Put your money where your mouth is, hypocrites

"Follow the money" sier kommunisten Pål Steigan, der han, iført slaveproduserte klær, sitter i sitt overdådige, vakkert utsmykkede vinslott i Toscana, nippende til et glass Dom Perignon mens han skriver blogginnlegg på en Kina-slaveprodusert PC med komponenter bestående av mineraler utvunnet av kongolesiske gruveslavearbeidere. Påfallende mange av de såkalte kommunister og sosialister som preker høytidelig og moraliserende om solidaritet med de fattigste, gjør lite for å endre systemet. Snarere viser de med sine gjerninger at de kun er interessert i å opprettholde overforbruket, øke forurensningen og holde jordens treller bundet til lenkene. Kapitalismens utbytting og andre grusomheter, er noe de har et utelukkende teoretisk forhold til. De setter seg på sin høye hest og retter indignerte pekefingre mot ”turbokapitalister” som John Fredriksen, tilsynelatende uten evne til å se bjelkene i egne øyne.

Hvorfor ikke flytte ut i ødemarka sammen med trosfellene dine, Steigan, dyrke jorden, leve kollektivistisk og i pakt med naturen, slik du forkynner at alle andre må gjøre for å hindre jorden i å gå ad undas? Er det fordi du finner det for behagelig å slippe ut tonnevis av CO2 ved å fly i skytteltrafikk mellom Norge og Italia? Er det fordi du ikke vil gi avkall på luksusen du og de aller fleste andre såkalte venstrevridde velter dere i? Hvor mange Rødt-medlemmer er villige til å slutte å bruke banker? Hvor mange kommunister vil slutte å bruke internett, mobiltelefoner, datamaskiner, kaffetraktere, lyspærer, biler, sko og en million andre kapitalistiske oppfinnelser?

Hvem som helst kan predike jordens undergang og budskapet om at kapitalistiske syndere må vende om før det er for sent. Kun de færreste GJØR noe med saken. Det eneste som nytter, for å få bukt med menneskets ødeleggelse av denne planeten (som er en sørgelig realitet), er menneskeartens utryddelse. Start med dere selv, kommunister og sosialister. Begå kollektivt selvmord. Det er det eneste som monner.

Men neida, jeg vet dere står først i køen når Apple lanserer sitt neste slaveproduserte produkt. Jeg vet dere overnatter i kø utenfor skobutikken når Converse slipper sitt nyeste fottøy på markedet. For dere har aldri vært interessert i å redde planeten eller de fattigste blant oss. Alt dere interesserer dere for, er å være hyklere som sitter på høye hester, pekende moralistisk og paternalistisk ned på oss kapitalistiske syndere som formaster oss til å faktisk jobbe for pengene våre. 

Ja, jeg følger pengene, Steigan. Og pengene leder meg til deg og resten av det sosialistiske og kommunistiske hyklerkoret. STFU og begynn å jobb. Flytt ut i skogen sammen med kollektivistvennene dine, dyrk jorden og bli selvbergere. Slutt å snylt på oss fattige arbeidere som ihvertfall er ærlige nok til å innrømme at vi ødelegger planeten, og som ikke forlanger at alle andre skal leve kollektivistisk for å la den rike eliten opprettholde kjøpefesten og overforbruket. Du tilhører den privilegerte eliten, Steigan, i likhet med Sira Myhre, Lysbakken, Holmås, Halvorsen og resten av kostebinderiet.

Dere velter dere i luksus og overforbruk.

Dere gjør meg kvalm.

Ny postapokalyptisk fremtidsdystopi, kapittel 3 (kladd)

Trevor Duller satt på en vinduspost høyt over gateplan. Han betraktet dyrene som gresset der nede mens han drakk vann fra en flaske tilvirket av en hjorteblære. Og han så et menneske, det første mennesket han hadde sett på flere uker.

