Jeg ser ansiktet hennes i tusmørket. Omrisset er så vakkert. Hun puster rolig. Øynene er lukket. Det lange håret er drapert over puten, og i mørket ser man ikke hvor blondt og glinsende det er. Kjærlig stryker jeg henne på kinnet, påpasselig med ikke å vekke henne. Jeg masserer skulderen hennes og kysser henne på kinnet.
”Jeg elsker deg,” hvisker jeg inn i øret hennes og blåser henne forsiktig på øreflippen.
”Mhmm,” mumler hun, uten å åpne øynene.
Jeg kjærtegner bulen på magen hennes, lar hånden hvile over navlen, og synes nesten, men bare nesten, å fornemme at det sparker der inne. En svak bevegelse, omtrent helt umerkelig. Kanskje det bare var innbilning. Eller ...? I noen sekunder lar jeg kinnet hvile mot magen hennes. Smilende kjenner jeg på den intense varmen. Ennå sover hun.
Jeg tenker på sommeren. Ferien, pikniken i blomsterenga, hvitveisene, hestehovene, sødmen fra honningen vi utvant fra bikubene på farfars gård. Å, det var så vakkert! De deilige minnene får meg til å smile. Fuglenes kvitring. Den bortkomne rådyrkalven vi fant i skogholtet. Hammeren. Sagen. Den elektriske drillen. Skrikene. Den tyktflytende, røde væsken som strømmet fritt fra åpninger i en døende kropp. Hvordan vi gjentatte ganger elsket i det høye gresset, blant timotei og hvitkløver som danset så elegant i solgangsbrisen.
Jeg reiser meg fra senga og går bort til vuggen. Der ligger gullet mitt og sover så søtt som aspartam. Herregud så uskyldig hun er! Jeg åpner barskapet og skjenker meg en dram som jeg nipper til mens jeg står og betrakter henne. Hun er tullet inn i et par pledd. På hodet har hun en kyse med hvite blonder. Jeg smiler, skjenker meg et nytt glass og tømmer det mens jeg står og iakttar dette vidunderlige vesle mirakelet jeg har skapt med sperm fra min egen pung. Hvem skulle trodd at jeg kunne være opphav til noe sånt!?
Jeg skyver vuggen fra side til side, varsomt nok til å ikke vekke henne. Så forlater jeg soverommet og går ut i korridoren, åpner kjellerdøra og tar fatt på ferden nedover.
Jeg er påpasselig med å gå så langsomt som mulig ned trappen, for å forlenge lidelsene deres, for å gi dem tid til å virkelig føle på den bunnløse redselen. De skal vite hva som kommer, for de skal kjenne angsten hærta hver eneste sitrende nerve, hver eneste muskeltrevl som står i høyspenn i de angstridde kroppene. Jeg trår hardt og bestemt, for å forsikre meg om at de hører meg.
På vei nedover korridoren, plystrer jeg høyt og muntert. Mens jeg går forbi reoler fulle av terrarier, akvarier, erlenmeyerkolber, reagensrør, driller, hammere, sager, tenger, tvangstrøyer, remmer, kjettinger, nihalede katter og diverse annet utstyr – begynner jeg å synge. I diverse terrarier og bur ser jeg skorpioner, taranteller, skolopendere, vandremaur, mus, rotter som løper på sine tredemøller, slanger som dorskt ligger sammenkveilet – og en rekke andre skapninger jeg har sett meg nødsaget til å gå til innkjøp av gjennom årenes løp.
Jeg nærmer meg den første fengselscellen. Bak gitteret ser jeg henne. Hun sitter der sammenkrøkt, nesten sammenkveilet, i en krok. I fosterstilling i det andre hjørnet, ser jeg datteren hennes. De er unge og vakre. Riktignok tilsmusset av skitt og svette, men like fullt preget av uklanderlig skjønnhet. De er lenket til veggen. Smilende lyser jeg på dem med en Maglite-lommelykt. De lukker øynene, prøver å unngå det sterke lyset, men det er nytteløst, akk så nytteløst.
