"Den beste av alle mulige verdener" (arbeidstittel), roman, kapittel 1 (av 64)

1

Det hender man ikke får sove når man overnatter på kirkegården. Noen ganger holdes man våken av alle lydene, andre ganger av tankene. Mangt er blitt sagt om tanker, men ennå er nesten alle uvitende om deres sanne natur. De fleste forestiller seg tanker som noe som hører hjernen til, noe som oppstår og går til grunne i hjernevindingene. De færreste vet at tankene kommer utenfra, at de svever i luften mellom menneskene, løsrevet fra nevrologiske prosesser. Elektrokjemisk aktivitet er ingenlunde nok til å forklare tenkning, for tankene er lik insekter som flyr i sverm etter sverm mellom kraniene – snart hit, snart dit, alt etter hvor bevissthetens lys blusser opp. Som fluer trekkes de mot lyset, de svermer rundt det, surrer rundt i sirkler, besatt av å besvangre lyset, bli ett med det, slik Adam ble ett med Lilith og slik Jahve ble ett med Asjera når de pleiet legemlig samkvem. Men noen ganger, lik insekter på fluepapir, lander tankene i selve beinvevet, klistres fast for godt og avleirer seg, prentes inn i plastiske strukturer som stivner og blir permanente hukommelsesavtrykk, fossiliserte avbildninger av minner som kanskje, i en eller annen fjern fremtid, kan hentes ut og avleses, lik rillene i en vinylplate.

            Mangt kan holde en våken på en kirkegård. Av og til er det kråkenes hese skrik, som forpint raller i trekronene; av og til kattuglene, som sitter der med gylne øyne, skuende utover det fordunklede landskapet mens de gir fra seg en lyd av innett raseri som synes å komme fra et uoppslitelig ginnungagap av mørke. Det hender at vinden hindrer en i å sovne, men som oftest er det ens egne tanker som blokkerer søvnporten. Lik vakter væpnet til tennene, står de der, rustningskledde og forvorpne, rede til å gjøre alt for å hindre en i å bevege seg forbi stengselet, ned veien til underbevissthetens dunkle fangekjeller, hvor monstrøse følelser og fornemmelser vandrer fritt omkring og spiser av tanker som er lenket til veggene, skrikende og klirrende med tunge kjettinger. Selv visste jeg ikke noe bedre sted å sove enn på kirkegården. Det var det eneste stedet jeg kunne sovne lett, trolig fordi de dødes kraft lå som et beskyttende energifelt rundt meg, og hindret fremmede tanker i å trenge seg på. Kun unntaksvis presset en og annen opprørsk tanke seg forbi bolverket av dødskraft og fløy inn i kraniet mitt hvor den kanskje fremkalte en eller annen irrasjonell frykt som lå der og slumret, lengtende etter å bli forløst. Da kunne jeg med et rykk reise meg fra benken jeg lå på, blunke gjentatte ganger med øynene og se meg rundt i noen sekunder, til jeg gjenvant fatningen og atter sank ned i søvnens lune favntak.

Ja, blant de døde var det godt å være. Der følte jeg meg virkelig levende. Det var så rolig der, og vederkvegelsen fant meg så lett, så lett. Den kom krypende innpå meg, og jeg ønsket den velkommen, tok imot den med åpne armer. Den lot seg ikke be to ganger, den ble med meg inn, satte seg ned, ble værende hele natten. Vederkvegelsen var en tålmodig gjest, tålmodig og takknemlig.

Forvitrede, mosegrodde gravsteiner sto i gresset, omkranset av råtnende blomster. Det bleke måneskinnet kastet et sykelig lys over krematoriet, hvis tak var synlig som en heksagonal og enigmatisk konstruksjon bak en hekk i det fjerne, filtrert gjennom et kniplingsverk av blader i fordunklede sjatteringer. Kirken, knokkelhvit og ornamentert, flankert av popler, ask og en blodbøk som blødde skarlagensrøde blader ned på en gruslagt sti som snodde seg rundt denne enorme gravlunden lik en slakk og spinkel renneløkke. Mengder av singel foran kirkedøren, nesten fluorescerende i det reflekterte måneskinnet. Lukten av råtnende løv, av nyslått gress, av sopp som vokste mellom gravsteinene. Lukten av svette fra nattlig arbeid. Under neglene render av skitt, render av muld. En brødpose liggende ved føttene mine, full av gråbrune små sopp med en tynn stilk som nesten aldri var rett, nesten alltid bøyde seg hit og dit, som om den ikke riktig kunne bestemme seg for hvor den ville vokse. Et kondomformet fruktlegeme, mørke skiver som bøyde seg skrått opp mot tuppen. Ved benken en skitten spade, full av jord og gress, flisete og med langsomt løsnende skaft. Under benken en svart søppelpose, halvfull av et hardt, elfenbenshvitt materiale. Slik var livet mitt disse dagene, slik var det jeg levde og virket før jeg forvitret.

Tankene mine, kretsende lik månen rundt jorden, kretsende som satellitter omkring … Hva? En fjern stjerne? En fremmed planet? Nei, kretsende rundt et nagende problem, et problem som hadde opptatt meg i mange år. Ikke sånn å forstå at det var det eneste problemet som plaget meg på denne tiden, langt derifra. Ei heller det største. Men det var nå likefullt et slags eksistensielt anliggende, en ganske viktig sak jeg fant det maktpåliggende å komme til bunns i, ved bruk av de midler Gud måtte finne det for godt å stille til min rådighet. 

I all hovedsak kretset tankene rundt hvordan vi behandlet våre døde. Skjebnen som ble de døde til del, sto ikke i forhold til syndene de eventuelt hadde begått. Hvorfor lot vi dem få denne vanskjebnen? Hvorfor kunne vi ikke la dem gå til grunne på en annen måte? I ly av natten kunne jeg legge meg på en benk overstrødd av høstløv, funderende på den merkelige begravelsesskikken som av en eller annen grunn hadde fått fotfeste i vår del av verden. For var det virkelig rett av oss å gravlegge folk på denne måten? I svart, fet muld som tærte på kroppene og gjorde dem til knokkelstøv i løpet av noen decennier? Nei, det forekom meg at det hadde vært bedre å senke menneskelevningene ned i bunnslammet i oksygenfattige innsjøer, tjern og lignende. Med tid og stunder ville slam og leire danne sedimentære bergarter med potensial til å innkapsle og bevare de fossiliserte levningene i minst et titalls millioner år. En hensynsfull gest overfor fremtidige forskere – enten de skulle dukke opp eller ei. Det var slike forhold som muliggjorde fossiliseringen av den såkalte Ida, den 47 millioner år gamle primaten som paleontologen Jørn Hurum lagde så mye oppstuss rundt en gang i 2009. Og hvorfor skulle vi ikke ta hensyn til de arkeologer og paleontologer som helt sikkert ville etterfølge oss? Skulle vi slette ut alle spor etter oss, gjøre det umulig å avdekke sannheten om vår sivilisasjon og vår tid? I en eller annen fjern fremtid ville det kanskje komme arkeologer fra utenomjordiske sivilisasjoner, på jakt etter viten om vår art. Skulle vi nekte dem denne vitenen? Skulle vi oppkaste oss til dommere over dem ved å frata dem muligheten til innsyn i vår eksistensform?

Slik jeg så det var vi forpliktet til å gjøre det lettest mulig for våre etterkommere å finne ut sannheten om vår anatomi. Og da nyttet det ikke å legge våre døde i jorden. Riktignok ville denne gravleggelsesskikken si en hel del om vår tro og våre riter, men dette var underordnet alt som hadde å gjøre med våre fysiognomiske detaljer, altså det eneste som hadde relevans i et geologisk tidsperspektiv. For slike tidsperspektiver domineres av helt andre regler enn dem som gjør seg gjeldende i vanlig arkeologisk vitenskap. Gravsteiner og kirker, forgjengelige som de var, ville uansett forsvinne i løpet av noen få årtusener – det var skjelettene som måtte bevares, og de lot seg ikke preservere i vanlig matjord. Det måtte sterkere lut til.

Så jeg prøvde å gjøre mitt for å legge forholdene til rette for fremtidige paleontologers utgravninger.

Noen vil kanskje si det var usselt, mitt bidrag til den fjerne fremtidens paleontologi. Likefullt var jeg stolt over det, for det medførte at en fossiljeger en vakker dag ville kunne grave frem restene av et menneske, vise dem til kollegene sine og høste ære og berømmelse for å ha vært den første til å oppdage mennesket, en underlig nakenape med oppreist gange, et naturens underverk, en ubuden gjest i det kosmiske menasjeri. Disse fossilene ville de så stille ut i sine geologiske museer og lage gipsavstøpninger av. De ville kanskje dekke dem med leire og bekle dem med kunstige muskler og kunstig hud. De ville lage digitale, dataanimerte modeller av dem og fantasere om hvordan de gikk, hvordan de paret seg, hvordan de tenkte. Bøker ville bli skrevet om dem; filmer og, etter hvert, spill ville bli produsert. Spekulasjonene ville bli mangfoldige, hypotesene legio.

Enkelte folkeslag valgte å brenne sine døde. Andre foretrakk å spise dem. Ved å spise ens døde mener noen at man kan få del i kraften som bor i knoklene, den godt skjulte dødskraften, som egentlig, navnet til tross, er en slags livskraft, en livgivende energi som kan forløse potensialet vi alle, i større eller mindre grad, er i besittelse av. I noen kulturer har man forestillinger om at spisingen av levende barns knokler, er avgjørende for å forløse dødskraften. I andre tenker man seg at beinmargen er det viktigste av alt, siden den i noen henseende er i kjernen av ens kropp, godt skalket inne bak et hardt panser av beinmasse. Derfor suger man margen ut av barneknokler, forvisset om at den porøse massen inneholder nøkkelen til evig liv. Og man ofrer ens sterkeste ungdommer i hemningsløse blodsorgier, for slik å blidgjøre gudene. Det er slike kulturer vi stammer fra. Slik levde forfedrene våre i Norden for ti tusen år siden, og slik skal, om vi ikke tar oss i akt, våre etterkommere leve igjen om ti tusen år. I stjernelyset skal de stå, skuende opp mot sine guder, hamrende på pauker, spillende på basuner. Det skal gjalle i krigstrompetene. Med striper av blod smurt utover ansiktet, skal de påkalle krefter fra det hinsidige. Vindflagene skal blåse i fjærpryden de kroner hodet med, og de skal hutle seg sammen på kanten av en fjellskrent, vergeløse mot en natur som er uforståelig i sin brutalitet, uutgrunnelig i sin nådeløshet.

