"Den beste av alle mulige verdener" (arbeidstittel), roman, kapittel 2 (av 64)

2

Solen skinte den dagen jeg begynte å studere filosofi. Solstrålene lyste opp stien foran meg, der jeg gikk gjennom skogen mellom Steinan og Lohove, i retning Dragvoll, hvor man av en eller annen grunn hadde plassert et universitet. Det lå ute på landet, mellom skogbryn og kornåkre og sparsomt befolkede byggefelt. På den tørre stien gikk jeg, kledd i et par slitte svarte joggesko fra Cult, slitte svarte jeans fra Wrangler, svart skjorte fra Batistini og en svart italiensk skinnjakke med hvite horisontale striper over brystet. Et par billige svarte solbriller, kjøpt på Rema, satt klistret til skallen min. Håret hadde jeg massert med gelé som blandet seg med svetten og rant nedover pannen min der jeg gikk gjennom skogen. Det sved i øynene, og lærlukten fra jakken hadde et anstrøk av Van Gils-Eau de toilette av typen Between Sheets.

            Det var da jeg fikk øye på ham.

En middelaldrende mann der fremme.

Hvitt helskjegg og solbrun hud. Tynn som en spiker, med det læraktige skinnet sittende stramt over ribbeina. I bar overkropp sto han der, midt på stien, med en beige flanellshorts hvis linning han hadde lirket under penisen, som han sto og tømte. En tykk gul stråle strømmet utover den tørre stien og fikk det til å dampe fra grusen. Fornøyd lente han seg bakover og stirret opp på himmelen, mens dampen steg opp foran føttene hans. Et fly plasserte like over ham, med kurs mot Værnes. Et stykke foran ham gikk et eldre ektepar kledd i sommerlige gevanter.

            Han begynte å gå før jeg nådde ham. Sjanglende fortsatte han bortover stien, mens jeg langsomt tok innpå ham. I hånden hadde jeg en pose med notisbøker og et par kulepenner. Jeg var fornøyd, jeg gledet meg, jeg visste at dette kom til å bli et interessant år. Nye bekjentskaper skulle skaffes, nye vennskapsbånd knyttes. Kanskje jeg kunne finne kjærligheten? Kanskje jeg skulle få en kjæreste? Hva ville hun i så fall hete? Rose? Lilje? Malene? Silje?

            Min filosofiske ledestjerne var tyskeren Gottlob Liebhauss, en obskur tenker fra den tidlige renessansen, som mente Satan var en bro mellom Gud og mennesket. Dette var i og for seg ikke så originalt; flere tenkere hadde leflet med tilsvarende tanker. Det originale hos Liebhauss lå i hans avvisning av Gud som en vei til frelse. For Liebhauss lå frelsen i nedsenkningen i det jordiske, i et lastefullt liv overlesset med dionysisk hedonisme. Mennesket skulle hengi seg til drikkfeldighet og hor for å komme gudene i møte, og filosofiens oppgave var å berede grunnen for Satans komme. Det er imidlertid usikkert om Liebhauss etterlevde sin egen filosofi. Han hadde, i følge flere biografer, ført et noenlunde anstendig liv, for det meste i komplett isolasjon. Kun unntaksvis hadde han låst seg ut av sitt lønnkammer, gått ut i verden og bedrevet utukt. Liebhauss var tidlig ute, eksempelvis lenge før Giordano Bruno, med å tro på liv på andre planeter. Han mente Jorden var en fengselsplanet – en utenomjordisk tyrann hadde fengslet menneskesjelene i kropper skapt av av hans medsammensvorne, den onde demiurgen Ialdabaoth, tilbedt av tidlige jøder. For å frigjøre seg fra kroppens fengsel, mente Liebhauss, var det nødvendig å inngå en pakt med representanten for De Gode kreftene, Ialdabaoths og tyrannens fiende – kalt Satan av de kristne. Alle religiøse tekster var for Liebhauss metaforiske. Bibelens skapelsesberetning var, i likhet med hos den mye senere Erich von Däniken, allegorisk. Mørke var et bilde på demonene, De Utvalgte. Kun ved å selge sin sjel til disse kunne jordmennesket frigjøre seg fra kroppen og reise som fri sjel ut i kosmos, ut i det store ukjente. Om Liebhauss’ Bibeltolkning var uortodoks, var den ikke desto mindre korrekt. Min kjærlighet til Liebhauss var dyp og brennende, forankret i min tro på forløsning gjennom det dionysiske, gjennom kunstens frigjørende metamorfoser. Kunst forsto jeg i ordets bredeste forstand, som sublimering av smerten over å være til. Livslede blir livsglede ved å behandles som estetisk objekt, ved å estetiseres og anskueliggjøres i de ulike kunstformer, det være seg musisk, visuelt, tekstlig eller gjennom noen av de andre formene guddommene stilte til vår rådighet. Aristoteles var tidlig ute med å påpeke det katarthiske i kunsten – hvordan innlevelse i en annens tragedie likesom kunne rense tilskuerens sjel. Men det Aristoteles aldri forsto var at sjelsrenselse ikke er noe mål overhodet. Det er sjelens utdrivelse fra kroppen som er målet, noe Liebhauss redegjorde for i sitt hovedverk – De Animus Nimbus Exodus Exorcismus.

            I hovedverket sitt, et megalomant anlagt opus på over to tusen tettskrevne sider, tok Liebhauss for seg sjelens binding til kroppen. Han foregrep Descartes med flere tiår da han, ganske riktig, identifiserte pinealkjertelen som sjelens korporlige tilholdssted. Det er høyst trolig at Descartes leste Liebhauss og stjal mange av sine angivelig originale ideer fra ham, men dette får vi nok aldri vite med sikkerhet. Det vi derimot uten tvil kan fastslå er at Liebhauss utarbeidet et komplett system for den sjelelig-korporlige symbiose slik den kommer til uttrykk i menneskenaturen. Hans arbeid står ennå støtt som en totempæl på åndshistoriens leirplass, og tåler sammenligning med verkene til de mest anerkjente, bredt leste filosofer og teologer.

            Om Liebhauss er lite sikkert. De lærde strides om det meste i livsløpet hans, og det blir ikke bedre av at han selv, etter alle solemerker å dømme, var en notorisk løgner. Det verserer opptil flere motstridende fremstillinger av såvel det vitenskapelige arbeidet hans som detaljene i biografien, og forfalskninger av skriftene hans florerer i den lukkede lille kretsen som dyrker ham lik en avgud. Selv hadde jeg, hva Liebhauss angikk, lenge festet mest lit til den norske skeptikeren Bjørn Are Davidsen, hvis blogg hadde betydd mye for meg i årenes løp. Davidsen betraktet Liebhauss som eksponent for en type mystisk kristendom med røtter i gnostisismen og den ortodokse kirken, og stilte seg således i opposisjon til Mogens Fyyn, den mest beryktede Liebhauss-fortolkeren, en forhenværende ekseget og esoteriker som i de seneste år hadde hengitt seg til tendensiøse spekulasjoner om Liebhauss’ liv og virke. Fyyn betraktet Liebhauss som eksponent for et hybridisk livssyn hvis bestanddeler var satanisme, sufisme og kabbalisme, ispedd en dose taoisme og egenkreert tysk rasjonalitetsdyrkelse. Men dette var han, nå for tiden, nesten alene om å mene.

            Overalt rundt meg var et kniplingsverk av blader, ennå grønne men med enkelte islett av gult og orange som bebudet den årstid vi langsomt, akk så langsomt men uvegerlig, gikk i møte. Sommeren var på hell, og den karakteristiske dypgrønne fargen som hadde preget det meste av juli, var nå løst opp i varierende sjatteringer, ulike nyanser av grønt og lysegrønt, her og der med islett av karmosin eller gyllenbrunt. Vinden spilte i trekronene mens føttene mine målrettet søkte mot Dragvoll. Fuglene beflittet seg på å underholde meg med kvitringen sin, men jeg gikk der likevel med en urovekkende fornemmelse av at jeg var i ferd med å dras inn i noe mørkt, skyves ufrivillig mot en hindring som selv Liebhauss og hans filosofi umulig kunne hjelpe meg å overstige. Denne fornemmelsen, først bare en nesten umerkelig kildring i ryggmargen, hadde nå vokst til en vedvarende følelse av uro og noe jeg, i mangel av bedre ord, må betegne som redsel.

            Mangt kan sies om Dragvoll. Jeg kjente denne NTNU-campusen fra før, for jeg hadde så vidt studert der, og pleide ennå å avlegge biblioteket enkelte visitter, for å bruke internett, låne bøker, stjele aviser eller utføre andre mer eller mindre nyttige ærender. Studentene på Dragvoll var, nesten uten unntak, late og dumme. De brydde seg ikke om annet enn Conversesko og Paradise Hotel. Eller så trodde jeg i hvert fall. Etter hvert skulle jeg få et mer nyansert syn på tingenes tilstand, men dét lå ennå et stykke frem i tid.

            Mitt forhold til Satan var ambivalent. Jeg leste Den Sataniske Bibel som attenåring, på en tid da jeg fordypet meg i okkult litteratur. Boken var full av enkle og selvfølgelige kjensgjerninger jeg hadde nådd på egenhånd, og ga meg ingenlunde noe nytt. Da var Carrolls bøker noe bedre.

            Liber Kaos, Liber Null og Psychonaut leste jeg også på denne tiden min i Molde. Forfatteren, Peter James Carroll, var en britisk magiker i tradisjonen etter Austin Osman Spare. Han ledet Illuminates of Thanateros, et brorskap av kaosmagikere, okkultister som praktiserte en form for kjøkkenmagi med røtter i blant annet sufistiske og kabbalistiske tradisjoner, samt selvfølgelig i frimureri, Illuminati og diverse rosenkorsordener. Kaosmagikere levde etter mottoet ”Ingenting er sant, alt er tillatt”, og pretenderte å være i besittelse av evner langt hinsides det rådende vitenskap ville ha til å være mulig. De benyttet seg av vilkårlig valgte trossystemer, og kunne finne på å henvende seg til Mikke Mus eller Elvis Presley med en bønn om et eller annet. Eller de kunne, like gjerne som å snakke til Zevs eller Odin eller Jahve, påkalle Darth Vader eller Snurre Sprett for å få hjelp med hva det nå måtte være. Den udiskriminerende holdningen deres til guddommer og verdensbilder, var uttrykk for en uforbeholden relativisme som også gjorde det mulig å dra nytte av de metafysiske tjenestene til popkulturelle ikoner og rene fiksjonsfigurer.

