Den uferdige starten på et kassert romanmanuskript jeg jobbet med vinteren 2006/2007

1

Den frekke dama sier at jeg bør vente med å drepe ham, hvilket umiddelbart vekker min mest pasjonerte forargelse.

Tiden er overmoden for å ta livet av Jim – alle vet det. Vel, det vil si alle utenom akkurat denne kvinnen, som tydeligvis er uenig i min avgjørelse. Det minner meg på hvor dumt det var å slippe et hunnkjønn inn i Prosjektet i første omgang; jeg må huske å bli kvitt henne også, så snart en bedre mulighet byr seg. Jeg trenger rådene hennes slik et rasshull trenger tenner. Irritert plukker jeg opp revolveren mens jeg tygger videre på den bitre tyggisen som dama pliktoppfyllende penslet med en potent cocktail av fenobarbital og benzodiazepiner, helt i tråd med instruksene. Noe klarer hun da i det minste å gjøre riktig.

Skyer av støv driver gjennom det kjølige rommet.

Fortsatt lukter det blod og halvråtne laboratoriedyr her inne. Den umiskjennelige eimen av voldelig sex fyller rommet fra vegg til vegg. Sæd- og svettestanken er til å ta og føle på, til å skjære gjennom med kniv. Kjøtt- og skinnslintrer, knokkelstøv, sener, fettvev og levret blod dekker det såpeglatte gulvet. Skalpeller, knuste reagensrør og petriskåler ligger henslengt i et hjørne – badet i gulhvitt slim, muggsopp og metanol fra store dunker. En blind, bedøvet mann sitter på en madrass inntil veggen i et annet hjørne, siklende og svakt stønnende, nå og da mumlende noen uforståelige ord. En skarpladd AK-47 ligger på det flisete bordet overstrødd med utallige glasskår fra det eneste vinduet i hytta. Utenfor sender nymånen stråler ned mellom nåletrærne som strebende strekker grenene mot den mørke høsthimmelen. Grenenes silhuetter ser ut som spinkle skjelettfingre mot det kjølige månelyset – de minner meg faktisk om skjelettet jeg gravde ned i går, de ynkelige restene av den navnløse jenta som fikk hud, kjøtt og innvoller etset vekk med konsentrert salpetersyre i et av Carls mer tvilsomme eksperimenter.

Den krakilske sjimpansen Bozo sitter skrikende slik kun sjimpanser kan skrike – som en forrykt galefrans – i et altfor trangt bur stuet under bordet, med et knugende grep rundt de klamme stålsprinklene. Febrilsk rister han alt han makter i det lille fengselet hvor han er dømt til å ende sine dager i deliriske, feberhete krampetrekninger – med ondartede svulster eksplosivt ekspanderende i kroppen.

En liten kiste fylt med en salig blanding av opiater, barbiturater og pot, står og vipper ute på bordkanten. Blodstenkede selvhjelpsbøker og løsrevne ark fra interne rundskriv og dokumenter er sporadisk strødd utover gulvet – én gang hadde vi bruk for dem; ikke nå lenger.

Det er ikke mer enn et par dager siden Errol F. og Jack P. gjorde seg ferdige her, og sammen med det modifiserte viruset la ut på ferden vestover, mot det lovede land. Jeg skal snart kontakte dem; må bare ta hånd om denne fyren først. Unggutten har motsatt seg selveste meg – lederen. Og av den grunn må han dø. Besluttsomt lader jeg skytevåpenet.

Nesten to år har vi brukt på å bygge opp Organisasjonen, og gutten som nå har min tilsmussede, svarte Colt Peacemaker mot venstre tinning utgjør en trussel mot Prosjekt Retro, vår omfattende plan for å skape en fremtid uten den teknologiske sivilisasjons fordømte, overfladiske materialisme. Den vestlige verden drukner seg i dekadanse og materiell overflod, og vi må for Baoths skyld sette en snarlig stopper for det.

Jeg vet at jeg er rett mann for denne jobben; gjennom den militante, nådeløse væremåten jeg har ervervet meg gjennom klatringen oppover i hierarkiet, har jeg blitt en sterk lederskikkelse, en kraft man skal ta på alvor i Organisasjonen. Disse guttevalpene og denne kvinnen under meg – de er for maur å regne, og de har ingen forståelse for de geniale og høyst tiltrengte avgjørelsene jeg har tatt i det siste. Implementeringen av den siste fasen må gå som planlagt, ellers vil myndighetene få overtaket igjen. Vi kan ikke inngå kompromisser, kan ikke gi slipp på vår visjon om en ny verden, en klode uten økonomiske systemer og penger, og derfor uten fattigdom. En harmonisk planet hvor mennesket igjen blir tvunget tilbake til naturen, for å kjempe mot villdyrene, kjempe for sin egen tilværelse, uten hjelp av avansert teknologi. Slik vil evolusjonen igjen tre inn med full kraft og det vil bli en sårt etterlengtet maktbalanse på Jorda. Den naturlige seleksjonen, godt hjulpet av Viruset, vil effektivt utrydde de overflødige nitti prosentene av menneskeheten, og jeg og min organisasjon vil stå tilbake som vinnerne – som lederne for en vakker, ny verden uten krig og vold mellom mennesker.

Én verden – ett rike – under Baoth. Min overlegne kult skal utrydde alle disse ubetydelige bakteriene, disse konsumentene og snylterne som velter seg i kaskader av overflødige forbrukerartikler på den utarmede naturens bekostning.

Men før jeg kom til dette punktet i tiden og rommet – til jeg sto her med revolveren mot hodet til denne lenkede overløperen i den ensomme hytta i dypet av skogen – gikk jeg en lang og kronglete vei. En vei jeg aldri hadde planlagt å gå. I ettertid føler jeg egentlig at det var veien som valgte meg; ikke omvendt. Kvinneskikkelsen ved min side kan sikkert også skrive under på at det var omtrent slik historien hadde forløpt. Som en naturlig rekke av sammenhengende, logiske forbindelser. Årsaker og virkninger som løp etter hverandre på en snor av det som ved første øyekast hadde virket som tilfeldigheter, men som i etterpåklokskapens analytiske lys snarere var for nødvendigheter å regne. Det hadde kostet meg mye, fordømt mye, men jeg følte hele tiden at det var en pris verdt å betale for å få grunnlagt den globale kjærlighetskulten. Balansen skal gjenopprettes. Kjærligheten skal atter seire.

Førsteutkast til fantasyroman (for ungdom?)

Kapittel 1

            ”Jeg er her for audiensen,” sa Valador til kurfyrstens sekretær, som så på ham med et spørrende blikk.

            ”Å, det er du som kommer fra Akademiet?” Sekretæren mønstret ham med rynkede bryn. Valador nikket, og slengte på et bekreftende svar, usikker på hva som egentlig var god etikette ved dette hoffet. Riktignok hadde han for anledningen iført seg sitt fineste antrekk – hermelinkantet silkekappe, fjellsvinstøvler og en brosje i platina – men han visste ikke hva som var god kutyme på slike steder, rural som han var, hvilket sekretæren lot til å plukke opp, om kroppsspråket, ansiktsuttrykket og stemmeleiet hans var noe å dømme etter.

            ”Hans Majestet er rede til å ta imot deg ganske snart, herr Valador,” sa sekretæren. ”Enn så lenge kan du vente i stolen der borte.”

