1
Jeg betrakter brystene hennes. Hvordan de liksom synker
sammen og blåser seg opp i takt med åndedrettet. Hvordan singleten former seg
rundt dem. Hvordan kløften bare venter på å fylles av den varme sæden min. Hun
er naturligvis dum som et brød, men ingen kan anklage henne for å ha en stygg
kropp. Hun er kanskje den deiligste i hele klassen, og det sier ikke lite. En
klassisk timeglassfasong. Vepsetalje. Smal midje og brede hofter som venter på
å bære frem barna mine.
Hun knuger
blyanten, klør seg i hodet. Prøven er åpenbart vanskeligere enn hun hadde
ventet. Selvsagt kunne jeg inngått en avtale med henne – jeg gir deg en sekser hvis du suger meg – men hun ville bare
anmeldt meg. Og så hadde jeg fått sparken.
Jeg skuer
utover elevene mine. Tiden er i ferd med å renne ut for dem. Snart ringer det
ut, snart er skoledagen over, og de skal hjem for å fortsette med de patetiske
små livene sine. Å, disse ubrukelige døgeniktene! Som jeg forakter dem! Som jeg
avskyr dem! Gud befri meg fra disse undermålerne, disse imbesile små apekattene
som bare tar opp verdifull plass på jorda. Jeg ser på klokka, tar en slurk
kaffe, kjenner reisningen synke sammen idet jeg klarer å lede tankene bort fra Vanessa,
klarer å pense dem inn på et annet spor. Lønn, middag, årsavgift, forsikringspoliser,
avdrag på huslånet ... I takt med at disse tankene tar opp stadig større plass
i bevisstheten min, krymper penishodet og trekker seg inn i sitt beskyttende
hylster lik en forskremt liten snegl.
Det ringer
ut.
Evakueringen av klasserommet starter umiddelbart. Jeg
trenger ikke si et ord. De fleste løper forbi kateteret og slenger fra seg prøvene.
Noen ark faller på gulvet. Jeg plukker dem opp uten å kny, samler
dem lemfeldig og dunker papirbunken flere ganger mot bordplaten for å få til en
slags tellekanter.
Og så blir
jeg plutselig oppmerksom på noe:
Etter at
alle andre er gått, står hun igjen.
Hun står
foran meg.
Spørrende
ser jeg på henne.
”Lurer du
på noe, Vanessa?”
”Nei, altså
... jo, du, jeg ... bare ... øh ...”
”Hæ?”
”Vel, ehm ... det er altså sånn at foreldrene mine lissom er sinte på meg ... fordi jeg fikk så
dårlige karakterer til jul. Ja, du vet, de forlanger at jeg får mye bedre
karakterer ... ikke bare i naturfag, men i alle
fagene ...”
Jeg nikker.
”Mhmm?”
Et kaldt
vindgufs kommer fra det halvåpne vinduet og får huden på brystene hennes til å
nuppe seg. Jeg synes dertil å ane at brystvortene vokser under plagget som
omslutter dem, men det er muligens et synsbedrag.
”Ja, og så
lurte jeg på om vi kunne få til en slags ... ordning, da? Sånn at jeg ikke får så dårlige karakterer ...?”
Jeg kjenner
pikken reise seg. Pre-ejakulat er i ferd med å utsondres fra det oppsvulmede
penishodet. Jeg kremter og svelger tungt. ”Hva slags ... ordning er det egentlig du har i tankene?”
”Vel,
altså, kunne jeg ikke fått ... ekstraundervisning eller noe? Jeg mener, Bjarne får jo det?”
Jeg nikker
tankefullt mens jeg lurer på om utløsningen er langt unna. ”Jo, jo,
absolutt, jeg skal se hva jeg kan få til.”
Hun smiler.
”Fint. Øhm ... Hadet.” Hun snur seg og går mot døra.
”Du hører
fra meg, Vanessa.” Jeg snur meg etter henne og beskuer de faste, fyldige
rumpeballene som gynger så betagende fra side til side, opp og ned, rytmisk som
en pendel. ”Hadet.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
:-)