Våre fjerne forfedre levde i skogene. For seksti tusen generasjoner siden, klatret de ned fra trærne og slo seg ned på savannene. De reiste seg på bakbeina og fikk frigjort hendene til å bære ting, lage ting. De lagde redskaper som de bar med seg fra sted til sted, og med den oppreiste gangen begynte strupehodet å vokse. Stemmebåndene strammet seg og utstøtte andre lyder, mer komplekse lyder enn dem som tidligere hadde runget utover trekronene. De utvekslet ideer og erfaringer om dette og hint. Disse savanneapene lot seg ikke lett fossilisere, for de drakk mest fra små bekker, oppholdt seg sjelden ved vannhull de kunne falle i. Vannhullene var forbeholdt de store og farlige dyrene, så savanneapene tok ingen sjanser, de hentet vann i små oppkommer eller rislende åer hvor fossiliseringsmulighetene var marginale. I lys av dette er det ikke rart vi finner så få rester av våre forfedre. En sjelden gang hendte det jo likevel at en Australopithecus eller en annen hominid forvillet seg til et vannhull og falt uti, sank til bunns og ble dekket av slam og leire. Men det tilhørte unntakene. Regelen var at savanneapene holdt seg i tørre huler i skogkanten nattestid, subsidiært oppe i kronene på store løvtrær. Døden hadde de ikke noe forhold til; de hverken gravla, åt eller brant sine døde. Døden hadde ennå ikke trådt frem for dem som noe eget; slik livet heller ikke hadde det. De bare åt og formerte seg, uten alskens formeninger om abstrakte konsepter som liv og død og meningen med det hele. Å, for en salighet! Hvor gjerne skulle jeg ikke gitt avkall på min sivilisasjonstilhørighet for å få tre inn i en tilværelse blant edle villmenn! For livsstilssykdommene jeg led av, dem var det sivilisasjonen som hadde påført meg. Kun ved å fjerne meg fra samfunnet, kunne jeg atter finne tilbake til livsgleden, følelsen av allestedsnærværende mening. Kun ved å forlate samfunnet, kunne jeg bli frisk.

Det var Moholt kirkegård jeg pleide å vanke på. Mest kjent var den kanskje som åsted for innspillingen av musikkvideoen til den første singelen fra det banebrytende punkbandet Thee Queefmaster Crü, som herjet undergrunnsscenen i Trondheim tidlig på åttitallet. Kommunen fikk et svare strev med å rydde opp i gravskjendingen etter at bandet hadde gjort seg ferdig, og straffen ble så sviende at hele ensemblet umiddelbart gikk i oppløsning og gled inn i glemselen, kun husket av et fåtall inngrodde punkconnaisseurer med base på UFFA-huset. Det var en stor gravlund situert ved en hvit gammel trekirke med barokk ornamentering og skifertak, en nygotisk korskirke jeg næret sterke følelser for, siden jeg i den, i akkurat den kirken, kunne se Gud komme til uttrykk på en annen måte enn han gjorde i byens øvrige kirker. Han kom ikke til uttrykk som noen autoritær farsfigur, men snarere som en allestedsnærværende kraft som lik et signal fra det hinsidige ble fanget opp av det antennelignende spiret. Det grønne spiret kneiset over Brøsetvegen, som løp i en bue rundt Moholt på Trondheims østkant, ikke langt fra E6, kretsfengselet, en psykiatrisk institusjon og et rehabiliteringshjem for menn som banket opp sine nærmeste. Om sommeren kunne jeg legge meg på en benk i morgentimene, kikkende på småfuglene som vasket seg i en sølepytt. De grå spurvene vasket fjærdrakten ren i vannet, mens jeg stille iakttok dem fra mitt utkikkspunkt på en rød benk ved gangveien. Delvis skjult av en skinnjakke lå jeg der og betraktet disse skapningene, dinosaurenes fjerne etterkommere, som nå hadde sunket så lavt, så lavt. De margsplintrende brølene som ble utstøtt av deres forfedre var henfalt til den mest uskyldige kvitring. Hva fikk ikke evolusjonen seg til å gjøre? Hvor skamløs var den ikke i sin transformasjon av de stolteste livsformer? Skjønt, mutasjoner og naturlig seleksjon var ikke alene nok til å forklare artenes tilblivelse. Guddommelig inngripen var nødvendig, og jeg visste at både Gud og hans kanskje kjæreste undersått hadde hatt en finger med i spillet, under frembringelsen av de fleste arter vi i dag kan observere. Jeg åt en banan og kastet skallet bort til dem, så hvordan de spredte seg utover som en biesverm og gjemte seg i løvtrærne som flankerte alleen. Etter hvert søkte de tilbake til dammen, hoppende bortover grusen. Noen begynte kanskje å hakke på bananskallet, rive løs små gule biter som de gulpet i seg mens de nikket med hodene og kastet nervøse blikk mot meg, hele tiden vaktsomme, hele tiden påpasselige med å iaktta meg med svarte klinkekuleøyne.

            I ett sekund opplevde jeg å få øyekontakt med den ene fuglen.

            Noe, kanskje det nederste kammerset i hjertet mitt, åpnet seg. Fuglen hadde sett inn i sjelen min. Hva hadde den sett? Glede? Kulde? En salme om lidelsens broderskap?

Fjærene i de utspilte vingene lignet spantene i en båt.

Fuglen møtte blikket mitt igjen, holdt det fast.

Jeg vek unna, reiste meg, løp så fort jeg kunne, bort, bort, bort derfra, bort fra kirkegården, bort fra fuglene. Jeg taklet dem ikke, taklet ikke de svarte blikkene deres, de granskende små øynene som så inn i sjelen min, så hva jeg var lagd av.

Var fuglene gjenfødte mennesker? Mennesker som hadde dødd og tatt bolig i nye kropper? Mange kulturer hadde denne forestillingen, visste jeg. Det var noe med det svevende, det flyvende, som ble assosiert med sjelevandring, med sjelen som liksom fløt ut av konglekjertelen, ut gjennom neseborene, opp mot himmelen, hvor den, kanskje midlertidig, tok bolig i et eller annet flyvende vesen, ventende på atter å gjøre sin inntreden på den menneskelige scene.

Jeg pleide å være mye på Folkebiblioteket på Moholt, som lå like ved kirkegården. Ved stengetid ble jeg jagd ut, og da søkte jeg tilflukt i trappeoppgangen. Biblioteket lå i første etasje i et næringsbygg på fire etasjer. I kjelleren lå treningslokalene til Trondheim Fight Gym, hvor en gjeng ungdommer trente Mixed Martial Arts. Sparkene og slagene ga gjenlyd mellom veggene. Det var brusk som sprakk og knokler som gikk i stykker. Det var kropper som deiset i gulvet og kjøtt som møtte kjøtt til takten av kommersiell metal som ble pumpet ut av de infralydproduserende Paradigm Electronics-høyttalerne. Jeg hørte ropene og skrikene deres når jeg låste meg inn på handikaptoalettet utenfor, hvor jeg pleide å stå og betrakte speilbildet mitt. Det var et forlokkende bilde som åpenbarte seg i speilet. Et asymmetrisk ansikt med isblå øyne, rammet inn av rødblondt hår som stritt og uregjerlig falt ned langs tinningene og bølget seg innover mot de panneflate, nesten konkave kinnene. Kinnbeina mine var så tilbaketrukne at de overdimensjonerte øynene bulte ytterst på store utposninger som lignet rudimentene av tentakler, noe som ga ansiktet mitt et infantilt eller direkte neotent preg. Disse utposningene var dertil enda mer gustne enn den øvrige ansiktshuden, hvis fregner med årene var blitt så bleke at de nesten gikk i ett med omgivelsene, som om de tok i bruk en slags kamuflasje for å holde seg skjult. Det tilbaketrukne kjevebeinet var kapslet inn i fettvev og pløsete hud, noe som ytterligere forsterket det karakteristisk barnlige ved dette fjeset. Nesa var krum og skjev og porøs, med hudormer stikkende ut av den butte, overdimensjonerte tippen. Lenge kunne jeg stå slik og nyte synet av meg selv, for jeg eide ikke skam og hadde en av-og-på-forelskelse i mitt eget speilbilde. Jeg dro ut noen løse øyevipper og fjernet litt gul øyesand fra øyekroken. Så sto jeg lenge og vasket hendene for å få bort bakteriene fra de offentlige datamaskinene jeg minutter tidligere hadde hatt befatning med på biblioteket. Var jeg kåt etter å ha fått øye på en vakker pike på biblioteket, kunne jeg finne på å gjøre noe unevnelig. Men etter skjendingen vasket jeg meg alltid grundig, for jeg utsto ikke tanken på å gå rundt med kjønnslukt på hendene. Det var noe nederdrektig med denne lukten, noe vanhellig. En forbrytelse mot skaperverket.

            Forsiktig låste jeg meg ut av toalettet og snek meg opp trappene, med forhåpninger om å slippe å møte på en gjeng brander fra Fight Gym. I øverste etasje lå kontorene til Kirkelig Fellesråd, og det var utenfor deres dør jeg pleide å sitte. Jeg åpnet en bok eller skrev noen ord og fraser i en av de orange notisbøkene jeg til enhver tid hadde i lommen. Aldri møtte jeg folk som spurte meg hvorfor jeg var der, men i tilfelle kritiske spørsmål hadde jeg forberedt meg med et spesiallagd visittkort. ”Sertifisert inspektør fra Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet” sto det på visittkortet mitt, og det var med denne tittelen jeg ville presentere meg i fall noen skulle oppdage meg. ”Jeg er her for å utrede plasseringen av en ny kirke- og forskningsfasilitet” hadde jeg planlagt å si til den som måtte stille spørsmål ved mine intensjoner. ”Dette ser ut som et passende sted å anlegge en slik fasilitet. Hva? Notisboken? Jeg sitter her og tar notater om bygningens beskaffenhet.” Alltid var jeg glattkjemmet og alltid gikk jeg kledd i dress når jeg befant meg i toppetasjen i denne bygningen. Hvit skjorte, svart silkeslips med sølvnål og en svart, seksknappet, dobbeltspent svensk kreasjon fra Cavaliere. Men jeg fikk aldri bruk for disse pene klærne eller de innøvde frasene. I stedet ble jeg sittende i trappen, hvor jeg skrev noen ord i notisboken eller leste bøker jeg nettopp hadde lånt på biblioteket. Av og til hørte jeg noen som gikk i dørene nedenunder. Noen som kom ut fra kontorene til datafirmaet Optimetrix eller konsulentselskapet Brynhildsen & Sønn. Men ingen av dem tok notis av meg. De spankulerte bare over gulvet, ned eller opp en trapp uten å verdige meg et blikk. For dem var jeg usynlig, noe som gikk i ett med omgivelsene, en kameleon med perfekt kamuflasje. Dette, å ikke bli sett, var en opplevelse jeg ofte hadde. Folk overså meg – av frykt, overlegenhet, jeg vet ikke hva. Men det passet meg bra, for jeg likte å være usynlig, likte å gå i ett med omgivelsene.

