JULEEVANGELIET - DIRECTOR'S CUT (uferdig kladd)

(Her er noe jeg nettopp kladdet. Det er veldig uferdig ennå:)

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.  Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria.   Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt,  for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn i dølgsmål, noe Josef ikke var videre begeistret for. Faktisk pleide han å sitte oppe og pines av tankene sine, tanker som kretset rundt Marias utroskap, hennes utilgivelige svik overfor ham. Så smertefullt og tungt var dette for Josef, at han begynte å bli desperat. 

            Han måtte gjøre noe. 

            Men hva?

De søkte ly i en stall, for det var ikke husrom for dem annetsteds. Natten var mørk, og Josef, preget av dystre følelser, satt og våket over Maria i en bås som egentlig tilhørte en ku. Hun sov tungt. Åndedrettet hennes var rytmisk, mekanisk. Han betraktet den oppsvulmede magen hennes. Der inne lå det altså, barnet som ikke tilhørte ham, en annen manns barn, en liten bastard! Skitne hund! Josef spyttet og reiste seg, begynte å trave i sirkel rundt i rommet, mens han svor og knuget en kniv av merket X. Han gikk og stilte seg utenfor stallen, stirrende opp på den begredelig mørke himmelen. Han styrtet en flaske vin fra Y-regionen før han gikk inn og hentet seg en ny flaske. Også denne tømte han i seg mens han sto ute under stjernehimmelen. Han sjanglet inn igjen og stirret foraktfullt på Maria. Tøs! tenkte han. Ludder! Jævla hore! Hvordan kunne du!? Han visste han aldri kunne tilgi henne.

            Og han visste han måtte gjøre noe ...

Men hva?

HVA!?

            Han hentet seg enda en flaske vin, denne gangen en XX av minus ni-årgangen, en særlig god årgang. Han elsket denne vinen, og helte den i seg mens han lå under stjernene, stirrende opp. Det svimlet for ham. Stjernene gikk rundt i ring. Han stavret seg på beina og sjanglet inn, knelte foran Maria, lente seg over henne. Ennå sov hun tungt. Han grep en sauesaks av merket Z, og holdt den over Maria.

            Så kjørte han den inn i halsen hennes.

            Hun kvapp til, men reaksjonen var for treg. Det var allerede for sent. Hun rakk ikke gjøre mer før Josef løftet saksen og hugg den inn i ansiktet hennes. Så bøyde han seg over henne med åpen munn, og rev av henne nesen før han stakk ut øynene. Skrikene hennes lignet mest av alt på en slags gurgling. En fontene av blod sto ut av det groteske såret i halsen. Josef grep kniven og skar opp magen hennes, rev ut det skrikende barnet, og bet det hardt i ansiktet før han slengte det fra seg og sparket til det så hardt at skrikene stilnet. Maria var svimeslått, fullstendig ødelagt av de uutholdelige smertene. Josef, som hadde en voldsom ereksjon, la seg oppå henne og tvang pikken inn i keisersnittet. Mekanisk begynte han å jukke. Etter noen sekunder tømte han seg i den halvdøde kroppen hennes. Så reiste han seg og grep barnet, bet over navlestrengen og kjørte lemmet inn i guttebarnets anus, slik at denne revnet, hvorpå litt avføring tøt ut sammen med mengder av blod. Han slengte fra seg babyen og tråkket hardt på den, slik at kraniet sprakk og åpenbarte noe lyserosa hjernemasse.

            Så grep han atter kniven og skar over sin egen strupe.

            Han segnet om, og utåndet der i stallen, sammen med skjøgen Maria og bastardbarnet hennes.