Trevor Duller var forhenværende soldat. Han hadde opprinnelig vært en CAD-fil lastet ned fra en P2P-fildelingstjeneste og skrevet ut av en tredjegenerasjons-bio-3D-printer tidlig på 2030-tallet. Som fireåring ble han innrullert på West Point, hvor han gjennomgikk kamptrening. Åtte år gammel ble han sendt ut i sine første krigskampanjer, ansvarlig for å skyte ned fiendtlige kinesiske kamphelikoptre på Mars. Før fylte elleve år, ble han lastet opp til datasfæren, hvor han, i form av et relativt avansert stykke C+++-kode, saboterte et nord-koreansk anrikningsanlegg for uran. Imidlertid ble han lastet ned av en gruppe koreanske hackere. De forsøkte å printe ham ut for å drepe ham, men i siste liten klarte han å ta livet av hackerne og dra tilbake til Statene i form av et trådløst signal. Lenge hadde han skiftet eksistensform, skiftet mellom å være fysisk og virtuelt gestaltet, alt etter hvilke oppdrag han til enhver tid utførte – men nå, etter Singulariteten, hadde han slått seg til ro med sin fysiske form, som var låst til en biologisk alder på ca 23, optimalt både hva angikk intelligens, fysikk og sosiale ferdigheter. Han hadde en IQ på rundt 178, snakket førtiseks språk flytende, og hadde, takket være optiske nanoder, evnen til å gjøre seg usynlig. Han var altså, i de fleste henseender, en ganske ordinær menneskelig soldat fra 2030-årene. Det eneste uvanlige med ham, var at han ennå var i live.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                             

Trevor iakttok jenta der nede. Han kjente en reisning ta form, men undertrykte begjæret før en fullblown ereksjon var et faktum. Hun var attråverdig – såpass kunne han se. Foruten infrarødt og ultrafiolett syn, hadde øynene hans blant annet zoom-funksjon og kameramodus med 160 gigapixlers oppløsning, mulighet for å ta opp levende film av ubegrenset lengde – og selvsagt den obligatoriske funksjonen for trådløs instant-opplastning av film og bilder til datasfæren. Sistnevnte funksjon hadde han imidlertid ikke bruk for lenger, siden datasfæren for lengst var gjort utilgjengelig for alle andre enn maskinene. Men i hukommelsessenteret i hjernen sin lagret han for sikkerhets skyld et opptak av jenta der hun gikk rundt blant trærne, letende etter noe å spise – før han forlot vindusposten og trakk seg inn i skyskraperen igjen, tenkende på mørke minner fra fortiden. Han gikk og stilte seg foran et knust speil, stirrende inn i det splintrede glasset, grunnende på livets utallige mysterier. Han tenkte på opplevelsene han hadde hatt på Mars, hvor han hadde betjent et rakettbatteri på Olympus Mons. Kineserne hadde hatt baser både i Valles Marineris, på Phobos og Deimos. De hadde fløyet antigravitasjonsdroner, jagerfly og ubemannede stridshelikoptre. USA hadde beslaglagt store deler av planeten og startet oljeutvinning, men kineserne nektet å gi slipp på områdene sine. Asiatene hadde gruvedrift i noen av de største kraterne, og dette falt ikke i god jord hos amerikanerne, som var nikkedukker for det internasjonale bankster-kartellet som i århundrer hadde igangsatt talløse kriger for å forgjelde verdens folk, underkue de fattige og trellbinde jordens befolkning. Alt dette var Trevor Duller uvitende om på denne tiden, opptatt som han var av å tjene fedrelandet, gjøre sin plikt som soldat, åtte år gammel, kjempende på den rustrøde krigsplaneten som var i ferd med å bli kolonisert. Han visste lite om bank-kartellenes herjinger, forsto ikke hvordan Verdensbanken, IMF og verdens sentralbanker alle var styrt av Rothschild-familiens slimete fingre, som i minst et par århundrer hadde hatt et klamt grep om verdensøkonomien, hvilket gjorde dem i stand til å starte verdenskriger og økonomiske kriser etter eget forgodtbefinnende, alt for å utpine verdens fattige og tømme solsystemet for ressurser – for derved å tilrane seg enda mer, oppnå stadig større velstand, makt og innflytelse.

Trevor hadde sittet stille i kontrollrommet til sitt rakettbatteri, holdende spakene, glanende på et display som holografisk ble projisert i luften foran ham. Utenfor raste sandstormene oppover den slake skråningen som utgjorde siden på solsystemets overlegent høyeste fjell, den tjuefem kilometer høye gigavulkanen Olympus Mons, et fjell hvis skråninger var så slake at man ikke merket at man gikk oppover dersom man forsøkte å bestige kolossen, som lignet en overdimensjonert kvise i Mars’ rødlige ansikt. Heldigvis hadde ikke planeten vært geologisk aktiv på flere milliarder år, noe Trevor var glad for der han satt – det kunne vært ubehagelig om Mars plutselig skulle finne det for godt å poppe sin største kvise. Trevor så for seg lava som flommet langsomt nedover fjellsidene, pyroklastiske strømmer som hurtig omsluttet ham og samtlige rakettbatterier, en søyle av aske som steg til værs, hundrevis av kilometer, helt ut i det ytre rom, lik den vulkanske aktiviteten på Io, en av Jupiters største måner, hvor de utallige vulkanene skjøt lava ut i rommet selv.