            Bibliotekarene var alltid behjelpelige når jeg maste på dem. De utviste stor tålmodighet, var alltid høflige, vennlige. Av denne grunn hadde jeg skyldfølelse overfor dem, jeg følte jeg var for storforlangende, følte jeg krevde altfor mye av dem. Jeg ventet meg reprimander, refs; mente jeg fortjente det. Utallige ganger fikk jeg dem til å fornye bøkene mine, gjerne rundt femti stykker. Og jeg hadde mange nonkonforme bokønsker de kunne bryne seg på.

            ”Har dere virkelig ikke Austin Osman Spares Anathema of Zos?” kunne jeg finne på å si. ”Hvorfor ikke? Vet dere ikke at han var den betydeligste okkultist i forrige århundre?”

            Da pleide de å riste på hodet og si at de kanskje kunne fjernlåne den fra et annet bibliotek. Men søket ga ingen treff, noe jeg egentlig, i all hemmelighet, hadde gjort regning med. For jeg ville bare oppta litt av bibliotekarens tid, ha et påskudd for å snakke med dem. Jeg lente meg kjekt over disken mens jeg spurte om de hadde lest noe av Crowley eller Houellebecqs nyeste. På denne tiden var de mine eneste regelmessige samtalepartnere, og jeg gjorde hva jeg kunne for å hale ut tiden, forlenge samtalene så mye det lot seg gjøre. Det hendte jeg lot det falle en bemerkning om at jeg selv skrev en del for diverse blader, og at jeg sågar hadde et bidrag i en antologi de kanskje kunne låne meg. En av bibliotekarene jeg hadde snakket mest med var en tykk og kortvokst dame med briller og krøllete hår. På de få setningene jeg hadde vekslet med henne, forsto jeg at hun hadde svart humor og ikke var helt tapt bak en vogn. En gang hadde jeg derfor spurt henne:

            ”Har dere antologien La oss forandre jorda en dag?” Jeg hadde lent meg verdensvant over skranken, og tilføyd: ”Jeg har en novelle i den boka. Kom ut på Kagge nylig.”

            Eplekjekt trommet jeg en pekefinger mot skranken mens hun søkte på dataen.

            ”Nei,” sa hun. ”Den har vi ikke. Men jeg kan kanskje bestille et eksemplar til deg?”

            ”Neida,” sa jeg. ”Trengs ikke. Har et par gratiseksemplarer selv. Fikk dem jo fra forlaget.”

            Hun så på meg. ”Javel.”

            ”Vil dere ha et eksemplar? Dere kan få et? Eller dere kan kjøpe det?”

            Hun ristet på hodet. ”Det er ikke sånn det fungerer. Men du får snakke med ledelsen.”

            ”Hva med Liebhauss?” kunne jeg si. ”Har dere ikke bøker av Liebhauss? Hva med skolemassakrer? Columbine? Virginia Tech?”

En periode pleide det om lørdagene å være en søt vikar på Moholt bibliotek. Hun var på min egen alder, var slank og hadde bølgete kastanjefarget hår og røde lepper som bevret når hun snakket. Halsen var lang og tynn som på en sjiraff, uten et eneste gram fett under haken. Hun snakket med en mild, sårbar stemme, og i øynene hennes så jeg en kjærlighet for tenkning og lesekunsten og bankende lemmer.

            ”Har dere noen bøker om filosofi her?” spurte jeg henne en gang.

            ”Ja, det er her borte,” sa hun og pekte ivrig mot en hylle mens hun gikk mot den.

            Å, stemmen hennes var sonor og full av vibrato!

            ”Åja,” sa jeg og fulgte etter henne, selv om jeg allerede var innforstått med hvor filosofibøkene var plassert. Så plukket jeg ut en bunke bøker og ba henne om å registrere dem på meg. Utlånsautomaten ville jeg ikke bruke – den var jo en maskin, og maskiner ga meg hverken selskap eller glede. Det var mennesker jeg trengte, menneskelig kontakt, et blikk, noe uuttalt, en tvetydig spenning som ikke finnes i logiske kretser, blant elektroner som surrer rundt på en datachip, men som kun er å påtreffe i rommet som åpner seg mellom to mennesker lengtende etter noe de ikke riktig vet å sette ord på, noe ubestemmelig som ikke lar seg fange av de nomenklaturer vi har til rådighet. Og jeg merket at hun hadde lyst på meg. Etter stengetid satte jeg meg derfor på en benk i solen utenfor, ventende på at jenta skulle gjøre seg ferdig der inne. Det tok lang tid, så jeg begynte å snoke rundt bygningen, gå bort til busskuret inntil Brøsetvegen, speidende i alle retninger for å se om jeg kunne få øye på henne. Men nei, hun var ingensteds å se. Så jeg gikk tilbake til benken, satte meg ned og ventet mens jeg bladde litt i siste nummer av Illustrert Vitenskap og Sein und Zeit av Heidegger. Den svarte skinnjakken var varm i sollyset, den sprakk og jeg tørket svette fra pannen, kjente svetten svi i øynene, kjente lukten av varmt okselær som krakelerte. Hele tiden sendte jeg nervøse blikk mot inngangen, mens jeg nonchalant forsøkte å gi inntrykk av at jeg var dypt konsentrert om lesestoffet. Og der, der kom hun plutselig syklende. Ut av intet kom hun, som en flygende hollender, syklende på en svart kvinnesykkel med skranglende skjermer og hvinende kjede. Over parkeringsplassen og ned på gang- og sykkelveien. Gjennom tunnelen under E6. Jeg pakket sammen bøkene og gikk rolig etter henne. Passet på å gå helt casually, med store armslag og litt svingende hoftebevegelser. Dette var sjansen min, sjansen til å finne ut hvor hun handlet, hvor hun bodde. Sjansen til å komme nær henne, bli kjent med henne, bli sammen med henne, flytte inn hos henne, stifte familie, kjøpe hund, oppvaskmaskin, bil, få meg ni-til-fire-jobb og en trygg fremtid med en kvinne jeg elsket.

Plutselig kom hun syklende tilbake samme vei, stirrende på meg.

Jeg passet på å ikke møte blikket hennes, passet på å gå helt rolig og uanfektet videre, oppover gangveien mot Voll studentby. Jeg hadde sett henne før, på Universitetsbiblioteket på Dragvoll, hvor jeg pleide å vanke. Hun studerte et eller annet, jeg tippet nordisk eller litteraturvitenskap på høyt nivå. Hun hadde det ansiktet de får, disse studentene når de kommer mot slutten av mastergraden. Dette sårbare og innforståtte ansiktet som gir deg inntrykk av at de bærer hele verden på sine skuldre. Og nå var alt altså spolert mellom oss. Nå hadde jeg ødelagt alle sjanser, for blikket hennes idet hun passerte meg på sykkelen, det var ikke et blikk til å ta feil av. Det var et blikk som sa: Du er en taper, en stalker, jeg hater deg, få deg et liv. Ved Voll Gård stoppet jeg og kikket på hestene. De vrinsket og steilet, slengte på de lange mânene og galopperte bortover jordet, hvis muld var oppsparket og føyd sammen med gresset i brune klaser som lå strødd utover det hele. Det så ut som en flokk jordrotter eller muldvarper hadde herjet der.

            ”Iiih-hi-hi-hi-hi!” kunne en av hestene finne på å si, hvorpå en annen svarte: ”Iiih-hi-hi-hi-hi!” Og så fulgte det en samtale mellom disse hestene, som gjerne bestod av utsagn av typen ”Iiih-hi-hi-hi-hi!” eller ”Hii-ih-ih-ih!”. Ofte pleide jeg å stå som hypnotisert og lytte til dem, lent over innhegningen som omkranset hele gården. De brune kroppene glinset i sollyset, våte av svette. Veldefinerte muskler som jobbet og jobbet, som aldri var i ro. Et betagende muskelspill under det brune skinnet. Slik forløp timene mine, slik gikk dagene og ble til uker og måneder som ble til år i denne byen jeg ikke klarte å forlate, denne byen som gravde seg inn i sjelen min og slo rot der inne et sted, i konglekjertelen kanskje, slo rot og bredte ut sine grener og blader mens en liten bit av meg døde hver eneste dag.

Kiwi på Moholt var favorittbutikken min, for der jobbet jenta jeg var forelsket i. Å, hun var søt! Den nette lille kroppen svinset over gulvet, og hun smilte alltid til meg. ”Hei!” sa hun med lysende øyne og et bredt smil. Hun var så vennlig at det var vondt å se på henne, jeg følte meg syndig, ikke verdig til å iaktta noe så fullkomment som de myke ansiktstrekkene hennes, det mørkebrune håret, den porselensaktige huden.

”Heisann,” sa jeg og nikket. ”Er det mulighet for å få seg jobb her?”

            ”Da må du nok snakke med sjefen,” sa hun og smilte mens hun ga meg vekslepengene.

            Jeg må forlenge samtalen, tenkte jeg. Må få bedt henne ut. Hun liker meg. Vi må ta en pils en kveld.

            ”Egentlig er jeg jo skribent,” sa jeg. ”Men jeg kunne trenge litt ekstra penger. Takk. Jeg skal spørre ham.”

            Hun så på meg. Jeg fylte varer i posen, sa hadet og gikk ut døra, med lemmet bankende i buksa, forbannende meg selv, min egen utilstrekkelighet. Hvorfor kunne jeg ikke være litt modigere? Hvorfor kunne jeg ikke bare spurt henne?

            Ha det fint! hadde hun sagt en gang. Ha det fint!

            Ikke ha det bra, ikke hadet godt. Men ha det fint!

