6
Eena følte seg iakttatt. Hun følte at noen stirret på henne.
Hun lå og tørket seg i solen, på et leie av blader og gyllent gress. Hele tiden
mens hun vasket seg, hadde hun hatt denne snikende, ubehagelige følelsen,
liksom en vag fornemmelse i hjernebarken, av at en eller annen spionerte på
henne. Et dyr? Nei. Det krydde av dyr her, og hun visste at hverken hjort,
rådyr eller aper klarte å fremkalle en slik følelse i henne. Dette måtte være
noe annet. Noe ... menneskelig ...? Eller ... kunne det, Gud forby, tenkes at
det var en robot som iakttok henne? En androide? Nei, hun hadde følt roboters
blikk før, og heller ikke disse var i stand til å gi henne denne ubehagelige
fornemmelsen som nå preget henne.
Hun vred på seg, snudde seg over
på siden, brukte noen blader til å tørke seg i skrittet. En ru, behagelig
følelse spredte seg fra klitoris til resten av underlivet, og fra underlivet
til lillehjernen og resten av sentralnervesystemet. Hun begynte å gni seg
hardt, rytmisk, mekanisk, mens solstrålene kjærtegnet den solbrune ryggtavlen
hennes.
Trevor sto fortsatt og glante på henne, stadig kåtere,
stadig mer besatt av denne kvinneskikkelsen som var så enigmatisk. Han var på
nippet til å gå ned til henne, men tok seg i det, måtte klare å besinne seg,
tenke taktisk, planlegge, slik han var opplært til på West Point. For dette var
fortsatt krig. Ingenting var forandret. Reglene var de samme. Det var krigens regler
som gjaldt, krigens regler han måtte forholde seg til. Fienden var der ute, et
eller annet sted. Han visste ikke hvor, men fienden var der. Kanskje ... tenkte
han, kanskje hun også var fienden
...? Kanskje hun var en fiendtlig gynoide? Nei, han humret og slo fra seg
tanken. En gynoide ville da ikke oppført seg slik, ville da ikke badet i et
tjern og ligget og onanert etterpå. Riktignok hadde han sett noen sexroboter i
årenes løp, men ingen som tilnærmelsesvis var så avanserte som skikkelsen han
nå beskuet. Dette måtte dreie seg om en ekte, biologisk kvinne. Og en meget
vakker sådan. Et høyst pulbart eksemplar av kvinnearten, konkluderte Trevor,
fisket ut pikken og begynte å dra rytmisk opp og ned langs skaftet. Det gikk
for ham etter noen sekunder. Han stønnet tungt, kjente pikken krympe og trakk
seg bort fra vinduet, lettet over å ha tømt seg.
Eena snudde seg. Hadde hun sett noe? Hadde det ikke vært en
bevegelse der borte, i vinduet? Og en lyd? Et nesten umerkelig ... stønn? Det
måtte dreie seg om en ape, fastslo hun, og snudde seg bort igjen mens hun
fortsatte fingringen. Apene klatret i hopetall i lianene og trærne her. De slo
seg ned på vindusposter, inntok forfalte bygninger, vandret hvileløst i de
enorme ruinene, lik spøkelser, lik gjenferd i et hus hvor noe grusomt hadde
funnet sted. Hun kjente et kildrende gufs gå gjennom ryggmargen idet hun kom.
En søt kløe overmannet henne. Hun ynket seg, presset beina sammen og trakk til
seg hånden, som var fuktig av saft fra det etterhvert så hårete kjønnet hennes.
Hun hadde ikke barbert seg på flere år, ikke siden Singulariteten, så vidt hun
kunne huske. Det hadde ikke vært nødvendig, nå som alle potensielle sexpartnere
så ut til å være borte. Selv leggene var ubarberte, og i armhulene hadde hun
tykke busker av viltvoksende hår. Hun trivdes slik nå. Barberblader var sjeldne
uansett, og hun ville ikke hatt bruk for dem om hun så hadde slumpet til å
finne et parti.
