. ”Har absolutt gehør. Skriver sanger selv. Komponerer. Gikk musikklinja på Molde VGS. Du er jo også fra Romsdal?”

Jeg nikket. ”Fra Soldalen.”

”Soldalen, ja …? Kjenner du … Sabrina? Jeg gikk sammen med henne på musikk. Hun var fra Soldalen.”

”Sabrina Lunde?”

Han nikket.

”Kjenner søstra hennes, så vidt.”

Plutselig begynte regnet å hølje ned. Vi søkte ly under et tak til det verste hadde gitt seg. Så gikk vi videre. Arman løp som en galning, skled på asfalten og kollapset i en bylt av armer og bein. Han brølte av smerte. Vi andre lo.

Ved Bybroen Antikvariat, nederst på Bakklandet, stoppet Arman oss og pekte på døra.

”Dette er Bybroen Antikvariat,” sa han. ”Det liker filosofene.”

Vi nikket. Selv kjente jeg til Antikvariatet fra før, hadde vært på filosofiske tilstelninger der flere ganger og truffet opptil flere filosofer og andre mer eller mindre forhutlede eksistenser. Det var et koselig lite sted, mørkt og gammelt og trangt. Med brunbeisede vegger og peis i andre etasje, var det innbydende og varmt. Innehaveren hadde kjøpt en bok av meg en gang, han hadde fått den for to halvlitere.

Eskil virket uhørt energisk og utadvendt. Hele tiden smilte han bredt. Han snakket høyt og breiet seg ut. Til høyre for meg hadde jeg den andre fyren. Han var nordlending, noen centimeter lavere enn meg og snakket også i ett sett. Om islam.

En mørhudet fyr som snakker om islam, tenkte jeg. Jeg hadde allerede gjort koblingen, men jeg spurte: ”Er du muslim?”

Han ga meg et kort, misbilligende blikk. ”Nei, nei. Jeg er motstander av islam. Jeg starta den nest største anti-islamske gruppa på Facebook.”

”Akkurat.”

”Jeg hater bin Laden og den gjengen der. Forbildene mine er Christopher Hitchens, Richard Dawkins, Sam Harris, Daniel Dennett, Richard Carrier …”

Mens vi gikk gjennom Lykkens Portal på Gamle Bybro, fortsatte han å ramse opp navn på forbilder han fetisjerte og bøker han hadde i samlingen, som angivelig omfattet tusenvis av bind. Det var noe mekanisk over denne oppramsingen hans, liksom han leste fra et manus. Alt virket innøvd, ingenting spontant. Det fantes ikke improvisasjon over ham, fantes ikke kreativitet eller evne til å tenke holistisk, noe jeg fant litt foruroligende. Vi begynte å snakke om Dawkins’ kommende bok, The Greatest Show on Earth, men det eneste jeg kunne tenke på var Vilde og hvorfor hun ikke var der. Hva hadde skjedd med henne? Hadde hun sluttet?

”Der borte er homseklubben i byen,” sa Arman og pekte på et utested bak oss. ”Så hvis noen av dere har slike preferanser, vet dere hvor dere skal gå.”

Folk lo.

Snart ble jeg gående ved siden av en fyr som het Nils og var fra Lom.

”Jeg skal bli revisor,” sa han. ”Studerer bare filosofi i et år først.” Han forklarte at han skulle studere revisjon og ta over familiegården. Planen var visst allerede fastlagt, men jeg fikk ikke inntrykk av at det var noe han gledet seg til. Snarere virket det som om foreldrene hadde lagt denne planen for ham, og at han mest av alt ønsket seg noe annet enn å bli revisor og gårdbruker. Han begynte å snakke om pyroteknikk, at han hadde tatt et kurs i det og var sertifisert pyrotekniker. Vi fant ut at vi begge hørte på Tool, så jeg skjønte at han måtte være en ganske smart fyr, tross det bondske, nesten uflidde utseendet hans. Han manglet en fortann, noe som forsterket inntrykket av at han kom rett fra en pappeske på gata.

Vi kom fram til utestedet Vista, en fancy klubb med neonlys og ungt, velkledd klientell, hovedsakelig BI-studenter og andre som utdannet seg innen økonomi, markedsføring eller ledelse. Jeg hatet slike steder, men nå hadde jeg bestemt meg for å være sosial, så jeg viste frem legitimasjon og gled inn sammen med de andre. Jeg gikk stadig og gjentok at denne fadderuka var en unntakstilstand for meg, at jeg vanligvis ikke levde slik, men hadde muligheten til det nå, siden jeg plutselig hadde begynt å tjene noen kroner på skrivingen i sommer. For meg, som hadde isolert meg fra omverdenen i flere år, var det en atspredelse å være ute med folk. Jeg følte jeg kunne lære noe ved å møte nye mennesker, følte at disse bekjentskapene kunne tilføre meg noe. Kunnskap, glede, et eller annet. Så overbevist var jeg om dette at jeg hver eneste kveld ble med ut, enda jeg innerst inne visste at jeg trivdes best i eget selskap, lesende eller – aller helst – skrivende. Selvsagt visste jeg at bøkene kunne tilføre meg mer enn de aller fleste av disse menneskene kunne, men nå skulle jeg være sosial, knytte noen nye kontakter, få noen nye venner, all den tid jeg hadde forledet meg selv til å tro at berikelsen dette kanskje ville gi meg, kunne veie opp for tapt skrivetid.

Innenfor begynte Eskil straks å slå seg løs sammen med en haug jenter. Han var merkelig kledd, hadde på seg en gråmelert, løstsittende joggebukse og en jakke i semsket skinn. Jakken var for så vidt fet nok, men buksa passet liksom ikke helt inn på denne klubben. De søte jentene han fant seg syntes ikke å ta notis av det – de smilte og lo, og jeg fikk inntrykk av at Eskil var et naturtalent på dette området, at han var en naturlig utadvendt person som rett og slett hadde draget. Det skulle ettertrykkelig vise seg at mistanken min hadde vært ubegrunnet.

Vi satte oss ved et par runde små bord i en mørk krok. Musikken var øredøvende, så det var nesten umulig å føre en skikkelig samtale. Likevel gjorde Angus og jeg et forsøk. Sammen med Einar og Bård, medstudenter av oss, snakket vi om politikk, om egalitære samfunn og statsvitenskap. Jeg insisterte på viktigheten av å huske at mennesket er et dyr, noe Einar fant usmakelig.

”Mennesket er ikke et dyr,” sa han med sin brede sunnmørsdialekt. ”Og miljø er mye viktigere enn arv. Arv spiller ingen rolle. Alle har de samme mulighetene. Å si noe annet er rasistisk og moralsk forkastelig.”

”Miljø er viktig, men arv er enda viktigere,” sa jeg. ”Arvede egenskaper setter uvegerlig begrensninger for hvor mye miljøet kan påvirke oss. Og selvsagt har ikke alle de samme mulighetene.”

Han bøyde seg over bordet. ”Åhåh, du! Har ikke alle de samme mulighetene, liksom!?”

Jeg fryktet at jeg hadde å gjøre med en virkelighetsfornekter av dimensjoner, så jeg lot ham få det siste ordet og trakk meg tilbake fra diskusjonen. Slike samtaler var uansett unyttige. Alle sto på sitt, og de færreste ønsket å ta innover seg vitenskapelige realiteter. Biologien var uglesett i Norge; det viktigste var politisk korrekthet, selv om den gikk på bekostning av virkeligheten. Alle kriminelle handlinger skyldtes uheldig innflytelse i oppvekstmiljøet, alle mobbere var uskyldige, mobbeofrene var de egentlige synderne. Ble du stukket med kniv, hadde du helt sikkert gjort deg fortjent til det. Knivstikkeren var derimot en stakkar som hadde hatt slik en vond oppvekst, og som måtte rehabiliteres ved å få seg noen måneder i et hotellignende fengsel. Slik var den norske virkeligheten, og slik kom den til å forbli. Ingen empiri kunne få beslutningstagerne til å snu, for de lot ikke forskning komme i veien for inngrodd ønsketenkning. De var urokkelige i sine forstokkede vrengebilder av virkeligheten, og det eneste man kunne gjøre var å la dem holde på, la dem lulle seg dypere ned i feberfantasiene sine mens samfunnet langsomt gikk til grunne rundt dem, rundt oss.

Det dukket opp en kraftig bygget brande som var en venn av Arman. Han rakte meg hånden og presenterte seg, men jeg oppfattet ikke navnet i all støyen. Irriterende nok presterte han å velte et ølglass – jeg mistenkte at det var med vilje – over et telys som sto på bordet. At jeg fikk øl på buksa var for så vidt ikke så nøye. Verre var det med all stearinen som både kom på jakkeermet og på buksa. Hvit stearin i skrittet på en svart bukse kunne fort gi uheldige assosiasjoner. Han unnskyldte seg, men jeg smilte som en annen idiot og sa det var greit. Så gikk jeg derfra og dro hjem.

Det tok flere dager før Vilde dukket opp igjen. Det skjedde i anledning av en gruppeøving i faget Exfac-008, Tekst og argumentasjon. Foreleseren, Odd Ansgar, var en bekjent av meg, en jeg hadde møtt for lenge siden, på Bybroen Antikvariat. Hans lettere nervøse, litt keitete opptreden kom derfor ikke som noe sjokk på meg, men jeg merket at mange av medstudentene mine hadde reservasjoner overfor ham. Det kom kritiske spørsmål og innvendinger, men jeg fulgte ikke med på dem, fikk ikke med meg hva de gikk ut på. Jeg var nemlig altfor opptatt med å tegne en hodeskalle på baksiden av et ark vi hadde fått utdelt. Vilde satt ved siden av meg, og jeg prøvde å imponere henne med tegneferdighetene mine. Med en blå kulepenn skraverte jeg frem kraniets form mens jeg smilende beundret kreasjonen. Jeg klarte ikke legge skjul på stoltheten.

            ”Den begynner å ta form,” sa Truls og smilte på en måte som var ukarakteristisk for ham. I det hele tatt var det sjelden han viste seg så sympatisk som han gjorde nå. Minutter før, mens tegningen ennå hadde vært noen usammenhengende streker, hadde han lurt på hva jeg tegnet, men jeg hadde ikke sagt noe. Hodeskaller var et av gjennomgangstemaene for det jeg pleide å drodle på slike ark. Jeg var besatt av hodeskaller, tegnet dem overalt. Margene i skriveblokkene mine var fulle av dem, såvel som stiliserte eller abstraherte kvinneansikter, sirkler med graderte skygger eller fabelskapninger som typisk var halvt menneske, halvt dyr. Ofte hadde kraniene og skapningene oksehorn, for jeg hadde en dragning mot vesener med horn i pannen, en dragning mot antropomorfe dyr, demoner, demiguder, avgudsbilder, alt som kunne gi meg assosiasjoner til noe mytisk og svunnet og fremmed, alt som minnet om jungianske arketyper eller atavistisk nostalgi slik det ble formidlet gjennom skriftene til Liebhauss eller den store britiske magikeren Austin Osman Spare, et annet av mine forbilder, som sto i gjeld til den tyske mesteren. Krumme, sabellignende horn var noe av det vakreste jeg visste på et kranium, og jeg drømte om å få horn selv, om å få foretatt kirurgiske inngrep, om å gro beinete, sabelformede utvekster fra pannebrasken, for det var vakkert, å så vakkert!

            Jeg fremviste ingen synlig skuffelse over at Vilde lot til å ignorere tegneinnsatsen min. Jeg godtok at hun var opptatt med tafatte forsøk på å kurtisere Steffen, en litt barsk og muskuløs fyr som satt ved samme bord og var noe av en gåte.

            ”Har jeg ikke sett deg på en butikk før?” sa hun. ”Sitter du i kassa på Ica?”

            Han ristet på hodet og så uinteressert på henne. ”Har jobbet i butikk, men aldri på Ica.”

            Hun smilte flørtende og lo. ”Er sikker på at jeg har sett deg på Ica.”

            Han gliste til henne. ”Har nok aldri jobbet der.”

Etter at timen var omme ble jeg stående utenfor klasserommet sammen med Vilde og Truls. Jeg lirte av meg noen fraser om Schrödingers Katt og andre kvantemekaniske eksperimenter. Hverken Vilde eller Truls hadde peiling nok til å oppdage at mye av det jeg sa sikkert ville blitt stemplet som bullshit av en kvantefysiker, all den tid jeg baserte meg på enkle, populærvitenskapelige kilder, som var det eneste jeg hadde forstand til.

            ”… derfor medfører Heisenbergs usikkerhetsrelasjon at vi aldri kan få sikker viten om noe som helst,” sa jeg mens jeg gestikulerte forklarende.  

Etter hvert dreide samtalen over i retning av norsk samtidspolitikk, og vi gikk derfra, ned mot bussholdeplassen. Vi gikk om bord i buss nummer ni, og satte oss bakerst. Jeg lånte Truls en tier slik at han fikk nok til billetten. Vilde satte seg mellom oss, og hørte passivt på mens vi snakket om norsk politikk. Samtalen kretset rundt blasfemiparagrafen som Stoltenberg hadde prøvd å innføre, om karikaturtegninger og den forestående debatten mellom Jonas Gahr Støre og Erna Solberg, som om kort tid skulle holdes på Samfundet.

            ”Jeg kan ingenting om politikk,” sa Vilde og smilte nervøst. ”Bare snakk, dere.”

            Så vi snakket og snakket, gjorde alt vi kunne for å imponere henne, for å utklasse motparten. Men før vi visste ordet av det hadde hun gått av på Solsiden, heldigvis ikke uten at vi først hadde rukket å utveksle numre og avtale en pils med henne. Det var jeg som hadde brakt emnet på banen. Hadde det ikke vært fint med en øl etterpå? Jo, det kunne vel vært fint.

            ”Jeg skal bare ordne noe hjemme først,” sa hun. ”Søsteren min trenger hjelp med innflyttingen. Så kontakter jeg dere.”

            Jeg og Truls gikk av i Dronningens gate, og tok turen innom busselskapet Team Trafikks hovedkvarter. Håpet var at det skulle gå an å kjøpe busskort der, men køen viste seg å være uendelig lang. Vi spurte noen ansatte om de hadde andre utsalgssteder. Det hadde de, på sentralstasjonen. Dermed gikk vi dit. På veien bortover spurte jeg ut Truls om hvilke litterære preferanser han hadde, hva han likte av skjønnlitteratur.

            ”Har jo lest litt krim og sånn,” sa han. ”Karin Fossum, for eksempel.”

            Jeg nikket.

            Jeg snakket ikke mer om skjønnlitteratur med Truls. Ikke fordi jeg hadde noe imot krim generelt eller Karin Fossum spesielt, men fordi jeg mente å kunne fornemme at han manglet skjønnlitterære følere, at det ikke var en sfære som interesserte ham nevneverdig. Dermed hadde vi ikke noen felles plattform en diskusjon kunne bygges på, ingen felles referansepunkter linjer kunne trekkes mellom. I det hele tatt opplevde jeg en stor avstand til Truls, jeg følte ikke jeg nådde frem til ham. Nesten hele tiden virket han full av forakt overfor meg – han kom meg aldri riktig i møte, åpnet seg aldri, sa aldri hva som lå ham på hjertet, spilte alltid med skjulte kort, fordekt og listig og preget av de stadig skiftende sosiale konstellasjonene vi nesten til enhver tid var omgitt av. Det var noe hånende og kaldt ved ham, noe fiendtlig og misantropisk som sto i grell kontrast til det bildet han tegnet av seg selv på Facebook, hvor han hadde over åtte hundre venner og ofte kunne fremstå som en sympatisk skikkelse, en empat, en filantrop, full av sympati for verdens fattige og underkuede, en sann menneskevenn uten hverken evne eller lyst til å utøve onde gjerninger. Mats var ingen skjønnånd, men en skapning underlagt driftene. Han foretrakk enkle svar, godt mot ondt, svart mot hvitt, en verden uten nyanser. Alt dette var jeg ennå ganske uvitende om, men jeg begynte å få en fornemmelse.

            På sentralstasjonen ble vi stående i kø en stund, selv om køen var atskillig kortere enn den i Dronningens gate. Da vi omsider sto forrest i rekken av mennesker, for det meste ungdommer, fikk jeg rede på prisen. Jeg betalte 1400 kroner og fikk et kort som ville gi meg et ubegrenset antall reiser i 120 dager, lenge nok til å holde frem til juleferien. Det var en investering som utvilsomt ville lønne seg om jeg tok bussen mer enn cirka ti ganger per uke, og det regnet jeg med å gjøre, for jeg hadde gjort det før, hadde hatt for vane å ta bussen mye, ofte dusinvis av ganger i uken – for slik å sikre meg at jeg fikk valuta for pengene som var investert i kortet.

            Folkebiblioteket ble neste stoppested. Jeg gikk på dass i kjelleren mens Truls gjorde seg kjent med bøkene. Av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at jeg hadde noe å gjøre i andre etasje også, så da gikk vi dit. Der, ved en datamaskin, fant vi Oscar sittende, travelt opptatt med å lete etter leiligheter på nettet.

            ”Hva er planen?” sa han.

            ”Tja, tenker vel å ta en pils etterpå,” sa jeg.

            Ansiktet hans lyste opp. ”Pils!? Jeg er med. Hvor? Når?”

            ”Vet ikke helt. Har ikke avtalt noe sted.”

            ”Hvem er med?”

            ”Vilde i hvert fall,” sa jeg.

            Ansiktet hans ble, om mulig, enda lysere. ”Greit. Vent på meg, da. Skal bare gjøre meg ferdig her først.” Han så på oss. ”Vent på meg!”

            Jeg mistenkte allerede at jeg hadde gjort noe dumt.

            Truls satte seg ned og ventet. Jeg gikk bort til skranken og spurte en av bibliotekarene om de hadde Sjelfjellvik Tidende, en liten lokalavis hvor jeg i siste utgave hadde hatt en artikkel på trykk, en artikkel omhandlende en kirkegård. Den hadde de angivelig ikke, men jeg var ikke fornøyd med dét svaret, så jeg begynte å lete gjennom avishyllene på egenhånd. Det var ingen Sjelfjellvik Tidende å se noensteds. Slukøret ga jeg opp og satte meg til å vente på at Oscar skulle bli ferdig. Jeg klarte ikke å fri meg fra tanken på at det hadde vært dumt å gå hit, dumt å invitere enda en konkurrent med på et vors hvor også Vilde skulle være til stede. Jeg hadde nemlig en vag fornemmelse av at Oscar var en fyr med draget på damene, og at han ikke kom til å stoppe før han var i buksa på Vilde. Selv om denne fornemmelsen ennå var rudimentær, lå den der som en merkbar kildring innerst i ryggmargen, en anelse som lå og vaket i det navnløse grenselandet mellom bevissthet og underbevissthet, dette ukartlagte området som var så enigmatisk og dragende.

            Vi gikk innom Rema ved torget og kjøpte oss pils. Jeg kjøpte bare fem flasker, hadde bestemt meg for å ta det rolig i første omgang. Det var jo ennå tidlig, jeg fikk heller supplere senere hvis det skulle bli behov for mer. Fra Rema gikk vi nedover Bispegata, over kirkegården ved Nidarosdomen, ned til Marinen. Der fant vi en ledig benk med utsikt mot Bakklandet, byens vakreste strøk og Trondheims svar på Grünerløkka, og elva som blå og rolig rant forbi de gamle trehusene, speilende de hvite skydottene som drev over himmelen. På høyden på andre siden av elva, ruvende over Singsaker, skimtet vi Kristiansten Festning, en hvit firkantet byggekloss omkranset av en stjerneformet mur. Der ble han rykket opp til det hinsidige, landssvikeren Henry Rinnan og hans høyest betrodde kumpaner.

Så satt vi der, tre gutter i 2009. På en benk i Marinen, nippende til hver vår pils mens vi så opp mot Festningen. Det var Oscar og Truls som førte ordet; jeg hadde ingenting å bidra med, hadde ikke kompetanse på området de diskuterte. De snakket om jenter. Hvilke kriterier de la til grunn for å avgjøre hvorvidt en jente var pulbar, hva som eventuelt gjorde en jente til kjærestemateriale, og så videre. De var skjønt enige om at utseendet var det viktigste, og at en pulevenn var å foretrekke fremfor en kjæreste. Siden jeg ikke følte meg til rette i samtalen, siden jeg ikke hadde noe smart eller overraskende å skyte inn, sendte jeg Vilde en melding om at vorspielet hadde startet, med instruksjoner om hvor hun kunne finne oss. Hun svarte ganske snart:

Må bare få i meg mat først. Så kommer jeg nok luskende etter hvert. J

            Og ganske riktig. Etter hvert kom hun luskende. Vi snudde oss mot henne, mekanisk som roboter, og så de akkurat passe brede hoftene svaie fra side til side. Kroppen hennes var velproporsjonert og antrukket i mer ungdommelige klær enn jeg kunne huske å ha sett henne i før. Allerede visste jeg hva jeg kunne vente, allerede merket jeg den umiskjennelige lukten av brunst hos de to andre hannene. Ivrig gjorde de plass til henne mellom seg, og hun satte seg mellom dem uten å nøle, viet meg knapt et blikk. Det ble utvekslet noen obligatoriske høflighetsfraser, men både Truls og Oscar var pågående fra første stund. De strøk henne på armene, tok henne på skuldrene. De prøvde å imponere henne med frekke kommentarer, den ene slibrigere enn den andre. Kurtisen var åpenlys fra første stund, og jeg ble sittende mest som en rekvisitt, en mannekeng en eller annen distré rekvisitør hadde glemt igjen på scenen. Som en evnukk bivånte jeg de to brunstige hannenes paringsritualer. Riktignok deltok jeg i den kaotiske diskusjonen som utspilte seg, men jeg følte ikke at jeg fikk inn noen fulltreffere, enda emnene i og for seg interesserte meg.

            Både Oscar og Truls hadde et sydlandsk temperament. De hadde dette ekvatoriale ved seg, dette ustyrlige pasjonerte som var så unorsk og fremmed for sindige nordboere som meg. En ukuelig trang til å nedlegge damer og fremstå som casanovaer, en umettelig sult på fitte og på å bli anerkjent som kvinnebedårere. Truls var adoptert fra Guatemala, men hadde afrikanske trekk, afrikansk hudfarge. Jeg antok at han måtte være etterkommer av slaver fra det mørke kontinentet. Han engasjerte seg i anti-islamsk arbeid for å passe inn, for å liksom vise at han var nordmann like inn til beinet. Han ville kanskje kompensere for rasetilhørigheten sin, så han skrev sydende islamkritisk propaganda på Facebook, og var aspirerende bidragsyter på det høyrevridde nettstedet Document.no. Oscar var halvt chilensk, og en enda mer rastløs skjørtejeger enn Truls. Markeringsbehovet hans i diskusjoner var tilsvarende Truls sitt, og han rakte ofte opp hånden bare for å høre sin egen stemme, bare for å si noe, uavhengig av hvorvidt det var relatert til hva enn det nå var foreleseren snakket om. Han var et selverklært følelsesvesen med stort behov for kroppskontakt, og klarte ikke å undertrykke dette behovet, enda han var født og oppvokst i Norge. Det stivbeinte norske sosialdemokratiet la ingen demper på lidenskapene til slike som ham, for lidenskapene satt i blodet, lå nedfelt i genene som medfødte trekk, hinsides sosial regulering. Politisk sett var han imidlertid Truls’ rake motsetning. Han var barn av en sosialist, og mislikte amerikansk imperialisme og krigføring på fremmed jord. I denne henseende var han min våpenbror, og i utenrikspolitiske diskusjoner var det ofte steile fronter mellom oss to på den ene siden, Truls på den andre. Truls ga sin helhjertede støtte til amerikansk utenrikspolitikk post-9/11, og han gjorde det på en rabulistisk måte som nok var forankret i det sydlandske lynnet hans, i en hang til store ord og svulstige floskler, noen ganger lik dem man kunne høre i talene til amerikanske presidenter, andre ganger lik dem som ble brukt av de engelskspråklige vitenskapsformidlerne han beundret og tilbad. Han snakket stort om idealisme og sannhet, at ”vi må omfavne fred, frihet og sannhet” eller ”vi må følge vitenskap og naturalisme”. Brede, sveipende vendinger var hans spesialitet, og han henga seg lett til sitater fra store tenkere, sitater han til stadighet bakte inn i de ofte overdimensjonerte kommentarene han skrev under folks Facebook-statusoppdateringer, hvor han også kunne finne på å inkludere et komplett noteapparat med kildehenvisninger i form av utførlige litteraturlister eller linker til nettsteder med mer utfyllende info. Han ønsket å uttrykke seg forseggjort, ønsket å være profesjonell, bli tatt seriøst, men han var og forble en dilettant, en uforbederlig pretensiøs wannabe utrustet med altfor små intellektuelle ressurser til at han kunne bli en kraft å regne med i den norske samfunnsdebatten. I beste fall, ved å mobilisere hele sin mentale styrke, kunne han bli en parentes, eller kanskje en fotnote, i norsk åndsliv.

            ”Gidder du åpne?” sa jeg til Oscar og rakte ham en pils.

            ”Åja. Du klarer ikke åpne den selv, du nei.” Han så overbærende på meg mens han tok en lighter opp av lomma, klemte pilsen hardt mellom fingrene og poppet av korka med et smell. Han rakte meg pilsen og sendte Vilde et megetsigende blikk.

            Det kom frem at Vilde var klassisk musiker, at hun spilte cello, og jeg merket at Truls og Oscar straks spaknet og ble sittende og sture i taushet, for dette var ikke deres område, ikke et emne de behersket. Motivert av dette faktumet gikk jeg til verks og sørget for å holde samtalen fastlåst på klassisk musikk. Ganske snart snakket jeg og Vilde, takket være min listige evne til å pense samtalen inn på det sporet jeg ønsket, om asiatiske klassiske musikere kontra de vestlige, hvordan asiatene ofte var teknisk bedre fordi de ble kjørt gjennom harde treningsregimer fra de var små, men ikke nødvendigvis utviklet noen kreativitet som overgikk de vestlige musikernes. Jeg dro frem de få navnene jeg kunne som var relevante i denne sammenhengen – cellisten Yo-Yo Ma og pianisten Lang Lang. Væpnet med disse referansene fremmet jeg en tese om at asiatene var arvelig belastet, at deres evne som musikkvirtuoser var genetisk betinget. Jeg var på nippet til å si at de var gudbenådede, men tok meg i det i siste liten, nøyde meg med å aksentuere min forstilte biologisk-determinstiske forklaringsmodell før jeg forsøkte å konsolidere den ved å henvise til diverse forskningsartikler jeg mente å ha lest i vektige tidsskrifter. Vilde imøtegikk imidlertid påstandene mine, og mente det var miljø, ikke arv, som hadde formet suksessen deres. Hun viste til egne erfaringer og fastholdt at det kun var trening, trening, trening, slett ikke medfødte egenskaper, som var avgjørende for musisk kyndighet.

            ”De er teknisk gode,” sa Vilde. ”Men det er ikke sånn at de blir nyskapende av den grunn. De har bare trent jævlig mye fra de var små.”

            Uten at jeg merket det dreide diskusjonen over i retning av noe annet, av hvordan man blir den man blir, hvordan man formes av omgivelsene, hvor mye som er forutbestemt og hvor mye som er tilfeldig.

            ”Det fins ikke tilfeldigheter,” sa jeg. ”Alt er determinert.”

            ”Hva med fri vilje?” sa Vilde.

            ”Det fins ikke,” sa jeg. ”Hvordan skal viljen kunne være fri?”

            Dermed var det gjort: Oscar og jeg begynte å prate i munnen på hverandre, og jeg forbannet meg selv for ikke å ha holdt enda lenger fast ved den klassiske musikken som hadde umuliggjort hans og Truls’ inngripen i diskusjonen.

            Truls bestemte seg for å kjøpe mer pils, og jeg ba ham om å kjøpe meg en flaske.

            ”Du skylder meg jo ti kroner,” sa jeg. ”For bussen.”

            ”Jada,” sukket han, himlet med øynene og gikk av sted.

            Vilde så på pilsboksen sin.

”Søthet,” sa hun enigmatisk og beskuet symbolene på boksen. ”Ganske høy grad av søthet på denne. Det passer meg bra.”

            ”Hvordan?” sa Oscar.

            Jeg sukket. ”Den er søt,” sa jeg. ”Akkurat som henne.”      

            Vilde fniste. Å, hvor hun var søt når hun fniste!

            Oscar lente seg mot meg og gliste.

”Er du en konkurrent?” hvisket han.

            Jeg smilte. ”Alt er biologiske prosesser, vettu.”

            Han lo før han igjen lente seg mot Vilde og konsentrerte seg om å berøre henne mest mulig. Hun lot ham holde på, men var passiv, gjorde ikke noe tilbake. Det at hun ikke ytte motstand sa imidlertid mer enn nok, for hun virket ikke som typen til å la seg klå på når hun egentlig var uvillig. Allerede visste jeg hvor dette kom til å ende, jeg følte meg forutbestemt til å tape. Det var likesom jeg så meg selv utenfra, lik en observatør som så noe utspille seg i henhold til et manus. En tilskuer som var vitne til en film full av Hollywood-aktige klisjeer og forutsigelig handling. Alt var forutbestemt og gjennomskuelig.

Etter at Truls var kommet tilbake, gikk vi mot Armans leilighet. Langs gangveien i Marinen og under Elgeseterbroen. Opp en liten bakke hvor Vilde stoppet og så seg tilbake.

            ”Jeg gikk opp og ned denne bakken en gang,” sa hun. ”Opp og ned. Igjen og igjen.”

            ”Hvorfor det?” sa jeg.

            ”Jeg var psykotisk.” Hun fniste. Vi så på henne.

            ”Er du ofte psykotisk?” sa jeg.

            Hun ristet på hodet. ”Nei, jeg er ikke psyko.”

            ”Ingen diagnoser?”

            ”Nei.”

            ”Du, forresten,” sa jeg. ”Jeg har lurt på en ting: Hva er greia med lutt? Hvorfor brukes ikke det instrumentet lenger?”

            ”Det brukes vel i noen kretser, men det er jo et typisk middelalderinstrument. Hvordan det?”

            ”Jeg skriver et skuespill om Gud og Satan, og der planlegger jeg å ha noen engler som spiller lutt og lyre. Og harpe. Har alltid lurt på hvorfor lutt gikk av moten i middelalderen.”

            Hun så på meg. ”Jeg vet ikke hvorfor det er sånn.”

            Vi gikk innom Rimi i Repslagerveita, hvor vi kjøpte mer pils. Til min skuffelse så jeg at de ikke hadde Grans, så jeg tok til takke med noen bokser Ringnes. Fra butikken var det kort vei til Arman. Jeg kastet et kjapt blikk på ”Patrick Bateman”-navneskiltet ved døra, skulle til å si noen velvalgte ord om det, men tok meg i det før ordene forlot leppene.

            Vi kom inn i gangen. Den var allerede full av sko, og jeg gjorde meg flid i å sette fra meg skoene mine på en pyntelig måte på et sted hvor jeg ville finne dem igjen. Da jeg behørig hadde plassert dem, ble jeg stående og se om de virkelig sto på rett sted. Hva om jeg flyttet dem bare et par centimeter lenger til venstre? Hva om jeg endret litt på vinkelen? Jeg bøyde meg og skjøv på den ene skoen, lirket den inn i en krok, innunder det nederste trappetrinnet, hvor den sto mørkt og mindre utsatt. Så flyttet jeg på noe annet fottøy for å gjøre plass til den andre skoen min. Vilde og gutta hadde for lengst gått opp i overetasjen. Jeg så på skoene. Sto de rett nå? Burde de ikke flyttes litt? Jeg tok tak i den høyre, flyttet den. Tok tak i den venstre, flyttet den også. Så stirret jeg lenge på skoene. Ovenpå hørte jeg lyden av festing – den umiskjennelige klirringen i glass, stemmesurret, musikken, trampingen. Jeg stirret på skoene, vurderte å flytte dem igjen.  

Da jeg omsider kom opp i andre ble jeg møtt av en håndfull ungdommer som satt og drakk. Folk jeg ikke kjente. Armans venner og romkamerater. De virket glatte, slepne. Jeg presenterte meg og satte meg ned. Den ene gutten, en pent kledd BI-student med glatt sleik, vertikalstripete skjorte og imøtekommende ansikt, gjorde et nummer av at han var uvanlig god til å huske navn.

            ”Julius,” sa han og pekte på meg. Jeg nikket. ”Vilde, Oscar, Truls.” Han lot pekefingeren løpe fra den ene til den andre, og de nikket etter tur. ”Jeg har jævlig god hukommelse!”

Det var trangt om plassen – Vilde og Oscar hadde tatt de ytterste plassene i den ene treseteren. Selv ble jeg sittende på en tom bruskasse, stirrende ut av vinduet mens jeg prøvde å få innpass i samtalen som fant sted mellom Vilde og Oscar. Vilde begynte å legge ut om en gammel vaktmester hun hadde blitt kjent med da hun gikk på videregående, en mann hun hadde utviklet et nært vennskap til. Men vennskapet hadde også vært noe spesielt, all den tid han kunne vært bestefaren hennes.     

            ”Men vi var bare venner, altså. Ikke noe mer.”

            ”Jada,” sa jeg. ”Sikkert.”

            ”Vi tror deg,” sa Oscar og himlet med øynene. Jeg gliste.

            Vilde smilte og ristet oppgitt på hodet. ”Sånn har samfunnet blitt. Alle tolker alt i verste mening. Og alle tenker koffert.”

            ”Du har et poeng,” sa jeg.

            ”Dette kan du jo bruke i Allers,” sa hun og så på meg. ”Dette kan du skrive om. En sånn historie fra virkeligheten.”

            ”Jeg var bestevenn med vaktmesteren, mener du?”

            Hun nikket ivrig.

            Jeg lo. ”Du sier noe. Det kan faktisk funke. Tror jeg skal gjøre det.”

            ”Se på håret hans,” sa Oscar og strakte seg mot meg. ”Se så fin du er på håret.” Han begynte å ruske i håret mitt. Han lo.

            Vilde lo også og begynte å ta på håret mitt. ”Så fin du er.”

            Oscar tok en pappbit og la den på hodet mitt. ”Se, nå ble du fin.”

            Latteren hans runget utover i rommet.

            ”Jada, jada,” sa jeg og føyset vekk pappbiten. Jeg visste hva dette var, jeg kjente reglene for spillet. Oscar hadde ment at jeg fikk for mye oppmerksomhet, og for å utjevne balansen hadde han begynt å kødde med håret mitt. Slik degraderte han meg, viste at jeg var svak, en som underkastet seg og lot seg herse med. Han hadde selvfølgelig helt rett, og han visste det. Alle her visste det. Jeg lot meg herse med, tok ikke igjen, hadde ikke nerver til det.

            Jeg så hvordan han strøk Vilde på låret, hvordan han kom tettere og tettere innpå henne. Etter at han hadde vært på do en tur og fått plassen sin frastjålet av en annen fyr, satte han seg på kne rett foran henne og så henne inn i øynene mens han med begge hender strøk lårene hennes. De snakket tett, om intime ting, og det var umulig å tvinge seg inn i samtalen deres uten å bli latterliggjort eller føyset vekk av Oscar. Eller var det virkelig umulig? Hva om jeg bare trengte meg på, satte min vilje igjennom, hevdet meg, gjorde krav på det som var mitt, det som rettmessig tilhørte meg og ingen annen?

            Noen gikk ned i første, og et par ledige plasser åpnet seg i den andre sofaen. Oscar kastet et blikk mot det loslitte møbelet før han så megetsigende på Vilde.

            ”Skal vi sette oss der?” sa han. ”Så får vi litt bedre plass?”

            Hun nikket og fulgte etter ham.

Nå hadde de en hel sofa for seg selv, og de inntok en positur som levnet liten tvil om hvordan dette skulle gå. 

For å forskåne meg selv gikk jeg inn på kjøkkenet og forsøkte å mingle med noen av de andre kjenningene som hadde dukket opp helt umerkelig mens jeg satt fortapt i Vilde. Åndsfraværende pratet jeg litt om bøker og skriving, lirte av meg en og annen uinspirert frase om populærvitenskap og pseudofilosofi, Liebhauss og fossilisering – uten å få tankene bort fra det forferdelige som jeg visste utspilte seg i stua. Det som fant sted der var ikke ment å skje, det var jeg som skulle vært i Oscars sted, det var jeg som skulle dominert og bemektiget Vilde. Det var intet mindre enn helligbrøde at Oscar nå satt – eller lå – og kurtiserte henne. Men jeg følte meg veik, svekket. Og jeg forbannet meg selv for å ha somlet slik med skoene.

Jeg gikk ut fra kjøkkenet, og ble møtt av et syn som var like ventet som det var skrekkelig. Oscar og Vilde satt i het omfavnelse. De hadde armene rundt hverandre og leppene forent. Oscar hadde en hånd hvilende på korsryggen hennes, under blusen. Øynene hans smilte mens han kysset henne. Hele han var et sleskt glis, en eneste stor triumferende oppvisning i sleskhet. Folk så på dem, glisende, anerkjennende. Selv Truls gliste. Jeg orket ikke se mer enn noen sekunder før jeg gikk ned i første etasje, uten å si et ord. Jeg låste meg inn på badet og ble stående og stirre på meg selv i speilet, ble stående og se på de mørke øynene, de slappe trekkene som var dratt ned i et uttrykk av bunnløs tristesse og resignasjon. Jeg hadde tapt. Jeg var en taper. Innvendig kjente jeg hatet mot Oscar ta form. Noe svart kokte i årene. Alt var slutt nå. Alt. Slutt. Ingenting hadde betydning lenger. Ingenting spilte noen rolle.

Jeg gikk ut igjen og ble stående og se lengselsfullt opp trappen. Jeg bestemte meg for å gå tilbake til andre etasje. Kanskje det ennå var håp, kanskje hun plutselig hadde ombestemt seg og støtt ham fra seg, sagt at det ikke kunne bli noe mer, at det fikk bli med dette kysset, denne fomlingen. Jeg gikk langsomt opp trappen, påpasselig med å tvinge frem en mine av likegyldighet eller noe som kunne minne om glede. Kanskje, kanskje det var håp …

Men, nei. Fortsatt satt de likedan.

Han holdt rundt henne, kjærtegnet henne.

Hun holdt rundt ham, kjærtegnet ham.

Ingenting kunne skille dem.

Jeg bestemte meg for å dra. I første etasje utvekslet jeg noen høflighetsfraser med Ole, som var i full gang med å konversere med de andre som hadde inntatt sofaen der – Dina, Hallgrim, Gry og noen, antageligvis filosofer, jeg ikke dro kjensel på. Etter litt leting fant jeg skoene mine – de var blitt flyttet – og kledde dem på meg, gikk ut i natten. Ingen kom til å savne meg her, ingen kom til å merke at jeg var borte. Jeg gikk nedover Prinsens gate, forbi Prinsen kinosenter og inn på den grusdekte gårdsplassen på baksiden. Mellom svarte løvtrær ble jeg stående i mørket og stirre på en skulptur av en kvinne som helte ut vann fra et kar. Det metalliske stoffet i skulpturen syntes å inneholde en eller annen sannhet, noe som fikk blikket mitt til å låse seg fast. Det var et punkt oppmerksomheten min kunne samle seg om, noe meningsfullt og bestandig, noe som ikke kunne svikte eller skuffe meg. Vannet som sildret, vinden som blåste, jeg som sto og stirret. Det fantes ikke mer i verden. Dette var alt. Dette var evigheten. Denne erkjennelsen var god, nesten trøstende.