            Og hun hadde sett på meg, hadde holdt blikket mitt og smilt så inderlig og varmt at ryggraden min smeltet og rant ut av kroppen. Som et bløtdyr hadde jeg vagget ut av butikken, med brennende hjerte, med en påtrengende lyst til å snu og omfavne henne, bli kjent med henne, flytte inn hos henne, få barn, kjøpe tørketrommel, dra på Sydenferier sammen, skape en fremtid, finne en felles plattform å stå på, finne felles verdier som kunne knytte oss sammen i et evigvarende skjebnefellesskap, med alt hva det ville medføre av uventede gleder og sorger, med plutselige blaff av ulykke midt i en vedvarende strøm av svir og vederkvegelse.

            Av en eller annen grunn handlet jeg ikke så ofte på Kiwi. Det var Rema, som lå hundre meter unna Kiwi, jeg pleide å oppsøke for å finne dagligvarer. Der var sortimentet litt større, og en lang stund hadde det også jobbet en jente jeg fant forlokkende og mystisk der. Kom jeg inn og fikk øye på henne, visste jeg at jeg måtte handle strategisk. Jeg måtte plukke ut de rette varene, de som ga inntrykk av at jeg var en vellykket mann, en person med suksess. Da holdt det ikke å kjøpe det billigste kneippbrødet eller en kjip frossenpizza. Nei, jeg måtte kjøpe vaktelcarpaccio og eksotisk frukt og råvarer som viste at jeg var en gourmet og en connaisseur. Og varene måtte jeg plassere i riktig rekkefølge på rullebåndet. Det mest fornedrende, om det nå var en klase bananer eller en pose appelsiner, plasserte jeg i midten, slik at det skulle være anonymt. De nest beste varene la jeg foran, og det aller beste sparte jeg til slutt, siden det var disse varene som ville brenne seg fast i minnet hennes, disse varene hun for alltid ville assosiere meg med. Selv om køen ved kassen hennes som oftest var lengre enn ved de andre kassene, måtte jeg alltid velge hennes når hun var der. Og jeg pleide alltid å be om en stor pakke kondomer, ekstra store, helt til slutt. Slik sikret jeg at sisteinntrykket hun fikk av meg når jeg slentret bedagelig ut av lokalet, var at jeg hadde et aktivt sexliv og var en vellykket ung herremann med stort lem. Toalettpapir kunne jeg aldri finne på å kjøpe når hun var der, for da ville hun fått uheldige assosiasjoner. Hun ville assosiert meg med avføring og skittenhet, noe jeg ikke kunne være bekjent av. Derfor passet jeg på å legge toalettpapirinnkjøpene til de dagene hvor hun ikke var på jobb.

            En gang så jeg henne stå borte ved kjøledisken hvor de hadde smør og andre meierivarer. Det falt meg inn at jeg kunne trenge litt makrell i tomat, noe jeg aldri hadde smakt før, for det ville sikkert virke imponerende på henne. Makrell i tomat var jo kjent for å være ganske sunt, og ved å kjøpe slike varer uttrykte jeg en helsebevissthet, jeg viste at jeg var opptatt av å ta vare på kroppen min. Så jeg gikk bort til henne og kremtet.

            Hun snudde seg. De store blå øynene hennes stirret på meg.

            ”Unnskyld,” sa jeg. ”Hvor har dere makrell i tomat?”

            ”Det er her borte,” sa hun og pekte mot en reol hinsides frysediskene. Hun begynte å gå. Jeg fulgte etter.

            ”Her,” sa hun da hun omsider var fremme ved en hylle full av gule tuber. Hun rakte meg en tube.

            ”Dere har det ikke på boks?” Jeg mønstret den gule beholderen.

            Hun ristet på hodet. ”Bare på tube.”

            Ansiktet hennes var smalt og engleaktig; øynene store og omkranset av dukkevipper. Jeg funderte på hva jeg skulle si. Det måtte være noe viktig, noe som fremstilte meg i et fordelaktig lys.

            ”Øh,” sa jeg. ”Kondomer … ekstra store. Hvor har dere dem? De største pakkene?”

            Hun så på meg og pekte. ”De er borte ved kassene.”

            ”Åja. Må handle inn til helga, serru. Må ha noen pakker. Den største størrelsen.”

            Hun så på meg uten å si noe.

            Jeg kremtet. ”Vel, du får ha takk for hjelpen. Jeg stikker bort til kassene og handler inn noen kingsize-kondomer.”

            Hun snudde seg og gikk i retning kjøledisken. Tankene raste gjennom hodet mitt.

            ”Du forresten,” sa jeg.

            Hun snudde seg mot meg igjen. ”Ja?”

            ”Har dere noen boksehansker? Eller andre slåssehansker? Jeg driver med kampsport, serru, og trenger noe skikkelig utstyr. Utstyr som tåler en trøkk.”

            ”Vi har ikke det. Se i en sportsforretning.” Hun snudde seg igjen.

            ”Okay …” sa jeg og gikk mot kassen.

            Alltid passet jeg på å bære varene i favnen, siden det var feminint å gå med handlekurv og vogn. Hadde jeg svinset rundt med en av de blå kurvene deres, hadde jeg trolig lignet en jentunge, og da ville hun i hvert fall ikke higet etter meg. Som en ekte mann plukket jeg derfor med meg den ene varen etter den andre i hendene. Etter hvert som hendene fyltes opp foldet jeg armene sammen til en slags kurv, som jeg tømte nonchalant på rullebåndet når jeg endelig nådde kassen. Etter at denne provisoriske kurven var tømt, sorterte jeg varene på den mest hensiktsmessige måten, i riktig rekkefølge – det mest imponerende til slutt, som dermed brant seg fast i kassajentas hukommelse og ble det hun fra da av assosierte meg med. Og jeg passet alltid på at varene tok mest mulig plass, at kontaktflaten med båndet var størst mulig, siden jeg dermed signaliserte autoritet, at jeg var en mann som krevde å bli hørt og sett. Melkekartonger måtte ligge på langs på båndet, og aldri parallelt, alltid én og én etter hverandre, med godt mellomrom. Dette var en detalj jeg visste kunne være utslagsgivende for hvordan jeg ble oppfattet, så jeg var påpasselig med aldri å glemme den.

            Rett før kondomene og de sunneste matvarene pleide jeg å plassere en skriveblokk, noen små notisbøker og en pakke med de dyreste kulepennene de hadde. Dette for å signalisere at jeg ikke bare var en kroppens og lidenskapenes mann, men også en mann av Ånden, en som skjøttet sitt intellekt og hadde interesser som strakte seg utover det rent fysiske. Slik gjorde jeg meg selv sammensatt, noe som garantert virket tiltrekkende på jentene. Jeg var en enigma, en gåte de ble liggende nattevåken og fundere på. Hvem er han egentlig? tenkte de sikkert der de lå og svettet mellom laknene. Herregud, så kompleks han er! Så sammensatt og kryptisk. Unntaksvis hendte det også at jeg midt inne blant varene la siste nummer av Vi Menn, for å signalisere at jeg tross alt var folkelig, ikke bare en intellektuell tåkefyrste som satt i sitt elfenbenstårn, skuende foraktfullt ned på plebeierne. Dessuten hendte det at jeg skrev erotiske noveller for Vi Menn, og dette faktumet fikk jeg en gyllen anledning til å påpeke når jentene dro bladet foran sensoren som registrerte prisen.

            ”Jeg har med en novelle i det nummeret,” kunne jeg finne på å si, ganske nonchalant.

            ”Jaha?” sa jenta og så på meg, spørrende.

            ”Ja. En erotisk en. Jeg lever av å skrive erotiske noveller for Vi Menn. Og Cupido.”

            Hun så på meg og sendte bladet videre nedover båndet. ”Så fint da.”

            Det hendte at jenter ble imponert av skrivegeskjeften min. En gang hadde jeg oppsøkt Dragvollkjelleren på Moholt studentby, et festlokale for humaniora- og samfunnsvitenskapstudentene fra campus Dragvoll. Jeg hadde gått dit alene, med nervene skjelvende i en engstelse som ble oppløst idet jeg fikk kjøpt meg en pils og satt meg i en sofa, hvor jeg ganske snart ble høy på meg selv. Uanstrengt hadde jeg presentert meg for jentene der, sagt at jeg skrev erotika, først til et par stygge jenter jeg ikke hadde lyst på, så til en litt finere en, rødhåret og liten og nett, som ikke klarte å skjule interessen sin. Overspent satt hun og nikket og lyttet til meg mens jeg la ut i det vide og brede om hva jeg skrev. Selv studerte hun geografi, jeg lyttet og nikket og kom med oppfølgingsspørsmål, uten å virke altfor interessert. Venninnen hennes, mye finere enn henne, satt og så på oss mens hun nå og da kniste og hvisket noe til en annen jente. De snakket om oss, snakket om hvordan den rødhårede jenta, Berit, nå hadde gitt seg hen til en taper. Men det fikk ikke Berit til å vakle i sin besluttsomhet, for minutter senere satt hun på fanget mitt i en stol og prøvde å kline med meg. Hun bøyde seg ned mot meg, lukket øynene, skilte leppene. Men jeg skjøv henne unna, var ikke full nok til å kline med henne, og jeg spilte hard to get. For jeg hadde lest Neil Strauss’ The Game, sjekkebibelen, hvis sentrale tese var at menn måtte snu om på kjønnsrollene, ikke lenger betrakte damene som prinsesser eller premier man skulle vinne, men snarere betrakte seg selv som prinser eller premier det var damenes jobb å vinne.

            Det gikk som det måtte gå. Hun ble sur på meg, trakk seg unna. Senere søkte jeg på navnet hennes i NTNUs database, fant mailadressen hennes og kontaktet henne. Hun svarte aldri.

Jenta på Kiwi visste jeg ikke navnet på; jenta på Rema het Natalie. Dét hadde jeg funnet ut ved kløktig og kreativ bruk av Facebook, hvor jeg også hadde lagt henne til som venn på en av pseudonymprofilene mine. Men etter hvert ble det sjeldnere og sjeldnere å se henne på butikken, og jeg begynte å oppsøke andre butikker for å se etter andre jenter. Kiwi gikk jeg også innom fra tid til annen, og jeg forsto sant å si ikke hvorfor jeg gjorde det såpass sjelden. Hver gang jeg traff den søte jenta der ble dagen min lysere, og livet fikk noe som lignet på et skinn av mening. Smilet hennes varmet meg i flere timer etterpå. Men det var også et ris bak speilet – savnet etter henne formørket nettene mine, jeg ble liggende våken og forbanne meg selv for å være for feig til å ta kontakt. Kanskje det var derfor jeg tross alt ikke besøkte Kiwi så ofte?