Jeg griper henne. Med en skalpell begynner jeg å skjære opp vommen hennes. Jeg nyter lyden av de fåfengte skrikene. Magen er åpen nå – ennå er hun ved bevissthet, grepet av en redsel så dyp at den ikke lar seg lodde. Jeg reiser meg og ser blodet velte ut av henne. Det er viktig at hun ikke forblør, så jeg forbinder såret med gasbind og bandasje, påpasselig med å holde henne i live og ved bevissthet, slik at lidelsene hennes kan forlenges så mye som mulig. Så går jeg bort til reolene og finner buret med de magreste rottene, de jeg har sulteforet i flere uker. Jeg holder buret over henne for å forsikre meg om at hun forstår hva som skal skje. Hun hulker sårt, klarer ikke engang mobilisere nok styrke til å skrike.
”Dette er din skjebne,” messer jeg. ”Dette har du gjort deg fortjent til.”
Så åpner jeg buret, griper en rotte etter halen og løfter den ut. Den kaster og vrir på seg, prøver å kjempe seg løs fra grepet mitt, biter og klorer i luften. Men jeg senker den målbevisst ned mot såret hennes, fjerner bandasjen og gasbindet, og presser rotten inn i såret, helt inn i magen. Så plasserer jeg atter bandasje og gasbind over det åpne såret, fester det hele med gaffateip, slår inn noen stifter med stiftepistolen, forsterker med limpistol – og syr til slutt noen lemfeldige sting med grov ulltråd – hele tiden mens rotten skriker og romsterer som et lite barn i magen hennes. Hun kaster på seg, ridd av en smerte og en frykt hinsides enhver menneskelig forestillingsevne. Skrikene hennes er så høye at jeg må ta på meg hørselsvern i tillegg til øreproppene jeg de siste minuttene har hatt i ørene. Jeg smiler mens jeg betrakter henne, skuffet over at jeg ikke føler en enda dypere glede, en mer autentisk ekstase. Først idet rotten klarer å få en klo stukket gjennom huden, setter jeg i å le. Godmodig og hjertelig blir jeg stående og humre mens jeg ser gnageren kjempe seg ut av sitt menneskelige fengsel. Det tar forbausende kort tid før den første foten er ute. Så den andre. Og før jeg vet ordet av det har hele dyret, innsmurt i blod og gørr, revet seg ut av kroppen, som ennå, takk og lov, er ved full bevissthet, hysterisk skrikende og gråtende. Rotta løper over gulvet og søker tilflukt i et hjørne. Jeg bøyer meg over Silje og forbinder såret på nytt, mens jeg plystrer og nynner på en munter melodi, lettet over at jeg ennå er i stand til å føle glede ved disse aktivitetene jeg trodde jeg var blitt for blasert til å finne tilfredsstillende.
Jeg dynker henne med konsentrert salpetersyre, ser hvordan syren etser seg gjennom huden og bindevevet, hvordan den spiser seg gjennom musklene, tilogmed gjennom knoklene. Jeg sparker til henne for å unngå at hun besvimer av smerten. Hun klarer ikke engang å skrike lenger, hun mangler styrke til det.
Og mens jeg ser denne lidelsen jeg påfører henne, mens jeg hører tryglingen om nåde, og hennes spede, tafatte forsøk på å be om å slippe fri – så tenker jeg på hvor kraftig jeg nyter dette, hvor sterk min egen nytelse faktisk er, hvor uhyggelig deilig det er å føle på denne gleden jeg har av å helle maursyre på hodet hennes, av å trekke ut neglene hennes, av å skjære ut øynene. Jeg hører henne bønnfalle meg, ser henne forsøke å folde hendene til bønn til sin gud. Dette patetiske kvinnemennesket hører jeg og ser jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
:-)