Utdrag fra en roman jeg skrev for noen år siden

            Å, universets velde! Så uhyrlig stort! Det var noe groteskt ved dimensjonene over det hele, hvilket også Liebhauss hadde ant. Lenge, inspirert av Hans Lippershey, hadde han virket som linsesliper og lagd sine egne teleskoper. Enkelte uverifiserbare kilder hevdet at han hadde oppdaget Uranus over 170 år før William Herschel, mens sikrere kilder antydet at han ovenikjøpet hadde oppdaget tre av Jupiters måner, mye mindre enn de mer kjente galileiske. Dessuten ville rykter ha det til at han hadde studert Andromedagalaksen og andre stjernetåker, og egenhendig fastslått at de var selvstendige, roterende øyuniverser bestående av milliarder på milliarder av solsystemer – drøyt hundre og førti år før Immanuel Kant trakk noenlunde samme konklusjon – og cirka tre hundre år før Edwin Hubble, ved hjelp av det gigantiske Hooker-teleskopet ved Mount Wilson-observatoriet, fastslo det med absolutt, evidensbasert sikkerhet, etterprøvbart ved empiriske observasjoner.

            Mindre kontroversielt og mer sikkert var det at Liebhauss hadde observert de polare iskappene på Mars, samt overflatestrekene som astronomen Percival Lowell i 1895 skulle kalle kanaler skapt av en martiansk sivilisasjon. Liebhauss trakk imidlertid, underlig nok, ikke den slutning at det dreide seg om kunstige dreneringskanaler. Hva astronomi angikk, var han forbløffende nøktern og rasjonell, så han nøyde seg med å si at strekene høyst trolig var naturlige canyons, eller at de endog kunne tilskrives feil i glasset.

            Men feil i glasset var nok ingen sannsynlig mulighet – Liebhauss var nemlig en fantastisk linsesliper. Linsene hans ble solgt til astronomer over hele Europa, og han eksperimenterte dessuten med mikroskopi så tidlig som i 1586 – fire år før Hans Lippershey eller Hans Janssen offisielt fant opp mikroskopet. I tillegg utmyntet han selve navnet mikroskop et kvart århundre før Giovanni Faber gjorde det samme og ble anerkjent som opphavsmannen til ordet. I det hele tatt var Liebhauss notorisk på å gjøre oppdagelser og oppfinnelser som andre senere, til dels mye senere, skulle høste anerkjennelse for – enten fordi de faktisk hadde gjort oppdagelsen eller oppfinnelsen selv, uvitende om at Liebhauss allerede hadde klart samme bragd, eller fordi de, direkte eller indirekte, hadde fått kjennskap til Liebhauss’ arbeid, og kopiert det. Uansett var det ved bruk av mikroskopi at Liebhauss skulle komme til å gjøre en av de oppdagelsene han selv betraktet som mest spennende. Denne oppdagelsen var imidlertid så kontroversiell at den aldri ble kunngjort til offentligheten.

            Inni vev fra levende organismer mente han nemlig å kunne ane konturene av en homunculus – et menneske i miniatyr, kimen til menneskelivet. Men det var noe spesielt med homunculusene Liebhauss observerte – de hadde et særtrekk som skilte dem fra vanlige mennesker. Alle som én hadde de nemlig …

            Horn.

            Og klover.

            Liebhauss så Satan hvor enn han gikk. Satan gjennomsyret drømmene hans, det være seg i sovende eller lys våken tilstand. Han så Satan komme til uttrykk i stjernetåkene i teleskopet såvel som i cytoplasmaet i cellene. Det sataniske var for Liebhauss alltid nærværende, ja nesten allestedsnærværende, og det var ikke å undres over at han fant behornede små skapninger i cellen – en struktur han for øvrig oppdaget og ga navn til hele seksti år før Robert Hooke, som ble anerkjent som den offisielle oppdageren. Organiske former er rike på gjenkjennelsesmuligheter, særlig for den som legger godviljen til, og pareidolia var utbredt i fordums tid, selv blant presumptivt rasjonelle folk, som naturvitere og andre store tenkere. Det var ikke dermed sagt at jeg underslo betydningen av Liebhauss’ funn – jeg mener tvert imot at han gjorde sitt beste med den teknologi han hadde for hånden, og at tolkningene hans var mer eller mindre korrekte innenfor det kunnskapsparadigmet han virket i – men jeg innså at Liebhauss umulig, helt objektivt, kunne ha sett en homunculus, det være seg en djevelsk sådan eller ei, all den tid resultatene hans ikke har vist seg etterprøvbare i senere eksperimenter. Vitenskapelige prinsipper må nå en gang overholdes, forskningsmetoder må følges – og ingen har senere dokumentert at det finnes ørsmå behornede humanoider i cytoplasmaet.

            Hvorom allting er: Det er langt mer interessant å betrakte de vidtrekkende konsekvensene Liebhauss’ selvopplevde mikroskopiske oppdagelse fikk for hans eget arbeid de påfølgende årene. For oppdagelsen satte spor etter seg i skriftene hans så vel som i bildene han malte – gigantiske lerreter fulle av tykk oljemaling i like deler lasur og impasto, holdt i sjatteringer av burgunder, sepia og fransk oker – samt naturligvis lampesvart, yndlingsvaløren hans. På flere av disse lerretene lagde han naturalistiske avbildninger av homunculusene, angivelig naturtro gjengivelser av hornene som sto ut av de burgunderrøde pannene, av klovenes lampesvarte glans, av de sepiafargede overkroppene. Og i notatene og epistlene sine skrev han om egenskapene deres – om hvordan de reagerte på ild og vann og andre elementer, hvordan de tedde seg når cellen ble åpnet, hvordan de åndet og åndet ut, hvordan søvnsyklusen og døgnrytmen deres var. Alt dette skrev han utførlig om, over hundrevis, ja tusenvis, av illustrerte sider, med plansjer og anatomitegninger og et intrikat symbolspråk spesielt utviklet til nettopp dette formålet. Håndskriften hans var også nærmest mikroskopisk – han skrev ved bruk av lupe og fjærpenner spisset til en hårstråtynn pipette – så hvert ark var fylt med tusenvis av ord, uleselige for enhver uten kraftig forstørrelsesglass. Dessuten brukte han speil for å speilvende skriften sin og skrev ofte med usynlig blekk og i koder – uhelbredelig paranoid som han var. Forskerne brukte årtier bare på å dechiffrere ett eneste ark i noen av de hemmeligste skriftene hans, for kodene han brukte var kompliserte, ofte nærmest uløselige, og han etterlot seg ikke dekrypteringsnøkler eller hint til hvordan kodene kunne knekkes. Det hjalp ikke at han gravde ned de mest kontroversielle arbeidene sine, ofte flere meter under bakken, langt utenfor allfarvei, i lufttette beholdere han intenderte de skulle ligge i like til dommedag. Mest takket være rådsnarhet og nysgjerrighet fra dem som så ham når han gravde dem ned, er noen, men neppe alle, av disse skriftene funnet og blitt bevart for ettertiden, om enn med betydelige skader foranlediget av fukt og oksidering. Ytterligere noen beholdere er funnet etter de kryptiske anvisningene som er oppgitt i Liebhauss’ selvbiografiske roman, samt etter nitide studier av kart han etterlot seg, men det gjenstår utvilsomt mye arbeid på dette feltet.

            Liebhauss’ koder er et kapittel for seg. Det var ikke bare i skriftene sine at han skjulte dunkle hemmeligheter; også maleriene og tegningene lot han høyst trolig overrisle med de mørkeste okkulte kjensgjerninger. I hans mest kjente bilde, oljemaleriet Adams Skapelse, ser vi for eksempel en Ouroboros-slange, symbolet på uendelighet, kveilet rundt fallosen til en behornet utgave av Gud, i ferd med å onanere livsgnisten inn i Adam. Det mildt sagt kontroversielle motivet nødsaget Liebhauss til ikke å signere bildet, men nåtidige kunsthistorikere har analysert både teknikk, palett, malingstype og andre detaljer – og følgelig fastslått med stor grad av sikkerhet at det virkelig dreier seg om en original Liebhauss. Penselstrøkene levner ingen tvil – de er så utstudert myke og forseggjorte at ingen annen enn Liebhauss kunne påført dem, for ingen kunstner har hatt et tilsvarende håndlag. Tolkningen av symbolene har hittil vist seg ufruktbar, men det hersker bred enighet om at Liebhauss i all hovedsak malte symbolistisk, og at Adams Skapelse egentlig er en allegori over noe helt annet enn det navnet viser til. Det vites imidlertid ikke hva dette andre er, ei heller hvorfor Gud og Adam har så stor portrettlikhet med viktige samfunnsstøtter fra Liebhauss’ samtid – eller hvorfor Gud har så overdimensjonert mannslem.

            Liebhauss var en produktiv mann, og utnyttet alle døgnets timer til fulle. Han hadde variabel døgnrytme, men startet alltid dagen med å, liggende i sengen, klore ned minst fem hundre ord på et stykke pergament eller papir han til enhver tid hadde liggende ved sitt leie. I en drømmelignende døs lå han og skrev om det som falt ham inn – og det var ikke lite. Slik satte han likesom presedens for resten av dagen – han kom inn i en inspirert arbeidsmodus, åpnet en løkke som kun kunne lukkes ved å skrive mer. Denne metoden hadde jeg selv, til en viss grad, adoptert. Ved å starte skrivedagen før alt annet – før alle bekymringer og viderverdigheter kom i veien – sikret jeg meg en god følelse resten av dagen, samt motivasjon til å fortsette skrivingen. Det åndelige arbeidet måtte gå forut for verdslige gjøremål, så som å urinere og spise. Kun slik kunne guddommelig kunst skapes.

            I et annet av Liebhauss’ mer kjente bilder ser man det allegoriske uttrykket i full blomst. Evas Oppvåkning viser Eva idet hun er i ferd med å motta et eple fra en snakkende slange kveilet rundt et falloslignende tre i en blomstrende hage. Liebhauss’ egne nedtegnelser om maleriet antyder at han så seg selv som eplet, altså Kunnskapen eller Gnosis. Treet var et symbol på fruktbarhet; slangen – uvanlig nok – på Gud; Eva på menneskehetens nysgjerrighet og vitebegjær. Det vites ikke hvorfor Liebhauss unnlot å inkludere det eksplisitt sataniske i dette bildet, men enkelte har antydet at selve omgivelsene, hele naturen rundt, var et symbol for Satan. At Satan var naturen og vice versa – eller at Satan var et konsentrert uttrykk for naturen, et destillat nærmest, selve sinnbildet på det naturlige; innbegrepet av naturens kamp, lidelse, skjønnhet. I senere tid har jo dette natursynet vunnet gehør i toneangivende kretser og fått en viss utbredelse, men i Liebhauss’ dager var det ganske uvanlig å tenke i slike baner – siden det ble oppfattet som en underminering av det bestående, et angrep på de geistliges makt og tolkningsmonopol. Trente hermeneutikere har lest utallige symboler inn i Liebhauss’ bilder, men det spørs om de ikke går for langt når de antyder det ovennevnte om omgivelsene i Evas Oppvåkning. Overivrig men sikkert velmenende hermeneutikk ble etter hvert en utbredt syssel blant kunsthistorikere, og selv om Liebhauss’ bilder aldri på langt nær har fått den akademiske oppmerksomhet de fortjener, er det like fullt blitt ham til del å få sine bilder overfortolket av ivrige hermeneutikere på jakt etter skjulte koder og tapt visdom. Sånt holdt jeg meg for god til å bedrive – alltid hadde jeg hatt en sterk aversjon mot å bedrive drømmetydning eller tolkning av kunstverk. Ikke dermed sagt at jeg avviste bruken av symbolikk og allegorier i billedkunsten – langt derifra. Jeg anså meg rett og slett ikke kapabel til å tolke symboler inn i kunst, og jeg mente mange gikk for langt i sine tolkninger, inn i overfortolkningens sfære. Dette berodde nok mest av alt på min egen manglende kompetanse i så henseende, men jeg kom ikke vekk fra tanken på at også Liebhauss var blitt utsatt for overivrige fortolkere – om enn ikke med så fatale konsekvenser som hadde tilkommet andre kunstneres, særlig Leonardos, produksjon. Leonardo hadde jo, kanskje for alltid, fått sitt ettermæle skjemmet av kvasihistorikere og halvstuderte røvere som tolket ’skjulte’ budskap inn i de uskyldige, naive bildene hans – noe som i mine øyne forringet ham som kunstner. Ja, han ble faktisk gjort ringere av at så mange spenningsforfattere og dilettanter bedrev overtolkning av bilder som i utgangspunktet sikkert ikke hadde noen dypere tanker bak seg. At Liebhauss ennå ikke var blitt offer for tilsvarende overgrep og besudling, anså jeg for en god ting, ja jeg priste meg ofte lykkelig for at det i det hele tatt var så få som kjente til Liebhauss. Slik ble han likesom mer eksklusiv, mer autentisk og spennende – omtrent slik musikeres kvalitet, for hipstere, black metal-fanatikere og desslike, er omvendt proporsjonal med hvor mange som har hørt musikken deres. Liebhauss var som en oppdagelse jeg selv hadde gjort, en upløyd åker, et ubesudlet territorium hvor jeg var en oppdagelsesreisende, ennå på et stadium hvor jeg var på utkikk etter landemerker for å orientere meg. En rotvelte her, en klukkende bekk der, et revehi der solstrålene nesten nådde – alt sammen var elementer i landskapet Liebhauss, dette uutforskede og tilsynelatende enorme området som huste så mange skatter, så mange muligheter – noen av dem kjente; mange, kanskje de fleste, ennå ukjente, liggende i skjul i ulendte fjell eller i dypet av bortgjemte dalfører, hvor det uveisomme terrenget gjorde det vanskelig, ja for ikke å si umulig, å ta seg frem til fots.