En sen lørdagskveld en vinter, oppdaget jeg at jeg var tom for dasspapir. Til min forskrekkelse så jeg at jeg ikke hadde tørkepapir heller. Søndagsåpne butikker fantes ikke i nærheten, og på mandag var det helligdag. Klokka var allerede kvart på elleve, og eneste butikk i nærheten som holdt åpen så lenge, var Kiwi Moholt. Jeg tok på meg ytterjakken, snørte på meg vinterskoene og gikk ut i snøføyka. Team Trafikk, byens nederdrektige busselskap, streiket mot at byens kollektivtransport skulle legges ut på anbud, så jeg måtte løpe gjennom snøfokken for å rekke Kiwi innen stengetid. Snøen pisket mot ansiktet mitt i den harde nordøsten der jeg løp bortover mot Lohove og ned til Moholt. Et par minutter før det stengte kom jeg inn i det varme lokalet, og hvem fikk jeg øye på der, om ikke den søte jenta? Hun satt for seg selv i kassa nærmest veggen; den andre var tom. En annen kvinnelig ansatt drev med vareopptelling blant krydderet. Jeg ristet av meg litt snø mens jeg funderte på hvordan situasjonen skulle angripes. Nervøst gikk jeg gjennom bommen og navigerte mot hyllene med toalettpapir. Hvordan skulle dette gå? Hva skulle jeg gjøre?

Plutselig slo det meg: Jeg kunne jo kjøpe vanlig tørkepapir!

            Jeg gikk mot hyllene hvor tørkepapiret var lokalisert.

            Det går bra, tenkte jeg. Det går bra.

            Jeg nærmet meg. Der var hyllene. Der skulle papiret ligge.

De var tomme …

            Bannende innvendig gikk jeg tilbake til toalettpapirhyllene og kastet et blikk på klokka. Tiden var i ferd med å renne ut. Jeg rasket med meg en pakke med det dyreste papiret, og gikk bort til kjøttdisken, hvor jeg plukket opp to pakker indrefilet av frittgående struts, det dyreste kjøttet de hadde. Fra krydderhyllene tok jeg en dåse tibetansk safran. I fruktdisken plukket jeg med meg en pose hvite trøfler fra Nord-Italia. Vel fremme ved kassa anrettet jeg varene annerledes enn jeg pleide. Toalettpapiret la jeg på først, med etiketten nedovervendt. Så danderte jeg pakkene med strutsefilet oppå den, liksom for å skjule det uhellige dasspapiret. Kanskje hun ikke la merke til at det var dasspapir jeg kjøpte. Kanskje hun trodde det var helt vanlig tørkepapir. Hun var sikkert trøtt såpass sent på kvelden, etter en hard arbeidsdag. Safranen plasserte jeg rett foran papiret; trøflene rett etter, siden disse var det mest imponerende.

            ”Hei!” sa hun og smilte, rød i kinnene.

            ”Heisann,” sa jeg og trommet fingrene mot rullebåndet. Det knakte i hjernen min.

            Hun løftet toalettpapiret, snudde det og betraktet logoen.

            ”Det er til en … kompis av meg,” sa jeg og nikket mot Lambi-logoen. ”Skal bort til ham etterpå.”

            Hun så på meg. ”Okay …”

            Hva skulle jeg si? Hva skulle jeg si?

            ”Øh … Kondomer? Ekstra store? Jeg trenger et par pakninger. De største. Blir jo langhelg nå, vettu. Mye som skjer.”

            Hun rødmet og smilte. ”Greit.” Hun snudde seg mot kondomhylla, gransket den inngående, lot blikket vandre fra den ene typen til den andre. ”Vi har visst bare én størrelse … Vanlig. Holder det?”

            Jeg ristet på hodet og rakte henne en krøllete seddel. ”Nei, da får det heller vente. Har vel igjen noen pakker hjemme. Får håpe det holder.”

            Hun smilte og så på meg, ga meg vekslepenger og en bærepose.

            Jeg puttet varene i posen og skulle til å si adjø da en tanke slo meg.

            ”Øh …” sa jeg. ”Har dere håndjern? Eller en pisk? En nihalet katt?”

            Hun stirret på meg. Smilet falt sammen. Kinnene ble bleke. ”Det har vi ikke.”

            ”Har dere ikke noe sexleketøy? Hva med glidemiddel?”

            ”Vi selger ikke sånne ting.” Hun så på klokka. ”Men nå har vi stengt.”

            Den andre kvinnelige ansatte gikk bort til døra og stilte seg opp, klar til å låse den.

            ”Greit,” sa jeg. ”Hadet bra.”

            ”Hadet.” Hun snudde seg bort.

            Hva tenker hun ikke om meg nå, tenkte jeg mens jeg gikk ut i snøstormen. ”Til en kompis” … Med toalettpapir og kondomer … Kanskje hun trodde jeg var homse. Det var egentlig likså greit, da trengte hun i hvert fall ikke frykte at jeg skulle legge an på henne.

Vel hjemme la jeg de nye kondomene sammen med de andre. Jeg hadde etter hvert bygget opp et anselig lager av kingsize-kondomer. Jeg hadde samlet dem i en stor bolle som sto midt på stuebordet slik at de var godt synlige, i tilfelle jeg skulle få besøk. At jeg aldri fikk besøk var en uviktig detalj. Det kunne jo hende at det en vakker dag ville komme noen, og da var det best å være forberedt. I tillegg til kondomer, en nihalet katt og håndjern, hadde jeg en replika av en hodeskalle, kjøpt av en fyr jeg hadde gått på kunstskole med. Over sofaen hang en akt jeg selv hadde malt da jeg studerte ved denne privatskolen i Steinkjer. Den var malt i olje, i dramatiske, Caravaggio-aktige kontraster, og forestilte en kvinne som sto i kontrapost med lukkede øyne. Hun var vakker, og jeg hadde høstet mange komplimenter for bildet, som utvilsomt var dyktig malt. I tre år hadde jeg bodd i Steinkjer før jeg kom til Trondheim, og disse årene hadde etterlatt varige sår i sjelen min.

En stund, mens jeg var i alvorlig pengenød, hadde jeg leflet med tanken på å starte kunstskole i leiligheten. Jeg skulle rekruttere elever via en forseggjort nettside, og så skulle de betale for å gå i lære hos meg. Elevene skulle veksle på å stå modell, og jeg skulle skolere dem i den klassisk-figurative sight-size-metoden, hvor naturalistiske gjengivelser av virkeligheten var i førersetet. De skulle male byster og akt, portrett og stilleben, alt etter hvor langt de var kommet i opplæringen. Håpet hadde vært at jeg skulle finne noen lærenemme, yndige sylfider som kunne bli disiplene og elskerinnene mine. Men nå var denne planen lagt på is, uvisst av hvilken grunn.

            Jeg puttet strutsekjøttet og trøflene i kjøleskapet, selv om jeg var usikker på hvordan trøfler egentlig skulle oppbevares. I butikken hadde de jo ligget i romtemperatur – kanskje de tok skade av å kjøles ned? Jeg ble stående og grunne på hva jeg skulle gjøre med kjøttet. Skulle jeg kanskje steke en strutsefilet med det samme? Med fingrene trommende mot kjøleskapsdøren sto jeg slik en stund og stirret på filetpakken, som om den skulle skjule en eller annen dyp, verdensomkalfatrende sannhet, liksom den selv skulle kunne fortelle meg hvilken skjebne den foretrakk, og når denne skjebnen skulle fullbyrdes. Så oppdaget jeg at jeg hverken hadde margarin, smør eller olje, og da var saken avgjort – strutsekjøttet fikk vente noen dager. Jeg åpnet pakken med trøfler, tok ut en og sniffet litt på den. Den luktet ingenting. Jeg vridde og vendte på den i hånden, gransket den rynkete overflaten og klemte på den. Den ga etter, hadde en svampaktig konsistens. Jeg la den tilbake i pakken og smurte på noen knekkebrød med brunost, som jeg skylte ned med et glass Nesquick. Så gikk jeg og la meg.

           

Det hendte at jeg runket når jeg våknet etter en lang søvnøkt. Men det forutsatte at jeg fikk opp pikken. Kun unntaksvis våknet jeg med morrabrød, noe som kanskje kunne tilskrives det faktum at jeg kun unntaksvis våknet om morgenen. Vanligvis la jeg meg i morgentimene, og våknet en gang utpå ettermiddagen, om kvelden eller – noen ganger – rundt midnatt. Døgnrytmen min roterte som et hjul, og jeg ante en slags regelmessighet i denne rotasjonen, et overordnet mønster som var forankret i biologien min. Gjennom langvarig introspeksjon hadde jeg nådd den kjensgjerning at jeg var biologisk utviklet til å leve på en planet med tjuefem, ikke tjuefire, timer i døgnet. Antageligvis hadde jeg en mutasjon som var recessiv og stammet fra den tiden da mine fjerne forfedre var aper på Afrikas savanner, da jordrotasjonen var tregere og døgnet derfor var nærmere tjuefem enn tjuefire timer. Denne mutasjonen hadde vært en gunstig evolusjonær tilpasning den gangen, men i vår tid og vårt rotterace av et samfunn, var den selvsagt håpløst arkaisk og kontraproduktiv, på linje med genet som kodet for trangen til fett og raske karbohydrater, denne uhellsvangre tilbøyeligheten ansvarlig for den såkalte fedmeepidemien som herjet vår sivilisasjon. Kanskje hadde døgnrytmemutasjonen hoppet over en og annen generasjon, før den endelig altså hadde endt opp i meg, som en atavisme, et evolusjonært gjenferd. Jeg sov dårlig i døgnets mørke timer – sovehjertet mitt fungerte alltid best på formiddagen. Når døgnet var snudd slik at jeg la meg i syv- eller åttetiden på kvelden, pleide jeg å våkne allerede rundt ett på natten, og da fant jeg det ofte umulig å sovne igjen – noe med mørket gjorde det vanskelig å få tilstrekkelig ro i sjelen. I stedet ble jeg liggende våken og lese i en eller annen bok, som lå i en av stablene som gjerdet inn senga. Jeg leste helst et par dusin bøker parallelt, noe som medførte at jeg sjelden ble ferdig med en, og som oftest måtte levere dem tilbake til biblioteket før de var halvlest.