            Akk! Io! Han tenkte på denne månen, som han så ofte hadde drømt om å besøke. Dog var den ikke et like attraktivt reisemål som Europa eller Titan, måner han også hadde til gode å avlegge en visitt. Skjønt, ennå gjensto det mye arbeid før bærekraftige, selvstendige kolonier var opprettet på noen av disse himmellegemene, så Trevor hadde ingen illusjoner om at han noensinne ville sette sin fot der. De var for øyeblikket forbeholdt de mest avanserte maskinene menneskearten hadde til rådighet – ubemannede sonder som svømte i det dype havet under Europas veldige, arrete iskappe; droner som fløy gjennom Titans tykke atmosfære; satellitter som gikk i bane rundt Ios kvisete overflate, i ferd med å kartlegge månens stadig skiftende trekk og geologiske særegenheter i stor detalj.                                            

Trevor trakk seg bort fra det splintrede speilet. Han gikk og hentet en barberhøvel.

Lenge stirret han på den før han plasserte bladet mot underarmen.

Han dro. 

Systematisk rispet han opp huden for å føle den vederkvegende smerten, for å få hvile i følelsen av lindring og mening som blodet brakte med seg, en fornemmelse av noe han alltid hadde vært fattig på – kontakt med det guddommeliges apparisjoner, kommunion med en høyere kraft, en allestedsnærværende entitet som omsluttet ham og alt annet som levde og virket i dette veldige multiverset han var en bitteliten del av. Han så blodet piple ut, og kjente på smerten, tok tak i den, dvelte ved den, holdt fast i den i noe som virket som en evighet. Så tørket han av seg blod med et skittent håndkle, dro ned jakkeermet og gikk til sengs – rolig, behersket og klar for en langvarig økt med drømmeløs søvn.          

Ny postapokalyptisk fremtidsdystopi, kapittel 2 (kladd)

I en av byene hadde Eena plutselig befunnet seg foran et menneske hengende opp-ned på et kors. Huden var flådd av, og lå i remser rundt foten av korset, som var i børstet aluminium. Hendene og føttene var smeltet fast til metallet. En rekke barn var lagt ut på bakken rundt, ordnet i et pentagramformet mønster. Hun gråt ved synet. Hvem kunne ha gjort dette? Hvem var i stand til å gjøre noe sånt?

*

De pansrede allterrengrobotene stoppet ved de utbrente restene av et skogholt. De gransket omgivelsene før de slo rot i bakken og gjennomgikk en metamorfose. Metallegeringene og komposittmaterialet de besto av, skiftet form, ble omdannet til organisk materie, en stor boks, en 3D-printer lagd av kjøtt, som ganske snart sugde til seg næringsstoffer fra jorden – råtnende løv, humus og døde insekter – og omdannet det til menneskelignende DNA, RNA og aminosyrer som ble printet gjennom nanoskopiske dyser. Komplekse molekyler tok form i en ionisert næringsvæske, bandt seg sammen til hverandre, dannet celler som i sin tur dannet matriser av muskelvev, fettvev, bein og innvoller. Solen skinte på himmelen idet to voksne hominider trådte ut av boksen, nakne og innhyllet i slim. De blunket med øynene og begynte å snakke med hverandre.

*

Eena betraktet restene av den enorme byen. Et kjølig vinddrag fikk huden hennes til å nuppe seg mens hun iakttok de veldige ruinene. Skyskrapere som hadde gått i oppløsning, bregner og palmer som hadde hærtatt gatene, sprengt seg vei gjennom asfalt og betong. Lav og mose som dekket de harde overflatene og langsomt åt seg inn i steinete materie. Grønne alger som levde i små vannpytter, slimete og illeluktende. Lianer og eføy som klatret oppover veggene, opp på vindusposter, inn gjennom de knuste vinduene til forslitte kontorbygg som var i ferd med å falle fra hverandre, smuldrende opp under vekten av tiden selv, en tid som var rastløs, som ikke fant ro med seg selv, en tid som alltid måtte jage videre, tilsynelatende på jakt etter noe ... Men hva, akkurat? Hva var det egentlig tiden jaktet på? Hva var det den lette etter? Hvorfor var den så hvileløs, så utrettelig i sin søken etter dette enigmatiske, dette dulgte og uvisse? Hva var målet med det hele? Forenelsen av all bevissthet? Omegapunktet? Et univers omdannet til selvbevisst computronium, allestedsnærværende og allmektig?