            Mens jeg ennå var ung og mottagelig støtte jeg også på Liebhauss’ verker. Min første befatning med Liebhauss kom på Bjørn Are Davidsens blogg, men da bare som et navn, bare som noe abstrakt. Senere, da jeg begynte å vanke i mer esoteriske fora, ble begrepet Liebhauss fylt med innhold, og jeg fikk knagger å henge ham på. På OccultForums.com kom jeg over en debattant som kalte seg Helmut og sa han var ismagiker. Ismagi var en slags spin-off av kaosmagi, en lite anerkjent retning utviklet av den kontroversielle tyskeren Frater U.D., en fremstående kaosmagiker som hadde vært med å grunnlegge IOT sammen med Carroll, men som var blitt utvist av ordenen etter en serie opprivende kontroverser.

            Jeg ble venn med Helmut på MSN, og han introduserte meg med tiden for Liebhauss’ lære. Etter hvert som innvielsen skred fremover fikk jeg en stadig dypere kjennskap til den enestående tyskeren. Jeg identifserte meg med ham, jeg så noe av meg selv i ham, og næret en dyp beundring for den litterære stilen hans – de barokke, arkaiske setningene fulle av innskutte leddsetninger, gammelengelske ord og uforståelige enokiske og barbariske besvergelser. Så obskur og kontroversiell var Liebhauss i samtiden sin, at verkene hans ble sensurert og forsøkt ødelagt. Hverken akademikere eller legfolk ville ha befatning med ham, og selv blant esoterikere var han for en stor del ukjent. Blant de få som kjente ham, var han i overveiende grad uglesett, noe som berodde dels på hans ugjennomtrengelige prosa, dels kanskje på hans utradisjonelle tanker, tanker som ikke fant gjenklang i verkene til andre okkultister og filosofer, ei heller i alminnelige strømninger i samtiden. At Liebhauss ble underkjent og verkene hans forsøkt destruert, var derfor både naturlig og forståelig, og det er ikke til å undres over at navnet hans ga så lite som noen dusin treff når man googlet det.

            Bare blant de mest nidkjære okkultister hadde enkelte av Liebhauss’ tanker vunnet gehør, om enn ikke på langt nær i den grad man kunne ønske for en høyverdig skjønnånd av hans rang. Dette var tanker som kretset rundt fenomener som engler og demoner, Det Ondes Problem, de dødes forhold til de levende, og metoder for å komme i kontakt med de hinsidige krefter. Hinsidige makter var trolig det Liebhauss beskjeftiget seg mest med, og han gjorde det på en måte få hadde gjort før ham, en måte som var så bent frem frastøtende og grusom at den, selv i vår blaserte tidsalder, grenser til det unevnelige.

            Helmut var en av okkultistene som levde etter Liebhauss’ strenge påbud og forordninger, og han forsøkte etter beste evne å innvie meg i kunsten å komme i kontakt med universets mørkeste krefter – uten å lykkes. For jeg viste ikke snev av talent i mine okkulte bestrebelser. Satan var jeg ikke i nærheten av å få innpass hos, ei heller andre demoner. Så gradvis mistet jeg interessen for magi og gled bort fra det okkulte. Jeg slo meg til ro med at svartekunstene antageligvis ikke lå for meg, og fokuserte heller på billedkunsten jeg mente jeg hadde talent for. Lite visste jeg den gang hvor feil jeg tok …

            Idrettsbygningen var målet mitt. Den lå i et skogholt mellom et par store kornåkre. Det var der andre fase av immatrikuleringen skulle finne sted. Første fase hadde jeg gått glipp av. Den hadde funnet sted nede på Gløshaugen, mens jeg ennå hadde ligget og dormet, drømmende og lyttende til Radioselskapet på P2, et av programmene jeg regelmessig hørte på. Jeg var sent ute til andre fase også, den skulle finne sted klokken halv ett, og klokken var allerede kvart over ett. Men jeg forbannet ikke meg selv, for jeg elsket den jeg var. Og hvorfor skulle jeg ikke dét? I følge dem som kjente meg, var jeg et stort menneske, en enestående mann. Og jeg kunne skrive som en gud – mente noen. Og de har rett, tenkte jeg, skuende utover de gylne kornåkrene, lyttende til vinden som sang mellom aksene likesom sirisser synger i en afrikansk natt. De har så fordømt rett at de ikke aner det.  

            Det var fullt av studenter utenfor Idrettsbygget, men mange av dem var på vei bort derfra. De trakk i retning hovedbygget. Med sine Conversesko og Burberryvesker gikk de svinsende bortover den av sol oppvarmede asfalten, hvis overflate likesom smeltet sammen med luften over, lik et fata morgana, en hildring der ute på landet på Trondheims østkant. Mange av jentene var vakre, med kropper som struttet av sensualitet og ungdommelig overmot, forvisset om at Herren hadde skjenket dem evig liv. Fnisende flanerte de bortover gangveien for å nå igjen en eller annen venninne som hadde kommet bort for dem i folkemengden. Lønnlig iakttok de en eller annen fremmed gutt de hadde lyst til å stifte nærmere bekjentskap med. Noen av dem sto for seg selv og stirret på skosnutene som de gned ned i asfalten med en nesten tvangsnevrotisk standhaftighet. Å, hvor mye skulle jeg ikke gitt for å besvangre dem! Sprøyte dem fulle med sats!

            Det var ikke på langt nær fullt i Idrettsbygget. Den store gymsalen var glissent befolket. Langs veggene i hele det enorme lokalet var det med regelmessige mellomrom satt opp bord hvor de ulike linjeforeningene sto, hver og en plassert foran en plakat hvor det med tusj var skrevet hvilket studium den representerte. Der så jeg litteraturvitenskap, der så jeg historie, der så jeg sosiologi … men hvor var filosofi? Hadde ikke filosofene møtt opp? Det ville vært likt dem … Eller var jeg rett og slett for sent ute? Jeg gikk gjennom salen. Rundt meg sto folk i grupper, preget av kvelende taushet, fiendtlighet. Blikkene deres var svarte, fulle av ondskap. Jeg fornemmet at de stirret på meg. Hvem er han der? tenkte de sikkert. Hva i helvete er det han vil? Jeg kjente skjelvinger gå gjennom meg, og et anstrøk av kulde ble brått merkbart i luften. Det gikk rykninger i hendene mine, håndleddene var svette, skjorta kjentes trang. Før jeg visste ordet av det hadde jeg stoppet, jeg sto som fastfrosset til gulvet, uten evne til å fokusere blikket. Knærne skalv, hendene skalv, alt skalv. Alt unntatt de utallige blikkene som var festet på meg, som holdt meg fast og gransket meg.

Men der, der fikk jeg øye på filosofiplakaten. Det sto noen få mennesker foran den, en jente og en gutt kledd i lilla t-skjorter. Faddere. Og en spinkel jente i flagrende gevanter, med beinete ansikt og utstående øyne. Hun så på meg idet jeg nærmet meg, hun stirret på meg. Hadde hun lyst på meg? Jeg var ganske sikker på at hun hadde det. Det kunne egentlig ikke herske noen tvil om at hun hadde lyst på meg, slik som hun stirret på meg. Fascinasjonen hennes var helt utislørt, lysten helt ublu. Og jeg kunne ikke klandre henne, kunne på ingen måte si at jeg ikke forsto henne. For jeg var i sannhet et fascinerende syn og en fascinerende skikkelse. En naturkraft var det som nærmet seg disse filosofene, en svartkledd naturkraft som skulle opplyse dem, skulle vise dem hvordan det skulle gjøres, hvordan det skulle tenkes. En naturkraft var det jeg var, mens disse var bare menneskelige, akk så menneskelige. Altfor menneskelige var de der de sto og stirret på meg, sto og ventet spent på at jeg skulle nå frem til dem og berike dem med mitt nærvær.

            ”Hei,” sa jeg til jenta i den lilla skjorta. Hun hadde briller, hestehale og tenna på tørk. Et halvt hode lavere enn meg, og ikke direkte pen. Senere skulle det vise seg at hun var lesbisk også.

            ”Heisann!” sa hun smilende. ”Du kan skrive navnet og mobilnummeret ditt på det arket der.” Hun pekte på et ark som lå på gulvet. Jeg bøyde meg, tok en penn opp av lommen og skrev navnet og mobilnummeret i en ledig rubrikk. Faddergutten, lubben og med krøllete, halvlangt hår, sa ingenting. Han sto bare og stirret på meg mens jeg klorte ned kråketærne mine. Han anerkjente meg ikke, ga meg bare et dovent, uinteressert blikk, så blottet for livskraft at det var på grensen til det patologiske. Eller var det bare misbilligelse jeg så i det blikket?

            ”De fleste har vært her allerede,” sa jenta. ”De har gått bort i hovedbygningen. Vi skal gå snart, vi også. Må bare se om det kommer noen flere først.”

            ”Skjønner,” sa jeg, og kastet et blikk bort på den tynne jenta som sto for seg selv og lente seg inntil veggen. Fortsatt stirret hun på meg, med sult bevrende i blikket. Hun hadde et flatt, smalt ansikt og kinnbein ikke ulike de jeg selv hadde, noe som gjorde øynene utstående og ga ansiktet hennes et konkavt preg. Men hun var absolutt vakker, med bølgende hår, smal midje og en jordfarget og rød sommerkjole med regelmessige, hvite prikker. 

            ”Jeg heter Gry,” sa brillejenta og rakte meg en hånd. Hun hadde engelsk aksent.

            ”Julius,” sa jeg og satte meg i lotusstilling på gulvet, halvveis vendt mot den tynne jenta, som fortsatt iakttok meg uten ambisjoner om å legge skjul på det.

            Midt ute i salen fikk jeg øye på en fyr som kom luntende i retning av oss. Han hadde på seg grå sixpence med fiskebeinsvev, halvåpen skjorte slik at brysthåret skulle synes. Det innbitte, rødmussete ansiktet hans minnet meg om en arketypisk britisk hooligan med cockneydialekt. Han var litt lavere enn meg. Nesa var en anelse skjev, liksom slått ut av posisjon. Allerede kunne jeg fornemme at han hadde blomkålører. Han smilte ikke idet han nådde oss, lot seg bare henvise til arket, hvor han mekanisk og uten innlevelse skrev sine personalia. Så satte han seg for seg selv inntil veggen, satt der og stirret inn i seg selv, uten å lee på et lem, uten å fortrekke en mine, som hadde han sendt sin bevissthet i konsignasjon til et annet sted, et annet virkelighetsplan, dominert av andre lovmessigheter enn dem som gjør seg gjeldende på astralplanene såvel som i vår egen hverdagslige sfære.