            Jeg forlot gårdsplassen, gikk bort til nærmeste busstopp og satte meg på bussen som gikk hjemover.

5

Neste dag dro jeg tidlig til Dragvoll. Jeg satte meg på biblioteket og prøvde å skrive noen ord, begynte på en historie fra virkeligheten, en jeg kalte ”En vaktmester som lærte meg meningen med livet”. Men jeg kjente ikke Ånden, ordene motarbeidet meg, de lugget og strittet imot. Alt virket kunstig, og historien fikk meg bare til å tenke på Vilde. Den bleke huden hennes. Det søte smilet. De store øynene, blå og klare som safirer. Hvor var hun nå? Lå hun ennå i hans armer? Ennå i hans uhellige favntak mens han gliste sleskt?

            På vei ned trappen fra biblioteket fikk jeg øye på henne. Hun sto nede i Gata, ved trappegelenderet, og så opp på meg, som om hun ventet at jeg skulle komme.

            Hun smilte.

”Hei,” sa hun.

            ”Hei.” Jeg smilte tilbake.

”Vet du hvor rom D14 er?”

Jeg trakk på skuldrene. ”Aner ikke. Vet ikke du?”

Hun ristet på hodet. ”Kom, vi går og leter.”

Jeg fulgte henne gjennom noen korridorer, på jakt etter forelesningsrommet. Hun var blid og flørtende, hadde noe lett over seg, noe flyktig som jeg ikke helt fikk tak på. Det blomstrete skjørtet føk etter henne mens vi defilerte gjennom gangene. Det tok tid før vi skjønte at rommet umulig kunne være i nærheten av det vi hadde vært i dagen før. Gårsdagens eskapader ble ikke nevnt med et ord, og jeg kjente at munterheten og flørtingen hennes smittet over på meg, at jeg også plutselig fikk en lett innstilling til tilværelsen.

”Jeg begynte å skrive en ny historie,” sa jeg.

”Ja?” Hun så på meg.

”Om en gymnasjente som er bestevenn med en gammel vaktmester.”

Hun lo. ”Så bra. Si fra hvis du får solgt den, da.”

”Det skal jeg.” Jeg pekte. ”Tror rommet må være i den retningen der.”

Vi traff på en annen filosofistudent som var like bortkommen og uvitende som oss. Han slo følge med oss oppover Gata, opp til et høyere nivå hvor vi stoppet ved en plansje hvorpå det var trykket et kart over campusen.

            ”Der er rommet!” utbrøt Vilde mens hun pekte på kartet. ”Ikke der du sa.” Hun så på meg med et blikk som var dels anklagende, dels flørtende.

            ”Hehe. Jeg sa jo ikke noe. Det var du som sa vi skulle hit.”

            ”Næhei!” sa hun og dultet meg vennskapelig i armen.

            ”Kom igjen nå,” sa gutten. ”Nå vet vi i hvert fall hvor det er.”

            Vi fulgte ham ned trappa til hovedetasjen, svingte inn til venstre og fant rett dør. Vi gikk inn og ble møtt av blikk og hvisking som var en blanding av latter og mild misbilligelse.

            ”Øh,” sa foreleseren Odd Ansgar idet Vilde og jeg fant et par ledige plasser ved et bord bakerst til høyre i rommet. ”Der kom det et par til, ja. Navnene deres, takk.” Han så ned på et ark mens han krysset av for navnene etter hvert som vi sa dem. ”Greit. Da skal vi altså snakke mer om Rescher-teksten. Vi skal ta en liten gjennomgang. Går ut fra at alle har lest teksten nå?” Han så utover forsamlingen, på de mange hodene som ble ristet fra side til side. ”Ikke det, nei. Akkurat. Da kan dere vel ta og lese gjennom den først, tenker jeg. Så går vi gjennom den etterpå. Ta dere ti minutter, da. Er det alle som har teksten?”

            Opptil flere ga uttrykk for at de manglet den, og Odd Ansgar gikk for å ta flere kopier. Mens han var ute begynte snakkingen og latteren, og jeg viet Vilde all min oppmerksomhet mens jeg nå og da kastet lynkjappe blikk mot Oscar. Blikket hans møtte så vidt mitt noen ganger, når det ikke var festet på teksten eller noen av de andre ved bordet hans. Blikket var mørkt, hatefullt, når det traff mitt. Av og til skottet han bort på Vilde, som ikke syntes å ta notis av ham, men som viet seg helt og fullt til meg og det jeg hadde å si. Vi snakket om litteratur og kunst, jeg drodlet litt på et ark for å imponere henne, men hun kommenterte ikke det jeg tegnet. Odd Ansgar kom inn igjen, og vi gikk langsomt gjennom teksten ”The role of rhetoric in rational argumentation” av Nicholas Rescher.

            ”Jeg må på do,” sa Vilde og reiste seg mens hun tok seg til magen. ”Har blærekatarr.”

            Jeg så på henne. Hun forsvant ut døra. Da hun kom inn igjen hadde friminuttet begynt, men det tok ikke lang tid før hun vinket farvel og sa at hun måtte gå.

            ”Jeg er så dårlig i magen.” Hun vinket forsiktig og smilte til meg.

Jeg smilte skjevt tilbake.

Neste dag satt vi der igjen, fortsatt beskjeftiget med samme kjedelige tekst. Den skulle analyseres i Exfac, det var den eneste teksten vi skulle jobbe med hele semesteret i det faget. I første omgang skulle vi skrive et sammendrag av den. Odd Ansgar gikk langsomt gjennom teksten mens jeg og Vilde var opptatt med noe annet. Vi snakket om drømmer, hvorvidt det var symbolikk i dem og hvorvidt denne symbolikken burde tas alvorlig.

            ”Mange av drømmene mine er symbolske,” sa hun.

            ”Jaha?”

            ”Jeg sier ikke at det nødvendigvis betyr noe, men hjernen min liker visst å snakke til meg gjennom symboler i drømmene.”

            Jeg så forventningsfullt på henne.

            ”For en stund siden hadde jeg en drøm … Jeg og kjæresten … eller han som nå er eksen min … satt i en robåt sammen. Midt ute på havet. Og så mistet vi plutselig årene. Det tok ikke lang tid før det ble slutt mellom oss. Det er jo … Ja, det er nesten så åpenbar symbolikk at det er litt latterlig. At det blir en klisjé liksom. Men det var sånn det var. Sånne drømmer har jeg.”

            Jeg humret. ”Ja, du sier noe.”

            ”Jeg tror ikke at alle har slike drømmer. Ikke på langt nær. Men akkurat hjernen min ordner visst informasjon på den måten noen ganger. Den uttrykker seg gjennom bilder, metaforer.”

            ”Litt sånn André Bjerke-aktig? De dødes tjern, liksom?”

            Hun nikket. ”Jeg er sikkert påvirket av alt jeg har lest og hørt om drømmetyding.”

            ”Sikkert,” sa jeg. ”Drømmene mine er ikke symbolske. Jeg tror ikke på drømmesymbolikk. Greit nok, du har sikkert drømmer som kan tolkes symbolsk. Mange andre har sikkert også det. Alt kan jo tolkes symbolsk hvis man vil. Men drømmene mine er altfor absurde, altfor groteske til at jeg kan se noen symbolikk i dem.”

            ”Hva drømmer du, da?”

            Jeg lo. ”Eh, vel, vanskelig å forklare, men jeg kan vel prøve å nevne noen eksempler. Men jeg må advare deg da, det er forstyrrende. Og groteskt.”

            Jeg så på henne, liksom for å søke om godkjennelse.

            ”Jeg tåler det,” sa hun.

”Vel, her om natten drømte jeg at jeg var på en kirkegård … Det kan ha vært den på Moholt, men jeg er ikke sikker … Jeg var i ferd med å grave opp noe fra jorden. Det tok meg tid å se at det var … et lik. Et gammelt, råttent lik. Jeg kunne helt tydelig fornemme stanken av det. Likevel satte jeg tennene i det, og begynte å spise. Kjøttet var mykt, dryppende av saft. Blodårene var tilstoppet med noe svart.”

Hun så på meg.

Jeg mente å se en blanding av avsky og frykt i blikket hennes.

            ”Men jeg har nesten bare mareritt, da,” sa jeg. ”På en måte er vel alt jeg drømmer en slags mareritt. Jeg husker da jeg var liten … Jeg hadde sånne gjentagende mareritt da. Det var som en serie. Og det var grusomt. En frykt som ikke lignet noe jeg noensinne har følt, verken før eller senere. Det var en sånn hinsidig redsel, en vanvittig frykt. Og en følelse av uendelighet. Noe som strakte seg utover i alle retninger i tid og rom.”

            Hun satt som hypnotisert og så på meg. ”Hvordan da?”

            ”Det er umulig å sette ord på den følelsen, den frykten jeg følte. Og den fornemmelsen av uendelighet. Ord kan ikke beskrive den. Men jeg husker særlig én bestemt episode fra de drømmene. En scene som har brent seg fast. Jeg sto midt oppe i en fjellskråning i en uendelig underjordisk verden. Fjellene i denne verdenen besto av dyreknokler og kranier. Men de var ikke hvite slik vanlige knokler er. De hadde alle mulige slags farger, men alt annet enn hvitt. Og i bunnen av skråningen kunne jeg skimte postkassen og en rød gammel låve der jeg vokste opp. Det var som om postkassen var like i nærheten, i gangavstand liksom. Så prøvde jeg å gå. Jeg gikk og gikk, men kom ikke av flekken. Sto helt stille, selv om beina beveget seg. Låven og postkassen var hele tiden like langt unna. Og den redselen jeg følte da … Den vanvittige frykten … Jeg har ønsket meg tilbake dit, har prøvd å drømme det igjen. Har konsentrert meg og meditert for å få det til. Men det hjelper ikke, jeg har aldri kjent noe tilsvarende igjen.”

            Hun så på meg. ”Freaky … Men jeg tror jeg skjønner hva du mener.”

            ”Det var sikkert en feberfantasi eller noe. Tror jeg var syk på den tiden. Må ha vært det, for det var ikke noe vanlig mareritt.”

            ”Mhm.”

            Odd Ansgar så på oss, litt overbærende. Han sto fortsatt og snakket. Rundt omkring ved pultene satt folk og tisket og hvisket. Flere så på meg og Vilde. Oscar skottet bort mot oss før han gjenopptok samtalen med sidepartneren.

            I friminuttet gikk jeg og kjøpte meg en Lion. Jeg hadde ikke spist annet enn en banan til frokost, og den mektige sjokoladen gjorde meg kvalm mens jeg satt og pratet med de på pulten foran. Det var Werner og Johan, en fyr som snakket om psykotropiske kjemikalier og endrede bevissthetstilstander.

            ”Jeg har planer om å prøve DMT, ja,” sa han.

            ”Dimetyltryptamin?” sa jeg.

            Han så på meg. ”Du er liksom den første jeg har snakket med som har hørt om det.”

            ”Har lest litt om det.”

            ”Jeg driver og leser en bok nå, The–”

            ”The Spirit Molecule.”

Han lo og ga meg et forbløffet blikk.

”Av Rick Strassman. Har lest litt om den. Vurderer å lese den selv. Bra bok?”

            ”Dritbra. Så du har hørt om selvtransformerende maskinalver?”

            ”Selvsagt,” sa jeg nonchalant. ”Og Terence McKenna. Jeg kjenner til alle de greiene. Men hva med Datura stramonium? Du skal ikke prøve det, da?”

            ”Datura stram…? Hva er det?”

            ”En giftig plante. Det heftigste stoffet du kan ta.”

            ”Aldri hørt om.”

            ”Også kjent som piggeple. Og Devil’s weed.”

            Vilde kom inn igjen, og samtalen døde hen. I den andre timen bestemte jeg meg for å ta meg sammen, være mer deltagende i selve faget, så jeg og Vilde satt og leste litt i teksten. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til alle de ortografiske feilene som preget den kjedelige artikkelen, og lenge grunnet jeg på hvorvidt jeg burde si fra om det. Odd Ansgar hadde begynt å snakke, han gikk gjennom de store linjene i teksten, og det ville kanskje bli møtt med irritasjon om jeg som en annen pedant og dilettant kom med innspill om ortografiske detaljer. Til slutt rakte jeg opp hånden.

            ”Eh, sa jeg, ikke for å avspore deg, men det er en del ortografiske feil i denne teksten.”

            ”Jaha?” sa Odd Ansgar, skjøv brilleglassene på plass og så på meg. ”Hvor da?”

            ”Overalt, egentlig. I seg selv er det jo ikke så nøye med slike feil, men hvis de er symptomatiske for teksten som helhet, altså for kvaliteten på den, så er det vel litt problematisk. Hvis Rescher ikke en gang har giddet å ta seg bryet med å luke ut enkle rettskrivningsfeil, hvordan kan vi da ta resten av innholdet på alvor? Hva om hele argumentasjonen hans ikke holder vann? Burde ikke teksten vært bedre kvalitetssikret?”

            Folk sukket og stønnet på alle kanter.

            Odd Ansgar kastet et blikk på teksten. ”Vel, du har kanskje et poeng, men jeg vet ikke helt hvilke skrivefeil du tenker på …”

            Jeg nevnte et par feil, og snart kom det innspill fra andre som også hadde sett noen. Langsomt ble Odd Ansgar dratt inn i en uendelig tirade om tekstens detaljer, og de mange sukkene og stønnene som fulgte fra hele rommet, levnet liten tvil om hva folk syntes om innspillet mitt. Her skulle tekstens argumentasjon diskuteres, og så kom jeg og plukket på umerkelige skrivefeil, uviktige skjønnhetsfeil!

            Vilde rakte opp hånden. Jeg så på henne. Odd Ansgar nikket til henne.

            ”Julius har et poeng,” sa hun. Og så begynte hun å legge ut om hvorfor jeg hadde rett.

            Hun tok meg i forsvar! 

Jeg jublet innvendig, og registrerte at Oscar sendte meg et mørkt blikk, et blikk som hadde sin hjemstavn på et navnløst, dårlig kartlagt sted i det dunkleste dypet av menneskesinnet.

På den første Exfacforelesningen med Magne Reitan, fikk jeg øye på Kiwi-jenta. Jeg var sikker på at det var henne. Hun var like liten og nett, og hadde det samme smilet som hun pleide å ha på Kiwi, de samme røde kinnene når hun så på meg. Blikkene våre møttes bare i et sekund, idet hun satte seg for seg selv helt inntil veggen til høyre i D10-auditoriet, Dragvolls største auditorium. I dette rommet var det samlet studenter fra filosofi, religionsvitenskap og historie. Jeg visste at hun ikke studerte filosofi, og i øynene hennes mente jeg å lese at hun studerte … historie. Det var en historisk bevissthet i irisene hennes, og hun virket ikke alternativ nok til å studere noe så sært som religionsvitenskap. Religionsviterne var helst svartkledde – satanister og metalheads mange av dem – som gikk for seg selv og sturet mens de så ned i bakken. I helgene dro de til Oslo for å delta på det okkulte arrangementet Kjettersk Kjeller, hvor de hørte Didrik Søderlind snakke om H. P. Lovecraft eller noe annet mørkt og dystert. Ellers gikk de på Forum Nidrosiae, Trondheims svar på Kjettersk Kjeller, og hørte Søderlind eller Bjørn Are Davidsen snakke om gnostisisme og Edgar Allan Poe. Mesteparten av tiden satt de på Skepsis-bloggen og tilba sjefsskeptikeren og religionsviteren Asbjørn Dyrendal, landets ledende ”satanismeekspert”, som stadig vekk uttalte seg når tabloidene skrev noe om satanisme. Han var snauklippet og hadde samme skjegg og bart som Anton LaVey, grunnleggeren av The Church of Satan. Alltid gikk han kledt i svart, og jeg var sikker på at han selv, i all hemmelighet, dyrket Djevelen. Jeg mistenkte at det fantes et alter i huset hans, hvor han knelte hver morgen og fremsa en stille bønn til sin svartkledde avgud. For det var en kjent sak at han pleide å ta satanister i forsvar, og at han hadde satanister i sin nærmeste vennekrets. Han var det nærmeste Dragvoll hadde kommet å fostre en kjendis, og han lot til å virkelig nyte sine tilmålte minutter i rampelyset, narsissistisk og ekshibisjonistisk som han var.

            Jeg satt og iakttok Kiwi-jenta under hele forelesningen. Kun nå og da viet jeg foreleseren et blikk. Magne Reitan var en høy og hengslete fyr i femtiåra, med en grå hårkrans rundt den blanke issen, som skinte i det skarpe lyset. Han var kledd i svarte jeans og en svart t-skjorte med Harley Davidson-logo. Alt han sa var ladet med ironi, og han hadde alltid et sardonisk smil på leppene, et smil som lignet en karikatur av et slangesmil. Stemmen hans var snøvlende og treg, den slepte liksom med seg ordene slik et barn sleper med seg en tung snøskuffe når det skal ut og måke i det metertykke snølaget som har kommet i løpet av natten. Innimellom ga han fra seg en hvislende lyd, noe slangeaktig. Men den ironiske distansen og de små spottende kommentarene han kom med når en eller annen tilhører stilte et dumt spørsmål, fikk meg til å nære en dyp og vedvarende sympati for ham. Kiwi-jenta satt stille og noterte. Ingen satt ved siden av henne – kunne det tenkes at en så vakker jente var venneløs? Nei, jeg kunne ikke forestille meg at noe sånt skulle være tilfelle. Så nydelig som hun var, måtte hun ha hundrevis av beilere. Slik var det jo alltid med jentene, de ble bombardert med slibrige meldinger og tilnærmelser fra menn i alle aldre, menn de slett ikke ønsket å pleie omgang med. Selv stygge og feite jenter ble bombardert med slike tilbud. Man kunne være verdens styggeste og feiteste jente, og likevel bli kurtisert av ganske kjekke menn. For mennene var det annerledes. Var man en stygg eller feit mann, var det nesten ingen sympati å hente, nesten ingen mulighet til å score – med mindre man var rik, kjendis eller begge deler. Subsidiært kunne man være en drittsekk, en uforutsigbar psykopat som dengte folk vilkårlig. Da ville man også kunne tiltrekke seg noen ganske fine damer, men definitivt ikke de beste verden hadde å by på. Det var disse damene som skrev kjærlighetsbrev til folk som Thomas Quick og Helge Fossmo, disse damene som dro og besøkte dem i fengsel, pulte dem, fridde til dem og forlot mann og barn for å gifte seg med dem. For mange deilige og høyt utdannede kvinner var morderkjendisene de mest attraktive av alle menn, men jeg ønsket ikke å stifte nærmere bekjentskap med noen av disse damene. De forekom meg å være ustabile, sinnsforstyrrede.

            Men denne Kiwi-jenta, hun var virkelig, nest etter Vilde, det beste verden hadde å by meg. Å, så gjerne jeg skulle snakket med henne, kysset henne, trengt inn i henne! Å, så gjerne jeg skulle tatt opp huslån, kjøpt hus, bil, båt, hund, fått barn med henne! Det var noe sårbart og godt ved hele hennes vesen, samtidig som hun var hemmelighetsfull nok til å være spennende. Kunne jeg bare finne en måte å starte en samtale med henne på! Jeg satt et godt stykke til venstre for henne, ytterst til høyre på midterste stolrad. Ved siden av meg satt Oscar, Ole, Angus og Brynjar. Kunne jeg kanskje gå bort til henne i pausen? Bare snike meg nonchalant bort til henne, sette meg ned og slå av en prat? Det var en drøm jeg manglet mot til å oppfylle. Jeg ble sittende pal.

6

Eskil inviterte oss på innflyttingsfest. Han bodde i et lite kollektiv på Moholt studentby, den største studentbyen i Trondheim. Det bodde rundt to tusen mennesker fra hele verden der, og stedets sentrale beliggenhet gjorde det til et velegnet feststed, noe som forklarte hvorfor studentenes ulike linjeforeninger hadde etablert seg med sine såkalte kjellere i flere av blokkene. Det fantes rundt nitten linjeforeningskjellere – blant de mest populære var Kjemikjelleren og Fysikkjelleren.

Kjellerne var det nærmeste man i Trondheim kom den amerikanske fraternitykulturen. Stort sett var de åpne også for utenforstående, men innimellom foregikk det innvielsesritualer og andre aktiviteter forbeholdt studenter som sognet til linjen eller linjene den enkelte kjelleren var tilknyttet. Under disse innvielsesritene kunne man, utenfor kjellerne, risikere å se mannlige studenter med bar overkropp oppstilt på geledd, med krigsmaling i ansiktene, mens de kløp hverandres brystvorter og brølte rytmisk. Eller man kunne se jenter med blottede bryster eller opprevne skjorter som serverte alkohol fra navlen eller andre kroppsåpninger. Kjellerne arrangerte også olympiader seg imellom, med leker som involverte frukt, vann, baljer, maling, vaselin, nakne menneskekropper og hjemmesnekrede lekebåter. Greske navn, doriske søyler, svarte kapper eller forseggjorte klubbhus, det hadde man ikke; det var forbeholdt Statene. Kjellerne var mugne, fuktskadde gamle murlokaler, hvor man i lumre omgivelser kom sammen, noen ganger iført toga eller andre kostymer, for å danse eller sosialisere på en uformell, uforpliktende måte, som sosialdemokrater og likemenn, i solidaritet med verdens fattige og vanskeligstilte.

Sommerstid satt folk rundt éngangsgriller ute på gresset eller ved de mange bordene som var satt opp for å muliggjøre forlystelser og sammenkomster av ymse slag. Men fester ble også avholdt inne i folks kollektiver, og det var en tilstelning av denne typen Eskil hadde invitert meg på.

            Det var torsdag og jeg kløv ut av senga utpå ettermiddagen en gang. Jeg handlet inn pils og dro av gårde, tok bussen ned til Eskil.

            Festen var i gang da jeg kom dit.

            ”Heisann,” sa jeg da jeg kom inn døra.

            ”Hey!” sa Eskil og gliste. ”Takk for at du kom.”

            Jeg nikket.

            ”Takk for at jeg fikk komme, heter det,” sa han og lo. Ved siden av ham sto Celeste. Hun hadde på seg en hvit, blomstrete sommerkjole. På komfyren sto en stor kasserolle med overkokte pølser. De tilbød meg å spise av dem, jeg betraktet de sprukne fettsylindrene et øyeblikk og ristet på hodet.

            ”Har nettopp spist,” sa jeg, og kastet et siste blikk på de grå, porøse bitene av flesk, brusk, innvoller og bindemiddel som fløt tilsynelatende vilkårlig rundt i det grumsete vannet. Så tok jeg plass i en stol ved kjøkkenbordet, hvor jeg ble sittende og prate, uten innlevelse, uten inspirasjon. Etter hvert trakk noen av oss inn på Eskils rom. Det var ham, Celeste, meg og et par andre. Jeg så at det var noe på gang mellom Eskil og Celeste. Det var så avgjort en flørtende tone mellom dem, men det var også noe tvetydig der, noe litt uutgrunnelig. Blikkene de sendte hverandre, hadde noe ambivalent ved seg. De var ikke ladet med oppriktig kjærlighet. Ihvertfall var det dette jeg fortalte meg selv. Hvor langt han hadde kommet med henne, ante jeg ikke, og ville heller ikke vite det. Hun var søt og hyggelig, men jeg følte ingenting for henne. Hun hadde tilbrakt russetiden sin i Trondheim, gått det siste året av videregående her. Hun hadde ambisjoner, satt i styrer, hadde verv, innyndet seg hos maktmennesker. Hyggelig var hun, men jeg kom aldri riktig innpå henne, lærte henne aldri å kjenne.

            En stor flatskjerm var vendt mot senga og den kremgule toseteren hvor vi satt. Den var koblet til en datamaskin med nettilgang. Med trådløst tastatur satt Eskil og navigerte seg gjennom YouTube og Spotify, satte på diverse låter etter innfallsmetoden og de innspill folk måtte komme med.

            ”Sett på Coyotes,” sa jeg. ”Av Don Edwards. Den er fra slutten av Grizzly Man.”

            Eskil gjorde som jeg sa. Noen gjespet og andre forlot rommet mens den melankolske og uendelig vakre sangen ble spilt.

            ”Typisk nachspielsang,” sa Eskil og satte på Poker face av Lady Gaga. Jeg gikk ut på kjøkkenet og satte meg ved bordet der, åt noen potetringer og tyllet i meg en øl mens jeg stirret på kjøleskapsmagnetene. Så, akkurat idet jeg skulle til å reise meg og gå, ble leiligheten fylt av en sang jeg likte – Metro Stations Shake It. Det var noe upretensiøst ved denne sangen. Noe livsbejaende og oppriktig, en ungdommelig hyllest til seksualiteten, legemliggjort ved Trace Cyrus’ pasjonerte synging; manifestert ved Mason Mussos kontante traktering av gitaren, Blake Healys røffe synth og basslinjer, Anthony ”Tooney” Improgos pregnante trommespill, som savnet sidestykke i tenåringspopen og som vitnet om en ungdommelighet og hedonisme blottet for pretensjoner og forstillelse, hvor tenåringssex fant sitt endelige soniske uttrykk og ble forløst i en enkel, fengende sang om korporlige drifter og lyster. En tøylesløs dityrambe hvor kaskader av vellyd veltet mot oss og ble forløst idet de møtte hammer og ambolt og stigbøyle.

            Tekstens tvetydighet ble turnert med uovertruffen eleganse; sangeren balanserte hårfint på grensen mellom bannlysning fra amerikanske radiostasjoner og full aksept fra Parents Music Resource Center – moralpolitiet, grunnlagt av Tipper Gore, som så til at usømmelige ord ikke ble ytret i sangtekster på den amerikanske eteren. Like fullt var det ingen tvil om hva sangen omhandlet – til dét var rytmen altfor smektende; referansene altfor eksplisitte. Samtidig, underlig nok, var hentydningene akkurat dulgte nok til at teksten også, om man la godviljen til, kunne oppfattes som en hyllest til noe så uskyldig som dansing, hvilket musikkvideoen på kynisk og opportunistisk vis dro nytte av, der den fremstilte horder av amerikanske nymfer og ynglinger i fri utfoldelse på et dansegulv som også var beleiret av bandmedlemmene, syngende og spillende som besatte.

            Det Bacchus-aktige eller dionysiske ved denne sangen virket herlig forfriskende på meg; det var forløsende og ekte, strippet for falskhet og forstillelse av den typen man så ofte finner i amerikanske kulturuttrykk, hvor seksuelle insinuasjoner og andre upassende hentydninger konsekvent unngås for å tekkes moralens selvbestaltede overkikadorer, lovgivende forsamlinger og interesseorganisasjoner med mer eller mindre velfortjent mandat til å påvirke hele kulturindustrien med sine utallige regler og forordninger, den ene mer vanvittig enn den andre. Jeg oppfattet sangen som en storslagen salme om seksualiteten – selve urkraften i alle avanserte livsformer, Den Store Beveger i menneskelivet.

           

Utpå kvelden dukket det opp en hel del folk. Lukas og Anette og Steffen og noen av Eskils kjenninger, som var meg fremmede. Anette gikk også på filosofi. Hun var en smålubben moldenser som lot til å ha fått en god tone med Steffen, all den tid hun kom sammen med ham på festen, og ellers ofte var å se sammen med ham på Dragvoll. Jeg tok det for gitt at de allerede hadde innledet et seksuelt forhold, en hypotese som ble bestyrket av den påfallende tilstedeværelsen av kroppskontakt dem imellom, om enn ikke helt likt fordelt sådan – Anette var langt mer pågående overfor Steffen enn hva han var overfor henne, og denne atypiske kjønnslige asymmetrien var i seg selv besynderlig nok til at jeg bet meg merke i den, selv om jeg jo, i rettferdighetens navn, kunne forstå at den muskuløse og barske Steffen var mer populær blant jentene enn hva Anette var blant guttene.

Jesper kom, han hadde med seg en stor vannpipe som han fyrte opp rett utenfor bygningen. Han fylte munningen med frukttobakk med blåbærsmak, og sendte rundt pipa til alle som ville ha. Vi satt som indianere i en liten ring der – Jesper, jeg, Steffen, Anette, en nabo og en egyptisk fyr som dukket opp ut av intet. Jesper sa at han hadde tjenestegjort for KFOR-styrkene i Kosovo, og det var møtet med disse krigshandlingene som hadde ansporet ham til å studere religionsvitenskap og filosofi. Han mente løsningen på verdens konflikter, var å finne i dialog, forsoning og solidaritet med verdens fattige og undertrykkede. Interkulturell forståelse, med særlig vekt på åndelige, idémessige verdens- og livsanskuelser, var avgjørende for å bygge bro mellom kulturene, maktpåliggende for å løse vår tids største utfordringer. Han var en av disse rause, gemyttlige sunnmøringene som det fantes så mange av i Trondheim på denne tiden.

            ”Ingen kommentar,” sa han da jeg spurte om han pleide å røyke ulovlige substanser i shishaen.

            Den egyptiske fyren var religiøs, røyket hasj, røyket vannpipe. Han fortalte meg om islam, om verdiene sine, om det muslimske brorskap og de fem søylene.

            ”You need to calm down,” sa han til meg, smilende. ”You seem so intense. You think too much. You should think less.”

            ”What are you talking about?” sa jeg. ”You don’t know me.”

            ”You seem like a guy who thinks way too much.” Han inhalerte røyk og sendte meg munnstykket. ”Calm down.”

            ”But I study philosophy. I have to think! It’s my job!”

Mismodig gikk jeg bak bygningen, pisset og ble stående og stirre på den pissvåte murveggen, det Rorschachtest-aktige mønsteret som, lik en Mandelbrot-fraktal, bredte seg utover en stadig større del av veggen – mens jeg grunnet på det han hadde sagt. Kanskje han hadde rett, men hvorfor i helvete mente han å vite så mye om meg? Hadde de andre snakket om meg bak ryggen min? Hadde de fortalt ham hemmeligheter om meg? Ja, sånn måtte det være. Det kunne ikke være annerledes. Forbannet gikk jeg rundt bygningen og inn døra. Jeg sendte Oscar en melding, spurte om han ikke kom snart.

            ”Er på vei,” sa han.

En halvtime senere dukket han opp. Vi ble sittende og prate i kjøkkenet, i hver vår stol ved det av rot overlessede bordet, helt alene.

            ”Så,” sa jeg. ”Hva skjedde egentlig mellom deg og Vilde? Gjorde du homerun?”

            Han så på meg og gliste. ”Vil du virkelig vite det?”

            ”Nei.” Jeg smilte. ”Du spiller bare mindgames med meg.”

            ”Uffda,” sa han og skar en grimase. ”Stjal jeg dama di fra deg?”

            Jeg strakte meg mot bollen med potetringer og tok et par stykker. De smakte vondt, som en slags råtten kylling. ”Neida, det er greit at du tok henne.”

            Vi gikk inn på Eskils rom. Jeg søkte på Culf of Luna på YouTube, og fant sangen Leave me Here. Snart tordnet gitarriffet og skarptrommene ut av høyttalerne – et par raffinerte tolvtommere fra Steinway Lyngdorf. Det gikk et drønn gjennom hele leiligheten. Det klirret i kopper og glass. Oscar lukket øynene og headbanget. Jeg stirret på skjermen, på den svart-hvite musikkvideoen fra det svenske sludgemetalbandet som besto av sosialistiske vegetarianere og kunststudenter fra Umeå.

            ”Sett på Black hole sun,” sa Oscar. ”Her, gi meg tastaturet.”

            Jeg sendte ham tastaturet og musa. Han fant Black hole sun av Soundgarden, og så satt han og headbanget til den noen minutter, til jeg satte på Svartesmeden og Lundamyrstrollet av Windir. En massiv mur av apokalyptisk lyd spredte seg som et tordenskrall gjennom bygningen.

Det hendte jeg lukket øynene når jeg hørte på Svartesmeden. Da var det ikke sjeldent at jeg kjente et nærvær i rommet, likesom noe som beveget seg bak meg. Det forekom også når jeg hørte andre sanger, særlig dem med dyp bass, så jeg hadde en mistanke om at det skyldtes infralyd, en særlig lavfrekvent bass kjent for å kunne fremkalle både dyp frykt, overveldende sorg og sakrale sinnsstemninger i folk som lyttet til den. Det var en lyd for de store katedralene, for pipeorgel og himmelske basuner, for Helvetes avgrunn og sfærenes sang. Det var salmen om lidelsens brorskap mellom alt som lever, slik Zapffe uttrykte det.

            Vi gikk ned og røykte mer i vannpipa. Jeg begynte å bli sår i ganen, kjente meg ikke helt bra. Det dukket opp en viss Kristian fra en nabobygning. Han hadde en svart føflekk på nesa, sa han studerte teknisk kybernetikk og var kristen. Jeg og Oscar forklarte ham hvorfor Gud umulig kunne eksistere, men han sto på sitt og insiserte på at Bibelen var Guds ord. Jeg ga ikke uttrykk for sympatien jeg hadde med livssynet hans, passet på å spille ateist, ville ikke at Oscar eller noen av de andre skulle finne ut sannheten om meg.

”Jeg har aldri helt forstått,” sa jeg, ”hvordan tilsynelatende rasjonelle folk, matematikere og fysikere, kan tro på fablene som står i eventyrbøker fra bronsealderen.”

Det ble stille rundt meg, og jeg fortsatte:

”Hvordan de liksom selvfølgelig klarer å fortrenge all logikk når den står i fare for å knuse overtroen deres. De kan være geniale logikere, som Kurt Gödel, den største logikeren som har levd, men likevel insistere på at Gud må eksistere – for universet kan angivelig ikke ha oppstått av seg selv – det er altfor komplekst. Dét kunne derimot Gud, det mest komplekse som eksisterer. Jeg innser at jeg neppe kommer til å bli klok på de religiøse. Om ikke annet er de i hvert fall en kilde til underholdning.”

Oscar smilte og et par av de andre humret.

Kristian sendte meg et stygt blikk, reiste seg og gikk.

            Jeg ville løpe etter, ta tak i ham og si sannheten, si at jeg også delte synspunktene hans, at også jeg selvsagt skjønte at guddommelige krefter var virksomme i alt som lever, alt som dør. Men jeg fikk det ikke til. Jeg ble bare sittende pal og stirre etter ham, lyttende til Oscar som snakket om Richard Dawkins, om hvor dårlig han likte The God Delusion, som han kun hadde lest slutten på. Jeg nikket og smilte, nikket og smilte.

            Noen ideer har ikke livets rett. Religioner, ideologier, filosofier, vitenskaper, pseudovitenskaper og andre verdensbilder, trossystemer, livssyn og fortolkningsrammer, konkurrerer alle mot hverandre – likesom biologiske arter – og det finner dermed sted en naturlig seleksjon av ideer, eller det Dawkins kalte memer, en slags memetisk seleksjon, en verdensbildenes kappestrid i den idéhistoriske arena. Denne seleksjonen begunstiger verdensbildene som er flinkest til å kopiere seg selv, altså de som ender opp i flest hjerner, flest sinn i hvilke de kan øve innflytelse. Siden kristendommen hadde overlevd to tusen års indre splid og stridigheter med vitenskap og utallige andre religioner og filosofier – og fortsatt hadde minst to milliarder svorne tilhengere, med mange nye underveis – måtte den altså være det overlegne livssyn, det beste jeg kunne tilslutte meg. Derfor hadde jeg etterhvert gitt den min uforbeholdne tilslutning, om enn ikke uten nitide overveielser, sterk sjelekamp og beklageligvis et uslukkelig behov for å skjule min trosmessige tilhørighet for omverdenen. Selve begrunnelsen for å underkaste meg den kristne tro, hadde jeg til felles med Bjørn Are Davidsen, men i motsetning til ham hadde jeg altså, av en eller annen for meg ukjent grunn, denne trangen til å forstille meg, skjule min ektefølte religiøse overbevisning, leve fordekt bak et slør av løgner og bedrag, hvilket jeg naturligvis skammet meg dypt og inderlig over. 

            Får du ikke gjennomslag for trossystemet ditt, ja så har det ikke livets rett. Da hører det hjemme på memenes kirkegård, hvor det etterhvert, uvegerlig, vil havne av seg selv. Men noen ideer, som for eksempel Nietzsches, fødes prematurt – og vinner først virkelig gehør etter opphavsmannens bortgang, når tidsånden, hele det kontekstuelle rammeverket ideen må fortolkes i lys av, brillene den må sees gjennom, har nådd en tilstrekkelig grad av sofistikasjon eller raffinement til å muliggjøre en annammelse av ideenes vesen. Folk, de store massene, må altså få tid til å modne før de kan begripe slike prenatale ideer som faller dødfødt ut i det store vakuum idet de får sin tilblivelse. Naturligvis finnes det også biologiske paralleller til dette fenomenet. Liebhauss var tidlig ute med å mene at selve mennesket var offer for neoteni, altså at voksne individer hadde infantile fysiognomiske karakteristika. Denne hypotesen bela han ved å henvise til sjimpansen, menneskets nærmeste slektning i dyreriket, en art hvis spedbarn har trekk, positur og geberder som ligner et voksent menneskes – mens den voksne sjimpansen har helt andre trekk, helt annen kroppsholdning, helt andre fakter og bevegelser. Det er altså som om mennesket har ivaretatt noe infantilt, som om det aldri, uavhengig av kjønnsmodning, blir riktig voksent. Altså inntreffer kjønnsmodningen før tiden, mens den hos sjimpansen og de andre store apeslektningene våre, inntreffer akkurat når den skal, akkurat idet de har fått på plass en voksen fysiognomi, voksen fysiologi, voksen atferd. Dette kunne lede en til å tro at naturen – eller noen med makt til å gripe inn i den – hadde spilt oss et puss, at noen forsøkte å føre oss bak lyset.

            Det at Liebhauss lanserte denne ideen flere århundrer før den ble gjenoppdaget av andre, var også i seg selv et pregnant eksempel på fenomenet. Han observerte menneskets nærmeste slektninger, gjorde nedtegnelser om deres atferd og skapte en detaljert og stort sett korrekt evolusjonsteori et par hundreår før Darwin kom på banen, og var således en ypperlig gestaltning av den arketypiske polyhistor og renessansemann, selve sinnbildet på et ensomt universalgeni langt forut for sin tid, på egen hånd i stand til å syntetisere kunnskaper fra vidtfavnende og, for et utrenet øye, tilsynelatende ubeslektede felter. Dette gikk heller ikke upåaktet hen hos ham – han var svært bevisst på sin egen skjebne, og eide en uovertruffen selvinnsikt som gjorde ham i stand til å reflektere over sitt eget vesen over mange tusen sider i sin selvbiografiske roman, som han forfattet i et forsøk på å komme til bunns i hele den menneskelige natur, med alle dens kriker og kroker, alle dens uveisomme og labyrintiske irrganger. Sin rolle som ensom, briljant polyhistor velsignet – eller, slik han ofte tenkte, forbannet – med en usvikelig evne til å forløse sykelig premature ideer, skriver han utførlig om i dette usigelig episke opuset, som savner sidestykke i litteraturhistorien – all den tid det består av flere millioner ord som, i følge enkelte connaisseurer, er ført i pennen på en så ulidelig vakker måte at man straks lamslås av bunnløs henrykkelse bare man, ved et eller annet skjebnebestemt lykketreff, er heldig nok til å sette fot i et hus hvor boken befinner seg.