Eena visste ikke svaret der hun gikk, og hun brydde seg heller ikke nevneverdig, lykkelig som hun var over å endelig ha funnet et sted med planter og dyr. Tårnfalker og musvåker svevde mellom skyskraperne, jaktende på mindre byttedyr lenger nede. Mus pilte over bakken. Rever og rådyr vandret blant de bugnende trærne. En ape klatret i noen lianer, stirrende ned på henne idet hun nærmet seg. Hun møtte blikket dens, stirret inn i de glassaktige øynene før hun, uten å tenke seg om, rettet laserpistolen mot den og trakk av. Apen falt til bakken, død. Hun skjøt en gang til, for å forsikre seg om at den ikke led unødig.

Den kvelden spiste hun seg mett. Hun grillet apen over åpen ild inne mellom bygningene. Knusk og tennved hadde hun funnet mengder av, og laserpistolen var en utmerket lighter. Tilfreds sovnet hun under en presenning hun spente opp mellom to huskestativer på en lekeplass. De smuldrende barneskjelettene hun hadde funnet der, gravde hun ned i jorden like ved. Hun var lykkelig uvitende om at hun ble iakttatt.

Ny postapokalyptisk fremtidsdystopi, kapittel 1 (kladd)

En røyksøyle stiger opp i det fjerne, hinsides fjellene av søppel og skjeletter. Fra den mørke himmelen kommer det brunt regn som ansporer Eena til å trekke inn. Hun legger fra seg kniven og kryper inn i pappesken som har vært hjemmet hennes i noen dager nå. Lukten av svovel og kompost fyller neseborene, hvorfra det renner strimer av snørr ned i en bevrende munn hvis lepper er like tørre og sprukne som landskapet hun har vandret gjennom de siste ukene. Hun tenker på råtne egg, og kjenner det rumle i magen. Det er dager siden sist hun har spist noe, og alt hun har drukket er forurenset regnvann hun har klart å samle i presenningen som dekker pappesken. Hun hutler seg sammen under et pledd, knugende laserpistolen hun stjal fra den døde soldaten hvis lik hun spiste. Natten senker seg over henne.

Hun vet ikke lenger hvilken dag det er. Ei heller hvilken måned eller hvilket år. Årene etter Singulariteten har liksom smeltet sammen til ett. Én tid. Én verden. For alt. Hvem er hun? Har hun en identitet? Nei. Den ble utvisket idet robotene tok over. Alt forandret seg idet maskinene fikk makten. Utrenskningen var nådeløs og rask. Menneskene flyktet hals over hode. Det vil si: De forsøkte å flykte. Men hvor skulle de dra? Hvor kunne de dra? De hadde ingen steder å reise til. De ble desimert, én etter én. Eller i horder og myriader, som var det vanligste. Men hun ... Hun overlevde. Som den eneste.

Eller ...?

Lenge trodde hun det måtte finnes andre som henne. Andre mennesker som klarte å komme seg unna dødsskvadronene. Andre biologiske organismer som reddet seg unna det kolossale inntoget av tanks, droider, droner og pansrede, firbente roboter. Hun fant spor etter mennesker. Tomme hermetikkbokser, bananskall, de forkullede restene av leirbål ... Avføring og søppel. Men så begynte hun å finne likene. Menneskelik stablet opp i hauger, stablet opp i fjell. Nakne og forvridde, røde og oppsvulmede, med blemmer ørkensolen hadde svidd inn i de delvis lemlestede kroppene. Hun fant maltrakterte barn hengt opp på kors. Rituelt lobotomerte kvinnelik som var flådd levende av noe ... et eller annet ... en fiende hinsides enhver menneskelig forestillingsevne. Maskinene? Eller noe helt annet? Hun visste ikke. Hun var bare en uvitende ungjente som forsøkte, etter beste evne, å overleve i den stadig mer nådeløse ødemarken.