            Med en håndgeberde henviste han Valador til et sittemøbel trukket i sobel og fjellgeiteskinn. Valador etterkom oppfordringen, og sank ned i den overraskende behagelige stolen. Sekretæren ble stående og granske ham, så Valador visste ikke hvor han skulle feste blikket. I mangel av andre steder, valgte han vinduet, hvis karmer og sprosser var gullbelagte og rammet inn seks glassmalerier av diverse mytiske slag som etter sigende hadde funnet sted i et fjernt tideverv. Så flyttet han det til det sirkelformede rosevinduet som befant seg øverst på samme vegg, før han lot det vandre over obsidianlysekronen og billedvevene, via katafalklysestakene – til det omsider fant ro, forankret i det utstoppede fjellsvinet som sto vis-à-vis ham. Valador så at det var et godt stykke arbeid, for hans far hadde vært en anerkjent taksidermist. Han hadde lært Valador kunsten å stoppe ut fjellsvin, hulebjørner, nisser og andre vesener man kunne finne i villmarken i fogderiet Khol-Belura, hvis natur huste et utall skatter.

            I ildstedet sprakte og knitret det i flammer som kastet et gyllent skinn over den utstoppede hulebjørnen som sto like ved svinet. Også dette var et utmerket stykke taksidermi, kunne Valador fastslå. Bjørnen virket nesten levende der den sto, oppreist, med åpen kjeft, blottede huggtenner. Øynene, kuler av vulkansk glass, var livaktige og glinsende i gløden fra flammene. Ubevisst nikket Valador anerkjennende før han flyttet blikket til det sjakkbrettmønstrede gulvet, hvis fliser besto av marmor og obsidian, polert så grundig at de nærmest lyste av seg selv. Så stirret han lenge på gobelengene – forseggjorte avbildninger av slaget ved Terbernoth i 206, samt Galdarbaoths ilandstigning på Evighetens Strand, hendelsen som markerte slutten på det første tideverv. Videre lot han blikket dvele ved de to urgamle, siselerte platinasverdene som hang i kors over ildstedet, før han gransket støpejernlysestakene i vinduskarmen, en sølvbeslått kiste, et par gullrustninger bevæpnet med kampøkser – og et utstoppet mammuthode, raggete og med halvannenmeterlange, krumme støttenner. Mammuthoder hadde han sett mange av – faren hans hadde drevet mye med denslags, og det var ikke noe ekstraordinært ved dette hodet – det var akkurat like forseggjort som hodene faren hadde stoppet ut. Han stirret litt på en dolklignende, gyllen tann, stilt ut i en glassmonter, under hvilken det var festet en gullbeslått plakett som påstod at tannen stammet fra en drage Galdarbaoth selv skulle ha slaktet. Valador smilte ved synet – han visste at dragene var myter og eventyr, noe man skremte barna med for å få dem til å oppføre seg.

            Ennå kunne han ane sekretærens stirrende øyne. Han hadde et inntrengende blikk under de buskete brynene og den furete pannen. Valador turte ikke se direkte på ham, men fornemmet i øyekroken at han var under oppsyn, gjenstand for granskning – noe han slett ikke likte. Han kremtet, ville til å si noe, ville til å spørre hva klokken var, men tok seg i det akkurat idet det begynte å kime i kirkeklokkene utenfor. Fra katedralen i Terbernoth klang det tolv ganger – og han visste dermed at han snart hadde sittet her i en halvtime.

            Døren til tronsalen gikk opp – og en tjenestepike kom tumlende ut, rød i kinnene. Pannen hennes glinset av svette, likesom den fyldige bysten, som bare halvveis var dekket til av en trang overdel på en kjole som, tenkte Valador, syntes noe uanstendig på et sted som dette. Hun ga ham et forfjamset blikk, smilte forlegent og sa hei til sekretæren, før hun vendte blikket ned og nesten småløp ut av foajeen, ut på et kammers. Sekretæren sto pal, uten å fortrekke en mine, tilsynelatende ventende på at noe mer skulle skje. I neste øyeblikk kom en korpulent mann anstigende ut av tronsalen, like rød og svettende som tjenestepiken, med en bul synlig i skrittet under den hermelinkantede, hvitflekkete buksen han var antrukket i. En tilsmusset sølvkrone omkranset den glinsende issen hans. Valador skjønte at det måtte være kurfyrsten, reiste seg straks og bukket dypt og ærbødig. Fyrsten tørket svette av pannen, og vinket Valador til seg.

*

            ”Jeg hører du er Akademiets beste elev,” sa kurfyrsten til Valador, som nå, stående foran regenten, befant seg i tronsalen, sammen med en mystisk, svartkledd mann han ennå ikke var blitt introdusert for.

            ”Ja, Deres Majestet,” sa Valador så høyt og tydelig han kunne.

            ”Slapp av, gutt,” sa fyrsten. ”Senk skuldrene og legg av deg formalitetene. Du kan tiltale meg ved navn – vi er vel for faen ikke i Gothnomia heller!” Han lo støyende, blottet de gulnede tennene. Valador forsøkte å smile eller le av fyrstens morsomhet, men alt som kom over leppene hans var en forvridd grimase, et rudimentært glis.

            ”Greit, Deres ... Jeg mener: Greit ...” Han tenkte seg om. ”... kurfyrste Zekiel.”

            ”Kall meg bare Zekiel, du. Det holder. Det er lenge siden vi kuttet ut høflighetsfrasene ved dette hoffet.”

            Valador nikket.

            ”Uansett: Siden du har vært så dyktig ved Akademiet, skal du få et lite oppdrag av meg. Det vil si, det er kanskje ikke så lite heller ...”

            Valador så spørrende på ham.

            ”Du skjønner, Valador, vi trenger menn som deg i Byrået nå. Du har analytiske og taktiske ferdigheter de mangler der nede.” Fyrsten nikket mot den svartkledde mannen, som ennå sto urokkelig i et hjørne. ”La meg introdusere deg for Bhorash Emmanuel.”

            Mannen trådte frem for Valador, ga ham et fast håndtrykk og presenterte seg.

            ”Han jobber i Byrået,” sa fyrsten, ”men skal gå av med pensjon nå, etter lang og tro tjeneste for Imperiet. Han er en av de beste agentene vi har hatt, og han skal være mentoren din de neste ukene. Dere skal først dra ned til Gyriod, til egnen Elderfeld. Dere skal granske en ... hendelse som fant sted der nylig. Jeg vet ikke, Valador, har du hørt om ... hendelsene vi har hatt de siste månedene?”

            Valador så spørrende på ham. ”Jeg vet ikke, Deres ... Jeg mener: Jeg vet ikke, Zekiel? Hvilke ... hendelser har du i tankene?”

            Fyrsten gransket ham. ”Hmm, det kan være det samme. Bhorash gir deg detaljene når dere er underveis. Det jeg egentlig spør deg om, Valador, er om du takker ja til å bli tatt ut av Akademiet før den avsluttende eksaminasjonen, for å jobbe for Byrået, i Rikets Tjeneste? Lønnen er god, mye bedre enn den din far hadde – og det er gode muligheter for at du får sett det meste av Gloth, kanskje tilogmed litt av Gothnomia eller Phagus.”

