”Hmmm ... Se nå. Hvis jeg kutter ham her så løsner kanskje
... hey, hold ham fast! Hold ham fast, da! Sånn ja ... Altså, jeg kan kutte ham
her, for å få løs ... Hehe, se på skoene hans, da! Se så billige! Faen, ta noen
bilder og last dem opp til Instagram. Legg dem på bloggen og YouTube. Og Face.”
Hugo fører
skalpellen langsomt mot Olavs øyeeple. Olav gråter stille, forvisset om at
ingen kan høre ham, overbevist om det nytteløse ved å skrike mer. Han har allerede
skreket seg tom, tømt seg for energi, tømt seg for håpet om å bli reddet. Hugo,
Lena og Ronny står bøyd over ham, smilende. Lena og Ronny holder ham fast. Olav
klarer ikke sprelle – kneskålene hans er knust, føttene er kappet av ham. Flere
ganger har han mistet bevisstheten; hver gang har de slått liv i ham igjen. De
bestreber seg på å la ham oppleve
smerten, vil forsikre seg om at han føler
alt sammen.
Hugo
stikker skalpellen inn i Olavs øyekrok. Instinktivt forsøker Olav å lukke øyet,
men det øvre øyelokket kuttes opp. Blod pipler ut. Smerten er uutholdelig. Som
et papirkutt ganger tusen. Så kjører Hugo skalpellen inn i selve øyeeplet, slik
at det punkteres. Væske renner ut. Olav svimer av, men Lena sparker liv i ham.
”Våkne,
lille faen!” skriker Lena. ”Du skal ikkje søva bort sumarnatta!”
Olav gråter
forpint.
”Hvorfor
gjør dere dette mot meg?” hulker han.
”Verden er
smerte,” messer Lena. ”Livet er kaos, fiendtlighet og mord.”
”Chaos,
hostility, murder,” messer Ronny og Hugo i kor, om igjen og om igjen.
Lena tar
frem mobilen sin – en Samsung Galaxy S4
– og begynner å filme den videre seansen. Hun smiler mens Hugo skjærer av Olav
leppene. Hun gliser bredt idet Ronny drar ut fortennene hans med en rørtang.
”Ingen bryr
seg om deg, Olav.” Lena stirrer på ham. ”Foreldrene dine hater deg like mye som
vi gjør. Du er verdiløs. Du er en taper.”
”Universet
bryr seg ikke,” sier Hugo. ”Kosmos er likegyldig, blindt, mørkt og kaldt. Alt
er meningsløst. Å kjempe imot oss er meningsløst. Vi er representanter for Gud,
Satan og universet selv. Vi gestalter den naturlige seleksjonen. Vi er
allmektige. Du er ingenting. Et null.
En ubetydelig fotnote i livets bok.”
Hugo
skjærer av et øre mens de andre holder Olav fast.
Bak seg hører de skritt. De snur seg. Det er en voksen. De
drar kjensel på henne.
”Hei,
lærer,” sier Lena. ”Vi holder bare på å leke.”
Frøken
Andersen nikker anerkjennende. ”Det er viktig å leke.” Hun smiler og stiller
seg et par meter unna dem, observerende seansen. ”Gi meg kniven, Hugo. Jeg skal
vise dere hvordan det gjøres.”
Hugo rekker
henne kniven og trekker seg unna.
Frøken
Andersen bøyer seg over Olav mens Lena og Ronny holder ham fast.
”Se her,
Hugo, du må holde kniven sånn. Også
må du snitte på denne måten. Du
gjorde det jo helt feil. Du må løsne øyeeplet hans slik. Også må du liksom ... grave
det ut på denne måten her. Man må sørge for å få med seg selve synsnerven også,
slik at eventuelle leger ikke kan rekonstruere synssansen hans en gang i
fremtiden. Hmmm ... Skal vi se ... Der ja! Der kom det! Nå må vi bare ignorere
den forferdelige skrikingen hans mens vi leter etter andre organer å fjerne
...”
Det ringer inn. Fra skolegården, gjennom skogholtet, kommer
en dresskledd, middelaldrende mann gående. Frøken Andersen snur seg mot ham.
”Rektor
Olsen? Du? Her? To what do I owe this exquisite
pleasure, so to speak, if you pardon my french?”
“Jeg skulle bare se hvordan
det går,” sier rektor Olsen, og stopper i lysningen. Bak ham kommer et kobbel
lærere, kokker og servitører, noen bærende bord og stoler, andre bærende
gryter, tallerkener, kniver, gafler og annet bestikk og husgeråd. Det kommer
kelnere med eksklusive vinflasker, kjøkkensjefer med hvite kokkeluer,
kjøkkenassistenter med assortert tilbehør. Og det kommer sangere og
skuespillere, dresset opp til fest. Alle flokker seg rundt Olav, hvis
bevisstløse kropp er i ferd med å falle fra hverandre, revnende i
sammenføyningene. Opptil flere personer veksler på å partere ham. Han deles i
tynne skiver og små biter som anrettes direkte på tallerkener eller puttes i
gryter og stekepanner for å utsettes for varmebehandling sammen med olje, grønnsaker,
rødvin, buljong og diverse halvfabrikata. Rektor Olsen bivåner det hele, ser
til at alt går riktig for seg mens assistenter dekker et langbord. Det gjøres
opp ild. Forretter og dessert tilberedes av noen, mens andre – kledd i
lederhosen, nettingstrømper, flosshatt og bowlerhatt – begynner å danse
vaudeville-aktig i lysningen, hoppende arm i arm mens de svinger spaserstokker.
De sparker, snart med det ene beinet, snart med det andre, hele tiden syngende
på en kabaret-aktig vise om Det Ondes Problem, universets natur og menneskets
iboende ondskap. Rektoren og flere lærere klapper takten.
”For et
nydelig varieté-nummer!” sier rektor Olsen, og tygger på en bit av Olavs
halvstekte hjerne, nippende til et glass breddfullt av guttens ennå kroppsvarme
blod. ”Hmmm ... Er dette Fairtrade, mon tro?” Han snur seg mot frøken Andersen.
”Vet du om dette er Fairtrade, frøken Andersen? Er det kortreist mat?
Økologisk?”
Frøken
Andersen rister avkreftende på hodet, hvorpå rektoren straks spytter ut det han
hadde i munnen.
”Pføy!”
utbryter han. ”Fysj og fy! Jeg spiser bare kortreist mat og mat som er produsert
i henhold til strenge ernæringsmessige kvalitetskriterier, samtidig som bondens
rettigheter ivaretas på en måte som er verdig, respektfull, tolerant, økologisk,
bærekraftig og skånsom overfor naturen. Kjøttproduksjon skal skje på en human
måte som ivaretar dyrets følelse av verdighet, integritet og selvrespekt. Dyret
skal ikke bare være et middel, men et mål
i seg selv.”
”Fred være
med dere, ærede venner!” hører de brått bak seg. Alle snur seg.
En mann
kledd i messehagel kommer gående ærbødig mot dem. Han gjør korsets tegn.
”Pastor
Halvorsen!” utbryter rektoren smilende.
”Guds åsyn
lyse over deg, rektor Olsen.” Presten legger en hånd på rektorens skulder og
velsigner ham. Så kneler han ved restene av Olav, griper et ribbein og en bit
skinke, og begynner å gnage i seg det rå kjøttet mens han nipper til et glass Domaine Leflaive Montrachet Grand Cru.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
:-)