Hun fant forlatte landsbyer, hele byer blottet for liv, strippet for gjenkjennelige tegn på menneskelig gjøren og laden. De evakuerte sonene var mange og store. Men av og til fant hun forkullede skjeletter av barn som hadde lekt i en skolegård eller en barnehage idet de første bombene hadde regnet fra himmelen. Hun fant fastbrente skygger lik fotografiske avsetninger på murveggene, lik ferieminner fra det første nøytronbomberegnet. Kvarkbombene, på sin side, hadde ikke etterlatt seg annet enn et fint, radioaktivt støv som hvitt og mykt hadde blåst bort med vinden, virvlet høyt opp i luften, til de interkontinentale, stratosfæriske jetstrømmene som fraktet partikler og utlignet barometrisk trykk mellom verdenshjørnene. Superstrengbombene, koboltbombene og antimateriebombene hadde lagt kontinenter øde, mens de genmanipulerte dødsvirusene trolig hadde rensket ut den siste rest av menneskelig liv.

Trodde hun.

Ebolalignende, virale sykdommer hadde tatt knekken på de fleste i Statene, etter at robotene hadde provosert frem et Yellowstoneutbrudd som riktignok rensket ut store deler av landets befolkning, men som viste seg utilstrekkelig hva angikk å utslette hele kontinentet. Så maskinene hadde jobbet på spreng for å utvikle nanoteknologiske våpen kapable til å fjerne de siste menneskene, som på dette tidspunktet hadde væpnet seg til tennene og forskanset seg i dyptliggende bunkere med store vann- og hermetikkdepoter. Hun hadde selv kommet fra en slik bunker, nær grensen til Canada, hvor familien hennes, eller det som hadde vært igjen av den, hadde søkt tilflukt sammen med en broket forsamling survivalister, preppere, neo-ludditer og white supremacists. Maskinene hadde brukt ”bunker busters” for å bombe bunkersene sønder og sammen, og det var med nød og neppe hun hadde rukket å karre seg ut via en hemmelig tunnel, før bunkeren hadde kollapset og begravd familien hennes sammen med de andre. Hun hadde lagt på flukt, over fjell og gjennom skoger, løpende som besatt, hele tiden vaktsom, kikkende over skulderen, letende etter tegn på dødsmaskiner, androider, droner, bevæpnede kyborger ...                                                 

Og nå, måneder senere, var hun altså her, i dette ingenmannslandet. Fortsatt like alene. Fortsatt med en paradoksal blanding av selvmordstanker og overlevelsestrang.

*

De pansrede allterrengrobotene galopperte gjennom det karrige landskapet. Lyden lignet hovslagene fra apokalypsens fire hester. Ubesværet tok de seg over et kupert terreng overstrødd med stein, støv og rester av detonerte bomber. Delvis pulveriserte menneskeskjeletter lå i ruinene av enorme betongbygninger. Robotene var utrustet med laserkanoner, plasmarifler, mikrobølgerifler, sjokkgranater og ballistiske missiler. Radarer var montert på de krumme, ledd-delte ryggene. En matt glød avtegnet seg i det børstede metallet som dekket lemmene deres, idet solen så vidt kom til syne, lik en rødlig hildring, gjennom et hull i det tykke skydekket.

De skannet landskapet med infrarøde kameraer, letende etter livstegn. Fant de noe mistenkelig, avfyrte de en kraftig mikrobølgepuls som fikk eventuelle livsformer til å fordampe i løpet av et sekund eller to. Fant de store organismer, kunne det tenkes at de brukte mer kreative metoder for å utslette fienden. De lot ikke anledningen gå fra seg til å benytte et missil eller en sjokkgranat. De var programmert til å føle glede ved utslettelsen av fienden, og en intens følelse av velvære og vederkvegelse fylte de elektroniske kretsene hver gang en hjort, et ekorn eller et menneske ble kokt levende eller grillet i et eruptivt flammehav. Luktsensorer kunne fange opp duften av brent kjøtt, noe som ytterligere forsterket gledesfølelsen.