            Valador stirret på fyrsten, og lurte på hva som ville bli konsekvensen om han formastet seg til å takke nei. Så tenkte han på fremtiden, mulighetene ... I likhet med de aller fleste glothere, visste han nesten intet om Byrået, enda han i snart seks år hadde studert ved Akademiet. Byrået var svøpt i et slør av myter og røyktepper, innhyllet i en uklarhetens dis. Hemmelighetskremmeriet var omfattende rundt Gloths etterretningstjenester generelt, og Byrået spesielt, men dette var også noe Valador fant spennende, forlokkende. Han ante ikke hvilke hendelser fyrsten siktet til – kanskje det var ryktene om drager, ryktene om alver og troll. Utallige slike rykter hadde svirret i luften de siste årene. De hadde kommet og gått i bølger, men Valador hadde ikke brydd seg om dem, han trodde uansett ikke på denslags eventyr og fabler. Men skulle han takke ja? Eller rettere: Turte han takke nei? Hvilke følger ville det i så fall få? Han kremtet, møtte regentens blikk.

            ”Jeg ... Hva skjer hvis jeg ... takker nei?”

            Fyrsten så på ham, og Valador kunne ikke unngå å tenke at dét blikket var irettesettende, paternalistisk, ja direkte ... stygt.

            ”Jeg skal være helt ærlig med deg, min godeste Valador: Det er ikke noe alternativ å takke nei. Du har, sant å si, ikke noe valg.”

            Han smilte.

            Valador kjente at han skalv, nesten umerkelig, men like fullt en skjelving, som gikk i bølger og snart forplantet seg til hele kroppen. Kuldegysninger løp nedover ryggraden, og dette hensatte ham i en stemning han ikke hadde kjent siden barndommen, en fornemmelse av at noe farlig var i gjære, at forferdelige hendelser snart ville finne sted.

            ”Dere drar allerede i morgen, sørover, først til Elderfeld, senere sikkert også til andre steder herr Emmanuel forteller deg om etter hvert. Jeg vet ikke mye om disse hendelsene selv, nesten ingen her gjør det, men Bhorash er en av dem som vet mest i Khosh, ja i hele Fossia. Det skulle ikke forbause meg om han er den best informerte av alle i Imperiene – men ... det får han selv fortelle mer om.”

Valador fikk ikke blund på øyet den natten. Tankene hans kretset rundt det som skulle skje og rundt noe kurfyrsten hadde sagt: ”Lønnen er god, mye bedre enn den din far hadde ...” Hva visste fyrsten om faren hans? Hvor mye hadde hoffet fått rede på? Visste de noe om ... nei, Valador slapp taket i tanken før den var ferdig tenkt. Kurfyrsten kunne vel umulig ha kjennskap til det forferdelige som hadde hendt da Valador ennå var et barn, ennå en uvitende yngling som lekte ridder i Bhurros’ skråninger.

Han sto opp grytidlig, rød i øynene, med en sterk trang til å rømme fra Terbernoth, fra hele Khosh, hele Lemmur, Fossia, Imperiet ... Men han visste at han ikke kunne, for da ville han bli tatt av dage. Garantert. Han visste at han måtte møte Emmanuel i dag, måtte troppe opp utenfor Byråets kontorer i Terbernoth, hilse på tjenestemenn og få en slags briefing før de – på et eller annet vis, med et eller annet fremkomstmiddel – skulle legge ut på ferden, gjennom Khosh og Chrimara, helt ned til egnen Elderfeld i fogderiet Gyriod, ved en grensepost mot villmarken, hvor en fremmed brutalitet og ugjestmildhet, slik Valador så det, sikkert var enerådende. Og sikkert ensbetydende med hans egen nært forestående død. 

   

Om nødvendigheten av menneskeartens utryddelse

Vi lever på en overbefolket klode. Ressursene er begrensede. Riktignok er vi omgitt av et tilsynelatende uendelig stort univers med trilliarder på trilliarder av verdener som i teorien kan koloniseres, men viljen til å reise ut og annektere dem er minst like marginal som evnen til å gjøre det. Spede forsøk på planlegging av gruvedrift på asteroider er igangsatt, men kostnadene er enorme, og svært få er villige til å investere milliarder av dollar i noe som tidligst vil gi avkastning om noen decennier. Et par IT-milliardærer og andre tech-gründere er de eneste som foreløpig har snust på muligheten for å hente mineraler fra asteroider som kretser rundt jorden. Samtidig vet vi at jordens reserver av fosfor (nødvendig komponent i kunstgjødsel) er utarmede. Likeså er platina (nødvendig i bil-katalysatorer), olje, rent drikkevann og en lang rekke andre mer eller mindre livsnødvendige ressurser. Stadig mer landbruksjord er utarmet og blir liggende brakk, ubrukelig til dyrking av hvete, mais, soya, ris og annet mennesker har gjort seg avhengige av. Ovenikjøpet ser vi at minst et par milliarder fattige asiater og afrikanere ønsker å oppnå en vestlig levestandard – på en planet som allerede er presset til bristepunktet.

Vi lever i starten av en masseutryddelse i størrelsesorden med hendelsen som for 65 millioner år siden ble dinosaurenes endelikt. Menneskeheten er en katastrofe for biologisk mangfold, en kataklysmisk, uendelig destruktiv kraft som resulterer i utryddelsen av millioner av arter. Samtidig er det politisk korrekt ikke bare å pumpe ut stadig flere barn, men dertil å ”løfte de fattige ut av fattigdommen” og inn i en amerikansk-inspirert forbrukerlivsstil hvor bruk-og-kast-mentaliteten er den enerådende modus operandi. Det sier seg selv at dette ikke er bærekraftig i lengden. Det sier seg selv at noe må gjøres, at tiltak snarlig må iverksettes for å stoppe den ødeleggende utviklingen. En global ettbarnspolitikk er nødvendig. Dertil kan det bli påkrevd å tvangssterilisere hele befolkningsgrupper. Noen må våge å løfte, bære og kaste denne brannfakkelen. Noen må ”tørre å ta debatten”. Og vi må snart se handling, ikke bare tomme ord. Ellers kommer dine barnebarn til å leve i en grå, forurenset verden preget av sult, tørst, sykdom, terror og krig om stadig knappere ressurser – et dystopisk helvete du ikke unner dine verste fiender.

Dag Solstad – de intellektuelles gudssubstitutt

Det ligger noe paradoksalt og komisk i at Dag Solstad, den mest bejublede norske samtidsforfatteren, har en skrivestil som står i diametral motsetning til det moderne stilidealet. Solstads stil er full av adjektiver, adverb, lange setninger, telling og annen arkaisk språkføring som det litterære etablissementet har lært oss skal være ukorrekt. Ved skriveskoler over det ganske land tutes elevene ørene fulle med at det er ’showing’, ikke ’telling’, som er rett. Adjektiver, adverb og fremmedord har så godt som ingen plass i den seriøse skjønnlitteraturen. Dette dogmet ble populært på Hemingways tid, og ble videreført av amerikanske forfattere og skrivekursledere, deriblant den toneangivende minimalisten Raymond Carver.


Like fullt er det altså et faktum at Dag Solstad, den mest feirede nålevende norske forfatter, bruker et språk breddfullt av floskler, klisjeer og brudd på det vedtatte idealet. Han er bevisst på det selv også: Solstad har flere ganger kommentert at også stilen hans, ikke bare den politiske grunnholdningen, er anti-amerikansk. Han søker bevisst å unngå showing. Han prøver konsekvent å være pompøs og barokk. Han leker seg med klisjeer og andre virkemidler fra den såkalte folkelesningen (jf. intervjuet med Solstad i Jan Kjærstads essaysamling Kjærstads Matrise).


