Utdrag fra roman (sjanger: okkult hyperrealisme)

Fra kapittel 1:

Min filosofiske ledestjerne var tyskeren Gottlob Liebhauss, en obskur tenker fra den tidlige renessansen, som mente Satan var en bro mellom Gud og mennesket. Dette var i og for seg ikke så originalt; flere tenkere hadde leflet med tilsvarende tanker. Det originale hos Liebhauss lå i hans avvisning av Gud som en vei til frelse. For Liebhauss lå frelsen i nedsenkningen i det jordiske, i et lastefullt liv overlesset med dionysisk hedonisme. Mennesket skulle hengi seg til drikkfeldighet og hor for å komme gudene i møte, og filosofiens oppgave var å berede grunnen for Satans komme. Det er imidlertid usikkert om Liebhauss etterlevde sin egen filosofi. Han hadde, i følge flere biografer, ført et noenlunde anstendig liv, for det meste i komplett isolasjon. Kun unntaksvis hadde han låst seg ut av sitt lønnkammer, gått ut i verden og bedrevet utukt. 

Liebhauss var tidlig ute, eksempelvis lenge før Giordano Bruno, med å tro på liv på andre planeter. Han mente Jorden var en fengselsplanet – en utenomjordisk tyrann hadde fengslet menneskesjelene i kropper skapt av hans medsammensvorne, den onde demiurgen Ialdabaoth, tilbedt av tidlige jøder. For å frigjøre seg fra kroppens fengsel, mente Liebhauss, var det nødvendig å inngå en pakt med representanten for De Gode kreftene, Ialdabaoths og tyrannens fiende – kalt Satan av de kristne. Alle religiøse tekster var for Liebhauss metaforiske. Bibelens skapelsesberetning var, i likhet med hos den mye senere Erich von Däniken, allegorisk. Mørke var et bilde på demonene, De Utvalgte. Kun ved å selge sin sjel til disse kunne jordmennesket frigjøre seg fra kroppen og reise som fri sjel ut i kosmos, ut i det store ukjente. Om Liebhauss’ Bibeltolkning var uortodoks, var den ikke desto mindre korrekt. 

Min kjærlighet til Liebhauss var dyp og brennende, forankret i min tro på forløsning gjennom det dionysiske, gjennom kunstens frigjørende metamorfoser. Kunst forsto jeg i ordets bredeste forstand, som sublimering av smerten over å være til. Livslede blir livsglede ved å behandles som estetisk objekt, ved å estetiseres og anskueliggjøres i de ulike kunstformer, det være seg musisk, visuelt, tekstlig eller gjennom noen av de andre formene guddommene stilte til vår rådighet. Aristoteles var tidlig ute med å påpeke det katarthiske i kunsten – hvordan innlevelse i en annens tragedie likesom kunne rense tilskuerens sjel. Men det Aristoteles aldri forsto var at sjelsrenselse ikke er noe mål overhodet. Det er sjelens utdrivelse fra kroppen som er målet, noe Liebhauss redegjorde for i sitt hovedverk – De Animus Nimbus Exodus Exorcismus.

I hovedverket sitt, et megalomant anlagt opus på over to tusen tettskrevne sider, tok Liebhauss for seg sjelens binding til kroppen. Han foregrep Descartes med flere tiår da han, ganske riktig, identifiserte pinealkjertelen som sjelens korporlige tilholdssted. Det er høyst trolig at Descartes leste Liebhauss og stjal mange av sine angivelig originale ideer fra ham, men dette får vi nok aldri vite med sikkerhet. Det vi derimot uten tvil kan fastslå er at Liebhauss utarbeidet et komplett system for den sjelelig-korporlige symbiose slik den kommer til uttrykk i menneskenaturen. Hans arbeid står ennå støtt som en totempæl på åndshistoriens leirplass, og tåler sammenligning med verkene til de mest anerkjente, bredt leste filosofer og teologer.

Om Liebhauss er lite sikkert. De lærde strides om det meste i livsløpet hans, og det blir ikke bedre av at han selv, etter alle solemerker å dømme, var en notorisk løgner. Det verserer opptil flere motstridende fremstillinger av såvel det vitenskapelige arbeidet hans som detaljene i biografien, og forfalskninger av skriftene hans florerer i den lukkede lille kretsen som dyrker ham lik en avgud. Selv hadde jeg, hva Liebhauss angikk, lenge festet mest lit til den norske skeptikeren Bjørn Are Davidsen, hvis blogg hadde betydd mye for meg i årenes løp. Davidsen betraktet Liebhauss som eksponent for en type mystisk kristendom med røtter i gnostisismen og den ortodokse kirken, og stilte seg således i opposisjon til Mogens Fyyn, den mest beryktede Liebhauss-fortolkeren, en forhenværende ekseget og esoteriker som i de seneste år hadde hengitt seg til tendensiøse spekulasjoner om Liebhauss’ liv og virke. Fyyn betraktet Liebhauss som eksponent for et hybridisk livssyn hvis bestanddeler var satanisme, sufisme og kabbalisme, ispedd en dose taoisme og egenkreert tysk rasjonalitetsdyrkelse. Men dette var han, nå for tiden, nesten alene om å mene.