En røyksøyle stiger opp i det fjerne, hinsides fjellene av
søppel og skjeletter. Fra den mørke himmelen kommer det brunt regn som ansporer
Eena til å trekke inn. Hun legger fra seg kniven og kryper inn i pappesken som
har vært hjemmet hennes i noen dager nå. Lukten av svovel og kompost fyller
neseborene, hvorfra det renner strimer av snørr ned i en bevrende munn hvis
lepper er like tørre og sprukne som landskapet hun har vandret gjennom de siste
ukene. Hun tenker på råtne egg, og kjenner det rumle i magen. Det er dager
siden sist hun har spist noe, og alt hun har drukket er forurenset regnvann hun
har klart å samle i presenningen som dekker pappesken. Hun hutler seg sammen
under et pledd, knugende laserpistolen hun stjal fra den døde soldaten hvis lik
hun spiste. Natten senker seg over henne.
Hun vet ikke lenger hvilken dag det er. Ei heller hvilken
måned eller hvilket år. Årene etter Singulariteten har liksom smeltet sammen
til ett. Én tid. Én verden. For alt. Hvem er hun? Har hun en identitet? Nei.
Den ble utvisket idet robotene tok over. Alt forandret seg idet maskinene fikk
makten. Utrenskningen var nådeløs og rask. Menneskene flyktet hals over hode.
Det vil si: De forsøkte å flykte. Men
hvor skulle de dra? Hvor kunne de
dra? De hadde ingen steder å reise til. De ble desimert, én etter én. Eller i
horder og myriader, som var det vanligste. Men hun ... Hun overlevde. Som den eneste.
Eller ...?
Lenge trodde hun det måtte finnes andre som henne. Andre
mennesker som klarte å komme seg unna dødsskvadronene. Andre biologiske
organismer som reddet seg unna det kolossale inntoget av tanks, droider, droner
og pansrede, firbente roboter. Hun fant spor etter mennesker. Tomme
hermetikkbokser, bananskall, de forkullede restene av leirbål ... Avføring og
søppel. Men så begynte hun å finne likene. Menneskelik stablet opp i hauger,
stablet opp i fjell. Nakne og forvridde, røde og oppsvulmede, med blemmer
ørkensolen hadde svidd inn i de delvis lemlestede kroppene. Hun fant
maltrakterte barn hengt opp på kors. Rituelt lobotomerte kvinnelik som var
flådd levende av noe ... et eller annet ... en fiende hinsides enhver
menneskelig forestillingsevne. Maskinene? Eller noe helt annet? Hun visste
ikke. Hun var bare en uvitende ungjente som forsøkte, etter beste evne, å
overleve i den stadig mer nådeløse ødemarken.
Hun fant forlatte landsbyer, hele byer blottet for liv,
strippet for gjenkjennelige tegn på menneskelig gjøren og laden. De evakuerte
sonene var mange og store. Men av og til fant hun forkullede skjeletter av barn
som hadde lekt i en skolegård eller en barnehage idet de første bombene hadde
regnet fra himmelen. Hun fant fastbrente skygger lik fotografiske avsetninger
på murveggene, lik ferieminner fra det første nøytronbomberegnet. Kvarkbombene,
på sin side, hadde ikke etterlatt seg annet enn et fint, radioaktivt støv som
hvitt og mykt hadde blåst bort med vinden, virvlet høyt opp i luften, til de
interkontinentale, stratosfæriske jetstrømmene som fraktet partikler og
utlignet barometrisk trykk mellom verdenshjørnene. Superstrengbombene,
koboltbombene og antimateriebombene hadde lagt kontinenter øde, mens de
genmanipulerte dødsvirusene trolig hadde rensket ut den siste rest av
menneskelig liv.
Trodde hun.
Ebolalignende, virale sykdommer hadde tatt knekken på de
fleste i Statene, etter at robotene hadde provosert frem et Yellowstoneutbrudd
som riktignok rensket ut store deler av landets befolkning, men som viste seg
utilstrekkelig hva angikk å utslette hele kontinentet. Så maskinene hadde
jobbet på spreng for å utvikle nanoteknologiske våpen kapable til å fjerne de
siste menneskene, som på dette tidspunktet hadde væpnet seg til tennene og
forskanset seg i dyptliggende bunkere med store vann- og hermetikkdepoter. Hun
hadde selv kommet fra en slik bunker, nær grensen til Canada, hvor familien
hennes, eller det som hadde vært igjen av den, hadde søkt tilflukt sammen med
en broket forsamling survivalister, preppere, neo-ludditer og white
supremacists. Maskinene hadde brukt ”bunker busters” for å bombe bunkersene
sønder og sammen, og det var med nød og neppe hun hadde rukket å karre seg ut
via en hemmelig tunnel, før bunkeren hadde kollapset og begravd familien hennes
sammen med de andre. Hun hadde lagt på flukt, over fjell og gjennom skoger,
løpende som besatt, hele tiden vaktsom, kikkende over skulderen, letende etter
tegn på dødsmaskiner, androider, droner, bevæpnede kyborger ...
