Om lykken

Den norske filosofen Peter Wessel Zapffe mente at menneskets grunntilstand er depresjon, og at selvmord nærmest burde oppmuntres (og ihvertfall ses på som høyst naturlig, som en slags normaltilstand, så å si). Selv mener jeg imidlertid at Zapffe i for stor grad snakket med utgangspunkt i seg selv, i sine egne følelser. Han tok ikke høyde for at de aller fleste mennesker ikke er intellektuelle skjønnånder som ham. De fleste er bare uvitende arbeidere som aldri filosoferer, arbeidere som er lykkelige så lenge de får tilfredsstilt sine basale, kroppslige behov. Folk flest går ikke rundt og tenker dype tanker om Gud, himmelen, døden og meningen med livet. De fleste aksepterer bare barnelærdommen de fikk innprentet, og er lykkelige med den. Zapffe mente Nietzsches filosofi nærmest utelukkende stammet fra den gamle tyskerens egne depresjon/sinnslidelse – uten å se at det samme gjaldt for ham selv, Zapffe. 

Mange multihandikappede er nok minst like lykkelige som meg. Lykke er en ganske konstant størrelse. Eller, for å være mer presis: Lykke øker ikke proporsjonalt med ting som funksjonsdyktighet, velstand, etc. Kun en begrenset mengde av den er tilgjengelig, og "the goal posts" flytter seg stadig, desto mer suksess man har. For å ta et banalt eksempel: John Fredriksen er en million ganger så rik som meg, men han er neppe en million ganger så lykkelig. Faktisk er han trolig omtrent like lykkelig/ulykkelig som jeg er. Selv Hugh Hefner eller Justin Bieber er neppe så veldig mye lykkeligere enn meg, for lykkefølelsen begrenses av kroppens evne til å produsere, og håndtere, diverse nevrotransmittere og andre signalstoffer. Kun en begrenset mengde serotonin, oxytocin og dopamin osv. er tilgjengelig til enhver tid, og ingen av oss er designet for å kjøre oss fast i en vedvarende tilfredshet. Tvert imot er vi skapt for å jage stadig mer tilfredsstillelse, noe som jo er logisk, all den tid vi bare er biologiske overlevelsesmaskiner programmert av gener. Det er genene som har (mesteparten av) styringen, og de lar oss ikke synke ned i en varig tilfredshet. Tvert imot ansporer de oss til å fortsette kappløpet mot hverandre, i jakten på stadig mer, stadig større ressurser og mer nytelse, noe som paradoksalt nok ikke gir oss en sterkere lykkefølelse. Vi står på stedet hvil. Dette fenomenet er kjent som "The Red Queen"-paradokset. 

Så lenge de grunnleggende behovene i Maslows behovspyramide er tilfredsstilt, spiller det nesten ingen rolle hvor mye materiell velstand man har. Ofte gir flere eiendeler bare desto flere bekymringer også. Deltar man i kjøpefest og overforbruk, blir man sittende med en lang rekke unødvendige eiendeler som ikke produserer mer lykke, men som man til gjengjeld må bruke mye tid og energi på å administrere og bekymre seg over. 

Vemodet er aldri langt unna. Noen av oss balanserer liksom hele tiden (eller ofte) på en knivsegg mellom lidelse og ekstase. Jeg er forøvrig overbevist om at alt kommer tilbake, i den forstand at jeg (og alle andre) er dømt til å leve nøyaktig samme liv om igjen, et uendelig antall ganger, uten å huske at vi har levd det før, på akkurat samme måte, ad infinitum. Og dette kan jo fungere som en slags trøst, med tanke på de gode opplevelsene – og en forbannelse, med tanke på de vonde.