            Foruten de nevnte talentene, hadde Liebhauss en ikke ubetydelig begavelse som matematiker. Over to hundre år før Niels Henrik Abel beviste han at den generelle femtegradsligningen ikke kunne løses med de elementære regneartene addisjon, subtraksjon, multiplikasjon, divisjon og rotutdragning, og han grunnla dessuten egenhendig den delen av matematikken som senere skulle bli hetende topologi, men som etter Liebhauss’ tid helt skulle glemmes, til den ble gjenoppdaget i 1736. Blant de mer kuriøse anvendelsesområdene han fant for matematikk, står nok astrologien i en særstilling. Liebhauss brukte, med stor nøyaktighet, trigonometri til å forutsi planetenes eksakte innvirkning på landsbyboeres liv da han bodde i Bayern, og ved bruk av like deler parallakse, calculus og divinasjon regnet han dessuten ut den eksakte avstanden til atten av de tretti nærmeste stjernene som var synlige på den nordlige halvkule. Enda mer interessant er det at han, ved å regne bakover i tid og studere geologiske strata, anslo Jordens alder til å være cirka fire komma femtifem milliarder år – hele to hundre år før Charles Lyell så smått begynte å ymte frempå om at kloden kunne være eldre enn de seks tusen årene man fant beskrevet i Bibelen – og dermed ble anerkjent som grunnleggeren av moderne geologi. Gjennom sine geologiske studier oppdaget Liebhauss dessuten mengder av fossiler, og han innså raskt at dette dreide seg om skapninger som hadde levd i tiden før Syndfloden. Frigjort seg helt fra Bibelen hadde han ennå ikke, og skulle nok heller ikke komme til å gjøre det fullt og helt. Den Hellige Skrift var fortsatt linsen han betraktet verden gjennom, fortsatt rammeverket for brorparten av hans tolkningsarbeid. Bibelen var fundamentet hvorpå han konstruerte sitt livsverk, om enn han tidvis kan ha oppfattet det som et noe vaklende fundament, en noe ustø grunnmur.

            Liebhauss tok vare på flere av fossilene han fant, og satte dem i sammenheng med de andre knoklene han eide, knokler av nyere dato. Han var i besittelse av en omfattende relikviesamling – foruten biter av Jesu kors og forhud, hadde han mengder av knokkelbiter fra Jesu legeme. I hvert fall trodde han dét selv. Liebhauss var nemlig ikke, som så mange andre, av den oppfatning at Jesus fysisk hadde gjenoppstått fra de døde og vandret fysisk opp til Himmelen. En legemlig gjenoppstandelse var ikke forenlig med Liebhauss’ tro; han var overbevist om sjelens udødelighet og evne til å reinkarneres i utallige organismer. Kristi legeme var altså for ham ikke så spesielt, så han betraktet relikviene sine mest som kuriositeter – med en viss affeksjonsverdi, for all del; men med liten verdi utover dét. Kjødets verden, mente Liebhauss, var forgjengelig og ganske uinteressant. Det vesentligste lå i det immaterielle og transcendente, det eteriske og svevende som befant seg i den ubestemmelige gråsonen hvor fornuft og empiri brøt sammen, fragmentert til sine grunnleggende bestanddeler. Gud var for Liebhauss en slik immateriell entitet, en allestedsnærværende, upersonlig kraft hvis innvirkning på materien kun i begrenset omfang var merkbar for mennesker og andre forgjengelige eksistenser. Også Satan var først og fremst en slik vag gespenst, men Liebhauss mente Satan hadde evnen til å ta bolig i levende skapninger av kjøtt og blod – og at han gjorde dette mye oftere enn Gud. Faktisk var det for Liebhauss åpenbart at Satan legemlig hadde dødd da han ble styrtet ned i Ildsjøen, og at sjelen hans dernest hadde tatt bolig i nye skapninger, i ganske rask rekkefølge.

            Enkelte historikere vil ha det til at Liebhauss mot slutten av livet begynte å betrakte seg selv som den foreløpig siste i en lang rekke av slike skapninger, men det hersker stor uenighet om riktigheten av denslags påstander.

            Blant relikviene Liebhauss skattet særskilt høyt, var en bit av Noahs ark. Denne hadde han tilegnet seg på en basar i Riyadh, som han besøkte under sin ungdoms dannelsesreise mellom 1590 og 1594 en gang. Det dreide seg om en uanselig liten treflis, svart og forsteinet, men han verdsatte den mer enn sine egne nyrer, og hadde den til enhver tid liggende under halmputen på sitt leie. Hvorfor betød denne flisen så mye for ham, ja endog mer enn bitene av Jesu forhud og kors? Om dette kan intet fastslås med sikkerhet, men gransker man Liebhauss’ notater fra perioden da han tilegnet seg flisen, får man hint som kanskje kan peke en i riktig retning. Det fremgår nemlig av disse notatene at Liebhauss betraktet beretningen om Noahs ark som et historisk faktum; ikke – som så mye annet i Skriften – en allegorisk fremstilling av menneskets dårskap og kamp mot Gud og naturkreftene. Historien om Arken var for Liebhauss en kjensgjerning hevet over enhver tvil – og flisen var det endelige beviset han trengte, den siste spikeren som ble slått i tvilens kiste.

            Kun unntaksvis var Liebhauss behersket av tvil. For det meste var han en skråsikker tenker, drevet av en uregjerlig intuisjon og et enormt og stadig voksende vitebegjær. For hver nye kjensgjerning han høstet, var det som om nysgjerrighetens bål blusset opp i ham. Hans tørst etter ny viten kunne aldri stilles, og ofte drev denne tørsten ham til vannhull i tvilsomme områder, ugjestmilde og karrige landskap, gjerne i forrevne fjellkjeder eller annet ulendt terreng hvor det var utrygt å ferdes. Det var i slike åndelige omgivelser han befant seg da han tok fatt på utregninger av Arkens størrelse og lastekapasitet, samt logistikken forbundet med identifisering, innsankning og påfyll av dyr. Ved hjelp av calculus og integralregning – som han egenhendig utviklet spesielt til dette formålet, lenge før Newton og Leibniz – kom han frem til at dimensjonene beskrevet i Bibelen … umulig kunne være riktige.

            Båten ville ganske enkelt vært altfor liten, og heller ikke særskilt flytedyktig. Samtidig visste han jo at han ikke kunne oppkaste seg til dommer over Gud. Ei heller kunne han trekke Herrens ord i tvil, som en annen blasfemiker. Så han ble nødt til å finne en måte å omgå problemet med Arkens dimensjoner. Ganske snart sto det klart for ham at denne måten besto i å omfortolke de bibelske lengdemålene – eller nærmere bestemt å tolke dem metaforisk. Kun slik kunne han forsone seg med Skriftens ord.

            Etter uker og måneder med utregninger kom han endelig frem til et svar: Arken hadde vært åtti alen bred, femtifem alen høy og minst fire hundre alen lang, altså betydelig større enn den ufortolkede bibelske utgaven. Fullt lastet med allverdens dyr hadde den veid nært innpå åtte tusen tonn, noe som uvegerlig må ha stilt store krav til konstruksjonen. Det logistiske arbeidet ombord måtte ha vært krevende – å skyfle møkk fra elefanter, sjiraffer, neshorn, flodhester og tusener på tusener av andre dyr, var høyst sannsynlig medvirkende årsaker til at Noah muligens – Bibelen er uklar på dette punktet – utviklet alkoholisme. Å skaffe til veie nok fôr må også ha bydd på betydelige utfordringer, og båten må ovenikjøpet ha vært utrustet med et slags dreneringssystem som kunne ta unna for de store regnmengdene og lede vannet, i hvert fall noe av det, ned til dyrenes drikketrau. Et sinnrikt system av rørledninger var altså sannsynlig, og Liebhauss lagde etter hvert kompliserte arbeidstegninger av Arken, slik han mente den måtte ha sett ut. Senere skulle han sågar komme til å bygge opptil flere modeller, hver og en med sitt eget særpreg, stadig mer forseggjort etterhvert som han perfeksjonerte beregningene. I elver og innsjøer testet han flytedyktigheten til disse modellene i henholdsvis tom og fullastet tilstand. Etter et drøyt halvår med denne empiriske prøvingen og feilingen, hadde han endelig konstruert en troverdig modell, halvannen meter lang, som fløt godt og var lite tilbøyelig til å kantre eller krenge, selv når den var full av sand og småstein. Tynne dreneringsrør i kobber ledet vann fra dekk ned til lasterommene inneholdende dyrenes båser, hvor rørmunninger lot vann fylles i forseggjorte små trau. Liebhauss testet modellen flere ganger i kraftig regnvær, og observerte at rørledningene fungerte og at båten holdt seg flytende. 

            Etter å ha fullført og testet sin fungerende modell, la Liebhauss ut på leting etter den virkelige Arken, bevæpnet med vage forestillinger om båtens lokalitet. Han hadde en hypotese om hvor den kunne befinne seg, en hypotese begrunnet i enda en uortodoks Bibeltolkning. Mens andre arkjegere pleide å oppsøke Araratfjellet eller de omkringliggende fjellene i Det osmanske riket, hadde Liebhauss festet blikket på de nord-italienske Alpene. Saken var nemlig den at han tok utgangspunkt i at den bibelske beretningen også på dette punktet var metaforisk. Han tolket Skriften dithen at Noah hadde strandet på Mont Blanc. Denne tolkningen berodde nok mest på at det var mer beleilig for Liebhauss å lete der enn å dra helt til det østlige Anatolia. Hvorom allting var: Liebhauss brukte år og dag på å lete, men fant ingen Ark i Alpene. Han saumfôr de høyeste fjellene i Sveits, Tyskland, Frankrike og Italia, senere også Østerrike og flere andre europeiske land. Men uten hell. Slukøret vendte han hjemover. Skjønt, noe hjem i egentlig forstand, det hadde han jo ikke. På denne tiden var han en nomade, vandrende fra landsby til landsby, jobbende som skredder det ene stedet, som linsesliper det andre. Alltid på farten – snart hit, snart dit. Hele tiden skiftet han rolle, for det var noe performativt ved vesenet hans, og selviscenesettelse ble hans modus operandi, en måte for ham å få utløp for dulgte drifter i sitt indre. Han levde bak masker, lag på lag, og ingen visste riktig hvilken maske som var den egentlige Liebhauss. Om det overhodet fantes noe slikt. På opportunistisk vis innyndet han seg hos de makthavende i lokalsamfunnet hvor han til enhver tid befant seg. Han bestakk dem med forseggjorte gaver og gjorde dem diverse tjenester. Han sjarmerte dem i senk, brukte sin list og sin kløkt til å få innpass i de innerste sirkler. Å dra nytte av sine bekjentskaper ble etter hvert en kunst han behersket til fingerspissene. Kameraderi og korrupsjon ble en del av livet hans i denne perioden, noe som ble stående i grell kontrast til livet han senere skulle føre. Ingen, selv ikke de ledende Liebhauss-connaisseurer, vet med sikkerhet hvorfor han gikk så langt i å iscenesette seg selv og spille ut roller bak utallige masker på denne tiden – men, i takt med at ny viten innhentes og gjøres tilgjengelig, vil helt sikkert mangt bli skrevet, også om dette.

            Da han kom tilbake til sin midlertidige bopel i Rothenburg ob der Tauber, en leilighet i en gammel hvelvkjeller, var han utslitt etter den mislykkede arkletingen, og sank medtatt ned i en avgrunnsdyp søvn som omsluttet ham lik en kokong og vedvarte i flere dager. Under denne søvnen, herjet av drømmer, fikk han en åpenbaring. Han befant seg oppe i Jurafjellene på grensen mellom Frankrike og Sveits, på en klippe med utsikt over et juv. Og rett overfor seg hadde han Crêt de la Neige, den høyeste toppen i fjellkjeden. Den var forreven og svart, med marmoreringer av snø holdt i sjatteringer av hvitt og blått. Og nær toppen, liksom kilt inn i en forsenkning i den skrånende fjellveggen, mellom glattskurte nabber og hamre, så han den steinrøyslignende konturen av skroget på en båt, grå og forsteinet, oppstykket lik svoren på surret svineribbe. Umiddelbart våknet han, fikk på seg klærne, pakket taska og låste seg ut. Ved friskt mot tok han fatt på marsjen mot Jurafjellene.

            Vel fremme etter en uvanlig strabasiøs ferd, slo han leir ved foten av fjellene. Han skuet opp mot toppene, hver eneste en innhyllet i tett tåke, med hvite tåketunger veltende ned dalførene og de dype riftene lik snøras eller grøt. Lenger ned, like over det krattskogbevokste området han befant seg ved bunnen av, var det steinrøys med kampesteiner store som hus. Han iakttok det ulendte terrenget og var usikker på hvordan han skulle angripe det. Han hadde med seg en egenprodusert kikkert som han rettet mot toppen, men det eneste han så var tett tåke. Han fikk vente til været klarnet.

            Et par dager senere hadde tåken lettet tilstrekkelig til å gi ham fri sikt mot toppen. Han rettet kikkerten oppover, lot den sveipe over det grå terrenget – snart hit, snart dit – men uten hell. Så han begynte å karre seg oppover skråningene, gjennom røys og kjerr, over mosegrodde steinheller, klatrende opp knortete nabber og hamre, sleipe av vann som ble utgytt av jorden selv, lik svette fra en overopphetet jordskorpe. Han gikk til han nådde et fremspring hvorfra han hadde god sikt, tok frem kikkerten og rettet den igjen oppover, sveipende og søkende, til han i siktefeltet hadde en steinrøyslignende masse som kunne minne om et båtskrog, snudd opp ned, akkurat som det i åpenbaringen. Var det Arken? Kun nærmere granskning kunne fastslå det. Opprømt rullet han sammen teppeposen, tok ned teltet og puttet kikkerten i taska.

            Da han hadde forsert de verste hindringene i terrenget, befant han seg ved ei ur like nedenfor den skroglignende formasjonen. Selve skroget var dog ute av syne, for det var situert bak et fremspring i en fjellvegg som blokkerte siktelinjen. Men han visste at det måtte være der, så i andakt tok han seg en rast, drakk litt vann og priset Herren for at Han hadde vist ham miskunn, sett i nåde til ham, et usselt menneske som i sin søken etter sannhet ble drevet til de livsfiendtligste steder.

