Trevor Duller satt på en vinduspost høyt over gateplan. Han
betraktet dyrene som gresset der nede mens han drakk vann fra en flaske
tilvirket av en hjorteblære. Og han så et menneske, det første mennesket han
hadde sett på flere uker.
Trevor Duller var forhenværende soldat. Han hadde
opprinnelig vært en CAD-fil lastet ned fra en P2P-fildelingstjeneste og skrevet
ut av en tredjegenerasjons-bio-3D-printer tidlig på 2030-tallet. Som fireåring
ble han innrullert på West Point, hvor han gjennomgikk kamptrening. Åtte år
gammel ble han sendt ut i sine første krigskampanjer, ansvarlig for å skyte ned
fiendtlige kinesiske kamphelikoptre på Mars. Før fylte elleve år, ble han
lastet opp til datasfæren, hvor han, i form av et relativt avansert stykke
C+++-kode, saboterte et nord-koreansk anrikningsanlegg for uran. Imidlertid ble
han lastet ned av en gruppe koreanske hackere. De forsøkte å printe ham ut for
å drepe ham, men i siste liten klarte han å ta livet av hackerne og dra tilbake
til Statene i form av et trådløst signal. Lenge hadde han skiftet
eksistensform, skiftet mellom å være fysisk og virtuelt gestaltet, alt etter
hvilke oppdrag han til enhver tid utførte – men nå, etter Singulariteten, hadde
han slått seg til ro med sin fysiske form, som var låst til en biologisk alder
på ca 23, optimalt både hva angikk intelligens, fysikk og sosiale ferdigheter.
Han hadde en IQ på rundt 178, snakket førtiseks språk flytende, og hadde,
takket være optiske nanoder, evnen
til å gjøre seg usynlig. Han var altså, i de fleste henseender, en ganske
ordinær menneskelig soldat fra 2030-årene. Det eneste uvanlige med ham, var at
han ennå var i live.
Trevor iakttok jenta der nede. Han kjente en reisning ta
form, men undertrykte begjæret før en fullblown
ereksjon var et faktum. Hun var attråverdig – såpass kunne han se. Foruten
infrarødt og ultrafiolett syn, hadde øynene hans blant annet zoom-funksjon og
kameramodus med 160 gigapixlers oppløsning, mulighet for å ta opp levende film
av ubegrenset lengde – og selvsagt den obligatoriske funksjonen for trådløs
instant-opplastning av film og bilder til datasfæren. Sistnevnte funksjon hadde
han imidlertid ikke bruk for lenger, siden datasfæren for lengst var gjort
utilgjengelig for alle andre enn maskinene. Men i hukommelsessenteret i hjernen
sin lagret han for sikkerhets skyld et opptak av jenta der hun gikk rundt blant
trærne, letende etter noe å spise – før han forlot vindusposten og trakk seg
inn i skyskraperen igjen, tenkende på mørke minner fra fortiden. Han gikk og
stilte seg foran et knust speil, stirrende inn i det splintrede glasset,
grunnende på livets utallige mysterier. Han tenkte på opplevelsene han hadde
hatt på Mars, hvor han hadde betjent et rakettbatteri på Olympus Mons.
Kineserne hadde hatt baser både i Valles Marineris, på Phobos og Deimos. De
hadde fløyet antigravitasjonsdroner, jagerfly og ubemannede stridshelikoptre.
USA hadde beslaglagt store deler av planeten og startet oljeutvinning, men
kineserne nektet å gi slipp på områdene sine. Asiatene hadde gruvedrift i noen
av de største kraterne, og dette falt ikke i god jord hos amerikanerne, som var
nikkedukker for det internasjonale bankster-kartellet som i århundrer hadde
igangsatt talløse kriger for å forgjelde verdens folk, underkue de fattige og
trellbinde jordens befolkning. Alt dette var Trevor Duller uvitende om på denne
tiden, opptatt som han var av å tjene fedrelandet, gjøre sin plikt som soldat,
åtte år gammel, kjempende på den rustrøde krigsplaneten som var i ferd med å
bli kolonisert. Han visste lite om bank-kartellenes herjinger, forsto ikke
hvordan Verdensbanken, IMF og verdens sentralbanker alle var styrt av
Rothschild-familiens slimete fingre, som i minst et par århundrer hadde hatt et
klamt grep om verdensøkonomien, hvilket gjorde dem i stand til å starte
verdenskriger og økonomiske kriser etter eget forgodtbefinnende, alt for å
utpine verdens fattige og tømme solsystemet for ressurser – for derved å
tilrane seg enda mer, oppnå stadig større velstand, makt og innflytelse.
Trevor
hadde sittet stille i kontrollrommet til sitt rakettbatteri, holdende spakene,
glanende på et display som holografisk ble projisert i luften foran ham.
Utenfor raste sandstormene oppover den slake skråningen som utgjorde siden på
solsystemets overlegent høyeste fjell, den tjuefem kilometer høye gigavulkanen
Olympus Mons, et fjell hvis skråninger var så slake at man ikke merket at man
gikk oppover dersom man forsøkte å bestige kolossen, som lignet en
overdimensjonert kvise i Mars’ rødlige ansikt. Heldigvis hadde ikke planeten
vært geologisk aktiv på flere milliarder år, noe Trevor var glad for der han
satt – det kunne vært ubehagelig om Mars plutselig skulle finne det for godt å
poppe sin største kvise. Trevor så for seg lava som flommet langsomt nedover
fjellsidene, pyroklastiske strømmer som hurtig omsluttet ham og samtlige
rakettbatterier, en søyle av aske som steg til værs, hundrevis av kilometer,
helt ut i det ytre rom, lik den vulkanske aktiviteten på Io, en av Jupiters
største måner, hvor de utallige vulkanene skjøt lava ut i rommet selv.
Akk! Io!
Han tenkte på denne månen, som han så ofte hadde drømt om å besøke. Dog var den
ikke et like attraktivt reisemål som Europa eller Titan, måner han også hadde
til gode å avlegge en visitt. Skjønt, ennå gjensto det mye arbeid før
bærekraftige, selvstendige kolonier var opprettet på noen av disse
himmellegemene, så Trevor hadde ingen illusjoner om at han noensinne ville
sette sin fot der. De var for øyeblikket forbeholdt de mest avanserte maskinene
menneskearten hadde til rådighet – ubemannede sonder som svømte i det dype
havet under Europas veldige, arrete iskappe; droner som fløy gjennom Titans
tykke atmosfære; satellitter som gikk i bane rundt Ios kvisete overflate, i
ferd med å kartlegge månens stadig skiftende trekk og geologiske særegenheter i
stor detalj.
Trevor trakk seg bort fra det splintrede speilet. Han gikk
og hentet en barberhøvel.
Lenge stirret han på den før han
plasserte bladet mot underarmen.
Han dro.
Systematisk rispet han opp huden
for å føle den vederkvegende smerten, for å få hvile i følelsen av lindring og
mening som blodet brakte med seg, en fornemmelse av noe han alltid hadde vært
fattig på – kontakt med det guddommeliges apparisjoner, kommunion med en høyere
kraft, en allestedsnærværende entitet som omsluttet ham og alt annet som levde
og virket i dette veldige multiverset han var en bitteliten del av. Han så
blodet piple ut, og kjente på
smerten, tok tak i den, dvelte ved den, holdt fast i den i noe som virket som
en evighet. Så tørket han av seg blod med et skittent håndkle, dro ned
jakkeermet og gikk til sengs – rolig, behersket og klar for en langvarig økt
med drømmeløs søvn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
:-)