I en av byene hadde Eena plutselig befunnet seg foran et
menneske hengende opp-ned på et kors. Huden var flådd av, og lå i remser rundt
foten av korset, som var i børstet aluminium. Hendene og føttene var smeltet
fast til metallet. En rekke barn var lagt ut på bakken rundt, ordnet i et
pentagramformet mønster. Hun gråt ved synet. Hvem kunne ha gjort dette? Hvem
var i stand til å gjøre noe sånt?
*
De pansrede
allterrengrobotene stoppet ved de utbrente restene av et skogholt. De gransket omgivelsene
før de slo rot i bakken og gjennomgikk en metamorfose. Metallegeringene og
komposittmaterialet de besto av, skiftet form, ble omdannet til organisk
materie, en stor boks, en 3D-printer lagd av kjøtt, som ganske snart sugde til
seg næringsstoffer fra jorden – råtnende løv, humus og døde insekter – og
omdannet det til menneskelignende DNA, RNA og aminosyrer som ble printet
gjennom nanoskopiske dyser. Komplekse molekyler tok form i en ionisert
næringsvæske, bandt seg sammen til hverandre, dannet celler som i sin tur
dannet matriser av muskelvev, fettvev, bein og innvoller. Solen skinte på
himmelen idet to voksne hominider trådte ut av boksen, nakne og innhyllet i
slim. De blunket med øynene og begynte å snakke med hverandre.
*
Eena betraktet restene av den enorme byen. Et kjølig
vinddrag fikk huden hennes til å nuppe seg mens hun iakttok de veldige ruinene.
Skyskrapere som hadde gått i oppløsning, bregner og palmer som hadde hærtatt
gatene, sprengt seg vei gjennom asfalt og betong. Lav og mose som dekket de
harde overflatene og langsomt åt seg inn i steinete materie. Grønne alger som
levde i små vannpytter, slimete og illeluktende. Lianer og eføy som klatret
oppover veggene, opp på vindusposter, inn gjennom de knuste vinduene til
forslitte kontorbygg som var i ferd med å falle fra hverandre, smuldrende opp
under vekten av tiden selv, en tid som var rastløs, som ikke fant ro med seg
selv, en tid som alltid måtte jage videre, tilsynelatende på jakt etter noe ...
Men hva, akkurat? Hva var det egentlig tiden jaktet på?
Hva var det den lette etter? Hvorfor var den så hvileløs, så utrettelig i sin
søken etter dette enigmatiske, dette dulgte og uvisse? Hva var målet med det
hele? Forenelsen av all bevissthet? Omegapunktet? Et univers omdannet til
selvbevisst computronium, allestedsnærværende og allmektig?
Eena visste ikke svaret der hun
gikk, og hun brydde seg heller ikke nevneverdig, lykkelig som hun var over å
endelig ha funnet et sted med planter og dyr. Tårnfalker og musvåker svevde
mellom skyskraperne, jaktende på mindre byttedyr lenger nede. Mus pilte over
bakken. Rever og rådyr vandret blant de bugnende trærne. En ape klatret i noen
lianer, stirrende ned på henne idet hun nærmet seg. Hun møtte blikket dens,
stirret inn i de glassaktige øynene før hun, uten å tenke seg om, rettet
laserpistolen mot den og trakk av. Apen falt til bakken, død. Hun skjøt en gang
til, for å forsikre seg om at den ikke led unødig.
Den kvelden spiste hun seg mett.
Hun grillet apen over åpen ild inne mellom bygningene. Knusk og tennved hadde
hun funnet mengder av, og laserpistolen var en utmerket lighter. Tilfreds
sovnet hun under en presenning hun spente opp mellom to huskestativer på en
lekeplass. De smuldrende barneskjelettene hun hadde funnet der, gravde hun ned
i jorden like ved. Hun var lykkelig uvitende om at hun ble iakttatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
:-)