Grosh, Taleb og Bilech, flokkens tre ledende jegere, vandrer
gatelangs, speidende etter bytte. De feller rådyr og hjort mens kvinnene
plukker bær og syr garn. I elven fanger barna fisk og muslinger, mens sjamanen
vedlikeholder kontakten med gudene. Pliktskyldigst utfører de sine respektive
oppgaver, lykkelig uvitende om at de blir iakttatt. De vet ingenting om at jeg
observerer dem.
Kapittel 2:
Sjamanens rynkete, læraktige hud glinser i skinnet fra
leirbålet. Han folder hendene til bønn og kneler inntil flammene. Svette pipler
frem fra den porøse ansiktshuden hans. På den glattbarberte issen er ordene
”Goldman Sachs” malt med blod fra en nyslaktet hjort. Han har tatoveringer
rundt overarmene og på den rakede brystkassen. Et lendeklede i semsket skinn er
svøpt rundt livet hans. Barna sitter rundt ham, lyttende til den maniske
bablingen som utgytes fra hans halvåpne munn. Fra avstand betrakter Taleb det
hele, med sammenbitte tenner og knyttede never. Khisha, Talebs partner, ser ham
stå der. Hun er bekymret for ham, bekymret for sinnet hans. Hun kjenner til
konflikten mellom Taleb og Grosh, og hun vet at sistnevntes raseri kan få fatale
følger for Taleb. Khisha høster mais sammen med de andre kvinnene. Krumbøyd går
de rundt i åkeren og løsner de gylne kolbene fra tørre stengler som svaier lett
i solgangsbrisen. Sjamanen har bedt gudene om godt vær, og gudene har innvilget
ønsket hans. Han er takknemlig; alle er takknemlige.
*
Nordlyset flammer over himmelhvelvingen. Sjamanen kneler og
fremsier sine besvergelser til gudene. Barna sitter som fjetret rundt ham,
liksom hypnotisert av den gamle mannens tungetale og bønn. Sjamanen folder
armene og skjelver. Øynene hvitner. Han reiser seg opp og danser spastisk, lik
en forrykt galfrans. Taleb betrakter dem tankefullt, knugende et flintspyd. Han
vet ingenting om at de er under oppsyn, ikke bare av meg, men av en annen
stamme, en flokk sørfra. De sitter på de fjellhyllelignende vinduspostene høyt
over dem, skuende ned på disse fremmede, disse invaderende skapningene. Lik
rovfugler sitter de og bedømmer sitt bytte, ventende på å slå til. De har
krigsmaling i ansiktet, lendekleder er svøpt rundt de muskuløse magene. Stille
iakttar de Grosh’ stamme. Den bronsebrune huden er hårete og full av arr. De
vil vente med å foreta seg noe, vente tålmodig helt til gudene sier at tiden er
moden.
*
Grosh og Urgja ligger i fruktbarhetsteltet. Duken består av
garvet hjorteskinn med påmalte hellige segl og andre magiske symboler. Urgja
ligger på rygg, naken, og sprer beina. Alt hår er raket av kjønnet hennes, så
Grosh har fritt innsyn idet han nærmer seg. Reisningen hans er massiv, og
pre-ejakulatet drypper av det svulmende penishodet. Han trenger inn i henne,
hun støter imot, jukker mekanisk mens Grosh brøler av lykke. Urgja ynker seg og
klorer opp Grosh, klynkende som en tispe i løpetid. De lange neglene hennes
skjærer seg inn i Grosh’ svettende, muskuløse rygg. Utenfor teltet står barna
og lytter nysgjerrig, mens sjamanen går rundt i ring og velsigner den hellige
paringsakten, høylytt messende og syngende. Som alfahann kan Grosh egentlig
forsyne seg av samtlige av stammens kvinner, men han har valgt å være trofast
mot Urgja, stikk i strid med nedarvet tradisjon.
Grosh tømmer seg i Urgjas skjød, og stiger utmattet av henne
mens lemmet krymper og hodet trekker seg inn i sitt beskyttende hylster lik en
forskremt snegl. Urgja fingrer med klitoris helt til et forpint hyl varsler at
det går for henne. Barna klapper og ler; sjamanen kneler og takker gudene for
at paringsakten lot til å være vellykket. Han ber om at den ender med
svangerskap, før han trekker seg tilbake til sitt eget telt.
