Menneskets notoriske hang til å dvele ved det vonde, til å rippe opp i sjelelige sår og dykke ned i den bunnløse sorgens mørkeste dyp

Noen ganger ser man tilbake på de mørke kapitlene i livet. For eksempel er det svært vanlig å minnes ens avdøde venner og familiemedlemmer. De etterlatte etter Utøya-ofrene, lar gjerne barnerommene deres stå urørte. De bygger "shrines" der, som de besøker daglig, for å dvele i sorgen, for å tynges av minnene, for å rippe opp i sårene som ble etterlatt av den grufulle tragedien. De fleste etterlatte besøker jevnlig graven til den de sørger over. Gravplasser er makabre monumenter over menneskets masochistiske trang til å bade i sorg, til å dyrke sin egen elendighet og depresjon, til å dykke stadig dypere ned i mørket, helt til man drukner i en altoppslukende følelse av intethet og tristesse.

I stedet for å dvele ved de døde og holde fast ved minnene om det tapte og det som kanskje kunne blitt noe mer, burde man kommet seg videre i livet, slettet alle spor, bestrebet seg på å utviske alle bilder og alle minner, plombere de nevrale ferdselsårene som skjærer seg gjennom hjernevevet, hvor elektriske og kjemiske signaler går i skytteltrafikk mellom nevroner som skjelver av bunnløs fortvilelse og smerte. Veisperringer burde vært satt opp i synapsene, hjernens eget veivesen burde tatt fatt på det omfattende rekonstruksjonsarbeidet, sprengingen av nye tunneler, byggingen av nye broer, konstruksjonen av nye traseer i det nevrale landskapet.

Men i stedet, masochistisk som man er, velger man å la arbeidet forbli på tegnebrettet, i form av blueprints og skisser på de nevroanatomiske veiveseningeniørenes og byplanleggernes kontor. Man tar vare på objekter som minner en om det tapte, om det som en gang var, men aldri kan bli noe igjen. Aldri igjen noe mer enn et sårt minne, en dyp sorg, en tung erkjennelse av at enkeltmennesket er og forblir alene i verden, overlatt til seg selv i et iskaldt, brutalt univers som i beste fall er likegyldig til vår lidelse og våre problemer.