Fra leiligheten min var det kort vei til marka. Det tok fem minutter å komme seg til nærmeste lysløype, en bred sti av grus som ledet strake veien opp i barskogen. Jeg satte pris på boligens landlige beliggenhet, for naturen elsket jeg. Vederkvegelsen jeg fikk ved å ta beina fatt og la dem bære meg opp i skogen, med alt hva den hadde av mørke og hemmeligheter, var noe jeg aldri fikk nok av. Og jeg hadde ofte ærender der oppe, ærender som tok meg forbi høyspentledninger, skur og stabler med striesekker fulle av ved. Kniplingsverket av grener over stien forhindret solen i å trenge ned til meg som annet enn et gepardmønstret nett av lysende punkter, varierende i størrelse, her og der små som maskene i et sildegarn; andre steder mer lik av solen opplyste kratre på månens overflate. De av is innkapslede småsteinene knaspret under skoene mens føttene bar meg stadig mer rytmisk, mer taktfast innover i marka, mot gjørmepølen som var destinasjonen min. Klakk-klakk-klakk lød det fra ryggsekken mens jeg forserte røttene som strakte seg over stien lik en kjempeblekkspruts tentakler eller Medusas hår. 

Jeg tok ikke knokler fra andre enn virkelig gamle graver som uansett var dårlig vedlikeholdt og hvor eventuelle gjenlevende slektninger neppe var årvåkne nok til å oppdage noe mistenkelig. Uansett var jeg som regel påpasselig med å grave igjen og legge gresset pent på plass når jeg var ferdig, og eventuelle blomster inntil steinen passet jeg på å la være urørt. Det hendte likevel at jeg måtte gå tilbake til en grav natten etter et tokt, for å rydde opp etter meg, plante nye blomster, stagge samvittigheten som gnagde på nervene mine. Denne botsøvelsen fikk meg alltid til å føle meg bedre, den renset meg og minnet meg på at jeg tross alt var et godt menneske, at jeg ikke var fullstendig forrykt eller blottet for følelser.

Den gravlagtes navn var utslagsgivende for hvorvidt jeg åpnet en gitt grav. Jeg gikk etter navn som hadde et eller annet ved seg, noe mystisk og forlokkende med patina og historisk sus. Navnet måtte gi meg assosiasjoner til svunne tider, det måtte gi gjenklang i noe dypt inni meg, noe jeg ikke riktig visste hva var. Derfor endte jeg som regel opp med gammeldagse navn, som Olga eller Peder eller Adolf. En gang åpnet jeg en grav hvor det bare sto et kors i tre. Ingen blomster, ingen gravskrift, ikke engang årstall, bare den avdødes navn. Greger. For et fantastisk navn! Hvordan hadde han vært? Jeg funderte på dette mens jeg stakk spaden i jorden og tok det første taket. Hadde han vært ondskapen selv, siden ingen hadde funnet det bryet verdt å gi ham noen hedersord, siden han hadde blitt avspist med et simpelt trekors? Hadde han vært en hardbarket kriminell, en voldsmann, en morder? Jeg støtte spaden ned i jorden, igjen og igjen, kastet opp muld, tørket svette av pannen, tenkte mer på hvem han hadde vært.

Klank.

Spaden støtte mot noe.

Jeg rettet lommelykten mot det umiskjennelige skittenhvite. Knokler. Ikke noe tre. Ikke engang en kiste hadde han blitt verdiget. Jeg tok opp et kranium, gned fuktig jord av det, så at det var deformert, at det hadde byllelignende utvekster på issen og pannen. Kinnbeina var store, markerte, med ellipseformede hull til nerver og muskelfester. Underkjeven kraftig, tennene store som skovler, hjørnetennene spisse og krumme som sabler.

Det var et heslig kranium, et jeg senere skulle komme til å pulverisere og bruke i et rituale til ære for noen som skulle bli viktig for meg. Så mørk var denne okkulte gjerningen, at den krevde de mest nederdrektige knokler jeg kunne få tak i.

Jeg tok til venstre, over en myr arrete av traktorspor. De fiskebenmønstrede sporene var fulle av is, som ga etter når jeg tråkket ned i dem. Tynne flak av karamellisert sukker som gikk i stykker. Tuer med røsslyng og småbjønnskjegg og skogstjerne løp oppover skråningen mot en åskam som omkranset myra. Krokete furutrær sto rødbrune på toppen, stive som statuer i fraværet av vind. Klakk-klakk lød det fra sekken mens jeg hoppet fra tue til tue, oppover mot åskammen, hvis bakside lå badet i sol som tinte opp de isete gule gresstråene skoene mine snart la flate mot marken. Det kuperte terrenget som åpenbarte seg bak åskammen, ledet strake veien mot mitt hemmelige lille sted. Skjult bak den tette skogen som lente seg mot en fjellvegg, lå en liten kulp. Dit skulle jeg.

            Langt der fremme fikk jeg øye på noe i bevegelse. En kvinne med en hund.

            Klakk-klakk lød det fra sekken.

            Hun kom mot meg. Hunden begynte å gjø.

Klakk-klakk.

Jeg kremtet og kjente svetten ta form i håndflatene.

”Ute og går tur?” sa kvinnen og løftet en hånd for å skjerme øynene.

”Er fare for det,” sa jeg.

Hunden halte og dro i båndet, strakte seg etter meg mens den været i lufta. ”Såja, Urac.”

”Fin hund.”

”Takk. Han er en riesenschnauzer.” Hunden sniffet, nærmet seg meg. ”De har uvanlig god luktesans.”

Jeg nikket. ”Vel, jeg får komme meg videre. Må rekke noe.”

”Hadet.”

”Hadet bra.”

Hunden snudde seg etter meg, strakte seg etter sekken, halte og dro i båndet mens eieren prøvde å stagge den. Jeg rygget unna, det gikk skjelvinger gjennom meg, jeg stirret på hunden, prøvde liksom å styre den med blikket. Men den slet seg løs og kom styrtende etter meg, til kvinnens fortvilelse. Jeg satte på sprang, løp så fort beina kunne bære meg.

”URAC!” ropte hun. ”Slem hund!”

 Før jeg visste ordet av det hadde hunden overmannet meg og lagt meg i bakken. Den gnagde på sekken min mens jeg basket med armene og prøvde å føyse den vekk. Til ingen nytte. Så kom kvinnen løpende og fikk tak i beistet.

”Beklager virkelig,” sa hun. ”Han pleier aldri å oppføre seg sånn.”

”Det går bra,” sa jeg, stavret meg på beina, tørket støv av buksa.

”Det må være noe i sekken din han reagerte på.”

”Rart med det. Adjø.” Jeg løftet en hånd og gikk.

Endelig kom jeg til gjørmepølen min. Jeg hadde fått Dagfinn, en kamerat fra NTNU Gløshaugen, til å måle oksygeninnholdet med en optode og en lambdasonde, og funnet ut at det var godt under normalen, lavt nok til å preservere knokler i uoverskuelig fremtid. Forhåpentligvis sank beina til bunns i pølen. Forhåpentligvis ble de liggende der mens gjørme og leire langsomt størknet og ble til sedimentære bergarter over dem. Dette ville trolig fossilisere knoklene. En gang om noen millioner år, når menneskene for lengst var døde, ville representanter for en annen intelligent dyreart – eller kanskje avanserte roboter – snuble over dem når de var ute på en ekskursjon. De ville få øye på noen merkelige mønstre i en sammenfoldet bergvegg med sandstein og konglomerater, lag på lag, og så ville de med dertil egnede instrumenter begynne å hakke løs disse fossile knoklene. I laboratorier ville de granske dem med Kalium-argondatering eller andre dateringsmetoder, de ville fastslå alderen, kanskje finne noen molekyler bevart DNA, sekvensere det og fastslå menneskeartens genetiske beskaffenhet. Det ville vekke oppsikt i forskningsmiljøer og fremtvinge nye hypoteser om robotenes opphav. Et paradigmeskifte ville kanskje finne sted. Langsomt, motvillig i starten, ville forskerne som holdt fast ved den gamle hypotesen, måtte bite i det sure eplet og akseptere at disse funnene medførte en radikal omveltning av hele virkelighetsforståelsen deres. Sensasjonsoverskriftene ville være mangfoldige i mediene deres, og oppdagerne ville høste heder og ære.

Eller kanskje det ikke ville gå slik. Kanskje det aldri ville komme noen etter oss. Kanskje knoklene ville forvitre mens årmillionene kom og gikk, dyrearter døde ut og nye kom på banen – men ingen som var intelligente nok til å utvikle vitenskap, til å grave i jorden og hugge i fjellet, til å tyde tegn i naturen og forstå at knoklene var noe annet enn et tilfeldig mønster i bergveggen, mer enn en helt unyttig ansamling av streker og tegn. Uansett måtte jeg gjøre min del av jobben. Jeg var forpliktet til det. For ingen andre var villige til å påta seg denne oppgaven. Ingen jeg kjente til drev med noe tilsvarende, så da var dette en bør som måtte tynge mine skuldre, det pålå meg å yte min skjerv – siden alle andre nektet å ta tak i dette problemet, siden ingen overhodet hadde tenkt at dette var et alvorlig problem som det snarest måtte ryddes opp i. Så jeg ytte min skjerv uten å mukke. Månedlig tok jeg med meg noen knokler fra Moholt kirkegård. Når ingen så på slapp jeg dem ned i pølen og håpte at de skulle synke til bunns og bli bevart av naturens egne konserveringsmekanismer.

Så også denne gangen.

Mens jeg stirret ned i pølen så jeg knoklene bli slukt av den mørkebrune gjørmen. Store gassbobler steg opp til overflaten, hvor de utvidet seg og sprakk. En eim av svovel steg opp fra pølen. Fuglene, som hele tiden hadde sittet og iakttatt det som utspilte seg, sluttet med ett å synge. Solen forsvant bak en sky, og hele landskapet antok en mørk karakter, som om Guds egen hånd la seg over verden. Stillheten var urovekkende og total. Hutrende gikk jeg bort derfra.

Stadig oftere la jeg handleturene til Kiwi, i håp om å bli kjent med jenta som jobbet der. Natalie var tydeligvis borte fra Rema, så jeg hadde ingen grunn til å gå dit lenger. Men de sunne og dyre matvarene jeg kjøpte, begynte å tære på lommeboka. Jeg tjente jo ikke akkurat godt som frilansskribent – Vi Menn betalte tre og et halvt tusen for en erotisk novelle – så det var måte på hvor mye vaktelpostei jeg kunne ta meg råd til. Derfor begynte jeg etter hvert å handle billigere matvarer, og jeg trappet ned kondominnkjøpene. Jeg kjøpte bananer og gulrøtter fra First Price, og toliterskartonger med appelsinjuice fra samme produsent. Kvaliteten var selvsagt så som så, men i det minste signaliserte jeg fortsatt at jeg hadde en sunn holdning til livet og kroppen min. Av og til klarte jeg å få øyekontakt med jenta, og hun smilte alltid til meg. Riktignok pleide hun å smile til alle kundene jeg så henne betjene, men det var liksom noe mer i smilene hun ga meg, noe mer inderlig og ektefølt. Og hun hadde roser i kinnene når hun så på meg. Selv sexleketøyene jeg hadde spurt om, hadde ikke ødelagt noe mellom oss. Snarere hadde rødmen i kinnene hennes blitt sterkere etter mine intime avsløringer. Det sto stadig klarere for meg at jeg snart måtte gjøre noe, at jeg måtte ta grep.

