Utdrag # 2 fra roman (sjanger: okkult hyperrealisme)

Han løftet en hånd og forsvant ned Wessels gate, mot Innherredsveien. Vi andre gikk videre nordøstover, til Gamle Kongevei. Snøværet tiltok i styrke. En nesten sammenhengende masse av snø veltet ned fra himmelens sareptakrukkeaktige hvelv. Luften var bare små tomrom i alt det hvite, mørke hull i kaskadene av kalde snøfiller som gikk i oppløsning mot de røde ansiktene våre. Og det var liksom snøen ikke ble trukket mot jorden, men skjøvet fra himmelen, skjøvet av en mystisk og allestedsnærværende kraft hinsides vår iakttagelsesevne, vår forestillingsevne. Som ble den føyst ned av Gud selv i en eller annen himmelsk vårrengjøring. Men å fylle hele verden med snø, se dét måtte være en nesten uoverkommelig oppgave, selv for Gudherren. Riktignok hadde hele jorden for talløse eoner siden vært innkapslet i tykk is, opptil flere ganger, men kunne det skje igjen? Kunne Gud atter fylle danaidenes kar, eller var han svekket i for stor grad til å omdanne planeten til en kosmisk snøball, om han så skulle ønske det? Et vinddrag kom drivende inn nordøstfra, og det var så vidt vi kunne skimte konturen av en Shell-stasjon i det fjerne, noen gule skilter, en gul logo som liksom leviterte i luften eller i de veldige massene av snø som bare her og der var punktert av luftlommer.