Et juleeventyr (ADVARSEL: Ekstremt voldelig. Upassende for barn, tenåringer, voksne og eldre.)

Jeg går nedover handlegaten, midt i den travleste julestria. Folk haster forbi meg i alle retninger, bærende plastposer breddfulle av julegaver og ribbe, surkål, klementiner og andre ting som spises av vanlige mennesker. Jeg betrakter dem sløvt mens jeg røyker en El Rey del Mundo Choix Suprême og tenker på siste episode av Det store korslaget på grensen, hvor Kurt Nilsen duellerte mot Tone Damli Aaberge i en ubegripelig spennende og virkelig rørende scene som fikk meg til å felle minst en håndfull tårer. Julen er en tid for nærhet, raushet og ettertanke, og disse verdiene forsøker jeg etter beste evne å holde i hevd.

Jeg stopper på et kjøpesenter og betrakter en julenisse med barn på fanget. Hvor er det blitt av julefølelsen? spør jeg meg mens jeg beskuer den overvektige mannen som kjærtegner de uskyldsrene småungene. Hvorfor er den helligste av alle høytider blitt erstattet av en fråtserisk feiring av konsumerisme og tøylesløs hedonisme? Jeg nipper til et glass Domaine Leflaive Montrachet Grand Cru mens jeg møter blikket til en liten jente. Jeg smiler til henne; hun smiler tilbake. Hun er overvektig og virker lettere retardert. Idet hun forlater nissens fang for å gå tilbake til foreldrene som øyensynlig er opptatt i en butikk like ved, løper jeg etter henne, griper henne og geleider henne rolig men bestemt inn på nærmeste toalett, hvor jeg straks tar på meg et par gummihansker (produsert av Ansell Limited). Fra en jakkelomme tar jeg frem et stort klistremerke med påskriften STENGT! Rørleggerarbeid pågår!. Jeg åpner døren på gløtt og klistrer det på utsiden når ingen ser meg.

Jenta er for dum til å rope på hjelp, stakkars. Likevel fester jeg gaffateip (av et ukjent merke) over munnen hennes før jeg skyver henne inn på en bås, river av henne samtlige klær – billige og av dårlig kvalitet – og binder føttene og hendene hennes til dosetet med rep (av typen Samson Multi-Use Small Line™) fra stresskofferten (i karbonfiber) av merket Hermès®. Jeg tar frem skrutrekkeren og holder den foran henne, ventende på en reaksjon. Skrekkslagen stirrer hun på redskapet, som er produsert av Stanley Hand Tools™. Hun prøver å slite seg løs mens jeg fiker til henne med flathånden for å vise henne hvem som styrer dette spillet.

            ”Din stygge fettklump!” freser jeg til drittungen. ”Mongofaen! Se på deg, se så patetisk du er! Prøv å kom deg løs, da!”

            Hun gråter forpint og jeg ler hjertelig før jeg plutselig biter henne hardt i en lillefinger. Hun prøver å trekke hånden til seg, men det går ikke, den sitter fast, og jeg biter igjen, biter fingeren nesten helt av, slik at den henger og dingler etter noen sener, litt hud og det jeg antar må være fettvev, smurt inn i blod som pumpes støtvis ut av det stygge såret.

Langsomt stikker jeg skrutrekkeren inn i det venstre øyet hennes. Hun forsøker å skrike og sparke, men det hele er ganske nytteløst – forsøkene hennes på å gjøre seg fri, er og blir patetiske. Blod og væske strømmer fra øyet idet jeg punkterer netthinnen eller hva faen det heter. Det ser nesten ut som hun skal til å besvime av den intense smerten – jeg smiler forsiktig mens jeg graver ut øyet og gleder meg til fortsettelsen.                                

Idet jeg forlater båsen, er jenta redusert til en haug innvoller, hud, gørr og eggeplommeaktig fettvev som er smurt lemfeldig utover toalettskålen, veggene og gulvet. Tarmene ligger kveilet opp i skålen, sammen med hjertet, lungene, den istykkerrevne hjernen, milten og diverse andre organer jeg ikke har hatt tid til å identifisere. Deler av leveren har jeg spist – jeg simpelthen elsker raw food. Knoklene ligger stort sett på gulvet, noen av dem delt opp i ganske små biter, men de aller fleste intakte. Gyllent fett med islett av blod dekker de fleste flatene, og lukten er påtagelig, dog svak nok til at ingen forbipasserende har funnet den påfallende. Noe av kjøttet har jeg most i en medbrakt, batteridrevet kjøttkvern, og farsen har jeg puttet i et par tomme kjøttdeigpakker fra Gilde – Ingrid kan sikkert lage medisterkaker av den når jeg kommer hjem. Jeg går rolig ut av kjøpesenteret, ut på gata, mens jeg slenger fra meg hanskene, tørker svette av pannen, retter på sveisen og fyrer opp en sigarillo av merket Swisher Sweets® Double Barrel Rum™.