            Jesper begynte å legge an på en babe som dukket opp ut av intet, ei ferm og litt kvapsete dame som vimset rundt, fnisende og tilsynelatende uten mål eller mening. Snart pakket han sammen vannpipa og dro henne med seg, opp mot Voll studentby, hvor han sa han hadde bilen sin.

            ”Jeg skal kjøre deg hjem,” snøvlet han, og sjanglet arm i arm med henne forbi Rema, mens jeg, Oscar og Kai Kristoffer gikk bak dem.

            Vi kom inn på Kai Kristoffers hybel. Det var et lite rom med noen få bøker i bokhylla. Yes Man og Dice Man og The God Delusion. Kai Kristoffer leste ikke mye – han var ikke noe utpreget åndsmenneske – men han hadde TV-spill og japansk manga og anime.

            ”Du spiller Final Fantasy?” sa jeg og mønstret spillcoverne som sto oppstilt i bokhylla.

            Han nikket. ”Du også?”

            ”Gjorde det før. Spiller ikke noe som helst nå for tiden.”

            Oscar hadde lagt seg i en militærseng, og ventet tydeligvis på at jeg skulle gå. Han så på meg, halvveis dekket av dyna. ”Skal du sove her, Julius?”

            Jeg ristet på hodet og ga ham et tankespredt blikk før jeg vendte oppmerksomheten tilbake til bokhylla. Jeg mønstret Dice Man. ”Skal gå snart.”

            ”Vil du ha en klem før du går?”

            ”Nei.”

            Han bøyde seg mot meg. ”Kom så. Få en klem.” Han klemte meg halvhjertet. ”Sånn ja. Nå kan du gå. Ut med deg nå.”

            Kai Kristoffer smilte.

            Jeg reiste meg og vinket adjø til dem. Så gikk jeg, med en følelse av stålull raspende mot ganen.

Allerede fryktet jeg det verste.

Jeg var dårlig de neste dagene. Halsondet utviklet seg til feber og hoste, og jeg ble liggende våken og kaldsvette de påfølgende nettene. Mistanken min var selvsagt at det var svineinfluensa jeg hadde pådratt meg, og jeg angret på at jeg hadde røykt så ukritisk fra vannpipa. Svineinfluensa var overalt i nyhetene på denne tiden, så det var umulig å få fred for skremselspropagandaen. Jeg var helt alene, hadde ingen til å gå ut og handle for meg, så jeg tvang meg ut lørdagskvelden. For underholdningens skyld gikk jeg en tur innom Samfundet for å se på valgkampdebatten mellom Jonas Gahr Støre og Erna Solberg. Det var stappfullt der da jeg kom, så jeg fikk ikke plass i Storsalen. Jeg ble stående inne på kafeen Edgar, og så noen minutter av debatten på storskjermen der inne. Sørgelige greier. Det viste seg at de var enige om alt, det var ingen skikkelig debatt, bare partireklame, floskler og utveksling av intetsigende høflighetsfraser.   

            Jeg kaldsvettet og gikk derfra etter noen minutter. Dro inn til sentrum og stakk innom Rema på torget. Etter å ha handlet satte jeg meg av en eller annen grunn på buss nummer fem, som gikk til Buenget. Jeg tok den opp i Byåsen, nesten til Munkvoll, hvorfra jeg gikk ned til Havstein kirkegård for å besiktige gravene, når jeg nå først befant meg i nærheten. Etter å ha rekognosert der en stund, kontemplerende dødens tilsynelatende ubotelighet, gikk jeg opp til Munkvoll, og tok en buss ned til sentrum igjen. Jeg gikk innom Rema i Dronningens gate, kjøpte salami, appelsinjuice, Fjordland kyllinggryte og halspastiller. Så satte jeg meg på buss åtte, og tok den hjem. Jeg lå våken, hostende og kaldsvettende, hele den natten. Det verket i leddene, jeg vridde meg og stønnet under den svettefuktede dyna. På veggen så jeg skygger bevege seg, langstrakte skygger av humanoide skapninger. Jeg kjente en prikkende følelse i hele kroppen, kjente elektriske ilninger gå gjennom meg. Det var skrapelyder i veggene, lyden av trommende små føtter i taket, pipelyder, gnaging. Jeg skalv, svettet, kastet av meg dyna, vred meg og stønnet. Skyggene vokste, ble liksom tettere, mørkere, mer tredimensjonale. Ganske snart gled en av dem langsomt ut av veggen, ut i selve rommet. Den tok form av en skikkelse, mørk og høyreist og menneskelignende, med uklare trekk, ingen nese, ingen menneskelige bein.

            Men horn hadde den. Det var tydelig at den hadde horn.

            Den så på meg.

            Tromme- og skrapelydene ble borte. Pipingen og gnagingen opphørte også.

            ”Din tid er ikke kommet ennå,” sa apparisjonen. ”Du skal tidsnok få del i våre planer.”

            Jeg vred meg, prøvde å reise meg, men klarte det ikke, ble liggende der, liksom jeg var fastspent.

            Skikkelsen utstøtte noen uforståelige lyder før den forsvant inn i veggen igjen.

            Trommelydene kom tilbake fra taket, skrapelydene fra veggene. Pipingen og gnagingen gjorde igjen sin entré. Likevel gled jeg ganske snart inn i en urolig søvn som vedvarte i mange timer.

Søvn var vanskelig for meg, og det var ikke blitt lettere med årene. Jeg kunne være stuptrøtt etter en lang dags arbeid eller en lang fjelltur, kunne gjespe og ikke klare å stå oppreist, og så, idet jeg la meg i senga, våknet jeg til liv igjen og ble liggende våken og tenke, i time etter time, enda jeg hadde vært våken i over tretti timer, enda jeg var utslitt etter harde fysiske påkjennelser. Og hvis jeg først klarte å sovne, ja så var søvnen som regel oppstykket, hullete, lett. Men dette var bare nattestid, bare så lenge det var mørkt ute. Ble det lyst, forholdt det seg helt annerledes. Da kunne jeg plutselig sove tungt og gli dypt ned i det mørkeste søvndypet, hvor de verste marerittene holdt til. Slik hadde det seg at jeg pleide å legge meg om morgenen, etter soloppgang, etter at det hadde lysnet til dag. Når de andre startet bilen for å dra på jobb, la jeg meg til å sove. Og da sovnet jeg ganske fort. Desto lysere det ble ute, desto dypere sov jeg. Når kvelden atter kom, våknet jeg til liv igjen, lik en vampyr, satte meg til rette med frokost eller internett i noen timer, dvelende lenge ved hver brødskive eller pornoside, før jeg, idet klokken nærmet seg midnatt, spiste en banan og drakk et glass appelsinjuice, pusset tennene og kanskje gikk ut i natten, ut i nabolaget, hvor jeg snek meg rundt husene eller ned til Moholt kirkegård, påpasselig med å ikke lage lyder. Under disse nattlige utfluktene tok jeg gjerne med meg et knippe fulle søppelposer, som jeg bar bort til noen små containere på Lohove, fem hundre meter unna huset, siden Viggo og Greta, husvertene, hadde klagd over alt søppelet mitt, særlig papp- og papiravfallet, da jeg ennå kastet det i containerne vi sammen disponerte over. De ville absolutt ha meg til å brette juice- og melkekartongene og lage kubber av dem, men dette hadde jeg ikke tid til, så jeg måtte finne andre løsninger.  

Det var napolitanske forhold i Trondheims renovasjonsbransje – søppel ble sjelden hentet, og man måtte kjempe om de få avfallscontainerne som fantes. Flere ganger hadde naboer observert meg idet jeg kastet søppel i deres containere, og det hendte at de kom styrtende bort til meg, grep tak i meg og ga meg sviende skyllebøtter og påpakninger. Derfor hadde jeg i det siste begynt å ta med meg søppelet mitt til skogs, hvor jeg enten bare slengte det fra meg eller brant det. Noen ganger lagde jeg ritualer ut av disse bålene, jeg tenkte at de var en slags brennofre, sakrale og kultiske handlinger til ære for Gud, eller bare en flammende hyllest til konsumerismen, kapitalismen, overflodssamfunnet og bruk-og-kast-mentaliteten. Da kunne jeg stå der med armene strukket ut, innhyllet i skinnet fra ilden, stirrende på flammene som fortærte søppelet så begjærlig, akkurat som en levende entitet, kunne man forestille seg, en hungrende skapning som metaboliserte disse forkastede produktene og omdannet dem til deres grunnleggende bestanddeler, enkle stoffer skogen kunne nyttiggjøre seg, slik at naturens kretsløp kunne fortsette ufortrødent, uten å støte på hindringer av noe slag. Ilden hadde da også nesten samtlige av livets karakteristika, og enkelte anerkjente fysikere hadde sågar tatt til orde for å anerkjenne ild som en egen livsform, all den tid den, i følge noen, oppfylte alle kriterier som definerte liv slik vi kjenner det.

Tannpuss rett før leggetid var noe jeg hadde gitt opp, siden det bare medførte at jeg ble mer våken. Så jeg lot tennene råtne, eller i det minste gulne, noe som uansett måtte være positivt for tannkjøttet mitt, som lett blødde, og som, når jeg pusset tenner, trakk seg oppover og nedover for derved å blotte tannrøttene og sensitive nerver, noe som medførte uutholdelige smerter jeg måtte lindre med smertestillende medikamenter. Og siden jeg ikke hadde råd til å oppsøke lege, og heller ikke ble tatt på alvor av helsemyndighetene når jeg først gjorde det, måtte jeg oppsøke det svarte markedet for å finne medikamentene mine. Og der, på det svarte markedet, ble jeg ledet inn på en mørk vei, en vei full av ulovlige rusmidler, full av nattlige erfaringer og nederdrektige tildragelser. Det var slik jeg hadde stiftet bekjentskap med psykotropiske stoffer, herunder fleinsopp og datura, stoffer som hadde påvirket psyken min, gjort den skjør, gjort den sårbar og mottagelig for inntrykk fra det hinsidige, inntrykk som etter hvert skulle prege livet mitt på uante måter. 

            Alltid når jeg sov i samme rom som noen, ble jeg liggende og høre på den tunge pusten deres, og på snorkingen som uvegerlig begynte etter hvert. Det var slitsomt å ligge slik, våken til langt utpå morgenen, mens personen eller personene i den andre sengen sov tungt, og åndedrettet noen ganger gikk som kataklysmiske utblåsninger fra et eller annet eruptivt system, lik boblingen fra en pyroklastisk elv strømmende ned en vulkansk fjellside, hvor de sedimentære bergartene kunne ligge lagvis, liksom stablet oppå hverandre, ofte med fossiliserte skapninger liggende delvis forbrent, delvis knust av den massive vekten av verden som hvilte på skuldrene deres. Dette var noe jeg hadde erfaringer med fra ferieturer, bilturer rundt om i Skandinavia, i sommerferiene, sammen med foreldrene og brødrene mine, hvor jeg ofte var tvunget til å sove i samme rom som dem, tvunget til å lytte til åndedrettet, til snorkingen som holdt meg, eller bidro til å holde meg, våken. Og det eneste andre selskapet mitt var tankene mine, tanker om verdensrommet, ofte, om fjerne romstasjoner, om fremmede sivilisasjoner, om underfundige skapninger som hadde utviklet seg under helt andre evolusjonære vilkår enn dem som hadde formet de jordiske livsformene. Det var under slike netter at jeg pønsket ut tankene om FTB-22, en romstasjon inspirert av stasjonen fra TV-serien Babylon-5. FTB-22 disponerte over en armada av ulike romskip, alle med forskjellige navn, alt etter hvilken klasse de tilhørte. Det var novastrikere, starstrikere, cosmostrikere og en hel rekke andre navn jeg ikke kunne huske. Jeg forestilte meg motorblokker og karmosinrødt drivstoff pumpet gjennom hårstråtynne kanaler, forestilte meg intrigene ombord på stasjonen; de vakre kvinnene, langlemmede og tynne som najader, forføreriske og forførende, ofte involvert i affærer med kapteiner eller andre mannlige besetningsmedlemmer, alle med titler og navn jeg pønsket ut, dog uten noensinne å skrive dem ned – for jeg memorerte dem og vendte tilbake til dem neste natt, utviklet dem videre, alltid uten å gjøre nedtegnelser. Men jeg begynte å tegne noen av disse romskipene, begynte å lage plantegninger og skisser av dem, og etter hvert ble disse tegningene transformert og tok form av utstuderte arbeider, ofte i tre dimensjoner, modellert i pappmasjé eller leire, bygd i legoklosser, formet etter alle kunstens regler. Og jeg lekte med disse skipene, lekte med dem og ødela dem, knuste dem, brant dem med en solstråle fokusert gjennom et forstørrelsesglass, smeltet plasten i legoklossene, slengte dem utfor en låvebro, utfor et tak. For jeg hadde destruktive tendenser, tendenser til å ødelegge ting, noe som bare ble forsterket av søvnmangelen som preget meg allerede fra barnsben av. Slik hadde det seg at jeg ble en selvdestruktiv sjel, en masochist som plaget meg selv med tvangstanker og tvangshandlinger. Eller var de nå egentlig selvpåførte, disse tankene og disse handlingene? Kanskje de virkelig kom utenfra, slik man jo kunne henledes til å tro ut fra navnet, som vitterlig ga inntrykk av at de ble påført en av eksterne aktører, utenforstående krefter som tvang en til å tenke noe irrasjonelt, tvang en til å gjennomføre de mest irrasjonelle, absurde ritualer, gang på gang, enda det kunne være både smertefullt og skadelig for kroppen, for sjelen.

Uthvilt følte jeg meg aldri – jeg visste faktisk ikke hva det ville si å være uthvilt – for konglekjertelen min produserte ikke nok melatonin. Dette medførte også at døgnrytmen min aldri stabiliserte seg, noe som bare ble forsterket av at jeg i uker av gangen kunne holde meg innendørs, låst inne i den bunkerslignende kjelleren jeg bodde i, med jevnt lysnivå og alle gardiner til enhver tid trukket for. Forskning viste at mennesker, når de ble holdt inne i lukkede bunkerser med stabile lysnivåer, tenderte mot å tilpasse sin indre klokke til et døgn på rundt tretti timer, noen sågar på nærmere førti. Det var noe sånt som hadde hendt meg, og jeg klarte ikke komme meg ut av den onde sirkelen, for jeg ble nektet hjelp av helsemyndighetene, ble ikke tatt på alvor av fastlegen min den ene gangen jeg hadde tatt meg råd til å oppsøke jævelen.

7

Apeiron, linjeforeningen for filosofi, skulle arrangere en fest for nye og gamle filosofistudenter. Stedet de valgte var Kråkeslottet, etter hva jeg hadde forstått et noe beryktet hus som lå på Rosenborg. Apeiron var en uvirksom og udugelig linjeforening, ledet av fadderen Hallgrim. Årsmedlemskap kostet førti kroner, mens man kunne bli livstidsmedlem for åtti. Medlemskapet medførte ingen privilegier, ingen spesielle rettigheter eller frynsegoder. Møter ble avholdt med ujevne mellomrom – det kunne gå et semester eller mer mellom hver gang. De færreste medlemmene gadd møte opp til møtene, for filosofistudenter var uvanlig late og deprimerte, selv etter Dragvollsk målestokk. Men nå hadde altså Apeiron, for én gangs skyld, lagt seg i selen og forberedt en sammenkomst mange gledet seg til.

Dagen opprant med fint vær, men jeg hadde blandede følelser for festen – siden jeg fryktet at Oscar igjen ville legge an på Vilde. Etter en Humstartforelesning, en av de obligatoriske forelesningene for alle studenter på humanistiske fag, befant jeg meg plutselig på bussen ned mot sentrum, sammen med Vilde og Oscar. Vi satt på en benk som gikk på langs i den skranglete gamle farkosten, jeg og Oscar på hver vår side av Vilde, tett inntil henne. Studentene sto tett som makrell i tomat, det var uutholdelig varmt i bussen, solen skinte og jeg satt og pratet om litteratur med Vilde.

            ”… hvis du vil kan jeg vise deg en tekst jeg har skrevet,” sa jeg. ”Så skal du få se noen lange setninger.”

            ”Det vil jeg gjerne.” Hun tok opp Foucaults Tingenes Orden av veska, bladde opp på en tilfeldig side og fant en lang setning. Hun viste den til meg mens hun leste høyt.

            Jeg nikket anerkjennende. ”Det var en god setning.”

            Det ristet i understellet på bussen, en langtrukken ulelyd steg opp fra motoren.

            ”Men hør på denne” sa hun, og begynte å lese en ny setning.

”Heh! Den var god. Jeg har fått gode tilbakemeldinger på setningene mine også. De flyter godt. Det er en god melodi i språket mitt, leserne blir visst hypnotisert og klarer ikke løsrive seg fra teksten. Jeg kan sende deg en tekst jeg har skrevet, en ganske kontroversiell sak. Hvis du vil. Men du må love å ikke vise den til noen …”

Hun nikket. ”Gjør det. Jeg lover.”

Oscar så på Vilde et øyeblikk. Så tok han tak i den venstre øreflippen hennes og dro i den. Uten å tenke meg om tok jeg tak i den høyre, og dro like hardt i den. Så satt vi der og dro i øreflippene hennes. Folk snudde seg mot oss og så på oss. Noen ristet på hodet. Noen pekte. Noen hvisket til hverandre og lo.

”Er øreflippene en erogen sone på deg?” sa jeg.

”Ikke så vidt jeg vet,” sa hun og smilte beklemt.

”Faen,” sa jeg. ”Her sitter vi på hver vår side av deg i en full buss, og drar deg i øreflippene. Dette er ganske absurd.”

Hun så på meg. ”Ikke det at jeg kjenner deg så godt, men jeg tipper at alle situasjoner er absurde for deg. Slik de er det for meg.”

Jeg så på henne og smilte.

På Gløshaugen Syd stoppet bussen og startet ikke igjen. Over høyttaleren kommanderte sjåføren oss ut.

”Dere må over i en annen buss,” sa han.

Vi så på hverandre, trakk på skuldrene og gikk ut. Det sto en ny buss bak oss. Vi gikk inn i den og ble stående i en trekant, holdende i de svarte gummihempene som var festet til en metallstang i taket. Mens bussen sjanglet nedover bakkene mot Samfundet, sto jeg og Oscar og stirret ned på Vilde. Jeg førte ordet og spurte ut Vilde om sykdommene hun led av. På Samfundet gikk Oscar av, og samtalen mellom meg og Vilde ble straks mer levende, mer intens. Det var som om Oscars uttreden åpnet for noe nytt mellom meg og Vilde, liksom jeg ble en helt annen så snart han forsvant, en mye sterkere, mer vital person, en naturkraft som kunne bemektige Vilde, legge henne under seg. Med Oscar til stede følte jeg meg alltid underdanig. Nærværet hans kastet automatisk en lang skygge over meg, han hånte meg når Vilde var i nærheten, han befølte henne hele tiden, benyttet enhver anledning til å kjærtegne henne. Dette var hans måte å markere revir på, en måte jeg avskydde men ikke hadde annet valg enn å godta, for jeg ble uvegerlig svak, forferdelig svak, så snart han begynte å berøre henne. Denne svakheten artet seg ofte som regelrett handlingslammelse eller, i noen tilfeller, rendyrket paralyse som annekterte hvert fiber i kroppen min.

”Jeg sliter med musklene,” sa hun, vaklende i beina. ”De er så svake. Jeg har så lite energi.”

”Fibromyalgi?” sa jeg, selv om det var myalgisk encefalopati som slo meg først.

Hun nikket. ”Jeg har ikke fått diagnosen ennå, da. Men tror det er det. Faren min har også det.” Hun så opp på meg med de sårbare dådyrøynene sine, mens hun fortsatte å snakke om faren sin, om sykdommen hans, om hvordan han lignet på henne.

Ligner han virkelig på henne, tenkte jeg, så ville jeg likt å møte ham.

I Dronningens gate gikk vi av. Menneskemylderet var som en organisme, en mangefarget åme som beveget seg i flere retninger langs den svarte, av solen oppvarmede veien mellom betongklossen som var Bunnprisbygget og huset hvor utestedet Familien lå. I et intervju jeg hadde lest med arkitekten bak Bunnprisbygget, hadde han sagt at bygningen var hans personlige favoritt. ”Den representerer høydepunktet i min karriere,” hadde han sagt, enda han visste hvor forhatt den var blant byens befolkning. ”Den er nesten like pen som Realfagsbygget på Gløshaugen,” hadde han tilføyd avslutningsvis. Også dette byggverket, mer utpreget brutalistisk enn Bunnprisbygget, var uglesett blant folk, men det var tydelig at han ikke lot den gemene hops meninger farge hans eget syn på de mest kontroversielle arkitektoniske verkene hans ånd hadde avfødt. En slik ukuelig konsekvens sto det respekt av, tenkte jeg. Han lot ikke folkets smak diktere egne meninger, lot ikke opinionen kompromittere det kunstneriske uttrykket, samme hvor forhatt eller foraktet det måtte være hos mannen i gata. Som kunstner hadde han dermed full autonomi, og han flagget selvråderetten sin stolt i media, la ikke skjul på at han var sin egen herre, høyt hevet over alle trendbarometre, smakskåringer og omskiftelige luner som måtte være bestemmende for folks syn på hva god arkitektur skulle være. Det forekom meg at mennesker med slik integritet var en mangelvare i dette landet, og jeg var glad da jeg leste intervjuet med ham, glad over å se at det fortsatt fantes prinsippfaste mennesker som nektet å rette seg etter det konforme for konformitetens egen skyld.

En dueflokk fløy opp foran oss utenfor Bunnpris, de grå luftrottene spredte seg med en susende lyd, dempet av trafikkens og menneskenes kakofoniske hvite støy. Vilde trippet med sine bestemte skritt ved siden av meg, det brune skjørtet hennes hengende som en lampeskjerm rundt de bleke beina. Klakk, klakk, klakk, sa skoene hennes mens de støtte mot asfalten.

”Det er rart,” sa jeg idet vi sto og ventet på grønn mann i krysset ved Munkegata, ”hvor god kontakt jeg har fått med deg. Hvor fort det har gått. Å snakke med deg er nesten som å snakke med … en gutt.”

”Jeg har nesten bare guttevenner,” sa hun, litt åndsfraværende. ”Men jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Jeg går bare bedre overens med gutter, tror jeg.”

Vi gikk mot biblioteket. Hun skulle møte en musikervenninne der, en hun ikke hadde snakket med på lenge, for å ta en kaffe på bibliotekskafeen. Mitt eget påskudd for å gå dit var at jeg skulle levere en bok, noe som i og for seg stemte, jeg hadde jo virkelig en utgått bibliotekbok i sekken, nemlig Sjelens lengsel av vitenskapsjournalisten Bjørn Vassnes, en litt tafatt populærvitenskapelig pamflett som ikke innfridde forventningene jeg hadde til den, enda så lave de hadde vært. Vassnes hadde vokst opp som læstadianer, noe han stadig vekk, irriterende nok, poengterte i teksten, som virket fragmentert og dårlig researchet, full av velmenende og tilgjort forsonlige forsøk på å imøtekomme de religiøses lengsel etter noe guddommelig, som han hevdet han hadde forståelse for, all den tid han selv var oppvokst i et legkirkelig miljø som, mer enn noe annet, vektla motstand mot sekularismen og den moderne verdens lastefulle levemåter. Men Vassnes, som hadde markert seg som en av landets fremste kritikere av postmodernisme og pseudovitenskap, fremsto for meg som en ufrivillig eksponent for halvhjertet og upresis populærvitenskapelig religionsfremstilling som grenset til det banale. Selvinnlysende sannheter ble presentert som om de var revolusjonære innsikter hentet fra en sfære hinsides den virkelighet vanlige mennesker ferdes i, en sfære det kun var Vassnes forunt å ha tilgang til. Og denne arrogansen hans var vevd inn i teksten på en sømløs og freidig måte, den var liksom uadskillelig fra teksten som helhet, slik et elskende par synes å være uadskillelige ikke bare under aktens klimaks, men sågar det aller meste av tiden.

Uansett, til tross for dens utallige mangler, hadde jeg hatt glede av å lese boken. Men jeg hadde ikke trengt å levere den nå, og jeg kunne godt levert den på bydelsavdelingen på Moholt. Dette visste imidlertid ikke Vilde, så jeg hadde mitt på det tørre mens vi gikk over fotgjengerfeltet og videre nedover langs Dronningens, forbi Stiftsgården, utesteder og hoteller og kiosker, til vi endelig kunne ta til høyre, og gå over den brolagte, av solen belyste gaten som ledet like frem til folkebibliotekets hovedinngang.

Biblioteket lå i en grå og ganske uanselig bygning, hvis fasade var preget av elde og dårlig vedlikehold. Flak av avskallet maling hang fra de brede vinduspostene. Sprekker i murpussen la ikke skjul på byggets alder, og de tilsmussede vinduene ga biblioteket en aura av forgangne tider, som ble ytterligere aksentuert av det vesle tårnet og de klebersteinbelagte hjørnene, hvis beskaffenhet ga den gamle bygningen et borglignende preg. Det historiske suset var til stede overalt i de patinerte flatene. Vel innenfor gikk jeg bort til en av de nye tilbakeleveringsautomatene med boken, mens Vilde vinket farvel til meg og gikk venninnen i møte. Venninnen, høy og slank, sto på den vesle broen som gikk over levningene som noen tiår tidligere ble gravd ut av arkeologer i jorden under biblioteket. Enkelte knokler lå igjen i groper på utgravningsstedet, stilt ut for skuelystne. Andre var plassert i montre som hang utenfor kafeen, med plaketter og informasjonsplakater hengende like ved. Disse knoklene hadde jeg mang en gang hatt glede av å beskue, for de vakte til live minner om mine egne utgravninger, mine ekskursjoner til Moholt kirkegård. Flere av dem lignet på knokler jeg selv hadde hentet opp av jorden.

Vilde omfavnet venninnen og gikk sammen med henne over broen, i retning av kafeen. Jeg så etter dem, så dem forsvinne inn på spisestedet mens jeg plasserte boken i automaten, med strekkoden ned, lot den suges innover det automatiserte rullebåndet av svart gummi. Jeg trykket på knappen for kvittering, grep den og ble stående og stirre lenge på den før jeg krøllet den sammen til en ball, som jeg kastet i søppelbøtten like ved automaten. Så dro jeg igjen glidelåsen på sekken, sjekket flere ganger at den virkelig var lukket, slengte sekken på ryggen og gikk mot skranken for å spørre en av de ansatte om siste nummer av Scientific American. Like etter var jeg på vei bort mot bladhyllene, da jeg støtte på Vilde og venninnen. De kom gående ut fra kafeen.

Jeg nikket vennlig og så på Vilde med undring i blikket idet de passerte meg.

Hva var nå dette? Hva var det hun drev med? Hadde hun løyet for meg?

Jeg fant en utgave av bladet Humanist, som jeg ble stående og bla litt i. En artikkel om den fargerike human-etikeren Kristian Horn fanget interessen min i så stor grad at jeg dvelte ved den i et par minutter. Så tok jeg siste nummer av Illustrert Vitenskap, satte meg i en stol og skummet gjennom det. Stolene her var behagelige, og jeg likte stemningen som hvilte over stedet. Folkebiblioteket hadde liksom en vennligere, mer innbydende atmosfære enn universitetsbibliotekets, som var stressende og masete. Her var det plenty med innvandrere, pensjonister og folk fra samfunnets nederste hylle. Sosialklienter og narkomane fant et levelig habitat her, og gled naturlig inn i omgivelsene, ble liksom uadskillelige fra interiøret, grodde sømløst fast i vegger og stoler, bord og bokhyller, gulv og sofaer. På Dragvoll var det unge, velkledde og velpleide babes, for det meste tilbakestående og uinteresserte i alt som hadde med litteratur og åndsarbeid å gjøre. De var på biblioteket fordi de måtte være der, de hadde ikke noe valg. Hit til Folkebiblioteket kom folk frivillig, og stedet bar så avgjort preg av det. Den avslappede stemningen var en lise, og vederkvegelsen den førte med seg var noe jeg visste å nyte i fulle drag.

Det ble sent før jeg kom meg av gårde til festen. Etter å ha halt ut tiden på biblioteket, måtte jeg handle dagligvarer og komme meg hjem. Jeg sto lenge foran speilet i gangen, funderende på hvilken skjorte jeg skulle bruke, og hvilken jakke. Dette skulle visst være en litt fin fest, litt høytidelig, så jeg burde vel kle meg med dét i mente. Den ene skjorten etter den andre tok jeg av og på meg, uten å falle ned på en beslutning. Og burde jeg bruke slips? Hva med håret? Hvordan burde dét se ut? Til slutt bestemte jeg meg for å ta en hvit skjorte med lange ermer, selv om den strengt tatt, i likhet med brorparten av skjortene mine, var en størrelse for stor. Og jeg gikk ikke for skinnjakken denne gangen; nei, denne kvelden skulle jeg, for første gang i høst, ta på meg den svarte ullfrakken, som også var et nummer for stor. Jeg dro en hånd med gelé gjennom håret og sprayet ansiktet og halsen med noen doser parfyme. Så tok jeg pilsen, bare et par sixpacks, ut av kjøleskapet, puttet dem i en pose og ble stående og betrakte komfyren, lampene på den.

            Var den nå egentlig slått av?

            ”Ja, du er slått av,” sa jeg og snudde meg, gikk mot døra.

Egentlig? Virkelig?

Jeg snudde meg igjen, gikk tilbake til komfyren og sto lenge og betraktet de mørke lampene.

”Ja, du er slått av.” Jeg gikk mot døra, åpnet den og gikk ut i gangen. Åpnet døra igjen og sjekket at lyset virkelig var slått av, før det slo meg at jeg måtte sjekke komfyren igjen også. Jeg gjorde det, fikk bekreftet at den var avslått, og kom meg igjen ut i gangen. Denne gangen grep jeg lommebok og nøkler, puttet dem i jakkelommene, slukket lyset og kom meg ut ytterdøra. Jeg låste den høytidelig, sto og stirret litt på den, åpnet den, sjekket at lyset var avslått, låste den igjen og sjekket nøyaktig tyve ganger, for sikkerhets skyld, at den virkelig var låst.

”Du er låst,” sa jeg og trykket langsomt ned dørhåndtaket ti ganger til.

”Jeg stoler på sansene mine,” sa jeg. ”Jeg stoler på sansene mine.”

Så gikk jeg, mumlende rytmisk om hvordan jeg stolte på sansene mine.

Komfyren pleide jeg alltid å sjekke mange ganger før jeg forlot huset, om det så bare var for å hente posten eller gjennomføre andre småærender. Én gang hadde jeg stått slik og sett på den mens jeg høylytt hadde gjentatt for meg selv at den var avslått. Ikke før hadde jeg sagt dette noen titalls ganger, så slo lyset seg plutselig på mens en av bryterne ble vridd rundt av seg selv. Jeg sto en meter unna, skjelvende av frykt. Lyset var avslått igjen og bryteren tilbake til normal posisjon noen sekunder senere, men jeg skalv fortsatt.

En annen gang hadde jeg opplevd noe lignende med utelampen, som hang like ved ytterdøren. Jeg pleide nesten aldri å slå den på, men en kveld jeg måtte ned til Moholt for å handle, hadde jeg av en eller annen grunn bestemt meg for å gjøre et unntak fra denne regelen. Idet jeg kom tilbake fra butikken, gående over plenen, slo lampen seg plutselig av. Jeg stoppet et øyeblikk før jeg gikk videre, ned trappen, hvorpå lyset igjen kom på. Etter dette rørte jeg aldri bryteren til utelampen igjen.

Jeg hadde for lengst sluttet å stole på sansene mine. I utkanten av synsfeltet pleide jeg å se mørke skikkelser bevege seg. Det hendte jeg så skygger bevege seg over veggene, skygger med horn og hale.

Jeg var altså på det rene med de overnaturlige kreftene som var i sving rundt meg. Helt siden tiden min i Steinkjer hadde jeg opplevd å få kraftige støt når jeg åpnet kjøleskapene i butikker, særlig dem på Rema. Til slutt ble jeg så lei av støtene at jeg begynte å bruke hansker eller genser eller jakke som beskyttelse når jeg skulle åpne et skap for å ta ut en melkekartong eller andre meieriprodukter. Men etterhvert begynte jeg også å få støt når jeg la varer på båndet, håndterte mynter foran kassa eller når jeg overrakte penger til kassadama. Disse støtene var lammende i sin styrke, og noen ganger mente jeg å kunne se blå gnister blaffe rundt fingertuppene mine. Det hendte ofte at det hørtes spraking eller knitring, og jeg visste at det også var vondt for kassadamene, for de pleide å trekke hendene hurtig til seg og utstøte lyder som indikerte stor smerte. Vanlig statisk elektrisitet dreide det seg ikke om – dette var noe mye sterkere, mye farligere. Paranormale makter hadde lagt planer for meg, og jeg var uvitende om planenes sanne natur.

Først mye senere skulle jeg forstå det urovekkende omfanget av disse planene.

Jeg rakk ikke bussen jeg hadde planlagt å ta til Kråkeslottet. Heller ikke den neste. Da jeg endelig kom meg til rett bydel, var jeg dessuten usikker på hvor huset lå. Adressen hadde jeg i hodet, men jeg var ikke kjent på Rosenborg. Jeg begynte å gå på måfå, først langs en bred vei som gikk skrått oppover mot Festningen. Jeg stoppet folk og spurte dem om de visste hvor veien var, men ingen var behjelpelige. Først etter å ha stoppet åtte stykker, fant jeg noen som hadde hørt om den rette gaten. Jeg tok en telefon til Ole, spurte ham om han hadde ankommet. Det hadde han, og jeg hørte lyden av fest på alle kanter rundt ham – stemmemylderet var livlig, musikken høy. Jeg forbannet meg selv for å ha somlet igjen.

Omsider fant jeg en rød, gammel villa som lå litt for seg selv, omkranset av en stor hage med frukttrær og bærbusker, et bugnende villnis av grønt liv som fortsatt lot til å stå i full blomst. I steintrappen, på øverste trinn, satt tre jenter og røykte og drakk hvitvin fra glass med lang stett. Den ene av dem utmerket seg – hun hadde firkantede briller med tykk innfatning, ravnsvart hår og tribal-tatoveringer svøpt rundt de brune overarmene. Hun betraktet meg med et overlegent blikk idet jeg nærmet meg.

”Er dette Kråkeslottet?” sa jeg.

Hun snudde seg mot en av de andre. ”Hva er det han sier?”

De andre lo.

”Er dette Kråkeslottet?” sa jeg. ”Er det her det er fest?”

De to leende nikket. ”Det er det.” De så på megga og smilte.

Jeg gikk forbi dem og ristet på hodet.

Innenfor var det fullt av folk. Jeg fikk øye på Troy, en gammel bekjent av meg, som jeg nikket til. Han løftet et glass og nikket vennlig tilbake. På den andre siden av et kjøkken og en dagligstue fant jeg selve stuen, full av mennesker i samtlige stoler og sofaer.

Og der, i en toseter, satt Oscar, tett inntil Vilde. De pratet sammen.

Det svartnet for meg.

Jeg snudde meg og gikk inn i dagligstuen, hvor jeg fikk øye på Ole. Han satt i en treseter sammen med en jente. I stolene overfor dem satt et par andre jenter, ingen av dem bekjente av meg. Jeg stoppet foran Ole.

”Ledig her?” sa jeg.

Han nikket. Jeg satte meg og dro en pils opp av posen, åpnet den og satte den mot munnen, kjente den kalde, brødsmakende væsken fylle munnhulen og gli ned i strupen, gjennom spiserøret og ned mot magesekken.

Godt.

Lenge satt jeg bare og småpratet med Ole. Det kunne ikke falle meg inn å ta kontakt med ukjente, så jeg holdt meg til det trygge og velkjente. Troy dukket opp og satte seg i en ledig stol overfor meg. I en halvfull flaske Schweppes Indian Tonic blandet han seg gin tonic.

Jeg hilste på ham. Han var, som alltid, ulastelig antrukket. En dobbeltspent, seksknappet Brooks Brothers-dress med fiskebensmønster rammet inn en hvit skjorte behengt med et svart silkeslips, komplett med slipsnål og Windsorknute. De runde brillene med svart innfatning var like gjenkjennelige som alltid, og det svarte håret var kjemmet til høyre i en perfekt sideskill, glatt og glinsende. Huden var bronsebrun, og det falt meg inn å spørre om noe jeg hadde lurt på siden først gang jeg hadde møtt ham.

”Hvor kommer du egentlig fra?”

”Egentlig?” sa han på sitt perfekte riksmål, og vred ironisk på munnen.

”Ja, er du norsk? Sånn opprinnelig? Eller adoptert? Det er liksom noe latin-amerikansk ved deg?”

”Norsk. Hundre prosent.”

”Fra Oslo? Asker?”

”Trondhjem.”

”Seriøst? Hva er greia med dialekten?”

”Jeg har lagt den av meg, efter nøje overvejelser.”

Jeg lo. ”Hva med foreldrene dine? Snakker de også riksmål?”

Han ristet på hodet.

”De snakker trøndersk?”

”Det gjør de så avgjort.”

”Er de også akademikere? Intellektuelle?”

”Overhodet ikke.”

”De er arbeidere?”

Han nikket.

”Heh … Hva slags arbeidere?”

Han så på meg og smilte. ”Gruvearbeidere.”

Jeg lo høyt. ”Seriøst?”

”Nei.” Han tok en slurk fra flasken. ”Min far er vaktmester eller noget. Min mor er … sykepleierske.”

”Ikke verst.”

Jeg anbefalte ham Houellebecq og Knausgård før jeg kom inn på hva jeg selv drev med til vanlig. Troy ville vite om jeg baserte de erotiske novellene mine på egne erfaringer, noe jeg svarte benektende på, om enn med en påklistret latter jeg håpte ville gi svaret et anstrøk av tvetydighet.

Innerst i kroken, ved vinduet, satt en fyr som studerte filosofi på andreåret, en jeg ikke visste navnet på, men visste var medlem av linjeforeningen. Han grep en sirkelformet lysestake og satte den på hodet. Med sitt skjegg og lange blonde hår satte han seg i en Jesus-lignende positur, bedende i blikket og med foldede hender, øynene himmelvendt. Han lignet virkelig på en klassisk avbildning av Frelseren der han satt. Folk lo og noen dro fram et kamera og knipset bilder av ham. Jeg humret, selv om jeg inni meg kjente en knugende smerte over fornedrelsen han utsatte Kristus for. Men jeg visste at jeg ikke måtte la denne smerten komme til syne i en forsamling hvor brorparten av de fremmøtte var hedninger eller agnostikere, så igjen ga jeg meg selv en mental notis om å spille ateist resten av kvelden.

Etter hvert kom jeg i prat med jenta til høyre for meg. Hun var hyggelig og viste seg å studere psykologi. Som alltid når jeg møtte psykologistudiner, brakte jeg emnet evolusjonspsykologi på banen. Jeg nevnte Hjernevask, Harald Eias kommende populærvitenskapelige TV-program, og spurte om hun hadde hørt om det. Det hadde hun.

”Har du hørt om Leif Edward Ottesen Kennair?” sa jeg til henne.

Hun så på meg og smilte. ”Har hatt flere forelesninger med ham. Jeg hater ham.”

”Hvorfor det?”

”Han er så jævla teit. Han trekker ubegrunnede slutninger basert på tvilsomme data. For eksempel deler han ut spørreskjemaer til alle studentene og ber dem svare på hvor mange sexpartnere de tror de vil ha i livet. Det at gutter og jenter oppgir helt forskjellige svar, bruker han som belegg for en tese om at atferden er selektert fram av evolusjonen … Jeg mener, hva faen, liksom?”