Stemmen til den norske intelligentsiaen er unison: Solstad er et geni. Forfatterskapet hans er et mesterverk. Og hva er det som gjør det til et mesterverk? Innholdet? Kanskje i noen grad, men de fleste kritikere later til å være enige om at det er formen, stilen, som gjør bøkene hans så fantastiske. Ingen betydelige akademikere, ei heller kritikere, tar til motmæle mot genierklæringen av Solstad. Det idiosynkratiske i stilen hans blir feiret som om det var selveste Gud som kanaliserte seg gjennom denne folkekjære vestfoldingen som i sin tid var en stor tilhenger av Stalin og Pol Pot – og som kanskje fortsatt er det, for alt vi vet.


Er det ikke da et paradoks at de fleste forlagene bare vil utgi debutantbøker hvor stilen er knapp og innadvendt, hvor tellingen er marginal og hvor de fleste adjektiver, adverb og fremmedord også glimrer med sitt fravær?


I mange årtier har det vært helligbrøde å nærme seg en stil som ligner den man finner i de store verkene i litteraturhistorien, som for eksempel Don Quijote, Odysseen og Aneiden. Ingen seriøse forlag vil utgi bøker skrevet i en ’Dostojevskijsk’ språkdrakt. I dagens Norge skal det være knapt og enkelt og intertekstuelt og selvrefererende. Forfatteren skal helst skrive om seg selv, sittende hjemme i sin egen stue, lesende en tippekupong, kikkende på fotballkamper og travløp. Dette gjør riktignok Solstad også, men han gjør det i et gammeldags, oppstyltet språk som bryter helt med de vedtatte skrivedogmene fra vår tid. Frank Lande, Erlend Loe og andre feterte unge forfattere gjør det derimot i en stakkato stil full av punktum, blottet for adjektiver og adverb.


Solstads stemme er på én og samme tid et ideal og et skrekkeksempel. Det er en underlig situasjon, en som burde debatteres mer enn den er blitt. Imidlertid later det til at Cathrine Sandnes og andre ledende intellektuelle ennå er for opptatt med å regurgitere sitt mantra: ”Solstad er Gud. Ære være Solstad i det høyeste.”


Å tale imot dette mantraet er anatema – og nordmenn har ingen tradisjon for å være gudsbespottere.

Et hjertesukk på litteraturens vegne

Den er en uting, denne patologiske hangen til å kutte eksposisjon, adjektiver, adverb og andre vesentligheter, denne notoriske trangen til å være ordknapp, denne stadig mer utbredte besettelsen med å "showe og ikke telle". La oss heller vende tilbake til fordums fortellerkunst, da det gikk an å uttrykke seg i annet enn énstavelsesord og lettfordøyelige V2-setninger. La oss få tilbake noe arkaisk, barokk syntaks – slik at den oppvoksende slekts sultefôrede hjerner ikke sykner hen og råtner. Hvis de minst intelligente leserne skal være premissleverandører for litteraturen, blir resultatet ulidelig sørgelige bøker som er alt annet enn leseverdige.

Continuation of first draft of post-apocalyptic novel (very unfinished)

She lowered herself onto the slippery surface below. Dripping liquid could be heard overhead. But the screams were gone. Had it all been an illusion? An aural hallucination? Had she simply imagined it? She closed her nostrils. The stench was unbearable. She put one foot in front of the other, turning on her flashlight.

She’d reached this city days ago, after wandering the endless desert for weeks. A denizen of the coastal compounds, Maisy Spencer was a spunky and lively girl with a healthy chutzpah. Her family was gone off to join the counter-revolutionary bands of guerilla warriors in the Lands Beyond. Her feistiness served her well in this realm, bearing witness to her upbringing among the Chosen Ones. But now she was lost and lonely in a vast cityscape cluttered with the remnants of The Lost Ones and the dead. Slowly working her way through the sewage pipes, she clambered onto the hope of finding her relatives somewhere in this labyrinthine web. She thought about what her priest had told her about The Lost Ones – how they lived their lives in vain, sacrilegiously profaning the Creators. Oh, how she loved old Frater Berias! But alas, her love was not returned, for Berias was a chaste man, sworn to living in celibacy for all eternity. Such a man couldn’t possibly lay hands on the swollen breasts of a teenage girl. Such a god-fearing satyr couldn’t dare caress the loins of a flowering nymph. At least she thought so. Unbeknownst to Maisy, Berias had always nurtured dreams of deflowering her. He’d always dreamt of entering her vagina, plucking the delicate fleshy orchid that lay between her thighs.   

Her flashlight lighting up the surroundings, she clambered onwards, wary of dangers. The sewage pipes were arranged in a maze-like grid, one layer on top of the other. She figured the whole structure was built before the Great Drought, when working folk were still alive around these parts. She heard squeeks of mutated rats. Copper wires were curled up in coils emitting sparks. Her old-fashioned pocket radio emitted static. She thought about what it meant to be human. What she’d sacrificed to get this far.

She reached a large hall. Rusty oil barrels littered the floor, but all of them were empty. She’d driven a car once, when she was still a child. It was the last car in the southern coastal compounds. It had a fully functional transmission system, but was gas driven. Her father had been so proud of that car. It was the pride of the compound, an irreplaceable jewel of technical mastery. Most of the inhabitants hunted with spears and arrows. Animals were rare, but humans made good food for hungry stomachs. Electricity was magic to them. Through a looking glass they’d seen travelling packs of scavenging folk with plasma- and laser guns, but somehow managed to keep their distance, staying safe. Until the terrible event occurred. The event that’d marked Maisy for life, forever imprinting in her a healthy fear of strangers.    

Utdrag # 3 fra roman (sjanger: okkult hyperrealisme)

Fra kapittel 39:

"Uansett hadde jeg behov for å lære mer om nyere norsk litteratur, så jeg plukket med meg Marta Norheims Røff guide til samtidslitteraturen en dag jeg tilfeldigvis så den på universitetsbiblioteket, våren 2008. Der leste jeg om Knausgårds forfatterskap, jeg så utdrag fra En tid for alt, og ble så nysgjerrig, om enn fortsatt skeptisk, at jeg gikk til folkebiblioteket og lånte boken. Dermed var jeg solgt.

            I starten av 2009, mens jeg satt på toget mellom Dombås og Trondheim, skrev jeg en av mine hittil beste erotiske noveller. Jeg lo mens jeg skrev den, slik jeg hadde for vane når jeg følte skrivingen gikk godt, og fikk rare blikk fra jenta som satt i nabosetet. Jeg vendte skriveblokka bort fra henne, prøvde å skjule hva jeg skrev, men hun så det, hun så alt sammen – og dette tirret meg, dette gjorde det bare enda mer morsomt og inspirerende å skrive denne teksten:

Healing

Å være healer er ingen enkel jobb. Hele tiden må man prøve å tekkes gjenstridige klienter. Gamle menn som vil bli klådd på. Unggutter som har sult i blikket. Middelaldrende kvinner som blir overrasket og ofte misunnelige når de ser hvor barmfager og pen jeg er. Men av og til møter man de gode klientene. De man gjerne vil se igjen. De spreke ungfolene. Veltrente, brune kropper som har pådratt seg en eller annen idrettsskade. Kanskje en slitt menisk, en hoven ankel, et forstuet håndledd. Og da kommer de til meg. For de har jo hørt jeg skal være den beste healeren i kommunen.