            En dag bestemte jeg meg derfor for å spørre henne om hun ville ta en pils med meg. Jeg tok på meg min dyreste eau de cologne, Between Sheets fra Van Gils, og formet håret med store mengder gelé for å gi det rett volum og for å få panneluggen til å henge sidelengs nedover pannen på en utstudert nonchalant måte. Hårets asymmetri skulle veie opp for ansiktets asymmetri, så jeg la panneluggen i en spiss nedover mot høyre side av ansiktet, hvor den harmoniserte helhetsinntrykket, fungerte som et komplementært element til den litt skjeve nesen og de skjevt plasserte øynene.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet hadde vært mitt favorittdepartement, og det plaget meg at det ikke lenger eksisterte. Det var noe godt, ja noe befriende, med å la kirkelige saker håndteres av de samme som bevilget midler til forskning og utdannelse. Slik sørget man for å aldri glemme Gud når det skulle bygges et nytt laboratorium for bioteknologisk forskning, eller når læreplanen i naturfag skulle fastsettes. Det var godt å vite at sekularismen ennå ikke hadde tatt strupetak på religionen. Godt å vite at Gud, gjennom sine jordiske representanter, fulgte med på hva forskerne foretok seg. Godt å vite at han fortsatt våket over oss, nesten fjorten milliarder år etter Skapelsen, og etter alt det grusomme vi hadde gjort mot Ham. Og var det ikke uansett slik at vitenskap og religion var to sider av samme sak? At de begge var utslag av samme bakenforliggende fenomen? Noen, i særdeleshet de epistemiske skeptikerne, ville snarere hevde at vitenskap og tro var to vesensforskjellige domener, to fjelltopper adskilt av en uoverstigelig avgrunn. Disse fantes også ved NTNU, selv ved humanioraavdelingen Dragvoll. De motarbeidet postmodernismens relativisme, de så på Sannhet som noe objektivt og håndgripelig, noe som én gang for alle var hamret i stein. Vitenskapen hadde for dem nådd sitt apex, så de avviste kategorisk og på en nedlatende måte Snåsamannens påståtte helbredende evner og prinsesse Märthas evne til å snakke med hinsidige krefter. Av prinsipp tok de avstand fra alle påstander om det paranormales nærvær i verden, for de var ikke skolert nok i vitenskapshistorie til å innse at vitenskap hele tiden er gjenstand for revisjon, at den kontinuerlig oppdateres i takt med nye funn som ryster forskningen i dens grunnvoller, funn som omstøter og snur på hodet, funn som velter hevdvunne hypoteser og teorier, og erstatter dem med nye hypoteser som så får sine dogmatiske tilhengere i noen generasjoner – til en ny hypotese kommer og avløser den gamle og snur hele vår virkelighetsforståelse på hodet igjen. Dette var vitenskapens vesen, og det var et vesen jeg hadde lært meg å elske, et vesen som ikke kunne legges i lenker, ikke kunne stagges, ikke kunne slå seg til ro. Et rastløst vesen som alltid måtte videre, alltid måtte se hva som ligger bak neste bakketopp, under neste stein, bak den fjerneste stjerne og den minste elementærpartikkel. Selv innså jeg at tro og viten bare var gradsforskjellige punkter i et kontinuum, to merkelapper vi satte på det samme fenomenet. Og dette fenomenet kalte jeg Gud. Gud var for meg en allestedsnærværende kraft, en tilsynekomst i naturen, vinden som raslet i grenene, støv som ble virvlet opp på fortauet, en fresende oksestek i ovnen. Jeg fornemmet Gud overalt hvor jeg gikk, slik jeg også fornemmet hans fiende. For Satan var også tilstedeværende i verden, og jeg merket hans tilstedeværelse. Ikke som noe konkret og håndgripelig, nei det var bare den vageste fornemmelse, en nesten umerkelig kildring i dypet av ryggmargen, en skygge i et ansikt her, et anstrøk av kulde i rommet der. Han var nærværende uten å være påtrengende, tilstedeværende uten å være til sjenanse. Jeg hadde et ambivalent forhold til ham – ennå hadde jeg ikke fått avklart om vi sto på likefot, ennå visste jeg ikke hva han ville med meg. Men dette uavklarte forholdet hadde også en særegen sjarm, for det medførte en spenning mellom oss, en alltid merkbar sitring når han var nær meg. At jeg var uvitende om planene han hadde for meg, var kanskje det som i størst grad fylte dagene mine med en følelse av mening, det som i avgjørende grad ga livet mitt et skinn av hensikt eller substans. Derfor var det nærliggende for meg å omfavne Satans apparisjoner når de åpenbarte seg for meg. Derfor nølte jeg ikke med å verdsette hans tilsynekomster, hvor skremmende de enn måtte virke. For det hendte jo jeg ble skremt, det hendte jeg kjente kulden i ryggmargen. Håret kunne reise seg på armene mine, jeg kunne se noe mørkt i øyekroken, kunne ane en skygge bevege seg langs veggen, kunne høre krafsing i veggene. Bøker kunne plutselig falle ut av bokhyllene mine, lamper kunne slå seg av og på etter eget forgodtbefinnende, gjenstander kunne dukke opp på steder hvor jeg ikke hadde lagt dem. Alt sammen var utslag av Satans vilje slik den artet seg i verden, alt var uttrykk for hans vesen slik det kom til syne for meg når jeg åpnet meg for ham.   

At jeg gikk rundt med et visittkort hvor jeg titulerte meg som representant for det utdødde Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, berodde på at jeg antok at de fleste var uvitende om oppsplittingen av denne departementale mastodonten fra nittitallet. Dessuten hadde vi jo fortsatt Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, og mange forvekslet naturligvis disse to byråkratiske institusjonene, all den tid de bar nesten identiske navn. Jeg hadde uansett aldri vist visittkortet til noen, det forble min lille hemmelighet, siden ingen stilte spørsmål ved min tilstedeværelse når jeg befant meg utenfor kontorene til Kirkelig Fellesråd. Det var kjedelig å ikke bli jaget bort derfra, jeg savnet litt action, savnet at noen tok tak i meg og ba meg komme meg til helvete bort fra Kirkelig Fellesråds hellige gemakker, hvor viktige saker ble behandlet under overoppsyn av Vårherre. Hva var det egentlig som foregikk bak dørene deres? Debatterte de Det Ondes Problem og andre teologiske viderverdigheter? Satt de i munkekutter og messet foran et alter? Ofret de geiter til Herren? Hadde de heftige rådslagninger hvor pergament og skriftruller fløy veggimellom, ettersom de ikke kunne bli enige om hvilke prester som skulle ansettes, hvilke buller som skulle utstedes og hvilke dogmer som fortsatt skulle gjelde? Jeg pleide å stå utenfor døren og lytte, med forhåpninger om å høre underlige lyder, et eller annet mistenkelig som bar bud om de sakrale aktivitetene som fant sted der. Det eneste jeg hørte var skritt mot gulvet, noe som hørtes ut som surklingen fra en kaffetrakter og noe annet som hørtes ut som en kopimaskin. Men denslags kjedelige og verdslige apparater kunne de vel ikke benytte seg av på et slikt kontor? De måtte vel ha fjærpenner og skriftruller; strekkbenker og flagellantpisker? Det forundret meg at jeg aldri så noen komme inn eller ut av døren. Kanskje de hadde en egen inngang? En hemmelig vindeltrapp som ledet ned til en krypt dypt under bygningen, hvor de virkelig spennende sakene foregikk, i ly av dagslys og nysgjerrige ører?

            En dag så jeg et skilt på døren: ”Kirkelig Fellesråds kontorer er nå flyttet til nye lokaler i Kongens gate.”

            ”Faen,” sa jeg og dunket hodet mot veggen. ”Faen, faen, faen.”

            En tåre tok form i øyekroken min. Jeg tørket den bort og satte meg ved ginkgo-planten som sto i et hjørne ved døren til Teamtrex Databehandling A/S. Plexiglassvinduet som dekket mesteparten av veggen til høyre for meg, ga meg utsikt mot E6, hvor bilene, grå av eksos og trafikkstøv, raste forbi i retning hovedstaden. Fra plastposen jeg gikk og drasset på, tok jeg opp Thomas Bernhards Utslettelse og leste et par sider før jeg fant frem notisboken og noterte noen ideer Den Hellige Ånd hadde besvangret hjernen min med. Så gikk jeg ned i kjelleren, som var fylt av musikk og lyden av slåssing fra Trondheim Fight Gym. Lederen for denne slåsseklubben i kjelleren, var Jakob Løvstad, en dataingeniør og internasjonalt anerkjent kampsportutøver som var i Europatoppen i Mixed Martial Arts. Men dette var ikke hans eneste bedrifter. Han var i tillegg kjent som en såkalt sjekkeguru, og hadde forfattet boken Alfa, en sjekkebibel støpt over noenlunde samme lest som Neil Strauss’ The Game, som omhandlet en selvhjelpsmetode hvis hensikt var å få menn til å bli alfahanner med evnen til å tiltrekke seg de kvinner de måtte ønske, hvor vakre og uoppnåelige de enn måtte virke. Siden jeg hadde lest The Game, visste jeg fra erfaring at teoriene hadde noe for seg. Grunnprinsippet var simpelthen at man som mann måtte slutte å betrakte kvinnene som premier man skulle vinne. I stedet måtte man betrakte seg selv som premien, en premie kvinnene skulle konkurrere om.

            Jeg gikk inn på handikaptoalettet og stilte meg opp foran speilet, spisende en banan. Det var et vakkert ansikt som tok form i speilet i dag. Helt symmetrisk var det ikke, men ganske mildt og harmonisk. Det forandret seg fra gang til gang, men ikke bare i takt med skiftende sinnelag eller rent fysiske eller optiske variasjoner, slik det kanskje er mest nærliggende å tro. Nei, like mye ble utseendet mitt styrt av krefter utenfor meg selv, ja utenfor verden. Hinsidige makter hadde alltid en finger med i spillet, fornemmet jeg, og jeg fant dette opprørende og vanskelig å forsone meg med. Om det var Satan eller Gud som grep inn, det visste jeg ikke – men sikkert var det at det fantes inngripen fra guddommelige entiteter som ville meg noe, som hadde hensikter jeg ennå ikke hadde begreper om. 