Etter å ha diskutert litt evolusjonspsykologi med henne, og registrert at hun slett ikke likte faget, greide jeg å dreie samtalen over på litteratur. Jeg begynte å snakke om hva jeg faktisk skrev, og hva jeg ville skrive.

”Det er nesten som en Hollywoodfilm,” sa hun og så på meg, smilende. ”The Struggling Writer … Du vil egentlig skrive Den Store Romanen, men for å tjene penger har du … solgt sjela di til djevelen, og må for alltid skrive kommersiell søppelfiksjon for den kulørte ukepressen.”

Jeg lo. ”Ja, det er faktisk litt sånn. Jeg har vel … solgt sjela mi til djevelen …”

Jenta var hyggelig og søt, men jeg kunne ikke sitte med henne hele kvelden. Jeg måtte gi Vilde en ny sjanse, måtte ikke la Oscar vinne. Kanskje det ennå fantes håp? Jeg navigerte meg mellom folkene som fylte dagligstuen, og kom inn i selve stuen. Det var ikke mange der jeg dro kjensel på, men Johan, han jeg hadde diskutert DMT med, satt i en stol og nippet til en boks Ringnes. Egentlig var det underlig at han satt alene, for han hadde et godt utseende, og jeg ville trodd han var populær blant jentene. Jeg slo meg ned i treseteren til høyre for ham, uten å gjøre annet enn å nikke til Vilde og Oscar, som fortsatt satt alene i sin toseter, ikke i noen het omfavnelse, men tvert imot med god avstand. Dette roet nervene mine og ga meg mot og styrke til å konversere.

Johan og jeg begynte å snakke om DMT og Datura. Han sa han var med i Unge Venstre, og ønsket seg følgelig en mer liberal rusmiddelpolitikk. En stund satt jeg bare og jattet med, før vi kom inn på utenomjordiske, som Johan mente holdt oss under oppsyn.

”Vi er ikke tatt opp i det galaktiske broderskapet ennå,” sa han.

Jeg så på ham, undrende. ”Hva mener du?”

”Vår sivilisasjon er ikke avansert nok til å bli tatt opp i den galaktiske føderasjonen.”

Jeg lo. ”Det der er jo science fiction. Hvor har du det fra at det faktisk stemmer?”

Han så på meg og smilte. ”Det må være sånn.”

”Hvorfor det? Hvilke beviser har du?”

”Det at aliens ennå ikke har kontaktet oss, må bety at de mener vi er for umodne.”

”Eller det kan bety at de ikke eksisterer. Har ikke den tanken streifet deg?”

Han så på meg med et blikk som sa: Selvfølgelig finnes de. Alt annet er umulig.

”Hør her,” sa jeg. ”Universet er stort. Det fins mange verdener der ute. Men dét i seg selv betyr ikke nødvendigvis at det fins andre romfarende sivilisasjoner.”

”Det må finnes andre,” sa han. ”Universet er altfor stort. Men de har ikke kontaktet oss ennå, fordi vi ikke er klare for kontakt. Vi er ikke modne nok. Det intergalaktiske brorskapet våker over oss, og vil kontakte oss når de mener vi er modne.”

Før jeg visste ordet av det sto Vilde bak meg og lente seg over skulderen min.

”Dette hørtes gøy ut,” sa hun. ”Her vil jeg delta.”

Jeg nikket og smilte. Oscar kom også bort og klappet meg på skulderen.

”Julius,” sa han. ”Julius, Julius, Julius. Hvordan går det?”
            ”Bra. Og med deg?”

”Helt fint.” Han satte ølflaska mot munnen. Strupehodet gikk opp og ned i takt med gulpelydene. Huden på halsen hans var tynn som spindelvev, jeg kunne se blodårene under, kunne se musklene spenne seg i takt med gulpingen, i takt med at senene strammet seg og slappet av, strammet seg, slappet av, taktfast som en metronom. Adamseplet lignet en pingpongball som ble dratt gjennom et stykke svinetarm. Under huden var det kjøtt og sener og bindevev, alt sammen nødvendig for å frembringe akkurat disse gulpelydenes karakter. Og så var det knokler, store fine knokler. Jeg funderte på hvordan det ville føles å stramme grepet om halsen hans, klemme til, kjenne livskraften ebbe ut av ham, langsomt men ubotelig, langsomt men ugjenkallelig.

Han forsvant ut av rommet.

Vilde satte seg til høyre for meg, jeg vendte meg bort fra Johan. Han gikk ut i dagligstuen.

”Drikker du ikke?” sa jeg og så på Vilde, uten evne til å skjule gleden over at hun hadde satt seg ved siden av meg.

Hun ristet på hodet. ”Blærekatarr. Og så blir jeg så dårlig. Og så full.”

”Skjønner.”

Den harry musikken som ble spilt, irriterte meg, noe jeg ikke unnlot å nevne for Vilde.

”Helt grei musikk,” sa hun.

            ”Forventer du ikke noe litt annet av en filosofifest? Jeg mener, Ace of Base, Britney Spears og Tore Tang er vel ikke akkurat det du forventer å høre på en fest som denne? Hva blir det neste? Spice Girls?”

            Hun så på meg og smilte. ”De får spille hva de vil.”

            Ganske snart begynte vi å snakke om store vitenskapsmenn og andre tenkere.

            ”Jeg holder en knapp på Darwin, Galileo og Newton,” sa jeg. ”Hva med deg?”

            ”Noen favoritter har jeg vel ikke akkurat. Men de du nevnte var jo bra.”

            ”For meg er Darwin kanskje den aller største. Og Wallace. Alfred Russel Wallace. Han kom jo fram til evolusjonsteorien uavhengig av Darwin, og samtidig med ham. Men han ble spiritist på sine eldre dager, og av den grunn miskjent. Han mente at evolusjon alene ikke kunne ha frembrakt menneskets sjelsevner.”

            Jeg snakket i vei uten øre for omgivelsene, mens jeg kjente blæra bli sprekkeferdig.

            ”Tycho Brahe,” sa jeg. ”Vet du hvordan han døde?” Jeg reiste meg halvveis opp. Vilde ristet på hodet. ”Han var ansatt som hoffastronom hos fyrsten i Böhmen, eller Praha som det heter i dag. På den tiden pleide de å ha slike store bankettmiddager som varte mange dager i strekk. Og ingen hadde lov til å gå på do før kongen. Så der satt Tycho Brahe og drakk og drakk, mens blæra ble fullere og fullere. Men kongen gikk ikke på do, for han hadde skikkelig festblære. Før Brahe visste ordet av det hadde blæra hans sprukket. Urinen rant ut i innvollene hans og ga ham blodforgiftning. Han led en smertefull død.”

            Jeg reiste meg helt opp og så på Vilde. ”Nå kjenner jeg meg litt som Brahe her. Jeg stikker på do en tur.”

            Hun smilte. ”Det var en elegant overgang, må jeg si.”

            Jeg nikket og smilte før jeg gikk ut av huset, ut i hagen som var full av folk. Jeg stilte meg bak et tre og lot vannet fare mens jeg lente hodet bakover og lukket øynene i ren vederkvegelse.

            Da jeg kom inn igjen satt Vilde fortsatt på samme plass, og det var fortsatt ledig ved siden av henne. Jeg dumpet ned i sofaen og tok opp igjen samtalen der jeg hadde forlatt den. Hun snakket om Pythagoras og kulten hans, hvordan de hadde drept den som eventuelt avslørte matematiske hemmeligheter til utenforstående.

            ”Skikkelig hardcore,” sa hun. ”Da er du seriøs. Når du dreper noen for å avsløre at summen av vinklene i en trekant alltid er hundre og åtti grader.”

            Jeg smilte. Vilde var så søt. Jeg fikk vondt av å se inn i de store øynene hennes. Ørene som sto litt ut. Den vesle munnen. De røde leppene. Den vevre kroppen. De små brystene. Å, hvor mye skulle jeg ikke betalt for å pleie legemlig samkvem med henne, komme inn til hennes innerste! Og nå hadde jeg henne her, tett inntil meg. Og Oscar var ingensteds å se. Det var visst ingenting mellom dem likevel. Kanskje det ikke hadde skjedd noe stort den kvelden? Kanskje han ikke hadde pult henne? Kanskje det ennå fantes en åpning for meg, en mulighet for at jeg kunne bli sammen med henne? Jeg ville ingenting mer enn å bli sammen med henne. Å bli sammen med henne var den eneste store tanken som brant i hodet mitt, den eneste besettelsen jeg våknet og sovnet med hver dag. Jeg åpnet en ny flaske øl og satte den mot munnen, kjente munnhulen fylles av den gjærsmakende væsken som var så kald og fruktig mot tungen. Alle selvkritiske tendenser trakk seg tilbake som forskremte dyr, søkte tilflukt i underbevissthetens dunkle hule. Nummenheten fylte meg. Var jeg et sted i verden, var jeg en øde blomstereng i månelys. Vilde var både månen og vinden som hvisket i gresset, hun var trærne og himmelen og fuglesangen.

            Brynjar Gran kom bort og klapset meg på skulderen med den ledige hånden. Den andre hadde et knugende grep om en Tuborg. Øynene hans svømte bak de tykke brilleglassene.

            ”Her sitter du og skal pule,” sa han, med vekt på det siste ordet. ”Og her står jeg og skal ikke pule.”

            Jeg smilte. Vilde så bort.

            ”Bra jobb,” sa Brynjar og gliste. ”Det blir ordnings på deg nå.” Han så på Vilde. ”Men jeg skal la dere turtelduer være i fred.”

            Han rapte og sjanglet bort derfra.

            Jeg snudde meg og fikk øye på Odd Ansgar. Pannen hans glinset, som alltid, av svette. Kinnene var røde, de tynne hårtustene sto rett til værs, som antennene til en maur. Han holdt et glass i en hånd, vaiet litt frem og tilbake mens han sto og snakket med noen jeg ikke kjente. Han smilte og løftet glasset mot meg. Jeg løftet flasken og smilte tilbake før jeg igjen snudde meg mot Vilde. Hun satt og noterte noe i en orange notisbok, av den typen jeg også brukte så mange av.

            ”Hva skriver du?” sa jeg.

            ”Noen ord. Jeg noterer alt mulig i disse. Gode formuleringer jeg leser. Fremmedord. Små historier.” Hun bladde gjennom den og viste meg utvalgte sitater.

            Jeg tok frem de to notisbøkene jeg selv hadde på innerlommen, identiske med hennes. ”Jeg gjør også det. Har dem med meg hele tiden. Overalt. Du og jeg er ganske like?”

            Hun smilte og så på meg. ”Det er vi kanskje.”

            ”Du …” sa jeg. ”Du nevnte jo at du ikke har noe fast bosted nå, at du bor hos en kompis …”

            ”Ja?”

            ”Det har seg sånn at jeg har lov, i følge leiekontrakten, til å ta inn en ekstra beboer i leiligheten min. Så hvis du vil, kan du komme og bo hos meg. Det er helt greit, altså. Jeg har en ganske stor leilighet, rundt femti kvadrat, og utleierne har ikke noe imot det. Det er på Steinan da, så ikke veldig sentralt.”

            Hun så på meg med oppsperrede øyne. ”Øh, vel, jeg får takke for tilbudet, men jeg har det ganske bra der jeg er nå. Og jeg må bo litt sentralt, med tanke på jobben.”

            ”Jeg forstår. Tenkte bare jeg skulle nevne det, slik at du … vet om tilbudet.”

            Odd Ansgar kom bort til oss, stilte seg rett bak oss.

”Hvordan går det med artikkelen?” sa han, og skjøv brillene bakover neseryggen.

”Bra,” sa jeg. ”Jeg mente forresten ikke å avspore timen helt her om dagen. Poenget mitt var bare at det er litt vanskelig å ta Rescher på alvor når han har såpass mange skrivefeil. Da mister jeg litt respekt for ham. Egentlig er det jo mitt problem mer enn hans eller tekstens. Andre legger sikkert ikke merke til slike feil, men jeg er lagd sånn at jeg gjør det, enten jeg vil eller ikke.”

”Du har absolutt et poeng,” sa han. ”Men nå er det jo sånn at tekstens styrke kanskje ikke ligger på setningsplanet. Og det er heller ikke det dere skal tenke på når dere skriver sammendrag.” Han så på oss og smilte lurt. ”Men nå skal jeg ikke forstyrre dere mer. Det ser ut som dere har … mye å snakke om.” Han blunket og gikk ut av rommet.

Vilde lente seg mot meg og hvisket: ”Den dagen før … under forelesningen … han så oppgitt på oss da han hørte at vi bare pratet om drømmer og drømmetyding og sånn. Jeg må gå og snakke med ham.”

Hun reiste seg. Jeg fulgte etter, fulgte henne ut på kjøkkenet, hvor Odd Ansgar sto og drakk mens han pratet med et par andre. Vilde stoppet foran ham. Hun kremtet for å påkalle oppmerksomheten hans.

”Du,” sa hun og smilte. ”Det var ikke meningen å ikke følge med under den timen her om dagen. Jeg så det blikket du sendte oss …”

Han humret. ”Vel, jeg så jo at dere to hadde mye annet å snakke om. Det gjør ingenting det, altså. Så lenge dere får gjort det dere skal.”

”Fint,” sa hun. ”Det får vi vel.”

Vi gikk ut i stua, satte oss i sofaen igjen.

”Du,” sa jeg til Vilde. ”Kan du tenke deg å bli med på en spasertur en dag? Bare gå en tur liksom, i skogen kanskje. Snakke litt, diskutere filosofi og sånn?”

Hun smilte. ”Klart jeg vil.”

”Så fint.”

Vi gikk ut. Utenfor ytterdøra sto Oscar i samtale med ei jente. Vilde sendte ham et lengselsfullt blikk, men han gjengjeldte det ikke, la øyensynlig ikke merke til at hun passerte. Vi trengte oss gjennom folkemengden og gikk ut på veien, opp bakken før vi svingte til venstre og gikk langs det slakt nedoverskrånende fortauet, ved hvilket mengder av personbiler sto parkert.

”Dette var en fin kveld,” sa jeg.

”Ja,” sa hun stille.

”Så da blir du med å gå en tur en dag, eller?”

”Ja.”

Hvorfor var hun plutselig så fåmælt?

”Du bor rett borti her?” Jeg pekte.

”Mhm. Et par hundre meter.”

Vi gikk tause de siste meterne.

Hun stoppet utenfor et hvitt og mørklagt hus, kastet et raskt blikk på meg, sa hadet og gikk mot huset. Jeg så henne bli borte og lurte på om jeg hadde gått for langt nå, om jeg hadde vært for innpåsliten.

Jeg gikk tilbake til Kråkeslottet etter at Vilde hadde forlatt meg. Trykket i blæra var stort, noe som irriterte meg grenseløst. Jeg stilte meg under et tre i hagen og slo lens. Så gikk jeg inn i stua og ble sittende og prate litt med Oscar. Vi satte oss i hver vår stol og så på Ole, som satt i en toseter sammen med Celeste, en ganske søt, filosofistuderende samejente fra Kirkenes. Han hadde lagt en arm makelig over skulderen hennes, men ikke nært nok til at hun fant det ubehagelig. Hun smilte og lo mens han forsøkte å kurtisere henne – så forsiktig at hun neppe registrerte begjæret som kokte i årene hans.

”Hva syns du?” hvisket Oscar og lente seg inntil meg. ”Han gjør det ganske bra?”

”Ja, det ser ikke så verst ut.”

”Tror du det blir no’ på’n?”

Jeg trakk på skuldrene og smilte. ”Det spørs.”

Oscar så på meg. ”Hvor er Vilde?”

”Hun dro hjem. Jeg fulgte henne.”

”Åja. Var hun dårlig?”

”Vet ikke. Tro’kke det. Skulle vel opp tidlig i morgen.”

Han nikket.

”Hvor langt kom du egentlig med henne? Forbi third base?”

Han gliste megetsigende.

”Glem det,” sa jeg og smilte avvæpnende. ”Ikke si det. Du spiller bare mind games uansett.” Jeg reiste meg og gikk ut av stua. Oscar fulgte etter meg.

”Er vel på tide å dra på byen,” sa han mens han sjekket klokka. ”Snart ett.”

”Mhm.”

Vi stoppet på trappa utenfor ytterdøra. Jeg fikk øye på Vanessa, fadder-Hallgrims dame, som var så underlig heit og ikke lot til å passe helt sammen med tilsynelatende trauste Hallgrim, denne krølltoppen som virket usedvanlig treig men åpenbart måtte være i besittelse av mystiske krefter som gjorde ham til en damemagnet av dimensjoner. Vanessa var iført svarte Converse-sko, en pløsete hvit overdel, svart skjørt og tynne strømper med hvite og svarte striper som løp horisontalt rundt lårene. Den tykke, kastanjebrune panneluggen dekket øynene delvis, noe som ga henne et emo-preg og vekket lysten i meg.

”Hei,” sa jeg og festet blikket på henne. ”Du går fysikk, sant?”

”Fysmat, ja.”

”Første året?”

”Tredje. Hvordan det?”

”Kjenner du noen som går nanotech?”

Hun ristet på hodet. ”Nanoteknologer er så teite.”

”Å?”

”De er sånne nerder som tror de er noe. Skoleflinke pappagutter.”

”Javel?”

”De tror de er de beste på NTNU, men der tar de feil. Hele nanolinja er bare en sånn elitelinje som er oppretta for å samle opp nerdene. Men egentlig er de ikke smarte, noen av dem. De er bokormer uten noe liv.”

”Hva får deg til å si det? Du kjenner jo ingen som går der?”

”Jeg vet hvordan de er. Har sett dem og snakket med folk som kjenner noen.”

”Du høres veldig kategorisk og fordomsfull ut. Er ikke nanofolka liksom de smarteste av alle?”

Hun ristet på hodet. ”Nano har de hardeste opptakskravene, men de eneste som går der er puggehester og nerder. Ingen av dem er ordentlig smarte. Jeg kunne gått der selv hvis jeg ville, men hva skal man med nanotech? Er mye bedre å gå fysikk. Det har man faktisk bruk for.”

”Har ikke nanotech ganske mange bruksområder nå?”

Hun så på meg. ”Vet du egentlig noe om fysikk?”

Jeg trakk på skuldrene og la hodet på skakke. ”Ikke så mye.”

”Nei, men da er det kanskje ikke så rart at du tror nanofolka er smarte. Han Brage, han fysikeren som går i klassen din, han er mye smartere enn alle som går nano. Snakk heller med ham hvis du vil møte en som har peiling på saker og ting.”

”Greit. Skal gjøre det.” Jeg smilte og klapset henne på skulderen. Hun gikk og stilte seg inntil Hallgrim, kysset ham lett på munnen, la armene rundt ham. Jeg så på dette umake paret og tenkte at hun fortjente noe mye bedre enn den kjedelige fjompen, tenkte at hun fortjente meg. Vinden rusket i løvet i den store eika som sto midt i hagen. I folkemengden i trappa fikk jeg øye på psykologdama jeg hadde snakket med tidligere.

”Hvordan går det?” sa jeg til henne.

”Bra.” Hun smilte. ”Og med deg?”

”Kan ikke klage. Skal du ned i byen, eller?”

”Nei, skal legge meg snart.”

”Akkurat. Bor du i nærheten?”

”Jeg bor faktisk i huset her.”
            ”I Kråkeslottet?”

Hun nikket og pekte bak seg. ”I et lite rom der inne, bak badet.”

”Et hemmelig lite rom bak et speil? Man må liksom gå gjennom speilet, inn til et magisk land?”

Hun nikket og smilte.

”Narnia, liksom?”

”Ja, akkurat sånn.” Hun lo.

”Vel, du får ha lykke til med Kennair og det magiske rommet, da.” Jeg smilte og klapset henne på overarmen.

”Lykke til med skrivingen,” sa hun.

”Takk.”

Jeg gikk ned fra trappa og stilte meg midt i folkemengden.

Troy kom sjanglende mot meg. Det slo meg at jeg aldri hadde sett ham full før.

”Hey,” sa han og lente seg mot meg, dunstende av sprit. Én hånd la han rundt skulderen min; den andre knuget Schweppesflaska. ”Dhu, dhu har ikke tilfeldigvis sett Kira?”

”Kira?” sa jeg og så på ham. ”Hvem er det?”

”Jeg sehr ether henne.” Han løftet blikket, rettet på brillene og så på meg mens han smilte. ”Skhulle så gjerne snakhet med henne. Khira, Kira, hun er så søt!”

”Tviler ikke. Men jeg kjenner ingen Kira her.”

”Jeg må se etter Kira,” sa han og begynte med flakkende blikk å virre rundt menneskene – snart hit, snart dit.

Vi gikk ned en bakke, nedover mot Solsiden, Trondheims svar på Aker Brygge. Det lå utesteder på rekke og rad der, og flere av dem hadde populære livescener. Blæst, Barmuda og Dokkhuset var noen av de mest kjente. Nils, den aspirerende revisoren fra Lom, gikk ved siden av meg, tilsynelatende edru.

”Jeg har drukket femten pils,” sa han.

Jeg så på ham. ”Femten? Og så sjangler du ikke engang?”

Med et glis blottet han hullet som var etterlatt av den utslåtte fortanna. ”Merker det ikke.”

”Ikke verst.”

Jeg tok opp mobilen og skrev en melding til Vilde:

De siste bussene har gått. Kan jeg få overnatte hos deg i kveld?

Vi stoppet utenfor Blæst, et steinkast unna Dokkhuset, hvor Vilde jobbet. Fakkelbokser sto og brant på kaikanten. En mild vind blåste sørfra og rusket i vimplene og seilene på båter som lå fortøyd i den vesle småbåthavna like ved. Folk begynte å trekke mot inngangen. Jeg sto sammen med Ole og kikket opp på Blæst. Lyst til å gå inn hadde jeg ikke, så jeg bevitnet passivt de andre som etter hvert begynte å trekke oppover den røde løperen som var lagt ut opp de tre trappetrinnene, mellom et par balkonglignende platåer hvorpå det sto flettede kurvstoler lent mot runde metallbord som var boltet fast til underlaget. Parasoller og presenninger blafret i brisen mens Oscar, Troy og et par andre kjenninger sto og pratet med dørvaktene. En langhåret fyr med tredagersskjegg kom sjanglende bort til meg.

”Hei,” sa han og slo meg på skulderen. Han gliste.

”Hei?”

”Jeg studerer filosofi med deg.” Han tok meg i hånda. ”Marius.”

”Åja,” sa jeg, selv om jeg knapt nok dro kjensel på ham. ”Julius.”

Marius gikk mot inngangen. Jeg skottet bort på Troy, som ennå sto og forhandlet med dørvaktene.

”Kom,” sa jeg til Ole. ”Vi går bort.”

”Jeg slipper ikke inn,” sa Ole. ”Er ikke gammel nok.”

”Har du prøvd?”

Han nikket.

”Greit.” Jeg gikk bort til Troy.

”Du er for full,” sa en av brandene som voktet døra. ”Stikk av nå.”

”Men jeg insisterer på at jeg har et særdeles viktig forehavende innenfor,” sa Troy.

”Jeg insisterer på at du skal stikke av,” sa den andre branden, korthåret og kledd i en svart pilotjakke og svarte skinnhansker. ”Du er overstadig beruset.”

Troy sank sammen i skuldrene. Duknakket sjanglet han bort derfra.

Jeg stakk hodet innom døra før jeg trådde over terskelen. I lange byks tok jeg trappa opp til andre etasje. Det var glissent der, jeg fikk ikke øye på noen kjenninger og gikk raskt ned igjen. Noen tykke jenter sto ved baren nede. Jeg mønstret dem et øyeblikk før jeg gikk ut igjen. Ole sto og pratet med Nils og et par andre. Vanessa og Hallgrim snakket med Arman og Kai Kristoffer, illuminert av lyset fra en fakkel. En ukjent fyr, korthåret og med svømmende øyne, så på meg og sa:

”Har du sett Mannen som elsket Yngve?”

Jeg ristet på hodet.

Han smilte. ”Du ligner på han som har hovedrollen der.”

”Jaha?”

”Samme hårfarge.”

”Akkurat.”

”Det var ikke deg som spilte i den filmen, altså?”

”Nei.”

Jeg ristet på hodet og gikk bort til Ole, ble stående og prate litt med ham og de andre som sto der. Til slutt ble det besluttet at vi skulle ringe etter taxi – siste buss hadde jo gått. Peter, en langhåret, tynn fyr som hørte på Tool, A Perfect Circle og smal progrock, sa han skulle gå hjem.

”Jeg bor på Singsaker,” sa han og så på Celeste. ”Det er ikke langt å gå.”

”Jeg blir med,” sa hun smilende. De begynte å gå.

Vi andre stilte oss opp ved veien, under et busskilt, slo av en prat med et par lubne jenter som satt på fortauet, kledd i glinsende gallakjoler, svarte pumps og holdende hver sin røde rose. Noen ringte etter taxi og litt etterpå dukket det opp en sølvgrå maxitaxi som kjørte en gjeng av oss opp til Moholt. Ole betalte regninga og jeg gikk av i krysset ved ICA Moholt. Oscar ble med Kai Kristoffer hjem for å overnatte; jeg gikk bortom Moholt kirkegård for å besiktige gravene.

8

Det var deilig å snakke med Vilde under fire øyne. Jeg følte alltid at jeg kom så nær henne, avstanden mellom oss ble utvisket, hun var kjærlig og virket oppriktig interessert i det jeg hadde å meddele. Særlig den gangen hun avslørte at moren hennes var lesbisk.

            Vi satt i kantina, vis-à-vis hverandre ved et firkantet lite bord. Jeg satt og så på de små ørene som stakk ut av det vesle hodet hennes, hvor håret lå stramt mot issen, gyllent i det varme lyset. Øynene var store og blå; de glitret i solstrålene som trengte inn gjennom vinduene som var rundt oss på alle kanter. Hun snakket i ett kjør, om litteratur og filosofi og livet sitt. Ikke før halvveis ute i samtalen klarte jeg å avbryte henne. Jeg begynte å legge ut om min kjærlighet for Zapffe, om hvordan jeg hadde oppdaget ham i syttenårsalderen og hvordan han hadde forandret livet mitt.

            ”Jeg oppdaget ham på VG sitt diskusjonsforum på nettet,” sa jeg. ”Ved en tilfeldighet. Jeg hadde aldri trodd at Norge hadde fostret en slik filosof. Så pessimistisk. Så nihilistisk. Jeg leste alt jeg kunne om ham på nettet før jeg lånte Om det tragiske. Den var skjellsettende for meg. Endelig hadde jeg funnet en tenker som var helt på linje med meg.”

            Jeg fortsatte å legge ut om Zapffe en lang stund, før jeg lot Vilde slippe til igjen.

            ”En venninne av mamma kjente Zapffe,” sa hun.

            ”Hæ? Seriøst?”

            Hun nikket. ”Det er mange sånne folk i mammas omgangskrets.”

            ”Sånne folk?”

            ”Spesielle folk. Filosofer og kunstnere og andre raringer.” Hun stirret drømmende ut et vindu et øyeblikk. ”Mamma er litt spesiell selv.”

            ”Hvordan da?”

            ”Vel …” Hun så ned et øyeblikk, smilte skjevt. ”Hun er på en måte … lesbisk,” sa hun og løftet blikket.

            Jeg sperret opp øynene. ”Såpass?”

            ”Ja.”

            ”Hvordan funket det for faren din, da?”

            ”De holdt jo ut sammen, for oss barnas skyld. Helt til søsteren min ble myndig. Men de har alltid vært glade i hverandre, og er det fortsatt. Men nå har mamma funnet seg ny kjæreste, da.”

            Jeg var i villrede om hva jeg skulle si. ”Så … bra. Så bra for henne, altså. Men fortell meg mer om hun venninnen din. Hennes forhold til Zapffe?”

            ”Jeg vet ikke så mye om det. Vet ikke noe om Zapffe heller. Har ikke lest ham. Hun nevnte det bare en gang, sånn helt tilfeldig. At hun kjente ham.”

            ”Zapffe og Nietzsche er de to største for meg.”
            ”Jeg har ikke lest noe av Nietzsche heller.”
            ”Nietzsches Antikrist forandret livet mitt da jeg var nitten.”

            ”Jaha?” Hun flyttet litt på kaffekoppen, tok skjeen mellom tommel og pekefinger og rørte langsomt i den rykende kaffen. ”Hvordan forandret han det?”

            Jeg trakk pusten dypt og stirret på kaffekoppen hennes, likesom den skulle holde svaret på en vanskelig gåte. Så åpnet jeg munnen og begynte: ”Jeg bodde i Steinkjer på den tiden,” sa jeg. ”En gang var jeg innom biblioteket og lånte Nietzsches Antikrist. Etter at biblioteket hadde stengt, ble jeg sittende i lobbyen utenfor – biblioteket ligger i et kulturhus hvor de også har kino og noen andre fasiliteter, skjønner du – og lese forordet. Ikke Nietzsches eget forord, nei, det var forordet til oversetteren, Bjørn Christian Grønner. Jeg ble helt revet med der jeg satt. Grønner la ut om det han kalte Nietzsches treenighet – Den evige tilbakekomst, Overmennesket og Viljen til makt. Av disse tre metaforene er Den evige tilbakekomst den viktigste, mente Grønner. Og han mente at den kunne være mer enn bare metaforisk; den kunne tolkes helt bokstavelig, som en kosmologisk sannhet. Jeg hadde jo vært inne på samme tanken selv så vidt, da jeg i syttenårsalderen leste forordet til Slik talte Zarathustra. Da slo det meg også så vidt at det kunne være sannhet i den tanken. Men Grønner forklarte det på en ny måte, en måte som fikk meg til å innse at det måtte være sant, at Den evige tilbakekomst virkelig måtte være en realitet. Det var som om et ekspresstog krasjet inn i fundamentet i livssynet mitt, det nihilistiske livssynet som lesningen av Zapffe hadde forsterket. Med ett var hele det gamle livssynet mitt lagt i grus, og en ny verdensanskuelse steg opp fra ruinene, lik en Fugl Fønix som stiger opp av asken. Jeg så verden med nye øyne, i et nytt lys. Og det var grusomt, det var helt forferdelig.”
            Hun stirret på meg. ”Grusomt? Hvorfor det?”

            ”Fordi jeg innså at jeg hadde levd det samme livet før. Akkurat det samme. Og ikke bare én gang før, men et uendelig antall ganger. Og det verste var at jeg skulle leve det samme livet igjen. Et uendelig antall ganger til. Igjen og igjen. Akkurat det samme, helt uten forandringer. Som den samme personen. Ad infinitum. Og det skal vi alle. Du og jeg og alle andre mennesker og alle levende vesener som noensinne har levd og kommer til å leve i dette universet. For vi lever i den eneste verdenen hvor det er mulig for oss å eksistere, det universet Leibniz kalte Den beste av alle mulige verdener.”

            ”Den eneste verdenen? Hvordan vet du det?”

            Jeg trakk pusten og stirret henne inn i øynene. ”Okay, nå skal jeg prøve å forklare. Følg med nå. Forestill deg universet. Moderne astronomi forteller oss at det har en endelig masse. Det er ikke uendelig stort … Nei vent, glem det. Du kan godt tenke deg at det er uendelig stort også, det spiller egentlig ingen rolle for denne tankens del. Men tenk deg tiden i stedet. Den er uendelig, ikke sant?”

            Hun trakk på skuldrene. ”Tja, jeg vet nå ikke helt.”

            ”Joda. Den er det.”

            ”Javel. Når du sier det, så.”

            ”Vi har et univers som er uendelig i tid og uendelig i utstrekning. Og du og jeg og alt annet levende består av de samme grunnstoffene, de samme elementærpartiklene som alt annet, ikke sant?”

            ”Det gjør vi vel.”

            ”Vi består av de samme konstellasjonene av energi og materie som alt annet. Og siden universet eksisterer over et uendelig tidsrom og har et endelig antall mulige materie- og energikonstellasjoner å frembringe, betyr det at du og jeg og alt annet levende er nødt til å oppstå igjen og igjen, i det uendelige. Men vi kan ikke minnes at vi har levd før – hver gang oppleves som den første, fordi hjernen vår, som lagrer minnene, brytes ned mellom hver gang. Den ødelegges, og minnene forsvinner. Så gjenoppstår den, av kausal nødvendighet, og vi tilegner oss de samme erfaringene, den samme bevisstheten og de samme minnene vi, uten å huske det, har hatt et uendelig antall ganger før, i en tidligere inkarnasjon av den samme kroppen, det samme selvet.”

            Hun så på meg med rynkede bryn. ”Vet ikke om jeg skjønner helt …?”

            Jeg smilte. ”Glem det. Jeg kan sikkert forklare det bedre en annen gang.”

            Plutselig fikk jeg øye på et løst hårstrå som hang på tvers av pannen hennes. Det brøt med det ellers perfekte ansiktet. Jeg bøyde meg frem og tok vekk hårstrået.

            ”Måtte bare,” sa jeg.

            ”Er du sånn …?” sa hun og så oppgitt på meg.

            ”Sånn hva?”

            ”Sånn … perfeksjonist?”

            ”Ja, det er jeg.”

Hun var taus, rørte i koppen sin, tok en slurk kaffe.

Jeg stirret mot utgangen et øyeblikk, i beit for noe å si.

Hun rørte i koppen, tok opp skjeen. Hva skulle jeg si? Hva? Hva? Hva?

”Øh,” sa jeg. ”Har du hørt om radical honesty?”

”Nei?”

”Det er en slags livsfilosofi, utviklet av en amerikansk psykolog. Det går ut på å være helt ærlig hele tiden, samme hvilken situasjon det er, samme hvilke konsekvenser det får. Teorien hans er at vi bygger opp stress ved å stenge inne følelsene og tankene våre uten å gi uttrykk for dem. Så ved å faktisk si hva vi tenker og føler, slipper vi alt stresset, og blir lykkeligere og bedre mennesker. Det er en ganske besnærende tanke, ikke sant?”

”Tja. Joda, men det funker vel ikke særlig bra i praksis?” Hun slikket på skjeen.

Jeg trakk på skuldrene. ”Vet ikke. Men jeg skal nå i hvert fall prøve det.”

”Jaha?”

”For å være helt ærlig,” sa jeg, ”så har jeg tenkt å skrive en roman om livet mitt, om denne høsten … Og … du skal spille en av hovedrollene.”

Hun smilte. ”Javel?”

”Du har vel ikke noe imot det?”

”Nee-eei. Er vel greit nok det? Så lenge du ikke skriver noe stygt om meg?”

Du skulle bare visst, tenkte jeg og smilte. ”Neida, selvsagt skal jeg ikke det.”

Si at du elsker henne, sa en stemme inni meg. Gjør det. La henne høre sannheten.

”Fint vær i dag,” sa jeg og stirret ut, på høstløv som drysset fra trærne.

”Ja,” sa hun. ”Rart med det.”

Plutselig kom jeg på hva jeg skulle si.

”Har du hørt om Liebhauss?”

”Nei? Hvem er det?”

”Han var en stor tysk polyhistor. Et multigeni, en skikkelig renessansemann. Han sto for en filosofi som gikk ut på å omfavne menneskets dyriske sider, å dyrke ens iboende beist.”

”Omtrent sånn som han der … Crowley?”

”Nei, annerledes. Liebhauss mente det var ethvert stort menneskes plikt å inngå en pakt med Satan. Kunstnerens fulle potensial kan, i følge Liebhauss, kun forløses om han selger sjelen sin til djevelen. Det samme gjelder forskere og andre skapende mennesker. For å utvikle seg til de virkelig store høydene må man både leve dionysisk, som en skikkelig hedonist, og inngå en faustisk pakt. Kun da er den største kunsten innen rekkevidde.”

Hun stirret på meg, lenge. ”Tror du virkelig på de greiene der?”

Jeg gransket henne, vurderende, kalkulerende. ”Neida. Selvsagt ikke. Men han var nå en fascinerende skrue, da, han derre Liebhauss. Du burde lese noe av ham hvis du får sjansen.”

”Skal vurdere det,” sa hun med bortvendt blikk før hun tok en bit av berlinerbollen.

”Jeg skal begynne å gå med dress,” sa jeg, for å kvele stillheten. ”Og stresskoffert.”

Hun så på meg. ”Jaha?”

”Man får liksom mer autoritet på den måten, gjør man ikke?”

Hun trakk på skuldrene.

Vi reiste oss og gikk.

9

Det dukket stadig opp nye festmuligheter. På bussen hadde jeg vekslet et par ord med Sturla, en lubben trønder med ring i nesa og langt hår. En gang, etter en etikkforlesning, hadde han kommet bort til meg og klappet meg på skulderen, gitt meg komplimenter for noe jeg hadde sagt i timen, om at statistikken entydig viste at mennesket blir stadig mer fredelig, stadig mindre voldelig. Kriger og andre væpnede konflikter blir mindre og færre, den organiserte kriminaliteten minker og det begås mindre grov voldskriminalitet. Mennesker blir mer empatiske overfor hverandre, noe som utvetydig kommer til syne så vel i kjernefamilier og relasjoner mellom mennesker og dyr – som i det storpolitiske spillet mellom supermakter. Under forelesningen hadde jeg fremført disse hypotesene, som jeg underbygde med Steven Pinkers statistikk, på en så overbevisende måte at flere hadde snudd seg mot meg og nikket anerkjennende. Også Werner pleide enkelte ganger å klappe meg på skulderen etter en særlig vellykket spontanfremføring under forelesningene, noe som fikk egoet mitt til å anta enda mer groteske dimensjoner.

Overraskende nok inviterte Sturla meg på fest en fredags kveld. Han bodde noen hundre meter unna meg, i et kollektiv på Lohove. Men Angus arrangerte fest samme kveld, og det ante meg at det kom til å bli mer liv der. Sammen med noen venner leide han et helt hus i Osloveien, nederst i Byåsen, og jeg hørte rykter om at han hadde invitert en hel del folk fra klassen. Noen invitasjon hadde jeg ikke registrert, noe jeg fant litt underlig, og som gjorde det desto mer forlokkende å dra dit. For kanskje jeg var uønsket? Kanskje ingen ville ha meg der? Hos Sturla var det jo greit, der visste jeg at jeg var velkommen. Desto mindre spennende var det å dra dit. For det hendte at jeg likte de som mislikte meg, det var dem jeg ble trukket mot. Det hjalp heller ikke at nesten alle jeg kjente skulle til Angus. Til slutt fant jeg ut at jeg skulle inngå et kompromiss – jeg skulle dra til Angus først, se an stemningen, og hvis den var dårlig skulle jeg dra til Sturla for å sjekke ståa der. Med en ølpose i hånda gikk jeg bort til busstoppet og satte meg på nummer fem.

            Den virkelige grunnen til at jeg dro til Angus, tenkte jeg mens jeg satt på bussen, var at Vilde kunne dukke opp. Og jeg utsto ikke tanken på at hun igjen skulle havne i hendene på Oscar, som garantert kom til å være der. Selv om sjansene i og for seg var små for at Vilde skulle menge seg med en slik gjeng, kunne jeg ikke ta den sjansen.

            Fra Lerkendal til Byåsen gikk Stavne bru, en lang gangbro med et jernbanespor gående i parallell ved siden av seg. Det var denne broen jeg fulgte bortover, og jeg merket raskt at jeg hadde noen bak meg. Stadig vekk snudde jeg meg og kikket på en fyr som lot til å følge etter meg. I den ene hånden hans dinglet en avslørende pose, trolig full av øl. Skulle han på samme fest? Fulgte han etter meg? Jeg satte opp farten.