*

Eena hadde vært en helt vanlig jente. Hverken bedre eller dårligere enn de andre i hennes kull på Akademiet. I likhet med de andre elevene, var hun dyrket frem i et laboratorium, satt sammen av arvestoff godkjent av de føderale myndighetene. Fra fireårsalderen hadde hun riktignok, som den eneste i sitt kull, spesialisert seg på objektorientert programmering. Før hun fylte åtte, hadde hun mestret C+++ og kodet sine første systemer for automatisering av verdens hedge fund-markeder. Som elleveåring ble hun headhuntet av forsvaret, og satt til å programmere leveringssystemer for en ny generasjon interkontinentale, ballistiske missiler med antimateriestridshoder. Et par år senere hadde General Genomics Inc. hyret henne inn på et klassifisert, nanoteknologisk prosjekt hun ennå hadde til gode å fortelle vennene om. Parallelt med dette hadde hun jobbet på flere NDA-prosjekter i regi av NSA, CIA og Blackwater Inc. Da hun var nitten, pensjonerte hun seg, lastet opp bevisstheten sin til en virtuell virkelighet i datasfæren, og levde der i noen år, mens kroppen hennes ble holdt kunstig i live av nanoroboter i en næringsvæske hun selv hadde utviklet.

I midten av tyveårene, da opptakten til Singulariteten virkelig ble synlig, trådte hun ut av den virtuelle verdenen, slo seg sammen med en omflakkende bande survivalister, og dro nordover, mot den canadiske grensen. De ble familien hun aldri hadde hatt. At de rent intelligensmessig befant seg langt under henne, plaget henne ikke det minste, all den tid hun hadde kodet inn avanserte sosialintelligensalgoritmer i hjernebarken sin, noe som gjorde henne i stand til å konversere med de mest tilbakestående preppere, neo-ludditer og anarkoprimitivister. Hun innledet et forhold til bandens leder, fikk barn med ham, og organiserte en motstandsbevegelse som tiltrakk seg folk fra alle verdenshjørner. Maskinenes globale dominans bekymret henne mer og mer for hver dag som gikk. Kalamitetene var uoversiktlige og uforståelige, selv for henne. Verdenshandelen og all infrastruktur ble nå håndtert av maskiner. Kunstige intelligenser styrte rettsvesen, forsvar og logistikk. Selv kreative yrker ble dominert av maskiner. Menneskene var blitt overflødige. De hadde ikke lenger en naturlig plass i verden. Allerede var noen hundretalls millioner mennesker utryddet i kriger om vann, olje, fosfor og andre naturressurser, kriger som hadde herjet i store deler av verden gjennom hele 2020- og 2030-tallet. Men dette hadde vært menneskers kamp mot mennesker. Nå var menneskene i ferd med å bli forent, samlet mot en felles fiende. Dessverre var det ikke en ytre fiende det var snakk om lenger, for nå var maskinene blitt så integrert, så sammenvevd med menneskenes samfunn og hverdagsliv, at man ikke kunne bekjempe dem uten samtidig å ødelegge verdens energiforsyning og øvrige infrastruktur.

Dette var en pris mange ble mer og mer villige til å betale.

Menneskets notoriske hang til å dvele ved det vonde, til å rippe opp i sjelelige sår og dykke ned i den bunnløse sorgens mørkeste dyp

Noen ganger ser man tilbake på de mørke kapitlene i livet. For eksempel er det svært vanlig å minnes ens avdøde venner og familiemedlemmer. De etterlatte etter Utøya-ofrene, lar gjerne barnerommene deres stå urørte. De bygger "shrines" der, som de besøker daglig, for å dvele i sorgen, for å tynges av minnene, for å rippe opp i sårene som ble etterlatt av den grufulle tragedien. De fleste etterlatte besøker jevnlig graven til den de sørger over. Gravplasser er makabre monumenter over menneskets masochistiske trang til å bade i sorg, til å dyrke sin egen elendighet og depresjon, til å dykke stadig dypere ned i mørket, helt til man drukner i en altoppslukende følelse av intethet og tristesse.

I stedet for å dvele ved de døde og holde fast ved minnene om det tapte og det som kanskje kunne blitt noe mer, burde man kommet seg videre i livet, slettet alle spor, bestrebet seg på å utviske alle bilder og alle minner, plombere de nevrale ferdselsårene som skjærer seg gjennom hjernevevet, hvor elektriske og kjemiske signaler går i skytteltrafikk mellom nevroner som skjelver av bunnløs fortvilelse og smerte. Veisperringer burde vært satt opp i synapsene, hjernens eget veivesen burde tatt fatt på det omfattende rekonstruksjonsarbeidet, sprengingen av nye tunneler, byggingen av nye broer, konstruksjonen av nye traseer i det nevrale landskapet.