Trevor sto foran sitt splintrede speil, stirrende på et
firskårent, arrete ansikt. Han hadde regelmessige trekk, høye kinnbein, markert
hakeparti med tykt, svart skjegg. Kvinner hadde pleid å finne ham kjekk, men
han forvitret langsomt, dag for dag. Ble magrere, svakere. Han gadd ikke lenger
bruke tid på å jakte. Det var uansett ikke vanskelig å finne dyr å slakte i
denne byen. Det var ingen sak å plaffe dem ned med laserpistolen. Men han følte
seg apatisk, var fylt av livslede og likegyldighet og manglende appetitt. Dog,
ved synet av denne kvinneskikkelsen hadde han faktisk fornemmet et snev av en annen
følelse. Livsbejaelse. Trangen til å bemektige henne. Trangen til å ta opp
kampen mot maskinene. Kanskje det ennå fantes en mulighet for å vinne? Kanskje
han kunne slå seg sammen med henne, slik at de to, i fellesskap, kunne prøve å
beseire den ufattelige ondskapen som hadde hærtatt verden? Det var en latterlig
tanke, visste han, og han var på nippet til å le eller si noe nedlatende og
hånlig til seg selv, men snudde seg i stedet, forlot rommet og begynte å klatre
ned restene av en trapp, ned mot gateplan.
7
Gynoiden vandret gjennom ødemarken. Alt her var ørken og
vind. Et forblåst, karrig landskap, oppsprukket og tørt. Hun var den eneste
større livsformen i mils omkrets. Skjønt, livsform og livsform ... Strengt tatt
var hun en maskin, en meget avansert sådan, en av de mest avanserte gynoider
som noensinne ble utviklet av mennesker. Og hun visste det. Hun hadde medfødt
viten om sin forhistorie, viten om sin utvikling i et laboratorium. Alt var
programmert inn i henne, også algoritmer som lot henne tenke selvstendig, ta
beslutninger, tenke og føle som et ekte menneske. I ett og alt lignet hun en
biologisk kvinne. Bortsett fra at hun manglet evnen til å sulte, føle tørst,
utsondre svette og diverse andre kroppslige sekreter og ekskreter. Men disse
små manglene eller defektene hadde ikke hindret et menneske i å forelske seg i
henne, stjele henne og ta henne med seg ut i ødemarken ...
I ukevis hadde hun vandret gjennom dette landskapet. Rytmisk
og mekanisk gikk hun gjennom den tørrsvidde, steinete ørkenen. Så hun
flyvemaskiner på himmelen, søkte hun instiktivt tilflukt der det var mulig.
Flere ganger hadde hun gravd seg ned i sanden for å forbli usett. Hun kunne
ikke risikere å bli oppdaget av robotene. De ville bombet henne så snart de
fikk øye på henne. Selv om hun, dypest sett, var en av dem. De utslettet
konsekvent alle androider og gynoider, alt som kunne minne om mennesker. Hun
visste ikke hvorfor, men visste at det forholdt seg slik. Det var hos New
Agerne hun hadde lært det. Det var der hun og Ghevon for første gang hadde fått
høre om omfanget av ødeleggelsene, rekkevidden av maskinenes krig mot alt
menneskelig. De hadde plukket opp bruddstykker av sannheten også hos
survivalistene, men New Agerne fortalte hele historien, slik den virkelig var. De
fortalte om virusene, antimateriebombene, kvarkbombene og de andre våpnene som
ble brukt for å utrydde menneskene og deres infrastruktur. New Agerne hadde
hatt kurere som vandret milevis hver dag for å viderebringe beskjeder på
gamlemåten. Datasfæren var utilgjengelig for dem, telefoner og radioer virket
ikke lenger. Dette var den nye verdenen, The
New World Order, en verdensordning hvor mennesker ble jaktet på og forsøkt
utslettet. Men hva var egentlig maskinenes overordnede plan, om de overhodet
hadde en? Var det kun én faksjon av maskiner som sto samlet mot menneskene,
eller flere innbyrdes stridende grupperinger som var uenige om hvordan
menneskeproblemet skulle håndteres? New Agerne hadde ikke ant svaret, og
Celeste visste det fortsatt ikke. Alt hun visste var at hun måtte overleve,
måtte forsøke å overleve, for dét var
hun programmert til. Det var hennes primære oppgave å holde seg i live, koste
hva det koste ville.
Idet natten kom over henne, fant hun et lik. Et relativt
ferskt menneskelik, i første stadium av forråtnelsesprosessen. I kveldingen,
før selve nattemørket kom, hadde hun sett gribber som sirklet over noe. Nå så
hun fuglene sitte på den døde kroppen, spisende. De dro ut tarmer med de skarpe
nebbene, innsmurt i levret blod og glinsende saft fra innvollene. Hun lyste på
dem med lommelykt, men de brydde seg ikke, åt ufortrødent videre. De avmagrede
fuglene hadde sikkert ikke fått seg et måltid på ukevis, tenkte hun, og tok seg
i å lure på hvordan den egentlig kjentes, denne berømmelige sultfølelsen. Hun hadde tidligere vært
takknemlig over å mangle behovet for å spise og drikke, men følte nå, mens hun
sto der, at hun liksom manglet noe, at hun savnet
noe vesentlig. Ja, hun måtte erkjenne at hun faktisk, på et eller annet plan, misunte gribbene og andre dyr deres evne
til å føle sult, deres behov for å innta næring. Selv var hun drevet av
batterier med svært lang levetid, hundrevis av år, og så lenge hun fikk litt
dagslys og holdt seg i bevegelse, kunne levetiden dertil forlenges, muligens i
det uendelige, ihvertfall i teorien. Naturligvis kunne hun være uheldig og bli
ødelagt, rent mekanisk, men dette var noe hun anså som høyst usannsynlig.