            Metodene mine varierer. Jeg bruker alt fra aromaterapi til homøopati til eksotisk massasje. Favorittdisiplinen min er Queng-kocho-massasjen fra Fiji-øyene. Den går ut på at jeg påfører klienten varmebehandlet palmeolje før jeg bruker de varme hendene mine til å fjerne ømhet og stivhet. Bevegelsene er hurtige, rytmiske. Jeg jobber ofte med nesten hele kroppen. Knar og elter ømme muskler, stive ledd. Bruker håndbakene til å kna slitne rumpeballer. Med håndflatene masserer jeg varm olje på innsiden av pasientens lår. Det gjør godt for oss begge. Uten unntak er det en kilde til gjensidig glede og velvære.

            Men i dag vet jeg ikke hvem som dukker opp. Jeg har vært sykemeldt en lang stund, og Marielle, lærlingen min, har drevet sjappa. På grunn av finanskrisa har businessen vært heller dårlig i det siste. Folk unner seg ikke luksus som healing og massasje når de har dårlig råd. De prioriterer skolemedisin og anerkjente behandlingsformer. Det plager meg, men hva kan man gjøre?

Jeg låser meg inn på kontoret i 4. etasje i byens eneste næringsbygg. Kontoret er mørkt – Marielle har visst ikke kommet ennå. Ikke så rart, kanskje – klokka er bare 07:18. Jeg pleier alltid å være tidlig ute, så lenge jeg er frisk og rask. Jeg stirrer på plakaten rett overfor skrivebordet mitt. Brendan Fraser. Jeg har en hemmelig drøm om å en dag behandle ham. Eller i det minste en som ligner ham. Drømmer om å smøre inn de brune lårene. Kna meniskene med hendene mine. Stryke ham oppover magen. Ruske ham lett i veiviserhåret. Slikke brystkassen hans. Massere underlivet. Elte rumpeballene. Sette meg på ansiktet hans. Suge tåballene.

Jeg tar fingrene ut av trusa og sukker. Stirrer på plakaten. De grove kjevene. De muskuløse overarmene. Skjeggstubbene. Det får bli med drømmen. Jeg og Brendan er vel ikke ment for hverandre, selv om jeg er mer enn pen nok.

Jeg går og setter på kaffetrakteren. Henter meg en banan fra fruktdispenseren og tar en kopp vann fra vannkjøleren før jeg går tilbake til kontoret. Ennå venter jeg ikke Marielle før om en halvtime. Jeg kan unne meg å være god med meg selv. Jeg drar av meg buksa og trusa. Tar et kondom fra roteskuffa og trer det over bananen. Så legger jeg meg på Chesterfield-reclineren og skrever. Jeg stikker bananen inn og fantaserer om Brendan. Den harde lange pikken som fyller meg helt.

Etter å ha kommet, gjesper jeg. Øyelokkene blir tunge. Jeg glir bort. Ned. Inn i søvnen, inn i myke drømmer.

Jeg vekkes av en dør som åpnes. Døra smeller igjen. Jeg sperrer opp øynene, ser at jeg er naken nedentil. Jeg får på meg klærne i en fei, ser meg i det ornamenterte speilet, fikser meg på håret. Kaster et blikk opp på veggklokka. Den er åtte. Det banker på døra til kontoret.

”Kom inn,” sier jeg.

Døra går opp.

Det er Marielle.

Brystene hennes strutter. Brystvortene er synlig harde av kulda utenfor. De presser mot den stramme pastelltoppen som knapt nok skjuler navlen, en smal liten strek midt på den solbrune magen. Vi har ofte hatt oss med hverandre. Kledd oss nakne. Oljet oss inn. Brukt lepper og tunger og dildoer for å gi hverandre nytelse.

Hun ser på meg.

Jeg ser på henne. På brystene hennes.

”Hei,” sier hun.

”Hei.”

Hun kommer mot meg.

”Vi har en kunde,” sier hun.

”Mann?”

Hun nikker.

”Fin?”

Hun rister på hodet.

”Gammel?”

Hun nikker.

”Hva vil han ha?”

”Full pakke.”
            ”Tar du deg av ham?”

Hun nikker.

Å være healer i en knøttliten by er vanskelig. Særlig når man står i skyggen av Snåsamannen. Han bor jo i nabokommunen, så det er ikke annet å vente enn at han stjeler mye av kundegrunnlaget mitt. Det har irritert meg så lenge jeg har holdt på her. Men hva skal man gjøre? Jeg kunne selvsagt flyttet virksomheten tolv mil sørover, til Trondheim. Har ofte vurdert det, særlig nå etter all viraken rundt den nye boka om healeren fra Snåsa.

            ”Det skal ikke være enkelt,” sier jeg til Marielle og gir henne en varm klem.

Hun nikker og hviler hodet mot skulderen min. Så går hun ut til klienten og tar fatt på dagens dont. Selv setter jeg meg ved skrivebordet og tar for meg noe forefallende papirarbeid. Det er overraskende mye av denslags for en som vil drive kombinert healing- og massasjevirksomhet. Papirarbeid er ikke noe for meg. I det hele tatt hater jeg alt byråkratiet som er vedheftet denne bransjen. Kommunale og statlige myndigheter skal ha sitt. Slitere som meg sitter igjen med regninga. Det har vel alltid vært sånn, kommer alltid til å være sånn. Lite å gjøre med det, er jeg redd.

Det ringer på ytterdøra. Jeg går bort til callingen og lytter. En mann. Høres ung ut. Jeg åpner for ham, hører ham bevege seg i trappene. Han løper raskt, tar visst trinnene i spenstige sprang. Jeg sukker og stirrer på Brendan. Går bort til plakaten, flytter en hånd mot den. Stryker den. Kjærtegner den. Jeg hører døra til venteværelset gå opp. Jeg går ut dit selv. Og der sitter Han. Brendan. Brendan Frasers dobbeltgjenger. Det er utrolig. Bare helt utrolig. Han reiser seg og strekker ut en hånd. Jeg rødmer og gir ham hånden min. Han trykker den ømt.

”Knut,” sier han. ”Knut Karoliussen.”

”Vanja,” sier jeg. ”Vanja Bang-Mikkelsen.”

”Hyggelig.”

Jeg står litt ør og fortumlet før jeg klarer samle meg nok til å vise vei. Jeg gjør tegn til at han skal følge meg innover i lokalene. Inn til det aller helligste. Jeg hører ham komme gående etter meg. Hører det hjulbeinte ganglaget hans. Han må sikkert svinge med beina bare for å ikke få lemmet og ballene i klem. Jeg har hatt noen sånne før. Hjulbeinte typer med digre snabler mellom beina. Det krever en del arbeid å betjene dem. Men så er da nytelsen til gjengjeld større også.

Jeg henviser ham vennlig til massasjerommet, bak forhenget av kongeblå damask. Han kler av seg. Jeg stirrer som en ungpike. Gud for en kropp! Godt definerte muskler. Ikke et gram synlig kroppsfett. Bronsebrun over det hele. Og lemmet … Halvveis erigert i den gjennomsiktige silkebokseren. Jeg skyter frem brystene og beordrer ham ned på benken. Han lystrer, mukker ikke. Jeg har sprettrumpa hans under meg nå. Han drar av seg boxeren mens han ligger på magen. Stønner litt. Jeg hjelper ham av med den.