*
Barna løper rundt og leker, skrikende og hoiende. Overgrodde
bilkarosserier fungerer som gjemmesteder for de ivrige små kroppene. Naturen
har for lengst gjort sitt inntog i de svarte vrakene – de ligner skulpturer av
mose, gress, lav og bregner. Det som en gang var asfalt, er nå borte, omdannet
til grønne tepper av viltvoksende vegetasjon. Lianene snor seg rundt de
falliske skyskraperne som i fordums tid var pregnante uttrykk for
menneskeslektens kollektive økonomiske potens. Nye økosystemer er kommet til i
bylandskapet, det vokser frem komplette næringskjeder med planteetere, rovdyr
og ikke minst nedbrytere som nyttiggjør seg avfallet de større aktørene produserer
under sine respektive livsløp. Pumaer og jaguarer er menneskenes største
trussel – tror de. De vet ikke at andre
mennesker utgjør den suverent største trusselen for deres videre
overlevelse i denne tapre nye verdenen.
”O store
modergudinne,” messer sjamanen og legger en votivgave foran et provisorisk
alter av pumaknokler og en stein med helleristninger av romferger. ”Hør meg nå.
Hør vår bønn. La året bli grøderikt. La gudene se i nåde til oss.”
De andre
kneler i ring rundt ham, med hendene hvilende på offerplassens blodstenkede
gress. En fjellbukk og to geitekillinger er allerede ofret. De bløggede
skrottene ligger på rygg rundt sjamanen. Han gnir seg inn med blod før han
spiser et rått geitehjerte, ennå varmt og pumpende. Nå er det det nyfødte
menneskebarnet som skal til pers. Khisha, moren, har motvillig gitt det fra seg
til Grosh, som forsiktig legger det fra seg i en blodpøl før han danser
offerdansen. Barnet skriker. Khisha gråter stille mens sjamanen løfter opp den
sprellende, blodglinsende babyen etter hodet. Så løfter han barnet opp mot
himmelen, og kneler.
”O store modergudinne,
ta imot dette offeret og se i nåde til oss. Ta imot dette offeret.”
Barnet
gråter.
Khisha snur seg bort.
Taleb, barnets far, legger en
hånd på skulderen hennes og kjemper mot gråten. Tårene er i ferd med å velle
opp i øynene hans, men han vet at dette må gjøres. Han vet at gudene krever
dette offeret, at det ikke kan gjøres annerledes. Det er slik de alltid har
gjort det, slik maktene forlanger det. Og maktenes vilje skal man ikke sette
seg opp mot. Ingen kan oppkaste seg til dommer over gudene. Alle skal adlyde de
guddommelige kreftene, alle skal følge deres påbud og forordninger – ellers
bannlyses de alle fra etterlivets rike av lys og paradisisk natur, og forvises
til en evighet av pinsler og tenners gnissel i de underjordiskes verden.
Taleb stryker den hulkende Khisha
over ryggen.
Sjamanen stirrer på barnet.
Så vrir han nakken om på det.
Han legger den livløse kroppen
fra seg foran alteret før han åpner brystkassen, river ut det pumpende hjertet
og spiser det helt – i én jafs – slik gudene krever.
Etterpå gjør de opp et stort bål hvor de kremerer de døde
kroppene, slik at sjelene lett kan frigjøre seg og vandre uhindret opp til
gudenes rike. De samles i ring rundt bålet og messer kremeringssangene til ære
for ildguden, taktfast, hymnisk, lik en dityrambe fra oldtidens Grekenland. De
holder hverandres hender og går i ring rundt bålet, med lukkede øyne, svettende
kropper. Natten er i ferd med å senke seg over dem, nordlyset kommer til syne
som dansende bånd av smaragdgrønn ild på det stjernesådde firmamentet.
Grosh åpner øynene og beskuer det
grønne lyset.
Han skjønner at gudene må være
fornøyde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
:-)