Follow by Email

onsdag 7. november 2012

Førsteutkast til fantasyroman (for ungdom?)





Kapittel 1



            ”Jeg er her for audiensen,” sa Valador til kurfyrstens sekretær, som så på ham med et spørrende blikk.
            ”Å, det er du som kommer fra Akademiet?” Sekretæren mønstret ham med rynkede bryn. Valador nikket, og slengte på et bekreftende svar, usikker på hva som egentlig var god etikette ved dette hoffet. Riktignok hadde han for anledningen iført seg sitt fineste antrekk – hermelinkantet silkekappe, fjellsvinstøvler og en brosje i platina – men han visste ikke hva som var god kutyme på slike steder, rural som han var, hvilket sekretæren lot til å plukke opp, om kroppsspråket, ansiktsuttrykket og stemmeleiet hans var noe å dømme etter.
            ”Hans Majestet er rede til å ta imot deg ganske snart, herr Valador,” sa sekretæren. ”Enn så lenge kan du vente i stolen der borte.”
            Med en håndgeberde henviste han Valador til et sittemøbel trukket i sobel og fjellgeiteskinn. Valador etterkom oppfordringen, og sank ned i den overraskende behagelige stolen. Sekretæren ble stående og granske ham, så Valador visste ikke hvor han skulle feste blikket. I mangel av andre steder, valgte han vinduet, hvis karmer og sprosser var gullbelagte og rammet inn seks glassmalerier av diverse mytiske slag som etter sigende hadde funnet sted i et fjernt tideverv. Så flyttet han det til det sirkelformede rosevinduet som befant seg øverst på samme vegg, før han lot det vandre over obsidianlysekronen og billedvevene, via katafalklysestakene – til det omsider fant ro, forankret i det utstoppede fjellsvinet som sto vis-à-vis ham. Valador så at det var et godt stykke arbeid, for hans far hadde vært en anerkjent taksidermist. Han hadde lært Valador kunsten å stoppe ut fjellsvin, hulebjørner, nisser og andre vesener man kunne finne i villmarken i fogderiet Khol-Belura, hvis natur huste et utall skatter.
            I ildstedet sprakte og knitret det i flammer som kastet et gyllent skinn over den utstoppede hulebjørnen som sto like ved svinet. Også dette var et utmerket stykke taksidermi, kunne Valador fastslå. Bjørnen virket nesten levende der den sto, oppreist, med åpen kjeft, blottede huggtenner. Øynene, kuler av vulkansk glass, var livaktige og glinsende i gløden fra flammene. Ubevisst nikket Valador anerkjennende før han flyttet blikket til det sjakkbrettmønstrede gulvet, hvis fliser besto av marmor og obsidian, polert så grundig at de nærmest lyste av seg selv. Så stirret han lenge på gobelengene – forseggjorte avbildninger av slaget ved Terbernoth i 206, samt Galdarbaoths ilandstigning på Evighetens Strand, hendelsen som markerte slutten på det første tideverv. Videre lot han blikket dvele ved de to urgamle, siselerte platinasverdene som hang i kors over ildstedet, før han gransket støpejernlysestakene i vinduskarmen, en sølvbeslått kiste, et par gullrustninger bevæpnet med kampøkser – og et utstoppet mammuthode, raggete og med halvannenmeterlange, krumme støttenner. Mammuthoder hadde han sett mange av – faren hans hadde drevet mye med denslags, og det var ikke noe ekstraordinært ved dette hodet – det var akkurat like forseggjort som hodene faren hadde stoppet ut. Han stirret litt på en dolklignende, gyllen tann, stilt ut i en glassmonter, under hvilken det var festet en gullbeslått plakett som påstod at tannen stammet fra en drage Galdarbaoth selv skulle ha slaktet. Valador smilte ved synet – han visste at dragene var myter og eventyr, noe man skremte barna med for å få dem til å oppføre seg.
            Ennå kunne han ane sekretærens stirrende øyne. Han hadde et inntrengende blikk under de buskete brynene og den furete pannen. Valador turte ikke se direkte på ham, men fornemmet i øyekroken at han var under oppsyn, gjenstand for granskning – noe han slett ikke likte. Han kremtet, ville til å si noe, ville til å spørre hva klokken var, men tok seg i det akkurat idet det begynte å kime i kirkeklokkene utenfor. Fra katedralen i Terbernoth klang det tolv ganger – og han visste dermed at han snart hadde sittet her i en halvtime.
            Døren til tronsalen gikk opp – og en tjenestepike kom tumlende ut, rød i kinnene. Pannen hennes glinset av svette, likesom den fyldige bysten, som bare halvveis var dekket til av en trang overdel på en kjole som, tenkte Valador, syntes noe uanstendig på et sted som dette. Hun ga ham et forfjamset blikk, smilte forlegent og sa hei til sekretæren, før hun vendte blikket ned og nesten småløp ut av foajeen, ut på et kammers. Sekretæren sto pal, uten å fortrekke en mine, tilsynelatende ventende på at noe mer skulle skje. I neste øyeblikk kom en korpulent mann anstigende ut av tronsalen, like rød og svettende som tjenestepiken, med en bul synlig i skrittet under den hermelinkantede, hvitflekkete buksen han var antrukket i. En tilsmusset sølvkrone omkranset den glinsende issen hans. Valador skjønte at det måtte være kurfyrsten, reiste seg straks og bukket dypt og ærbødig. Fyrsten tørket svette av pannen, og vinket Valador til seg.