Jeg tar en krukke Ginkgo biloba-olje i fast form og smører inn hendene med den. Så begynner jeg å påføre oljen. Starter med skulderbladene. Så skuldrene. Deltamusklene. Nakken. Nedover ryggraden. Kundalinien, den sovende dragen i ryggraden. Ned til lumbarregionen. Halebeinet. Gluteus maximus – populært kalt rumpeballene. Kroppens største muskler. Men på denne gutten er de ganske små. Spretne. Faste. Veltrente. Like brune som resten av kroppen. Jeg elter rumpeballene etter tur før jeg beveger meg nedover lårene, ned langs innsiden av dem. Med rytmiske bevegelser masserer jeg hvert lår for seg før jeg flytter meg ned til venstre menisk.

Så setter jeg meg overskrevs på ryggen hans og knar de ømme skuldrene.

Jeg drar av meg klærne på overkroppen og gir ham plass til å snu seg.

”Hva?” mumler han døsig idet han får se meg sittende med nakne bryster oppå ham.

”Du er anspent,” sier jeg.

”Mhm,” sier han.

Jeg knar den venstre rumpeballen, smører den inn med olje. Jeg får ham til å snu seg, ser på det grove lemmet. Jeg lar ham smøre inn brystene mine med olje. Han trenger ikke bes to ganger. Jeg kjenner brystvortene knoppe seg mens han holder på. Han er ivrig som en tenåring. Så tar jeg oljeflaska på bordet ved benken og spruter litt i en hånd. Jeg smører den inn i hendene mine. Gnir den nedover staken hans og bruker melkebevegelser for å påføre den. Han stønner og lukker øynene, hviler hodet mot den kinesiske risputa. Brått kaster han meg av seg, reiser seg og løfter meg, bærer meg med seg. Bort til veggen tar han meg, presser meg mot den. I samarbeid får vi av meg buksa og trusa.

Han støter lemmet i meg og holder hardt under rumpeballene mine. Han tar meg mot veggen. Jeg kjenner mannesvetten hans, kjenner lukten av eksotisk olje, kjenner friksjonen av pikken i den trange fitta mi. Rett før jeg kommer trekker han seg ut og slipper meg ned på gulvet.

Vi går bort til den fløyelskledde bondebrisken som står i hjørnet ved vinduet. Han slenger meg litt lemfeldig ned på den og legger seg oppå meg, tynger meg ned. Ubehaget i å ligge på et slikt møbel oppveies av nytelsen ved å bli tatt av en slik mann. Jeg setter hoftene i spenn. Gir ham spenstige motjukk. Jeg sprer beina så mye som bondebrisken tillater. Det blir akkurat nok plass for ham å slippe til. Han baner seg vei inn mellom lårene mine. Presser seg inn mellom kronbladene til den halvveis åpne kjøttetende blomsten. Kjøttblomsten som suger til seg staken hans, holder den fast og slipper den ut igjen. Rytmisk. Igjen og igjen. Han stønner lavt, jeg ynker meg som en ungpike, holder hardt i pleddet som ligger presset inn mellom brisken og veggen. Jeg hører knapt at det banker på døra og at Marielle kommer inn. Hun sier ingenting, blir bare stående og se oss holde på.

Så kommer hun bort, kler av seg og smører seg inn med olje. Jeg snur på hodet og ser henne massere Aloe vera på de faste brystene. Nedover mot navlen, ned til den barberte fitta. Det renner olje av henne når hun gir Knut tegn om å stige av meg. Han stønner og lystrer. Hun bøyer seg for å komme i høyde med lemmet hans. Så tar hun det i munnen og gir ham en kraftig og rask avsugning. Han kommer med et høylytt grynt. Hun runker de siste sædrestene ut på brystene sine før hun stiller seg i 69 oppå meg og gir Knut tegn om å ta henne bakfra. Han rister av seg de siste etterdønningene av orgasmen før han lystrer.

Jeg og Marielle bruker tungene til å massere hverandres vulvaer og slikke hverandres fitter mens Knut tar Marielle bakfra. Han brummer fornøyd mens han støter inn og ut av rumpa hennes. Med hendene knar han rumpeballene, masserer olje på dem og stønner som en brunstig bjørn. Jeg kjenner Marielles faste og varme tunge leke med klitten min. Skjønner godt hvorfor tunga blir kalt kroppens sterkeste muskel.

Med et skingrende skrik kommer jeg i Marielles munn, omtrent samtidig med henne og Knut. Han melker de siste sædrestene utover den faste magen min før han synker utmattet ned på benken.

En ny formiddag med healing er overstått.

Vi kler på oss. Så går vi ut og spiser lunch på kafeen lenger nede i gata.

”Å være healer er ingen enkel jobb,” sier jeg til Knut mens vi sitter med hver vår kaffe latte. Både han og Marielle setter i å le mens de nikker innforstått.

Tre uker etter at jeg sendte Vi Menn Healing og en annen novelle, ble jeg lei av å vente på svar og spurte Inger Fermann om de hadde lest tekstene. Ytterligere tre uker gikk før jeg fikk et slags svar fra hun som på det tidspunktet vikarierte for Fermann: 

Hei!

Din novelle "Healing" ble publisert i Vi Menn nr. 6. Har du fått beskjed om det?

Vi sier dessverre nei takk til "Biblioteket".

Vennlig hilsen

Mona Gjørtz

VI MENN

En uke etter svaret, oppdaget jeg det og kontaktet dem:

Dette har jeg på ingen måte fått beskjed om, nei!

Hva med betalingen?

(Har ikke sjekket denne mailkontoen så mye i det siste. Derav sent svar fra meg også.)

Brukte dere forresten det pseudonymet jeg oppgav da "Healing" ble publisert?
Og er det noe sted jeg kan få skaffet meg en utgave av det nummeret nå?

Mvh,
Julius

Beklager at du ikke har fått beskjed. Honoraret er kr 3.500,-. Vi trenger kopi av skattekort. Det kan mailes til meg eller sendes i post til:

Vi Menn

v/ Mona Gjørtz

0441 Oslo

(ingen postboks eller gateadresse).

Nei, navnet som ble brukt var Marie Lunde. Jeg vet dessverre ikke hvorfor, for jeg fant først ut i ettertid at dette var din novelle. Han som var vikar for Inger Fermann og valgte din novelle døde dessverre i midten av januar, så jeg kan heller ikke finne ut hvorfor.

Vedlegger en pdf av novellen. Vil du også ha bladet i posten?

Vennlig hilsen

Mona Gjørtz

Han døde … Han hadde dødd rett etter å ha forsøkt å stjele en novelle fra meg … Det var på dette tidspunktet jeg begynte å få en anelse om åndsmaktene som var i sving rundt meg. Jeg hadde anstendighet nok til å avstå fra å spørre hvordan han hadde strøket med, men jeg skjønte at det her måtte være visse krefter som jobbet i det skjulte, krefter som søkte å utjevne noe, kanskje gjenopprette en eller annen kosmisk orden, om enn med fatale og høyst ufortjente følger for relativt uskyldige personer som bare var kommet i skade for å trå litt feil, gjøre en tilgivelig overtredelse av en uskreven lov som gjaldt mellom bladredaksjoner og vergeløse, rettighetsløse frilansskribenter som satte sin lit til at tidsskrifter ikke stjal fra dem. Og denne anelsen skulle etterhvert, i takt med stadig flere underlige fenomener som oppstod rundt meg – elektriske kraftfelt, blinkende lamper, leviterende objekter – vokse til en erkjennelse av at Han holdt meg under oppsyn, at Han våket over meg slik en mor våker over sitt barn."

