Follow by Email

søndag 4. november 2012

Dag Solstad – de intellektuelles gudssubstitutt




Det ligger noe paradoksalt og komisk i at Dag Solstad, den mest bejublede norske samtidsforfatteren, har en skrivestil som står i diametral motsetning til det moderne stilidealet. Solstads stil er full av adjektiver, adverb, lange setninger, telling og annen arkaisk språkføring som det litterære etablissementet har lært oss skal være ukorrekt. Ved skriveskoler over det ganske land tutes elevene ørene fulle med at det er ’showing’, ikke ’telling’, som er rett. Adjektiver, adverb og fremmedord har så godt som ingen plass i den seriøse skjønnlitteraturen. Dette dogmet ble populært på Hemingways tid, og ble videreført av amerikanske forfattere og skrivekursledere, deriblant den toneangivende minimalisten Raymond Carver.


Like fullt er det altså et faktum at Dag Solstad, den mest feirede nålevende norske forfatter, bruker et språk breddfullt av floskler, klisjeer og brudd på det vedtatte idealet. Han er bevisst på det selv også: Solstad har flere ganger kommentert at også stilen hans, ikke bare den politiske grunnholdningen, er anti-amerikansk. Han søker bevisst å unngå showing. Han prøver konsekvent å være pompøs og barokk. Han leker seg med klisjeer og andre virkemidler fra den såkalte folkelesningen (jf. intervjuet med Solstad i Jan Kjærstads essaysamling Kjærstads Matrise).


Stemmen til den norske intelligentsiaen er unison: Solstad er et geni. Forfatterskapet hans er et mesterverk. Og hva er det som gjør det til et mesterverk? Innholdet? Kanskje i noen grad, men de fleste kritikere later til å være enige om at det er formen, stilen, som gjør bøkene hans så fantastiske. Ingen betydelige akademikere, ei heller kritikere, tar til motmæle mot genierklæringen av Solstad. Det idiosynkratiske i stilen hans blir feiret som om det var selveste Gud som kanaliserte seg gjennom denne folkekjære vestfoldingen som i sin tid var en stor tilhenger av Stalin og Pol Pot – og som kanskje fortsatt er det, for alt vi vet.


Er det ikke da et paradoks at de fleste forlagene bare vil utgi debutantbøker hvor stilen er knapp og innadvendt, hvor tellingen er marginal og hvor de fleste adjektiver, adverb og fremmedord også glimrer med sitt fravær?


I mange årtier har det vært helligbrøde å nærme seg en stil som ligner den man finner i de store verkene i litteraturhistorien, som for eksempel Don Quijote, Odysseen og Aneiden. Ingen seriøse forlag vil utgi bøker skrevet i en ’Dostojevskijsk’ språkdrakt. I dagens Norge skal det være knapt og enkelt og intertekstuelt og selvrefererende. Forfatteren skal helst skrive om seg selv, sittende hjemme i sin egen stue, lesende en tippekupong, kikkende på fotballkamper og travløp. Dette gjør riktignok Solstad også, men han gjør det i et gammeldags, oppstyltet språk som bryter helt med de vedtatte skrivedogmene fra vår tid. Frank Lande, Erlend Loe og andre feterte unge forfattere gjør det derimot i en stakkato stil full av punktum, blottet for adjektiver og adverb.


Solstads stemme er på én og samme tid et ideal og et skrekkeksempel. Det er en underlig situasjon, en som burde debatteres mer enn den er blitt. Imidlertid later det til at Cathrine Sandnes og andre ledende intellektuelle ennå er for opptatt med å regurgitere sitt mantra: ”Solstad er Gud. Ære være Solstad i det høyeste.”


Å tale imot dette mantraet er anatema – og nordmenn har ingen tradisjon for å være gudsbespottere.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)