            Et kvarter senere fikk han øye på skroget. Og jo, bønnene hans var blitt hørt, for det var virkelig den hvelvede baugen på en båt, minst fire hundre alen lang, minst åtti alen bred, seende ut som en konstruksjon fra en svunnen tid, preget av langt fremskreden elde. Oppstykket og sprukken var den, med forsteinede biter som stakk ut i alle retninger – og med spredte fliser, noen av dem løse, lik den han hadde fra før. I sprekkene vokste det mose og lav, men her og der var det glattskurte fremskutte plankerygger, forsenkninger og svuller av forsteinet tre som lignet vulkansk glass der det glinset i sollyset som akkurat, liksom for å understreke suksessen, brøt frem fra et slørete hull i skydekket. Liebhauss gråt av glede, han knelte ved foten av skroget og gråt sine modige tårer, skjelvende og het av feber og opprømmelse.

            Båten lå vanskelig til. For å ta den nærmere i øyesyn, så Liebhauss seg nødt til å bestige den. Han klatret opp på den tilsynelatende solide strukturen, meget forsiktig, hele tiden oppmerksom på hvor han plasserte beina, påpasselig med hvert trinn opp baugen. Kun bunnen av skroget stakk opp – båten lå i en forsteinet skråning av leire, med sedimenter lagvis i folder som flere steder trykket inn mot sidene i skroget og øvde press på det. Liebhauss kunne formelig høre knakingen fra dette presset der han gikk, men kanskje det bare var knaking foranlediget av hans egne skritt.

            For ikke før hadde han kommet seg så høyt opp at han kunne stå støtt uten hendenes hjelp, hørte han det briste i grunnen under seg. Den urovekkende lyden av noe som tok til å sprekke. Han skulle til å snu seg og klatre ned igjen, da han brått brøt gjennom og falt med et brak ned i skroget. Fortumlet landet han i en haug av støvete sedimenter som umiddelbart fremkalte et nys i ham. Han hostet og stavret seg på beina, kunne ikke se annet enn mørke. Han snudde seg oppover og så en søyle av lys, like bred som ham selv, trenge ned gjennom skroget og gå skrått gjennom luften, til den traff et meterbredt område femten meter lenger oppe i båten. Han gikk mot dette punktet, og mens han nærmet seg så han konturene av noe velkjent tre frem. I bunnen av den lysende søylen som skjøt skrånende gjennom rommet, så han nemlig omrisset av …

            Knokler.

            Det var fossiliserte menneskeknokler han så, og han knelte foran dem, ærbødig, andektig, redd for å skade dem med så mye som en berøring, et pust. Uten å være seg bevisst det, holdt han pusten, og rørte ved det ene kraniet. Forsteinet og glatt som et strutseegg lå det der, svakt glinsende i søylen av sollys. Øyehulene var mørke og dype, og hele kraniet og kjevebeinet lignet et moderne menneskes, hva proporsjoner såvel som størrelse angikk. Så hvordan kunne den være forsteinet? tenkte Liebhauss der han knelte over kraniet og løftet det høyere opp i lyset for å iaktta det fra undersiden. Denne skallen måtte jo tilhøre en av Noahs nærmeste, en som ikke var beskrevet i Bibelen, og i så fall skulle den ikke være stort eldre enn fire tusen år. Men her var den, svart og fossilisert av elde, som skulle den ha vandret jorden for hundretusener av år siden. Han dreide den rundt, lot lyset kjærtegne den fra alle kanter. Fissurene i kraniet gikk akkurat der de gjorde hos et moderne menneske, og avgrenset beinplater av samme form og størrelse som hos en velvoksen mann. Også mandibulaens størrelse antydet at det dreide seg om et hankjønn – kjeven var bred, haken fremskutt. Og alt sammen var svart og glatt som polert obsidian.

            Etter å ha gransket de andre knoklene opplyst av lyskjeglen og konstatert at også de stammet fra menn, begynte Liebhauss å saumfare resten av skroget, krypende på alle fire for å liksom føle seg frem til flere bein. Ennå hadde han ikke viet en tanke til hvordan han skulle komme seg opp igjen – alt som sto i hodet på ham var å finne noen dyreknokler, så han kunne få det endelige bevis på at dette virkelig var Noahs Ark, og ikke bare en hvilken som helst grunnstøtt og hvelvet kjempebåt fra en lengst svunnen tid. Til håndleddene i støv krøp han rundt på et dekke av delvis forsteinet slam og leire, skrånende opp mot akterstavnen et sted der inne i mørket, hinsides hva øyne kunne skue.

            Etter å ha kravlet slik i en time, frem og tilbake, kjente han noe hardt og rundt under en håndflate han hadde plantet i en dyne av støv og sand. Han begynte å grave, fikk skuffet vekk nok løsmasser til å eksponere deler av gjenstanden for luft. Han lirket en finger inn under den glatte, rørformede tingesten, og klarte å trekke den opp av sanden. Den var nesten tre alen lang, og av formen kjente han at det var et lårbein, av fasong identisk med et menneskes. Men av lengde altfor lang. Og den var lett, lettere enn menneskelårbein han alt hadde gransket, og når han knipset på den og slo knokene mot den, så hørtes den hul ut. Hva var det han hadde funnet? Han hadde allerede en mistanke, men krøp bort til lyset for å ta den grundig i øyesyn og få skjøvet all tvil til side.

            Liebhauss hadde aldri viet mye av sin tid til studiet av engler. Han visste ikke mer om dem enn det han hadde lest seg til, og han stilte seg tvilende til det meste. Men han hadde en hypotese, en ubegrunnet idé, om at englene en gang hadde trådt på jorden sammen med menneskene. Og han var av den bestemte oppfatning at de hadde vært større enn mennesker, mye høyere og bredere, men likevel lettere. For tynne og senete hadde de vært, og med hule knokler, lik en fugls – slik at vingene kunne bære dem. Når han nå betraktet denne femuren i den langsomt svinnende lyssøylen fra hullet, var han ikke lenger i tvil om at det var en engleknokkel han satt med. Enda så vanskelig det var å få det til å stemme med Skriften, med historien om Arken, kunne han ikke skyve tanken fra seg, tanken om at det hadde vært guddommelige budbringere ombord, og at også disse, på et eller annet vis, hadde omkommet da skipet strandet på fjellet, liksom mot et skjær i sjøen, veltet og sank, gled nedover skråningen før det la seg til rette i en passende skålformet forsenkning, og med tid og stunder liksom grodde sammen med fjellet selv, og ble en uadskillelig del av det.

            Etter å ha lett etter og funnet flere store knokler der han fant femuren, deriblant et englelignende kranium og noe han antok var vingebein, tynne og spilelignende, begynte han endelig å tenke på hvordan han skulle komme seg opp. Av hullet i ’taket’ kunne han se at det alt var i ferd med å mørkne ute. Himmelen var ikke lenger lyseblå eller hvitslørete; den hadde antatt et matt skjær av dypblå, og han kunne se Venus, Aftenstjerne og Lysbringer, som et gyllent punkt bak det florlette skysløret. Han skalv, hørte vinden ule utenfor, og hutlet seg sammen i en krok, krøkte seg sammen for å rasjonere på varmen. Han hadde ikke spist eller drukket noe på en halv dag, så han åpnet sekken og tok ut en liten skinntaske med vann, et eple og noen slintrer tørket svinekjøtt. Fra der han satt kunne han se det mørkne – lyssøylen var nå bare en svakt blålig glød i et ellers nesten stummende mørke som øynene hans ikke var i stand til å tilpasse seg, langt mindre trives i, menneskelige som de var.

            ”Hadde jeg enda vært en katt!” sa han høyt for å trøste seg med sin egen stemme, før han tok en ny bit svinekjøtt og skylte den ned med en slurk vederkvegende vann.

            Senere den kvelden knelte han i den svinnende, nå nesten usynlige, lyssøylen. Han skuet opp på himmelen, tok kikkerten opp av veska og rettet den mot stjernene. Skysløret var borte, og Melkeveien fremsto i all sin prakt, med bånd av hvitt bladgull som marmorerte og fremhevet den avgrunnsaktige bakgrunnens egyptiske mørke. Han så på Algol, Demonstjernen, og fikk en dyp følelse av ærefrykt, dels foranlediget av det faktum at Algol i stjernebildet Persevs representerer øyet til den sagnomsuste gorgonen Medusa, dels av observasjonene han tidligere hadde gjort av dette himmellegemet, som han korrekt hadde identifisert som en variabel dobbeltstjerne, mange tiår før italieneren Geminiano Montanari fastslo så mye som at den varierte i lysstyrke. Han iakttok Jupiters galileiske måner – Io, Callisto, Ganymedes og Europa, som han egenhendig hadde oppdaget flere år før Simon Marius og Galileo – før han la fra seg kikkerten og grep englekraniet. Han holdt det opp mot stjernehimmelens ubetydelige lys, liksom han bød frem en votivgave til gudene, et relikvie mer sakralt enn alt annet Jorden kunne fremvise.

            ”Jeg, et profant menneske, byr dere dette!” sa han, feberhet og kaldsvettende, men med en inderlighet så dyp at den ikke lot seg lodde.

            Da han våknet neste morgen var han, liksom ved gudenes hjelp, ikke lenger feberhet. Han åt og drakk før han overhodet kikket opp på hullet. Det var minst seks alen over ham, og han visste det var utenfor rekkevidde. Han hadde bare én mulighet: Å slå seg et nytt hull. Han begynte å kakke på bordene – brede, porøse flak av et tjærebredd treslag gjort ugjenkjennelig og uidentifiserbart av eoners forvitring. Det måtte finnes flere svake punkter, antok han; flere områder lik det som hadde kollapset. Han brukte knokler til å slå med, før han fant seg en stor stein han dundret mot bordene av full kraft. Han slo og slo, igjen og igjen, men ikke så mye som en flis løsnet, ikke så mye som en bulk kom til syne. I fortvilelse flyttet han seg og gjentok prosedyren andre steder på samme vegg – snart her; snart der. Da dette viste seg like fåfengt, flyttet han seg til den andre siden og begynte å slå på fjølene der. Etter en stund fant han et punkt hvor fliser flasset av, og han mente å kunne kjenne treverket gi etter, om enn bare så vidt. Motivert av dette, dundret han enda hardere, så hardt han maktet, men det var fortsatt betydelig motstand i strukturen, og ganske snart måtte han legge fra seg steinen med uforrettet sak, svettende og hivende etter pusten. Riktignok var han en sterk mann, men hans styrke kjente grenser. Han sank sammen, fysisk såvel som psykisk, sank ned i funderinger om hva han skulle gjøre.

            Å synke sammen på denne måten hadde han alltid vært tilbøyelig til. Det var en egenskap han, i likhet med meg, hadde med seg fra barndommen. For Liebhauss’ dominante far hadde påført ham uopprettelig skade, og denne skaden hadde satt seg i kroppen hans, avleiret seg i ham slik slam avleirer seg i et elvedelta. Han visste naturligvis at sinnet bare var en forlengelse av legemet, at det ikke fantes noen uoverstigelig kløft mellom de to, slik så mange andre tenkere fra hans tid ville ha det til – og slik vi i Vesten fortsatt forledes til å tro. Han visste at psyken og somaen var sømløst bundet sammen, slik at den ene kunne påvirke den andre og vice versa i en kontinuerlig vekselvirkning med kompliserte tilbakekoblingsmekanismer og en alltid nærværende fare for å penses inn i onde sirkler eller spiraler som ledet ned til uhelbredelige psykosomatiske lidelser, ofte med fatale konsekvenser. Vanntette skott mellom kropp og sjel – denslags hørte ikke til i Liebhauss’ verdensbilde, for han erfarte på seg selv at det ikke stemte, han erfarte at psyke og soma var to sider av samme sak.

            Skroget var stort, og ennå hadde han bare utforsket en liten del av det. Han hadde ikke oppdaget sprekkene lenger oppe, nesten helt oppe ved akterstavnen, hvor det var lavest under taket og hvor slitasjen på skroget hadde vært hardest. Sprekkene var så brede at strimer av lys strømmet nesten umerkelig ned i den tette luften og ga en marginal valørforskyvning til flak av støv som drev gjennom rommet med det som senere, etter noen århundrers vitenskapelig utvikling, skulle bli hetende Brownske bevegelser, etter botanikeren Robert Brown. Regnskyll og snø hadde fraktet med seg løsmasser som lik grovt sandpapir hadde skurt mot skroget nærmest akterstavnen, for derved å langsomt slite det ned. Det er en kjent sak at isbreers bemerkelsesverdige plastisitet lar dem plukke med seg, ja liksom suge opp, alskens gjenstander de måtte finne på å drive over. I kaldere tider hadde undersiden av en vandrende isbre båret med seg grus og stein hvis hardhet hadde påført treverket uopprettelig skade. Dertil var det slik at selve vekten av isen, for ikke å snakke om væten den i mildere perioder ga fra seg, hadde gjort sitt til å svekke den en gang så solide strukturen. Slitasjen hadde etter hvert, med årtuseners hjelp, skapt disse glipene Liebhauss ennå ikke var oppmerksom på.

            Men oppmerksom på dem skulle han bli.

            For ikke før hadde han begynt å kravle oppover den slake skråningen for å ta akterstavnen nærmere i øyesyn, så fikk han øye på støv i luften langt der fremme, minst tretti alen unna. Kun solen kunne være ansvarlig, skjønte han, og nå sto den slik til på himmelen at strålene kom inn med akkurat rett vinkel til å trenge ned i glipene. Liebhauss hadde studert lysbrytning i prismer, og utarbeidet formler for optikk nesten sytti år før Newtons såkalt banebrytende arbeid på dette feltet. Liebhauss, prematurt på sporet av de dypeste hemmelighetene til det som med tid og stunder skulle bli hetende kvantemekanikk, visste hvordan lyset oppførte seg, og visste det så godt at han allerede hadde en mistanke om at lys kunne betraktes både som bølger og partikler, alt etter hvilket medium det opptrådte i, og under hvilke forhold. Skiftende forhold skapte skiftende lys, som igjen skapte skiftende behov for betraktningsformer.

Noen ganger, som nå, var det mest hensiktsmessig å betrakte lyset som en reddende hånd fra Gud – eller andre høyere makter.

