tirsdag 4. februar 2014

De neste tusen milliarder år i universets historie (en tekst jeg skrev i fjor høst)



Om 10 år: 
Den globale politistaten prøver å få bukt med økende uroligheter. I takt med at stadig flere QE-oppblåste bobler kollapset, ble digitale kryptovalutater mer og mer populære. Én Bitcoin ble omsatt for over 30 000 dollar etter at banksterne innførte 100 % skatt på middel- og arbeiderklassens bankinnskudd i USA. Dette, som inntraff i 2016, var noe av foranledningen til tredje verdenskrig, som utspant seg fra slutten av 2016 til medio 2019. Krigen ble hovedsakelig utkjempet mellom USA, Japan, Israel og diverse europeiske land (deriblant Norge) på den ene siden; Kina, Russland og Iran (med diverse medløpere) på den andre. Ca 2 milliarder mennesker ble utryddet i krigen, hvor biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen ble brukt i stor utstrekning. Genmodifiserte virus skapte pandemier som tok knekken på halvannen milliard, og i november 2023 sliter verden fortsatt med etterdønningene av disse globale epidemiene. I desember 2019 ble FN, på ordre fra Goldman Sachs, transformert til en global teknokratisk regjering som sørger for at verdens utpinte folk holder seg i skinnet og betaler tiende til banksterne. USA er detronisert, og Kina er det nærmeste verden har en supermakt. Klimaendringene gjør det stadig vanskeligere å produsere nok mat til å fø verdens befolkning, og hungersnød er utbredt, selv i Vesten, og selv med en sterkt redusert befolkningstetthet. Ennå beslaglegger eliten folks midler, og hverken edelmetaller eller fiatpenger er trygge for banksternes klør. Overvåkningen er total, og nesten all innsamlet etterretning oversendes direkte til Goldman Sachs' hovedkvarterer, slik at de kan maksimere sin profitt ved å få forretningsmessige fortrinn over konkurrentene. Storbanken, hvor lakeier av Rothschild-familien er hovedaksjonærer, har allerede infiltrert alle sentralbanker og assimilert samtlige av verdens regjeringer, samt de fleste konkurrerende investeringsbankene. I tillegg har den tentaklene sine trygt plassert i verdens største mediehus og nyhetsbyråer.


100 år: 
Menneskearten er utryddet, etter en serie blodige kriger om olje, drikkevann, fosfor, korn og andre svinnende naturressurser. Det globale klimaet er drøyt 4 grader varmere enn nå, etter aktiveringen av minst 20 selvforsterkende tilbakekoblingsmekanismer, hvorav den mest destruktive var utslippene av jordskorpebundet metan i Arktis og Sibir. Vannstanden i verdenshavene er høy, og surhetsgraden er økende. Mennesket kom seg aldri tilbake til månen, og det fant aldri sted noen bemannet ferd til Mars. Kina klarte å sende en sonde til den røde planeten på 2030-tallet, men de mistet kontakten med den, og måtte kort tid etterpå legge ned romfartsprogrammet sitt, grunnet galopperende kostnader. De fleste pattedyrarter er borte, sammen med brorparten av fugler, fisk, krypdyr og amfibier. En del insekter, edderkoppdyr, krepsdyr, bløtdyr og encellede organismer holder ennå stand mot rødere pH-verdier og strålingen fra de radioaktive utslippene som kommer fra verdens rundt 450 nedsmeltende fisjonsreaktorer. Naturlig seleksjon begunstiger noen av mutantene, og har frembrakt en rekke nye bakterie- og virusarter.


