Vi stammer alle fra det samme

Jeg går på en smal fjellhylle, ned fra det bratte skaret mellom Inste Brynbotnen og Måsvassbotnen. Sauene breker; lammene mekrer. Solen er i ferd med å bli oppslukt av horisonten, slik hendelshorisonten rundt et svart hull suger til seg alt, selv lyset. Jeg stopper for å fylle vannflasken i en liten bekk, og får høre et umiskjennelig pip fra lyngen. Det er ikke til å ta feil av. Det er lemenår, og jeg har allerede sett og hørt minst tre stykker denne dagen. Men dette er annerledes. Det ligger der bare. Eller står der, delvis skjult av noe gress. Jeg bøyer meg for å ta det nærmere i øyesyn. Er det skadd? Tråkket jeg på det? Jeg skvetter litt vann på det. Det piper som besatt. Jeg knipser flere nærbilder av det; det rører seg fortsatt ikke, selv når det får blits midt i fleisen. Jeg skvetter mer vann på det, og venter bare på at den skal angripe meg, denne gnageren med sitt giftige kjøtt. Men lemenet er fortsatt like urørlig, like ufarlig. 

Vi er brødre i blodet. Våre felles forfedre, de som levde for sytti millioner år siden, var ikke helt ulike denne krabaten. Lemenets utviklingslinje har kanskje divergert her og der, kanskje tatt diverse avstikkere innimellom, men har alltid vendt tilbake til en tenkt nisje som har løpt som et mer eller mindre realisert potensial gjennom evolusjonshistorien. Og så har linjen til en viss grad konvergert med elefantspissmusens nisje, som har sin egen, helt separate utviklingshistorie. Elefantspissmusen er ikke, slik man lenge trodde, egentlig en spissmus. Den er derimot, noe snabelen hinter om, faktisk en liten elefant som gradvis, over tusenvis av generasjoner, har utviklet muselignende trekk – tynne bein, pelskledd kropp, store øyne, osv. Dette ble fastslått ved å studere dens genom, slik man også kunne fastslå at den truede californiakondoren slett ikke er en kondor, men en stork som, gjennom konvergent evolusjon, har utviklet kondorlignende trekk og tilpasset seg en nisje de store rovfuglene opererer i. Spissmusene, i sin tur, er ikke mus. De er ikke engang gnagere, men insektetere, altså mye nærmere i slekt med muldvarper enn med mus og rotter. Og mine fjerne forfedre, i likhet med lemenets og alle andre pattedyrs fjerne forfedre, var spissmuslignende skapninger som løp rundt og gjemte seg for dinosaurene. Kanskje de levde av dinosauregg. Da dinosaurene (nesten) ble utryddet, overlevde disse muselignende vesnene og utviklet seg videre, forgrenet seg etterhvert i tusenvis av grener, hvorav den ene utviklet seg til det som skulle bli primater, aper, og som altså skulle inkludere oss. Selv er vi i ferd med å bli opphav til maskinene – robotene, som kommer til å detronisere oss fra skaperverkets apeks. De kommer til å styrte oss ned i en evolusjonær avgrunn, frarøve oss makten, fravriste oss stolthet, overlegenhet, verdighet. 

Vi stammer alle fra det samme. Ekstremofiler, virus, bakterier, planter, sopp og dyr, har alle, til syvende og sist, et felles opphav som er svøpt i urtidens enigmatiske tåkeslør. Lenge ble sopp klassifisert som planter. Så viste det seg at sopp er nærmere i slekt med oss enn med plantene. Ting er ikke alltid slik man først kunne tro. Mye er bare tilsynelatende. Dinosaurene som ikke ble utryddet for 65 millioner år siden, utviklet seg til fugler. Selv smelter vi gradvis sammen med maskinene våre, samtidig som vi går inn i arvestoffet og stokker om på genene. Kanskje vi implanterer noen udødelighetsgener fra den udødelige maneten Turritopsis nutricula. Kanskje vi blir opphav til roboter som reiser ut og, på sikt, koloniserer hele universet. Kanskje robotene bestemmer seg for å utslette oss. 

Jeg kunne sikkert klappet lemenet om jeg hadde ønsket det. Jeg kunne plukket det opp og puttet det i sekken. Men jeg lar det være. Det er ikke skadd. Det er bare trengt opp i et hjørne, og det frykter meg. Så jeg forlater det. 

Stien på den smale fjellhyllen, markert med rødt.

Bilde # 1 og 2 er tatt ca midt på den røde streken.

Utsikt nordover, i retning Molde, som ligger noen få mil unna.