søndag 9. desember 2012

Del 2 av ny skisse/kladd




Grosh, Taleb og Bilech, flokkens tre ledende jegere, vandrer gatelangs, speidende etter bytte. De feller rådyr og hjort mens kvinnene plukker bær og syr garn. I elven fanger barna fisk og muslinger, mens sjamanen vedlikeholder kontakten med gudene. Pliktskyldigst utfører de sine respektive oppgaver, lykkelig uvitende om at de blir iakttatt. De vet ingenting om at jeg observerer dem.


Kapittel 2:


Sjamanens rynkete, læraktige hud glinser i skinnet fra leirbålet. Han folder hendene til bønn og kneler inntil flammene. Svette pipler frem fra den porøse ansiktshuden hans. På den glattbarberte issen er ordene ”Goldman Sachs” malt med blod fra en nyslaktet hjort. Han har tatoveringer rundt overarmene og på den rakede brystkassen. Et lendeklede i semsket skinn er svøpt rundt livet hans. Barna sitter rundt ham, lyttende til den maniske bablingen som utgytes fra hans halvåpne munn. Fra avstand betrakter Taleb det hele, med sammenbitte tenner og knyttede never. Khisha, Talebs partner, ser ham stå der. Hun er bekymret for ham, bekymret for sinnet hans. Hun kjenner til konflikten mellom Taleb og Grosh, og hun vet at sistnevntes raseri kan få fatale følger for Taleb. Khisha høster mais sammen med de andre kvinnene. Krumbøyd går de rundt i åkeren og løsner de gylne kolbene fra tørre stengler som svaier lett i solgangsbrisen. Sjamanen har bedt gudene om godt vær, og gudene har innvilget ønsket hans. Han er takknemlig; alle er takknemlige.
    
*

Nordlyset flammer over himmelhvelvingen. Sjamanen kneler og fremsier sine besvergelser til gudene. Barna sitter som fjetret rundt ham, liksom hypnotisert av den gamle mannens tungetale og bønn. Sjamanen folder armene og skjelver. Øynene hvitner. Han reiser seg opp og danser spastisk, lik en forrykt galfrans. Taleb betrakter dem tankefullt, knugende et flintspyd. Han vet ingenting om at de er under oppsyn, ikke bare av meg, men av en annen stamme, en flokk sørfra. De sitter på de fjellhyllelignende vinduspostene høyt over dem, skuende ned på disse fremmede, disse invaderende skapningene. Lik rovfugler sitter de og bedømmer sitt bytte, ventende på å slå til. De har krigsmaling i ansiktet, lendekleder er svøpt rundt de muskuløse magene. Stille iakttar de Grosh’ stamme. Den bronsebrune huden er hårete og full av arr. De vil vente med å foreta seg noe, vente tålmodig helt til gudene sier at tiden er moden.      
                           
*

Grosh og Urgja ligger i fruktbarhetsteltet. Duken består av garvet hjorteskinn med påmalte hellige segl og andre magiske symboler. Urgja ligger på rygg, naken, og sprer beina. Alt hår er raket av kjønnet hennes, så Grosh har fritt innsyn idet han nærmer seg. Reisningen hans er massiv, og pre-ejakulatet drypper av det svulmende penishodet. Han trenger inn i henne, hun støter imot, jukker mekanisk mens Grosh brøler av lykke. Urgja ynker seg og klorer opp Grosh, klynkende som en tispe i løpetid. De lange neglene hennes skjærer seg inn i Grosh’ svettende, muskuløse rygg. Utenfor teltet står barna og lytter nysgjerrig, mens sjamanen går rundt i ring og velsigner den hellige paringsakten, høylytt messende og syngende. Som alfahann kan Grosh egentlig forsyne seg av samtlige av stammens kvinner, men han har valgt å være trofast mot Urgja, stikk i strid med nedarvet tradisjon.