Og det var nettopp dét Liebhauss gjorde der han kravlet gjennom sanden. Forvisset om at han var blitt bønnhørt, nådde han frem til det forreste støvflaket, og vendte blikket opp. Og der, ganske riktig, så han en sprekk, nesten en alen lang og et par millimeter bred på det bredeste. Plassert så lavt at den lett var innenfor rekkevidde om han reiste seg. Hastig beveget han seg nedover skråningen og plukket opp steinen. Like hastig gikk han tilbake og begynte å slå løs der to relativt korte men brede sprekker krysset hverandre i noe som, suggestivt nok, minte om et kors. Og det var ikke mer enn et par slag som skulle til for å kjenne skroget gi etter. Ganske snart fikk han slått løs noen svarte fliser, og det gikk ikke lenge før brede splinter og flak falt av og dalte ned i sanden lik inverterte snøfnugg en postapokalyptisk vinternatt. Forsteinede biter løsnet, og etter noen minutter fikk han brutt opp et hull stort nok til å stikke en hånd gjennom. Og, beruset av gleden over en utsikt til å komme seg ut, var det nettopp dét han gjorde. Uvitende om hva som akkurat da befant seg på utsiden, stakk han ut en åpen hånd, liksom vinkende til dagslyset.

Han kunne ikke se bjørnen som lusket rundt på skroget, med en lyd så lav at den nærmest fløt i ett med fjellets generelle sus og en ikke altfor fjern fossedûr.

Bjørnen fikk imidlertid øye på hånden, og nå kom den, utsultet som den var, byksende mot den med så stor kraft at Liebhauss hørte lyden, skjønte at noe var galt fatt og fikk trukket til seg hånden akkurat idet bamsen skulle til å rive den av ham. Liebhauss rakk å få et glimt av dyrets pels og snute før det igjen trakk seg unna og ble borte i fjellene et sted.

Opplevelsen satte naturligvis en støkk i Liebhauss, så han ventet en god stund med å gjøre hullet større. Et par timer etter hendelsen hadde utålmodigheten fått overtaket på frykten, så da løftet han igjen steinen og fikk, etter et kvarters tid, slått seg et hull stort nok til at han kunne passere uhindret gjennom det. Han puttet et englekranium og et menneskekranium i sekken sammen med en håndfull små biter av Arken. Det var alt han fikk plass til og hadde krefter til å bære, så han slengte veska opp på utsiden av skroget før han tok sats og med en voldsom kraftanstrengelse heiste seg opp over kanten, ut av hullet, ut i det skarpe lyset som tvang ham til å lukke øynene i et par minutter før han igjen kunne nyte utsikten, karre seg ned av Arken og komme seg av gårde, ned fra fjellet.

Vel hjemme satte han seg i sitt studérkammer, i skinnet fra en oljelampe, for å granske relikviene han hadde fått med seg. Først tok han for seg det han fant mest interessant – engleskallen. For det var en komplett skalle med kjevebein og det hele, ikke bare et kranium. Noe av det underligste med denne skallen var den eggformede fasongen. Mandibulaen var liten, haken spiss og tilbaketrukket, som en grell kontrast til menneskeskallene. Og så var der ikke tenner, bare plater av obsidianfarget bein som møttes i noe som mest av alt minte om et nebb. Kraniet, på sin side, var overdimensjonert, og – aller verst – øyehulene var gigantiske i forhold til resten av strukturen, nesten tre tommer i diameter. Skapningen måtte hatt øyne helt ute av proporsjon med ansiktet da den levde. Et øyeblikk ble Liebhauss slått av tvil: Kunne det dreie seg om et deformert menneske, en vanskapning? Et menneske med en sjelden sykdom, eller et besatt av mektige demoner? På vei ned fra fjellet hadde han ikke hatt tid eller krefter til å granske skallen skikkelig, så nå, når anledningen endelig bød seg, innså han at han kanskje hadde trukket en forhastet slutning da han instinktivt antok at dette stammet fra en engel. Kanskje intuisjonen hans hadde ført ham bak lyset. Men på den annen side: Hvem var han til å si at engler ikke kunne ha eggformede skaller og gedigne øyne? Hvem var han, et usselt menneske, til å oppkaste seg til dommer over Guds egne sendebud, disse av Herren mest foretrukne skapninger, hvis sanne natur det trolig ikke er noe uforstandig menneske forunt å begripe?

Med skalpell skar han i stykker en av bitene av Arken, skar den opp i løvtynne flak som han gransket i det mest forseggjorte mikroskopet han hittil hadde bygd. Han så straks, tross skaden på cellulosens cellevegger, at det dreide seg om et hittil ukjent treslag, slett ikke den sypressarten som ifølge Bibelen var benyttet i Arken. Dette måtte være en type tre som hørte en fjern fortid til, en utdødd art, i likhet med englene han hadde funnet. For han hadde helt plutselig, nærmest ubevisst, konkludert med at englene måtte være utdødde nå, eller at de i det minste ikke lenger vandret på Jordens overflate, men hadde trukket seg tilbake til et fredfullt liv i Himmelen, i det hinsidiges lune favntak. Der, utenfor menneskenes rekkevidde, levde de nå i fred og fordragelighet.

Antok Liebhauss – men var slett ikke sikker.

Tvil hadde kommet over ham på så mange områder nå som Arken var funnet og han ved selvsyn hadde konstatert at den ikke var hva han hadde forventet. For dyreknokler hadde han jo ikke funnet, og interiøret var heller ikke akkurat slik han hadde tenkt seg. Det eneste som stemte sånn noenlunde med visjonen hans, var selve størrelsen og proporsjonene. Dette var jo i seg selv å betrakte som en triumf for beregningene hans, men han kunne ikke si seg helt fornøyd med modellene han hadde bygd. Imidlertid ble dette trivielle faktumet overskygget av de omkalfatrende oppdagelsene han hadde gjort, oppdagelser så rystende at de nå utfordret hele livssynet hans, rokket ved fundamentet i hans verdensanskuelse. For hva kunne det egentlig bety at engler hadde vært om bord i Arken? Hva medførte det for kristendommen? Hvorfor var ikke disse englene nevnt med ett ord i Skriften? Det måtte være en grunn, skjønte han. Eller kunne det, Gud forby, tenkes at Skriften var usann? At den ikke var perfekt? Nei! Han skuttet seg, reiste seg fra skrivebordet og skjenket seg en kopp vann fra drikketrauet. Så senket han liksågodt pannen ned i trauet for å kjøle seg ned og klarne hodet, for å komme på bedre, mindre blasfemiske tanker. Noen kjetter ville han ikke være. Ikke ennå.

Først senere, da Liebhauss utførlig hadde undersøkt hver krik og krok av englekraniet og rådført seg med Skriften, tok han det endelige oppgjøret med sin tro. Han kunne ganske enkelt ikke forsone seg med Bibelens ord, all den tid det stred så fundamentalt med det han selv hadde observert. Lik en prematur empirist, holdt han observasjonene høyere enn Skriftens påståtte ufeilbarlighet; det vitenskapelige eksperiment høyere enn årtuseners inngrodde dogmer. Han forkastet Bibelen, brente den på et bål, bannlyste den med okkult latter for å besegle ritualet, og henga seg til skrivingen av det som med tidens fylde skulle bli hetende Om Bibelens Feilbarlighet, et verk hvor han inkorporerte både tegninger og beskrivelser av Arken, samt tegninger og beskrivelser av knoklene den hadde hust. I et tre hundre sider langt forord skrev han utførlig om seg selv og hvorfor han nå tok avstand fra sin forhenværende tro, mens han i de påfølgende atten hundre sidene redegjorde for universets, plantenes, dyrenes, menneskenes, englenes, demonenes, Guds og Satans sanne natur. Alt sammen underbygde han med henvisninger til studier han selv hadde gjort innen botanikk, zoologi, kryptozoologi, geologi, teologi, astronomi, astrologi, filosofi, alkymi og alle andre vitenskaper og pseudovitenskaper, inkludert dem han egenhendig hadde skapt. Dessuten illustrerte han de fleste omtalte objektene med forseggjorte tegninger, om lag halvparten av dem i farger, de øvrige mono- eller bikromatiske. Disse tegningene var så utsøkte, så utstudert vakre, at han gråt mens han tegnet dem, gråt av en glede så dyp og inderlig at den syntes å rive i stykker noe dypt inni ham, i selve kjernen av hans vesen.

Samme høst, kun tre måneder etter at verket ble påbegynt, satte han punktum for Om Bibelens Feilbarlighet. Samtidig satte han sluttstrek for sin egen omvendelse til et nytt livssyn. Nå hadde han gjort en helomvending, og veien forover var staket ut. Med grunnrisset av en ny verdensanskuelse i emning foran seg, la han også de første steinene i fundamentet for en ny innfallsvinkel til vitenskapene. Arbeidet med Om Bibelens Feilbarlighet hadde gitt ham en fornyet tro på vitenskapens muligheter, men han innså samtidig at vitenskapen, slik den inntil da hadde blitt bedrevet, hadde iboende begrensninger. Det var opp til ham å redefinere vitenskapen for slik å forløse dens sanne potensial. Men hvordan? Hvordan, helt konkret, skulle det skje? Han satte seg ned for å grunne på dette. I et par uker satt han for det meste hensunket i kontemplativ stillhet, med Om Bibelens Feilbarlighet oppslått foran seg. Å trykke den i flere eksemplarer var ikke aktuelt, ei heller å sette sitt navn på den eller fortelle noen om dens eksistens. Han var helt på det rene med hvor brennbart innholdet var, og ønsket ingenlunde å bøte med livet for sitt utilgivelige kjetteri.

Etter seksten dagers kontemplasjon – kun avbrutt av bespisning, jobbing og toalett – hadde han nådd en foreløpig konklusjon: Vitenskapene skulle gjenfødes ved at han, Vitenskapens Frelser, kombinerte sin samlede visdom med okkult viten han skulle tilegne seg fra Satan selv. Ved å hengi seg til Guds fiende, som nå nødvendigvis måtte være Liebhauss’ allierte, skulle han oppnå en uovertruffen innsikt i tilværelsens mysterier, en esoterisk viten så dyp at den for alt han visste kunne være bunnløs. Dette var planen, dette satte Liebhauss seg fore å gjøre, og han skred til verket med en motivasjon og selvtillit av groteske dimensjoner.

34

To måneder senere og ikke det spor rikere på visdom, var Liebhauss’ selvtillit på bunnen. Planen hadde mislyktes, han hadde ikke oppnådd kontakt med Satan. Kun ringere demoner hadde han fått i tale, og ingen av dem ville henvise ham til sin herre. Det eneste Liebhauss hadde å støtte seg til var Om Bibelens Feilbarlighet og sine notatbunker. De siste kveldene hadde han tilbrakt ute under stjernehimmelen, skuende opp i mørket med sitt fineste refraktorteleskop. At han hadde oppdaget en ny komet og et par nye galakser, var en fattig trøst – Liebhauss var ingen lett mann å blidgjøre, han var misfornøyd så lenge den nye vitenskapen ennå bare befant seg på tegnebrettet, ennå intet mer enn et embryonisk potensial ventende på forløsning fra sin livmor.      

            Gjennombruddet kom først etter et halvår. Da, mens våren var i ferd med å tø opp Bayern, fikk Liebhauss en kveld kontakt med Fanden selv. At det skjedde nærmest ved et uhell tok ikke noe bort fra gleden han følte. Tilfeldigheter var en del av livet, også for Liebhauss, og han tok som regel imot dem med åpne armer. Så også denne gangen.

            Den siste tiden hadde han gjennomført opptil flere ritualer, dog uten å få kontakt med annet enn de lavest rangerte demonene. Den angjeldende kvelden endret han imidlertid, i et anfall av desperasjon, på rutinene i ritualet. Han brukte geiteblod i stedet for griseblod da han tegnet opp pentagrammet på gulvet. Og han dempet belysningen til det kun var ett eneste kubbelys som brant. Dette, viste det seg, var tilsynelatende alt som skulle til.

Han satt midt i pentagrammet, messende på dunkle besvergelser og et mantra han hadde fått kanalisert fra planetene selv en gang han sto under dem med kikkert, skuende opp. Han var i transe og rørte seg nesten ikke, gynget bare svakt fra side til side, en nesten umerkelig vaggende bevegelse. Øynene hans var lukket, skuende innover, inn mot det aller innerste, en singularitet lik et sort hull i sjelens dunkleste gjemme. En hendelseshorisont hvorfra intet lys fikk passere.

Det hørtes en lyd. Han åpnet øynene og så at lyset var slukket, enda det ikke var nedbrent og enda vinduene var lukket og veggene godt isolerte. Så, i øyekroken, ble han vâr et nytt lys, men denne gangen ikke et vanlig lys. Det var et lys av en type han aldri før hadde sett, brennende med en klarhet så sterk, en glød så innbydende, at det straks fylte ham med en følelse av bunnløst velvære, en inderlig tilfredshet som strakte seg gjennom hvert et lem i ham, like ut til fingertuppene. Men ikke før hadde lyset vokst til en eplestor kule, så skiftet det form, antok fasongen til en menneskelignende gespenst.

I dunkelet foran Liebhauss, svøpt i en mørk kappe, steg det frem en skikkelse hvis trekk var for uklare til å skjelnes. Like fullt visste han hvem det var. Gradvis, likesom de ble opplyst av lyskilder fra et astralplan av ren fotonisk stråling, kom ansiktstrekkene til syne. Kinnbein av alabast, høye og brede. Et markert kjeveparti hvorfra det skjøt frem en spiss hake. Liebhauss knelte, ble liggende i en tilbedende positur og iaktta skikkelsen, skjelvende av ærefrykt. En klar flamme brant rundt apparisjonen, men det eneste han kjente var kulde, et kaldt gufs som løp gjennom luften, mellom veggene, inn i huden, inn til nervene, til ryggmargen. Huden nuppet seg, håret sto stritt på underarmene. Kvistlignende kvaster av hvitt hår festet til skalpen, lik de forvitrede restene av en mân man hadde unnlatt å stelle. Beinete utvekster i pannebrasken; en hornete hals, senete og med spente muskler nederst, lik spilene i en paraply. Ribbein lik spantene i en båt, holdt fra hverandre av mykt vev, stramt som trommeskinn over beinete knorter. Munnen intet mer enn en gapende virvelstrøm, mørk og dragende, hvorfra det strømmet innette besvergelser på et språk hvis opphav Liebhauss knapt nok hadde kjennskap til, likesom vann strømmende ned et elveleie, lava strømmende ned en vulkan. Det forekom ham at det ristet i hele huset, at gulvet duvet og bølget seg lik et teppe, at veggene skalv, som følte de også redsel. Talglysene svaiet fra side til side, hele universets mørke syntes å komme til uttrykk i entiteten som foran ham sto, lik en legemliggjøring av en ondskap hvis stamtre kunne spore sine røtter tilbake til en urtid da ondskapens prinsipp ennå var in spe, ennå hadde til gode å finne sitt endelige, mest pregnante uttrykk.

