4
Ghevon Galahan vandret gjennom en av storbyens forsteder.
Det som en gang hadde vært et suburbant nabolag, var nå en masse smuldrende,
delvis pulveriserte stakittgjerder, nedbrente hus og oppsprukkede veier hvor
vegetasjonen var i ferd med å trenge seg opp. Naturen gjenvant kontrollen,
observerte Ghevon der han gikk, med sikringen på plasmapistolen slått av. På
tvers over ryggen, festet til et bandolær, hadde han en halvautomatisk
Gauss-rifle med lyddemper og bananmagasin. Han var blitt lastet ned fra datasfæren
og printet ut i et laboratorium, i likhet med de fleste soldatene fra hans kull
ved West Point. I barndommen hadde han hørt snakk om hvordan menneskene
angivelig levde i det tyvende århundre, hvordan de hadde levd i stabile
relasjoner, giftet seg og unnfanget barn på gamlemåten – lik dyr. Sykt, tenkte Ghevon, og grøsset ved det
mentale bildet av en kvinne som presset et hode ut mellom lårene. Ved inngangen
til det 21. århundret var det tydelig at stabile par-relasjoner ble sjeldnere
og sjeldnere. Diverse nettsamfunn – det som etterhvert ble hetende sosiale medier – var nær ved å
umuliggjøre langvarige seksuelle forhold mellom to parter, siden utroskap løp
løpsk, takket være den digitale tilgjengeligheten til nye potensielle
sexpartnere. Gresset var som regel grønnere på den andre siden av gjerdet, folk
falt for fristelsen, skilsmissetallene skjøt i været og ekteskap som
institusjon ble gradvis forlatt, i likhet med tradisjonell unnfangelse. I
stedet benyttet man seg av surrogati og kunstig befruktning. I starten av
2030-årene kom de første 3D-printerne som kunne brukes til printing av
menneskefostre, og knapt femten år senere inntraff Singulariteten, da det ble
klart at maskinene var mektigere enn menneskene – og at de ikke var særlig interessert
i å opprettholde den videre eksistensen til biologiske organismer med
sentralnervesystem.
Ghevon søkte ly i en frodig hage, hvor eik og lønn sto side
om side med ormetelg, kjerringrokk og revebjeller. Han la seg under en veldig
trekrone, skuende opp mot løvverket som skalv i den milde brisen. Løv kom
fallende ned mot ham, dansende i vinden, og han følte seg lykkelig ved synet,
glad for at maskinene ennå hadde til gode å utslette alt liv. Planter, bakterier og virus fantes fortsatt i hopetall,
sammen med enkelte dyr. Men mennesker
...? Han hadde ikke sett et eneste levende eksemplar de siste månedene. I mange
uker hadde han vandret hvileløst omkring i utbrente byer og sammenraste
forsteder hvor maskinenes utrenskning hadde vært nesten total. Han hadde sett
de mest horrible scener – korsfestede skjeletter, forkullede barnelik, rituelt
massakrerte menneskemengder ... Og alt hadde festet seg til hjernebarken hans,
brent seg fast i nevroner og synapser, satt seg som varige elektrokjemiske spor
i plastiske nevroanatomiske strukturer. Men ennå hadde han til gode å se et
annet levende menneske ...
Han sukket tungt, usikker på hva
morgendagen ville bringe.
*
Brått våknet Ghevon, svettende og varm. Han hadde drømt om Henne igjen. Celeste XR-3™, en gynoide fra fortiden hans. Den veldreide kroppen
hennes hadde kanskje ikke bestått av annet enn silikon, silisium, plast og
diverse komposittmaterialer, men hun hadde likefullt vært et fabelaktig stykke
kropp med en matchende sjel. Tidlige Celeste-modeller, både andro- og gynoider,
var blitt masseprodusert av Cygrex Inc.,
men XR-3 var eksklusiv, ja direkte unik, en prototyp som viste seg å være for
dyr til å komme i serieproduksjon, all den tid den – eller hun – besto av eksperimentelle kompositter og kubiske
kvantecomputere som aldri var blitt testet i humanoide roboter før. Så vidt
Ghevon visste hadde det kun eksistert ett eksemplar av henne, og hun hadde vært
hans ... om enn bare for en kort
periode.