            ”Okay,” sa fadderen med det krøllete håret. ”Det ser ut til at det var alle. Da er det bare å gå bort til kantina, så tar vi formalitetene der.”

            Vi begynte å gå. Jeg passet på å holde meg rett bak jenta i sommerkjolen, slik at jeg kunne granske henne inngående. Hun var tynn som en spiker, men ikke dårlig proporsjonert. Av bevegelsene hennes mente jeg å kunne fastslå at hun var intelligent. Smarte jenter gikk som regel ikke så horete som de mindre smarte. De vrikket ikke slik på rumpa, og vagget ikke med hoftene. De hadde i det hele talt et avmålt ganglag, noe litt forsiktig og avventende, likesom de når som helst forventet å tråkke ned i en grøft eller en åpen septikktank. For de gjorde regning med slike risikoer; de var kalkulerende og forutseende. De mindre smarte, derimot, tenkte ikke så langt. De svinset ubekymret med bakparten, uvitende om at de når som helst kunne sette foten i et hull i bakken. Ei heller brydde de seg om å kaste regelmessige blikk mot himmelen, for å fastslå hvorvidt en meteoritt var på vei. De smarte jentene, som hun jeg hadde foran meg nå, var alltid påpasselige med å kaste raske, nesten umerkelige men like fullt årvåkne blikk opp på himmelen, for å avgjøre om det fantes steiner eller andre trusler som nærmet seg. Disse blikkene var som regel så raske at ingen andre enn meg, som var svært oppmerksom, var i stand til å se dem. Andre manglet denne evnen.

            Jeg kjente Dragvoll godt. Et par år tidligere hadde jeg studert litteraturvitenskap der, og jeg vanket fortsatt på biblioteket, selv om bokutvalget var fattigslig og tidsskriftutvalget semmert. Det var derfor intet som var meg fremmed idet vi ble geleidet inn i Gata, som den kaltes, den brede midtgangen som lik en arterie gikk mellom de ulike instituttene og forsynte dem med blod, det vil si mennesker – et rikt assortiment akademikere, studenter, vordende intellektuelle, selvbestaltede eksperter og bornerte kikadorer som beskjeftiget seg med problemstillinger så smale at de hadde interesse for høyst en håndfull mennesker i hele verden. Det eneste uvanlige nå, var alle stolene som sto der, og alle studentene som flanerte rundt i pentøy. En provisorisk scene var satt opp mellom instituttet for sosialantropologi og instituttet for nordistikk og litteraturvitenskap. Foran denne scenen var det plassert ut en hel mengde stoler, som nå var i ferd med å fylles opp. Det gjaldt å finne seg en ledig plass. Langsomt, som et blodlegeme gjennom et kapillær, gikk jeg i midtgangen mellom stolene, skottende etter det rette stedet å sette seg.

Hun. Ved siden av Henne. Der var det en ledig plass. Der kunne jeg sitte. Hun var liten og nett. Søt. Kledd i gammelmodige plagg. En blomstrete bluse og et brunt skjørt som skjulte – og dermed fremhevet – det mest interessante. Nesten som en bestemor. Akkurat hva man kunne forvente av en filosofistudine? Var de ikke litt gammeldagse, disse sære jentene som studerte noe så bakstreversk som filosofi? Kanskje. Jeg dumpet ned i stolen til høyre for henne, kjente varmen fra kroppen hennes, kjente en uuttalt spenning ta form mellom oss. Et telepatisk bånd som dirret av elektrisitet. Små, nesten umerkelige signaler sendtes frem og tilbake langs den usynlige linjen mellom hjernene. Nervecellene sto i høyspenn, de kjemiske synapsene utsondret signalstoffer som konsoliderte bindingene mellom nevronene.

Og Kraften beveget seg i eteren mellom oss.

Allerede visste jeg at jeg kom til å ha mye med henne å gjøre. Allerede visste jeg at jeg ville besudle henne. At jeg skulle besudle henne. Det var Guds vilje.

Jeg satte meg tettere inntil henne. Av og til skottet jeg bort på henne, og jeg så at hun gjorde det samme mot meg. Jeg skjøv meg nærmere på stolen mens jeg med et halvt øre hørte SV-broileren Snorre Valen snakke om hvor viktig det er å være humanist, hvor viktig det er å ta vare på studietiden og skape gode minner og vennskap å ta med seg gjennom hele livet. Men jeg var ikke interessert i vennskap. Vennskapet var en avsporing, en evolusjonær feilvare. Jeg var interessert i noe annet.

Forplantningsakten. 

Alt jeg tenkte på var henne. Hun jeg første gang hadde sett for to minutter siden. Jeg unnet meg noen blikk, så på den høye pannen, de store dådyrøynene som samlet inn hele verden og gjorde den til hennes, gjorde den til gjenstand for bevisstheten hennes, das ding für mich. Hva tenkte hun på? Tenkte hun på barndommen? På foreldrene som leste for henne på senga? Mintes hun kanskje sommeren de dro til Legoland, da hun rotet Solo i baksetet i Volvoen? Faren som slo henne i et ukontrollert raserianfall? De mange barndomskjærestene som såret henne, som ikke forsto henne, forsto at hun var en pike med lyster og drifter de ikke var i stand til å tilfredsstille?

Hun løftet blikket, ansporet av fornemmelsen av at jeg så på henne. Blikket hennes møtte mitt, holdt det fast i et nanosekund før hun rødmende så mot scenen igjen, på Valen som fortsatt virket fast i troen på egen fortreffelighet. Han sto og tenkte på hvor flink han var, han som var SVs Stortingsrepresentant fra Sør-Trøndelag dette året. Og snart var det Stortingsvalg. Jeg kommer inn, tenkte nok Valen og dro en hånd gjennom den klissete sleiken. Jeg er sikret plass. For jeg er selveste Snorre Valen. Alle elsker meg. Bare se på disse idiotene, disse sauene som studerer her på Dragvoll. Late, giddalause humaniorastudenter. Akkurat slike vi trenger. For de elsker meg og slike som meg. Ja, de forføres av den suggestive kraften i stemmene våre.   

Hva stemte hun? Stemte hun i det hele tatt? Kanskje hun ikke hadde noen partipolitisk tilhørighet. Kanskje hun følte seg som en fremmed i det politiske landskap. Ja, slik måtte det være. En fremmedgjort skikkelse som hadde linedanset flere ganger over hele den politiske aksen – uten å finne noe hun hadde kunnet slå seg til ro med. I dag var hun ikke lenger i stand til å orientere seg, hun var desillusjonert og lei av hele greia. Hun så ut som den typen. Hun så for intelligent ut til å beskjeftige seg med noe så usselt som politikk. Hun var nok akkurat slik som meg. Overbevist om at det representative demokratiet måtte skiftes ut med noe bedre. Noe mer … platonisk. Et elitevelde. Et meritokrati, hvor filosofene var konger, kongene filosofer. Eller kanskje et direktedemokrati. For var det ikke det de hadde i det gamle Athen? Jo, det mente jeg bestemt at det var.

Snorre Valen trakk seg tilbake og ga plass til noen musikere, et par rappere som kalte seg G.O.D.S. – Gode Ord Dør Sist. De begynte å rappe om Trondheim, om pilsner fra E.C. Dahls bryggeri, om en gammel tysk flystripe i nærheten av ubåtkaia Dora på østkanten av byen. Ganske snart formante de oss til å reise seg, slik at vi kunne danse og synge med. Jeg så på henne. Hun var i ferd med å løfte baken fra stolsetet. Jeg gjorde det samme, orket ikke annet enn å følge med massen, ville jo ikke være helt teit heller. Ville ikke være den eneste som ble sittende mens resten sto og danset og sang og hoiet. Nei, jeg fikk sannelig finne meg i å delta. Være litt sporty. Vise at jeg ikke var en sånn tosk som ikke hoppet når sjefene sa jeg skulle hoppe. Autoriteter måtte jo respekteres, ellers ville det gått oss dårlig.

Hun danset. Hun svingte på hoftene, men jeg fikk ikke sett skikkelig, fikk ikke gransket de mest interessante legemsdelene. Hun smilte og sang med. Sporty var hun, akkurat slik en god studine skulle være i 2009. Hun hadde nok gjort dette før. Kanskje hun hadde erfaring med sang og dans. Kanskje hun hadde deltatt i Idol, stått foran juryen og sunget og spilt gitar – men uten å komme videre. Dommerne hadde mønstret henne misbilligende før hun ble sendt ut på gangen hvor hun slukøret hadde gått bort til programlederne og fått trøst. Marte Stokstad eller hva hun heter hadde kanskje lagt armene rundt henne og strøket henne varsomt på hodet, klemt henne tett inntil seg slik at brystene presset seg mot hverandre. I et øyeblikk var de ett. To organismer som eksisterte som én, i en perfekt symbiose hvor de nøt godt av hverandres gjensidige kjærlighet. Slik må det ha vært. Og så hadde hun gått hjem etterpå, duknakket og rød rundt øynene, men likevel glad, glad for det gryende vennskapet som hadde tatt form mellom henne og Marte Stokstad, glad for tanken på kjæresten som ventet på henne hjemme, som kanskje lå i senga, sliten og herjet av svineinfluensa, men likevel klar for å ta for seg av henne så snart hun kom hjem. Hun deltok aldri mer i Idol eller tilsvarende talentkonkurranser. Hun var noen illusjoner fattigere, men glad for lærdommen hun hadde fått. Nå visste hun i hvert fall hva hun ikke skulle gjøre, hva hun ikke skulle bli. Nå visste hun at tiden var moden for å fokusere på andre ting, og straks gikk hun i gang med å fylle ut søknadsskjemaet til NTNU. Filosofi søkte hun på, for filosofi hadde hun alltid likt, stikk i strid med foreldrenes vilje. Alle i familien hennes hatet selvsagt filosofi, slik skikkelige arbeidere tross alt gjør. Det sømmer seg jo ikke for gode sosialdemokrater å beskjeftige seg med noe så høyttravende og verdensfjernt som filosofi. Men hun brydde seg ikke, hun hørte ikke på dem og sendte skjemaet av gårde til Samordna Opptak, hvor det ble behandlet av kyndige hender og hjerner som sørget for å videresende det til utdanningsinstitusjonen.