Liebhauss skalv. Noe lignende hadde han aldri sett.

”Satan?” fikk han presset frem. ”Er det deg?”

Men det kom intet svar.

”Satan?” sa Liebhauss, mer selvsikkert nå. ”Svar meg om det er deg!”

Han reiste seg langsomt, påpasselig med å unngå brå bevegelser.

”Gottlob Liebhauss,” sa skapningen før den innledet en lang enetale hvori den hedret Liebhauss for hans innsats og mante ham til å fortsette arbeidet. Så forklarte den hvordan Liebhauss skulle skape en ny type vitenskap, tuftet på andre verdier – og, ikke minst, hvordan han skulle skrive en episk selvbiografisk roman.

Den natten ble Liebhauss sittende oppe, lent over arbeidsbordet sitt i skinnet fra en håndfull vokslys. Et stort blekkhus forsynte fjærpennen hans med alt den trengte – fjærpennen drakk som var dens tørst umulig å stille. Horder av ord fløt uanstrengt ned på pergamentet hvor de hærtok de finkornete fibrene, og før solen sto opp hadde Liebhauss fylt over førti pergamentflak med sine mikroskopiske ord – på begge sider. Men pergament var dyrt, så fra da av gikk han over til å bruke papir. For de neste dagene skulle han komme til å fylle utallige ark med skrift, hvert eneste ord trygt forankret i sannheten om hans liv og virke. Det vitenskapelige arbeidet sto i fokus først – han vektla særlig sin innsats på det astronomiske feltet – men etter hvert dreide opuset over til et personlig bekjennelsesskrift. I detalj utla han sine følelser, i nitid utpenslede passasjer bekjente han sannheten om sine kvinneerobringer. Ikke en stein fikk forbli usnudd i den åkeren som var kjærlighetslivet hans. Skjønt, kjærlighet … Liebhauss anvendte sjelden dette begrepet, slik han heller ikke snakket om vennskap. Noen utpreget tro på slike konsepter, hadde han ikke. De var tomme språklige beholdere for ham, begreper uten meningsbærende innhold. Dessuten hadde de ennå til gode å vinne stor utbredelse i samfunnet for øvrig – det var mest blant den dekadente adelen og de kongelige at man smykket seg med abstraksjoner som kjærlighet og vennskap, at man kunne påkoste seg slikt ekstravagant flottenfeieri. Den gjengse sliter ute på åkrene, han tørket sitt ansikts sved og grep sin hakke for å ta fatt på en ny arbeidsøkt under den stekende solen. Blant bøndene fant man ikke slik luksus som kjærlighet; man fant blodslit og forplantning og død. Og selvoppholdelsesdriften deres var uløselig knyttet til en ukuelig tro på et etterliv i det hinsidige eller på en Ny Jord, gjort mulig av en dømmende og rettferdig Gud man hadde all grunn til å fryke.

Etter noen måneders manisk skriving, hadde Liebhauss nådd en grense. Han hadde gjengitt hele livshistorien sin i detalj, uten å utelate en tøddel. Altså måtte han ut og leve mer før han kunne fortsette skrivingen. Slik hadde det seg at han forlot huset og linsesliperverkstedet, og oppsøkte byens eneste bordell, et lugubert sted frekventert av de herjede og utstøtte. Etter å ha forlystet seg med gledespikene, vendte Liebhauss tilbake til bopelen sin – sammen med en forhutlet gateprostituert som var selvstendig næringsdrivende og ikke hadde noen hallik å svare til. Han tok livet av henne og dissekerte henne – slik han hadde for vane med de navnløse og rettighetsløse, de hvis bortgang ikke ville fremkalle savn hos så altfor mange, de hvis slektninger var døde eller ikke ville vite av dem. Han analyserte konglekjertelen og lagde detaljerte tegninger av samtlige organer. Med fornyet inspirasjon skrev han seksten nye sider som han føyde til en bunke allerede bestående av over nitten hundre tettskrevne ark. På dette viset drev han på de neste månedene. Gikk han tom for ting å skrive om, vendte han igjen blikket ut mot verden og oppsøkte den for å finne nytt materiale. Samtidig utbroderte han det han allerede hadde skrevet om, for det var ennå rom til å pensle ut mange av de referataktige partiene, særlig dem som hadde med vitenskap å gjøre. Mens han satt slik og skrev, åpnet han likesom nye rom i seg selv. Han så fordums hendelser i nytt lys, fra nye vinkler, og fant muligheter til å omfortolke episoder han tidligere hadde tatt for å være uviktige. Forhenværende uvesentligheter fikk fornyet tillit, nye sjanser til å komme til orde og tale sin sak. Samtidig så han flere eksempler på at det han tidligere hadde holdt for epokegjørende tildragelser, egentlig var små og ubetydelige hendelser som ikke burde vies stor plass. Det avtegnet seg narrative strukturer, og etter hvert kom det til syne et dramaturgisk forløp han før ikke hadde lagt merke til. Han så at livet hans hadde vært en suksesjon av hendelser – ikke tilfeldige, som han inntil da hadde trodd – men hendelser som ledet frem mot en finale som ennå ikke hadde inntruffet, en overdådig konklusjon som ennå hadde til gode å finne sted. Og fra det narrative mønsteret som avtegnet seg, kunne han lese ut en slags kode, en kode med profetiske kvaliteter, som liksom avslørte hva som i neste omgang ville hende. Og denne koden fortalte ham, på sitt enigmatiske vis, at en fremmed straks ville banke på døren.

Det banket på døren.

Han slapp fjærpennen, reiste seg og trådte mot døren med verdige skritt. Han åpnet den. Utenfor sto det en fremmed mann, iført kappe og lærstøvler og et hodeplagg hvis like han ikke hadde sett før.

”Får jeg komme inn?” sa den fremmede.

”Hva gjelder det?” sa Liebhauss, for koden hadde ikke fortalt ham hva som videre skulle utspille seg. Mannen fortalte at han var kommet langveisfra, at han var en beundrer av Liebhauss og hadde lest alle hans utgitte astronomiske skrifter. Dette var i seg selv noe av en sensasjon, all den tid disse skriftene – det fantes forøvrig bare tre av dem – kun var blitt trykket opp i en håndfull eksemplarer som hadde sirkulert blant utvalgte universiteter i Vest-Europa. Liebhauss slapp ham inn og ble sittende og lytte til mannen. Det viste seg at han var en aspirerende astronom, men at han var av fattigslig byrd og hadde problemer med å skaffe til veie midler til å få seg en utdannelse. Det sto ikke på talentet, bedyret han, og viste frem noen heftede ark med utregninger av planetære bevegelser, samt skisser av diverse astronomiske fenomener. Liebhauss betraktet høflig materialet og måtte pliktskyldigst medgi at mannen ikke var helt blottet for begavelse.

”Men hvorfor oppsøker du meg?” sa han.

”De er den største astronom i verden. Jeg må be Dem om å skrive et anbefalelsesbrev for meg.”

Liebhauss grunnet lenge og vel på disse ordene. Hva skulle han gjøre? Her var han i sitt eget hjem blitt oppsøkt av en fremmed, en inntrenger så å si, som helt uten videre begynte å avkreve ham tjenester, enda han ingenlunde sto i gjeld til denne mannen. Han var tvert imot helt gjeldfri, og følte seg ikke forpliktet til å yte noen bistand til fremmede, enten de var begavede eller ei. Samtidig hadde han en indre stemme som kom med formaninger fra tid til annen, og denne stemmen oppfordret ham nå til å se i nåde til denne mannen, liksom komme ham til unnsetning ved å etterkomme hans ønske. Og hva ville det vel koste Liebhauss å klore ned et anbefalelsesbrev, å feste noen fattige små ord til et papir som sikkert lengtet etter å bli kjærtegnet av en fjærpenns svarte spiss? Svært lite, forekom det plutselig Liebhauss, så han inntok krakken ved arbeidsbordet og førte noen pennestrøk over et stykke papir som han dernest puttet i en konvolutt og forseglet med sitt personlige segl i rød voks. Mens dette pågikk hadde han – ikke så meget av uvøren uoppmerksomhet, som av hengivenhet overfor skrivingen – unnlatt å legge merke til hva den besøkende foretok seg. Det skrevne ord hadde jo en hypnotisk makt over Liebhauss, en besvergende virkning som hensatte ham i en sinnstilstand hinsides det verdsliges utallige viderverdigheter. Dermed hadde han ikke lagt merke til mannen som lydløst gikk bort til skatollet og grep en av Liebhauss’ høyest skattede eiendeler.

Nesten alt i kosmos roterer om sin egen akse. Alt fra galakser til stjerner til planeter til asteroider til elementærpartikler og det meste annet. Denne uopphørlige rotasjonen som syntes å være en iboende egenskap ved alt i universet, hadde gitt Liebhauss en urokkelig overbevisning om at også universet selv roterte om sin egen akse – i et femdimensjonalt hyperrom som omsluttet det lik en mors kjærlige favntak omkring sitt barn. Den hurtige rotasjonen medførte videre at det fra tid til annen rev seg løs biter av tid-rom-kontinuumet – Liebhauss hadde egenhendig kommet frem til at tid og rom var to sider av samme sak, to uttrykk for ett bakenforliggende prinsipp som lå nedfelt i det femdimensjonale hyperrommets grunnleggende struktur. Og siden de løsrevne bitene av kontinuumet ikke kunne forlate universet – all den tid universet var lukket om seg selv, bøyd inn mot seg selv lik overflaten på en kule – måtte de i stedet kollapse og liksom falle inn i seg selv, komprimeres, lik svarte hull. Og ut av disse riftene kunne det så komme stigende besøkende fra for eksempel Guds Rike, så som englene. Hele denne hypotesen, som Liebhauss ennå ikke hadde testet riktig så grundig at den kunne kalles en teori, lå i dossieret den fremmede nå grep på en svært så begjærlig måte. Den representerte den foreløpige kulminasjonen av Liebhauss’ livsverk, og han betraktet den med utilslørt stolthet, som en legemliggjøring av menneskeslektens ypperste intellektuelle prestasjon.

Liebhauss la fra seg fjærpennen og vendte blikket opp. Den fremmede så på ham med et forventningsfullt smil om munnen. Men øynene smilte ikke, så Liebhauss – det var altså et falskt smil. Han begynte å nære mistenksomhet overfor den fremmede, for han var en mester til å lese kroppsspråk, til å gjennomskue løgnere ved å studere ørsmå uregelmessigheter i bevegelsene deres. Faktisk hadde han skrevet opptil flere bøker om kroppsspråkets evolusjonære basis og funksjon – han formulerte jo en seleksjonsbasert evolusjonsteori hele to hundre og femti år før Darwin kom med sin såkalt banebrytende bok – og visste følgelig at ansikt og kropp hadde mye vanskeligere for å være løgnaktige enn ordene som forlot munnen, all den tid mange av musklene talte sitt eget språk, ofte helt eller delvis løsrevet fra bevissthetens jurisdiksjon, forankret i det ubevisste sjelslivs dunkleste gjemmer.

”Hvilket universitet tenker du å studere ved?” sa Liebhauss idet han reiste seg fra krakken med konvolutten i hånden.

”Øh, jeg har ikke riktig bestemt meg ennå.”

Liebhauss lot ikke sin mistenksomme granskning komme til uttrykk i kroppsspråket, men gikk rolig mot mannen og rakte ut hånden som om han skulle til å gi ham konvolutten. Men idet mannen strakte ut en hånd for å ta imot, slapp Liebhauss konvolutten ned på gulvet og viste frem hånden han hadde holdt skjult på ryggen, en knyttet neve som knuget en kniv han brukte som brevåpner. Og før mannen rakk å reagere, kjørte Liebhauss kniven rett inn i halsen hans. Med et ansikt preget av overraskelse prøvde den fremmede å yte motstand, men Liebhauss fikk veltet ham ned på gulvet, hvor han dro ut kniven lik en lenseplugg i en båt, før han skar over strupen med ett kirurgisk presisert snitt. En strålekrans av rødt sto ut av den åpne halsen lik en morbid nimbus.

Samme kveld dissekerte Liebhauss den fremmede. Etter å ha skilt hodet fra kroppen, la han kroppen på disseksjonsbordet og åpnet brystet med sin skarpeste skalpell. Et fint snitt under thorax eksponerte ribbehvelvet så det ble mulig å skue inn. Han foldet huden til side lik et klesplagg, bindevev revnet som borrelås, fasciae ble slitt i stykker. Grov og uvøren var han – av sinne kanskje – men han fikk tatt ut viktige organer uten å skade dem for mye.

På denne tiden hadde han en særlig interesse for hjernen. Han hadde allerede fastslått at hippocampus var et hukommelsessenter og at amygdala måtte ha noe med frykt å gjøre. Dette hadde han divinert seg frem til ved å spørre stjernene og Satan til råds. Den pseudovitenskap som senere skulle bli hetende frenologi, lå Liebhauss’ hjerte nær. Han hadde sansen for å lese menneskers karaktertrekk ut av formen på kraniet deres, og kraniefasongen til den kriminelle han nå hadde liggende foran seg, var i aller høyeste grad i samsvar med den ugjerningen han hadde begått. Intuisjon fikk Liebhauss til å reagere som han gjorde, og etter drapet hadde han ganske riktig funnet sitt stjålne dossier i et gjemme i den fremmedes taske, noe som ansporet hos Liebhauss et latterbrøl over hvor treffsikker magefølelsen hans var.