Men for en periode det hadde vært! For en
intens tid! Så ildfull og forrykende! En berg-og-dal-bane av følelser, en
feiring av livet selv. Han hadde vært utstasjonert som vakt ved
forskningslaboratoriet hvor hun ble utviklet. Hver dag hadde han fascinert
stått og sett på tilblivelsen hennes – installasjonen av kretskort,
nedkjølingen av kvantecomputere, de komposittbaserte leddene og den bronsebrune
silikonhuden som fikk omslutte det hele før en tynn hinne av hudceller ble
sprayet på henne. Ghevon hadde stått utenfor rommet hvor hun ble til,
smugkikkende på henne, oppslukt av den betagende skapelsesprosessen.
Så, en natt, dypt og inderlig
forelsket, besatt av følelser han aldri hadde kjent før, hadde han skutt seg
gjennom glasset, slaktet en mengde forskere og vakter, aktivert Celeste og tatt
henne med seg. Sammen hadde de lagt på sprang, stjålet et antigrav-rotocopter
og fløyet langt bort fra sivilisasjonen for å elske på et bjørneskinn i en
dunkel hule. De hadde levd som villmenn i noen uker, mens bombene begynte å
falle i verden rundt. Antimateriebombene annihilerte flere av megabyene – uten
at de fikk høre om det. På dette tidspunktet hadde maskinene allerede gjort
datasfæren utilgjengelig for mennesker, kyborger og androider. Dessuten hadde
ikke Celeste fått installert noen router ennå – hun hadde vært offline hele
tiden.
De var koblet av, ute i
ødemarken.
Etter hvert begynte de å vandre.
De kom over en gruppe
survivalister og rednecks som ville la sin vilje skje med Celeste. Ghevon
likviderte dem enkelt med sine overlegne våpen. De slo seg sammen med noen New
Agere som bodde i resirkulerbare øko-hus i en spirituell landsby hvor det ble
dyrket bærekraftig, kortreist øko-mat. Der levde de noen dager, men kom i
klammeri med den karismatiske landsbyhøvdingen, en mann som også forelsket seg
i Celeste og ville ha henne for seg selv. Ghevon endte opp med å plaffe ned
alle sammen med Gauss-rifle, noe som gjorde Celeste opprørt og ansporet henne
til å forlate ham. Hun forsvant i nattens mulm og mørke. Siden hadde han aldri
sett henne.
5
Trevor Duller stirret på Eena. Hun vasket seg i et tjern og
var fortsatt ikke oppmerksom på at hun ble iakttatt. Hun gned inn huden med
aloeblader, masserte det nakne kjønnet, kjærtegnet de nakne brystene. Trevor
hadde en massiv reisning, men bevarte fatningen. Jeg må styre meg, tenkte han, og tilbakekalte trangen til å ta seg
en runk der han sto, i et vindu et stykke over henne. Eena vadet ut i vannet.
Det rakte henne til livet nå. Midjen hennes var solbrun og smal. Trevor lengtet
etter å holde rundt den, få henne til å krumme ryggen, presse seg inn i henne
bakfra, ta henne hardt og lenge. Han ante ikke hvorfor han bare sto der. Burde
han ikke gått ned til henne? Introdusert seg? Hun måtte da være minst like
ensom og redd som ham selv? Likevel sto han der. Passiv. Avventende. Engstelig
for å trå feil. Det måtte ha sammenheng, konkluderte han, med den
post-traumatiske stresslidelsen han hadde pådratt seg etter å ha vært i nærkamp
med kinesiske droner i asteroidebeltet. Han trakk seg tilbake fra vinduet og
ble stående og tenke på fortiden, på alt han hadde hørt om starten av det 21.
århundre.