Og nå, måneder senere, var hun altså her, i dette
ingenmannslandet. Fortsatt like alene. Fortsatt med en paradoksal blanding av
selvmordstanker og overlevelsestrang.
*
De pansrede
allterrengrobotene galopperte gjennom det karrige landskapet. Lyden lignet
hovslagene fra apokalypsens fire hester. Ubesværet tok de seg over et kupert
terreng overstrødd med stein, støv og rester av detonerte bomber. Delvis
pulveriserte menneskeskjeletter lå i ruinene av enorme betongbygninger.
Robotene var utrustet med laserkanoner, plasmarifler, mikrobølgerifler,
sjokkgranater og ballistiske missiler. Radarer var montert på de krumme,
ledd-delte ryggene. En matt glød avtegnet seg i det børstede metallet som
dekket lemmene deres, idet solen så vidt kom til syne, lik en rødlig hildring,
gjennom et hull i det tykke skydekket.
De skannet landskapet
med infrarøde kameraer, letende etter livstegn. Fant de noe mistenkelig,
avfyrte de en kraftig mikrobølgepuls som fikk eventuelle livsformer til å
fordampe i løpet av et sekund eller to. Fant de store organismer, kunne det
tenkes at de brukte mer kreative metoder for å utslette fienden. De lot ikke
anledningen gå fra seg til å benytte et missil eller en sjokkgranat. De var
programmert til å føle glede ved utslettelsen av fienden, og en intens følelse
av velvære og vederkvegelse fylte de elektroniske kretsene hver gang en hjort,
et ekorn eller et menneske ble kokt levende eller grillet i et eruptivt
flammehav. Luktsensorer kunne fange opp duften av brent kjøtt, noe som
ytterligere forsterket gledesfølelsen.
*
Eena hadde vært en helt vanlig jente. Hverken bedre eller
dårligere enn de andre i hennes kull på Akademiet. I likhet med de andre
elevene, var hun dyrket frem i et laboratorium, satt sammen av arvestoff
godkjent av de føderale myndighetene. Fra fireårsalderen hadde hun riktignok,
som den eneste i sitt kull, spesialisert seg på objektorientert programmering.
Før hun fylte åtte, hadde hun mestret C+++ og kodet sine første systemer for
automatisering av verdens hedge fund-markeder. Som elleveåring ble hun
headhuntet av forsvaret, og satt til å programmere leveringssystemer for en ny
generasjon interkontinentale, ballistiske missiler med antimateriestridshoder.
Et par år senere hadde General Genomics Inc. hyret henne inn på et
klassifisert, nanoteknologisk prosjekt hun ennå hadde til gode å fortelle
vennene om. Parallelt med dette hadde hun jobbet på flere NDA-prosjekter i regi
av NSA, CIA og Blackwater Inc. Da hun var nitten, pensjonerte hun seg, lastet
opp bevisstheten sin til en virtuell virkelighet i datasfæren, og levde der i
noen år, mens kroppen hennes ble holdt kunstig i live av nanoroboter i en
næringsvæske hun selv hadde utviklet.
I midten av tyveårene, da opptakten til Singulariteten
virkelig ble synlig, trådte hun ut av den virtuelle verdenen, slo seg sammen
med en omflakkende bande survivalister, og dro nordover, mot den canadiske
grensen. De ble familien hun aldri hadde hatt. At de rent intelligensmessig
befant seg langt under henne, plaget henne ikke det minste, all den tid hun
hadde kodet inn avanserte sosialintelligensalgoritmer i hjernebarken sin, noe
som gjorde henne i stand til å konversere med de mest tilbakestående preppere,
neo-ludditer og anarkoprimitivister. Hun innledet et forhold til bandens leder,
fikk barn med ham, og organiserte en motstandsbevegelse som tiltrakk seg folk
fra alle verdenshjørner. Maskinenes globale dominans bekymret henne mer og mer
for hver dag som gikk. Kalamitetene var uoversiktlige og uforståelige, selv for
henne. Verdenshandelen og all infrastruktur ble nå håndtert av maskiner.
Kunstige intelligenser styrte rettsvesen, forsvar og logistikk. Selv kreative
yrker ble dominert av maskiner. Menneskene var blitt overflødige. De hadde ikke
lenger en naturlig plass i verden. Allerede var noen hundretalls millioner
mennesker utryddet i kriger om vann, olje, fosfor og andre naturressurser, kriger
som hadde herjet i store deler av verden gjennom hele 2020- og 2030-tallet. Men
dette hadde vært menneskers kamp mot mennesker. Nå var menneskene i ferd med å
bli forent, samlet mot en felles
fiende. Dessverre var det ikke en ytre
fiende det var snakk om lenger, for nå var maskinene blitt så integrert, så
sammenvevd med menneskenes samfunn og hverdagsliv, at man ikke kunne bekjempe
dem uten samtidig å ødelegge verdens energiforsyning og øvrige infrastruktur.
Dette var en pris mange ble mer og mer villige til å betale.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
:-)