1000: 
Utslippene fra mange reaktorer og deponeringssteder er blitt verre, og radioaktiviteten er et økende problem for de få gjenlevende høyerestående organismene. Kakerlakker er blant de få insektene som ennå klarer seg godt. Det har utviklet seg en hel flora av nye bakterier som nyter godt av radioaktive stoffer med lang halveringstid, slik det i sin tid oppsto bakterier som levde utelukkende på nylon, en av menneskeartens store oppfinnelser. Evolusjonen går fort under de ekstreme forholdene, for den naturlige seleksjonen er intens, og mutasjonene kommer på løpende bånd som følge av den sterke radioaktiviteten. Menneskenes byer er ugjenkjennelige, overgrodde som de er av alskens muterte lianer og alger og lav som får næring fra den allestedsnærværende strålingen. Det spirer i asfalt og betong, men store trær er fraværende; vegetasjonen er, med unntak av lianene, stort sett primitiv. Mose og sopp preger mange av veiene og byene rundt om i verden, men soppenes artsmangfold er sterkt redusert, og de fleste variantene er mikroskopiske, usynlige for et utrenet øye. En øredøvende stillhet preger verden, og det er sjelden solen kikker frem fra hullene i det tykke, mørke skydekket som har innkapslet planeten i mange århundrer. Ekstremofile organismer som klarer seg uten sollys, gjør det godt, og det blomstrer opp en mengde nye arter av disse usynlige skapningene hver eneste måned. Isen i Arktis og Antarktis er halvert, og det er bare små isbreer igjen i Himalaya.


10 000: 
De kjernefysiske utslippene fortsetter å forverres i takt med at reaktorene og lagringsstedene forvitrer mer og mer, men stadig mer spesialiserte organismer får fotfeste i de nye økosystemene som tar form over hele kloden. Kakerlakker er de dominerende synlige organismene i de fleste av landjordens næringskjeder, mens havene domineres av ørsmå maneter som nyttiggjør seg av strålingen fra plutonium og uran. Solen er kommet tilbake, og verden er ca 18 grader varmere enn i 2013. All is er borte sommerstid, men om vinteren hender det ennå at det snør litt på sydpolen og på de høyeste toppene i Himalaya. Artsmangfoldet er økende, men flercellede organismer er ennå relativt sjeldne sammenlignet med den store mengden encellede vesener.


100 000: 
Landjorden domineres av kakerlakklignende skapninger som metaboliserer cesium-137. I havene, som nå dekker over 90 prosent av planetens overflate, er det fortsatt maneter som er de dominante livsformene. Én art har spesialisert seg på nedbrytning av polonium-210, og har vokst seg stor sammenlignet med sine nærmeste slektninger. Restene av atomreaktorer kunne fortsatt blitt skimtet om det hadde eksistert livsformer som kunne se dem. Enn så lenge er det bare de mest primitive encellede ekstremofiler som har klart å etablere seg på de forvitrede brenselstavene av utarmet uran og plutonium inne i dypet av deponiene og reaktorkjernene.


1 000 000: 
En slekt av kakerlakketterkommere er blitt store og har utviklet oppreist gange. De er øverst i næringskjeden på landjorden, som nå er i ferd med å fortrenge havene igjen. Klimaet er blitt kjøligere, og Antarktis har atter fått en iskappe som ligger der året rundt. Frodige regnskoger har vokst frem rundt ekvator. Det er permafrost på Grønland, og stor vulkansk aktivitet som skaper nye øyer i havet utenfor Island. Et nytt kontinent tar form i Atlanteren. Kakerlakkene kommuniserer "telepatisk" ved å utsondre feromoner og andre stoffer som oppfanges av artsfrendenes reseptorer. Deres viktigste konkurrenter er store vandremaur, skorpioner og skolopendere som nyter godt av den økende oksygenmengden i atmosfæren. Kakerlakkenes arkeologer gjør utgravninger, og finner svake spor av en fordums sivilisasjon, gjemt dypt inne i fjellene.