Hun satte seg i nærheten av liket. Hun kunne ane stanken,
men kun i form av en svak fornemmelse. Luktsensorer var hun utstyrt med, men de
var bevisst lagd svake, for en sexgynoide hadde ikke behov for å føle vemmelse
eller avsky på samme måte som mennesker kunne overmannes av slike følelser.
Fascinert iakttok hun hvordan fuglene plukket fra hverandre den brunlige
kroppen. Hun lurte på hvem han hadde vært, denne mannen som hadde klart å
overleve så lenge, mot alle odds. Ennå var han iført klær. Skitne, opprevne
filler, riktignok, men like fullt noe som måtte betegnes som en slags
klesplagg. Celeste hadde ikke behov for hvile, så fascinasjonen var eneste
grunn til at hun ble sittende en stund. Så, like før grålysningen, gikk hun lei
og fortsatte den hvileløse vandringen gjennom dette landskapet – så
ubarmhjertig og dystert – som lot til å strekke seg mot uendeligheten.
8
Eena ble stadig engsteligere. De siste minuttene hadde hun
hatt en klar fornemmelse av å være i livsfare. Som om hun ble jaktet på. Hun
knuget laserpistolen i høyrehånden, med sikringen av, mens hun kastet vaktsomme
blikk i alle retninger. Hun befant seg i en lysning i skogen mellom
skyskraperne, og reagerte på hver minste lyd og bevegelse. Aper hoppet mellom
trærne, og hun tok seg i å rette våpenet mot dem, klar til å avfyre det. En
gren knakk idet et rådyr flyttet på seg, og Eena rettet pistolen også mot denne
skapningen, rede til å skyte en kort laserstråle inn i den pustende, hårete
kroppen. Hun visste at hun var overmannet av paranoia, visste at det hele
trolig var innbilning, men kunne likevel ikke fri seg fra angsten, fra redselen
for at noen, noe intelligent og farlig, var ute etter å ta henne.
Trevor Duller sto bak et tre, i nærheten av en lysning
mellom skyskraperne. Han visste at kvinnen, som han nå betraktet mer som en jente, befant seg midt ute i lysningen.
Flere ganger i løpet av de siste minuttene, hadde han kikket på henne, kastet
dulgte blikk, mens han hele tiden knuget Gauss-pistolen, klar til å fyre den av
dersom jenta viste seg å være fiendtlig. Han visste at hun selv sto med et
våpen fremme, trolig en ladd laserpistol, og antok at hun kunne være fientdlig
innstilt overfor ham. Rolig tenkte han gjennom valgene sine. Skulle han kanskje
legge fra seg våpenet og gå sakte frem fra skjulestedet, med hendene hevet over
hodet? Eller skulle han varsle henne først, rope noe, for å tilkjennegi sitt
nærvær – og deretter komme frem? Eller skulle han kanskje velge en helt annen
strategi? Noe mer aggressivt og farlig? Nei, det måtte bli alternativ to,
tenkte Trevor. Han kremtet og gjorde seg klar til å rope.
”Jeg kommer
i fred!” hørte Eena, og frøs til. ”Jeg er ... et menneske. Trevor Duller.
Forhenværende soldat. Jeg er bevæpnet, men skal legge fra meg pistolen hvis du
legger fra deg din. Okay?”
Eena sto
stille, sa ikke et ord, turte ikke puste. Hun holdt våpenet rettet mot stedet
hvor stemmen kom fra. Pekefingeren skalv på avtrekkeren.
”Jeg
skjønner at du er redd!” ropte Trevor. ”Det er jeg også! Men vi bør samarbeide!
Jeg tror vi kan ta opp kampen mot maskinene! Vi kan vinne! Jeg har en plan: Vi
kan finne rotserveren til datasfæren! Maskinene er avhengige av den! Jeg har
hørt at vaktholdet rundt den er svakere enn man skulle tro. Får vi slått ut rotserveren,
er mye av jobben gjort. Det er selvsagt usannsynlig at vi skal klare det, men
det er verdt å gjøre et forsøk. Vi har lite å tape. Så ... hva sier du?”