*

            ”Jeg hører du er Akademiets beste elev,” sa kurfyrsten til Valador, som nå, stående foran regenten, befant seg i tronsalen, sammen med en mystisk, svartkledd mann han ennå ikke var blitt introdusert for.
            ”Ja, Deres Majestet,” sa Valador så høyt og tydelig han kunne.
            ”Slapp av, gutt,” sa fyrsten. ”Senk skuldrene og legg av deg formalitetene. Du kan tiltale meg ved navn – vi er vel for faen ikke i Gothnomia heller!” Han lo støyende, blottet de gulnede tennene. Valador forsøkte å smile eller le av fyrstens morsomhet, men alt som kom over leppene hans var en forvridd grimase, et rudimentært glis.
            ”Greit, Deres ... Jeg mener: Greit ...” Han tenkte seg om. ”... kurfyrste Zekiel.”
            ”Kall meg bare Zekiel, du. Det holder. Det er lenge siden vi kuttet ut høflighetsfrasene ved dette hoffet.”
            Valador nikket.
            ”Uansett: Siden du har vært så dyktig ved Akademiet, skal du få et lite oppdrag av meg. Det vil si, det er kanskje ikke så lite heller ...”
            Valador så spørrende på ham.
            ”Du skjønner, Valador, vi trenger menn som deg i Byrået nå. Du har analytiske og taktiske ferdigheter de mangler der nede.” Fyrsten nikket mot den svartkledde mannen, som ennå sto urokkelig i et hjørne. ”La meg introdusere deg for Bhorash Emmanuel.”
            Mannen trådte frem for Valador, ga ham et fast håndtrykk og presenterte seg.
            ”Han jobber i Byrået,” sa fyrsten, ”men skal gå av med pensjon nå, etter lang og tro tjeneste for Imperiet. Han er en av de beste agentene vi har hatt, og han skal være mentoren din de neste ukene. Dere skal først dra ned til Gyriod, til egnen Elderfeld. Dere skal granske en ... hendelse som fant sted der nylig. Jeg vet ikke, Valador, har du hørt om ... hendelsene vi har hatt de siste månedene?”
            Valador så spørrende på ham. ”Jeg vet ikke, Deres ... Jeg mener: Jeg vet ikke, Zekiel? Hvilke ... hendelser har du i tankene?”
            Fyrsten gransket ham. ”Hmm, det kan være det samme. Bhorash gir deg detaljene når dere er underveis. Det jeg egentlig spør deg om, Valador, er om du takker ja til å bli tatt ut av Akademiet før den avsluttende eksaminasjonen, for å jobbe for Byrået, i Rikets Tjeneste? Lønnen er god, mye bedre enn den din far hadde – og det er gode muligheter for at du får sett det meste av Gloth, kanskje tilogmed litt av Gothnomia eller Phagus.”
            Valador stirret på fyrsten, og lurte på hva som ville bli konsekvensen om han formastet seg til å takke nei. Så tenkte han på fremtiden, mulighetene ... I likhet med de aller fleste glothere, visste han nesten intet om Byrået, enda han i snart seks år hadde studert ved Akademiet. Byrået var svøpt i et slør av myter og røyktepper, innhyllet i en uklarhetens dis. Hemmelighetskremmeriet var omfattende rundt Gloths etterretningstjenester generelt, og Byrået spesielt, men dette var også noe Valador fant spennende, forlokkende. Han ante ikke hvilke hendelser fyrsten siktet til – kanskje det var ryktene om drager, ryktene om alver og troll. Utallige slike rykter hadde svirret i luften de siste årene. De hadde kommet og gått i bølger, men Valador hadde ikke brydd seg om dem, han trodde uansett ikke på denslags eventyr og fabler. Men skulle han takke ja? Eller rettere: Turte han takke nei? Hvilke følger ville det i så fall få? Han kremtet, møtte regentens blikk.
            ”Jeg ... Hva skjer hvis jeg ... takker nei?”
            Fyrsten så på ham, og Valador kunne ikke unngå å tenke at dét blikket var irettesettende, paternalistisk, ja direkte ... stygt.
            ”Jeg skal være helt ærlig med deg, min godeste Valador: Det er ikke noe alternativ å takke nei. Du har, sant å si, ikke noe valg.”
            Han smilte.
            Valador kjente at han skalv, nesten umerkelig, men like fullt en skjelving, som gikk i bølger og snart forplantet seg til hele kroppen. Kuldegysninger løp nedover ryggraden, og dette hensatte ham i en stemning han ikke hadde kjent siden barndommen, en fornemmelse av at noe farlig var i gjære, at forferdelige hendelser snart ville finne sted.
            ”Dere drar allerede i morgen, sørover, først til Elderfeld, senere sikkert også til andre steder herr Emmanuel forteller deg om etter hvert. Jeg vet ikke mye om disse hendelsene selv, nesten ingen her gjør det, men Bhorash er en av dem som vet mest i Khosh, ja i hele Fossia. Det skulle ikke forbause meg om han er den best informerte av alle i Imperiene – men ... det får han selv fortelle mer om.”