Og hun slapp inn. Hun ble tatt opp til studiet, og var lykkeligere enn noensinne. Hele sommeren gikk hun og gledet seg. Hvem kommer jeg til å møte? tenkte hun. Er det noen kjekke gutter der, tro? Hun var myk i beina, øm i brystet, ør i hodet. Hele kroppen dirret av spenning mens hun gikk og ventet. Og sommeren sneglet seg av gårde. Det var den tregeste sommeren hun kunne minnes. Selv barndommens lange sommerdager hadde gått fortere enn disse. Av ren kjedsomhet og utålmodighet gikk hun kanskje til innkjøp av en bunke filosofibøker. Hun pløyde gjennom sekundærlitteratur om Kant og Fichte og Hegel. Hun satte seg inn i Habermas og Heidegger og de førsokratiske naturfilosofene. Men hun fant liksom ikke noe som traff klangbunnen hennes, fant ingen tenker hun følte seg riktig på bølgelengde med, enda så iherdig hun lette. Av ren desperasjon bestilte hun dusinvis av bøker på Amazon, for pengene hun møysommelig hadde spart opp fra sommerjobben på Tusenfryd året før, hvor hun hadde solgt sukkerspinn og billetter til parkens attraksjoner. Men ingen av bøkene ga henne det hun lette etter. For hun var en kresen sjel med en raffinert smak. Hun tok ikke til takke med hva som helst.

Men så, endelig, opprant dagen hun hadde ventet på. Endelig skulle hun ta fatt på studiet i filosofi ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet. Skjelvende tok hun på seg den blomstrete blusen og det brune skjørtet. Hun strammet håret med en strikk og et par spenner, sprayet litt ekstra parfyme i ansiktet og sørget for å pusse tennene uvanlig godt. Dette var en stor dag, og hun ville ikke gi folk et dårlig førsteinntrykk. Hun visste godt betydningen av førsteinntrykket, hun visste hvor fordomsfulle folk er, hvordan de med bare ett blikk dømmer deg og putter deg i en bås – alt etter hvordan du ser ut, hvordan du høres ut, hvordan du lukter. Men hun luktet godt. Og hun så godt ut. Og stemmen var mild som fløyel, slett ikke sur og skingrende som den var den gangen hun deltok i Idol, da en begynnende halsbetennelse satte en stopper for drømmen om å bli Norges nye sangstjerne, da Marte Stokstad tok rundt henne og minte henne på hva kjærlighet er, minte henne på betydningen av kroppskontakt.

Med små, raske skritt gikk hun mot Gløshaugen, hvor den første Immatrikuleringsseremonien skulle finne sted. Det var varmt, solen skinte og hun dirret av spenning. Over asfalten dirret varmeflimmeret. I magen hadde hun sommerfugler, og i hodet raste navnene på dusinvis av filosofer hun hadde rukket å stifte nærmere bekjentskap med i løpet av sommeren. Nå skulle hun endelig lære dem bedre å kjenne. Nå skulle hun skoleres i filosofiske tradisjoner og skoler som var bærebjelken i vestlig tenkning og sivilisasjon. Vil forventningene mine bli innfridd? tenkte hun trolig. Vil jeg lære nok til å bestå eksamen? Får jeg en jobb? Blir jeg professor hvis jeg studerer hardt? Spørsmålene var mange mens hun gikk opp fra Midtbyen, forbi Studentersamfundet, mot den ærverdige gamle bygningen som tronte på bakketoppen, med sine to tårn med dertil hørende spir og vimpler som vaiet i den svale sensommerbrisen. Men noe endelig svar meldte seg ikke, og hun var like herjet av tvil idet hun gikk opp det siste stykket av den siste bakken, hvor andre førsteårsstudenter stimlet rundt henne, velkledde og spente på det som ventet dem. Musikken, talene, formaningene fra velmenende gamle professorer og førsteamanuenser og tidligere studenter som hadde gjort det stort og blitt rikspolitikere eller kjente mediafjes. Hun gikk mot forsamlingen, navigerte seg elegant forbi ungdommene og fant et sted midt inne i folkemengden, hvor hun på alle kanter var omringet av mennesker; hvor hun – i mangel av bedre ord – følte seg trygg. Passet på, kanskje. Hun følte seg kanskje slik hun hadde følt seg i livmoren, selv om hun ikke kunne minnes det, selv om ikke minnet var tilgjengelig for bevissthetens nådeløse og granskende lyskaster. Men minnet lå nedfelt et sted dypt inne i underbevisstheten, som en vag fornemmelse om trygghet. Og av og til, som i det øyeblikket bak hovedbygningen på Gløshaugen, kunne hun fornemme spor av den samme tryggheten, den samme innkapslende og altomfattende varmen.

Så sto hun der da, lyttende til rektorens tale. Torbjørn Digernes ønsket dem alle velkommen, og sa at de sto foran et spennende år. Et år med utfordringer, javisst, men også et år rikt på muligheter til å knytte nye sosiale bånd, få seg kjærester og – kanskje viktigst av alt – ta til seg sårt etterlengtet visdom som kunne bistå dem i å løse fremtidens store globale utfordringer. Forhindre nye finanskriser og stoppe global oppvarming var nok eksempler han hadde nevnt, tidstypiske og helt riktige eksempler som han visste ville gi gjenklang hos mange av disse studentene. For hvem kan vel redde verden om ikke dere studenter kan det? hadde han sikkert sagt. Dere er jo fremtiden! Det ligger i deres hender å redde planeten, å sørge for at vi har nok energi og vann og drivstoff til de kommende generasjoner. Alt ansvaret hviler på deres skuldre. Føler dere det tyngende ansvaret? Føler dere at ansvaret presser dere mot bakken, drar dere til seg som en gravitasjonskraft på steroider? Noe slik kunne han ha sagt, men han gjorde det ikke. I stedet lirte han av seg de samme gamle høflighetsfrasene og politiske korrekthetene han hadde brukt året før. Så inntok Tora Aasland scenen og begynte å preke om den rødgrønne regjeringens fortreffelige utdanningspolitikk, hvor mange milliarder de hadde bevilget til forskning og høyere utdanning, hvor mange nye forskningsartikler som ble skrevet av norske akademikere i fjor, hvor mange doktorgrader som ble produsert, og så videre.

Og hele tiden sto Hun og lyttet. Hun sto der som fjetret og hørte på alle disse store ordene, alle disse høyttravende festtalene og blomstrende metaforene. Hun sto der, mo i knærne, sliten i skuldrene. Solen brente mot pannen hennes, fikk hjernen til å koke. Hun var lei og ville helst komme seg bort derfra, ville helst bare forsvinne ned i et hull i bakken, bli oppslukt av jordskorpen, gli ned i magmaen og la seg konsumere av jordens mantel. Bli ett med grunnstoffer og mineraler som kokte og sydet nede i helvetesilden langt under beina hennes. Men hun ble stående pal. Ingenting hendte. Bare de samme ordene, repetert ad absurdum. Så ble ordene avløst av musikk, et band spilte noen sanger før den høytidelige prosesjonen, og så ble alle humaniorastudentene busset opp til Dragvoll. Etter den lange og slitsomme turen i en fullstappet buss dampende av svette, ble hun endelig presset ut av farkosten og fikk sette føttene sine på asfalten på Dragvoll. Med nølende skritt gikk hun mot Idrettsbygningen, hvor hun skulle skrives opp på en liste, gi fra seg mobilnummeret og møte en gjeng andre førsteårsstudenter på filosofi. Hun skulle kanskje hilse på noen få av dem og få et lite bånd rundt hånden før hun sammen med de andre ble ledet opp til den enorme hovedbygningen. Der skulle de samles i kantinen et øyeblikk, før de skulle vandre ned i Gata, den brede midtgangen i hovedbygningen, og finne seg hver sin stol foran Snorre Valen. Musikk skulle spilles, dansing skulle foretas, Tora Aaslands tale skulle repeteres. Og Hun skulle sitte her. Ved siden av meg. Tett inntil kroppen min. Så tett at jeg kunne kjenne varmen som dunstet fra hele henne. Og alt skulle være slik det var nå. Slik var det, og slik måtte det være. Det kunne ikke vært annerledes.

Foran meg satt jenta fra Idrettsbygget, jenta med det beinete ansiktet og den røde kjolen. Håret hennes var langt og bølgete, hang løst rundt skuldrene. Rundt magen hadde hun et bredt belte. Nå satt hun og snakket med den lave, litt kraftige pluggen med kordfløyelsbukse, kort hår og boksernese. Skjorta hans var fortsatt kneppet ned, liksom demonstrativt. Brystkassehåret hans var synlig, selv bakfra. Han hvisket jenta noe i øret, og hun klarte ikke holde tilbake latteren. Hun lo boblende og ungpikeaktig, fniste helt ukontrollert mens bandet spilte og vi reiste oss for å danse. Så dette var altså filosofer … Dette var Norges filosofiske fremtid. Rundt meg på alle kanter var det humaniorastudenter. Hvilke planer bar de på? Hvilke drømmer og lengsler surret rundt i de umodne kraniene deres? Hun tynne foran meg virket umoden. I dag ble hun sikkert vekket av moren sin, som husjet henne av gårde til bussholdeplassen. Hun løp, yr og kåt som bare en ungpike kan være, med veska dinglende etter seg, med litt lebestift smurt vilkårlig utover leppene og ellers ingen sminke. For hun var ikke den typen. Hun var ikke en slik overfladisk babe som kledde seg utfordrende bare for å vekke gutters lyst. Nei, hun var den kunstneriske typen, den litt frikete og utsvevende jenta som likte å sitte for seg selv på barneskolen. Best likte hun seg når hun fikk sitte og tegne, drømme seg bort i sine egne verdener, små univers hvor hun selv kunne være enehersker, leve ut sine fantasier om verdensherredømme og allmakt. Lærerne ristet oppgitt på hodet over henne. Hvordan får hun seg til å sitte slik? tenkte de. Hvordan kan hun ødsle bort livet på den måten? Hva skal det bli av henne? Verst var det selvsagt for foreldrene. De ble uglesett i den vesle hjembygda. De andre voksne så rart på dem, lo av dem og snakket om dem bak ryggen deres. På butikken fikk de stygge blikk. Se, det er de som har den late datteren. Hun som bare sitter og drømmer seg bort på skolen. Hva skal det bli av henne? Men foreldrene bet smertene i seg og kjempet videre, ukuelige som okser. De visste at de måtte disiplinere datteren – men hvordan? Lenge og vel gikk de og grunnet over dette spørsmålet. De lette etter svar i alle kanaler som var tilgjengelige på den tiden – TV og radio og selvhjelpsbøker og ukeblader – men uten å finne noe. Som et siste desperat tiltak bestemte de seg for noe drastisk: De ville rådføre seg med bygdas eldste og klokeste kone, en gammel enke som bodde for seg selv i et isolert lite skogholt bortenfor steinbruddet hvor ungdommene drakk seg fulle hver sekstende mai. Kona tok imot dem med åpne armer, smilte litt enigmatisk og geleidet dem inn i stua hvor hun serverte dem hjemmelagde småkaker og en væske med uutgrunnelig smak. Så åpnet de hjertene sine, og hun lyttet omtenksomt før hun trakk en konklusjon og ga dem sitt velmenende råd.