I 2010-årene hadde verden vært
herjet av økonomiske kriser. Sentralbanker begynte å kjøpe opp store mengder
gull for å sikre seg mot en forestående global kollaps initiert av bankstere
som spilte et høyt spill, med verdensøkonomien som innsats. Mange hadde trodd
at Ben Bernanke samt aktører i IMF og Verdensbanken trakk i trådene, mens
sannheten var at Goldman Sachs, med Lloyd Blankfein i spissen, var den
mektigste aktøren. Goldman fikk innsatt sine bankstere i sentrale stillinger i
Europa. Mario Monti og Mario Draghi var begge forhenværende Goldman-ansatte som
fikk viktige posisjoner. De hadde makt til å ødelegge kontinentet, og de benyttet
seg grådig av makten, alt for egen vinnings skyld. Bankstere i JP Morgan Chase
og diverse andre store investeringsbanker og forsikringsselskaper, hadde også
politikerne i sine lommer, og kunne dermed hente ut milliardgevinster uten
risiko for tap, siden de var verneverdige, definert som too big to fail og too big to
jail. Dermed var det alltid skattebetalerne som måtte ta regningen når
storbankenes udugelighet og grådighet drev dem til randen av konkurs. De ble
alltid reddet i siste liten – fremtidens barn skulle ta regningen, fremtidens
arbeidere skulle jobbe hardt, skulle trellbindes for å finansiere elitens
tøylesløse uansvarlighet og overforbruk. Man tok naturligvis også med i
regnestykket at verden ble mer og mer automatisert, at industrien ble mer og
mer dominert av maskiner, som overflødiggjorde menneskelige arbeidstagere. Også
kreative yrker – tidligere et domene forbeholdt mennesker – ble utover i
2010-årene gradvis mer dominert av roboter. Og fremtidens økende automasjon var
diskontert i aksjekursene, innbakt i regnestykket. Man tok Singulariteten på
forskudd – uten å tenke over de dypere implikasjonene av en slik disruptive event, en slik
verdensomkalfatrende, subversiv begivenhet. Post-scarcity-samfunnet
var i ferd med å bli en realitet mot slutten av 2010-årene – man lastet ikke
bare gratis ned TV-serier, filmer, spill og musikk; også fysiske objekter ble
nå rutinemessig nedlastet. Tidlig i 2020-årene ble det vanlig å laste ned biff,
kyllingfilet og annet kjøtt. Man lastet ned grønnsaker og databrikker,
mobiltelefoner og proteser, traktorer og båter, hjerter og nyrer. I 2029 kunne
man laste ned en kopi av sin egen hjerne, og i 2033 ble det for første gang
mulig å laste ned et komplett, levende menneskebarn som, forutsatt at det fikk
riktig næring og omsorg, kunne utvikle seg til en mer intelligent klon av en
selv.
Regjeringer
verden over brøt sammen under vekten av den digitale informasjons- og
produksjonsrevolusjonen. Alle hadde 3D-printere hjemme, alle kunne skrive ut
hva det skulle være. Tradisjonelle fabrikker ble overflødige – hvermannsen
kunne nå enkelt laste ned sitt eget fottøy og andre klesplagg – men også kopier
av 3D-printere og kopier av en selv og ens egne familiemedlemmer. Industriell
produksjon ble nedlagt over en lav sko, vanlige hus og leiligheter ble
konvertert til automatiserte produksjonsfasiliteter hvor beboerne, menneskene –
i den grad de fortsatt kunne betegnes som det
– nærmest kontinuerlig lå nedsenket i livgivende næringsvæsker, i hvilke de
trådløst var koblet opp mot datasfæren, det som tidligere hadde hett
verdensveven. Der tilbrakte de dagene i tallrike virtuelle verdener som
tilsynelatende var mer virkelige enn virkeligheten selv – mens oligarkene,
plutokratene og de digre multinasjonale konglomeratene var opptatt med å
utvinne sjeldne mineraler i asteroidebeltet, krangle om råderetten over Mars,
krige om svinnende jordiske ressurser – og kartlegge fjerntliggende solsystemer
for å fastslå hvorvidt det var verdener som kunne koloniseres der.
Nasjonalstatene var nesten borte, nesten utvisket, nå eksisterende i navnet mer
enn i gavnet. De virkelig store businessaktørene var produsentene av
3D-printere og våpensystemer for avanserte og store til å printes ut i vanlige
hjem. Banker og mektige regjeringer tilhørte fortiden, de var lykkeligvis
overflødiggjort, forvist til historiens skraphaug.
Men maskinene ... maskinene hadde en plan ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
:-)