Jeg kastet bananskallet, fjernet litt øyesand fra de rødsprengte øynene, dro ut noen brukne øyevipper, brukte negler og finmotorikk til å stikke hull på noen små blemmer som satt på den rødlige randen av øyelokkene, som vendte inn mot selve øyeeplene. Jeg visste ikke hvorfor jeg fikk disse blemmene, men de irriterte meg grenseløst, all den tid de gnisset mot eplene, noe som var ubehagelig og distraherende. Jeg drakk en munfull vann, gurglet, brukte muskelbevegelser til å presse det rundt i munnen, slik at vannet kunne rive løs matrester som satt fast mellom jekslene. Så spyttet jeg det ut, drakk en ny munnfull, svelget den, skrudde vannet over på lunkent og vasket hendene grundig med plenty av såpe fra dispenseren. Etter å ha skylt dem omstendelig i glovarmt vann, så de ble røde og hovne, tok jeg enda en håndfull såpe, smurte inn håndflater og håndbaker igjen, smurte dem godt inn, gned såpen inn i dypet av porene, og skylte igjen. Dette gjentok jeg et par ganger til, hele tiden stirrende ned på hendene, som ble rødere og hovnere i takt med mishandlingen. For jeg visste jo at jeg mishandlet meg selv. På et eller annet plan visste jeg at det var unødvendig, at det var bortkastet tid, å vaske seg på denne tvangsnevrotiske måten. Men stikkordet i tvangsnevrose er tvang, og den som tvinger en til å vaske seg unødvendig nøye, er ikke en selv, men noe utenfor en selv, utenfor kroppen, ja kanskje utenfor verden. Og dette noe eller denne noen, mistenkte jeg, kunne være den samme som bestemte utseendet mitt, den samme entiteten som grep inn i livet mitt på de mest uventede måter, på de mest upassende tidspunkter.

Det kunne være Gud.

Det kunne være Satan.  

Eller en helt annen.

            Det var kort vei fra Fight Gym-kjelleren til Kiwi. På vei bortover tenkte jeg på hva jeg kunne si til Kiwi-jenta hvis hun var der. Og jeg tenkte på hva jeg burde kjøpe. Jeg tok opp handlelappen fra innerlomma og leste: Brød, banan, appelsinjuice, gulrot, løk, middag, melk. Strutsekjøtt eller trøfler var ikke aktuelt – kontoen var nesten bunnskrapt. Så det måtte bli en billig middag i dag. Noe billig og enkelt som det tok kort tid å lage.

Hendene mine sved. Jeg løftet dem opp og så på dem, vendte dem rundt for å iaktta dem fra flere vinkler. Huden på håndbakene var for det meste rødlig, men rundt knokene var den hvit og sprukken.

            Hun var på butikken, hun satt i kassa. Hjertet mitt hoppet over et dunk idet jeg fikk øye på henne. Hun smilte til mannen hun betjente, sa hadet til ham idet jeg skulle til å gripe en handlekurv, men grep meg i det da det slo meg hvor feminint det ville virke. Her skulle jeg tross alt være en mann og bære varene slik en mann skal bære ting. Så jeg gikk gjennom bommen og plukket opp et kneippbrød før jeg gikk bort til fruktdisken og ble stående lenge og granske bananene, stirrende nøye på hver eneste First Price-pose. Jeg vridde og vendte på dem, mønstret hver enkelt banan og veide for og imot for å finne akkurat Den Rette posen, den med de fineste bananene, de som hadde rett størrelse, færrest brune flekker, jevnest gulfarge, fastest konsistens. De beste bananene var som regel ganske små og med enkelte gulgrønne, langsgående striper, uten noen form for sjatteringer i brunt eller svart. Ofte kom de fra Costa Rica eller Den Dominikanske Republikk, hvor klimaets beskaffenhet var akkurat slik at bananenes iboende sødmepotensial kunne forløses. Da jeg omsider hadde funnet den rette, bar det strake veien bort til grønnsaksdisken, hvor jeg ble nødt til å legge fra meg brødet og bananene for å gjøre samme gjennomgang av gulrøttene. Etter fem minutter der hadde jeg funnet en pose med akseptable gulrøtter, hvorpå jeg kjørte samme prosedyre på løkposene, også disse fra First Price. Da jeg omsider hadde kommet i mål med grønnsakene, gjaldt det å få tatt med seg alle varene bortover mot frysediskene, hvor jeg håpet å finne noe spiselig å fortære til middag. Så jeg stablet varene opp i favnen og gikk i balansegang bortover mot butikkens midte, hvor alle frossenpizzaene og den andre søppelmaten var samlet. Jeg kjøpte alltid kjøle- og frysevarer til slutt, for å unngå at de tinte opp før jeg var kommet hjem. Dette var noe jeg antok jeg hadde til felles med mange, men jeg visste egentlig ikke om det virkelig forholdt seg slik, for jeg hadde ikke spurt noen og hadde heller ikke observert noen grundig nok til å fastslå det ene eller det andre. Videre var jeg, når det endelig ble dags for å putte varene i bæreposen, alltid påpasselig med å legge kjølevarer sammen med andre kjølevarer, frysevarer sammen med andre frysevarer, og så videre. Dette for å prøve å motvirke uheldige temperaturendringer. Dessuten sørget jeg for å legge de mykeste, lettest knuselige varene øverst i en pose; de hardeste varene i bunnen. Denne rekkefølgen bestrebet jeg meg også på å replikere på rullebåndet, hvilket ofte kom i konflikt med den maskuline rekkefølgen jeg forsøkte, om enn kun overfor hotte babes, å oppnå. Noen ganger ble det ene hensynet ignorert til fordel for det andre, men så langt det var mulig etterstrebet jeg rettferdige kompromisser. Med så mange ting å ta hensyn til, tok det lang tid å handle og lang tid å få fylt i bærenettene. Alt krevde nøye planlegging, nitid koordinering. En vanlig handletur tok gjerne halvannen time, spaserturen ikke medregnet.

            Jeg balanserte varene i favnen, nærmet meg kassa. Jenta så på meg, hun smilte, å hun smilte! Ivrig gikk jeg mot henne, og la ikke merke til den store våte flekken på gulvet. Noen måtte ha sølt noe på gulvet, kanskje såpe eller noe annet sleipt som vekselvirket med de av friksjon glattslipte sålene under joggeskoene mine. Alt gikk så fort at jeg ikke engang skjønte hva som hendte. Først senere klarte jeg å rekonstruere i minnet hvordan skoene brått hadde mistet festet, hvordan jeg hadde tumlet overende, hvordan jeg hadde mistet alle dagligvarene, hvordan de hadde spredt seg utover, hvordan Kiwijenta hadde sett på meg med et blikk preget av like mengder sympati og misbilligelse, hvordan hun hadde kommet meg til unnsetning, tilbydd seg å hjelpe meg på beina, hvorpå jeg hadde takket nei, stavret meg opp og plukket opp varene og lagt dem på rullebåndet, enda jeg visste de var blitt skadd av sammenstøtet med gulvet, enda jeg visste jeg sikkert ikke engang kom til å spise dem, all den tid de var tilsølt med alskens rusk og skitt jeg under normale omstendigheter ville unnveket med vergende geberder.

            ”Gikk det bra?” hadde hun sagt.

            ”Jada,” hadde jeg svart, og skyndt meg med å betale, skyndt meg med å komme meg ut derfra, rød i ansiktet, med en stor, kald flekk på buksa og med skam brennende i kinnene.

Beslutningen om å studere filosofi var en langsom prosess. Gradvis, først bare som en ulmende følelse i underbevisstheten, gikk det opp for meg at jeg burde begynne å studere noe igjen, og filosofi var det mest forlokkende studiet – det hadde vært det i flere år. Andre humanistiske fag hadde jeg ikke interesse for, og min manglende realfagskompetanse forhindret meg i å studere biologi eller bioteknologi, som var de eneste naturvitenskapene jeg virkelig kunne tenke meg fordypning i. Så jeg satte filosofi som førstevalg da søknaden til Samordna Opptak skulle sendes, og brukte sommeren på å gå på fjellet, fiske og skrive kommersiell søppelfiksjon for den kulørte ukepressen. Innimellom hendte det at jeg og Erlend, min eneste nære venn i Trondheim, tok oss en tur til Moholt studentby, hvor vi satte oss ved et utebord og grillet og drakk pils og kastet frisbee. Det var et godt liv, et liv jeg var fornøyd med, for ensomheten hadde herdet meg og gjort meg til et helt menneske. Likevel higet jeg etter noe annet, noe nytt. Men hva?

            En dag jeg lå på en benk på kirkegården, stirrende på spurvene som vasket seg i en søledam, slo det meg at jeg var et lykkelig menneske. Faktisk var jeg sannsynligvis den lykkeligste personen jeg visste om. Andre mennesker trengte røyk og kaffe og snus og alkohol og narkotika for å holde ut tilværelsen; jeg trengte bare skrivingen. Fred og ro til å lese og skrive var alt jeg forlangte av livet, for i skrivingen fant jeg en lykke som var større enn alt annet jeg kjente. Euforien den fylte meg med gjorde at jeg nedprioriterte all menneskelig kontakt. Jeg trengte vel ingen nye bekjentskaper? Hva skulle jeg med denslags? Jeg, som var et helt menneske, en helstøpt mann? Skulle jeg liksom bli lykkeligere av å få nye venner, av å begynne å studere filosofi? Fuglekvitteret sto godt til susingen i løvet over meg. Trærnes grener hang som krøplinghender der oppe, under de hvite skyene som drev langsomt over himmelen og tok form av alskens underlige skapninger – en skilpadde her, en enhjørning der, et troll der borte, en slange over fjellene der. Som Guds egen Rorschach-test drev skyene over himmelen og testet meg for å fastsette en diagnose. Jeg snurpet sammen leppene og plystret en imitasjon av fuglenes kvitring, phuitt-phuitt-phuitt, mens den massive kulen av metaller og mineraler jeg graviterte mot, jobbet videre med sine omdreininger og sitt kretsløp rundt solsystemets brennende sentrum, et kontinuerlig detonerende termonukleært inferno med en levetid på ennå noen milliarder år. Lykken, det var meg.