Utdrag # 2 fra roman (sjanger: okkult hyperrealisme)

Han løftet en hånd og forsvant ned Wessels gate, mot Innherredsveien. Vi andre gikk videre nordøstover, til Gamle Kongevei. Snøværet tiltok i styrke. En nesten sammenhengende masse av snø veltet ned fra himmelens sareptakrukkeaktige hvelv. Luften var bare små tomrom i alt det hvite, mørke hull i kaskadene av kalde snøfiller som gikk i oppløsning mot de røde ansiktene våre. Og det var liksom snøen ikke ble trukket mot jorden, men skjøvet fra himmelen, skjøvet av en mystisk og allestedsnærværende kraft hinsides vår iakttagelsesevne, vår forestillingsevne. Som ble den føyst ned av Gud selv i en eller annen himmelsk vårrengjøring. Men å fylle hele verden med snø, se dét måtte være en nesten uoverkommelig oppgave, selv for Gudherren. Riktignok hadde hele jorden for talløse eoner siden vært innkapslet i tykk is, opptil flere ganger, men kunne det skje igjen? Kunne Gud atter fylle danaidenes kar, eller var han svekket i for stor grad til å omdanne planeten til en kosmisk snøball, om han så skulle ønske det? Et vinddrag kom drivende inn nordøstfra, og det var så vidt vi kunne skimte konturen av en Shell-stasjon i det fjerne, noen gule skilter, en gul logo som liksom leviterte i luften eller i de veldige massene av snø som bare her og der var punktert av luftlommer.

Utdrag fra roman (sjanger: okkult hyperrealisme)

Fra kapittel 1:

Min filosofiske ledestjerne var tyskeren Gottlob Liebhauss, en obskur tenker fra den tidlige renessansen, som mente Satan var en bro mellom Gud og mennesket. Dette var i og for seg ikke så originalt; flere tenkere hadde leflet med tilsvarende tanker. Det originale hos Liebhauss lå i hans avvisning av Gud som en vei til frelse. For Liebhauss lå frelsen i nedsenkningen i det jordiske, i et lastefullt liv overlesset med dionysisk hedonisme. Mennesket skulle hengi seg til drikkfeldighet og hor for å komme gudene i møte, og filosofiens oppgave var å berede grunnen for Satans komme. Det er imidlertid usikkert om Liebhauss etterlevde sin egen filosofi. Han hadde, i følge flere biografer, ført et noenlunde anstendig liv, for det meste i komplett isolasjon. Kun unntaksvis hadde han låst seg ut av sitt lønnkammer, gått ut i verden og bedrevet utukt. 

Liebhauss var tidlig ute, eksempelvis lenge før Giordano Bruno, med å tro på liv på andre planeter. Han mente Jorden var en fengselsplanet – en utenomjordisk tyrann hadde fengslet menneskesjelene i kropper skapt av hans medsammensvorne, den onde demiurgen Ialdabaoth, tilbedt av tidlige jøder. For å frigjøre seg fra kroppens fengsel, mente Liebhauss, var det nødvendig å inngå en pakt med representanten for De Gode kreftene, Ialdabaoths og tyrannens fiende – kalt Satan av de kristne. Alle religiøse tekster var for Liebhauss metaforiske. Bibelens skapelsesberetning var, i likhet med hos den mye senere Erich von Däniken, allegorisk. Mørke var et bilde på demonene, De Utvalgte. Kun ved å selge sin sjel til disse kunne jordmennesket frigjøre seg fra kroppen og reise som fri sjel ut i kosmos, ut i det store ukjente. Om Liebhauss’ Bibeltolkning var uortodoks, var den ikke desto mindre korrekt. 

Min kjærlighet til Liebhauss var dyp og brennende, forankret i min tro på forløsning gjennom det dionysiske, gjennom kunstens frigjørende metamorfoser. Kunst forsto jeg i ordets bredeste forstand, som sublimering av smerten over å være til. Livslede blir livsglede ved å behandles som estetisk objekt, ved å estetiseres og anskueliggjøres i de ulike kunstformer, det være seg musisk, visuelt, tekstlig eller gjennom noen av de andre formene guddommene stilte til vår rådighet. Aristoteles var tidlig ute med å påpeke det katarthiske i kunsten – hvordan innlevelse i en annens tragedie likesom kunne rense tilskuerens sjel. Men det Aristoteles aldri forsto var at sjelsrenselse ikke er noe mål overhodet. Det er sjelens utdrivelse fra kroppen som er målet, noe Liebhauss redegjorde for i sitt hovedverk – De Animus Nimbus Exodus Exorcismus.

I hovedverket sitt, et megalomant anlagt opus på over to tusen tettskrevne sider, tok Liebhauss for seg sjelens binding til kroppen. Han foregrep Descartes med flere tiår da han, ganske riktig, identifiserte pinealkjertelen som sjelens korporlige tilholdssted. Det er høyst trolig at Descartes leste Liebhauss og stjal mange av sine angivelig originale ideer fra ham, men dette får vi nok aldri vite med sikkerhet. Det vi derimot uten tvil kan fastslå er at Liebhauss utarbeidet et komplett system for den sjelelig-korporlige symbiose slik den kommer til uttrykk i menneskenaturen. Hans arbeid står ennå støtt som en totempæl på åndshistoriens leirplass, og tåler sammenligning med verkene til de mest anerkjente, bredt leste filosofer og teologer.

Om Liebhauss er lite sikkert. De lærde strides om det meste i livsløpet hans, og det blir ikke bedre av at han selv, etter alle solemerker å dømme, var en notorisk løgner. Det verserer opptil flere motstridende fremstillinger av såvel det vitenskapelige arbeidet hans som detaljene i biografien, og forfalskninger av skriftene hans florerer i den lukkede lille kretsen som dyrker ham lik en avgud. Selv hadde jeg, hva Liebhauss angikk, lenge festet mest lit til den norske skeptikeren Bjørn Are Davidsen, hvis blogg hadde betydd mye for meg i årenes løp. Davidsen betraktet Liebhauss som eksponent for en type mystisk kristendom med røtter i gnostisismen og den ortodokse kirken, og stilte seg således i opposisjon til Mogens Fyyn, den mest beryktede Liebhauss-fortolkeren, en forhenværende ekseget og esoteriker som i de seneste år hadde hengitt seg til tendensiøse spekulasjoner om Liebhauss’ liv og virke. Fyyn betraktet Liebhauss som eksponent for et hybridisk livssyn hvis bestanddeler var satanisme, sufisme og kabbalisme, ispedd en dose taoisme og egenkreert tysk rasjonalitetsdyrkelse. Men dette var han, nå for tiden, nesten alene om å mene.

The first draft of a post-apocalyptic novel, start of chapter 1

(This is the fragmented start of chapter one of what seems to be a post-apocalyptic novel. I don't know much about this project myself yet -- so far I haven't done any planning, and it's written in an inspired state of mind, without considering stuff like typos or other errors. I write this partly for fun, partly to train on my English skills. All sorts of errors may occur. I'll edit this as I move along, and appreciate any constructive insights from skilled readers.)

1

She had few belongings. A knife, some beef jerky, a box of matches – and a rucksack of sorts. She was a skinny teenager, strolling through the wasteland. Wiping the sweat from her forehead, she stared at something in the distance. A city? Or merely a mirage? She didn’t know. Nor did she really care. Caring was an activity long abandoned.