”La henne være i fred,” sa hun.

Gjestene stirret overrasket på henne. ”Hva mener du?” sa moren.

”Du hørte meg,” sa kona, og skysset dem ut med en megetsigende geberde.

Den natten lå de våkne lenge. De tenkte over rådet til den kloke gamle kona, veide for og imot og frem og tilbake før søvnen endelig tok dem. Neste morgen, etter at søvnen hadde gitt underbevisstheten fritt spillerom med problemet, hadde de nådd en felles konklusjon. De var skjønt enige om at de måtte gjøre som kona hadde sagt. Datteren skulle få leve videre som før, utvikle talentene sine, gå på gymnaset og studere hva enn hun måtte føle for når den tid kom. Hun skulle kort fortalt få frie tøyler.

Og slik hadde det seg at jenta havnet her, i Gata på NTNU, avdeling Dragvoll. Nå satte hun seg ned og tvinnet tommeltotter, skottet bort på gutten ved siden av, sendte et stjålent blikk til noen hun halvveis kjente på andre siden av midtgangen. Hun lukket øynene og drømte seg bort mens hun lyttet til rappernes musikk som tonte ut, lyttet til Snorre Valen som igjen inntok scenen for å messe videre på sitt mantra om viktigheten av en god utdanningspolitikk, en politikk som selvsagt også skulle tilrettelegge for at studentene kunne føre et sosialt og spennende liv, fullt av muligheter til å knytte livslange vennskaps- og kjærlighetsbånd. For – sa Valen – det skal være rikelig med øldrikking og fraternisering og diskutering på Studentersamfundet, rikelig med pilsing i Marinen og på Festningen. Halvt åndsfraværende lyttet jenta videre mens hun gledet seg til året hun er i ferd med å ta fatt på, et år som sikkert blir rikt på utfordringer også for henne. Kommer jeg til å treffe en gutt? tenkte hun kanskje. En helt spesiell gutt som vil ha meg og bare meg? Hun blunket med øynene før hun slo opp blikket og tok inn lyset som strømmet ned gjennom glassplatene i taket. Det skalv svakt i henne, hun fornemmet en vag dirring i mellomgulvet. Sulten gnagde i tarmtottene, og hun angret på at hun ikke spiste mer enn det ene knekkebrødet og den halve bananen i morges. Nå var det for sent å spise mer. Eller? Kanskje jeg kan reise meg rolig opp, spasere bort til en sjokoladeautomat og kjøpe meg en Snickers? tenkte hun kanskje. Kanskje det ennå ikke var for sent. Beina hennes skalv av spenning. Tør jeg gjøre dette? tenkte hun. Tør jeg virkelig reise meg og gå bort til automaten, kjøpe en Snickers og komme tilbake igjen, sånn helt uten videre? Hun hadde aldri gjort noe lignende før. Alle ville sett på henne og tenkt at der var det sannelig ei jente med tæl, ei som hadde is i magen. For det var ikke hvem som helst som kunne reise seg og gå når Snorre Valen snakket. Det krevde sin kar – eller sin kvinne. Men hun reiste seg ikke. I stedet ble hun sittende som før, nå og da skottende bort på folkene ved siden av, innimellom kikkende ned på føttene sine, på de svarte skoene som var blankpusset nok til å speile ansiktet hennes, stikk i strid med hvordan de vanligvis så ut. For hun hadde aldri brydd seg om å holde skoene rene. De får se ut som de vil, tenkte hun som regel. Men ikke denne morgenen. For nå ville hun ta seg best mulig ut for alle guttene hun regnet med å møte, alle de potensielle beilerne som skulle stå på rekke og rad ved inngangen til universitetet, holdende hver sin rose som de var rede til å by henne med et høflig bukk og noen innsmigrende fraser. Og hun skulle neie på sitt feminine vis, og med rødmende kinn skulle hun ta imot hver enkelt blomst uten å få frem et ord, boblende av fryd som hun var. Og til slutt skulle kåtskapen overmanne henne, og hun skulle gi seg hen til sin hjertens utkårede.

Igjen bøyde gutten seg over henne og fikk henne til å le. Hvem var han egentlig, denne klovnen? Hadde han alltid vært en slik skøyer? Var han kanskje klassens ubestridte klovnegutt? En som alltid hadde noen sprell og spillopper på lur? Han hadde en lignende dialekt som jenta. Begge to hørtes ut som nordmøringer. Kanskje de gikk på samme skole, i samme klasse. Kanskje hun alltid hadde brukt å le av de ville innfallene hans. På første skoledag dro han kanskje frem tissen og viftet med den foran frøkenen. Han klatret opp på pulten sin og danset foran klassen, med tisseluren dinglende ut av smekken. Og jenta lo. En annen gang hadde han kanskje med seg en halvdød frosk som han la i frøkenens matpakke. Hun fikk nesten hjerteinfarkt da hun oppdaget den. Så fikk hun samlet seg og brølt ut en uadressert skjennepreken. En møysommelig etterforskning fant sted før gjerningsmannen ble tatt og sendt til rektors kontor. Der gjennomgikk han de sedvanlige rutiner – kryssforhøret han var blitt så vant til, formaningene om å slutte med dette tullet. Han fikk sendt med seg en lapp hjem, men den kastet han sikkert på veien, syklende opp de bratte bakkene mot hjemgården i Surnadalen eller et annet eksotisk dalføre på Indre Nordmøre. Lappene brydde han seg aldri om å ta vare på. Han visste jo uansett at skoleinspektøren kom til å ringe foreldrene hans. De kom til å gi ham en skjennepreken, men ingenting forandret seg stort. Dagene gikk videre som før, livet gikk sin vante gang, alt var på det jevne, alle var måtelig fornøyde med tingenes tilstand. Han fikk middag hver dag, og fikk vær så god å spise den. Foreldrene jobbet hardt i fjøset, melket kuene til riktig tid, passet på at sauene hadde nok vann og kraftfôr, at det var adekvate mengder gress i siloen. Om høsten brukte han å leke ute i nattemørket, sammen med sin bestekamerat, sin ene bror og en av brorens kamerater. Det var gøy å leke gjemsel på gården. De hadde så mange bygninger til disposisjon. Låven var et yndet gjemmested. Gamlelåven likeså. Der klatret de på høyloftet, kløv opp i bjelkene som gikk på kryss og tvers oppunder taket. En gammel tønne fungerte ofte som gjemmested, enda den som regel var det første som ble inspisert av hvem enn det nå var som hadde politiansvaret. På den nye låven var det også flere gode gjemmesteder, men de var ikke like lett tilgjengelig. Og det var farligere der. Var man riktig uheldig kunne man risikere å falle i en av silokummene. Storebroren hans hadde gjort det og blitt drept. Fallet på åtte meter knakk nakken hans. Det hjalp ikke at han landet på en høygaffel noen hadde lagt fra seg av vanvare. Han lå livløs i en blodpøl i noen timer, før det ble oppdaget av moren. Etter den dagen var livet hans aldri det samme. Stemningen i familien mørknet, fikk noe vondt over seg. Selv om han fortsatt hadde humoren i behold, var det som om den stivnet, som om den fikk et islett av noe hardt og mekanisk som ikke ville gå vekk. Den var ikke lenger like boblende og sprudlende. Han orket ikke lenger være ute med kompisene så ofte. I stedet låste han seg inne på rommet sitt. Og begynte å lese. Han pløyde gjennom alt han kom over – i et desperat forsøk på å døyve smertene, lindre tapet av sin elskede storebror. Han tok for seg både skjønnlitteratur og sakprosa, men holdt nok en knapp på sistnevnte. I filosofien fant han sjelsrenselsen han var på jakt etter. Han ble stoiker og kyniker, identifiserte seg med Marcus Aurelius og Diogenes fra Sinope. Han leste mer og mer, ble nesten en einstøing men holdt kontakten med noen utvalgte kamerater fra barndomsårene. Videregående feide han gjennom så lett som bare det. Han søkte seg inn på filosofi på NTNU, overbevist om at det var det eneste riktige valget. Og så endte han opp her, i dette rommet, ved siden av sin bestevenninne, hun han kanskje hadde rotet litt med i tusmørket på sene nachspiel, hun han kanskje hadde stukket en hånd innunder genseren på, klint litt med, fått en hånd ned i buksa på. Men ikke noe mer – de var jo bare venner.

Seremonien gikk mot slutten. Bandet var ferdig med å spille. Valen var ferdig med å snakke. Tora Aasland hadde trukket seg tilbake, sto kanskje et sted i bakgrunnen, i ly av skyggen fra scenen, tenkende på hva mannen lagde til middag i dag, om det var sild og poteter nå igjen, eller kanskje noe mer eksotisk, noe litt utenlandskinspirert og godt krydret. I det siste hadde hun spist mye ute, på farten som hun hadde vært. En statsråd har jo ikke tid til å lage maten selv, så mannen hadde måttet stille opp de få gangene hun hadde stukket hjemom uten å ha spist rett før. Men mannen hennes var ingen habil kokk, stakkars. Tvert imot. Det eneste han lagde, dag etter dag, var de samme sildene og den samme poteten moren hans hadde lært ham å tilberede da han skulle flytte hjemmefra. Tora var selvsagt ikke fornøyd med disse sildene, men redd for å såre ham valgte hun å avstå fra å si noe. I stedet opprettholdt hun illusjonen hans av at han var helt grei på kjøkkenet, ikke noen mester kanskje, men sannelig ikke tapt bak en vogn heller. For Tora var empatisk sånn – hun tok hensyn til folks følelser og visste av smertelig erfaring at det var dumt å tråkke over streken. Noen ganger, når hun ikke fikk sove, tenkte hun på folkene hun hadde såret oppigjennom årene. Det var ikke så rent få, trodde hun.