Det var en kortskalle, en typisk vinningskriminell, som lå på disseksjonsbordet, med bulker og kuler i kraniet – nå skjønte Liebhauss hvorfor han hadde båret et slikt underlig hodeplagg: Det var for å kamuflere kraniefasongen. I tillegg satt håret liksom flekkvis på hodebunnen, i dotter som falt av da Liebhauss med grov saks begynte å klippe for å forberede dagens første hodesnitt. Klippingen avslørte dessuten store føflekker som dekket huden, og Liebhauss så at de lignet kart, ja verdenskart. Store kontinenter kom til syne i mønsteret av føflekker, og et øyeblikk syntes han sågar han så Jesu ansikt blant alle de skjemmende leverfargede flekkene. Eller var det Satans?

Hvorom allting var så foretok Liebhauss noen snitt midt på issen, brettet til side et par hudflak og brukte hammer og meisel for å hugge seg inn i det aller helligste. Og det var da – fortsatt med hammer og meisel i hendene, dryppende av blod – at han ble vâr det merkelige ved mannens hjerne. Foldene i hjernebarken dannet nemlig også et mønster. Ikke et hvilket som helst mønster heller, men et kart som tilsvarte den minoiske labyrinten hvor Thesevs beseiret Minotauros. Liebhauss hadde sett flere avbildninger av denne labyrinten, og var imponert over de fint foldete vindingene i hjernebarken, som så nøyaktig etterlignet labyrinten i Knossos. Men hva kunne dette bety? Hva var det hjernen prøvde å fortelle ham?

Senere samme natt, etter å ha gjort seg ferdig med disseksjonen, skjønte han hva det var: Det var en sammenheng mellom Arken, den minoiske labyrinten, Satan og hele Liebhauss’ liv og virke. Nøyaktig hva denne sammenhengen besto i skulle Liebhauss komme til å vie resten av sitt liv til å finne ut. Spørsmålet skulle sette ham i kontakt med merkverdige mennesker og sende ham til fjerne verdenshjørner. Han skulle komme i befatning med et helt menasjeri av underfundige gespenster og nederdrektige apparisjoner. Men foreløpig var alt dette bare et fjernt potensial, en urealisert mulighet som i tidens fylde skulle manifestere seg i korporlige erfaringer. Foreløpig satte han seg ned med romanen for å tilføye de nyeste tildragelsene og se om det ville avtegne seg et nytt mønster, en hittil usett sammenheng som kunne gi ham en uforutsett innsikt i tilværelsens mest grunnleggende beskaffenhet.

            Arbeidet med den selvbiografiske romanen medførte at Liebhauss fikk mindre tid til sine andre prosjekter. Følgelig gikk han glipp av kontemporære sol- og måneformørkelser og andre astronomiske begivenheter han burde bevitnet. Englenes vesen fikk han heller ikke undersøkt i noen stor utstrekning, og dette plaget ham ikke så rent sjelden. Hvor gjerne skulle han vel ikke befattet seg med spørsmål om englenes liv og levnet! Hvor gjerne skulle han ikke gitt seg hen til forskning på deres sanne natur! Biokjemiske studier av en englesjel var den store drømmen hans, og englekraniet hadde hedersplassen på toppen av skjenken i studérkammeret, lik en dommer som skuet utover et rettslokale. Han hadde gransket det ut og inn, skrapt beinmel av det som han hadde studert i mikroskop, løsnet den forsteinede konglekjertelen og skrapt flak også av den og studert også disse med mikroskopi. Men stort nærmere en konklusjon om englenes vesen hadde han ikke kommet.

Den falne engelen Lucifer hadde han dog fått et stadig nærere forhold til – daglig påkalte han Ham, og kommunikasjonen dem imellom var rik og fruktbar på så mange vis. Ikke sånn å forstå at Liebhauss hadde fått et usømmelig forhold til Satan; nei, det var intet stygt ved relasjonen deres, intet som forutsatte mer diskresjon enn det som alt var påkrevet tatt i betraktning at det tross alt dreide seg om et forhold mellom en, på papiret, kristen mann – og Fanden Selv. Liebhauss følte han hadde kommet nær Djevelen, følte han liksom hadde kommet under huden Hans. Lite visste han om at Satan ikke følte det på samme måten. Satan holdt fortsatt kortene tett til brystet, hadde ennå ikke gitt Liebhauss innsikt i noen av de dypeste kosmiske hemmelighetene, for han anså ikke Liebhauss som moden nok. Ennå. Først senere ville han innvie Liebhauss i de mest grunnleggende Mysteriene, altså dem som hadde å gjøre med tidens og rommets og bevissthetens sanne natur.

En tid etter mordet på inntrengeren ble Liebhauss sittende ute med teleskopet og skue opp på stjernene. Overalt rundt seg oppdaget han mønstre, mening, skjulte sammenhenger. De gamle stjernebildene mistet betydning; nye trådte frem for å erstatte dem. Han fulgte med på samfunnsmessige omveltninger, politiske begivenheter, og oppdaget ganske snart at disse ble gjenspeilt i mønstrene han så på himmelen – ikke i noen ordinær astrologisk forstand, nei det var en dypere slags avspeiling – eller snarere en vekselvirkning mellom de to sfærene, mellom politikkens og astronomiens, en slags symbiotisk utveksling av informasjon. Dette ga seg utslag i slikt som at da John Sigismund ble utropt til hertug av Preussen i 1618, så hadde Liebhauss alt sett det bli varslet i form av fremtredelsen av et nytt lite krater på måneoverflaten. Kraterets størrelse antydet at vedkommende regent kom til å få en kort regjeringstid uten særlig innflytelse, noe som viste seg å stemme bemerkelsesverdig bra. Og da Liebhauss observerte en ny komet i stjernebildet han kalte Store Ulv, skjønte han at en tyrannisk hersker snart ville innta tronen et eller annet sted i Europa. Og ganske riktig: Opptil flere ganske tyranniske herskere inntok tronen i Europa omtrent på denne tiden. Men Liebhauss higet aldri etter berømmelse eller anerkjennelse, så han publiserte nesten aldri sine resultater. Når han en sjelden gang gjorde det, var det kun de minst kontroversielle resultatene han lot trykke opp, og da i en svært begrenset mengde som han sirkulerte ved noen få, utvalgte utdanningsinstitusjoner. Mye av materialet hans var uansett altfor brennbart til å komme allmuen for øre, så han fant det, med tanke på eget liv og egen helse, tryggest å holde noen hemmeligheter for seg selv. Inkvisisjonen eller andre kontrollorganer kom han aldri i befatning med, et bevis på at strategien hans faktisk hadde noe for seg. Vanligvis gjemte han sine farligste skrifter i lønnkammeret, i en forsiret, kobberbeslått kiste forseglet med en spesiell kodelås han hadde lagd.

I årene etter ekspedisjonen til Jurafjellene hendte det ennå at Liebhauss drømte om Arken. Hvilke sjeler hadde de tilhørt, kroppene der inne? Hvor kom de fra, englene? Og hvorfor var der ingen dyr? Disse spørsmålene var omdreiningspunkter i Liebhauss’ drømmer, og ble besvart på flere, til dels motstridende måter, den ene mer absurd enn den andre. Ikke før følte han at han hadde fått svar på et spørsmål, så kom en ny drøm og motsa den forrige med et enda mer overbevisende svar. Ikke før hadde han fått følelsen av økt forståelse, så ble balansen og fornemmelsen av innsikt forrykket og erstattet av bunnløs – og ofte grunnløs – forvirring. Etter hvert mistet han håpet om, og troen på, noe endelig svar. Han forsonet seg med at han trolig aldri ville få en fyllestgjørende forklaring på Arkens Mysterium, og slo seg til ro med den begrensede viten han mente å være i besittelse av.

Så feil kunne han altså ta.

Det er som sagt heftet stor tvil ved detaljene om Liebhauss’ liv og levnet. Ikke bare tegnet han til dels motstridende bilder av seg selv i den angivelig autobiografiske romanen og de andre skriftene gjennom hvilke hans virke kom til uttrykk; det er heller ikke samsvar mellom andre biografers og historikeres beskrivelser av hans liv.

En av de mer autoritative kildene, den okkulte religionshistorikeren Mogens Fyyn, er i særdeleshet på kant med andre som omtaler Liebhauss. Fyyn vil ha det til at geistlige autoriteter oppdaget noen av de mest kontroversielle skriftene da de foretok en razzia grunnet mistanker om kjetteri. Dette skal i sin tur ha ført til rettsforfølgelse, i siste instans med døden til følge, da Liebhauss ble brent på bålet. Men dette er altså bare uverifiserte påstander fra Fyyn – han har ingen kildehenvisninger hva dette angår – noe som er desto mer forstyrrende, all den tid han i andre anliggender som har med Liebhauss å gjøre, er regnet som den høyeste autoritet, nettopp i kraft av sin omfattende kildebruk og grundige research. Hvorfor har så Fyyn fått det for seg at Liebhauss ble brent? Om dette finnes det naturligvis spekulasjoner, men lite er kommet over ryktestadiet. Noen hevder at Fyyn, i sin ungdom, da han befattet seg med Liebhauss’ siste år, hadde en aversjon mot religion generelt og kristendom spesielt. Hans motstand mot alt kirkelig var angivelig så sterk at han fant det nødvendig å ta i bruk sterke midler, til og med regelrett løgn, for å sverte kristendommens historie. I tillegg hadde han ennå ikke, grunnet sin unge alder, utviklet de metodologiske kognitive verktøy som kjennetegner en erfaren forsker, herunder kritisk kildebruk og etterprøving av hypoteser. Han hadde vært ukritisk og lemfeldig i sin omgang med kilder, og dette kunne altså ha gitt seg utslag i at han, hva Liebhauss’ endelikt angikk, unnlot å bruke kilder overhodet – og henga seg til egne, teologisk eller politisk motiverte spekulasjoner uten rot i virkeligheten.

Hovedgrunnen til at det er så vanskelig å si noe sikkert om Liebhauss’ siste år, er at svært lite er bevart av det han eventuelt skrev disse årene. I tillegg var hans befatning med mennesker begrenset, for han var vâr overfor mennesker, påpasselig med ikke å utlevere seg. Særlig hersker det uenighet om hva han foretok seg i årene 1626 til 1629. Én beretning vil som kjent ha det til at han var i Palestina i dette tidsrommet, boende under en synagoge. En annen går ut på noe helt annet, nemlig at Liebhauss i disse årene holdt hus dypt inne i Schwarzwald, i en forlatt tømmerhuggerkoie, på flukt fra kreditorer og geistlige autoriteter. Han hadde pådratt seg gjeld takket være noen uheldige investeringer, og hadde sett seg nødsaget til å forlate leiligheten i Rothenburg ob der Tauber i hui og hast da det banket hardt på ytterdøra. Vi vet ikke hvem som hadde banket på – kanskje det egentlig var pårørende av tyven han hadde drept – for Liebhauss hadde løpt ut bakveien, kun fått med seg det nødtørftigste for å overleve, hoppet opp i en høyvogn, gjemt seg under høyet og latt seg frakte til byen Ulm, hvorfra han hadde haiket med en imøtekommende bonde som hadde et ledig sete i vogna han kjørte til småbyen Geisingen. Der hadde Liebhauss stjålet et muldyr fra en mektig storbonde, og brukt dette til å komme seg helt til randen av den gedigne Schwarzwaldfjellkjeden, hvorfra han gikk videre til fots. Han karret seg gjennom et villnis av kjerr og busker før et stort felt med blandingsskog åpenbarte seg foran ham, med småfuglenes kakofoniske kvitter i de høythengende trekronene. Etter hvert trådte det frem en ren nåleskog, hvor gran og furu var de dominerende treslagene. Det er lett å se for seg hvordan svetten piplet frem fra pannen hans der han gikk, og jeg kan levende forestille meg de mange strabasene som må ha vederfartes ham. Han kom i befatning med ulveflokker, bjørn, gaupe og en hel rekke andre dyr, noe som fremgår av de sporadiske notatene enkelte Liebhauss-historikere hevder å ha fra denne perioden. Solstrålene klarte ingenlunde å trenge ned gjennom det tette kniplingsverket av trekroner og grener som liksom vevde seg inn i hverandre lik fingrene til en leprøs krøpling.

Liebhauss gikk gjennom skogen, drevet av intet mer enn et ukuelig håp om å finne et sted å slå seg ned. Han visste alt som var å vite om Schwarzwald, alt man kunne tilegne seg av boklig lærdom, og ble derfor ikke overrasket da en falleferdig koie trådte frem for ham i en glenne bevokst med kjerringrokk, tistler og revebjelle. På torvtaket hadde små trær skutt opp, et vindu var knust og malingen på bordene hadde for lengst falmet eller flasset av. Døra sto på gløtt og ledet inn i et enslig rom hvor det i ett hjørne sto en bondebrisk, i et annet et bord og i et tredje noen krakker. Noe ildsted var der ikke, ei heller mat. Og Liebhauss begynte å bli sulten. Han gjennomsøkte det eneste skapet, men fant intet annet enn spindelvev og muselort. Etter å ha gitt opp matjakten la han seg på bondebrisken og sovnet. Han sov tungt til neste dag.

Han startet dagen med å lete etter mat utendørs. Villmarksliv var et område han hadde greie på, for han hadde tilbrakt mang en natt ute under åpen himmel, kjempende mot elementene. Han fant noen bær, gomlet dem i seg; fant noe vann i en bekk, drakk det. Han plukket noen røtter, åt litt løv og gress, og begynte å samle ved. Tørt gress og kvister lot han nøre opp. Under bondebrisken fant han et kokekar som han fylte med vann og rotvekster. Han kokte det over åpen ild, åt og kjente seg ett med universet, skuende opp mot Melkeveiens stjernebånd, lik hvitt bladgull smeltet og spredt utover et ginnungagap av uoppslitelig mørke. Det var som om grensen mellom ham og kosmos var visket ut, som om han og resten av naturen var ett og samme fenomen, styrt av de samme prinsipper, svarende til samme gud. Men innerst inne visste han likevel at denne følelsen var bedragersk, illusorisk. Han visste det var en vesensforskjell mellom ham og det øvrige kosmos, en forskjell bestående i at han var bedre – på alle måter mer raffinert, mer fintfølende, bedre i stand til å begripe tilværelsen i alle dens fasetter og nyanser. Han så sammenhenger det ikke var noen annen forunt å se, nærte følelser det ikke var noen annen forunt å føle, løste regnestykker ingen annen kunne fatte. Hans anskuelsesevne hadde så mange nyanser at enhver annen dødelig måtte komme til kort overfor ham. Dermed var han blitt en einstøing, et ensomt geni hvis tenkning var så langt hinsides alle andres fatteevne, at han ikke hadde noe annet valg enn å fortsette å leve i isolasjon. At han ble syk av det – syk på sinnet, syk i sjelen – fikk så være. Dét betraktet han som et nødvendig offer.