She was practically naked – a piece of cloth adorned her waist, hiding her pelvic region. A knitted bra hid her perky nipples. Her chest was flat, her body unable to store fat for prolonged periods of time. She hadn’t menstruated for months. In the last town she visited, she hadn’t found any food, save the charcoal-like remains of ... humans? Or something like humans, anyway ... They were practically unrecognizable as primates – their bodies turned to cinders, their spirits flowing on a gust of wind, whirling skywards, propelled towards some cloudy substance in the sky, some dark, misty substance spewing acidic rain in the nighttime. She’d tried eating pieces of them, scraping off some ashes, ingesting it with a mixture of toothpaste and stale Guinness she’d taken from an underground shelter. But to no avail.

The sun was burning behind the dark cloud cover, not just bright orange, but radiating in several unseen parts of the electromagnetic spectrum. She sighed and murmured silently, cursing herself for venturing this far into the desert, cursing herself for not having taken the other direction, towards the coastal settlements, where there might have been something ... perhaps ... people ... still alive. Amidst skyscrapers of molten metal, she might just have managed to scavenge something edible, some charred remains of creatures other than humans.

She could see the city clearly now. It wasn’t a mirage after all.

*

Wesley Criegen clutched his plasma pistol. A wry smile on his lips, he adjusted his ammo belt, simultaneously re-charging the gun by lowering it into the force field generated by the belt. His pock-marked face was scarred and sweaty, burnt by countless hours in the ruthless sun. He had a roguish charm to him, a certain eastern flair of sorts – perhaps some oriental alleles lingered in his gene-pool, accounting for his narrow eyes and dark, smooth hair – not to mention the yellowish hue of his skin, a trait he’d always hated. To be honest, he didn’t find himself physically attractive at all, even though the girls seemed to be drawn towards him like rabid dogs around rotting human remains.

He looked up at the sky, pointing the gun at a vulture circling high above. He pulled the trigger – and watched the bird swirl towards the ground, first in a seemingly aimless descent, then spiralling violently, yet somehow controlled, down, down, down in a Fibonacci-like fashion – then finally hitting the greyish sand dune with a barely audible THUD. Walking towards it, he looked around, careful to avoid potential onlookers. Paranoia being his signature trait, he took great care in staying hidden, fearful of strangers, never letting go of his trusted gun, his only friend left in this world.                    

He fetched the vulture, slaying it and putting the feathery hide in his backpack, keeping it for curing later on. Flies were already busily swarming around the reddish bird, their buzzing driving Wes insane, causing him to wave and curse as he walked back to his shelter, holding the vulture by its neck, so juicy, so full of slippery muscles and sinew, so ripe and ready to be eaten. He looked at it as he walked, uncharacteristically unaware of any danger that might be lurking somewhere not too far away.

Arriving at his shelter, he cooked the bird over the stove, eating it as the sun went down, the night creeping ever nearer, encircling him like some ominous curse from a long-forgotten era. He said a prayer to his gods, careful to thank them properly for this exquisite meal. It’d been days since his stomach was this full, and he feared many days could pass before a creature of such proportions once more would cross his path. Silently he went to sleep, still unaware of potential dangers, his senses blurred and sedated by the meat he’d consumed. Soon he was snoring, his brain prematurely entering a dream-like state where shadowy images were projected onto the movie screen of his half-conscious mind, his eyes moving rapidly under their lids, his neurons and synapses conjuring up lush sceneries from his childhood in the Southern Realms, before the Strange Ones arrived and the Great Drought occurred. Not the arid desert he knew these days, but green, rolling hills, vast forests and streams where trout and salmon would come to lay their eggs, spawning new generations, spurring the wheel of existence to continue its merry-go-round for yet another year. Not the barren, hellish wasteland he found himself in whenever his eyes were open, but a world of lavish pastures and flowery fields of joy, where dandelions stood, bowing their heads in the gentle breeze, innumerable like the stars in a night sky not polluted by light, nor by soot or toxic chemicals. This world of his dreams was one in which nuclear waste didn’t rain from the sky, one in which flocks of animals could still be found roaming the African savannah in considerable numbers, frolicking and mucking about.

 

*

Chewing on some beef jerky, the girl wandered aimlessly amidst the towering skyscrapers. A desolate cityscape surrounded her – concrete- and steel structures of immense proportions, abandoned streets and sidewalks, dry fountains and crumbling buildings, smashed window panes lying everywhere. A chalk-like substance lay on the ground in many places; in other areas she found ashes and soot. The darkness was profound, almost palpable. She could feel it creeping into her soul, taking hold there, latching onto some atavistic memories from days of yore. Human skeletons lay on top of each other, as if caressing. She found a playground full of tiny skeletons, their eye sockets gazing emptily at the darkening sky. Looking at them, she started crying, unable to compose herself. She sulked uncontrollably, aghast at the horror of it all.

She found a shelter of sorts – a warehouse stacked with empty cardboard boxes, many of which were huge. All of them were moldy and full of fungi, but she was easy to please these days. She crept into a box, it was cramped but cozy, and she soon got used to the smell. She’d found a wax candle and a pillow, but she missed a blanket. And something to eat – her stomach was making strange noises. She masturbated as she lay there, careful not to make a sound, even though she didn’t quite know why. After all, who could possibly hear her? Silently she came, her vaginal muscles cramping up.

The next day she was cold. She felt sick, and her hunger had waned, almost disappeared. She knew it was a bad sign – it meant she’d moved beyond hunger, into the nothingness. Scrambling to her feet, she started searching the warehouse, looking for something edible. The chances were slim, she knew that, but she had to hold on to the hope, she just couldn’t give up now, she’d gotten too far. Sneezing and coughing, she rummaged through the scattered boxes and shelves of several rooms. She left no stone unturned as she went through all the nooks and crannies. Conveyor belts, pulleys, levers and various industrial machinery stood in the midst of a large hall, laden with cobweb, dead cockroaches everywhere, mutated spiders hunting flies. She ate several of the spiders, some of the flies.

Then she found a dead bat.

It didn’t seem too rotten. The smell wasn’t too bad.

Looking at it, she pondered how she should consume it. Raw? No, she knew she had to cook it. Somehow she had to warm it. Then she remembered her matches. She took some boxes apart, disassembling them into large flakes of cardboard, laying them on the floor, piling them on top of each other. She lit the pile on fire before piercing the bat with the blade of her knife, holding it over the flames, scorching it. Soon it was turned into a black crisp. She ate it, working hard not to throw up. Warm blood seeped from the tiny carcass as her teeth penetrated the darkened, wrinkly skin. The horrid smell made her cringe.                                                                                         

*

Her palms sweating, Maisy worked up the courage to enter the sewage pipe. Lips trembling with fear, her heart pounding uncontrollably in her chest as she descended down the ladder, one step at a time. Tortured screams could be heard from the world below, growing closer with each footstep. She’d found the entrance to the pipe by sheer coincidence, rummaging through the garbage littering the streets. Long ago she’d heard rumors of the world below, a mythical realm where bad souls went to be tortured for eternity. She hadn’t thought about it much, hadn’t given it any proper consideration, but now it didn’t seem quite so far-fetched as it once had. Her priest had told her about this place, the antithesis to a realm known as Heaven, where good souls went to have sex with each other for all eternity.                                                

About this blog

This is a blog for first drafts of literary projects, mostly written to train on my prose. Constructive criticism is always greatly appreciated. Everything here must be considered work in progress. Some posts are written in Norwegian, my first language.


Her legger jeg ut diverse kladder/førsteutkast til litterære prosjekter, for treningens del og for forhåpentligvis å motta konstruktiv feedback. Alt må betraktes som uferdig.