Men i stedet, masochistisk som man er, velger man å la arbeidet forbli på tegnebrettet, i form av blueprints og skisser på de nevroanatomiske veiveseningeniørenes og byplanleggernes kontor. Man tar vare på objekter som minner en om det tapte, om det som en gang var, men aldri kan bli noe igjen. Aldri igjen noe mer enn et sårt minne, en dyp sorg, en tung erkjennelse av at enkeltmennesket er og forblir alene i verden, overlatt til seg selv i et iskaldt, brutalt univers som i beste fall er likegyldig til vår lidelse og våre problemer.

Om lykken

Den norske filosofen Peter Wessel Zapffe mente at menneskets grunntilstand er depresjon, og at selvmord nærmest burde oppmuntres (og ihvertfall ses på som høyst naturlig, som en slags normaltilstand, så å si). Selv mener jeg imidlertid at Zapffe i for stor grad snakket med utgangspunkt i seg selv, i sine egne følelser. Han tok ikke høyde for at de aller fleste mennesker ikke er intellektuelle skjønnånder som ham. De fleste er bare uvitende arbeidere som aldri filosoferer, arbeidere som er lykkelige så lenge de får tilfredsstilt sine basale, kroppslige behov. Folk flest går ikke rundt og tenker dype tanker om Gud, himmelen, døden og meningen med livet. De fleste aksepterer bare barnelærdommen de fikk innprentet, og er lykkelige med den. Zapffe mente Nietzsches filosofi nærmest utelukkende stammet fra den gamle tyskerens egne depresjon/sinnslidelse – uten å se at det samme gjaldt for ham selv, Zapffe. 

Mange multihandikappede er nok minst like lykkelige som meg. Lykke er en ganske konstant størrelse. Eller, for å være mer presis: Lykke øker ikke proporsjonalt med ting som funksjonsdyktighet, velstand, etc. Kun en begrenset mengde av den er tilgjengelig, og "the goal posts" flytter seg stadig, desto mer suksess man har. For å ta et banalt eksempel: John Fredriksen er en million ganger så rik som meg, men han er neppe en million ganger så lykkelig. Faktisk er han trolig omtrent like lykkelig/ulykkelig som jeg er. Selv Hugh Hefner eller Justin Bieber er neppe så veldig mye lykkeligere enn meg, for lykkefølelsen begrenses av kroppens evne til å produsere, og håndtere, diverse nevrotransmittere og andre signalstoffer. Kun en begrenset mengde serotonin, oxytocin og dopamin osv. er tilgjengelig til enhver tid, og ingen av oss er designet for å kjøre oss fast i en vedvarende tilfredshet. Tvert imot er vi skapt for å jage stadig mer tilfredsstillelse, noe som jo er logisk, all den tid vi bare er biologiske overlevelsesmaskiner programmert av gener. Det er genene som har (mesteparten av) styringen, og de lar oss ikke synke ned i en varig tilfredshet. Tvert imot ansporer de oss til å fortsette kappløpet mot hverandre, i jakten på stadig mer, stadig større ressurser og mer nytelse, noe som paradoksalt nok ikke gir oss en sterkere lykkefølelse. Vi står på stedet hvil. Dette fenomenet er kjent som "The Red Queen"-paradokset. 

Så lenge de grunnleggende behovene i Maslows behovspyramide er tilfredsstilt, spiller det nesten ingen rolle hvor mye materiell velstand man har. Ofte gir flere eiendeler bare desto flere bekymringer også. Deltar man i kjøpefest og overforbruk, blir man sittende med en lang rekke unødvendige eiendeler som ikke produserer mer lykke, men som man til gjengjeld må bruke mye tid og energi på å administrere og bekymre seg over. 

Vemodet er aldri langt unna. Noen av oss balanserer liksom hele tiden (eller ofte) på en knivsegg mellom lidelse og ekstase. Jeg er forøvrig overbevist om at alt kommer tilbake, i den forstand at jeg (og alle andre) er dømt til å leve nøyaktig samme liv om igjen, et uendelig antall ganger, uten å huske at vi har levd det før, på akkurat samme måte, ad infinitum. Og dette kan jo fungere som en slags trøst, med tanke på de gode opplevelsene – og en forbannelse, med tanke på de vonde.

