1
Den frekke dama sier at jeg bør
vente med å drepe ham, hvilket umiddelbart vekker min mest pasjonerte
forargelse.
Tiden er overmoden for å ta livet
av Jim – alle vet det. Vel, det vil si alle utenom akkurat denne kvinnen, som
tydeligvis er uenig i min avgjørelse. Det minner meg på hvor dumt det var å
slippe et hunnkjønn inn i Prosjektet i første omgang; jeg må huske å bli kvitt
henne også, så snart en bedre mulighet byr seg. Jeg trenger rådene hennes slik
et rasshull trenger tenner. Irritert plukker jeg opp revolveren mens jeg tygger
videre på den bitre tyggisen som dama pliktoppfyllende penslet med en potent
cocktail av fenobarbital og benzodiazepiner, helt i tråd med instruksene. Noe klarer hun da i det minste å gjøre
riktig.
Skyer av støv driver gjennom det
kjølige rommet.
Fortsatt lukter det blod og
halvråtne laboratoriedyr her inne. Den umiskjennelige eimen av voldelig sex
fyller rommet fra vegg til vegg. Sæd- og svettestanken er til å ta og føle på,
til å skjære gjennom med kniv. Kjøtt- og skinnslintrer, knokkelstøv, sener,
fettvev og levret blod dekker det såpeglatte gulvet. Skalpeller, knuste
reagensrør og petriskåler ligger henslengt i et hjørne – badet i gulhvitt slim,
muggsopp og metanol fra store dunker. En blind, bedøvet mann sitter på en madrass
inntil veggen i et annet hjørne, siklende og svakt stønnende, nå og da mumlende
noen uforståelige ord. En skarpladd AK-47 ligger på det flisete bordet
overstrødd med utallige glasskår fra det eneste vinduet i hytta. Utenfor sender
nymånen stråler ned mellom nåletrærne som strebende strekker grenene mot den
mørke høsthimmelen. Grenenes silhuetter ser ut som spinkle skjelettfingre mot
det kjølige månelyset – de minner meg faktisk om skjelettet jeg gravde ned i
går, de ynkelige restene av den navnløse jenta som fikk hud, kjøtt og innvoller
etset vekk med konsentrert salpetersyre i et av Carls mer tvilsomme
eksperimenter.
Den krakilske sjimpansen Bozo
sitter skrikende slik kun sjimpanser kan skrike – som en forrykt galefrans – i
et altfor trangt bur stuet under bordet, med et knugende grep rundt de klamme
stålsprinklene. Febrilsk rister han alt han makter i det lille fengselet hvor
han er dømt til å ende sine dager i deliriske, feberhete krampetrekninger – med
ondartede svulster eksplosivt ekspanderende i kroppen.
En liten kiste fylt med en salig
blanding av opiater, barbiturater og pot, står og vipper ute på bordkanten.
Blodstenkede selvhjelpsbøker og løsrevne ark fra interne rundskriv og
dokumenter er sporadisk strødd utover gulvet – én gang hadde vi bruk for dem;
ikke nå lenger.
Det er ikke mer enn et par dager
siden Errol F. og Jack P. gjorde seg ferdige her, og sammen med det modifiserte
viruset la ut på ferden vestover, mot det lovede land. Jeg skal snart kontakte
dem; må bare ta hånd om denne fyren først. Unggutten har motsatt seg selveste meg – lederen. Og av den grunn må han
dø. Besluttsomt lader jeg skytevåpenet.
Nesten to år har vi brukt på å
bygge opp Organisasjonen, og gutten
som nå har min tilsmussede, svarte Colt Peacemaker mot venstre tinning utgjør
en trussel mot Prosjekt Retro, vår
omfattende plan for å skape en fremtid uten den teknologiske sivilisasjons
fordømte, overfladiske materialisme. Den vestlige verden drukner seg i
dekadanse og materiell overflod, og vi må for Baoths skyld sette en snarlig stopper for det.
Jeg vet at jeg er rett mann for
denne jobben; gjennom den militante, nådeløse væremåten jeg har ervervet meg
gjennom klatringen oppover i hierarkiet, har jeg blitt en sterk lederskikkelse,
en kraft man skal ta på alvor i Organisasjonen. Disse guttevalpene og denne
kvinnen under meg – de er for maur å regne, og de har ingen forståelse for de
geniale og høyst tiltrengte avgjørelsene jeg har tatt i det siste.
Implementeringen av den siste fasen må gå som planlagt, ellers vil myndighetene
få overtaket igjen. Vi kan ikke inngå kompromisser, kan ikke gi slipp på vår
visjon om en ny verden, en klode uten økonomiske systemer og penger, og derfor
uten fattigdom. En harmonisk planet hvor mennesket igjen blir tvunget tilbake
til naturen, for å kjempe mot villdyrene, kjempe for sin egen tilværelse, uten
hjelp av avansert teknologi. Slik vil evolusjonen igjen tre inn med full kraft
og det vil bli en sårt etterlengtet maktbalanse på Jorda. Den naturlige
seleksjonen, godt hjulpet av Viruset, vil effektivt utrydde de overflødige
nitti prosentene av menneskeheten, og jeg og min organisasjon vil stå tilbake
som vinnerne – som lederne for en vakker, ny verden uten krig og vold mellom
mennesker.
Én verden – ett rike – under Baoth.
Min overlegne kult skal utrydde alle disse ubetydelige bakteriene, disse
konsumentene og snylterne som velter seg i kaskader av overflødige
forbrukerartikler på den utarmede naturens bekostning.
Men før jeg kom til dette punktet i
tiden og rommet – til jeg sto her med revolveren mot hodet til denne lenkede
overløperen i den ensomme hytta i dypet av skogen – gikk jeg en lang og
kronglete vei. En vei jeg aldri hadde planlagt å gå. I ettertid føler jeg
egentlig at det var veien som valgte meg; ikke omvendt. Kvinneskikkelsen ved
min side kan sikkert også skrive under på at det var omtrent slik historien
hadde forløpt. Som en naturlig rekke av sammenhengende, logiske forbindelser.
Årsaker og virkninger som løp etter hverandre på en snor av det som ved første
øyekast hadde virket som tilfeldigheter, men som i etterpåklokskapens
analytiske lys snarere var for nødvendigheter å regne. Det hadde kostet meg
mye, fordømt mye, men jeg følte hele tiden at det var en pris verdt å betale
for å få grunnlagt den globale kjærlighetskulten. Balansen skal gjenopprettes.
Kjærligheten skal atter seire.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
:-)