De påfølgende ukene levde han der i koia, forsonet med seg selv, spisende lite annet enn bær og sopp og knoller og røtter, drikkende rent vann og mediterende i lange, sjelerensende økter som brakte avklaring og stadig dypere innsikt i tilværelsens uutgrunnelighet. Han gransket stjernehimmelen uten kikkert, oppdaget noen nye mønstre, nye stjernetegn. Men viktigst av alt: Han studerte den levende naturen rundt seg – flora, fauna, sopp og myriadene av ørsmå livsformer som overalt lot til å vokse og trives. Han oppdaget nye arter, laget tegninger av dem, skrev om dem, systematiserte dem, oppdaget nye og uforutsette sammenhenger mellom mikro- og makrokosmos, mellom det abstrakte, transcendente og det konkrete, immanente. Ordløse besvergelser ble utgytt i skinnet fra et bål, okkulte formularer ble fremsagt for å tekkes maktene hvis nærvær han kunne sanse i gresset, i trærne, på himmelen, i bekkene. Han skrev salmer og trosbekjennelser, epistler og profetiske avhandlinger om fremtidens teknologi og mennesker. For å spare energi og proteiner avsto han fra onani – han mente kropp og sjel ble tappet for krefter ved overdreven masturbasjon, for sæden var livets nektar, og i den var det lagret overveldende styrke. Det var derfor synd å la den gå tapt.

Fintfølende som han var, satt han ofte og gråt. Han hulket, gispet etter pusten, lamslått av verdens uforlignelige skjønnhet. Henført kunne han sitte og iaktta et blad som falt til bakken, et gresstrå som bøyde seg i vinden. Rørt til tårer kunne han lytte til regnet eller kjenne den sjelsvederkvegende lukten av brent ved. Mer skulle ikke til for å hensette ham i en tilstand av pur lykke eller tåredryppende eufori, hvor naturens ynde simpelthen ble for mye for ham, hvor han ble overveldet av følelser så dype at ingen, selv ikke han, kunne lodde dem. Det var et trekk som hadde fulgt ham siden barndommen, denne overfølsomheten overfor verden. Han hadde vært et sykelig barn, et barn som i tide og utide lot seg overmanne av lidenskaper og emosjoner, en svakelig gutt som først i puberteten begynte å hente seg inn og utvikle de rigide vitenskapelige ferdighetene som senere skulle kjennetegne ham i så stor grad.

Ukene i koia ble en lise for ham. Vederkvegelse hver dag, i form av bønn og meditasjon og andre ritualer. Lindrende skuen mot himmelen hver natt, hvor stjernene lyste for ham og ingen annen. Etter hvert begynte han å jakte på dyr. Han løp gjennom skogen nattestid, lik et annet rovdyr, snek seg innpå intetanende hjorter og overmannet dem, la dem i bakken med bare hendene, strammet grepet om strupen deres og kvalte dem i måneskinnet. Han klatret opp i trær i kveldingen, ventet til nattens frembrudd, skuende ut over terrenget. Idet et rådyr eller et villsvin eller et annet uvitende dyr passerte under grenen hans, bykset han ned på det og tok livet av det med strupetak og velvalgte besvergelser som roet det ned. Dette var Den Andre Liebhauss, en Liebhauss som kom til syne om natten. Han stekte kjøttet over glørne fra et bål, eller han åt det rått for å herde magen sin, bli mer motstandsdyktig overfor sykdommer og parasitter. Han så røyken bli føyset opp i luften, som ble den mânt dit av en trollkvinnes forheksende sang. Han åpnet en halspulsåre på en hjort og drakk det varme arterieblodet som støtvis ble pumpet ut. Han gurglet blod og lot det koagulere i munnhulen – sleipe slintrer av blod festet seg mellom jekslene. Han gnafset i seg et hjerte mens det ennå banket, nylig utrevet fra en varm kropp. Nettene var mørke og dragende; dagene stadig kortere. Løvet antok et høstlig brunskjær og en gyllenrød fargeprakt, som kunne trærne blø. Liebhauss skrev sonetter og dikt, jobbet med romanen, mânte frem Satan og snakket med Ham. Satan fortalte ham at universet var syklisk av natur, et evig pulserende rom som trakk seg sammen og utvidet seg, taktfast som et hjerte, som ble det regulert av en kosmisk pacemaker, en stjernenes metronom. Satan fortalte ham om mørk materie og mørk energi, om galaksehoper som drev fra hverandre, om skjulte krefter som var i sving i de minste elementærpartikler og de største superhoper av galakseklaser. Han holdt likesom foredrag for Liebhauss der i kveldsdunkelet, mens stjernene over dem funklet i et vell av farger og lysstyrker, myriader av ulike sjatteringer. Han snakket om tidromkontinuumets fleksibilitet, om romtidens bøyelighet, om legemer som krummet både rom og tid med sin gravitasjon, om den evige tilbakekomst foranlediget av et univers som ubønnhørlig ekspanderte og trakk seg sammen for å begynne på nytt igjen, alltid på samme måte. Han snakket om ekstrasolare planeter, om liv på andre kloder, flytende livsformer i ammoniakkskyene på varme gasskjemper, manetlignende skapninger i polare hav på fjerntliggende silisiummåner, landlevende blekksprutlignende ekstraterrestriske vesener bestående av noe Han kalte transistorer og logiske kretser. Liebhauss strevde med å ta til seg alt sammen – han forsto ikke alle begrepene, var ikke på det rene med alle termene. Selv hans kunnskaper kjente grenser.

Liebhauss forberedte seg på vinteren. Han isolerte veggene i koia med ull fra villsauer og pels fra villsvin han hadde fanget i snarer. Han fant en øks under koia og brukte den til å hugge tømmer. Tømmeret brukte han til bord som han spikret foran det knuste vinduet. En kveld han sto ute i skumringen og hugget ved, ble han vâr noe i skogkanten, ved randen av lysningen. Først var det bare en rasling i krattet under grantrærne, men ganske snart så han bevegelse der inne. Han senket øksen og vendte blikket mot det som rørte seg under de høye grantrærne. Det var en menneskelignende skikkelse, men ikke fullt og helt et menneske. Noe manglet. Først visste han ikke hva som manglet, men så skjønte han det.

Sjelen.

Vesenet hadde ingen sjel – øynene var matte, liksom døde. Det var ingen glans i dem, ingen dybde. De melkehvite øynene hadde ikke liv. Og da skapningen trådte ut i lysningen, halvveis bortvendt fra Liebhauss, slik at han fikk et glimt av ryggen, så han store klumper der bak.

Vinger.

Eller snarere: Vingestumper.

Det var bare rudimenter igjen av vingene, bare lodne stumper festet til de usedvanlig kraftige skulderbladene. Men det var verdighet i skapningens ganglag, den trådte bakken med en yndefull styrke og eleganse, noe som ble klarere desto nærmere den kom. Langsomt nærmet den seg. Liebhauss sto som fjetret. Han slapp øksen, la den fra seg på huggestabben. Han visste at dette, dette var et av livets magiske øyeblikk, et av de øyeblikk han alltid skulle minnes. Han dro kjensel på kraniefasongen. De lave, smale kinnbeina, de dype øyehulene, den brede issen, det smale kjevebeinet, den spisse haken, munnen som bare var en uanselig liten spalte, munnvikene som hang nedover og ga hele ansiktet et trist preg. Den rynkeløse huden – så hvit, så hvit. Det helt hårløse hodet, og mangelen på øyenbryn og -vipper. I det hele tatt var kroppsbehåring nesten fraværende. Kun på vingestumpene vokste det spredt dun. Det så mykt ut. Liebhauss higet etter å beføle det, kjærtegne det.

For det var en engel.

Brått ble Liebhauss oppmerksom på mer bevegelse i skogkanten. Det raslet i buskene. Han snudde seg mot lyden, et titalls meter unna den første raslingens opphavssted. Og før han visste ordet av det, kom en ny engel stigende frem, like naken og like vakker som den første. Den første var nå bare knapt femten alen unna ham. Skulle han gripe øksen? Burde han bekymre seg? Burde han løpe? Nei. Han ble stående. Og englene kom mot ham, skridende med overjordisk verdighet. En stemme inni ham sa at de bare ville ham godt. For så vakre skapninger kunne vel umulig ha nederdrektige hensikter? Slik skjønnhet kunne da aldri ha skumle intensjoner?

Ikke før hadde han tenkt ferdig denne tanken, så ble han overrumplet bakfra. Han fikk et hardt slag mot hodet og ble lagt i bakken. Besvimelsen kom umiddelbart. Han hadde hverken sett eller hørt engelen som nærmet seg bakfra.

Han våknet i en grotte, bastet og bundet, liggende forkjært. Han prøvde å røre seg, men hendene var bundet på korsryggen og beina var knyttet sammen ved anklene. I munnen hans hadde de stappet en stor mosedott som de hadde festet med en tøyremse surret flere ganger rundt hodet. Det dryppet vann på ham fra grottetaket. Han klarte å vri hodet litt, akkurat nok til å se englene sitte rundt et bål nær utgangen av grotten. De satt og pratet, virket det som; pratet på et språk han ikke forsto. Delvis innhyllet i røyk satt de på gulvet, i lotusstilling, med håndbakene hvilende mot innsiden av knærne. Øynene deres var lukket. De mediterte, skjønte han, for de messet på et mantra, rytmisk, suggererende, ansiktene deres gylne av flammene. Han vridde på seg, prøvde å gjøre seg fri, men det var fåfengt. Den ene engelen snudde seg mot ham. Liebhauss møtte det sjelløse blikket, prøvde liksom å gjengjelde det med noe like sjelløst, men det gikk ikke – han hadde sjel. Eller …? Jo, det hadde han.

Engelen reiste seg og kom mot ham, like langsomt som tidligere, like høytidelig og verdig, liksom det var sakralt dette som foregikk her. Liksom alt var del av en seremoni. Og det var det vel kanskje. For alt Liebhauss visste var det vel dét. Engelen grep ham i skuldrene, halte ham opp i en halvveis stående stilling. Sterk var den, og senete, muskuløs. Så fjernet den mosen fra munnen hans. Det måtte bety at det var nytteløst å rope. Ingen ville høre ham og komme ham til unnsetning uansett. Dessuten ville de sikkert drept ham før noen rakk komme. Verken engelen eller Liebhauss sa noe – tausheten var som en livmor rundt dem – selv bålet sluttet å lage lyd. Engelen dro ham med seg mot ilden, på det sleipe dekket av guano og vann. Liebhauss stirret opp mot grottetaket, et uoppslitelig mørke, bare med spredte fremskutte partier med en lysere valør. En og annen stalaktitt skjøt liksom ut av det svarte og ga fra seg en dryppende lyd. Lik et postcoitalt lem, forekom det Liebhauss, og skulle til å le. Men han fikk samlet seg, for han kom på hvor han var, hva slags situasjon han befant seg i. Kidnappet av engler … For en historie! Om han bare kunne få muligheten til å fortelle den en dag.

Liebhauss ble lagt helt borte ved grotteåpningen. Han fikk snudd hodet nok til å ha utsikt til landskapet utenfor, en veldig masse av grantrær som konkurrerte om å strekke seg høyest, og som i lengderetningen strakte seg så langt øyet kunne se, helt til de mørkegrønne trærne liksom fløt over i et melkehvitt tåkehav i det fjerne. Himmelen var grålig, med islett av hvitt og enkelte blå hull. Engelen rådførte seg med de andre på deres eget språk, og av toneleiet syntes Liebhauss å registrere at det var noe uenighet dem imellom. Den enes stemme – han kunne ikke se hvilkens – var krass, anklagende. Det måtte være uenighet om hva de skulle gjøre med ham, skjønte Liebhauss. Han hørte en engel reise seg, og ventet å høre lyden av håndgemeng. Men det eneste som kom var en stadig mer oppildnet diskusjon. Han prøvde å vri på hodet for å få et overblikk over situasjonen, men det lot seg ikke gjøre. Han prøvde igjen å frigjøre hendene – også dette var fånyttes. Først nå ble han oppmerksom på hodesmertene. En mild pulsering der han hadde slått seg, en følelse av blodet som pumpet gjennom tinningene, mot et punkt bak issen hvor han antok at det var en kul. Han hadde en emmen smak på tungen, og neseborene var fylt av en odiøs lukt. Det måtte være lukten av englene. Våt hund var den første assosiasjonen han fikk, og nå begynte også lydene deres å ligne mer og mer på hundeglam. Bjeffene kom støtvis og rytmisk, og han forventet igjen at det ville bryte ut et basketak, at disse aggressive lydene innvarslet en uunngåelig og nært forestående knokekamp.

Men atter en gang hadde han trukket en forhastet slutning, for en av englene opptrådte plutselig som fredsmegler, gikk diplomatisk imellom kamphanene og fikk skilt dem like før slåsskampen var et faktum. Liebhauss sukket og forbannet i tankene engelen som hadde påtatt seg rollen som fredsforhandler. Det fulgte litt lavmælt mumling og lyd av generell grettenhet, før Liebhauss igjen ble løftet etter skuldrene.

Så ble repene løsnet, og han slapp fri.

Han kunne ikke tro det. Han var fri. Fri! For en utrolig følelse!

Uten å undres over hvorfor han var sluppet fri, uten å se seg tilbake, tok han fatt på nedstigningen fra grotten. Han stakk en hånd innunder skjorta og kjente kniven som stakk opp av sliren festet til bukselinningen – utrolig nok hadde ikke englene beslaglagt den. Lik en fjellgeit karret han seg ned en bratt skråning, en steinur med blokker store som hestekjerrer, med fremspring og nabber bevokst med hvitt lav og mose med en sykelig grønnfarge. Så ivrig var han, at han ikke la merke til det som utspant seg nede i skogen. Han hørte ikke at fuglesangen stoppet og så ikke fuglene som flyktet i hopetall. Han tok ikke notis av det som rørte seg mellom trærne, det som avfødte små men merkbare skjelvinger i skogbunnen. Han bet seg ikke merke i rådyrene og villsvinene og revene som kom i fullt firsprang ut av skogens mørke, halsende opp til gjemmesteder under steinene i skråningen. Men da han var nær ved å nå bunnen av ura, ble han oppmerksom på rystelsene som nå hadde tiltatt til skakende drønn han ikke kunne unngå å registrere i hele kroppen. Og det var da, idet han nådde den mosekledde skogbunnen mellom noen krokete furuer, at han inne i det delvis fordunklede og ulendte terrenget i urskogen, fikk øye på det som hadde foranlediget ristingen.