Jeg tenkte tilbake på det som hadde brakt meg hit. Hva var det igjen? Disse siste årene var nesten blitt som en dis for meg. De hadde blitt oppslukt i tåke, og alt som var igjen var bruddstykker av minner, løsrevne fragmenter av barndom som umerkelig gled over i ungdom som like umerkelig gled over i det som kalles de voksne årene. Følte jeg meg egentlig som en voksen der jeg satt? Nei, jeg kunne ikke påstå det. Der og da følte jeg meg snarere som et barn. Men andre ganger følte jeg meg som en olding fanget i en ungdoms kropp. En gammel sjel som hadde tatt bolig i feil legeme, på feil klode. Som Sigbjørn Obstfelder. Og rundt meg så jeg disse flate menneskene, disse karikaturene uten sjel eller liv i øynene. Lik spøkelser flanerte de bortover fortauet, lik folkene i Munchs Aften på Karl Johan. Som gjenferd satt de i bussene og bak skrankene og i kassa på Rema. Fanget i Samsaras runddans, med Mayas slør behørig trukket ned foran øynene. Slik gikk de gjennom livene sine, automatiserte som roboter. Mekanisk gjennomførte de sine arbeidsoppgaver, drakk seg full i helgene, pulte, spydde og slåss. Og gjentok. Ad infinitum. De elsket bak lukkede dører, med lyset avslått og gardinene trukket for.

Jeg hadde bodd i denne byen de to siste årene. Hva hadde jeg gjort her? Ikke godt å si. Jeg hadde skrevet en del, lest noen bøker, studert litt. Sittet altfor mye på nettet, gått noen turer i skogen. Livet hadde vært overkommelig, verken mer eller mindre. Jeg hadde levd i selvvalgt ensomhet, litt utenfor samfunnet, i periferien av byen, med nærhet til naturen. Isolasjonen hadde på mange vis vært en lise, men nå ønsket jeg å bryte ut av den en stund. Hvorfor? Sannelig om jeg visste. Det kunne kanskje være interessant å oppleve noe nytt, prøve ut en annen livsstil, se om det fikk meg til å føle meg bedre, lykkeligere.

Jeg reiste meg og begynte å gå, sendte jenta et stjålent blikk og trengte meg gjennom folkemassen som fylte Gata. Vi bevegde oss mot kantina. Jenta fløt av gårde med strømmen, ble trukket inn i mengden og lot seg lede etter meg. Hun så på meg, lurte på hva jeg egentlig var for en, hadde nok allerede felt en dom, men var åpen for å få avkreftet fordommene. Han der er rar, tenkte hun kanskje. Han har et stort hode. Et hode fullt av rare tanker. Han er en sånn som tenker altfor mye. Jeg liker mer ukompliserte gutter. De som er fornøyde med å drikke, pule, spy og slåss. Ikke sånn som meg. Ikke de tenkende, boklesende guttene. Vi ankom kantina og slo oss ned ved en klynge bord et godt stykke inne i lokalet, mellom firkantede søyler og store veggmalerier av Sokrates og Platon og Aristoteles. Fadderne var samlet og mønstret oss med umodne øyne. De sto godt tilbakelent inntil en murvegg, med hendene i kors og lure smil om munnen. En av dem, han litt kraftige med halvlangt krøllete hår, kremtet og tok ordet.

”Velkommen!” utbrøt han gledesstrålende. ”Jeg heter Hallgrim og–”

”Snakk høyere, da!” ropte noen fra bakerste rad, og fikk snart bifall fra flere.

Hallgrim gjentok det han allerede hadde sagt, og tilføyde at det snart var tid for å bli bedre kjent. De som ønsket å delta på vorspiel kunne derfor følge med ut i Gata, så ville det komme nærmere instruksjoner der. Igjen bevegde vi oss ut i Gata, fulgte med strømmen, ble en del av massen og lot oss lede ut under glasstaket hvor måkene satt og basket med vingene. Vi gikk ned en trapp og tok til høyre før vi fulgte midtgangen bortover mot noe ubestemmelig, noe vi ennå ikke riktig visste hva var. Men snart ville det vel vise seg.

En gutt kom til syne. Han var middels høy, hadde halvlangt hår, rødmusset ansikt og caps på hodet. Han var kledd i løstsittende klær i en litt hiphop-aktig stil, smilte bredt og sto med en flaske Dahls-pils i venstre hånd. Han drakk demonstrativt og ønsket oss velkommen på en jovial måte. Han presenterte seg som Arman, og la ikke skjul på at han var glad i å drikke.

”Det skal vorses,” sa han. ”Vi tar et vorspiel her. Den som vil være med, blir med meg. Vi har et auditorium vi kan drikke i.”

Folk smilte og humret litt. Dette hadde de ikke ventet. Selv jeg hadde ikke ventet dette, men opplegget hørtes bra ut, og jeg var innstilt på å få i meg noen pils. Jeg vekslet blikk med en fyr på min høyde, med smalt, litt kvapsete ansikt, sandfarget halvlangt hår og marineblå hettegenser. Han smilte skjevt, virket sjenert, og jeg tok meg i å undre på hvor han kom fra, hva slags dialekt han hadde. Jenta som hadde sittet ved siden av meg, gikk og satte seg på et trappetrinn, tok mobilen opp av lomma og begynte å snakke. Noen hadde visst ringt henne. Kunne det være kjæresten hennes? Var han lei av at hun hadde vært borte så lenge? Orket han ikke et par timer uten henne? Hun snakket, og jeg ante et snev av noe oppgitt i ansiktet hennes, et hint av resignasjon over å allerede måtte dra hjem til kjæresten som satt og maste. Han som lå og slanget seg på sofaen, ennå litt uggen etter svineinfluensaen som hadde herjet med kroppen hans de siste ukene. Men ganske snart var samtalen over, og igjen kom hun bort til oss og mottok instruksjoner, fikk høre hva som skulle skje videre. Det ble besluttet at vi skulle gå til Rema 1000, som lå noen hundre meter unna, for å kjøpe pils. Det skulle drikkes. Hun smilte. Det gjorde jeg og de fleste andre også.

Vi gikk. Jeg var taus til å begynne med. De første femti meterne ytret jeg ikke et ord, og hørte heller ingen andre gi fra seg et kny. Innvendig kjente jeg spenningen boble, og tankene raste gjennom mulige alternativer for hva jeg kunne si. Det burde selvsagt være noe filosofisk, noe med litt dybde, noe som viser at jeg har peiling og interesse og IQ litt over gjennomsnittet. Samtidig burde det ikke være for nerdete og påtatt dypt. Det burde helst virke litt nonchalant, som en slags slengbemerkning jeg ga fra meg uten anstrengelse. Og det var selvsagt viktig at jeg var først ute, at ingen kom meg i forkjøpet. Ellers kunne jeg komme til å virke svak, og dét ville jeg jo ikke. Hvem var det vel som ville virke svak? Ingen jeg kjente, i hvert fall.

”Julius,” sa jeg, og rakte jenta hånda mi mens vi gikk. Hun var til høyre for meg, og jeg merket at hun sitret av den samme spenningen jeg følte.

”Vilde,” sa hun og smilte så søtt at jeg ble mo i knærne.

”Så, hva bringer dere hit?” sa den mørkhårete gutten, en bergenser, som gikk på min venstre side, henvendt både til Vilde og meg. ”Hvilket forhold har dere til filosofi?”

”Har alltid vært interessert i filosofi,” sa jeg og kjente at jeg snakket på autopilot.

”Har allerede begynt å tenke på doktoravhandlingen jeg skal skrive. Om Nick Bostroms simulasjonshypotese. Hørt om den?”

Selvsagt hadde ingen av dem hørt om den, så jeg forklarte villig vekk uten å tenke over hva jeg sa. Jeg forklarte at verden etter alt å dømme var en fortidssimulasjon i datamaskinenene til våre fjerne etterkommere, at vi egentlig bare var dataprogrammer med forhåndsbestemte liv, og at vi – hvis vi så virkelig godt etter – kunne registrere tegn på at dette var tilfelle. Jeg snakket høyt og tydelig, lirte av meg detaljer fra livshistorien min som den naturligste ting i verden. Alt jeg tenkte på var å virke mest mulig imponerende, mest mulig interessant. Det brydde meg ikke nevneverdig at det gikk på bekostning av de andres mulighet til å snakke – jeg viet dem ikke en tanke, for alt jeg sa kom liksom fra et dataprogram, alt jeg sa var automatisert, enda jeg aldri hadde sagt akkurat dette før. Før jeg visste ordet av det var vi utendørs, og jeg merket at Vilde begynte å nøle, at det var som om noe dro i beina hennes og ville ha henne med inn igjen. Hun kikket på mobilen før hun brått snudde seg mot meg og den mørkhårete bergenseren.

”Jeg må visst gå nå,” sa hun og så bort.

Jeg så på henne og følte jeg gjorde en god jobb med å skjule skuffelsen. ”Gå? Så tidlig? Dropper du vorspielet?”

Hun nikket. ”Må hjem. Vi snakkes.”

Jeg nikket nonchalant, og trodde jeg klarte å få frem et slags smil som ikke var altfor avslørende, en litt likegyldig grimase for å signalisere at jeg ikke tok dette så tungt og at jeg forsto situasjonen hennes, forsto at hun ikke ville være eneste høne i en kurv med fulle og kåte haner. Jeg forsto jo at hun måtte hjem til den sjalu typen og trøste ham, hjelpe ham med hva enn det var han trengte hjelp til. Hun vinket farvel og forsvant inn igjen. Det mørknet. Solen ble borte bak en sky. Noen regndråper traff asfalten og vi gikk taust videre mot Rema 1000, et lite dusin gutter som var ute for å kjøpe øl denne første dagen som filosofistudenter ved NTNU. Dette var altså den norske filosofiens fremtid. Ingen jenter, men en gjeng kåte gutter som dukknakket måtte erkjenne at de akkurat hadde mistet muligheten til å harve over en hot babe.

*

Jeg satt og drakk av en sixpack Grans BARE, den billigste pilsen Rema kunne tilby, den eneste butikkpilsen jeg ville ta meg råd til. Rundt meg var de andre gutta, spredt utover de tre forreste radene i et mellomstort auditorium en eller annen autoritet hadde stilt til vår disposisjon. Storskjermen foran oss var opplyst av en projektor som projiserte et bilde av internett, nærmere bestemt YouTube. Alle i forsamlingen var selvsagt fortrolige med YouTube. Filmene rullet over skjermen i takt med at vi fremmet ønsker og kom med innfall – det var salig anarki, og det fungerte så godt som anarki pleier å fungere. Gutten til venstre for meg, den kvapsete karen med sandfarget mellomlangt hår, spanderte Sørlandschips på meg. Jeg følte meg til stede, levende, som en del av noe – et fellesskap kanskje – og på vei inn i noe, noe stort og åpent og dragende. Allerede hadde jeg avslørt for flere av dem at jeg jobbet som frilansskribent, at jeg skrev kommersiell fiksjon for den kulørte pressen. Jeg hadde ikke gått så nøye inn på akkurat hva slags kommersiell fiksjon jeg skrev, men jeg var sikker på at de allerede hadde sine mistanker, at de hadde plassert meg i en bås det kunne bli vanskelig å løsrive seg fra. Like fullt var jeg innstilt på å gjøre mitt beste for å holde meg unna enhver ny bås de kunne tenkes å dytte meg inn i.