10 000 000: 
For knapt ni millioner år siden ble kloden, mange millioner år på overtid, truffet av en komet som utslettet alt høyerestående liv like før kakerlakkene skulle til å foreta sin første romferd. De standhaftige insektene hadde ikke brukt nok penger på overvåkning av trusler fra himmelrommet, for pengene deres gikk stort sett til subsidiering av byråkrater og en voksende banknæring. Kometnedslaget formørket og kjølte ned planetens atmosfære i flere tiår, og kun de aller minste, mest hardføre ekstremofilene overlevde i de ugjestmilde forholdene som fulgte i kjølvannet av kataklysmen. Like etter nedslaget eksploderte omsider Yellowstone-supervulkanen på det kontinentet som en gang i tiden het Nord-Amerika, for derved å ytterligere desimere et allerede hardt prøvet artsmangfold. Det skulle ta mange år før det igjen utviklet seg flercellede livsformer. Flere vulkanutbrudd og andre geologiske omveltninger i jordskorpen, i kombinasjon med en rekke små asteroidenedslag, gjør at mengden silisium på jordoverflaten er økende.


100 000 000: 
En rase av maurlignende, silisiumbaserte vesener har utviklet seg fra noen av ekstremofilene som overlevde et stort asteroidenedslag og et supervulkanutbrudd som rammet planeten for noen titalls millioner år siden. De har en kollektivistisk, totalitær sivilisasjon med strengt inndelte klasser som alle er underlagt den nesten-allmektige dronningen som, takket være en gunstig mutasjon som innimellom lar henne retardere og reversere aldringsprosessen, har tilnærmet evig liv. Hun beordrer etterhvert krigerkasten til å forsøke å kolonisere hele universet. Like før de er i ferd med å sende av gårde de første stjerneskipene, blir sivilisasjonen deres rammet av et nytt supervulkanutbrudd. De fleste maurene dør under den påfølgende vulkanske vinteren, og hele sivilisasjonen rakner i sømmene. Hovedmaurtuen raser sammen, og selv den hardføre dronningen dør etter de påfølgende tumultene og ødeleggelsene, siden hun ikke lenger har tjenere som kan bringe næring til den stasjonære, overdimensjonerte kroppen hennes.


1 000 000 000: 
En varmere sol har gjort det umulig for flercellet liv å eksistere på jorda. Kun et fåtall bakterie- og viruslignende skapninger holder stand på den stadig mer ørkenlignende kloden. Ganske snart kommer også disse til å bukke under for de mer ugjestmilde forholdene som utvikler seg. Det er intet håp for den hardt prøvede planeten, som blir mindre og mindre blå for hver dag som går. Men én planets død kan, i noen tilfeller, være en annens brød: Mars har, for første gang på flere milliarder år, fått klimatiske forhold som muliggjør flytende vann og encellet liv på overflaten. Bakteriefloraen blomstrer på den forhenværende røde planeten, som nå har kratre og canyons fulle av livgivende dihydrogenmonoksid. Flercellet liv klarer imidlertid ikke å oppstå på den geologisk døde kloden med den tynne atmosfæren.


10 000 000 000: 
Drøyt fem milliarder år etter at sola slukte jorda og de øvrige terrestriske planetene, er kosmos stort sett stille og tomt. Med økende fart ekspanderer det utover i alle retninger. Spredte livsformer tar form på talløse verdener i universets billioner av galakser, men ingen rekker å utvikle seg til noe stort. De få sivilisasjonene som blomstrer opp, blir alltid stoppet av supernovaer, hypernovaer, gammaglimt, supervulkaner, krig, pandemier eller nedslag av diverse himmellegemer -- før de rekker å forlate sine hjemlige solsystemer. Interstellare reiser forblir en drøm for de mest naive optimister.


100 000 000 000: 
Universet er iskaldt og sterilt. Den mørke energien er i ferd med å rive atomene fra hverandre. Nøytroner og protoner knaker i sammenføyningene. Alt som lignet liv forsvant for mange milliarder år siden. Hele rommet holder en temperatur på minus 273 grader Celsius.


Om 1 000 000 000 000 år: 
Verdensrommet består nå bare av spredte elementærpartikler i et gedigent tomrom som vokser med stadig akselererende tempo. Kvarker og leptoner er tynt spredt utover mellom lommer av ikke-baryonisk materie bestående av mørkt stoff og mørk energi. Alle stjerner og galakser -- ja sågar alle molekyler og atomer -- er borte for lengst, så kosmos hadde blitt oppfattet som svart dersom det hadde eksistert livsformer som kunne se det.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)