Et troll.

Og ikke før hadde bildet av beistet brent seg fast på netthinnen hans, så skjønte han også hvorfor englene hadde sluppet ham fri: De hadde oppdaget trollet lenge før ham, merket at det var på vei, og derfor besluttet å sende ham ned som et slags offer eller en avledningsmanøver. Det var med ett så innlysende at det gjorde vondt å tenke på det – nesten like vondt som synet av det tohodete vesenet som nærmet seg, med en dyp, rumlende lyd kommende ut av de brede kjeftene med underbitt, i hvilke det dryppet væske fra de groteskt overdimensjonerte snyteskaftene, hvorpå det satt vorter og skjeggstubber i skjønn forening, med skyer av spyfluer surrende rundt på jakt etter sårt etterlengtet næring. Trollets munnviker fortrakk seg i et snerr før det utstøtte et apokalyptisk brøl som skar gjennom marg og bein.

Liebhauss begynte å løpe. Han visste ikke annen råd. Han bykset over rotvelter og røtter, over røsslyngtuer og bekkefâr, på tvers av lysninger og uttørkede vannhull. Han forserte krattskog og kjerr, tok seg gjennom busker og myrlendt terreng, klatret over steiner og veltede trær bevokst med sleip mose og skjegglav hengende i dinglende grimer. Og hele tiden hadde han trollet i hælene – han hørte buldringen, hørte trær som falt, trær som ble røsket opp med røttene, trær som ble kastet flere titalls meter mens uhyret tordnet gjennom skogen med hele sin forvokste kropp lik en dommedagsmaskin ute på et endelig utrenskningstokt. Og han hørte trollet nå innpå seg, hørte lydene tilta i styrke. På et tidspunkt var han nær ved å bli truffet av et tre som ble slengt mot ham – kun flaks sørget for at han dukket unna akkurat i tide til å unngå den digre trestammen som suste gjennom luften og landet med et øredøvende brak. 

Før han visste ordet av det var han presset opp i et hjørne, fanget i et søkk i landskapet, hvor en konkav bergvegg reiste seg foran ham og hvor trærne sto tett på alle kanter, tilsynelatende umulige å komme seg rundt. Trollet stoppet og ruvet over ham, lik en marerittaktig forhekselse fra en tid før verden ble til, og Liebhauss kjente en trang til å be, en dyp og inderlig trang til å rette en bønn til de guder og åndsmakter som ennå måtte finne det for godt å se i nåde til ham. Men i stedet for å be, trakk Liebhauss, rådsnar som han var, kniven opp av sliren, gned smuss av den og vendte bladet opp mot en enslig solstråle som trengte ned gjennom et hull mellom trekronene i akkurat rett vinkel til å reflekteres i det speilblanke stålet. Strålen ble med lysets hastighet skutt rett mot trollets venstre nesegrev, hvor den forårsaket umiddelbar og ugjenkallelig forsteining som raskt spredte seg til resten av legemet. Som om luften gikk ut av den sank hele kroppen sammen, grånende og knelende, med årer av forsteinelse som strakte seg ut til hver minste ekstremitet. De seks øynene stirret på Liebhauss med steinblikk – nesten sorgfullt, forekom det Liebhauss, og han tok seg i å synes litt synd på det mektige vesenet som tross alt hadde noe uomtvistelig vakkert ved seg, noe tidløst og skjønt med røtter i en forgangen æra. En gedigen kampestein var alt som sto igjen, lik en bauta over trollets grenseløse dårskap, lik en bauta over Liebhauss’ overlegenhet.

Halvannen dag senere hadde Liebhauss, etter harde strabaser, endelig funnet veien tilbake til koia. Han la seg til å sove i noen dager, og angret på et vis at han ikke hadde gitt trollet et annet endelikt. Da kunne han nemlig dissekert det og tatt ut konglekjertelen, som helt sikkert huste en eller annen hemmelighet han kunne dra nytte av. Men nå var det for sent, og kun i drømmene kunne han forestille seg hvordan det ville vært å skjære opp det store beistet og ta ut konglekjertelen. Da han våknet etter over femti timers søvn, var han uthvilt og opplagt. Han fenget ilden på grovkjøkkenet han hadde bygd, og kokte opp noen røtter fra sitt vinterforråd av tørket, røkt og saltet mat. Han hadde konservert mange titalls kilo mat med tørking, røyking og salting. I løpet av sommeren hadde han pløyd seg en liten åker som hadde båret frukter, og nå, langt utpå vårparten, nøt han ennå godt av den lagrede grøden. Hytta var restaurert, med tilbygg, nye skap og skuffer og annet innbo han hadde savnet.

Men han var redd. Redd for at englene skulle komme tilbake. Redd for troll. Imidlertid kunne han ikke barrikadere døren heller. Av og til måtte han ut for å gjøre fra seg. For noe innendørs toalett, dét hadde han ennå ikke lagd. Kanskje det skal bli det neste prosjektet, tenkte han og nøret glørne med en ildrake.

En kveld han var ute og bæsjet, så han en ulv i skogkanten. Neste kveld så han to ulver samme sted. Han begynte å gjøre fra seg på dagtid, for å ha bedre sikt og være mindre utsatt. Det fikk så være at han på den måten kanskje ble lettere synlig for mange fiendtlige skapninger også – det viktigste var følelsen av relativ trygghet. Han begynte å pisse ut av vinduet. Var det motvind, åpnet han døren på gløtt og pisset ut sprekken. Ellers holdt han seg til vinden løyet eller snudde, eller til dagslyset kom og gjorde det tryggere å gå ut. Men han visste at det ikke kunne fortsette på denne måten. Innerst inne visste han at den ubegrunnede angsten måtte vike, at den ikke kunne få styre livet hans slik. Dét var synonymt med å la frykten vinne.

Sommeren kom og han vente seg igjen til å urinere utendørs. Han vurderte å bygge et uthus eller et nytt tilbygg med et avtrede, men slo snart fra seg tanken, ville heller fokusere på det vitenskapelige arbeidet som han den seneste tiden hadde neglisjert. Han samlet dyr, planter og sopp, oppdaget flere nye arter, lagde botaniske trykk. Han systematiserte og klassifiserte, oppdaget nye slektskapsforhold mellom artene, tegnet slektstrær og taksonomiske skisser. Han fant steiner med fossilt materiale og han forestilte seg fortidig liv, utdødde arter. Han ekstrapolerte evolusjonens gang inn i fremtiden, kom med skriftlige forutsigelser om artenes videre utvikling, og inntredenen til nye arter på livets arena. Han forestilte seg naturen som en kampsone hvor det var alles kamp mot alle, hvor hver eneste udelelige bit arvestoff var i kontinuerlig krig med alle de andre arvestofflige atomene, og hvor hvert gen – som han kalte det – kodet for proteiner som bygde kropper – forseggjorte farkoster genene reiste med gjennom generasjonens løp. Han trakk linjer bakover og forover i tid, oppdaget hittil usette sammenhenger. Da han fant en ny type orkidé med dyp trakt, forutså han eksistensen av en nattsvermer med snabel på minst tre tommer, som var dybden til trakten. Kun slik kunne planten pollineres. Noen uker senere observerte han for første gang denne nattsvermeren, laget tegninger av den og beskrev den i notatene – flere århundrer før Darwin gjorde noe av det samme. Og hele tiden jobbet han med romanen, skrev ned nyoppdagede minner og mediterte for å gjenerindre det tiden kunne ha kommet i skade for å viske ut. Han holdt løpende kontakt med Satan, utførte ritualer til Hans ære og fikk til gjengjeld detaljerte utlegninger om kosmiske mysterier og sammenhenger fordunklet av naturens hemmelighold. Paranormale fenomener ble forklart, for Satan visste meget, mye mer enn Liebhauss, og Han var ikke snauere enn at Han delte med den Han mente hadde gjort seg fortjent til det. Slik hadde det seg at Liebhauss snart visste svært mye om det som for andre var svøpt i et slør vevd av enigmatråder. Men desto mer opplyst han ble, desto bedre skjønte han hvor lite han ennå visste. Og hans higen etter å vite stadig mer, den vokste ubønnhørlig. Denne kunnskapstørsten som ikke lot seg stille, var naturligvis et tveegget sverd. For hvordan skulle han noensinne bli fornøyd? Hans misnøye med egen viten vokste jo bare, desto mer han lærte? I mørke stunder vurderte han faktisk å slå seg i hodet med en hammer, for forhåpentligvis å glemme noe. Men disse stundene ble alltid avløst av øyeblikk av pur glede over å vite så mye, og glede ved tanke på vitenen han ennå hadde til gode å tilegne seg, den som bare lå der ute i verden og ventet tålmodig på at den rette – altså han, Liebhauss – skulle komme og hente den, bemektige den.

35

Satan beordret Liebhauss til å bruke flest mulig ord i selvbiografien – for, som han sa – ”ordene er det som frigjør deg”. Hva Satan mente med dette var ikke Liebhauss helt sikker på til å begynne med, men han skrev og holdt Satan fortløpende oppdatert om hvordan skrivingen likesom utfoldet seg og antok et eget liv, ble en egen organisme. Skriften var kanskje død, men skrivingen var levende, og Liebhauss følte et intenst velvære under selve skriveakten. Derfor hadde han da allerede passert en halv million ord i romanen, og regnet med å runde en million før verket var fullført. Men slik skulle det ikke gå, for skjebnen ville det annerledes, slik den så ofte vil.   

Menneskelivet, denne uavlatelige serie av seiere og nederlag, er et underlig fenomen. Mang en kunstner og stor tenker har undret seg over livets viderverdigheter og latt seg feste ved det mirakelet menneskelivet vitterlig utgjør. Mangt et ord er festet til papir som omhandler det underfundige ved det å være i live, som pustende, tenkende vesen. Liebhauss’ roman hadde startet som et rent selvbiografisk verk, men var nå mutert og blitt noe ganske annet. Under skrivingen hadde nemlig fremmede krefter overtatt styringen og fremtvunget fiktive elementer, hvert og et med sin egen vilje, sine egne krav. Disse elementene krevde å bli tatt på alvor, å bli innlemmet i romanen som likeverdige deler av handlingsveven. De krevde å bli hørt, og Liebhauss, lydhør som han var, hadde ikke annet valg enn å lytte.

Hvilke kilder skal man stole på hva Liebhauss angår? Er Liebhauss selv en troverdig kilde, all den tid vi vet han skrev fiksjon i sin selvbiografiske roman? Mogens Fyyn er i noen henseende den mest velrenommerte Liebhauss-ekspert, men er altså omstridt når det kommer til det som har å gjøre med Liebhauss’ siste leveår. Enhver kilde må, uavhengig av eventuell sannhetsgehalt, gjøres til gjenstand for kritisk og metodisk tvil. I god kartesiansk ånd må man stille spørsmål ved sannhetsverdien til enhver tolkning. Epistemologisk sett er det ganske sikkert at man ikke kan inneha absolutt sikker viten, men man bør uansett bestrebe seg på å oppnå viten som er sikrest mulig, viten som er forankret i en eller annen form for empiri.

Liebhauss’ selvbiografiske roman ble etter hvert en besværlig størrelse som vokste seg ut av alle proporsjoner. Den antok tidvis karakter av en studie i det abstrakte, med verdensfjerne utlegninger av Liebhauss’ mer obskure skriftstykker, et nitid og insisterende fokus på hans særeste forskningsinteresser. Hva var så det samlede inntrykk jeg satt igjen med etter å ha lest Liebhauss’ Om Mitt Liv? Var det et overveiende positivt inntrykk – eller et negativt? Eller kanskje noe midt imellom? Det første som slo meg under lesningen var den skremmende ærligheten. Dernest var det insisteringen på nødvendigheten av ekstremt minutiøse detaljer, ofte så små at man ville kalle dem ubetydelige, om man da ikke innerst inne, kanskje på et ubevisst plan, skjønte at de måtte tjene en eller annen hensikt. Helhetsinntrykket etter endt lesning var likevel preget av beundring av romanens vakre, blomstrende språkornamentikk, som sublimerte lidelsen, opphøyde den, plasserte den på en pidestall og gjorde den til gjenstand for fetisjering, for tilbedelse. Det arkaiske og barokke ved Liebhauss’ prosa hadde noe fremmedartet ved seg, men hva er vel skjønnere enn det fremmede? Av og til virket det som om ordene liksom kom fra en annen verden, men hva er vel vakrere enn det som kommer fra en annen verden? Hos Liebhauss kunne én og samme setning romme en helt abstrakt, vag term, ikke engang en definérbar størrelse – så vel som noe helt konkret, håndfast, for eksempel en forsiret bålpanne eller et øsekar i alm. Det var sømløse overganger mellom det abstrakte og det konkrete, og vanntette skott fantes ei heller mellom det udefinérbare og det som lett lot seg kategorisere og påklistre en merkelapp. Hele kosmos kunne være til stede i selv den minste setning – og hver minste setning kunne være til stede i hele kosmos, lik en allestedsnærværende kraft, en panteistisk gud hvis grenser ikke lar seg kjenne.

Et forsonende trekk ved Liebhauss’ roman er at den i forsvinnende liten grad er injurierende mot venner og bekjente av ham – av den enkle grunn at han ikke hadde særlig mange venner eller bekjente. Han skriver følgelig nesten utelukkende om seg selv, og sveiper bare kort innom den nærmeste familien, som han forlot da han ennå var førpubertal gutt. Ingen utenom ham selv rammes av kritikken han lar renne nedover sidene, og dette hederlige grepet hadde nok høstet anerkjennelse – om verket da noensinne var blitt lest av andre enn en sektlignende liten bevegelse av Liebhauss-tilhengere.