Valador fikk ikke blund på øyet den natten. Tankene hans kretset rundt det som skulle skje og rundt noe kurfyrsten hadde sagt: ”Lønnen er god, mye bedre enn den din far hadde ...” Hva visste fyrsten om faren hans? Hvor mye hadde hoffet fått rede på? Visste de noe om ... nei, Valador slapp taket i tanken før den var ferdig tenkt. Kurfyrsten kunne vel umulig ha kjennskap til det forferdelige som hadde hendt da Valador ennå var et barn, ennå en uvitende yngling som lekte ridder i Bhurros’ skråninger.
Han sto opp grytidlig, rød i øynene, med en sterk trang til å rømme fra Terbernoth, fra hele Khosh, hele Lemmur, Fossia, Imperiet ... Men han visste at han ikke kunne, for da ville han bli tatt av dage. Garantert. Han visste at han måtte møte Emmanuel i dag, måtte troppe opp utenfor Byråets kontorer i Terbernoth, hilse på tjenestemenn og få en slags briefing før de – på et eller annet vis, med et eller annet fremkomstmiddel – skulle legge ut på ferden, gjennom Khosh og Chrimara, helt ned til egnen Elderfeld i fogderiet Gyriod, ved en grensepost mot villmarken, hvor en fremmed brutalitet og ugjestmildhet, slik Valador så det, sikkert var enerådende. Og sikkert ensbetydende med hans egen nært forestående død. 

   

3 kommentarer:

  1. eg trenger mere!!!!!!! ^^

    SvarSlett
    Svar
    1. Gjør du? Vel, i så fall skal jeg se om jeg kan legge ut litt mer snart. Eventuelt kan jeg sende deg noe per epost? ^^

      Slett
  2. Skal se om jeg får tid til å taste inn deler av fortsettelsen. (Hvis noen er interessert i å lese den. Anyone?) Foreløpig eksisterer den bare i en skriveblokk jeg sist kikket på en gang i fjor.

    SvarSlett

:-)