Prioriteringer

For få år siden var avisene fulle av stoff om klimakrise og global oppvarming. Dommedag var nært forestående, verden skulle gå under og mennesket var den store syndebukken. Mediene tutet oss ørene fulle med skremselspropaganda, og vi kjøpte oss avlatsbrev i form av klimakvoter og forpliktelser til å redde regnskog i den tredje verden. Så gikk Lehman Brothers konkurs, og alt endret seg ...

Da de store amerikanske bankene begynte å gå over ende, var finanskrisen et faktum. Medienes oppmerksomhet flyttet seg plutselig fra global oppvarming til økonomisk nedkjøling. Verdens undergang var visst ikke lenger så viktig; nå skulle alle ressurser settes inn på å redde uansvarlige og udugelige banker, slik at de kunne opprettholde og øke sin grad av uansvarlighet og udugelighet. Skattebetalerne fikk regningen, de måtte pent finne seg i å redde de inkompetente og korrupte banksjefene, slik at også neste års bonuser var sikret. Eufemismen "redningspakke" ble et mantra man gjentok til kjedsommelighet. Helt borte var avisenes fokus på klimakrisen ... Hvorfor? Var den ikke lenger så viktig? Skulle ikke verden gå under likevel? Var dommedag avlyst? 

Det interessante er ikke medienes skifte av fokus som sådan. Dette var forutsigbart. Det interessante er derimot at finanskrisen (og den påfølgende gjeldskrisen) fremstilles som noe negativt. For burde ikke klima-alarmistene feiret enhver økonomisk nedgangstid? Burde de ikke applaudert resesjoner, og jobbet for å styrke nedgangen? Burde ikke myndighetene gjort alt i sin makt for å holde forbruket nede? Jo, det burde de selvsagt, siden økonomiske nedgangstider nødvendigvis, om man skal tro klima-alarmistene, automatisk også er klimatiske oppgangstider. Nedgang i finansmarkedene betyr automatisk nedgang i utslippene av klimagasser. Redusert produktivitet og redusert forbruk, er synonymt med bremsing av den globale oppvarmingen. Så hva gjorde den sosialistiske, angivelig miljøvennlige finansministeren Kristin Halvorsen? Jo, i beste sendetid gikk hun ut og oppfordret nordmenn til å handle julegaver som aldri før. For økonomien måtte stimuleres, forbruket måtte øke, konsumerismen og kapitalismen måtte seire -- og planeten måtte tape. Borte var alle bekymringer om klimakrise. Nå skulle nye arbeidsplasser skapes, nå skulle overforbruket akselerere. Og nå viste Kristin Halvorsen og resten av hyklerne sine sanne ansikter. 

Mens mediene fortsetter å fokusere på ubrukelige europeiske banker og statsansatte som for enhver pris må holdes kunstig i live ved innsprøyting av penger som stjeles fra hardtarbeidende skattebetalere, dør millioner av arter som følge av menneskelig aktivitet. Det virkelige problemet har aldri vært klimakrisen; klimaet har alltid vært ustabilt, også lenge før menneskets tid. Klimaet vil fortsette å være ustabilt også lenge etter at mennesket er borte. Problemet er masseutryddelsen av arter vi nå er midt oppi. Problemet er at syv tusen millioner mennesker ønsker seg en vestlig levestandard og et vestlig forbruksmønster. Og myndighetene våre mener det er på sin plass å sikre dem dette. For å sikre milliarder av mennesker en amerikansk-inspirert livsstil, må vi fortsette å utrydde millioner av biologiske arter i et stadig akselererende tempo. Vi må hugge ned regnskogen, bygge kullkraftverk og forurensende fabrikker, rasere korallrev og bore stadig dypere etter olje. Vi må fortsette den stadig mer omfattende voldtekten av naturen -- en voldtekt som også, på sikt, blir vår egen undergang, all den tid vi fjerner livsgrunnlaget vårt. 

Og mens dette pågår, er politikerne -- "sosialister" såvel som konservative -- mest opptatt av å redde udugelige finansforetak og skakkjørte europeiske økonomier, slik at de kan fortsette som før. Signalet som sendes til bankene, er: "Vær mer uansvarlige. Sløs mer. Ta større sjanser. Vær mer korrupte, løgnaktige og kriminelle. For da får dere enda større redningspakker når neste krise inntreffer." Og bankene, de adlyder. 

Sic transit gloria mundi.