I et bortgjemt smug finner jeg en uteliggerske. Hun er mager, men magen er oppsvulmet.

            ”Er du gravid?” sier jeg.

            Hun nikker sløvt, og rekker frem en kopp.

            Jeg spytter i den, slår den ut av hånden hennes og bøyer meg over henne.

            ”Velkommen til ditt livs verste dag,” hveser jeg, og tar en batteridrevet drill av merket AEG Powertools BSB 18C LI® (med innebygd LED-belysning, trinnløs turtallsregulering™ og slagborefunksjon) ut av kofferten, sammen med en hammer (i titan), produsert av Vaughan®.                                      

Lammet av frykt stirrer hun på redskapene, og rekker ikke rope på hjelp før jeg har knust kjeven hennes med tre raske hammerslag, slik at kjevebeinet henger slapt, dinglende fra en bunt sener og noen alkoholiserte trevler, glinsende av blod. Med en tang fester jeg et grep rundt den halvveis maltrakterte tungen hennes og røsker den ut, for å forsikre meg om at det blir umulig for henne å gi fra seg lyder som er forståelige og hørbare for andre enn oss. Med samme redskap tar jeg tak i fortennene og drar dem ut, mens jeg nyter synet av den grenseløse smerten dette påfører henne. Hun forsøker å karre seg på sine giktbrudne bein, men jeg overmanner henne og får lagt henne i bakken. Jeg stikker drillen inn i magen hennes og skrur den på. Hun sparker og spreller, men jeg er sterk og spenstig, mye sterkere enn dette ynkelige, forsofne kvinnemennesket hvis knuste kjeve forhindrer henne i å lage annet enn uforståelige, knapt hørbare gurgle- og hveselyder. Med en bowiekniv av typen United Cutlery Marine Force Night Stalker™, lager jeg et keisersnitt i magen hennes før jeg stikker en hånd inn i den punkterte livmoren, får festet grepet rundt barnets bein og røsker det ut i lyset. Det slimete, grå barnet skriker forpint mens jeg kakler manisk og setter i å le en høy, rungende latter som gir gjenklang mellom murveggene. Jeg slipper barnet ned på asfalten og sparker det inn i nærmeste vegg som en fotball. Det slutter å gråte, svimeslått og blodig som det er, ennå hengende fast i en navlestreng som er knyttet til kvinnens mage, hvorfra blod og gyllen væske fosser ukontrollert. Kvinnen selv ser ut til å ha mistet bevisstheten, så jeg sparker til henne for å få liv i henne igjen. Og sannelig, tror du ikke hun våkner og stirrer på meg, helt ødelagt av ukontrollerbar redsel, spastisk skjelvende og med rød væske fossende fra flere åpne sår, hovedsakelig på magen og kjevepartiet. Jeg stikker en hånd inn i henne, tar tak i morkaken og røsker den ut, løsner navlestrengen og jafser i meg en bit av morkaken – den smaker salt og stramt – før jeg slenger den inn i en vegg, griper tak i navlestrengen og surrer den hardt rundt kvinnens hals, slik at fjeset hennes – eller det som er igjen av det – etterhvert blir blått. Hun forsøker å gispe etter luft – alt som høres er en hvesende, rytmisk gurgling – mens barnet igjen er i ferd med å våkne til liv, ihvertfall om de fåfengte, ynkelige skrikene er noe å dømme etter. Jeg ler innvendig mens jeg rister på hodet, slått av hvor patetiske og ubrukelige disse skapningene er.

Etter å ha stukket ut øynene deres, skamknullet barnet og trukket ut neglene på kvinnen, forlater jeg dem, liggende livløse i en sjø av langsomt størknende blod som glinser svart i den kjølige desembernatten. Månen lyser på meg og jeg plystrer muntert mens jeg, flanerende mot nærmeste taxiholdeplass, nyter en sigar av merket Cruzero de Panamá™, drikker fra en flaske rødsprit jeg stjal fra uteliggersken – og tenker på gavene jeg skal gi barna når jeg kommer hjem. Julen er en tid for nærhet, raushet, ettertanke – og gavmildhet.

Jeg praier en taxi og setter meg til rette i baksetet. Sjåføren, en jævla pakkis, ser på meg i speilet og sperrer opp øynene.

            ”Å, er det deg, herr Stoltenberg!?” Han smiler og snur seg mot meg. ”Jeg så deg i debatten på TV i går. Du tok virkelig rotta på Siv Jensen!”

            Sløvt smiler jeg tilbake. ”Takk. Kjør meg til Statsministerboligen. Kona og ungene venter på meg.”