            Etter ti minutters gange gjennom yr og tåke, fikk jeg endelig øye på det jeg skjønte måtte være det rette huset. En grå art novaeu-konstruksjon som lå helt for seg selv, omkranset av en stor hage med plommetrær, lekebiler og barnebasseng. Isolasjonen var fullkommen – ingen andre boliger var synlige, bare skog og den glisne Osloveien, glinsende av fukt.

            Fyren nådde meg igjen. Vi ringte på døra mens vi vekslet noen ord om at det var en liten verden, rart med det, og så videre. Her hadde vi, som tilsynelatende de eneste fotgjengerne i mils omkrets, fulgt etter hverandre over en øde bro, og så hadde vi sannelig endt opp på samme fest!

            Vi gikk inn. Angus var allerede full idet jeg trådte over dørterskelen. Han ravet rundt, tok ikke notis av meg, og jeg flagget ikke mitt nærvær heller. Oscar var ingensteds å se, ei heller Vilde. Hadde de allerede funnet seg et sted for seg selv? Satt de og fomlet med hverandre på et eller annet bortgjemt soverom? Jeg nikket til kjenningene mine og slo meg ned i sofaen ved siden av Ole.

            ”Hvor er Oscar?” sa jeg.

            ”Ute på verandaen og prater med noen damer,” sa Ole.

            ”Damer? Hvem?”

            ”Ingen kjente.”

            Jeg nikket og åpnet den tredje pilsen. De to første hadde jeg drukket på veien bortover.

            En ting som plaget meg var sveisen min. Jeg hadde klippet meg dagen før, og håret hadde blitt kortere enn jeg hadde tenkt, kortere enn jeg likte. Selv med gelé oppi fikk jeg det ikke til å ligge rett, og dette irriterte meg grenseløst. Panneluggen var tynn, hårstråene var få og satt langt fra hverandre. Jeg hadde på meg en blå flanellskjorte med vertikale striper i brunt og grått. Rett overfor meg, på den andre siden av bordet, satt tre blondiner som alle hadde det man, i mangel av mer dekkende begreper, må kalle et godt utseende, selv om det var helt uten særpreg, uten karakteristiske kjennemerker som gjorde det mulig å skille dem fra den grå massen. Kanskje det bare skyldtes at jeg ikke kjente dem, at jeg ikke hadde sett dem før. For folks særpreg har en tendens til å tre frem først når man har lært dem å kjenne, og slik er det nok særlig med de såkalt vakre. I begynnelsen differienserer man ikke så lett mellom alle disse vakre ansiktene, men etterhvert som man kommer bakenfor førsteinntrykkets umiddelbare sjokkartede virkning, får man øye på stadig flere små eiendommeligheter som gjør det mulig å skjelne dem fra andre med et tilsvarende eller nesten tilsvarende utseende.

            Er jeg fin nok på håret til å snakke med dem? tenkte jeg mens jeg tyllet i meg mer øl. Nei, det er jeg ikke. Drikk mer.

            Jeg betraktet speilbildet mitt i ølflaska. Jeg pleide å klippe meg hos Ara, en innvandrerdrevet salong i Olav Tryggvasons gate. Det kostet bare hundre og femti for en ordinær herreklipp der, og jeg slapp småpraten det var så mye av hos norske frisører. Det var befriende å la seg klippe av en kompetent men taus iraner eller bangladesher sammenlignet med de pratesyke norske jentene som hørte på P4 og stilte meg idiotiske spørsmål om hva jeg drev med. Men denne gangen hadde ikke Ara gjort en god nok jobb. Eller kanskje det bare var håret mitt som begynte å bli for tynt. For jeg røytet mye – sengeklærne mine var alltid fulle av hår, støvsugeren var nesten blitt ødelagt av hårballer, og jeg vasset i hår på stuegulvet. Satt jeg og så på TV med føttene hvilende på skammelen, ble hårstråene som satt fast under fotsålene mine strukket ut og dratt mot skjermen av de elektrostatiske kreftene. Og de var tykke nok til at jeg kunne se dem og irritere meg over dem på avstand, selv uten briller. Dermed måtte jeg bøye meg frem og fjerne dem fra skjermen, noe som ofte ga meg kraftige støt. Det hendte sågar at blå gnister skjøt ut av disse hårstråene, og jeg skjønte at det ikke var normalt, at dette ikke var noe som hendte med folk flest …

            Oscar dukket opp. Han gliste da han fikk øye på meg.

            ”Halla,” sa han og ga meg et skulderhøyt håndtrykk.

            ”Hva skjer?” sa jeg.

            ”Dreiv og prata med noen utpå verandaen. Om determinisme og fri vilje. Jeg gjorde dem visst deprimerte.” Han lo.

            ”Jaha?”

            ”Jeg forklarte dem hvorfor de ikke kan ha fri vilje.”

            Jeg smilte. ”Skjønner. Snakka med Vilde, da?”

            Han ristet på hodet. ”Tror ikke hun kommer. Ha’kke hørt no’ fra henne.”

            Jeg nikket.

            Han kastet et blikk bort på en av Angus’ langhårede venner, som hadde satt seg ved siden av den blondeste dama. Oscar lente seg inntil meg og hvisket: ”Jeg snakket litt med vennene til Angus også. De er ganske sånn …” I samme øyeblikk avbrøt han seg selv.

            ”Sånn …?” Jeg så på ham.

            ”Nei, jeg sier det senere.” Han kikket på fyren, Angus’ kompis, hvis lange svarte hår stakk frem under luebremmen.

Angus dukket opp og fikk omsider øye på meg. 

            ”Øyh!” sa han og snublet over bordet mens han strakte ut en hånd. ”Julius! Er du også her?”

            Hvorfor så overrasket? ”Jepp. Er visst det.”

            Han nikket og sjanglet ut i gangen med en pils i hånden.

            Med Robin slo jeg av en prat om klatring og styrketrening, som han lenge hadde drevet med. I forbifarten nevnte jeg at jeg selv hadde tatt en lang joggetur kvelden før. Jeg sa at jeg hadde blitt overrasket over hvor langt jeg klarte å løpe, siden jeg hadde mistenkt at kondisen min var dårlig. I samme øyeblikk, av en eller annen grunn, falt det meg inn å nevne dette for Vilde også. Så jeg tok frem mobilen og skrev en melding til henne, hvor jeg sa at jeg hadde ”begynt å jogge igjen”, noe som hadde ”føltes overraskende bra”. Jeg sendte denne meldingen og ble sittende og vente på et svar – som ikke kom.

            Så kom Truls. Hele festens oppmerksomhet ble trukket mot ham i det samme han trådte over dørterskelen, dryppende av regn.

            Han dro av seg regnjakken og gliste bredt, slik han hadde for vane ved enhver anledning, festlig eller ei. Jeg nikket høflig til ham og gjorde plass i sofaen. Han dumpet ned ved siden av meg, og så satt vi der og drakk, hele den harde kjerne av filosofgutta. Etter hvert dreide praten seg inn på radikal ærlighet. Det vil si, det var jeg som penset samtalen inn på det sporet, og tilkjennega min tro på den radikale ærlighetens overlegenhet som personlig livsfilosofi.

            ”Joda,” sa Truls og kastet et kjapt blikk på meg. ”Du har kanskje et poeng. Men tenk om man skulle gå rundt og være ærlig mot alle hele tiden. Det hadde ikke fungert.”

            ”Å?”

            ”Nei, for da måtte du sagt ting som ’Så stygg du er på håret’, og det går ikke.” Han så på håret mitt et øyeblikk. ”Folk tar det ille opp.”

            Så stygg jeg er på håret? Faen, jeg visste at det ikke bare var noe jeg selv syntes!

            ”Ja, du sier noe der.”

            Etter hvert havnet jeg ute på kjøkkenet. Jeg kom i prat med en energisk fotostudent som sa at han frilanset for diverse ukeblader, blant annet Allers. Han hadde angivelig fotografert Alexander Rybak, noe som hadde innkassert ham ti tusen kroner. Paris Hilton hadde han også foreviget, og bildet hadde han solgt til Se & Hør for femten tusen.

            ”Ikke verst,” sa jeg, og fortalte ham at jeg selv skrev litt fiksjon for Allers.

            Han gliste og gratulerte meg, ga meg high five før han begynte å fikle med det store fotoapparatet, en Canon EOS hvis linser angivelig hadde en samlet verdi på åtti tusen kroner. Han knipset noen bilder av oss som sto der mens jeg vekslet noen ord med fyren som hadde fulgt etter meg over Stavne bru. Igjen påpekte vi hvor pussig det var at vi skulle til akkurat samme fest, enda det strengt tatt ikke var noe stort sammentreff. Men noe måtte man vel ha å prate om med komplett fremmede.

            Før jeg visste ordet av det befant jeg meg ute på verandaen, ved et stort hagebord. Så satt jeg der og hørte regnet tromme mot presenningen over oss, mens en gjeng gutter la an på den eneste jenta som satt der – en blond sykepleierstudine, hyggelig men uten særpreg, uten knagger hun kunne henges på. Det begynte å ane meg at jeg hadde valgt feil fest, at jeg heller burde oppsøkt Sturla. Sammen med Ole gikk jeg inn i stua og så Angus rave rundt, så snydens at jeg nesten fikk vondt av ham. Han snøvlet usammenhengende og falt hodekulls ned i sofaen, hvor Oscar satte seg for å våke over ham, lik en omsorgsfull mor som våker over sitt syke barn.

            Jeg smilte og spurte Ole om han ville bli med til Sturla. Det ville han.

            Vi tok på oss skoene og forlot festen, gikk over Stavne bru, pratet litt med en bekjent av Ole som tilfeldigvis befant seg der, og rakk akkurat siste avgang med buss nummer åtte, som fraktet oss opp til Steinåsen. Underveis begynte jeg, til min overraskelse, å betro meg til Ole angående mine følelser for Vilde.

            ”Faen så forelska jeg er i henne,” sa jeg. ”Men Oscar kom meg i forkjøpet … Faen.”

            ”Ja, han var visst virkelig på henne hos Arman den gangen.”

            Jeg så på ham. ”Vet du om han pulte henne?”

            Han trakk på skuldrene.

Fra Steinåsen var veien kort bort til adressen Sturla hadde gitt meg. Vi fant et gult lite hus i byggefeltet på Lohove, og nærmet oss inngangen mens vi stirret inn de mørklagte vinduene. Det fantes ikke livstegn. Etter å ha ringt på og ventet i et par minutter, prøvde jeg å åpne døra. Den gikk opp.

Jeg så på Ole. ”Skal vi …?”

”Kan vi vel.”

Uten mer om og men gikk vi inn, og kom inn i en mørklagt stue. Etter alle tomflaskene å dømme, hadde det funnet sted en fest der, men det var tydelig at den var avsluttet. Ikke en levende sjel var å se. En stor flatskjerm sto på, og var eneste lyskilde i rommet. Spotify fylte hele skjermbildet. Uten å tenke meg om satte jeg meg ved tastaturet og prøvde å finne Leave me here av Cult of Luna. Ganske snart gikk det imidlertid opp for meg at nettet var nede. Jeg trakk på skuldrene og foreslo for Ole at vi skulle gå opp på loftet, hvor vi hadde begynt å ane noen lyder som lot til å stamme fra mennesker.

På loftet åpenbarte det seg et soverom, og der satt de, samlet i en bred dobbeltseng, innhyllet i lysskjæret fra en keramisk oljelampe som brant med en gyllen flamme. Det var Sturla og et par andre gutter, samt ei brunette hvis fysiske attributter umiddelbart fylte meg med et begjær jeg visste jeg ville få problemer med å holde i age, et begjær så brennende at det straks spredte seg til underlivet mitt, hvor det antok sin legemliggjorte form.

Sturla fikk øye på meg.

”Hei!” utbrøt han. ”Dere kom!”

Jeg nikket. ”Tenkte vi måtte ta oss en tur. Ble invitert til Angus, så vi måtte jo sjekke ut den festen også.”

”Skjønner. Det har roa seg litt her nå.”

”Ser det. Dårlig med nach, altså?”

Han trakk på skuldrene. ”Vi kan jo sette oss nede og slå av en prat. Hvis dere vil?”

Jeg nikket og gikk i forveien. Vi satte oss ved stuebordet. Sturla fant frem en flaske eksklusiv whiskey – Midleton Very Rare – han hadde kjøpt i Irland, og sendte rundt glass. Ole drakk ivrig, mens jeg selv ikke maktet mer enn en liten sup av den brennende væsken, så edru som jeg følte meg til tross for sixpacken jeg hadde helt innpå tidligere.

Vi snakket litt om Gud. Sturla tilkjennega sin deistiske gudstro, mens jeg selv og Ole forsvarte ateismen som det eneste fornuftige teologiske standpunkt. Også jenta, Marie, en halvt filippinsk babe, avslørte at hun trodde på Gud. Hun var katolikk, mens Sturla var mer av en mystiker som mente at det simpelthen måtte finnes en styrende kraft bak naturens utallige tilsynekomster.

”Så hvem skapte guden din?” sa jeg og smilte til ham.

”Det vet jeg ikke,” sa han. ”Kall det hva du vil, Gud eller hva faen, men det må finnes en kraft bak alt. Noe som har skapt universet.”

”Jaha. Deg om det.”

I all hemmelighet sympatiserte jeg med Sturlas synspunkter. Også jeg hadde i tenårene vært innom ulike varianter av deisme, animisme, panpsykisme og panteisme – før jeg fant ut at Bibelen ga det mest sannferdige bildet av Gud slik han kommer til syne for mennesket. Men først da jeg hadde oppdaget Liebhauss, var bildet komplett. Etter dét gjensto bare mindre revisjoner for å perfeksjonere min forståelse av de guddommelige maktene. Jeg tenkte at Sturla kanskje også var inne på denne veien, at også han, ved hjelp av sin spirituelle bruk av rusmidler, kunne komme i kontakt med den Gud og den Satan jeg hadde lært å kjenne. Men jeg mistenkte at det kunne bli en lang og tornefull vei for ham, en vei full av farer og utfordringer.

Jeg så på Marie, som satt til høyre for meg. Hele tiden satt hun og så min vei, som for å si at hun hadde lyst på meg. Faen så lyst jeg hadde til å stikke pikken i henne. Jeg lurte på om det hadde vært dumt av meg å være så fremfusende, gå så hardt ut med den illuderte hedenskapen min. Til høyre for henne igjen satt en annen fyr, en jeg ikke kjente, men som var en av Sturlas romkamerater. Han satt og åt et par brødskiver med egg og kaviar, som han skylte ned med et stort glass melk. Det tøt kaviar ut av munnvikene hans.

”Prøvde å sette på musikk her i stad,” sa jeg til Sturla. ”Men Spotify funka visst ikke. Er nettet nede?”

”Har vært nede i hele kveld.”

Jeg nikket. ”Hvor er Nils, forresten? Skulle ikke han også hit?”

”Han slokna på loftet i stad. Hadde drukket litt for mye.”
            ”Aha.” Jeg så på Ole, skulle til å si noe, men rakk ikke, siden Marie reiste seg i samme øyeblikk.

”Jeg stikker nå,” sa hun. ”God natt.”

Jeg så på Ole igjen, dernest på Sturla. ”Vel, det er kanskje på tide at vi også stikker. Skal ikke oppholde dere mer. Var hyggelig at vi fikk komme.”

            Jeg reiste meg og holdt øye med Marie, som var i ferd med å kle på seg yttertøy ute i gangen. Hun vred føttene på plass i et par høye støvletter, tok en jakke ned av en knagg. Bevegelsene hennes var grasiøse, ladet med sensualitet. Hoftene hennes var brede, liksom for å si at hun var skapt til å bære frem barn. Det var et språk jeg intuitivt forsto, et språk jeg snakket – eller i det minste leste – flytende. Gud, som jeg hadde lyst på henne.

            ”Bare trivelig,” sa Sturla.

            ”Takk for whiskeyen,” sa jeg, løftet en hånd og nikket adjø til dem. Ole fulgte etter meg ut i gangen, og vi kom oss ut akkurat tidsnok til å se Marie forsvinne bak et tre. Vi løp etter henne og ropte at hun måtte bli med oss på nachspiel.

Hun satte opp farten.

            ”Kom igjen, da!” ropte jeg og løp fortere, men hun løp nedover fortauet og forsvant inn i en oppkjørsel.

            ”Faen,” sa jeg, stirrende etter henne, tenkende på hvordan det hadde vært å fortsette jakten, bryte meg inn og få min vilje med henne. Jeg konkluderte med at det var utenfor min rekkevidde – hun hadde sikkert gitt meg juling.

Vi stoppet i et veikryss, og ble stående der og prate – om Gud, satanisme, nihilisme og livets iboende meningsløshet. Ole var selverklært pessimist – enda så lystig han tidvis kunne virke. Den tilsynelatende optimismen hans berodde nok på at han kompartmentaliserte hjernen sin, at han liksom delte inn psyken i ulike kamre – et for vennene fra Grong, som var representanter for en traust og folkelig bygdekultur hvor festing og livsglede sto i høysetet; et annet for det akademiske, filosofiske liv, som jeg sto i forlengelsen av. Disse kamrene kunne han, når enn han følte for det, skifte mellom etter eget forgodtbefinnende, slik – og like hyppig som – en spradebasse skifter klær. Han kunne gå inn og ut av dem, som var de fysiske rom, ikke sinnstilstander som bare ble ham til del, tilstander han måtte avfinne seg med enten han likte dem eller ikke. Jeg snakket om Liebhauss og Zapffe og det de hadde til felles. Ole likte Zapffe, hadde tatt ham til seg, gjort ham til sin egen etter at jeg hadde introdusert dem for hverandre. Også Oscar hadde fått sansen for Zapffe-essayet Den sidste Messias, noe han hadde uttrykt overfor meg i form av en overstadig begeistret SMS han hadde sendt meg sent en natt. Men hverken Ole eller Oscar likte Liebhauss, han sto for fjernt fra dem, han representerte noe de ikke kjente seg igjen i, en svunnen tenkemåte hvor enkeltmenneskets egne erfaringer med det hinsidige sto i høysetet, en okkultisme og mystisisme forankret i studiet av naturens tilsynekomster. Ole og Oscar var ikke naturmennesker, de dyrket ikke friluftslivet slik jeg gjorde, de følte ikke Guds nærvær i skaperverket, slik jeg gjorde og Liebhauss hadde gjort. Og, viktigst av alt, så hadde de ikke Satans ånd i hjertet sitt. Opprørerånden, dissensen, nonkonformismen, evnen til å la verden seile sin egen sjø – alt dette var dem fremmed. De opponerte ikke mot samfunnet, de innordnet seg, underkastet seg autoritetene og stilte ikke spørsmål ved de rådende dogmene, de hevdvunne sannhetene. Særlig Ole hadde tatt opp i seg Systemet, blitt en del av etablissementet, ved å melde seg inn i studentdemokratiet. På Apeirons første møte hadde Arman spurt etter frivillige til å sitte på Studentrådets kontor. Ole hadde meldt seg, og slik hadde han startet sin politiske løpebane ved NTNU, en karriere som etterhvert skulle bli en så sentral del av livet hans at han ble fraværende ved festlige sammenkomster jeg selv deltok på.

Jeg sa adjø til Ole. Så gikk vi hver til vårt. Jeg følte meg edru da jeg låste meg inn hjemme. Etter å ha runket og sittet i mørket og hørt på musikk en times tid, sank jeg sammen under dyna og lot søvnen oppsluke meg og dra meg ned i nye mareritt, like mørke og grusomme som vanlig, fulle av smerte og forferdelse.

10

Det akademiske livet bød ikke på noen utfordringer; utfordringene lå på det personlige planet. Jeg gjorde de obligatoriske oppgavene etter hvert som de dukket opp. I Samtidens filosofi hadde vi en innleveringsoppgave om estetikk. Å fundere over estetikkens relasjon til kunsten falt meg lett, men jeg valgte å bruke oppgaven til å stille til skue mine kunnskaper om diverse mer eller mindre obskure kunstnere. At jeg dermed strengt tatt ikke besvarte det oppgaven spurte om, spilte ingen rolle, all den tid oppgaven ble godkjent uansett. Jeg hadde ikke lest tekstene det skulle henvises til i oppgaven, så det var kjærkomment å samle informasjon på Wikipedia om de kunstnerne og kunstverkene jeg valgte til å belegge tesen min om at estetikken hadde mistet sin relasjon til kunsten for i stedet å inngå et fruktbart ekteskap med kitschen. Avslutningsvis tok jeg for meg noen spekulative evolusjonspsykologiske hypoteser om at menneskets sans for det skjønne og patetiske, altså for kitsch, hadde en biologisk forankring selektert frem gjennom naturlig utvalg fordi det hadde vært overlevelsesmessig gunstig med akkurat de og de preferansene i steinalderen, da seleksjonspresset var som sterkest. Estetikken hadde sine viktigste forankringspunkter i menneskets evolusjonært selekterte hjerne, en hjerne full av steinalderske moduler som dikterte artens estetiske preferanser. Jeg fant det besnærende å tenke på at folks kjærlighet til kitsch kanskje ene og alene skyldtes den naturlige seleksjonens utvelgelse av arvestoff. Ikke sånn å forstå at jeg benektet guddommelig inngripen i skaperverket, langt derifra – men Gud hadde ikke gjort stort annet enn å legge forholdene til rette for den naturlige utviklingen av liv. Til å begynne med hadde han skapt naturlovene – stilt inn styrken på tyngdekraften, elektromagnetismen og den sterke og svake kjernekraften. Han hadde justert de fysiske konstantene etter eget forgodtbefinnende, med tanke på at liv etterhvert skulle utvikle seg og differensieres, mangfoldiggjøre seg i form av millioner på millioner av arter i innbyrdes konkurranse og samarbeid, med alt hva det medførte av egoistiske gener, utvidede fenotyper og resiprok altruisme. Kun unntaksvis, som da Jesus gikk på jorden, grep han direkte inn i Skaperverket ved å gjøre sånt som å oppheve naturlovene midlertidig. Dette var en oppfatning jeg delte med skepsisbloggeren Bjørn Are Davidsen, som viet store deler av fritiden sin til å argumentere for Guds eksistens og tilbakevise påstandene til nyateister og desslike. Bibelen forsto jeg metaforisk, ikke som noen bokstavelig beskrivelse av hvordan tingene hadde foregått. At Liebhauss også hadde denne forståelsen, i en tid da billedlige tolkninger av Skriften ennå lå fjernt for de fleste, gjorde ham bare desto mer interessant i mine øyne. Liebhauss sto for meg som den ypperste representant for førvitenskapelig mystisisme, en tenkemåte hvor det ikke fantes noe skille mellom tro og fornuft, hvor åndelighet og forskning ennå ikke hadde utkrystallisert seg og antatt sine respektive moderne former. I denne tenkemåten kunne Gud være til stede overalt, også i det mest hverdagslige og jordnære, det være seg et knippe teblader, en svidd brødleiv eller en fisk med heslige øyne. Det var riktignok ikke miraklenes tid – for den hadde sluttet halvannet årtusen før – men likevel en tid da Gud ennå var delaktig i verden, da han ennå levde og virket i materien, og da hans nærvær ennå kunne føles av alle, ikke bare de geistlige og de gale.

En av de mest epokegjørende begivenheter i Gottlob Liebhauss’ liv fant sted i tenårene hans. Underlig nok sammenfalt den med det som er blitt tolket som hans seksuelle oppvåkning, noe som har fått enkelte okkulte kommentatorer til å spekulere på om opplevelsen egentlig var en hallusinasjon frembrakt av kundaliniens utkveiling. I østlig mystisisme tenker man seg vanligvis at kundalinien, seksualkraften, ligger oppkveilet som en slange ved roten av ryggraden, trygt forvart i muladhara-chakraen. Men ved seksuelle utskeielser kan den kveiles ut og stige oppover langs ryggraden, komme inn i kraniet og gi en opplysning hinsides alt det er de fleste mennesker forunt å få erfare. Denne hypotesen motarbeides naturligvis aktivt av dem som fremmer askesen og sølibatets betydning for åndelig utvikling – og dem var det mange av, særlig på Liebhauss’ tid, noe som bidrar til å forklare hvorfor han aldri fikk berømmelsen og tilslutningen han vitterlig fortjente.

            Liebhauss var fjorten år da den skjellsettende hendelsen inntraff. Han satt hjemme på sin fars gård i Bayern, og iakttok søsteren som var i ferd med å utfolde seg i arbeid. Søsteren hans var slående vakker, og det plaget ham ikke at tankene hans var incestuøse av karakter – incest betraktet han som naturlig og godt, all den tid sønnene og døtrene til Adam og Eva også hadde bedrevet denne aktiviteten, som dermed, slik Liebhauss tolket det i barneårene, måtte være sanksjonert av Gud. Lenge hadde han næret følelser for Antonia, og han mistenkte at følelsene var gjensidige. Imidlertid hadde han aldri dristet seg til å spørre henne rett ut. Dette berodde naturligvis på sosiale konvensjoner, regler og forordninger som var nedfelt i ham slik de var nedfelt i andre i datidens Europa. Å føle attrå for ens egen søster kunne straffes med døden, og Gottlob var ikke dummere enn at han skjønte dette og tok sine forholdsregler. Alltid sørget han for å være alene når han spionerte på henne, og han snakket ikke med noen om hva han følte. Disse sikkerhetsforanstaltningene var blitt en integrert del av ham, så han trengte ikke tenke over dem. De var liksom innarbeidede kroppsfunksjoner, ryggmargsreflekser, like automatiserte som hjerteslag, som åndedrett, som å gå eller løpe eller sove.

            Antonia var i ferd med å fylle i grisenes mattrau. Hun lempet avfall i det brede trauet, sto foroverbøyd på en suggestiv måte, krum i ryggen, med det bølgende svarte håret hengende nedover den av sol opplyste ryggtavlen som bare var dekket av et tynt lag lin, klistret til ryggen av svette. Gottlob beskuet henne uten å legge skjul på sine følelser. Han satt oppe på høyloftet, i skyggen av en grov bjelke, kjærtegnende seg selv. Det var da det hendte. Plutselig kjente han en sterk ilning gå gjennom ryggraden. Ganske snart føltes det som om hele ryggen sto i lys lue, og han falt sammen og ble liggende med voldsomme spasmer. Antonia snudde seg mot lyden hun hadde hørt, klatret opp på høyloftet og fant ham.

            Biografene hans er uenige om hva som hendte etter dette. Gottlobs egne nedtegnelser om hendelsen, slutter her. Det er funnet fragmenter av andre dagbøker, men alle er ført i en annen håndskrift enn den man vet Gottlob hadde. Sikkert er det at Gottlob Liebhauss aldri ble den samme etter det inntrufne. Han ble opptatt av fenomener som jærtegn og vardøgre og astrologi. Han begynte å tolke tegn i naturen, tegn ingen annen enn han kunne se, og startet letingen etter De Vises Sten. Takket være leflingen med alkymi, pådro han seg høyst trolig blyforgiftning, noe som etterhvert, mange år senere, skulle få hjernen hans til å gå i oppløsning og sende ham inn i en langvarig sinnssykdom. Daglig følte han seg nødsaget til å ofre til Satan eller andre mørke krefter. Selv om det i starten var snakk om små offer, gjorde han det med så stor konsekvens at det er grunn til å stille spørsmål ved hans mentale helbred. Etter hvert ble faren hans lei av å ha ham diltende rundt på gården, så Gottlob ble jaget på dør. Han vandret ut i ødemarken og kom aldri tilbake til familiegården.

            Omkring år 1595 virket han en periode som skomaker i byen Rothenburg ob der Tauber. På dagtid reparerte han folks fottøy, mens han nattestid jobbet med memoarene sine og en stor grimoire, en magisk bok full av formularer og besvergelser. I Rothenburg gikk det rykter om at han aldri sov, for han hadde funnet ut av søvnens mysterium, funnet en metode for å klare seg uten søvn. Man mistenkte at han stjal lam fra lokale bønder, lam han ofret til avgudene sine, så etterhvert ble han lyst i bann, fordrevet fra byen, ut i det store åpne, langs elver, gjennom skoger, over tåkelagte fjell. Han kom til Böhmen, hvor han til alt overmål fikk jobb som astrolog ved hoffet til kong Rudolf II av Habsburg, en monark med unormalt stor interesse for det okkulte. Den lukrative jobben gjorde det mulig for ham å fullføre grimoiren nattestid, mens han på dagtid studerte vandrestjernenes bevegelser mot bakgrunnen av fiksstjerner, stilte regentens horoskop og bedrev alkymistiske eksperimenter. Jakten etter De Vises Sten hadde han oppgitt, for han hadde innsett at den var fåfengt, at det trolig ikke fantes noen slik sten, hvor mye han enn skulle ønske det. Fyrsten likte astrologen sin, og holdt ham med gratis kost og losji. Noen lønn utover dette hadde ikke Liebhauss, men han trengte det da heller ikke. Han var fornøyd så lenge han hadde tid til å bedrive sine eksperimenter. Da grimoiren omsider var ferdigstilt, påkalte han Satan. Den Mørke viste seg for ham, og ba ham om å forlate slottet. Liebhauss adlød uten å stille spørsmål. Langt ute i villmarken, på toppen av et fjell, inngikk han så en pakt med djevelen, før han reiste videre nedover Europa, først til Italia, senere til Makedonia, Hellas, Syria og Palestina. Lite er kjent fra de siste årene av livet hans, men okkultismehistorikere jobber med å rekonstruere detaljene utfra de små brokkene av sannhet de kan finne.

            I 2003 ble det i en krypt i Rothenburg ob der Tauber funnet dokumenter som avdekket sider ved Liebhauss’ liv som frem til da hadde vært ukjente. Historikere fant et dossier inneholdende dokumenter som antas å ha tilhørt den tyske mystikeren. Det er fortsatt noe uenighet rundt disse skriftenes ekthet, for håndskriften synes å være en litt annen enn den Liebhauss hadde ført det meste av sitt liv. Men det uomtvistelige faktum er i hvert fall at skriftrullene lot til å dokumentere sentrale aspekter ved Liebhauss’ omgang med Satan. De inneholdt detaljer om ritualer og besvergelser så mørke at forskerne som gjennomgikk dem ikke ville dele innholdet med allmennheten, av frykt for mulige gruoppvekkende konsekvenser. Et par år senere var skriftrullene på mystisk vis forsvunnet, og forskerne var døde. Kvinnen blant dem hadde langt fremskreden livmorhalskreft da man obduserte henne; mennene hadde prostatakraft. Alle hadde ondartede svulster på hjernen, i duraen såvel som på konglekjertelen, i amygdala og medulla oblongata.

Det er i hovedverket hans, De Animus Nimbus Exodus Exorcismus, at man finner kvintessensen av Liebhauss’ sjel og virke. Han jobbet uavbrutt med dette opuset mens han levde i Palestina, i de syv årene da hjernen hans var i ferd med å gå i oppløsning. Til tross for, eller kanskje snarere på grunn av, sine varig svekkede sjelsevner, klarte altså Liebhauss å forfatte et verk som, om enn indirekte og dulgt, skulle øve innflytelse på nesten alt som senere ble skrevet av verdens okkultister og magikere. Boken ble ført i pennen mens han levde i skjul i en synagogekjeller, i det flakkende lyset fra en menora som, likesom ved magi, ustanselig brant med en klar, gyllen flamme. En lokal rabbi hadde forbarmet seg over ham, tatt ham under vingene sine og gitt ham husly og mat – mot at Liebhauss spådde ham og gjorde diverse små tjenester for ham og familien.  

Eksorsismer opptar en helt sentral plass i De Animus Nimbus Exodus Exorcismus. Like sentralt står imidlertid inndrivelser, altså kunsten å mane åndsvesener inn i gjenstander og legemer slik at åndemaneren kan trekke veksler på vesnenes evner. Liebhauss behersket denne kunsten til fulle, og skrev i hovedverket om de ulike fremgangsmåter for å lokalisere og temme åndsvesener, samt drive dem inn i korporlige entiteter. Blant gespenstene Liebhauss var herre over, sto nok demonene i en særstilling. Liebhauss forsto ordet demon noe annerledes enn hans forgjengere hadde gjort. For ham var demonen ikke en fallen engel, en skytsånd eller tjener av Satan, men snarere en besøkende fra en annen dimensjon – eller fra fremtiden. I hovedverket beskriver Liebhauss fremgangsmåten for å komme i kontakt med ens egen skytsdemon, en nokså omstendelig affære, full av kronglete riter og formalia. Hensikten med å kontakte skytsdemonen virker også noe uklar, enda Liebhauss vier over tre hundre sider til dette emnet. Men sikkert er det at Liebhauss selv var en mester i å mane frem demoner – han beskriver opptil flere vellykkede invokasjoner og evokasjoner, fremmaninger og påkallelser. I særdeleshet spesialiserte han seg på å påkalle demoner fra det som senere ble hetende astralplanet, demoner han lot ta bolig i ham selv for å frigjøre latente krefter, slumrende åndsevner som var midlertidig svekket av fornuft og forstillelse storsamfunnet hadde innprentet i ham. Disse åndsevnene var av en slik beskaffenhet at ord vanskelig kunne beskrive dem, som Liebhauss selv sier, men det ryktes at det blant annet dreide seg om ekstrasensorisk persepsjon, samt evnen til å utøve mirakler som levitasjon og telekinese.

I unge år hadde Liebhauss utviklet en fascinasjon for døden. Han lurte på hvorfor Gud hadde utrustet sine skapninger med evnen til å dø. I håp om å finne svar på dette spørsmålet, begynte han å oppsøke kirkegårder nattestid. Han gravde opp lik, dissekerte dem, gransket dem, men brukte mange år på å komme nærmere et svar. Gjennombruddet kom da han, i en alder av nesten tretti år, oppdaget pinealkjertelen. Noe senere skulle Descartes komme til å høste anerkjennelse for sin såkalte oppdagelse om denne kjertelens funksjon som bindeledd mellom kropp og sjel. Men det var Liebhauss som først innså organets betydning for sjelen, søvnen og – altså – døden.

En sen oktobernatt sto Liebhauss i sin kjeller i Rothenburg ob der Tauber, bøyd over et nylig oppgravd lik på disseksjonsbordet. Han førte kniven inn i en hinne av fettvev, skar gjennom det eggeplommegule vevet som seigt ga etter mens stålet presset på. Lukten var nesten uutholdelig, så han hadde anbrakt et tørkle over munn- og nesepartiet sitt, i håp om å stenge ute brorparten av den kvalmende dunsten. Belysningen i rommet var dårlig, han så knapt hva han gjorde, måtte mobilisere hele sitt sanseapparat for å kompensere for de elendige lysforholdene. Han gjorde et snitt under haken, på undersiden av den hesteskoformede mandibulaen, før han brutalt kjørte hånden opp mot kraniet, hvor den ble stoppet av den harde undersiden på selve hjernekassen. Han var nybegynner, visste ikke helt hva han drev med, dette var det første liket han dissekerte. Det var en kriminell han hadde stjålet, en mann med delvis knust kranium. Splinter av bein hadde gravd seg gjennom hjernehinnen, inn i selve hjernevevet, hvor svarte årer av koagulert blod løp mellom de skittenorange foldene av hjernebark. Han kuttet en tilstoppet åre, langsomt rant det ut litt seigtflytende materie som festet seg til kniven. Med begge hender gravde han ut noe hjernemasse, la den på benken ved siden av, og kom ned til en hard liten utvekst i bunnen av kraniet. Det var bare en knopp på størrelse med en halv ert, en forkalket liten kjertel som senere skulle bli kjent som epifysen, konglekjertelen. Brutalt rev han den løs og betraktet den i forstørrelsesglasset. Overflaten var ru og hvit. Han anbrakte den foran en fakkel for å ta den nærmere i øyesyn. Det flakkende skinnet avslørte ikke mye, men nok til at Liebhauss fikk en anelse om organets betydning. Han fornemmet at det måtte spille en avgjørende rolle for menneskets sjelsfunksjoner, og satte seg sporenstreks til rette i studerkammeret, hvor han hastig noterte sine funn. I de påfølgende ukene dissekerte han flere lik, fant flere konglekjertler og fylte side opp og side ned med notater om cerebral anatomi hos mennesker og andre dyr. Mennesket var for Liebhauss et speilbilde av Gud, så studiet av menneskekroppen var også et studium av Guds legeme. Disse kjetterske tankene ga han selvsagt ikke åpent uttrykk for, de forble i notatbøkene hans, sammen med andre uortodokse ideer han næret om Guds vesen, så som at Gud ikke var allmektig, at englene var hans barn og at han jevnlig pleiet legemlig samkvem med menneskelige kvinner. Han fant belegg for disse tankene i Bibelen – det krevde riktignok noe frimodig tolkning og selektiv bruk av skriftsteder, men han var overbevist om at Gud ikke var slik Han ble omtalt av de geistlige autoritetene. Gud, mente Liebhauss, lot seg ikke begrense av menneskers dårskap og skrale fantasi. Gud transcenderte årsaksforklaringer og logikk, han var hinsides menneskets forstand. Som skaper og opprettholder av den kosmiske orden, sto Gud utenfor det hele samtidig som han var til stede i hver eneste partikkel, hvert eneste vinddrag, hvert eneste streif av lys i en tett skog en vinterdag. For Liebhauss var ikke dette noe paradoks, all den tid Guds vesen overskred logiske begrensninger, som jo var en menneskeskapt konstruksjon, ikke en tidløs størrelse som eksisterte uavhengig av menneskets intellektuelle bestrebelser.