            ”Jeg er fra Grong,” sa gutten til venstre for meg idet jeg prøvde å få i gang en samtale. ”Ole,” sa han og ga meg hånden. ”Ole Robert.”

            ”Aha,” sa jeg med et skjevt smil om munnen. ”Som Ole Robert Sunde.”

            Han så på meg, muligens uforstående.

            ”Forfatteren, vet du. Han der smale, som ingen leser.”

            Han så fortsatt på meg, definitivt uforstående. ”Åja. Men nei, jeg heter Ole Robert Kahn.”

Jeg rakte ham hånden og presenterte meg. Samtaler tok form på alle kanter, og filmene hjalp til å løse opp stemningen. Vi så sketsjer av Monty Python, David Mitchell, Robert Webb og en drøss andre komikere, vi så musikkvideoer og alskens barnslig tull og tøys mange av dem tydeligvis fant glede i. Jeg lo med – selv av det som ikke var morsomt. Nå hadde jeg jo engang bestemt meg for å være sosial, og da fikk jeg sannelig følge opp, gå hele løpet ut. En langhåret, svartkledd fyr som virket innesluttet og mutt, gikk stadig vekk frem til kateteret, frem til PC-en for å sette på musikkvideoer med finske metalband. Jeg ville ikke være dårligere, så jeg satte på Cult of Luna og Windir, enda jeg visste det måtte være upopulært blant de fleste. Gud og religion fikk kjørt seg i flere av filmene, og det var tydelig at jeg befant meg i en forsamling med overvekt av ateister og agnostikere – nesten alle passet på å le hånlig av de religiøse som indirekte ble latterliggjort i filmene. Jeg gremmet meg, men gjorde mitt ytterste for å spille med.

Plutselig hørtes noe overraskende bak meg.

”Evolusjonen er jo ikke bevist.”

Det ble dønn stille i lokalet.

Det gikk et gufs over stolradene.

Alle så mot han som hadde ytret disse skjebnesvangre ordene.

Jeg snudde meg og så den mørkhårete bergenseren jeg så vidt hadde snakket med tidligere. Han het Werner og hadde vakre blå øyne og litt kvapsete, blek hud. Svarte klær, gelé i håret. Nå satt han altså her og påsto at evolusjonen ikke var bevist. Her hadde jeg tydeligvis med en kristen å gjøre, en meningsfelle og mulig alliert. Ikke sånn å forstå at jeg selv benektet evolusjonen, men jeg hadde jo selv sett Guds hånd være virksom i skaperverket, jeg hadde sett Ham styre utviklingen i tråd med sin vilje. Enhver biologisk art og underart hadde Hans umiskjennelige signatur skrevet over seg med store bokstaver. Men hvordan skulle jeg spille kortene mine? Skulle jeg flagge troen min, eller være mer slu og fordekt, spille kløktig, innynde meg hos majoriteten ved å late som jeg var ateist, ja sågar antiteist?

Jeg valgte det siste.

”Øh,” sa jeg og smilte overbærende. ”Biologisk evolusjon er et faktum. Evolusjonsteorien er den best dokumenterte vitenskapelige teori som fins, en teori som forklarer det vitenskapelige faktumet evolusjon.”

”Hvordan er den bevist?” sa han. ”Jeg har hørt at den ikke er det.”

Jeg hånlo. ”Gå inn på TalkOrigins dott com. Les. Bli klokere. Ikke tving meg til å ramse opp alle bevisene for evolusjon. Vi blir sittende her hele natta.”

Han smilte og så på meg, sa ikke mer. Stillheten døde. Samtalene tok seg opp igjen. Musikken begynte atter å runge fra høyttalerne og universets likevektstilstand var gjenopprettet. Det var ro og orden i kosmos – selv om det lenge hadde sett mørkt ut.

*

Det ble drukket. Et par nye folk kom til. Gutter de også, så klart. Den ene het Angus, hadde hår ned til skuldrene og kom fra Sogn. Av utseende lignet han en blanding av Kevin Bacon, Nick Nolte og Arnold Schwarzenegger. Han presenterte seg som prestesønn, var muskuløs og hadde drevet mye med idrett. Et langt arr gikk skrått over kneet hans – han fortalte at det var en fotballskade, en som stoppet karrieren hans. Den andre fyren het Brage, hadde master i fysikk og kom fra Lofoten. Vi tok en presentasjonsrunde hvor hver enkelt måtte gå frem til kateteret og si litt om seg selv. Et par stykker, min kristne venn Werner og Oscar fra Nesodden, benyttet sjansen til å si at de hadde slitt med psykiske problemer. Straks økte respekten min for dem – riktignok hadde de konsumert noen flasker, men det var ikke hvem som helst som turte stå frem på denne måten, snakke så åpent om noe såpass tabubelagt. Jeg sa ingenting om mine egne psykiske problemer – som jeg uansett trodde var marginale i forhold til det disse gutta hadde slitt med – men passet på å få frem at jeg skrev, at jeg var frilansskribent for den kulørte ukepressen. Det kom humring og noen spørsmål. Han som het Brynjar Gran og hadde briller og virket litt nerdete, antydet at jeg skrev husmorporno og såkalte historier fra virkeligheten for dameblader. Jeg lo avvæpnende mens jeg svarte tvetydig men ikke avkreftende. Folk lo av meg og hadde det gøy. Vi drakk mer, stemningen lå på et jevnt høyt nivå.

Utenfor hovedbygningen lå kornåkrene gylne og varme i solsteken. Jeg skuet utover dem og spurte Oscar om han ville være med på å lage en kornsirkel en dag.

            ”Sånn symbol i åkeren?” sa han. ”Klart jeg er med.”

            Vi tok bussen ned mot byen. Alle pratet og så ut til å trives. Det var i det hele tatt en god stemning mellom oss, og det var bestemt at vi skulle videre til et utested som het Downtown og lå i krysset mellom Nordre og Fjordgata, ikke langt fra sjøen. Jeg satt ved siden av Lukas, en høy og litt kraftig fyr med langt hår. Han sa han kom fra Finland og Sverige og Norge. Jeg var litt forvirret, litt beruset av for mye pils etter noen måneders edruelighet, og fikk ikke med meg alle detaljene. Vi snakket om kornsirkler og religion og filosofi og hvilken utdannelse vi hadde fra før, hva vi hadde drevet med og hva som drev oss. Lukas var utdannet pølsemaker, han hørte på metal og bodde hos sin finske mor i Ila på vestkanten av byen. Jeg konsentrerte meg mest om hva jeg selv sa, var ganske fornøyd med hvor laidback jeg virket. Før vi visste ordet av det var bussen fremme i sentrum, og det var tid for å gå til det første utestedet.

På Downtown fikk jeg øye på Vilde ved et bord. Hun satt sammen med noen andre, men jeg viet dem knapt et blikk, registrerte ikke engang hvem det var. Det eneste jeg tenkte på var henne, henne, henne. Jeg gikk bort til bordet, satte meg rett overfor henne og lente meg inntil det barneaktige vesle fjeset hennes.

            ”Hva var det du het igjen?” hvisket jeg.

            Hun så på meg, de store øynene var vidåpne og jeg leste skuffelse i ansiktet.

”Vilde,” sa hun og rakte meg hånden. Jeg trykket den; hun ytte ikke motstand. Håndtrykk var alltid slik – enten knallharde eller helt slappe. Det fantes ingen mellomting, og kjønnsdelingen var enkel og forutsigbar: Jentene hadde, nesten uten unntak, slappe håndtrykk; guttene sterke. Underkastelse og dominans – det var et kjønnsrollemønster som ikke lett lot seg utfase med departementale forordninger eller likestillingskommisjoner, all den tid det var biologisk betinget, forankret i vår evolusjonære forhistorie. Man kunne nedsette utvalg og oppnevne komiteer så mye man ville, men å sanere menneskets natur var, til velmenende byråkraters bestyrtelse, ikke gjort i en håndvending.

Jeg presenterte meg på ny, i fall hun ikke hadde oppfattet navnet mitt, noe det viste seg at hun hadde.

            ”Hvor kommer du fra?” sa jeg.

”Fra Biri.”

”Ah! Travbanen.” Jeg smilte fårete.

Et smil tok form på de vakre leppene hennes. ”Alle sier det. Det er det eneste folk vet om Biri. Den hersens travbanen. Men hvor kommer du fra?”

”Fra ei lita bygd. På Nordvestlandet. I Romsdal. Soldalen, heter den. Du har aldri hørt om den.”

”Tror jeg har hørt om Soldalen,” sa hun.

Jeg ristet på hodet og smilte. ”Hvordan har du liksom hørt om den?”

”Husker ikke.” Hun nippet til ølglasset; jeg gjorde det samme og benyttet anledningen til å skåle med henne.

            ”Det er nok de aller færreste som har hørt om Soldalen,” sa jeg og stirret verdensvant ut i luften. ”Den har åtte hundre innbyggere. Ikke store greiene.”

            ”Biri er også sånn,” sa hun og smilte.

            Jeg drømte meg bort i smilet hennes, de små hvite tennene som kom til syne mellom leppene. Ønsket at jeg var Karius eller Baktus, at jeg var inne mellom tennene, inne på den fuktige tungen hennes, at jeg krympet og kunne løpe rundt der inne, holde meg fast i smaksløkene, gli bortover spyttet som dekket den sterke muskelen. Skli ned svelget hennes og forsvinne inn i henne, være ett med kroppen hennes. Hun kunne fått spise meg opp, og jeg skulle vært god mot henne, fått det til å krible i magen hennes, vist henne hva kjærlighet kunne være. Men det var en avstand mellom oss – hun følte visst ikke for meg det samme som jeg følte for henne. Hatet hun meg allerede? Foraktet hun meg? Å, hvordan kunne hun gjøre noe annet! tenkte jeg og satte den kalde randen på glasset mot leppene, lot den tamme pilsen renne ned i strupen – glough, glough, glough.