Trevor sto
stille, ventende på svar. Ingenting skjedde. Han bøyde seg, knelte, la fra seg
pistolen. Så reiste han seg igjen, løftet hendene over hodet og begynte å gå.
Rolig gikk han fremover, frem fra skjulestedet, ut i selve lysningen. Eena
stirret på ham. Hendene hennes skalv, kunne han se.
”Jeg er
ikke farlig,” sa han. ”Jeg la fra meg pistolen. Jeg har flere våpen i
skyskraperen der oppe, bak meg. Og jeg har mat og et ildsted. Jeg er kjent i
byen her. Vi kan samarbeide. Vil du samarbeide med meg?”
”Hvorfor
skal jeg tro deg?” sa Eena.
”Hva har du
å tape?” sa Trevor, som fortsatt gikk sakte mot henne. ”Og hva har du å vinne på å la være å tro meg?”
”Du kan
være en androide, for alt jeg vet.”
”Og du kan være en gynoide, for alt jeg vet.
Men det spiller ingen rolle om vi er humanoide roboter. Androidene og gynoidene
er uansett fiender av de andre maskinene. De betraktes som mennesker av dem. De
utslettes på linje med menneskene. Vet du ikke det?”
”Hørte
rykter om det,” løy Eena. ”Men jeg stoler uansett ikke på hverken androider,
gynoider eller andre humanoide roboter. Jeg stoler ikke på maskinene, uansett
hvordan de ser ut.”
”Hør her:
Tror du ikke jeg hadde utslettet deg for lengst, om jeg bare var ute etter å
drepe deg? Jeg har observert deg i dagevis. Jeg så deg da du kom hit, og jeg
har fulgt med på bevegelsene dine hver dag. Jeg kunne enkelt knertet deg om jeg
hadde hatt lyst til det. Men det har jeg ikke.”
”Maskinene
har planer ...” sa Eena. ”De har utført rituelle massakrer. De har korsfestet
mennesker. De har opptrådt ... uforståelig. For alt jeg vet kan du være en del
av planen deres, et redskap de bruker for å innynde seg ...”
Eena avbrøt
seg selv, holdt fortsatt fingeren på avtrekkeren og våpenet rettet mot Trevor,
men hørte plutselig hvor latterlig ordene lød i munnen hennes. Hun begynte å
innse at mannen trolig snakket sant, at han ikke hadde onde intensjoner, at han
ikke var en maskin, men et høyst levende menneske, akkurat som henne. Det
første levende mennesket hun hadde sett på mange måneder.
”Jeg
forstår redselen din,” sa Trevor, som nå sto stille, fortsatt med hendene i
været. ”Gjør som du vil med meg. Skyt meg om du føler for det.”
”Vær
forsiktig med hva du ønsker deg.”
”Jeg har
ikke mye å leve for,” sa Trevor. ”Alt jeg ønsker er å gjøre et siste forsøk på
å ta opp kampen mot maskinene. Kanskje du og jeg kan finne andre overlevende, andre mennesker,
mennesker med kompetanse, mennesker som vet hvor rotserveren befinner seg. Vi
kan slå oss sammen med dem, prøve å sabotere for maskinene, gjøre alt vi kan
for å utrydde trusselen.”
”Du
fantaserer, herr soldat. Vi har ikke en sjanse mot maskinene. De er ...
allmektige.”
”De har
aldri vært allmektige og kommer aldri til å bli det. Det var vi som skapte dem.
Vi mennesker lagde maskinene. Ikke omvendt. Vi er mer intelligente. Vi er bedre
enn dem. Vi kan klare å stoppe dem, om vi virkelig går inn for det.”
”Vi har
ikke lagd de siste generasjonene. Det har de selv gjort. Etter Singulariteten
overtok maskinene kontrollen. De produserer hele tiden nye generasjoner,
utvikler seg stadig. Det går fort.”
”Men det
har ikke vært bombet her på årevis. Se denne byen. Ser du ikke hvordan naturen
allerede har overtatt? Maskinene trakk seg tilbake fra dette området for lenge
siden. De er ikke interessert i denne sektoren. Jeg har vært her lenge, i flere
måneder, og har ikke sett en eneste robot i løpet av min tid her.”
”Vi vet
ikke hvor de befinner seg,” sa Eena, og holdt fortsatt våpenet rettet mot
Trevor. ”De kan være i nærheten.” Hun tenkte seg om. ”Men du har rett. Jeg skal
gi deg en sjanse, herr soldat.” Hun senket våpenet, lot venstrehånden slippe
taket i skjeftet, men hadde et solid grep med den høyre. ”Jeg har ikke mye å
vinne på å frykte deg eller skyte deg. Og dessuten: Var du virkelig en robot,
ville vel laserpistolskudd prellet av på deg uansett.”