Men like viktig for Liebhauss, var Guds motpol, Lysbringeren, Satan. Og også her opererte Liebhauss med en uortodoks teologi. For Satan var for Liebhauss bare en annen side av Gud, nærmere bestemt hans lyse side, siden som kastet lys over verden. Gud manifesterte seg som et bipolart vesen, et vesen med to ansikter, og denne Janusen kjente Liebhauss også i seg selv, i sitt eget indre, noe som fikk ham til å konkludere at han selv var guddommelig og forutbestemt til å være Guds og Satans redskap på jorden. Så en kveld, besatt av tanker om egen storhet, låste han seg inn i sitt studerkammer og begynte å skrive de første notatene til det storverket som mye senere skulle bli hetende De Animus Nimbus Exodus Exorcismus. I disse tidlige notatene fokuserte han på demoninndrivelser, og da på det rent praktiske ved disse ritene, det vil si hvordan de forberedes og hvordan de gjennomføres, og ikke minst hvordan man forbereder seg selv på å gjennomføre dem. Notater om hvilke rituelle artefakter som er påkrevet for å oppnå et formålstjenlig resultat ble først tilføyd senere, og det er her, i disse notatene, vi ser Liebhauss i fri utfoldelse, på sitt mest kreative. For det er menneskeknokler som er Liebhauss’ fremste rituelle artefakter, og han beskriver bruken av dem i minste detalj, hvordan de kan løses opp i syre, hvordan de kan males opp til mel og hvordan de kan blandes med flytende kroppssubstanser for å lage potent magisk salve til bruk i inndrivelsesritualer og andre okkulte sakramenter. Og han nøyer seg ikke med å beskrive bruken av dem, nei han gir en detaljert redegjørelse for hvordan man skaffer til veie knokler og hvordan man best kan ta vare på dem. I en omstendelig passus vier han noen tusen ord til å forklare hvilke kirkegårder i Bayern som har de beste knoklene og hvilke som har de ringeste. Dette nitide fokuset på detaljer som ved første øyekast kan virke uvesentlige, er et gjennomgående trekk ved Liebhauss’ forfatterskap. Det tilsynelatende uviktige som utpensles i slik rigid detalj i den unge Liebhauss’ produksjon danner på denne måten et kontrasterende og således fremhevende bakteppe til de store visjonene, de virkelig episke vyene som kjennetegner tenkeren i hans modnere år, da han hadde utarbeidet et fullstendig esoterisk system med dertil hørende riter, forskrifter og formalia. Dette var noe jeg hadde lært av, noe jeg benyttet meg av i skrivingen min, hvor også jeg kunne gå inn i den mest perverse grad av detaljer, bare for å plutselig gjøre et sveip i tid og rom, gjennom mange år og store geografiske avstander, for så, plutselig og ofte uventet, å vende tilbake til det detaljfokuserte og differensierte, som var tenkt å løfte fortellingen ut av fiksjonens verden og inn i den virkelige, hvor leseren skulle dras inn og holdes fast, liksom under hypnose. Også andre aspekter ved Liebhauss’ okkulte virke tok jeg meg den frihet å overføre til min skriftproduksjon, da i særdeleshet hans metoder for å komme i kontakt med åndsmakter i hinsidige virkelighetssfærer. Det litterære språket var for meg en slik sfære, og jeg prøve å kontakte dette språket ved å benytte meg av en teknikk Liebhauss utviklet mot slutten av livet, da han bodde i synagogekjelleren. Teknikken var kort fortalt en ordløs bønn, en innstendig nonverbal oppfordring til det tilbedte objekt om å vise seg og gjøre seg virksomt i verden. Liebhauss anvendte disse ritene for å påkalle åndsmakter han håpte ville hjelpe ham med de langt fremskredne helseplagene som preget kroppen hans etter mange års vanskjøtsel. Jeg ville altså få frem det skjønnlitterære språket, og jeg satt foroverbøyd midt på gulvet, med foldede hender og lukkede øyne, påpasselig med ikke å tenke noen bevisst verbalisert tanke, påpasselig med å holde tilbake enhver tilbøyelighet til å forme meningsfulle, koherente setninger, som jeg var overbevist om at ville forhindre det litterære språket i å manifestere seg i meg på en tilfredsstillende måte. Slik lot jeg etterhvert språket ta bolig i meg, om enn dulgt og nesten umerkelig til å begynne med, helt til språket ble en del av meg, eller snarere, jeg en del av språket. Det handlet om å komme inn i det sublime, inn i en spesiell rytme hvor språket antok karakter av noe fra en annen verden, en verden som ikke var underlagt de begrensningene man til daglig møter i den verdenen vi kjenner som den virkelige, den fysiske. Det handlet om å slå av bevisstheten og synke ned til et dypere plan, synke ned til dypet av en underbevisst sjø hvor jeg ble ett med det demoniske urprinsippet som gjennomsyrer de laveste virkelighetssfærene, synke ned til dypet av underbevissthetshavet og finne en skattkiste full av uvurderlige gjenstander hvis stråleglans kunne fylle meg med endeløs inspirasjon og skaperglede. Men denne gleden hadde alltid noe tvetydig ved seg, det var liksom den aldri var riktig forløst. Og i dette uforløste ante jeg kimen til noe stort, ante jeg spiren til en kunst som kunne utfordre det bestående, omkalfatre verden, styrte elfenbenstårnet og rive de regjerende tåkefyrster ned fra parnasset. For litteraturen får næring fra det uforløste og det degenererte, den får næring fra det onde og dårlige i verden.  

Noen forskere, særlig i nyere tid, har påstått at Liebhauss ikke inngikk sin pakt med Satan før han var passert førti. I følge disse fortolkerne møtte han Satan ute i ødemarken, i Schwarzwald, på vei nedover Europa. Allerede hadde han gått i førti dager, da han et stykke foran seg, i et skogholt, fikk øye på en rotvelte. Vanligvis ville han ikke festet seg ved noe slik, men denne rotvelten var ikke som alle andre. De knortete kjukene og greinene ga den nemlig et utseende ikke ulikt et menneske.

Ikke før hadde Liebhauss satt seg til å hvile ved rotvelten, kontemplativt granskende de mange utvekstene, så hendte det noe eiendommelig, noe som skulle prege ham for alltid. Før han visste ordet av det skjøt en lyssøyle ut av rotvelten, rett opp mot himmelen. Søylen vokste, utvidet seg til en kjegle av blendende lys, en kjegle så blendende at han et øyeblikk måtte skjerme øynene med hendene. Ut av denne kjeglen steg det så en skikkelse, med hud av alabast, svøpt i en mørk kappe, fillete i kantene. Liebhauss falt til bakken, ble liggende og iaktta skikkelsen, skjelvende av frykt. En klar flamme brant rundt apparisjonen, men det eneste han kjente var kulde, et kaldt gufs som løp gjennom luften, mellom trestammene, inn i huden hans, inn til nervene, til ryggmargen. Huden nuppet seg, håret sto stritt på underarmene.

”Du er klar nå,” sa skikkelsen.

”Klar for hva?”

”For å bli min tjener.”

Og slik hadde det seg at Liebhauss inngikk en pakt med Mørkets Fyrste. Til å begynne med medførte ikke pakten mange forpliktelser for Liebhauss’ vedkommende. Alt han skulle gjøre var å gi bort sjelen sin til Satan, etter en tjuefireårig periode med skapende virksomhet. Det tok ikke lang tid før Liebhauss begynte å sammenfatte sine tidlige notater og bearbeide dem med tanke på utgivelse. Han jobbet intenst, ga avkall på søvn og sosiale relasjoner, benyttet seg av psykotropiske urter og sopp for å komme i den rette sinnstilstanden, en tilstand hinsides tid og rom, hvor alt var stillhet og konsentrasjon, hvor det ikke fantes distraksjoner. Etter et par års stundesløst arbeid, hadde han skissert opp grunnrisset til det verk som etterhvert skulle bli hetende Om Kunstens Vesen, en bok forfattet dels på et imaginært språk diktert til ham av Satan selv, dels på en egenkomponert hybrid mellom røverlatin og gammelgresk. Om Kunstens Vesen befatter seg i hovedsak med vilkårene for kunstneriske prosesser, herunder bildende kunst og skriving, med særlig vekt på sistnevnte. Liebhauss går i klinsj med den aristoteliske tanken om at litteraturens og dramatikkens mål er å rense tilskuerens sjel. Han argumenterer i stedet for at det overordnede målet med litterær kunst er å drive ut hele sjelen fra kroppen – for godt. I et rabulistisk, stormannsgalt språk henviser han til kontemporære romanforfattere og dramatikere han mener forbryter seg mot selve kunstens vesen, dens Raison d'être. Kunsten, sier Liebhauss, kan kun berettige seg ved å fremkalle i tilskueren et så voldsomt ubehag at sjelen vrenger seg og likesom velter ut av kroppen, lik en rynkete liten sviske, i en tilstand av vekslende spasmer og katatoni. Litteraturen må legitimere seg ved å voldta leserens sinn. Den skal være et overgrep mot leseren, en grotesk nedsenkning i det skitneste, mørkeste, nedrigste som er å oppdrive i skattkisten av menneskelige erfaringer og tildragelser. Liebhauss gir selv noen eksempler på ideallitteratur, små epistler forfattet i sterkt ruspåvirket tilstand, hvor han kommer med bekjennelser om sine innerste følelser. Her viser Liebhauss seg fra sin sterkeste side, her kommer prosaen hans til sin rett, og okkultismehistorikere har med rette beklaget seg over at ikke flere har stiftet bekjentskap med Liebhauss’ nette og selvutleverende epistler.

Det har, blant de mest innvidde esoterikere, vært en utbredt antagelse at nedbrytningen av Liebhauss’ hjerne hang sammen med fullbyrdelsen av pakten han hadde inngått. Man forestiller seg at pakten kan ha hatt en negativ innvirkning på Liebhauss – også i de tjuefire årene før sjelen løsrev seg fra ham og vandret over til det hinsidige. Man har, kanskje ikke uten grunn, tenkt seg at det i skyggen av de kreative suksessene kan ha skjult seg en ulmende degenerativ prosess som til slutt ga seg utslag i den fysiologiske dekomponeringen av hjernen hans, en selvforsterkende nedbrytning som fikk tankene hans til å liksom råtne på rot, fikk sjelen hans til å forvitre og krympe. Dette har man imidlertid ikke mye belegg for å hevde, siden kildematerialet både er lite og tvetydig og dessuten beheftet med den upålitelighet man nødvendigvis må forvente av selvrapportering. For en stor del består det jo av Liebhauss’ egne notater, hans dagbokaktige nedtegnelser om egen psykosomatisk helsetilstand, og hvem kan borge for sannhetsgehalten i disse anekdotiske små bekjennelsene? Det hersker stor uenighet om den eksakte karakteren til sykdommen Liebhauss led av. Enkelte historikere tviholder på tesen om at han hadde pådratt seg en kjønnssykdom, kanskje syfilis, hos en prostituert ved et bordell han var kjent for å frekventere. Denne sykdommen igangsatte så en ugjenkallelig nedbrytning av først den grå, så den hvite, hjernematerien hans, noe som resulterte i den galskapen man etterhvert kunne bevitne, uten altfor kreative tolkninger, i de mest selvavslørende av Liebhauss’ bekjennende skrifter. Historikeren Otto Riedmaier er blant dem som målbærer en alternativ forklaringsmodell, nemlig den om at Liebhauss, da han i en kortere periode tjenestegjorde under kong Ferdinand II, ble offer for et komplott blant sjalusimotiverte ansatte ved hoffet; en forgiftning, muligens med bly eller kvikksølv, som startet den skjebnesvangre kollapsen av de høyere kognitive funksjonene til den store tenkeren. Men her står Riedmaier nokså alene i akademiske kretser – hans eneste støttespillere er dilettanter og amatørhistorikere, overivrige studenter som har forlest seg på den vestlige mystisismens historie.

Hvorom allting er, mener de fleste connaisseurer at Liebhauss døde omkring år 1629 i Jerusalem, og etterlot seg intet jordisk gods, ei heller noe kjent familie. Hans arv er rent åndelig av karakter – han klarte, gjennom tjuefire år med nitid jobbing, å drive sjelen sin ut av kroppen og ned på papiret, hvor den festet seg og ble værende, om enn ikke alltid like synlig og like merkbar for oss hvis oppgave det er å dechiffrere den. Det tilkommer oss ikke å felle noen dom over Liebhauss, for vi er i sannhet uforstandige. Plassert på toppen av historiens hode, skuer vi nedover et legeme som forekommer oss å åpenbart være belemret med utallige lidelser og skavanker, uten evne til å se at også hodebunnen bærer preg av langt fremskreden forråtnelse.   

Og Satan … hvor ble det av ham? Han hadde ikke latt høre fra seg siden Liebhauss’ tid, og mange trodde han var borte for alltid, mange trodde han hadde trukket seg tilbake til det hinsidige. Jeg var selv blant disse naive sjelene som ikke skjønte at Satan fortsatt var høyst virksom, ikke bare ute i den store verden, men likeså meget i nærheten av der jeg selv befant meg, i Trondheim, i min egen ringe leilighet, hvor jeg skulle komme til å erfare hans nærvær på en måte som uvegerlig måtte avstedkomme en rekke tildragelser som for mitt vedkommende ikke var udelt positive …

11

Det var formiddag på Dragvoll. Vi satte oss ved et bord i den mørke kafeen. Vilde, Ole, Oscar og jeg. Vilde og Oscar kjøpte kaffe mens jeg og Ole satt i en makelig passiar. De kom tilbake til bordet og snakket innforstått med hverandre, litt lavmælt. Jeg så på Oscar, han bladde i Rescher-teksten med én hånd mens han holdt kaffekoppen med den andre, formet leppene til en ring og slurpet i seg den mørkebrune væsken. Selv drakk jeg ikke kaffe, hadde aldri sett vitsen med å begynne. Å legge seg til slike uvaner hadde alltid virket meningsløst for meg, og jeg hadde aldri brydd meg om å være konform. Konformitet var i det hele tatt et patetisk fenomen, noe jeg tok avstand fra, noe jeg bestrebet meg på å heve meg over.

            ”Kommet langt med teksten?” sa Oscar og så på Ole og meg.

            Jeg ristet på hodet. ”Knapt nok begynt.”

            ”Samme her,” sa Ole.

            ”Jævla vanskelig tekst,” sa Oscar.

            Lurer på hvor langt han kom med Vilde? Home run?

            ”Ikke så vanskelig,” sa jeg. ”Men jævla kjedelig. Og unødvendig lang. Han kunne sagt det samme på et par setninger.”

            Dette mente jeg egentlig ikke, for jeg visste at Rescher måtte ha god plass for å fremføre resonnementet sitt, likesom de dyktigste romanforfatterne trenger tusenvis av sider og titusenvis av barokke, snirklete setninger for virkelig å pløye seg ned til menneskets innerste vesen. Et logisk resonnement av typen Rescher forsøkte å fremføre, kan ikke uten videre sammenfattes i noen velvalgte fyndord eller sentenser – det krever tvert imot ofte flerfoldige tusener av ord, lenket sammen på en måte som for vanlige dødelige måtte fortone seg uforståelig.

            ”Sant. Men det er vel oppgaven vår i sammendraget det. Å forkorte den.”

            Vilde drakk opp kaffen og satte fra seg koppen. ”Jeg skal på biblioteket,” sa hun og reiste seg, tok med seg veska og så på Oscar. ”Skal jobbe med teksten.”

            ”Jeg blir med,” sa han.

            Jeg så på Vilde og reiste meg. ”Jeg også.”

            Vilde og Oscar utvekslet blikk som ikke var til å ta feil av.

            ”Jeg stikker,” sa Ole idet vi kom ut i Gata.

            ”Greit,” sa jeg og løftet en hånd. ”Snakkes.”

            Han nikket og jeg fulgte etter Oscar og Vilde opp trappa mot biblioteket.

            Vi fant et bord helt innerst i gamleavdelingen, ved et vindu som ga utsyn mot Gata, mot et bord og en sofa som sto inntil veggen der nede. Ved bordet satt en liten gjeng og sang. Den ene fyren hadde på seg rastalue og spilte gitar. Fingrene hans danset over strengene lik overdimensjonerte albinoedderkopper. Vilde og Oscar satte seg ved siden av hverandre; jeg satte meg vis-à-vis Vilde.

            ”Så,” sa jeg til henne, ”leser du noe skjønnlitteratur?”

            Hun nikket og smilte. ”Italo Calvino. Fernando Pessoa. Gert Nygårdshaug.”

            ”Ikke verst.” Jeg nikket anerkjennende og rynket brynene. ”Hva med Houellebecq? Lest noe av ham?”

            Hun ristet på hodet. ”Aldri hørt om ham.”

            ”Han er bra. En av favorittene mine. Han og Bret Easton Ellis. Og Karl Ove Knausgård. Knausgård bør du lese. En tid for alt. Den kommer du til å like. Det er jeg sikker på.”

            ”Hva handler den om?” sa hun.

            ”Engler.”

            ”Engler?”

            Jeg nikket. ”Engler og det guddommelige. Vanvittig bra. Verdenslitteratur.”

            Oscar så på meg. Det var tydelig at han var utilpass.

            ”Jeg hørte faktisk først om Knausgård i en Åpen Post-sketsj,” sa jeg. ”Med Harald Eia. Lærere i Praksis het den sketsjen. Sett den?”

            Hun løftet blikket. ”Tror faktisk jeg har det. Harald Eia er jo genial.”

            Jeg smilte. ”Det er han. Særlig … språkforskeren. Geir Olav Ødegård.” Jeg så på henne og satte i gang en halvhjertet imitasjon av språkforskeren. ”I fucked my grandmother in the fa-ces! Can I fuck you, mister grandmother? Can I fuck your tits? Can I squeeze them and slick them?”

            Vilde lo. Oscar også.

            ”As a fool, a fool, mister Arafat! You breastfed your own dick.”

            ”Verbet får åndssvak form,” sa Vilde og imiterte en mannsstemme mens hun skar en grimase.

            Jeg løftet hendene og flettet fingrene sammen. ”Men så kommer akkusativen inn og stenger for verbet … Nei, hvordan gikk det der igjen …?” Jeg klødde meg teatralsk i hodet og merket en skygge som gled inn i synsfeltet mitt. Jeg snudde meg. Der sto Mikkel, en medstudent med krøllete, sandfarget hår og et barnlig oppsyn, et ansikt som ikke så ut til å være riktig ferdigutviklet, ikke ulikt mitt eget, som om Gud hadde forhastet seg i sin skapende prosess, trukket seg tilbake til skyggene altfor tidlig. Mikkel så forventningsfullt på oss.

            ”Kan jeg sitte her?” sa han.

            ”Klart,” sa vi i kor. Han satte seg ved siden av Oscar.

            ”Hva snakker dere om?”

            ”Harald Eia. Team Antonsen.”

            Han gliste. ”Det er bra.”

            Jeg var usikker på Mikkel. Han virket ikke som den smarteste kniven i skuffen, stilte dumme spørsmål og virket egentlig ganske uvitende. Jeg fikk ikke helt taket på ham, visste ikke om dumheten hans var ironisk eller seriøs. Det toppet seg da han spurte meg hva en narsissist er. Det tok et par sekunder før det gikk opp for meg at spørsmålet faktisk var oppriktig, at han ikke visste noe så elementært.

            Oscar tok seg til munnen og gjespet. ”Skal sove,” sa han og begynte å sparke av seg skoene. Han plasserte dem under bordet, lente seg tilbake i stolen og lukket øynene. Det tok ikke lang tid før jeg merket at han gjorde noe med føttene. Han satt med lukkede øyne, men føttene hans bevegde seg under bordet. Han satt skråvendt mot Vilde, hvis ansiktsuttrykk ble stadig mer oppgitt. Mikkel kastet et blikk under bordet. Han gliste. Jeg trengte ikke se for å vite hva Oscar gjorde med Vilde. Hun virket irritert, men også flørtende på en kokett måte.

            ”Slutt,” sa Vilde til Oscar. Hun smilte oppgitt. ”Jeg ville jo bare lese i fred. Og så kom dere etter meg.”

            Hun så på meg. Jeg trakk på skuldrene.

            ”Ikke se på meg,” sa jeg. ”Jeg er uskyldig!”

            Jeg vendte blikket mot Rescher-teksten, leste gjennom noen sider, markerte noen fremmedord som jeg slo opp i ordboka og skrev ned betydningen av. Av og til pekte Vilde på et ord hun ikke forsto, jeg så på det og forklarte betydningen.

            ”Hva betyr dette?” sa hun og pekte på et ord. ”Invective.”

            ”Skjellsord,” sa jeg uten å tenke meg om. ”Ukvemsord.”

            ”Hæ?” sa Oscar og sperret opp øynene. ”Skjellsord?”

            Jeg nikket. ”Vi har ordet på norsk også. Invektiv.”

            Han tok fra henne papiret og leste sitatet. ”Åja,” sa han. ”Åja, det stemmer. Pure invective.”

            Det var typisk Oscar å si seg halvveis uenig med meg, nærmest av instinkt, bare for sekunder senere å trekke det tilbake idet han innså at jeg trolig hadde rett, og at han hadde mer å tjene på å mene det samme som meg. Særlig var dette noe han gjorde når Vilde var til stede. Det kunne jo tenkes at hun faktisk hentet en fremmedordbok og sjekket hvem som hadde rett, og derved fikk bekreftet at det var meg. Dette ville han ikke risikere, så han passet på å speile ytringene mine – med mindre han var overbevist om at han selv hadde rett i en mening som var en annen enn min. Og dét var sjelden.

            Tekstens hovedtese var at det fantes to filosofiske uttrykksformer som sto i et gjensidig avhengighetsforhold. Rescher kalte den ene formen argumentasjon; den andre retorikk. For å belegge tesen trakk han frem noen eksempler på henholdsvis rasjonelle argumentatører og retorikere. Sistnevnte type illustrerte han med Nietzsche, som jo var beryktet nettopp for å være en evokativ retoriker. Sitatet han brukte var fra Moralens Geneaologi, en bok hvor Nietzsche fremlegger tesen om de to forskjellige moraltypene – herremoralen og slavemoralen. For Nietzsche er slavemoralen noe svakt, den baserer seg på underkastelse og smålighet. Den er arbeidernes moral, mens borgerskapet og adelen har en annen – herremoralen. Det er herrene som tradisjonelt har definert hva som er godt og hva som er slett. Men med kristendommen, sier Nietzsche, kom slavemoralen i førersetet. Den er massenes moral, den vektlegger svakhet og underkastelse og smålighet.

Jeg hadde sansen for Nietzsche. I ham fant jeg noe av den samme opprørstrangen som var så fremtredende hos Liebhauss. Dessuten hadde muligens begge det til felles at de ble sinnssyke mot slutten av livet. Nietzsche ble en lallende grønnsak under andres forpleining; Liebhauss, i følge toneangivende kilder, en ravende stormannsgalning som tilbrakte sine siste år i Palestina, overbevist om at Jesus snart ville stige ned til Jerusalem, og at det var hans, Liebhauss’, oppgave å myrde den falske Messias idet han kom.

Rabulisten og aforistikeren Nietzsche var det nærmeste filosofien hadde kommet å fostre en rockestjerne. I større grad enn noen annen filosof, appellerte han til angstridde fjortiser på eksistensiell søken, all den tid hans skrifter var så lyriske og ville og besatte, fulle av pur galskap og opprørstrang. Mange mente at hans kliniske galskap kunne kaste lys over det ”før-gale” livet hans, over skriftene han hadde ført i pennen før han ble overmannet av sinnssykdom. Men hvor startet galskapen? Og hvor stoppet normaliteten? Hva var patologisk, og hva var det ikke? Hvilke kriterier la man til grunn for å avgjøre hva som var hva? Jeg mistenkte at det mest av alt var snakk om vilkårlighet, for det var sømløse overganger mellom galskap, genialitet og normalitet. Vesensforskjeller eller vanntette skott fantes ikke mellom sinnssykdom og sinnsfriskhet; det var kun snakk om gradsforskjeller. Rettsvesenet burde følgelig gå bort fra den falske dikotomien tilregnelig/ikke-tilregnelig, som fratok mennesker ansvaret for deres ugjerninger, og som derfor var å ligne med et overgrep, en frarøvelse av menneskeverdet. Hele psykiatrien som sådan burde ta mer hensyn til at psykisk lidelse var gradert og analogt; ikke vesensforskjellig fra ’normalitet’, ikke binært, ikke digitalt – altså akkurat hva man kunne forvente, all den tid enhver psykisk tilstand nødvendigvis måtte være forankret i nevroanatomiske strukturer, dopamin og serotonin og oxytocin og andre nevrotransmittere og signalstoffer som, på en organisk og ikke-digital måte, vekselvirket med nevroner og dendritter og aksoner og alt det andre som utgjorde menneskehjernen, hvis struktur ikke var vesensforskjellig fra strukturen til andre pattedyrhjerner, ei heller fra strukturen man ventelig kunne finne i hjernen til diverse overjordiske skapninger, det være seg Satan eller Gud eller helt andre entiteter som kunne tenkes å eksistere ute i det kosmiske stjernemylderet et sted, hvor det muligens, for alt jeg visste, kunne finnes utallige verdener bugnende av mer eller mindre avanserte livsformer, hver især med sine særpreg, selektert frem gjennom årmilliarders gny og gnissel.     

            Vi forlot våre plasser ved bordet og gikk mot utgangen. Jeg gikk forrest, med Oscar og Vilde i tospann bak meg. Idet døren ut fra biblioteket var innenfor synsvidde, kom det noen ord fra Oscar.

            ”Ryk og reis,” sa han, med henvisning til det som sto på ryggsekken min, tittelen på et radioprogram på P1.

            ”Ja,” sa jeg, snudde meg og så på ham. ”Men jeg hører ikke på P1; kun på P2. Bare låner sekken.”

            Oscar lente seg mot Vilde og hvisket henne noe i øret.

            ”Som om jeg skulle sagt det selv,” sa hun og lo foraktfullt.

            ”Sagt hva?” sa jeg, skjelvende i stemmen. ”Om meg? Jeg vet dere baksnakket meg.”

            ”Neida,” sa Oscar smilende, og sendte Vilde et megetsigende blikk. ”Ikke om deg.”

Det virket som Oscar ville at jeg skulle være til stede, selv når Vilde også var der. Var det bare for å ha sjansen til å blamere meg foran henne? Nei, så enkelt kunne det ikke være, for det hendte han anerkjente noen av meningene jeg uttrykte når hun var til stede. Det hendte han ga sitt samtykke til det jeg sa, om enn med visse reservasjoner. Han inviterte meg på filmkveld for å se fransk New Wave, enda han visste det var en mulighet for at Vilde dukket opp. Følgelig begynte jeg å tro at Oscar måtte være mer sammensatt enn jeg først hadde trodd, jeg begynte å tro at han hadde flere dimensjoner. Det jeg ikke skjønte på dette tidspunktet, var at Oscar ikke var én person, men to. Og når både jeg og Vilde var til stede hos ham, kom disse personene i konflikt med hverandre. Det ble en drakamp mellom dem. Men til slutt pleide alltid dame-Oscar å få overtaket, noe som resulterte i at han la seg etter Vilde, henga seg til henne og begynte å latterliggjøre meg foran henne. Jeg begynte å mistenke at Oscar, ikke ulikt Liebhauss, var et slags kvantemekanisk fenomen som kunne eksistere i minst to tilstander, på minst to forskjellige steder, på én og samme tid. De motstridende beretningene om Liebhauss’ liv, kunne forklares med at han – lik et foton, et elektron eller en annen submolekylær kvant – faktisk befant seg på forskjellige steder i rommet på et gitt tidspunkt. Slik kunne også Oscars atferd forklares.

12

Tidlig en morgen skulle det avholdes et informasjonsmøte for filosofistudentene. Det var en glohet dag, jeg forsov meg og kom luntende bort til Dragvoll, fyllesyk og elendig. Etter å ha trålet rundt på campus en stund, fant jeg endelig det rette rommet. Møtet hadde begynt for lengst, og rommet var så fullt at folk satt på gulvet og sto i døråpningen. Jeg stilte meg utenfor døra og kikket inn. Vilde satt på gulvet, kledd i en skotskrutet skjorte som satt stramt rundt midjen, og steinvaskede jeans som ga fylde til hoftene hennes. Å, som jeg lengtet etter å bedekke henne! Det svimlet for meg mens jeg knuget meg fast til dørstokken. Jeg strevde med å holde balansen, så jeg snek meg innenfor døra og fikk lirket meg på plass på gulvet, helt inntil veggen, mellom et par andre. Der ble jeg sittende og stirre på Vilde. Den smale midjen. De fyldige hoftene. Håret som glatt og glinsende knuget seg fast til issen. Den vesle hestehalen. Jeg lengtet etter å strekke ut en hånd og røre ved henne, stryke henne forsiktig over ryggen, massere hoftekammene, lirke pikken inn mellom rumpeballene, inn i et varmt hull. Jeg hørte ikke et ord av det som ble sagt. En hvithåret gammel mann sa noen ord, men ble raskt avløst av andre, som i tur og orden antageligvis kom med viktig informasjon, informasjon jeg ikke burde gå glipp av.

            Etter møtet stavret jeg meg på beina og gikk frem til kateteret for å hente noen ark som var lagt frem bunkevis. Jeg satset på at disse papirene inneholdt alt jeg trengte å vite, alt jeg hadde gått glipp av under møtet.

            Jeg fulgte med på hva Vilde foretok seg, og da jeg så at hun satte seg utenfor klasserommet, vis-à-vis døren, fulgte jeg straks etter henne og satte meg til høyre for henne. Jeg passet alltid på å sette meg til høyre for folk, så sant det var mulig, siden ansiktet mitt så best ut fra venstre. Vi satt på en kant av murstein som avgrenset en kasse full av kuler av granulert leire, i hvilken det var plantet et par falske, palmelignende trær som kastet lange skygger over oss.

            ”Hei,” sa jeg.

            ”Hei,” sa hun uttrykksløst, følelsesløst, og kastet et lengtende blikk mot Oscar, som sto og pratet med en filosof inne på klasserommet.

            ”Jeg tok med denne,” sa jeg og dro En tid for alt opp av posen. ”Den bør du lese. Den er fantastisk.”

            Hun så på meg. ”Jada, jada, du har sagt det. Jeg har fått det med meg, tenk.” Hun sukket irritert, reiste seg og gikk Oscar i møte. Han kom ut av klasserommet. Hun strakte seg på tå og hvisket ham noe i øret, hvorpå han lo høyt.

            ”Han er alltid sånn, vettu,” sa Oscar og skottet bort på meg.

            Hun nikket og blunket med øynene. ”Hva skal du nå?”

            ”Tenkte å stikke innom biblioteket. Lese litt.”

”Lese?” sa hun og bokset ham kameratslig i armen. ”Æsj! Skal vi ikke heller gå og ta oss litt kaffe, da?”

”Kan vi godt,” sa han og smilte skadefro, sendte meg et megetsigende blikk.

Og så gikk de.

Mismodig satt jeg der og stirret på boken, bladde litt frem og tilbake i den, leste det første avsnittet før jeg reiste meg opp og gikk mot kantinen. Dette skulle jeg faen ta ikke finne meg i! Å behandle meg slik! Makan til frekkhet! Hvem trodde hun at hun var? Dronningen av Saba? Kleopatra? Og hva med denne Oscar? Hvem var han, om ikke et svakere, ynkeligere vesen enn meg, en nederdrektig liten eksistens som fortjente å settes på plass? Jeg hadde bestemt meg: Jeg måtte rydde ham av veien, måtte finne en måte å uskadeliggjøre ham på, fjerne ham som konkurrent … men hvordan? Dét var spørsmålet som opptok meg mens jeg albuet meg gjennom folkemengden som sto og gikk i stampe i Gata.

            Vel fremme i kantina ble jeg stående og se etter dem. Men de var ingensteds å se. Alt jeg så var ukjente ansikter, fremmede studenter, mennesker som satt med små baguetter og rykende kaffekopper fulle av kaffe latte. En stund trålet jeg frem og tilbake, speidende etter dem. Så fikk jeg øye på Ole. Han satt for seg selv ved et av de mindre bordene, spisende et smørbrød med hvitost og paprika. Jeg gikk mot ham og satte meg overfor ham, hilste på ham.

            ”Har du sett Vilde?” sa jeg. ”Eller Oscar?”

            ”De var her for litt siden,” sa han. ”Kjøpte seg mat. Så gikk de.”
            ”Gikk? Hvor?”

            Han trakk på skuldrene. ”Aner ikke.”

            Faen! ”Mener du at de tok med seg maten for å spise den annetsteds?”

            ”Antageligvis. Hvordan det?”

            ”Nei, bare lurte,” mumlet jeg angstbitersk. Jeg ristet på en fot og stirret på maten hans, spurte ham hvor mye den kostet.

            ”Tretti kroner,” sa han, gomlende på en paprikaring som hadde falt av smørbrødet.

            Jeg fnøs. ”Altfor dyrt.”

            ”Tja. Kanskje.”

            Vi ble sittende og prate litt om Zapffe, krig, lemlestelse og livets iboende meningsløshet før jeg forlot kantina og gikk ned til Moholt kirkegård for å lete etter passende graver å avlegge en nattlig visitt.

*

Første forelesning med Gardar Braatebakken fant sted på en tirsdag. Faget var tysk idealisme, og fokus var på Hegel, Schelling, Fichte og Kant, som alle sto høyt i kurs hos foreleseren. Av folk jeg kjente var det bare Vilde og Einar Østvik til stede på forelesningen, som ble holdt i et knøttlite kollokvierom med en tavle, noen pulter og stoler. Et ganske ordinært lite klasserom – men foreleseren var alt annet enn ordinær.

            Gardar var en aldrende mann, lav og med en hvit hårmanke som sto til værs og strittet til alle kanter. Ansiktet lignet det til en Ivo Caprino-figur, små trekk og runde kinn. Snille øyne innrammet av kråketær og rynker. Et vennlig oppsyn som utstrålte en slags optimisme. Men stemmen var alt annet enn optimistisk; den var lastet med årelangt slit og livslede, modulert av påtagelig resignasjon. Den bar preg av eksistensiell smerte som steg opp fra en avgrunn hvis dybde var umulig å lodde. For hvert ord han ytret kom det et sukk; han snakket tregt og usammenhengende, og jeg mistenkte at han var alkoholisert. Ordene slepte seg av gårde, som en plog dratt av et gammelt øk gjennom en steinete åker. Jeg hadde vondt av ham. Halvhjertet noterte jeg noen ord og kopierte illustrasjonene Gardar tegnet på tavla. Men for det det meste kikket jeg bare på Vilde, som satt til venstre for meg og var vakker. Det var på grunn av henne jeg var der. Jeg hadde ingen annen grunn enn å være nær henne, se henne, høre åndedrettet hennes, vite at hun var hos meg og ikke hos Oscar. Så lenge Oscar var fraværende, behandlet hun meg pent, var nesten kjærlig og øm.

            Etter forelesningen gikk vi ut i sola.

            ”Genial forelesning,” sa Vilde.

            ”Ja,” sa Einar. ”Han var skikkelig bra. Akkurat slik jeg forestiller meg en filosof.”

            ”Mhm,” sa Vilde. ”Surrete og distré. Uten noe manus.”

            ”Helt greit,” sa jeg. ”Ikke noe spesielt.”

            Hvordan kunne de oppleve ham så annerledes enn jeg gjorde? Hva så de i ham?

På gangveien ned mot bussholdeplassen, kom et småbarn løpende mot oss. Jeg stoppet og ble stående i villrede, usikker på hvordan jeg skulle håndtere situasjonen, barn var ikke noe jeg følte meg komfortabel med, jeg hadde ingen erfaring med dem, visste ikke hvordan de skulle gripes an. Vilde bøyde seg og stirret storøyd på barnet.

            ”Næmmen,” sa hun og skar en vennlig grimase mens hun holdt seg på knærne. ”Hva er du for en?”

            Gutten lo og gurglet, nærmet seg Vilde prøvende før han, kanskje fordi han på et eller annet ubevisst plan kunne sanse engstelsen min, festet blikket på meg. Rådvill og utilpass vendte jeg blikket bort, men gutten kom mot meg og forsøkte, lik en hund som er mest nysgjerrig på personen hvis hunderedsel er størst, øyensynlig å oppnå kontakt. Han rakte ut en hånd mot meg, men jeg kunne ikke komme ham i møte, maktet ikke å gjengjelde hans rudimentære hilsen. Han grep meg i skjorta; jeg gjorde en avvergende geberde og forsøkte å riste ham av meg, føyse ham bort. Men like forbannet holdt han seg fast, og jeg så meg nødsaget til å riste hardere, noe som bare gjorde ham enda mer oppsatt på å klore seg fast, fast, fast, for enhver pris. Jeg kunne ane at Vilde og Einar stirret bebreidende på meg idet guttens mor kom og løftet ham opp i en barnevogn, hvor hun varsomt tullet ham inn i et pledd. Hun smilte til Vilde. Jeg smilte forlegent og var glad opptrinnet så ut til å være over. Vi la oss i gresset mens vi ventet på bussen. Vilde lukket øynene og smilte mot sola.

            ”Bli med å grille i dag?” sa jeg.

            ”Hvor da?” sa Vilde og glippet med øynene.

            ”Festningen. Eller Moholt studentby. Mange muligheter. Bør utnytte været mens det ennå er fint.”

            ”Jeg er med,” sa Einar.

            ”Ja …” sa Vilde. ”Det hadde vært fint.”

            ”Skal vi si klokka sju, da?”

            ”Det kan vi gjøre,” sa Vilde. ”Vi får prates senere.”

I sentrum var det fullt av folk. Jeg albuet meg gjennom folkemengden i Dronningens gate, gikk bort til busskuret utenfor Rema og så på rutetabellene. En kvinne kom bort til meg. Hun var liten og hadde et asymmetrisk ansikt, væskende øyne og gusten hud.

            ”Fin dag,” sa hun med barnlig stemme.

            ”Mhm.”

            ”Jeg var på konsert i dag.” Hun snakket fort, ivrig.

            Jeg smilte til henne før jeg lot blikket vandre over tabellene.

            ”Det var The Cum Pilots som spilte. Borte på Solsiden. De var så flinke.”

            ”Så fint,” sa jeg og så på henne. ”Du får ha en fin dag videre, da.”

            ”Du også.” Hun skilte leppene og gliste med en nesten tannløs munn, tannkjøttet var tykt og brunlig.

            Inne på Rema handlet jeg inn pølser, pølsebrød, appelsinjuice, banan, lettmelk, éngangsgrill og øl. Jeg drasset med meg varene inn på buss nummer åtte, som jeg tok opp til Steinåsen. Bopelen min var en sokkelleilighet i et privat murhus i et bedre nabolag. Strøket var stille og rolig, fullt av småbarnsfamilier og veletablerte middelklassefolk. Jeg leide av et pensjonert ektepar, og betalte fire tusen i måneden, pluss strøm. For rundt femti kvadrat var det ikke så ille, så jeg hadde holdt ut der i over to år. Den usentrale beliggenheten hadde ikke gjort meg mye, siden jeg hadde dyrket min egen misantropi og asosiale natur. Den korte veien til Estenstadmarka var også en bonus, og det var gode turmuligheter langs de brede stiene som startet med lysløypa noen hundre meter fra leiligheten. Dessuten muliggjorde den usjenerte beliggenheten dyrking av mine nattlige interesser. Få fikk øye på meg om jeg kom drassende på en full søppelsekk en natt. Få tok notis av mine nattlige vandringer.

            Med varene satt på plass ble jeg gående i ring på gulvet. Jeg gliste for meg selv, var yr og glad av grunner jeg ikke riktig kunne forstå. Jeg klarte ikke stå i ro. Det eneste jeg tenkte på var Vilde, smilet hennes, de store dådyrøynene, den sårbare stemmen. Jeg tok mobilen opp av lommen og skrev en melding:

            Vi griller på Festningen. 1900.

Jeg sendte den til Vilde.

            Et minutt senere kom svaret:

Jeg skal prøve, men kan ikke love noe. Har så vondt i magen.

            Jeg svarte:

Ta litt fruktsalt. Du blir garantert bedre.

            Vi snakkes sikkert senere, svarte hun.