Før jeg visste ordet av det var hun borte. Uten noe mer om og men hadde hun forsvunnet for meg, og jeg befant meg utenfor et annet utested, det som lå på hjørnet rett overfor Downtown, også dette vendt ned mot Fjordgata. Gossip het det, og køen utenfor var sørgelig lang, full av faddere og fadderbarn som ukritisk hadde møtt opp for å drikke seg inn i det samme altoppslukende mørket jeg selv trodde jeg nærmet meg. Jeg befant meg nesten bakerst i køen, jeg snakket med noen jenter og noen medstudenter fra filosofi, begynte å bli fjern, hadde det sånn passe bra, var passe apatisk.

            Innenfor var det trangt. Studentene stimlet rundt meg som maur rundt en døende rotte. De danset og lo. De var fulle og hadde hendene fulle med å klå på hverandre. Musikken var høylytt og kommersiell – Lil Wayne, Lady Gagas Poker Face og den nye sangen Tik Tok av Kesha; det meste var omtrent som forventet. Jeg klarte ikke feste blikket på noen bestemt person. Det var selvsagt Vilde jeg var på utkikk etter, henne jeg ville ha, men hun var ingensteds å se. Så fikk jeg øye på noen kjente fjes. Werner, Angus og Oscar satt ved et bord innerst i lokalet, ikke langt unna Lukas, Ole og noen andre filosofistudenter. Jeg vinket og gikk mot dem, slo meg ned ved bordet deres og prøvde å snakke, prøvde å bli hørt over øredøvende, ultrakommersiell musikk som dundret nådeløst fra høyttalerne. Vi skålte. Jeg så Angus bøye seg mot en kompis og hviske ham noe i øret mens de så på meg. Så småfniste de.

”Jeg har alltid drømt om å studere filosofi,” sa Werner. ”Endelig har jeg fått muligheten. Jeg er så glad!”

Jeg ble nesten rørt over den oppriktige gleden som kom til syne i smilet hans. Her var visst en gutt som virkelig hadde et lidenskapelig forhold til faget, en som hadde ekte følelser knyttet til denne geskjeften som for de fleste fortonte seg uendelig meningsløs.

”Det er bra,” sa jeg og slo ham kameratslig på skulderen. ”Bra at du finner deg til rette.”

Resten av oppholdet på Gossip var innhyllet i glemselens dis. Noen spredte øyeblikk skulle senere tre frem, som ensomme fjelltopper i et tåkehav. Men det skjedde ikke noe minneverdig, ikke noe som kan karakteriseres som verdifullt. På et tidspunkt fikk jeg vondt i hodet og gikk for å kjøpe meg smertestillende på nærmeste Seven-Eleven. De hadde ikke Ibumetin, favoritten min, så jeg kjøpte det nest beste, Ibux, selv om denne painkilleren erfaringsmessig var tregtvirkende og svak, slett ikke som Ibumetin, som var basert på det samme virkestoffet. Jeg hadde konkludert med at Ibux inneholdt andre tilsetningsstoffer, som svekket effekten. Med smertestillende i lommen gikk jeg tilbake til Gossip. Utenfor fikk jeg øye på Arman, men jeg ble stående og prate med et par jenter i den lange køen. Den ene av dem var romsdaling og spurte om jeg kjente en viss Lodvin, noe jeg svarte benektende på. Men før jeg visste ordet av det var jeg på vei bort derfra, sammen med Arman. Vi hadde bestemt oss for å oppsøke Samfundet, og veien gikk om Vår Frue Kirke, en koloss av stein, like ved torget.

I denne kirken, som havnet i skyggen av den mye større Nidarosdomen, fantes det et tilbud for de hjemløse. Den var ofte døgnåpen, og det ble servert gratis saft, kaffe og kjeks til samfunnets tapere. Vann hadde de også, og det var dette jeg var ute etter.

”Kan jeg ta et glass vann?” sa jeg til den blonde damen som sto bak bordet som utgjorde den provisoriske disken.

Hun nikket, jeg grep en plastkopp, fylte den med vann fra en mugge. Jeg fylte munnen halvveis med vann, brøt løs to Ibux fra brettet og stakk dem inn mellom de sammenpressede leppene. Jeg hadde fått det for meg at det var nødvendig med vann for å få i seg tabletter, så vann var en del av mitt faste rituale når smertestillende skulle inntas.

Jeg svelget og skylte ned med en stor slurk.

”Setter pris på tilbudet dere har her,” sa jeg til damen. ”Bra at dere gjør noe for samfunnets utstøtte.”

Hun bare så på meg, tankespredt.

”Jeg mener det,” sa jeg med ettertrykk, for å få henne til å skjønne at jeg mente alvor.

Jeg rapte.

Hun nikket mens hun åndsfraværende glodde på noe bak meg. Jeg snudde meg og fikk øye på noe underlig. Borte ved alteret sto et bord med en hvit duk. En uteligger knelte foran alteret. Med foldede hender satt han og mumlet en innett bønn det var umulig å oppfatte innholdet i. Det lå et eller annet på bordet, men min nærsynthet forhindret meg i å fastslå hva det var, så jeg gikk nærmere for å ta det i øyesyn. Etter hvert som jeg nærmet meg begynte de gulhvite gjenstandene å fremtre med urovekkende klarhet. Det var knokler.

”Hva slags knokler er det?” sa jeg til uteliggeren da jeg stoppet ved siden av ham.

Det kvapp i ham. Han snudde seg mot meg og mønstret meg. ”En eller annen helgen.”

”Det er en slags utstilling? Av relikvier?”

Han nikket. Jeg gikk nærmere og iakttok knoklene. På issen til det gylne kraniet var det et hull. Ved siden av hodeskallen var det dandert et par lårbein, men bare ett av dem var komplett. Det andre hadde en flisete bruddflate halvveis nede på skaftet, og da jeg kikket inn i det mørke hullet, så jeg at knokkelen var hul. Veggene av bein var bare noen millimeter tykke. Da jeg stakk pekefingeren inn i hullet fikk jeg bekreftet at det virkelig var tomt.

”Du må ikke ta på knoklene,” sa uteliggeren. ”De er hellige.”

Jeg nikket til ham og kastet et siste blikk på lårbeinet før jeg gikk tilbake til forreste benkerad.

Arman var allerede i gang med å krangle om Gud. Han hadde valgt seg ut en uteligger som satt og spilte gitar på første benkerad.

”Jeg anerkjenner ikke guden deres!” sa han. ”Dere tilber feil gud!”

”Herregud, da!” sa uteliggeren mens han klimpret på gitaren. ”Komme hit og krangle om Gud!? Hva er det med deg?”

”Dere tilber en falsk gud!” ropte Arman.

Den blonde damen så på ham, vantro. Hun fikk ikke frem et ord.

”Kom nå, Arman,” sa jeg og grep ham om skulderen. ”Kom, så går vi.”

”Ja,” sa uteliggeren og la fra seg gitaren. ”Kom dere ut.”

”Gud innretter seg ikke etter deres begrensninger!” snøvlet Arman mens han hyttet med neven. Jeg geleidet ham ut.

”Kanskje ikke rett tid og sted å ta den debatten,” sa jeg.

”Men de tilber feil gud. Gud har ikke slike begrensninger som de tilber.”

Jeg himlet med øynene. ”Jeg skjønner det, men den debatten bør du kanskje ta med noen andre. En annen gang.”

Vi gikk nedover Bispegata, forbi Nidarosdomen, Marinen og ut på Elgeseterbroen. Arman fortsatte harangen om Gud og de vantro. Innimellom kom han med innskutte bisetninger om dopdealeren sin, som han ikke hadde hørt noe fra i det siste. Knapt ute på broen møtte vi fysikeren Brage – og … Vilde.  

Var det noe mellom dem? Allerede?

”Stappfullt på Samfundet,” sa Brage. ”Ikke vits i å gå dit. Uendelig kø.”

”Var dere inne?” sa jeg.

Brage nikket. ”Ja. Men det var som sild i tønne der inne.”

”Hvor skal dere nå?” sa jeg.

”Tenkte oss bort på Mikrobryggeriet,” sa Vilde.

”Vi blir med,” sa jeg og så på Arman, som stirret drømmende ut på elven. ”Hvor er det?”

”Rett borti der,” sa Vilde og pekte mot noe bak oss.

Vi gikk tilbake nedover Prinsens gate, gjennom et smug og inn i en bygård ved Ravelsveita like bak Rema i Dronningens gate. Før jeg visste ordet av det var vi inne i et stort brunt lokale, knapt halvfullt av mennesker. Arman var åndsfraværende, flakkende i blikket, og det tok ikke lang tid før han gikk. Jeg ble sittende igjen alene med Vilde og Brage. Vi bestilte oss pils og begynte å prate. De to satt ved siden av hverandre, ganske tett sammen, og jeg kunne ikke unngå å mistenke at det var noe på gang mellom dem. Brage pratet om fysikk, om hvorfor kosmologi var mye mer interessant enn astrofysikk. Selv avslørte jeg at jeg skrev ukebladfiksjon, og da jeg fortalte at jeg hadde spesialisert meg på erotikk og historier fra virkeligheten, brøt Vilde ut i et latterbrøl som ikke sto i stil til den vevre kroppen.

Brage lo. ”Fy faen, så bra! Er du seriøs?”

Jeg nikket. ”Visst faen.”

”Det der kunne jeg også klart,” sa Vilde. ”Faen, jeg skal begynne med det!”

Jeg smilte. ”Det er vanskeligere enn du tror.”

Hun så på meg og smilte ertelystent. ”Du vil bare ikke ha konkurrenter.”

”Kanskje,” sa jeg. Allerede fornemmet jeg en fandenivoldskhet i Vilde, men jeg kunne ikke riktig gripe den, kunne ikke forstå henne fullt ut. Banneordene hun tok i sin munn, sto ikke riktig i stil til henne. Hun var så liten og nett, så uskyldig. Og disse ordene gikk liksom på tvers av hele hennes vesen.

Det tok ikke lang tid før vi brøt opp. Vilde dro hjem alene; jeg og Brage gikk bortover Dronningens gate, tok til høyre i krysset hvor den møtte Munkegata, og fulgte sistnevnte gatestump ned til Torget, hvor Brage støtte på en gammel kompis fra Nordland. Sammen med ham praiet vi en maxitaxi, og jeg ble sittende og høre på Brages og kompisens prating om ting som ikke vedgikk meg, alskens interne nordnorske greier – ramsalt rorbuhumor, sjarkfiske og desslike. Av en eller annen grunn dumpet taxien meg av på Nardo, og jeg lot Brage ta regningen på åttifem kroner for meg. Jeg begynte å gå de to kilometerne hjem, og følte en dyp takknemlighet for at Vilde hadde dratt hjem alene, for at Brage tilsynelatende ikke hadde lagt an på henne.