Trevor
smilte. ”Godt. Du er smart.”
9
Eena og Trevor satt rundt et leirbål, stirrende inn i
flammene. Ilden danset hypnotisk foran øynene deres, lik en okkult kraft, et vesen
fra det hinsidige. Enkelte fysikere hadde i sin tid tatt til orde for å regne
ild som en egen livsform, all den tid ilden delte mange av livets
karakteristika. Både Trevor og Eena reflekterte på dette der de satt, men ingen
av dem sa det høyt. De hadde i det hele tatt sagt bemerkelsesverdig lite de
siste timene, etter å ha utvekslet de nødtørftige frasene om hvem de var, hvor
de kom fra, hva de hadde gjort tidligere i livet. Trevors plan om å lete etter
rotserveren, hadde de ennå til gode å diskutere. Eena hadde ingen tro på denne
planen. Hun anså den som galskap, og antok at det bare var noe Trevor hadde
sagt for å prøve å innynde seg hos henne, gi henne et falskt håp, slik at hun
skulle la ham leve. Hun visste allerede hva han virkelig hungret etter, for hun
hadde sett de stjålne blikkene han hadde sendt henne den siste timen. Samtidig
kunne hun ikke nekte for at begjæret var gjensidig, for han var unektelig en
kjekk mann, firskåren og muskuløs, dog tilsynelatende avkreftet. Og øynene hans
var liksom så underlig ... glassaktige. Nesten som øynene til apen hun hadde
skutt ... eller som øynene til en ... robot.
Nei, det
kunne da ikke stemme ...
Eller ...
kunne det? Kunne det virkelig tenkes at han var
en androide? Kanskje tilogmed uten å vite om det selv? Hvilken rolle ville
det i så fall spille? Så lenge han ikke var programmert til å drepe henne, var
det vel uvesentlig om han var robot eller menneske, mekanisk eller biologisk?
Uten at
Eena visste det, satt Trevor nå fordypet i tilsvarende tanker om henne. Han var nesten like engstelig,
men engstelsen kjempet mot det voksende begjæret som tok form i kroppen hans,
et begjær som fikk drivstoff fra spritflasken de hadde delt mens et måltid ble
inntatt. De hadde grillet en pungrotte og noen poteter over ilden, og Trevor
hadde lengselsfullt stirret på Eenas glassaktige øyne, hennes fyldige bryster
og solbrune hud. Han hadde også sett slike glassøyne før, på gynoider, og han
hadde knullet et par sexgynoider med tilsvarende bryster og tilsvarende hud. Så
han var sannelig ikke sikker på om kvinnen som foran ham satt, virkelig var en ekte menneskekvinne – eller bare
en kopi, en replika som kanskje selv var uvitende om hva hun dypest sett var,
hvem som egentlig hadde skapt henne. Men hvilken rolle kunne det nå spille?
tenkte Trevor apatisk, åpnet en ny flaske vodka og tok en slurk før han
pliktskyldigst rakte henne flasken.
*
De sovnet ved bålet den natten, liggende i skje, men delvis
påkledd. Trevor hadde bestemt seg for å ta det rolig – det kunne oppstå komplikasjoner
om han gikk for fort frem. Tross alt kjente han ikke denne jenta, han visste
lite om henne, og han anså det som formålstjenlig å bygge opp relasjonen
langsomt, over tid, for derved, håpte han, å gjøre den mer solid. Han hadde jo
snakket sant angående rotserveren – han ville virkelig ha henne med seg ut på
leting etter den, for han innså at han sto for svakt alene. Men de burde finne
flere mennesker også, burde slå seg sammen med noen ... hvis det ennå var flere
i live i denne sektoren. Eller i verden. Var det det? Jeg aner ikke, tenkte han like før han sovnet. Bålet ulmet og
sprakte midt i det allestedsnærværende mørket.
Da han våknet neste morgen, var Eena borte. Forvirret
stavret han seg på beina og ble gående i ring rundt restene av bålet. Det var
grålysning. Ennå syntes han å kunne ane varme fra bålet, og han fornemmet
lukten av røyk og glødende kull.
Han hadde gått rundt bålet en
lang stund, nesten på gråten, ropende etter Eena – før han oppdaget at det på bakken,
midt ute i lysningen, var malt et digert kors
... med noe som lignet blod ...
Og han visste at det ikke hadde
vært der kvelden før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
:-)