            Jeg gikk ut på badet og ble stående og stirre på meg selv i speilet. Det var en fremmed som så tilbake på meg, en som hadde lite å gjøre med den jeg følte meg som. Han hadde kalkunhals og antydning til dobbelthake. Kinnene hans hadde nesten samme tekstur som appelsinskall. Den bleke, kvapsete huden var gyllengrå i lyset fra den delvis ødelagte taklampa; hudporene lignet kratre på en måneoverflate. Lysstoffrøret var defekt, og speilet var dekket av små hvite flekker – tannkrem som hadde sprutet mens jeg pusset tennene. Rødlige skjeggstubber lå strødd utover kanten foran speilet; vaskekummen hadde rødbrune render av smuss og blod, skjoldete og mørkt i den dunkle belysningen. Et skittent plastglass fullt av bustete, ubrukelige tannbørster sto på benken – jeg ville ikke kaste dem, trodde de kunne komme til nytte en dag, noe jeg også trodde om nedspermet dopapir, brukte handlelister, bussbilletter og dorullhylser, som også fantes i hopetall på badet og i leilighetens øvrige rom. Hårdotter var spredt utover det hele – jeg hadde klipt meg et par kvelder tidligere. Liksaft og ubestemmelig skitt var smurt utover dusjkabinettdøren, og gulvet i kabinettet var preget av en skjoldete, orangerosa substans jeg ennå hadde til gode å identifisere – jeg mistenkte at det kunne dreie seg om ektoplasma eller noe fra endetarmsåpningen. Det lå håndklær, klær, vaskekluter og blodige lommetørklær utover hele gulvet – her og der i hauger; andre steder flatklemt – noe som bidro til å gi badet en særegen, uveisom topografi, lik et kupert landskap med fjellkjeder og slake høydedrag punktert av spredte dalfører. Dette ulendte og ufremkommelige terrenget måtte jeg navigere i, påpasselig med ikke å, ved et uhell, tråkke på knokler jeg av vanvare kunne ha glemt under et håndkle etter å ha vasket og tørket dem. Jeg vasket meg i armhulene, tørket dem med håndkleet som det siste drøye halvåret hadde hengt uforstyrret på en knagg. Så sprayet jeg armhulene med Axe Instinct, hvis lukt jeg halvveis avskydde. Jeg tok på meg en ny skjorte fra Batistini, kjøpt på Dressmann, og gikk ut på kjøkkenet.  

Mobilen ringte.

Jeg kastet et blikk på displayet.

Det var … Vilde.  

            ”Ja?” sa jeg.

            ”Hei. Det er Vilde.”

            ”Mhm.”

            ”Du, blir det noe av den grillinga, eller?”

            ”Øh, ja, det blir det vel?”

            ”Har du sagt fra til mange?”

            ”Øh, nei, ikke egentlig.”

            ”Oscar ringte meg, skjønner du. Han lurte på om vi skulle finne på noe. Så jeg nevnte den grillinga.”
            Å, nei! ”Åja.”

            ”Men … hvem andre har du sagt fra til, egentlig?”

Pause.

            ”Øh, bare deg.”

            Pause.

            ”Bare … meg …? Men, skulle du ikke si fra til noen andre? Skulle jeg ikke sagt fra til Oscar da, eller?”

            ”Joda, men jeg … øhm … hadde ikke … nummeret til andre enn deg, skjønner du.”

            Hun nølte. ”Okay … Men da kontakter jeg noen flere. Og så møtes vi sikkert rundt sju, da?”

            ”Det gjør vi. Hadet.”

            ”Hadet.” Hun la på.

            Noe sank sammen i brystet mitt. Oscar … Selvsagt. Hvorfor hadde jeg ikke forutsett dette? Den romantiske kvelden jeg hadde planlagt for Vilde og meg … den gikk i vasken. På grunn av Oscar. Hvordan kunne jeg være så naiv. En lang stund sto jeg stille på kjøkkengulvet og stirret ut i luften. Hendene mine skalv. Jeg frøs og klarte ikke å få tankene til å stå stille, klarte ikke å stagge følelsene som kokte i årene.

            For å roe meg begynte jeg å rote rundt i kjøleskapet. Jeg fant frem ketchup, åpnet pølsepakken og tok ut noen pølser. Jeg så på de glatte, plastikkaktige hylsene fulle av fettvev og delvis bedervet kjøtt, før jeg stappet fire av dem ned i en brødpose. I en annen brødpose puttet jeg fire pølsebrød. Alt dette la jeg sammen med ketchupen i en bærepose fra Rema. I en annen pose puttet jeg en flaskeåpner og sixpacken med øl. Jeg sjekket bussrutene og slo på stereoanlegget. Satte på Svartesmeden og Lundamyrstrollet av Windir, som jeg hadde på en brent CD jeg hadde lagd for flere år siden. Mens den brutale sangen tordnet ut av høyttalerne, satte jeg meg i lenestolen og stirret på de blomstermønstrede gardinene. Jeg trakk aldri fra gardinene, ville ikke at noen skulle ha innsyn. Selv om det bare var en plen og plommetrær utenfor, og folk sjelden ferdtes der ute, var privatlivet mitt noe hellig. Ikke det at det foregikk noe spennende i stua mi, for det gjorde det aldri, men ingen utenforstående skulle ta del i det jeg foretok meg, timene jeg satt foran fjernsynet eller datamaskinen, skrivende eller lyttende til musikk, de samme sangene om igjen og om igjen, det samme korte partiet spilt på repeat, ad infinitum. Ingen hadde rett til innsyn i dette, samme hvem de måtte være.

            Jeg så på klokka. Den var allerede kvart på sju. Skulle jeg rekke Festningen i tide, måtte jeg løpe. Jeg reiste meg og grep plastnettene, sjekket omstendelig at komfyren var slått av, slo av stereoen og slo lysbryteren flere ganger av og på. Jeg tok på meg skinnjakken, puttet lommebok og nøkler i høyre lomme før jeg slo på mørket i gangen og låste meg ut. Sjekket at jeg virkelig hadde låst døra, og ble stående et sekund og lure på om jeg virkelig hadde slått av komfyren. Låste meg inn igjen, gikk inn på kjøkkenet og fikk bekreftet at komfyren var slått av. Snudde meg og begynte å gå ut igjen.

            Men var den nå virkelig avslått?

Jeg sukket, snudde meg og sjekket enda en gang. Joda, den var ikke på. Ingenting lyste. Alt var mørkt. ”Du er avslått,” mumlet jeg, igjen og igjen, rytmisk, hymnisk, suggererende, mens jeg stirret på komfyrlysene. ”Jeg stoler på sansene mine,” messet jeg, lik et forrykt kultisk mantra. Jeg kastet et siste blikk mot lampene, låste meg ut, sjekket seks ganger at døren var låst, og gikk over plenen. Klokka var ti på sju, og jeg visste at jeg ville bruke minst en halvtime på å komme meg til Festningen. Hastig gikk jeg bortover gangveien, forbi en terrasse full av dyre leiligheter, forbi det store grøntarealet hvor man av og til, om man var riktig heldig, kunne se rådyr eller grevling – til jeg ankom busskuret i Gryta. Der sto jeg i et par minutter og ventet på at buss nummer fem kom ned fra Dragvoll. Jeg steg om bord, dro kortet foran automaten og fant meg et sete midt i bussen. Jeg var underveis, og lykken jeg tidligere hadde følt var erstattet av en ambivalens, en usikkerhet over hvordan Oscar kom til å oppføre seg og hvordan jeg kom til å imøtegå de fremstøt han eventuelt kom til å gjøre mot Vilde. Om jeg da overhodet kom til å imøtegå dem.

Minutter senere, idet jeg steg av bussen ved Høgskoleringen rett nedenfor Gløshaugen, ringte Oscar. Jeg tok telefonen og fikk høre at han befant seg ved Samfundet og var på vei opp til Bunnpris for å kjøpe pils. Han spurte meg hvor jeg var, og jeg forklarte at jeg var i ferd med å gå bort til Festningen. Jeg ga ham en omtrentlig retningsangivelse og ba ham om å kjøpe med seg en éngangsgrill før jeg la på og vandret oppover veien mot Singsaker. Mens jeg gikk tenkte jeg at det var dumt jeg ikke hadde villedet Oscar, gitt ham feil retningsangivelse, slik at han kunne gått seg bort, havnet på helt gal kant av byen. Han hadde sikkert gått mot Byåsen hvis jeg hadde bedt ham om det. Smartere var han ikke.

Vel fremme ved Festningen ble jeg stående og se etter Vilde. Jeg sto på en stor plen og så nordvestover, da jeg fikk øye på en jente som vinket, omtrent søtti meter unna meg. Var det meg hun vinket til? Jeg myste med øynene for å avgjøre hvorvidt det var Vilde. Jeg gikk nærmere og så at hun var kledd i skjørt, men skikkelsen var fortsatt vag, liksom innhyllet i en dis. 

Hun ropte noe. ”Julius” hørtes det ut som.

Joda, det var Vilde, konstaterte jeg idet jeg var tjue meter fra henne. Synet mitt var dårlig, men jeg hadde ikke råd til linser, og de ekle brillene jeg hadde hatt siden attenårsalderen, gadd jeg ikke bruke til annet enn forelesninger, for de satte en spiss på uskjønnheten min, fremhevet alt som var stygt ved meg.

            ”Hei,” sa jeg idet jeg kom bort.

            ”Hei.” Hun smilte.

            ”Vært her lenge?”

            ”Kom nettopp. Du?”

            ”Samme her.” Jeg så meg rundt. ”Skal vi sette oss et sted?”

            Hun nikket. Vi gikk femti meter vestover og fant et sted i skråningen med utsikt mot sentrum, som lå nordvest for oss. Sola var i ferd med å gå ned bak skybankene som hvilte røde som blod over Bymarka. Flere folk satt eller var i bevegelse rundt oss. Enkelte hadde hunder de lekte med; andre kastet frisbee eller spilte badminton. Vilde bredte ut et pledd i gresset, og vi satte oss. Hun hadde tatt med pledd … Så omtenksomt! Hun tenkte på alt. Hun kippet av seg skoene og satt der med de knøttsmå føttene nakne og bleke. Neglene på storetærne var litt inngrodde, og oppover leggene hadde hun korte hår hun enten hadde glemt eller ikke giddet å barbere bort. Hun hadde på seg et brunt ullskjørt og en lysegrønn strikkebluse. Håret var oppsatt i en knute, og hun luktet som min barndoms somre, av syriner og tørkede blomsteroppsatser og en eller annen ubestemmelig blomst som kun syntes å vokse hjemme i Soldalen, midt på sommeren, akkurat når det var som varmest.

            ”Snakket med Oscar,” sa jeg. ”Han ringte i stad. Var på vei.”

            ”Fint,” sa hun. ”Truls kommer også. Og Einar. Tror kanskje flere skulle komme. Kanskje Marielle.”

            Jeg nikket. ”Jeg ba forresten Oscar kjøpe med seg en éngangsgrill.”

            Hun så på meg og smilte mens hun skjermet for sola med en hånd. ”Du kunne ikke ta med selv, altså?”

            Glemte den. ”Gadd ikke. Oscar ordner det.”

            ”Ahh,” sa hun og lente seg bakover på hendene. ”Fint her i dag.”

            ”Jepp.” Jeg så mot tårnet på Nidarosdomen, hvis grønne spir hadde et rødskjær i solnedgangslyset. ”Har du fått lest Liebhauss nå?”

            Hun så på meg, ristet på hodet. ”Søkte etter ham på nettet, men fant ikke noe?”

            ”Du finner ikke noe ved å google. Etablissementet prøver å holde ham skjult. Han er for kontroversiell, han kom for nær sannheten.” Jeg åpnet en pils. ”Men jeg skal låne deg en bok. Den selvbiografiske romanen hans.”

            Hun smilte.  

            Det tok ikke lang tid før Oscar dukket opp. Han kom travende opp gangveien med et bærenett i neven og svette piplende fra panna.

            ”Her sitter dere,” sa han, dro en hånd gjennom håret og satte seg rett over oss.

            ”Det gjør vi,” sa jeg. ”Fikk du tak i grill?”

            Han nikket, dro opp en éngangsgrill fra posen og plasserte den i gresset nedenfor pleddet. Med lighter spratt han en pils og satte seg igjen. Han så ned på den slitte skjorta si og luktet seg under armhulene.

            ”Tok på meg sånn tøff armhuleskjorte i dag,” sa han og løftet på et erme. Svart hår var synlig inni ermet. ”For å vise fram armhulehåret.”

            Både Vilde og jeg lo. ”Det er bra,” sa jeg.

            ”Jeg ringte Angus og Lukas,” sa han. ”Hvem andre kommer?”

            ”Truls og Einar,” sa Vilde. ”Kanskje Marielle også.”

            ”På tide å fyre opp grillen,” sa jeg, fant frem fyrstikkeska og bøyde meg forover. Jeg tente grillen og så til at ilden fikk skikkelig tak på det delvis gjennomsiktige papiret som omsluttet kullet.

            Truls kom gående etter en kort stund, og praten kom i gang. Jeg snakket om knokler, paleontologi, fossilisering, mens de andre bare nikket passivt, trolig lamslått av kunnskapene mine. Så begynte jeg å dosere om Liebhauss. Truls og Oscar ville vite hvorfor Liebhauss ikke dukket opp når de googlet ham. Jeg ga dem samme svar som Vilde hadde fått, og de lot til å avfinne seg med dette svaret. Snart kom også Einar, og jeg begynte å legge de første pølsene på grillen. Vi åt pølser og drakk mens mørket kom sigende som en forhekselse over byen. Etter en stund fikk vi øye på en jente som kom gående i marsjtempo. Hun hadde på seg treningsklær og var rød i kinnene. I den ene hånden holdt hun et par hvite små hunder i bånd; i den andre holdt hun en bok. Det var Marielle.

            ”Hei!” sa hun og smilte. Hun stoppet foran oss og løftet den hvite pocketboka. Det var En tid for alt av Karl Ove Knausgård. ”Klarer ikke slutte å lese denne. Den er så bra! Dere må lese den!”

            ”Ja!” utbrøt jeg og pekte overdrevent ivrig på boka. ”Jeg vet. En av favorittbøkene mine. Har drevet og anbefalt den til folka her.”

            Hun så på meg og smilte. ”Han skriver altså så bra.”

            ”Han er genial,” sa jeg og tok en slurk øl. ”Faen så bra at du også liker ham.” Jeg festet blikket på de små hundene, som hadde krøllete pels og væske rennende fra øynene. ”Hva slags rase er det?”

            ”Bicchon Frisé.” Hun satte seg i gresset.

            ”Ooh,” sa Oscar. ”Er ikke de skikkelig dyre?”

            ”Betalte tolv tusen for hver av dem.” Hun smilte.

            ”Hva slags kjønn er det?” sa Vilde.

            ”Ikke spør om sånn,” sa Oscar. ”Det er ikke sikkert hun vil påtvinge dem sånne begrensende kjønnsroller.”

            Alle lo. Jeg ga Oscar et anerkjennende blikk.

            ”Pompel er hann og Pilt er hunn,” sa Marielle.

            ”Vi ser jo at det er en hund da,” sa Oscar, og mottok litt halvhjertet latter.

            Marielle festet blikket på Oscar et øyeblikk, før hun flyttet det til Vilde. Hun smilte.

            ”Var det ikke dere to som koste dere skikkelig i sofaen til Arman?”

            Vilde så ned, beskjemmet.

            ”Jo, det var de som rota,” sa Truls og gliste.

            ”Og etterpå har vi bare prøvd å rydde,” sa Vilde. Alle lo, også Oscar, men skuffelsen var åpenbar i ansiktet hans. Munnvikene rykket til, han klarte ikke løfte dem, de skalv nesten umerkelig, som løv i solgangsvinden.

            I neste øyeblikk kom det løpende en stor, raggete hund mot oss. Den begynte å gjø. Pompel slet seg løs og la på sprang, med den store hunden halsende etter seg lik et rabiesbefengt urtidsbeist.

            ”Nei!” ropte Marielle, og styrtet etter Pompel. ”Slem hund!” ropte hun. Noen kom løpende for å ta den store hunden. De fikk tak i den og hektet den til et bånd.

            ”Beklager,” sa de til Marielle.

            ”Det er greit,” sa hun og fikk has i Pompel.

Samtidig begynte Truls å mobbe Vilde for klærne hennes.

            ”Oldemor,” sa han og dro i det brune skjørtet hennes. Oscar begynte også å dra.

            Vilde hylte. ”Slutt!” ropte hun og lo. ”Men så slutt da!”

            ”Slutt nå,” sa jeg spakt mens jeg iakttok de kåte guttene som rev og slet i hvert sitt plagg. Nå snudde også Einar seg og begynte å fikle med klærne hennes.

            ”Oldemor, oldemor!” messet Truls. ”Går kledd som gammel dame. Tror Hegel ville likt deg, ja.”

            ”Hegel ville elsket henne,” sa Oscar og dro av henne en liten joggesko. Han slengte den fra seg og lo.

            ”Du og Hegel,” sa Truls. ”Sammen for alltid.”

            ”Slutt nå,” gjentok jeg, like spakt, i full visshet om at alt jeg sa var nytteløst, at ingenting hadde noen effekt. Vilde var med på leken, hun likte dette. Hun hvinte og hylte mens de mobbet henne og fiklet med de gammeldagse klærne.

           

Jeg og Vilde begynte å snakke om Barne-TV, om serier som i vår barndom ble sendt på denne magiske sendeflaten mellom seks og halv syv på ettermiddagen. Vi dvelte en stund ved den gamle sveitsiske serien Heidi, om jenta som blir sendt til bestefaren sin på et ensomt småbruk høyt oppe i Alpene, hvor utfordringene står i kø og hun må kjempe seg gjennom utallige prøvelser som, på sikt, sikkert bidrar til å lutre og herde henne, gjøre henne til en foredlet kvinne, et helstøpt menneske, rustet til å møte enhver viderverdighet vår nidkjære Gud måtte finne på å utsette henne for. Vilde klarte ikke å huske hvordan vignetten gikk, så jeg plystret den for henne.

            ”Den hadde en trist sluttvignett også,” sa jeg. ”Eller, siste del av sluttvignetten var i hvert fall trist.”

            ”Å?” sa hun. ”Hvordan?”

            Jeg prøvde å plystre den, uten å lykkes. ”Får heller nynne den til deg etterpå. Når vi kommer på tomannshånd.”

            Alle snudde seg mot meg.

Oscar så på meg og smilte skjevt. ”Når dere kommer på tomannshånd? Voldsomt så sikker du er, da?”

            Jeg smilte eplekjekt tilbake. ”Klart det.”

            Oscar bladde i et rutehefte. ”Siste bussen går snart.” Han så på Truls. ”Skal vi dra?”

            ”Ja, du må passe på å rekke bussen,” sa jeg og smilte mens jeg kikket teatralsk på klokka. ”Kom igjen. Fort deg. Den kjører nå.”

            Oscar så på meg, anklagende. ”Jada, jeg vet du vil ha meg bort. Hun vil ikke ha meg mer uansett, så bare ta henne du.” Han så ned, og overrasket meg med den tilsynelatende ektefølte defaitismen sin.

            Vilde kastet et kjapt blikk på Oscar.

            ”Kan vente litt til,” sa Truls.

Vi brøt opp før midnatt. Einar og Marielle dro hjem først. Så gikk Oscar og Truls vestover mot Samfundet, mens jeg fulgte Vilde bortover mot Rosenborg, øst for Festningen. Vi ble gående og prate om Heidi.

            ”Na-na-na-nah, na-na-na-nah,” prøvde jeg å nynne med den hese stemmen. Jeg følte meg som en idiot. ”Nei, sorry, får det ikke til.” Jeg prøvde å plystre i stedet. Også dét viste seg umulig.

            ”Det går bra,” sa Vilde. ”Jeg finner ut av det.”

            ”Ja, du kan sjekke det på YouTube. Tror vignetten ligger der.”

            Også jeg hadde et nostalgisk forhold til Barne-TV og andre fjernsynsminner fra oppveksten. Med gru mintes jeg The girl from tomorrow, den australske serien om en jente fra fremtiden, som ble sendt rett etter Barne-TV på lørdager tidlig på nittitallet. Den hadde gjort et uutslettelig inntrykk på meg, risset seg fast i dypet av sjelen min og fremkalt mareritt av en hittil uovertruffen styrke. Ellers var jeg preget av Mummidalen, Pernille og Herr Nelson, Flukta frå Dyreskogen, Fraglene, The Muppet Show, Eerie Indiana, Indiana Jones og De Fordømtes Tempel, Nattsnikaren, Ildkrigen og dusinvis av andre programmer og filmer, flere av hvilke jeg ikke husket navnet på. Noen av disse seriene og filmene hadde jeg gjenoppdaget i senere år – ved kløktig bruk av internett hadde jeg funnet igjen produksjoner hvis navn for lengst hadde sunket ned i glemselens tåkeheim. Gjensynet med vignettene fra disse programmene på YouTube eller andre videosider, pleide å vekke sterke følelser i meg. Jeg gråt da jeg omsider fikk gjense introen til BBC-naturserien Kampen for tilværelsen, David Attenboroughs mesterverk fra tidlig nittitall, som hadde slik en minneverdig vignett, melankolsk og episk som den var. Jeg mintes stua til farmoren min da jeg gjenoppdaget The girl from tomorrow, stua hvor jeg pleide å se denne serien, hvor gulvbelegget hadde mønster lik mørkebrune kontinenter og øyer i et lysebrunt hav, stua hvor jeg satt og grøsset ved synet av den tidsreisende skurken Silverthorne som jaktet på fremtidsjenta Alanya, fordi hun hadde telekinetiske evner eller noe annet han higet etter. Lukten der hos farmor, lukten av mandariner, nøtter, brente kaffebønner, veden i vedkoppen, røyken fra peisen, sjokolade, Twist, knitringen fra peisen – alt kom tilbake ved gjensynet med serien på YouTube, hvor jeg fant utallige glemte eller delvis glemte barndomsskatter som på et eller annet vis hadde satt sitt preg på meg i formative år, mens jeg ennå hadde en meget plastisk hjerne, formbar av inntrykk fra massemedia, en hjerne som var gjenstand for konstant revisjon, konstant bevissthetsendrende input i form av TV-serier, filmer, musikk fra den angelsaksiske verden. Det var en tid da jeg ennå var mørkredd, da verden var et stort og skummelt sted jeg ikke forsto meg på, en tid da synet av et par øyne som beveget seg i de utskårne hullene i et maleri i en Brødrene Dal-episode, kunne etterlate i meg en følelse av redsel som var helt reell, helt uten sidestykke – siden jeg manglet referanser, manglet perspektiv, manglet evnen til å prosessere inntrykkene og sette dem i en meningsfull sammenheng. Denne mangelen på livserfaring gjorde meg dessuten ute av stand til å reflektere over det faktum at jeg var offer for anglo-amerikansk propaganda i form av filmer og serier jeg ukritisk konsumerte, filmer og serier som, uten mitt vitende, fremmet en pro-amerikansk livsstil og som fremstilte USA som det udiskutable høydepunktet i menneskets kulturelle evolusjon, et land hvor drømmer var virkelighet og virkeligheten en drøm, hvor man kunne få til alt om man bare prøvde hardt nok. Denne kulturimperialismen hadde naturligvis nedfelt seg i meg som en vedvarende egenskap ved selve mitt vesen, den var i mange henseender kvintessensen av meg, og stadig, selv i dag, vokste den og felte seg dypere ned i meg, slik sedimenter avsetter seg på bunnen av en urtidssjø. Men så hadde jeg altså også, i likhet med Vilde, blitt eksponert for denne tyskspråklige serien om den sveitsiske jenta Heidi, som også hadde avleiret seg i meg på en uoppslitelig måte.

            Jeg så skyggen av den spinkle overkroppen min, det store hodet, i lyset fra gatelyktene.

            ”Vi skal ikke sette oss og ta en pils?” sa jeg og klirret med den siste pilsen jeg hadde igjen i posen. Jeg pekte på en benk.

            ”Nei, jeg må hjem,” sa hun. ”Må ringe noen.”

            Ringe noen? Hvem i helvete må hun ringe på denne tiden av døgnet?

            ”Det var en fin kveld,” sa jeg.

            ”Ja.” Hun smilte og stoppet. ”Da får du ha godnatt.”

            ”Godnatt.”

            Hun snudde seg og gikk inn veistumpen hvor hun holdt til.

            Jeg sukket og gikk til venstre, nedover mot Innherredsveien.

Bak en garasje stoppet jeg og tok en runk.

           

Neste dag var det etikkforelesning med Snorre Wyller kvart over tolv. Klasserommet, D154, lå i kjelleren, like ved hovedinngangen. Wyller var en kort plugg, sønn av den dypt kristne filosofen Egil A. Wyller, som hadde vært en nær venn av Jens Bjørneboe. Snorre Wyller gjorde et godt inntrykk, men han slo meg aldri som noen stor tenker. Han fokuserte på å gjøre jobben sin – få oss gjennom pensum så fort som mulig, lose oss gjennom det nødtørftigste, uten dikkedarer og unødvendig staffasje. Effektiv var han, og aldri sur eller tverr. Og han tillot alltid innspill og avvikende meninger, samme hvem som fremførte dem. Sånn sett var han en likandes kar. Som så mange andre akademikere hadde han vært involvert i AKP på søttitallet. Han hadde sjølproletarisert seg, jobbet som blikkenslager og dekksgutt i utenriksfart, men hadde siden blitt desillusjonert, tatt et oppgjør med rørsla og, om enn halvhjertet, tatt avstand fra det revolusjonære tankegodset. Det fantes ikke synlige spor av kommunistisk tenkning i det han foreleste om, noe som i og for seg var greit.

            Idet jeg kom inn i rommet, så jeg at pultene var omrokert. Inntil veggene sto det fortsatt noen forovervendte pulter, slik det hadde gjort tidligere, men midt i rommet var de av en eller annen grunn plassert i en hesteskoformasjon, slik at folk måtte sitte vis-à-vis hverandre, stirrende på hverandres slitne ansikter. De fleste plassene var allerede opptatt, men jeg fikk øye på en ledig akkurat der hvor jeg ville sitte. Til høyre for Vilde.

            Hun hadde satt seg i den ene enden av hesteskoen, men hadde holdt av en plass, til meg, antok jeg, og kjente lemmet reise seg mens jeg nærmet meg stolen.

            ”Hei,” sa hun og smilte idet hun så meg.

            ”Heisann.”

            ”Har du en penn å låne meg?” sa hun. ”Jeg glemte pennalet.”

            ”Så klart.” Jeg tok opp en rød kulepenn fra sekken og rakte den til henne.

            ”Takk.” Hun smilte til meg.
            Rett overfor oss satt Truls. Han gliste anerkjennende mens han stirret på meg, likesom han faktisk trodde jeg og Vilde hadde endt opp med å pleie legemlig samkvem kvelden i forveien.

            Til venstre for oss, vendt mot tavla, satt Oscar.

Han skulte stygt på meg. Hvis blikk kunne drepe … Rundt øynene var han mørk, og han hadde på seg en svart strikkegenser. Jeg tok opp skriveblokka og begynte å drodle i margen på en blank side. Snorre Wyller kom gående inn i rommet. Han hadde solbrun hud og gråstenket hår. Det firskårne ansiktet ville nok av mange damer bli betegnet som pent. En kjekk mann var det altså som nå stilte seg opp bak kateteret, hilste på de fremmøtte og umiddelbart begynte å forelese. Metoden hans var skriving på tavla, akkompagnert av konstant snakking. Han skrev alltid mye, og visket det ut etter hvert som det ble fullt. Denne timen ble ikke noe unntak i så måte.

Vilde satt og tegnet noe i margen på et ark. Jeg lente meg over henne og så hva det var – et hjerte satt sammen av mange små prikker. Hun så på meg. Jeg smilte.

”Du tegner mange hjerter?” sa jeg.

Hun snudde litt på arket, myste på det. ”Ja-aa. Gjør vel det.”

Truls satt fortsatt og gliste mens han så på oss.

Oscar, mørk rundt øynene, stirret olmt på meg. Jeg gliste til ham før jeg vendte blikket tilbake til Vildes ark og så hjertet hennes ta form.

”Så fint det blir,” sa jeg, og begynte å tegne et hjerte selv.

”Takk.” Hun så ned.

13

Flere ganger fikk jeg anledning til å snakke med Vilde på tomannshånd, og hver gang opplevde jeg å få god kontakt med henne. Tiden gikk fort når vi pratet, og vi sveipet innom de fleste emner. En dag, kort tid før Stortingsvalget, ble vi sittende i kantina og diskutere politikk. Hun støttet selvsagt de rød-grønne, ikke fordi hun var så enig med dem, men fordi de, i følge henne, utgjorde et bedre alternativ enn de borgerlige. Vi snakket om massemedienes manipulasjon og om heksejakt på beslutningstagere. I den anledning kom jeg til å nevne Tore Tønne. Det overrasket meg at hun ikke engang hadde hørt om ham.

            ”Jeg følger egentlig ikke så mye med på politikk,” sa hun. ”Men jeg stemmer rød-grønt likevel – jeg har så mange musikervenner som ville hate å ha FrP ved makten.”

            ”Og det viktigste for deg er å blidgjøre vennene dine?”

            Hun smilte. ”Ja.”

            Jeg forklarte henne hvordan Martin Kolbergs populistiske utspill om islamsk ekstremisme, som et halvår tidligere hadde vært hovedsak på Dagsrevyen, var et forvarsel om at AP gikk i mer høyrevridd retning, mot FrP. Jeg forklarte hvordan vi kunne forvente en mer populistisk kulturpolitikk, siden FrP, uavhengig av om de vant eller tapte valget, ville bli såpass store at de kom til å legge føringer for den politikken som ble ført, noe hun nikket bifallende til. Anniken Huitfeldt skulle senere bevise at jeg fikk rett.

            ”Jeg skjønner hva du mener,” sa hun. ”Men jeg tror uansett det er bedre å stemme rødt.”

            ”Det er det sikkert,” sa jeg.

Hun smilte mens hun satt der, solen skinte utenfor og jeg var så betatt at jeg ikke kunne unngå å smile tilbake. Vi snakket om flytsonen og inspirasjon, om den gode følelsen man får når man glemmer tid og rom, flyter ut av omgivelsene rundt seg og liksom smelter sammen med det man holder på med, enten det er et maleri, en tekst, en sang, en kjøretur eller noe helt annet.

            Plutselig så jeg at blikket hennes vandret. Det festet seg på noe utenfor.

            ”Hva ser du på?” sa jeg.

            Hun myste med øynene. ”Herregud … Kjetil?”

            ”Hvem?”

            ”Det ser ut som eksen min. Men han skulle jo … han skulle ikke være her nå. Han skal være i Nederland og spille. Han er frilansmusiker. Pianist. Men han skal begynne å studere i høst.”

            ”Studere hva?”

            ”Statsvitenskap. Tror jeg.” Hun skjermet for solen med en hånd. ”Det ser ut akkurat som ham. Men det kan ikke være ham.”

            ”Rart med det.”

            ”Ja …” sa hun tankespredt, fiklende med veska. ”Men jeg må jobbe med teksten nå.”

            ”Samme her.”

Vi gikk sammen opp på biblioteket, for å jobbe med Rescher-teksten.

            ”Vi går og setter oss i en studiecelle,” sa jeg og pekte mot nyfløyen.

            Hun nikket. ”Greit.”

            Vi fant en ledig celle, hun satte seg ved vinduet, vendt mot meg. Jeg fikk vondt av å se henne. Hun var så nydelig. Solstrålene spilte i det gylne håret. Ørene sto ut så søtt, så søtt. Hun var som et lite barn. De bittesmå hendene hennes fiklet med glidelåsen på den røde strikkeveska og dro opp noen ark. Med den vesle tunga slikket hun på fingrene og begynte å bla i papirene. Øynene hennes lyste og var glade. Det banket i boksershortsen min, og den var klissete av forsats, også kjent som pre-ejakulat og pre-cum, det gjennomsiktige naturglidemiddelet som, i påvente av penetrasjon, pleier å komme ut av glans når kroppen ruster seg til samleie. Blikket mitt var slørete.

            Jeg svelget og tok opp Rescher-teksten fra sekken. ”Skal vi se …” sa jeg åndsfraværende mens jeg stirret på henne.

            En lyd lød fra mobilen hennes. To korte pip. En melding.

            Hun tok den opp, trykket på en knapp og sperret opp øynene. ”Å nei, å nei.”

            ”Hva er det?”

            ”Det er fra Kjetil. Bursdagen hans. Jeg glemte den!” Hun så forskrekket på meg. ”Han hadde bursdag i går. Jeg glemte det helt. Du, sorry altså, men jeg må gå og snakke med ham.”

            ”Helt greit, det.”

            Hun reiste seg med mobilen i hånden, trykket på knapper, gikk ut døra og lukket den bak seg. Jeg kjente pikken krympe i buksa. Kjetil … Kjetil … Kjetil … Faen ta denne Kjetil. Utenfor, på bussholdeplassen, så jeg studenter stimle sammen fra alle kanter. De var godt kledd, noen av dem tullet inn i moteriktige skjerf som fremhevet formene til de velskulpturerte kroppene defilerende nedover den snart islagte stien som gikk diagonalt over den store plenen foran hovedbygningen. Det var en kjølig dag, høsten var i anmarsj. Solen gled over en nesten skyfri himmel. Jeg stirret ut mot Estenstadmarka, den mørke granskogen med taggete trær bakenfor de bølgende kornåkrene, så gyllengule i solskinnet. Jeg kastet et blikk ned på teksten, bladde åndsfraværende gjennom den, tok ikke notis av ordene.

            Vilde kom inn igjen.

            ”Det gikk bra. Jeg fikk snakket med ham og forklart hvor travelt jeg har hatt det.”

            ”Så fint.”

            Hun smilte og satte seg. ”Så … hvor var vi?”

            ”Vel, det var denne teksten, da.”

            ”Ja …” Hun så på den et øyeblikk før hun viste meg et ord. ”Hva betyr det?”

            Jeg forklarte henne hva det betød.

Hun begynte å merke ord og uttrykk med en blyantstump. Jeg klarte ikke å ta blikket fra henne der hun satt.

”Sett noen bra filmer i det siste?” sa jeg.

Hun så opp, møtte blikket mitt. ”Nei. Jeg ser lite film. Har for dårlig tid. Du da?”

Jeg ristet på hodet. ”Tenkte å se Rosemary’s Baby igjen snart …”

            ”Å, nå kom jeg på noe! Du bør se en film som heter I’m a cyborg but that’s okay,” sa hun. ”Den handler om ei jente på mentalsykehus som tror hun er en cyborg.”

            ”Jaha? Takk for tipset. Skal få sett den. Hvem har regissert den?”

”En eller annen koreansk fyr jeg ikke husker navnet på.”

”Kanskje Wong Kar Wai … eller hva han heter?”

Hun trakk på skuldrene.

            Jeg så over skulderen hennes. ”Nesten litt synd at vi satt inne i dette været,” sa jeg. ”Kunne jo tatt den spaserturen?”

            ”Mhm.” Hun dro opp ermet på genseren og så på klokka. ”På tide å gå. Forelesningen begynner snart.”

            Jeg sjekket min egen klokke. Hun hadde rett. Den var fem over tolv.

Vi pakket sammen, forlot studiecella, gikk gjennom nyfløyen, over broen mellom fløyene, ned trappa og bortover Gata. Studenter, for det meste jenter, sto ved sine stands og delte ut gratis klistremerker, kondomer, godterier, informasjonsbrosjyrer og pamfletter. Noen solgte vafler og sjokoladekake og saft. Lenger nede, i F-fløyen, var det satt opp bord for diverse bedrifter. Representanter for disse bedriftene sto og snakket med nysgjerrige forbipasserende. Det var visst en slags yrkesdag eller noe, en informasjonsdag hvor næringslivet kom med jobbtilbud og -opplysninger til de som enten var uteksaminert eller sto på terskelen til å bli det. Eller de som rett og slett var utålmodige. For meg var ikke noe slikt aktuelt. All informasjon fra næringslivet var meg revnende likegyldig – noe annet enn frilansing var uinteressant. Fast ansettelse sømmet seg ikke for et vesen av min type, et åndsvesen hvis fremste ideal var uinnskrenket frihet. Å selge sjelen sin til kyniske selskaper betraktet jeg som en nederdrektighet av verste sort. Dessuten var det ingen selskaper som ville ha sjelen min.

Vi passerte storkiosken hvor de solgte godteri, frukt og ekle baguetter. Vi gikk opp en liten trapp og inn i en kort korridor, hvor flere små klasserom var situert. Vi fant rom D187, som var i ferd med å fylles opp med en salig blanding av døgenikter og uintelligente unge mennesker med påfallende svake meninger og fraværende evne til selvstendig tenkning. Einar satt allerede for seg selv inntil veggen. Han hilste på oss. Jeg dro også kjensel på fadderen og linjeforeningslederen Hallgrim og, ved hans side, et blondt kvinnemenneske fra samme linjeforening, altså Apeiron. Det var hun som het Dina eller noe. I likhet med mange andre filosofijenter virket hun litt dorsk og intellektuelt uformelig, men jeg kjente henne ikke, hadde ikke engang hilst på henne.

Vi satte oss midt på forreste rad – jeg til venstre for Einar; Vilde til venstre for meg. Forelesningens emne var bevissthetsfilosofi og metafysikk. Dette var introduksjonstimen, og jeg så frem til å fordype meg i emnet, det var noe som hadde interessert meg en stund.

Inn døren kom Magne Dybvig. Jeg kjente ham kun fra Det Tenkende Mennesket, pensumboken i Exphil, som han hadde skrevet sammen med sønnen Dagfinn Døhl Dybvig. Han viste seg å være en bebrillet og solbrun liten fyr med rynker og grått hår. Han hadde på seg en strikkegenser med parallellogrammønster og snippskjorte under. Brillene var firkantede, med tykk innfatning og duggete glass. Han sa hei og velkommen på rogalandsdialekt, noe som overrasket meg, all den tid jeg hadde forestilt meg at han var trønder.

”Emnene for disse forelesningene er bevissthetsfilosofi og metafysikk,” sa han. ”Vi kjører annenhver uke med hvert emne. Denne første forelesningen fokuserer vi på bevissthetsfilosofi.” Han la et par tykke bøker på kateteret og satte seg bak det. ”Disse bøkene bør dere kikke på og skaffe dere. Det er Metaphysics av en som heter Loux, og A philosophy of Mind av en som heter Toulmin. Les begge grundig, for jeg kommer til å henvise til dem under hele forelesningsrekken. Nå kan vi først ta et lite navneopprop, og så kan dere skrive navn og e-postadresse på en navneliste jeg sender rundt.”

            Vi ble sittende og høre Magne forelese om disse emnene, som for meg var så underlig forlokkende. Det var Leibniz’ monader og Descartes’ konglekjertel. Det var substansdualisme og epifenomenalisme; nevroner og platonsk realisme. Det var nominalisme og idéverden og panpsykisme. Descartes var, forståelig nok, navnet som oftest dukket opp. Det var jo han som, offisielt, formaliserte et dualistisk syn på mennesket, han som gjorde mennesket til res extensa og res cogitans – det utstrakte og det tenkende; kropp og sjel, disse to vesensforskjellige substansene som møttes i pinealkjertelen midt i hjernen. Det store problemet med dette var naturligvis at han fjernet bevisstheten fra det empiriske feltet. Ved å definere den som ikke-fysisk, tok han den bort fra vitenskapelige studier og sendte den over til spekulativ religiøs metafysikk, noe Platon også hadde gjort – med de fatale følgene det fikk for vitenskap og fornuft. At Descartes’ metode var blitt foregrepet av Liebhauss var et faktum som gikk Magne hus forbi, og jeg fant ingen anledning til å nevne det under forelesningen. Liebhauss var nok fremmed for Magne, slik han beklageligvis var det for de aller fleste, såvel akademikere som lekfolk.

            I friminuttet nevnte Einar noe om Knausgård.

            ”Jeg leste en artikkel om ham i Dagsavisen,” sa han. ”Om den nye romanen hans.”

            ”Jaha?”

            ”Den står i siste utgave. Du finner den sikkert på biblioteket.”

            ”Hva sto det?”

            ”Husker ikke helt. Men det var noe om faren hans. Og en stor roman. I seks bind.”