Grosh tømmer seg i Urgjas skjød, og stiger utmattet av henne mens lemmet krymper og hodet trekker seg inn i sitt beskyttende hylster lik en forskremt snegl. Urgja fingrer med klitoris helt til et forpint hyl varsler at det går for henne. Barna klapper og ler; sjamanen kneler og takker gudene for at paringsakten lot til å være vellykket. Han ber om at den ender med svangerskap, før han trekker seg tilbake til sitt eget telt.      

*

Barna løper rundt og leker, skrikende og hoiende. Overgrodde bilkarosserier fungerer som gjemmesteder for de ivrige små kroppene. Naturen har for lengst gjort sitt inntog i de svarte vrakene – de ligner skulpturer av mose, gress, lav og bregner. Det som en gang var asfalt, er nå borte, omdannet til grønne tepper av viltvoksende vegetasjon. Lianene snor seg rundt de falliske skyskraperne som i fordums tid var pregnante uttrykk for menneskeslektens kollektive økonomiske potens. Nye økosystemer er kommet til i bylandskapet, det vokser frem komplette næringskjeder med planteetere, rovdyr og ikke minst nedbrytere som nyttiggjør seg avfallet de større aktørene produserer under sine respektive livsløp. Pumaer og jaguarer er menneskenes største trussel – tror de. De vet ikke at andre mennesker utgjør den suverent største trusselen for deres videre overlevelse i denne tapre nye verdenen.

            ”O store modergudinne,” messer sjamanen og legger en votivgave foran et provisorisk alter av pumaknokler og en stein med helleristninger av romferger. ”Hør meg nå. Hør vår bønn. La året bli grøderikt. La gudene se i nåde til oss.”
            De andre kneler i ring rundt ham, med hendene hvilende på offerplassens blodstenkede gress. En fjellbukk og to geitekillinger er allerede ofret. De bløggede skrottene ligger på rygg rundt sjamanen. Han gnir seg inn med blod før han spiser et rått geitehjerte, ennå varmt og pumpende. Nå er det det nyfødte menneskebarnet som skal til pers. Khisha, moren, har motvillig gitt det fra seg til Grosh, som forsiktig legger det fra seg i en blodpøl før han danser offerdansen. Barnet skriker. Khisha gråter stille mens sjamanen løfter opp den sprellende, blodglinsende babyen etter hodet. Så løfter han barnet opp mot himmelen, og kneler.
            ”O store modergudinne, ta imot dette offeret og se i nåde til oss. Ta imot dette offeret.”
            Barnet gråter.
Khisha snur seg bort.
Taleb, barnets far, legger en hånd på skulderen hennes og kjemper mot gråten. Tårene er i ferd med å velle opp i øynene hans, men han vet at dette må gjøres. Han vet at gudene krever dette offeret, at det ikke kan gjøres annerledes. Det er slik de alltid har gjort det, slik maktene forlanger det. Og maktenes vilje skal man ikke sette seg opp mot. Ingen kan oppkaste seg til dommer over gudene. Alle skal adlyde de guddommelige kreftene, alle skal følge deres påbud og forordninger – ellers bannlyses de alle fra etterlivets rike av lys og paradisisk natur, og forvises til en evighet av pinsler og tenners gnissel i de underjordiskes verden.
Taleb stryker den hulkende Khisha over ryggen.
Sjamanen stirrer på barnet.
Så vrir han nakken om på det.
Han legger den livløse kroppen fra seg foran alteret før han åpner brystkassen, river ut det pumpende hjertet og spiser det helt – i én jafs – slik gudene krever.

Etterpå gjør de opp et stort bål hvor de kremerer de døde kroppene, slik at sjelene lett kan frigjøre seg og vandre uhindret opp til gudenes rike. De samles i ring rundt bålet og messer kremeringssangene til ære for ildguden, taktfast, hymnisk, lik en dityrambe fra oldtidens Grekenland. De holder hverandres hender og går i ring rundt bålet, med lukkede øyne, svettende kropper. Natten er i ferd med å senke seg over dem, nordlyset kommer til syne som dansende bånd av smaragdgrønn ild på det stjernesådde firmamentet.
Grosh åpner øynene og beskuer det grønne lyset.
Han skjønner at gudene må være fornøyde.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)