           

Etter forelesningen støtte jeg på Marielle, som jeg hadde fått god kontakt med etter kvelden på Festningen. Jeg hadde møtt henne på Dragvollbussen og blitt sittende og prate om Knausgård og depresjon. Hun hadde dessuten en passant nevnt at hun tenkte å arrangere en filmkveld hvor favorittfilmen hennes skulle vises, og selv om hun ikke eksplisitt hadde invitert meg, antok jeg at hun regnet meg som en selvskreven deltager på en slik sammenkomst. Nå sto hun utenfor bokhandelen Tapir, en elendig liten boksjappe med uvitende ansatte som av en eller annen grunn, med få unntak, kom fra Sverige. Vilde sto og pratet med søsteren Ingunn, som studerte politisk økonomi, utenfor et auditorium.

            ”Hei,” sa Marielle.

            ”Hei.”

            ”Er du klar for filmkveld?”

            ”Åja. Into the wild?”

            Hun nikket.

”Ja, det er jeg selvsagt klar for. Når skjer det?”

            ”Tenkte søndag. Jeg lager vafler, så kan dere ta med noe godt å drikke.”

            ”Hvor mange blir vi?”

            Hun trakk på skuldrene. ”Neppe mer enn fem.”

            Jeg nikket og sa adjø til henne. Vilde kom bort i samme øyeblikk.

            ”Hva sa hun?”

            ”Filmkveld. På søndag.”

            ”Filmkveld?” Hun stirret lengtende etter Marielle. ”Hvorfor har ikke jeg fått invitasjon, da?”

            Var hun seriøs? ”Vet ikke. Men jeg kan sikkert fikse det. Skal snakke med henne.”

            Hun smilte til meg. ”Jeg må gå nå. Skal spise middag med Ingunn. Snakkes.”

            ”Snakkes.” Jeg løftet en hånd i en hilsende gest.

            Jeg hadde så vidt hilst på Ingunn. Søsteren hadde introdusert meg for henne en gang jeg hadde fulgt etter Vilde til biblioteket, hvor jeg først hadde satt meg i nærheten av henne mens hun sjekket mailen sin; dernest fulgt etter henne bort til et bortgjemt bord, hvor jeg hadde satt meg rett overfor henne og begynt å lese. Jeg merket irritasjonen hennes, de sammenbitte tennene, de oppgitte sukkene, smerten over å ikke få sitte i fred. Her prøvde hun å konsentrere seg om lesingen, og så kom jeg og plaget henne med nærværet mitt! Så dukket Ingunn opp, og Vilde så seg nødt til å presentere meg for henne. Hun var annerledes enn søsteren – høyere, blond, eldre av utseende. Biblioteket hadde stengt, de hadde forsvunnet ut. Vi hadde tatt hver vår utgang. Da jeg kom ned til bussholdeplassen, så jeg dem nærme seg fra hovedutgangen. Vilde sendte meg et blikk, sa noe til søsteren. Så stoppet de, tretti meter unna meg. Hun unngikk meg, jeg visste det. Både Oscar og Truls hadde truffet Ingunn, visste jeg. Truls hadde til og med vært hjemme hos henne, sammen med Vilde. De hadde sett film sammen, Truls hadde kjedet seg. Alt dette foregikk bak ryggen min, jeg plukket opp bruddstykker av det, visste ikke hvor mye jeg aldri fikk høre om, men visste at det måtte være mye. Det foregikk ting i det dulgte. Mørke og mystiske ting jeg aldri fikk kjennskap til. De konspirerte mot meg, rottet seg sammen bak ryggen min. Det ble snakket i lukkede rom. Det ble utvekslet meldinger uten at jeg fikk nyss om det, for alt fant sted i det skjulte, i fordunklede lønnganger hvor jeg ikke hadde adgang.

På biblioteket lette jeg etter Dagsavisen, men de hadde ikke siste nummer. Så jeg googlet Knausgård og Min kamp på en av gjestemaskinene som sto der, og fant en sak i Aftenposten som jeg leste. Jeg sendte Marielle en melding hvor jeg sa at Vilde også kunne tenke seg å se filmen. Hun fikk Vildes nummer. Så dro jeg ned til Felleskjøpet for å se etter en ny spade, en hodelykt og et par hagehansker.  

14

Da søndagskvelden kom, tok jeg med meg tre flasker pils til Marielle. Jeg var sent ute, men tok buss nummer ni til Solsiden og gikk derfra opp til Møllenberg, gikk en stund rundt i gatene og spurte folk etter veien til Weidemanns gate. Det var et pent strøk, med gamle villaer i pastellfarger, bebodd av en blanding av studenter og velsituerte, tilårskomne intellektuelle eller småbarnsfamilier uten bil men med faste avdrag på huslånet. Omsider fant jeg rett gate og et stort, hvitt trehus fra attenhundretallet. Der skulle hun visst bo. Jeg gikk opp en trapp av granitt, fant en ringeklokke og ringte på. Ingenting hendte. Døren sto på gløtt, så jeg skjøv den opp og kom inn i en lite innbydende entré, skittenhvit og med marmorgulv holdt i duse sjatteringer. En vindeltrapp ledet oppover, jeg fulgte den til andre etasje, hvor en ny dør dukket opp. Jeg ringte på, et ukjent kvinnemenneske åpnet og sa ”Nei, det bor nok ingen Marielle her”, hvorpå jeg nikket høflig og gikk ned i første igjen. Først nå slo det meg å banke på døra der. Etter et knapt minutts venting hørte jeg skritt innenfor, døra gikk opp, og der sto hun, Marielle, iført en rosa joggedress og med håret samlet i en dinglende hestehale.

            ”Hei!” sa hun smilende. ”Kom inn.”   

            ”Takk.” Jeg gikk inn, kippet av meg skoene og hengte jakken på en knagg i gangen. I en lysegrå velursofa satt Eskil og Truls. De hilste på meg, jeg nikket til dem og fulgte etter Marielle.

            ”Det blir snart vafler,” sa hun, gående ut mot kjøkkenet. ”Vil du ha noe imens?”

            ”Nei takk,” sa jeg.

            ”Bare sett deg i sofaen.” Det klirret i kopper i et kjøkkenskap. ”Vi venter vel litt med å se film. Får se om det kommer noen flere først.”

            ”Har du invitert mange?”

            ”Et par stykker til.”

            Jeg satte meg innerst i sofaen, like ved vinduet, og trakk opp en pils fra posen.

            ”Øl?” sa Truls og gliste. ”På en søndag? Drikker du hver dag, eller?”

            Jeg smilte fårete. ”Nei. Ikke på langt nær.”

            Med den medbrakte åpneren spratt jeg flaska og satte tuten mot leppene.

            ”Mmmh,” sa jeg og skar en grimase før jeg utbrøt et tilgjort: ”Aahh!”

            Truls lo. Eskil så på meg med det avmålte blikket han av og til hadde. Han holdt en pekefinger hvilende mot overgangen mellom panne og tinning mens albuen hvilte mot armlenet han lente seg mot. Det var noe fjernt over ham nå, som om han ikke riktig var til stede, og den henslengte posituren sto ikke i stil til de litt nervøse, reserverte blikkene han nå og da sendte ut mot kjøkkenet, hvor Marielle plystret atonalt og romsterte med kopper og asjetter. Det freste litt fra et vaffeljern. Det durte jevnt fra en oppvaskmaskin. Den største hunden, Pompel, tasset over gulvet og kom mot meg. Jeg bøyde meg og strakte ut en hånd, rusket den lett i hodepelsen og klappet den langsetter ryggen. Eskil så på meg, smilende nervøst. Han var på vei inn i et angstfylt mørke, et mørke hvorfra utveiene var få og trange, noe jeg visste fordi jeg selv var omsluttet av dette mørket store deler av tiden, innkapslet i det, som i en metafysisk kokong.

            Plutselig hørtes en lyd bak oss. Banking på vinduet. Vi snudde oss. Det sto en skikkelse på trammen utenfor. Det tok tid før jeg dro kjensel på henne – det var Vilde. Hun sto og holdt en instrumentkasse mens hun smilte og vinket. Jeg reiste meg og gikk bort til døra, tett fulgt av Marielle. Hun passerte meg og gikk ut for å åpne ytterdøra. Jeg ble stående midt på gulvet, stirrende, ventende, til Vilde omsider kom til syne igjen, denne gang inne i leiligheten. Å, så vakker hun var der hun slepte på den store instrumentkassen som huset celloen hennes! Hun satte den fra seg inntil et skap og gikk mot sofaen mens jeg fulgte hvert av skrittene hennes med øynene, granskende hennes minste bevegelse.

Hvor ville hun sette seg?

Hun nærmet seg møbelet.

Jeg sto helt stille.

Hvem ville hun velge?

Meg? Ville hun sette seg inntil meg?

Jeg sitret av spenning.

Der. Der satte hun seg … til venstre for Truls, til høyre for Eskil.

Hun hadde valgt meg bort.

Noe sank sammen inni meg. Nonchalant satte jeg flasken mot munnen og svelget en stor slurk. De utvekslet høflighetsfraser mens jeg tasset mot plassen min og satte meg. Taust stirret jeg på potteplantene mens jeg tømte flasken og hørte dem snakke sammen. Jeg klappet hunden, som la seg ved føttene mine, og glodde på bilene som passerte på veien. Dette var altså livet. Dette var altså hva jeg hadde kommet for. Nå manglet det bare at Oscar dukket opp og satte seg ved siden av Vilde, at han dukket opp og satte punktum for alt håp, dukket opp og befestet sin posisjon, sementerte min rolle som underdog … Idet samme tanken var tenkt, tikket det inn en melding på Vildes mobil. Hun tok den opp og leste meldingen.

”Oscar får ikke til å komme,” sa hun.

”Det var synd,” sa Marielle. ”Han bor vel langt unna?”

Vilde nikket.

Marielle satte på filmen. På bordet satte hun en tube syltetøy og et stort fat med vafler. Hun ga oss tallerkener og tok plass på en pute på gulvet, hvor hun ble sittende og stirre på den store flatskjermen. Hun hadde visst sett filmen et dusin ganger allerede, og ble aldri lei. Marielle Supertramp pleide hun å kalle seg, etter filmens hovedperson.

Filmen var i og for seg fin, men levde ikke opp til forventningene mine. Den manglet en skikkelig spenningskurve, og jeg fikk heller ingen skikkelig følelse av villmark, ingen vill, utemmet natur hvor man følte at alt kunne skje. Grizzly Man, forekom det meg, var en mye sterkere film, noe jeg heller ikke la skjul på at jeg mente.

Men jentene likte den, og de likte hovedrolleinnehaveren.

”Han er skikkelig kjekk,” sa Marielle.

”Mhm,” sa Vilde og glodde på Emile Hirsch, som spiller vagabonden Christopher McCandless. ”Skulle hatt seg en sånn mann.”

Jeg kastet et blikk på henne. Var hun virkelig så vulgær i smaken på menn?

Midtveis i filmen måtte jeg på do. Etter å ha pissa ble jeg stående og stirre på speilbildet mitt. Med litt vann på hendene prøvde jeg å fikse håret. Det ble bare tålelig bra, fortsatt lå panneluggen feil, men jeg rev meg løs fra det fordømte narkissosbildet og gikk ut til de andre igjen. Eskil hadde satt seg på gulvet sammen med Pompel, så det var ledig til venstre for Vilde. Ledig … Ved siden av henne!

Jeg stoppet og stirret på den tomme plassen.

Lot blikket vandre frem og tilbake mellom sofaen og fjernsynet.

”Ledig her?” sa jeg og nikket mot setet.

Vilde snudde seg. ”Javisst. Bare sett deg, du.”

”Takk.” Jeg ga henne et skjevt smil og satte meg, som en annen idiot. Låret hennes var et stykke unna meg, men jeg kjente varmen.

En ørn dukket opp på skjermen.

”Jeg så en ørn i sommer,” sa Vilde, ivrig i stemmen.

”Kult,” sa Truls.

”Jeg så fem ørner en gang,” sa jeg og lente meg selvtilfreds bakover. ”Samtidig. De sirklet over meg. Det var natt, og jeg var ute og fiska.”

Vilde så på meg. ”Så … bra da.”   

Truls humret.

”De sirklet over meg som gribber,” sa jeg.

Ingen svarte.

           

            ”Hva syntes dere om filmen?” sa Marielle da den var ferdig.

            ”Joda, slett ikke verst,” sa jeg. ”Men ikke like bra som Grizzly Man.”

            Hun så på meg og smilte.

            Vi begynte å flytte på møblene. Jeg hjalp Eskil med å flytte sofaen, mens Marielle og Truls flyttet bordet. Jeg og Vilde satte oss på gulvet, og så ble vi sittende og prate med de andre, som hadde plassert seg i de to sofaene. Vi diskuterte naturen, menneskets biologiske disposisjon og evolusjonære tilpasninger. Jeg ymtet frempå at jeg hadde noe ganske grovt å si, noe som kanskje ikke sømmet seg helt i en forsamling som denne, med jenter til stede. Det handlet om mannens kjønnsorgan, kunne jeg avsløre, og jentene ble nysgjerrige.

            ”Vel,” sa jeg og mønstret jentene. ”Jeg går ut fra at dere alle har sett en penis?”

            ”Næ-æ-hæi,” sa Vilde, himlet med øynene og gjorde seg til.

Marielle smilte og nikket.

            Jeg smilte og lot blikket vandre fra den ene personen til den andre. ”Vet dere hvorfor penisen har et hode?”

            Alle ristet på hodet.

            ”Det har seg sånn,” sa jeg, ”at penishodet er en evolusjonær tilpasning. Det er en slags mothake.” Med hendene prøvde jeg å illustrere penishodets fasong, ved liksom å flette fingrene sammen og bøye tomlene innunder håndflatene. ”Det har den formen for å skyfle med seg sæd ut av vaginaen. Sæd fra konkurrenter. Konkurrerende menn. Peniser med markerte hoder ble evolusjonært begunstiget da seleksjonspresset på menneskearten var som hardest. Så den gunstige fasongen har gått i arv. Den fasongen som er best egnet til å dra med seg konkurrerende sæd ut av … fitta.”

            Vilde så ned. Marielle smilte. Truls og Eskil småhumret.

            ”Du sier noe,” sa Truls. ”Makes sense.”

            ”I fortiden var det så hard konkurranse mellom sædskvettene,” sa jeg, ”at seleksjonen begunstiget penisene med markerte hoder, siden de dro med seg gammel sæd fra konkurrenter.”

            ”Du skulle vært lærer,” sa Marielle. ”Du er så flink med sånne ting.”

            Jeg smilte. ”Takk. Men jeg er ikke lærertypen.”

            ”Si ikke det,” sa Marielle. ”Kanskje du en dag blir det.”

            Hun hadde rett. Jeg hadde virkelig lærerpotensial. Men jeg ville ikke stå foran noen klasse, ville ikke rette prøver, ikke engang på barneskolenivå. For jeg gikk ikke godt nok sammen med barn, jeg forsto dem ikke, jeg fryktet dem. Jeg mintes det daglige skolegårdshelvetet, marerittene, gruppepresset, mobbmentaliteten, baksnakkingen, feigheten, det altomfattende mørket. Jeg mintes min egen skoletid, mobbingen jeg ble utsatt for, ertingen, plagingen, lærerne som fikk bank, hagleskuddene som ble løsnet, knivene som ble stukket inn i intetanende kropper.

            Vi snakket om dvergsjimpanser og sjimpanser. Jeg lirte av meg noen anekdoter om dvergsjimpansenes ville sexliv og de vanlige sjimpansenes krigslyst, antydet at menneskepsyken i noen henseender kunne betraktes som en syntese av de to sjimpansenes. Det ble diskutert hvorvidt mennesket dypest sett er monogamt, seriemonogamt eller polygamt. Jeg hellet mot det siste synspunktet, og nevnte i den anledning noe om gorillaens små testikler, sjimpansenes store og menneskets mellomstore.

            ”Grunnen til at gorillaen har så små baller,” sa jeg, ”er at de lever i stabile grupper hvor alfahannen har enerett på alle hunnene. Så det er ikke nødvendig med hard konkurranse. Sjimpansene har store baller fordi de lever i ustabile grupper med mye konflikt og lite rigide hierarkier. Så konkurransen om damene er hard, og det har oppstått et våpenkappløp: Den med størst baller, vinner. Sjimpansene er polygame.” Jeg trakk pusten og tømte ølflaska. ”Menneskets baller er mellomstore fordi vi utviklet oss i et miljø som var en mellomting av gorillaens og sjimpansens. Så vi er ikke lagd for livslange, monogame forhold. I hvert fall ikke hannene.”

            ”Hva du vet,” sa Marielle og ristet på hodet mens hun smilte.

            Det var en smal sak å dreie samtalen inn på orgasmer, siden temaet lå så snublende nært det vi hadde snakket om.

            ”Det fins folk med en sånn sykdom,” sa jeg, ”som gjør at de får orgasmer hele tida. Ufrivillig. Døgnet rundt.”

            ”Mhm,” sa Vilde. ”Det kan du skrive om i Cupido!” Hun lo.

            Jeg smilte skjevt til henne. ”Nja. Vi får se.”

”Jeg kjenner en som sier at han aldri får orgasmer,” sa Vilde. ”Han holder på i flere timer, men klarer ikke å komme. Hvor jævlig er ikke dét?”

Oscar!? Er det Oscar hun snakker om!?

Marielle ristet på hodet. ”Det må være forferdelig.”

            Jeg kjente at jeg måtte pisse igjen, så jeg gikk ut på badet. Hva sier de om meg nå? tenkte jeg mens jeg betraktet speilbildet. Ansiktet som stirret tilbake på meg var gustent og asymmetrisk. Huden var porøs, arrete og full av kratre, som en måneoverflate herjet av årmillioners meteorittnedslag. Jeg fjernet klumper av gul søvnsand fra øyekrokene, trakk ut noen brukne øyevipper og skylte ansiktet med vann. Med neglene stakk jeg varsomt hull på små blemmer som gnisset mot øyeeplene, på den rødlige randen av øyelokkene. Jeg lente meg over servanten, slo av lyset og ble stående litt i den vesle gangen mellom badet og stua. Jeg stirret på lysbryteren, som for å stadfeste at den var avslått.

            ”Du er avslått,” mumlet jeg innett, stirrende på bryteren. ”Du er avslått. Jeg stoler på sansene mine. Stoler på sansene mine.” Jeg nikket. ”Stoler på sansene mine.”

Var det Oscar hun hadde snakket om?

”Stoler på sansene. Stoler på … Stoler på …”

Så gikk jeg inn til dem.

            Rundt midnatt sa Marielle at hun måtte legge seg. Vi tok hintet og kledde på oss. Uten å si hadet til meg, uten å vie meg et blikk, gikk Vilde bortover til leiligheten sin, som lå noen hundre meter unna, i Stadsingeniør Dahls gate, en vei oppkalt etter mannen som egenhendig, uten innspill fra noen kant, utformet det moderne Trondheims infrastruktur. Det var egentlig ikke hennes egen bopel, men en kamerats, en hun midlertidig holdt hus i, i påvente av å få skaffet seg et eget sted. Men jeg hadde inntrykk av at hun utsatte det, at hun egentlig ikke ville forlate kameratens leilighet, at hun slet med å være selvstendig, grunnet demonene som etter alt å dømme kvernet i hennes indre. Jeg, Truls og Eskil gikk nedover bakken mot Solsiden.

            ”Hva syns dere om kvelden?” sa Eskil.

            ”Var hyggelig det,” sa Truls.

            ”Trivelig å bli kjent med nye folk,” sa Eskil og snudde seg etter ei dame som gikk på andre siden av gata. ”HB ni …”

            ”Hot Babe?” sa jeg.

            Han snudde seg mot meg. ”Har du også lest The Game?”

            ”Jepp.”

            ”Hadde jeg ikke trodd om deg. Har du praktisert mye, da?”

            ”Nei. Leste den for flere år siden. Brukte aldri mye i praksis. Men jeg kan teorien.”

            ”Jeg leste den for bare et halvår siden. Har lest David DeAngelos greier også. Det er cocky comedy som er tingen for meg.”

            Truls fnøs. ”The Game …” sa han. ”Bare tapere som trenger slike bøker.”

            ”Neida,” sa Eskil. ”Det er bra med selvutvikling. Hvorfor ikke prøve å bli så god som mulig? På alle områder? Sjekking er jo noe som kan trenes opp, som alt annet.”

            ”Joda …” mumlet Truls.

            Vi gikk bortover Bakklandet og over Gamle Bybro, gjennom Lykkens Portal. Eskils bil, en blå Opel Corsa, sto inntil fortauet i Kjøpmannsgata som, i sentrum, lå langs vestbredden av elva. Vi satte oss inn og kjørte av gårde, ble sittende og prate om forskjellen på lykke og glede.

            ”Lykke,” sa Truls, ”er en vedvarende tilstand. Det er en generell tilfredshet med livet. Glede er bare korte glimt som utløses av noe bestemt.”

            Vi passerte Samfundet.

            ”Vil dere si at dere er lykkelige nå?” sa jeg. ”Eller glade?”

            ”Mmh,” sa Truls. ”Jeg er tilfreds. Det var en fin kveld.”

            ”Var jo gøy å møte noen nye jenter,” sa Eskil. ”Men lykkelig … nei, jeg vet ikke.”

            Fra baksetet så jeg ut vinduet, så på husene som raste forbi mens Eskil kjørte nedover Elgesetergate og tok veien opp til venstre ved Lerkendal, mellom stadionet og forskningsinstitusjonen SINTEF, hvor campus Gløshaugen var synlig som en uensartet masse av lysende blokker i mørket, med det dominerende, mangefargede Realfagsbygget i forgrunnen, satt sammen av en mengde brutalistiske elementer liksom slengt i hop på en tilsynelatende tilfeldig måte, lik et barns første spede forsøk på å sette sammen Legoklosser. Jeg nevnte folk med schizoid personlighetsforstyrrelse, at de godt kunne være lykkelige uten venner, uten noe sosialt liv. Truls var uenig i dette, han henviste til studier som viste at de schizoide egentlig var dypt ulykkelige.

            ”Men jeg kjenner noen schizoide,” sa jeg. ”Og de virker lykkelige. Så lenge de får sitte i fred med frimerkesamlingene og vitenskapsjournalene sine, er de tilfredse.”

            Truls mumlet noe uhørbart.

            Jeg bøyde meg forover. ”Hva sa du?”

            ”De schizoide er ikke lykkelige.” Han kikket opp mot speilet. ”Men det er klart, at for en paranoid narsissist, for eksempel, er det sikkert mulig å føle lykke uten venner.”

            Jeg var taus. Eskil også. Hva var det han mente med å si noe sånt? Var det meg han siktet til? Lerkendal Stadion forsvant utenfor synsfeltet mens bilen tok av til høyre i rundkjøringa ved Gløshaugen, og fortsatte bortover mot Nardo. Det var lite trafikk ute, de siste bussene hadde gått, himmelen var overskyet, og de eneste lysene jeg så utenfor stammet fra lyktestolper og hus som for det meste var skjult bak det tette kniplingsverket av blader i skogen som flankerte veien. Vi passerte treningsbanen på Nardo mens jeg fortsatt satt og grunnet på Truls’ ord. Eskil tok til høyre ved Nardosenteret og kjørte oppover mot Steinan studentby, hvor han satte av Truls. Meg kjørte han et lite stykke lenger, opp til en rundkjøring i Vestlia, hvorfra jeg gikk de siste noen og hundre meterne hjem, langs en gjørmete og mørklagt sti som snodde seg gjennom blandingsskog og et gresskledd parklignende kulturlandskap med grevlinger og rådyr og elg raslende i den gulnende vegetasjonen.

            Paranoid narsissist? Hva i helvete hadde han ment med dét?

15

Det var den fjortende september, dagen for Stortingsvalget. Jeg satt på en Exfacforelesning med Magne Reitan, og bestemte meg for å dra i gang noe. Til Vilde, Oscar, Marielle og andre utvalgte personer, sendte jeg ut en melding om at det skulle avholdes en festlig sammenkomst på Festningen, for å ”feire demokratiet”, som jeg sa. Interessen virket laber, ut fra de fraværende tilbakemeldingene å dømme, men jeg dro av gårde til Festningen i halv åtte-tiden på kvelden, utrustet med frisbee og stadig nedadgående forhåpninger om at kjenninger skulle vise seg. Jeg hadde ikke kjøpt inn verken mat eller drikke, og skyene lå grå og tunge over byen. Det var ikke grillvær; en stund så det da heller ikke ut til at noen skulle dukke opp. Jeg satte meg på en benk og leste litt i Moralens Genealogi, nå og da skottende opp på noen som løp forbi, frem og tilbake, med hunder på slep. Et kobbel av svarte bikkjer som halset rundt i ring, liksom trekkende eierne med seg som var de viljeløse marionetter hundene kunne skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende. Og det var de da kanskje også, for alt jeg visste.

            Så kom Eskil kjørende, sammen med Lukas. Vi gikk opp på selve festningsverket og gransket konstruksjonens beskaffenhet. Utsikten over byen var monumental. Jeg stirret utfor kanten av muren, tenkte på hvordan det ville føles å hoppe, hvordan det måtte kjennes å falle fra denne høyden, ned på grus eller gress eller et kjerr fullt av torner. Også Eskil og Lukas tenkte på det, for de snakket om det, drøftet det. Etter en stund kom også Ole. Han hadde med seg en pose Sørlandschips med smak av spansk pepper. Som en gjeng uteliggere stilte vi oss opp og åt potetgullet, stående i nærheten av noen studenter som satt samlet rundt en grill. Eskil prøvde å få dem i tale, få dem til å innlemme oss i sitt selskap, men de strittet imot, ville ikke vite av oss. Vi kastet frisbeen mellom oss til det mørknet, innimellom pratende med en forbipasserende voksen kvinne som var ganske deilig, alderen tatt i betraktning. Hun hadde med seg en fotball vi sparket frem og tilbake til henne til vi gikk lei. Så kjørte vi fra Festningen, ned til Bispegata, hvor Eskil satte fra seg bilen. Vi gikk over Elgeseterbroen, mot Samfundet.

            I Lyche var det stappfullt. Valgsendingen ble vist på storskjerm, og studentene satt benket foran skjermene. Vi fant fort ut at Lyche ikke var et værende sted, at Edgar måtte være bedre, så vi tok beina fatt og gikk opp i andre etasje, hvor kafeen Edgar var situert. Der var det, ganske riktig, glissent. Noen jenter satt i passiar rundt spredte bord, spillende brettspill. Freidig søkte vi oss ut en liten gjeng, og satte oss ved bordet. De var tre jenter; vi var fire gutter. Ingen av dem var spesielt pene, og vi fant fort ut at de studerte realfag på Gløshaugen. Vi hadde ikke mye til felles med dem.

            ”Vi spiller Geni,” sa Eskil.

            ”Eller Trivial Pursuit,” sa jeg.

            ”Vet ikke om de har det,” sa den ene jenta.

            ”Det finner vi ut,” sa Eskil og reiste seg. Jeg fulgte ham bort til disken. Vi forhørte oss med de ansatte, spurte om de hadde Geni eller Trivial Pursuit. Det hadde de visst ikke liggende, men de sendte ut noen for å lete i Lyche. Etter at det også var gjort, med negativt resultat, gikk vi slukøret tilbake til jentene og meddelte resultatet av jakten.

            ”Det gjør ikke noe,” sa de.

            Men det gjorde noe for oss, og det tok ikke lang tid før vi forlot dem. Vi gikk ned på Sesam og bestilte oss hamburgere som vi åt i lokalet, lyttende til noen Høyrevelgende ungdommer som beklaget seg over høyresidens nedslående valgresultat. Disse ungdommene, to jenter og en gutt, var kledt i blått og fulgte sendingen via fjernsynet som hang oppe i et hjørne i taket i det knøttlille rommet. Jeg så på dem, merket meg at de var stereotypiske høyrevelgere, sjablongaktige i sin fremtoning. Blå blazere, sømmelige skjørt, blonde femtitallsfrisyrer. De personifiserte et arketypisk bilde av den konservative ungdommen fra møblerte hjem. Vi gomlet i oss burgerne og funderte på om vi skulle kontakte noen jenter.

            ”Kan du ikke sende en melding til Marielle?” sa Eskil og så på meg.

            Jeg nikket og dro opp mobilen, skrev en melding til henne, en melding Eskil dikterte til meg:

Gjør deg klar. Vi kommer og henter deg. Du skal oppleve noe spennende i kveld. ;)

            Selv kunne jeg aldri funnet på å sende henne en slik melding, ikke til Marielle. Men det at Eskil dikterte gjorde på en måte at han var ansvarlig for den, at jeg var fritatt for skammen som uvegerlig var vedheftet en slik åpenlys blottstillelse av kjønnsdriften. Det var en idiotisk tanke, men faktum var at jeg uansett ikke interesserte meg for Marielle på den måten, så der og da, i rusen maten hadde gitt meg, føltes det ufarlig å være litt freidig mot henne, å gå utenfor det snevre landet som den vanlige atferden min grenset inn.

            ”Jeg klarer ikke spise mens jeg går,” sa Eskil mens vi gikk over Elgeseterbroen, på vei mot bilen. Vi stoppet midt ute på broen og stirret på et trekantet skilt som sto på en påle ute i elven.

            ”Et veiskilt?” sa de andre guttene.

            ”Noen må ha kastet det ut dit,” sa Eskil.

            ”Nei,” sa jeg. ”Tror ikke det. Tror det skal være der.”

            I Bispegata satte vi oss i bilen og kjørte bortover mot Møllenberg, hvor Marielle bodde. Ikke langt unna leiligheten hennes, hvor jeg hadde vært én gang før, satte Eskil fra seg bilen.

            ”Du får gå ut,” sa han, kikkende på meg i speilet.

            ”Jeg?” sa jeg. ”Hvorfor det?”

            ”Det var du som dro oss hit.”

Siden ingen av de andre ville gå ut, kommanderte han meg opp til døren hennes. Jeg hadde ambivalente følelser, men bet skammen i meg, gikk opp trappen og ringte på døren. Ingen svarte. Etter å ha ringt på igjen, fant jeg nummeret hennes på mobilen og ringte. Hun forklarte at hun hadde vært på dansetrening og var på vei hjem nå. Å bli med ut var ikke aktuelt for henne. Idet jeg gikk bort til bilen, kom hun gående fra Bunnpris, som lå lenger nede i gata.

            Eskil rullet ned vinduet. Hun kikket inn på ham, så på meg og de to andre som satt i setene, stirrende beskjemmet ned i fangene sine.

            ”Så dere skal på fest en mandagskveld, og så trengte dere ei jente.” Hun smilte. ”Og så ville dere ha med dere lille Marielle …”

            Eskil så på henne og lo. ”Jaaa …” Han dro på det. ”Har tenkt å dra opp til Moholt. Den internasjonale kjelleren.”

            ”Sorry, gutter, men jeg kan nok ikke i kveld. Vi får ta det en annen gang.”

            Vi sa adjø til henne, kjørte oppover Rosenborg, gjennom Singsaker og Tyholt, fulgte GPSens instruksjoner til vi svingte inn på parkeringsplassen på Moholt studentby, hvor Eskil satte fra seg bilen. Posen med frisbee, Nietzschebok og en av notisbøkene mine i, la jeg fra meg i baksetet. Vi gikk bortover mot den internasjonale kjelleren, fulle av uforløst begjær og oppdemmet seksuell frustrasjon.

            Det var fullt i kjelleren. Studentene der snakket engelsk, men de var for det meste kontinentaleuropeere. Brorparten var spanjoler, italienere og tyskere, men det var også polakker, nederlendere, portugisere, belgiere, franskmenn, skandinaver og folk fra mer eksotiske verdenshjørner der. Vi kjente ingen av dem, alle ansikter var nye, og vi fant det ikke enkelt å slå av en prat. For å lette kommunikasjonen hadde Eskil bestemt seg for at vi skulle spille musikere. Vi skulle late som vi var amerikanere og spilte i et band. Med bred Texas-dialekt gikk Eskil rundt og presenterte seg som vokalist og gitarist i et band bestående av oss. Det var ikke noe troverdig skuespill, ikke på grunn av Eskils innsats, som var beundringsverdig; men på grunn av min og de to andres fraværende innlevelse. De skeptiske blikkene og ristende hodene var mange. Det tok ikke lang tid før vi la hele prosjektet på hylla, og anla en noe mindre anstrengt aksent, av typen norsk-influert britisk.

            Utenfor bygningen, etter at kjelleren var stengt, ble vi gående fra flokk til flokk blant de mange utenlandske studentene som fortsatt sto der og røykte og pratet. Vi fant oss ganske kjapt en liten gjeng med kvinnelige studenter. Den ene var polsk og studerte arkeologi. En annen, Bogdana, var serbisk og studerte sykepleie ved HiST. En tredje var også serbisk og studerte teknisk kybernetikk. Den søteste av dem var polakken. Hun var lav, hadde bølgete halvlangt hår, kastanjebrunt av farge, brune øyne og et vennlig ansikt. Men hun var skarp i stemmen, og var åpenbart ikke fornøyd med å ha oss hengende over seg.

            ”We study philosophy,” sa jeg. ”What are you studying?”

            ”I already told you,” sa hun og så oppgitt på meg. ”Archeology.”

            ”Oh yeah, that’s right, you mentioned it.” Jeg var åndsfraværende selv om jeg var edru, og glemte opplysninger om jentene så fort de ble nevnt.

            Ole og Lukas sto passivt og så på mens jeg og Eskil desperat prøvde å sjekke opp disse jentene, som mest av alt ville ha oss bort. Det gikk ikke bra, og det tok ikke lang tid før Ole og Lukas dro hjem, duknakkede som reinsdyr. Etter hvert dro også flere av utlendingene, og det ble glissent utenfor den røde mursteinsbygningen. Luften var kald og rå, preget av høsten som var i anmarsj. Eskil klarte å få kloa i nummeret til Bogdana, den serbiske jenta som studerte sykepleie, før hun og venninnene forlot plenen og dro hver til sitt. I et siste desperat forsøk på å få seg fitte, festet Eskil blikket på ei tynn og mørkkledd jente som sto borte ved inngangen, snakkende med en fyr jeg dro kjensel på. Jeg hadde sett ham før, men aldri pratet med ham.

            ”Hello,” sa Eskil, henvendt til jenta. ”Where do you come from?”

            ”France,” sa de to.

            Etter noen høflighetsfraser ble Eskil mer og mer pågående. Til slutt la han armen rundt jenta og dro henne med seg mens han sa til begge: ”Come over to my place. We’re gonna have an afterparty.” Han pekte mot huset sitt. ”Come on, it’s right over here.”

            Jenta kastet et blikk på gutten og fulgte motvillig med, låst fast i Eskils overraskende bestemte grep om nakken hennes. De to franskmennene utvekslet noen fraser på språket sitt mens vi gikk over parkeringplassen. Jeg begynte å prate om Houellebecq, spurte dem om de hadde lest noe av ham.

            Gutten ristet på hodet. ”No, he’s very controversial, you know.”

            ”Yeah, I know, but that doesn’t bother me. So you haven’t read anything by him?”

            ”No,” sa de begge i kor.

            ”He’s one of my favorite novelists. He’s great. You should read him.”

            De nikket høflig og snakket videre på fransk.

           

Inne på Eskils rom satte jeg meg ved siden av jenta, som het Fanny og studerte arkitektur. Av klærne hennes var det lett å se at hun var av den alternative typen, ikke direkte gother kanskje, ikke direkte emo, men definitivt med minst én fot innenfor et pønkete miljø. Den svarte skinnjakka sto godt til et lilla skjerf som var drapert over skuldrene. Skjørtet var svart; strømpene grå og delvis gjennomsiktige. Ansiktet var smalt og søtt; øynene rammet inn av svart eyeliner. Hun smilte og blottet de hvite tennene når Eskil tok frem et kamera og knipset bilder av henne. Hun var tynn; smilet hennes lignet Pippi Langstrømpes – det var bredt, fylte hele fjeset.

            Gutten fortalte at han også var musiker. Eskil ga ham gitaren og lot ham spille. Han spilte en egenkomponert låt, og det viste seg at han var overraskende habil, rett og slett flink, merkbart flinkere enn Eskil. Han spilte med innlevelse, skjelvende i stemmen – det var tydelig at han ville imponere Fanny. Han studerte på Dragvoll, og det var da også på biblioteket der jeg hadde sett ham før. Han var et av ansiktene som gikk igjen der, som jeg ofte fikk øye på når jeg satt ved en av datamaskinene eller satt og leste i en bok. Han hadde et mildt ansikt med tilbaketrukket hake som lignet en anelse på Jan Kjærstads, og stemmen var tilsvarende mild. Han var halvt norsk, behersket bokmål og forsto alt jeg og Eskil sa til hverandre på norsk.

            ”I write too,” sa han da han fikk høre at jeg var skribent. ”I’m working on a novel right now, together with a friend of mine. We’re sending the manuscript back and forth, working on it together.”

            ”You should definitely read Houellebecq” sa jeg igjen, i beit for fornuftige innspill.

            En stund satt vi og pratet om nordmenn. Jeg beklaget meg over hvor introverte og uhøflige vi angivelig var overfor utlendinger.

            ”A lot of Norwegians tell me that people in this country are like that,” sa Fanny på sitt gebrokne engelsk. ”But I don’t feel that way at all. There are many people like you here. Many nice people.”

            ”I wanna teach you some Norwegian,” sa jeg til Fanny og dro frem en notisbok fra lommen. ”Here, write your name. We can keep in touch, and I’m gonna teach you to speak better Norwegian.”

            Hun smilte og skrev navnet og e-postadressen sin.

            Niklas, Eskils tyske romkamerat, kom inn på rommet og satte på noe tysk hardtrance. Han og Eskil begynte å hoppe og danse til den støyende musikken. Eskil dro med seg Fanny opp i stående og begynte å danse med henne. Han rakte meg et videokamera, og jeg filmet mens han danset med jenta. Gutten, tydelig forsmådd, sto stiv som en stokk og så på. Sjalusien var ikke til å ta feil av, og jeg forsto godt hvor irriterende det måtte være for ham å se en jente han likte godt bli stjålet for ham på denne måten, rett foran øynene hans.

            ”I have to go,” sa han ganske snart. ”I have an early class tomorrow.”

            ”No-oo-oo, don’t go,” sa Eskil klagende, med dårlig innlevelse.

            ”I have to,” sa gutten, og så på Fanny. ”Good night.”

            Så gikk han.

            Niklas gikk også inn på rommet sitt. Like etter begynte Fanny å insistere på at hun også måtte gå. Eskil så på henne.

            ”No, you have to stay,” sa han med ansiktet fordradd i en skuffet mine.

            ”But I have an early class tomorrow. I have to get up at eight. It’s getting late.”

            Hun tok på seg jakken, kysset Eskil på begge kinn og gikk ut.

Jeg så på henne, forvisset om at dette var sjansen min.

”I’m going as well,” sa jeg og vinket til Eskil, som ga meg et medvitersk blikk før jeg løp etter henne.

            Vi gikk langs stien, småpratende. Etter knapt hundre meter kom vi til parkeringsplassen, hvor vi stoppet. Hun snudde seg mot meg og så på meg.

            ”This was nice,” sa hun og smilte. ”Good night.”

            Så lente hun seg mot meg og kysset meg på begge kinn.

            ”That’s how we do it in France.”

            ”Good night,” sa jeg og så henne forsvinne over parkeringsplassen, vrikkende på rumpa. Dagen etter la jeg henne til som venn på Facebook.

(Send en melding til kenzahg@gmail.com for å få lese de siste 49 kapitlene.)