Del 2 av ny skisse/kladd

Grosh, Taleb og Bilech, flokkens tre ledende jegere, vandrer gatelangs, speidende etter bytte. De feller rådyr og hjort mens kvinnene plukker bær og syr garn. I elven fanger barna fisk og muslinger, mens sjamanen vedlikeholder kontakten med gudene. Pliktskyldigst utfører de sine respektive oppgaver, lykkelig uvitende om at de blir iakttatt. De vet ingenting om at jeg observerer dem.

Kapittel 2:

Sjamanens rynkete, læraktige hud glinser i skinnet fra leirbålet. Han folder hendene til bønn og kneler inntil flammene. Svette pipler frem fra den porøse ansiktshuden hans. På den glattbarberte issen er ordene ”Goldman Sachs” malt med blod fra en nyslaktet hjort. Han har tatoveringer rundt overarmene og på den rakede brystkassen. Et lendeklede i semsket skinn er svøpt rundt livet hans. Barna sitter rundt ham, lyttende til den maniske bablingen som utgytes fra hans halvåpne munn. Fra avstand betrakter Taleb det hele, med sammenbitte tenner og knyttede never. Khisha, Talebs partner, ser ham stå der. Hun er bekymret for ham, bekymret for sinnet hans. Hun kjenner til konflikten mellom Taleb og Grosh, og hun vet at sistnevntes raseri kan få fatale følger for Taleb. Khisha høster mais sammen med de andre kvinnene. Krumbøyd går de rundt i åkeren og løsner de gylne kolbene fra tørre stengler som svaier lett i solgangsbrisen. Sjamanen har bedt gudene om godt vær, og gudene har innvilget ønsket hans. Han er takknemlig; alle er takknemlige.

    

*

Nordlyset flammer over himmelhvelvingen. Sjamanen kneler og fremsier sine besvergelser til gudene. Barna sitter som fjetret rundt ham, liksom hypnotisert av den gamle mannens tungetale og bønn. Sjamanen folder armene og skjelver. Øynene hvitner. Han reiser seg opp og danser spastisk, lik en forrykt galfrans. Taleb betrakter dem tankefullt, knugende et flintspyd. Han vet ingenting om at de er under oppsyn, ikke bare av meg, men av en annen stamme, en flokk sørfra. De sitter på de fjellhyllelignende vinduspostene høyt over dem, skuende ned på disse fremmede, disse invaderende skapningene. Lik rovfugler sitter de og bedømmer sitt bytte, ventende på å slå til. De har krigsmaling i ansiktet, lendekleder er svøpt rundt de muskuløse magene. Stille iakttar de Grosh’ stamme. Den bronsebrune huden er hårete og full av arr. De vil vente med å foreta seg noe, vente tålmodig helt til gudene sier at tiden er moden.      

                           

*

Grosh og Urgja ligger i fruktbarhetsteltet. Duken består av garvet hjorteskinn med påmalte hellige segl og andre magiske symboler. Urgja ligger på rygg, naken, og sprer beina. Alt hår er raket av kjønnet hennes, så Grosh har fritt innsyn idet han nærmer seg. Reisningen hans er massiv, og pre-ejakulatet drypper av det svulmende penishodet. Han trenger inn i henne, hun støter imot, jukker mekanisk mens Grosh brøler av lykke. Urgja ynker seg og klorer opp Grosh, klynkende som en tispe i løpetid. De lange neglene hennes skjærer seg inn i Grosh’ svettende, muskuløse rygg. Utenfor teltet står barna og lytter nysgjerrig, mens sjamanen går rundt i ring og velsigner den hellige paringsakten, høylytt messende og syngende. Som alfahann kan Grosh egentlig forsyne seg av samtlige av stammens kvinner, men han har valgt å være trofast mot Urgja, stikk i strid med nedarvet tradisjon.

Grosh tømmer seg i Urgjas skjød, og stiger utmattet av henne mens lemmet krymper og hodet trekker seg inn i sitt beskyttende hylster lik en forskremt snegl. Urgja fingrer med klitoris helt til et forpint hyl varsler at det går for henne. Barna klapper og ler; sjamanen kneler og takker gudene for at paringsakten lot til å være vellykket. Han ber om at den ender med svangerskap, før han trekker seg tilbake til sitt eget telt.      

*

Barna løper rundt og leker, skrikende og hoiende. Overgrodde bilkarosserier fungerer som gjemmesteder for de ivrige små kroppene. Naturen har for lengst gjort sitt inntog i de svarte vrakene – de ligner skulpturer av mose, gress, lav og bregner. Det som en gang var asfalt, er nå borte, omdannet til grønne tepper av viltvoksende vegetasjon. Lianene snor seg rundt de falliske skyskraperne som i fordums tid var pregnante uttrykk for menneskeslektens kollektive økonomiske potens. Nye økosystemer er kommet til i bylandskapet, det vokser frem komplette næringskjeder med planteetere, rovdyr og ikke minst nedbrytere som nyttiggjør seg avfallet de større aktørene produserer under sine respektive livsløp. Pumaer og jaguarer er menneskenes største trussel – tror de. De vet ikke at andre mennesker utgjør den suverent største trusselen for deres videre overlevelse i denne tapre nye verdenen.

            ”O store modergudinne,” messer sjamanen og legger en votivgave foran et provisorisk alter av pumaknokler og en stein med helleristninger av romferger. ”Hør meg nå. Hør vår bønn. La året bli grøderikt. La gudene se i nåde til oss.”

            De andre kneler i ring rundt ham, med hendene hvilende på offerplassens blodstenkede gress. En fjellbukk og to geitekillinger er allerede ofret. De bløggede skrottene ligger på rygg rundt sjamanen. Han gnir seg inn med blod før han spiser et rått geitehjerte, ennå varmt og pumpende. Nå er det det nyfødte menneskebarnet som skal til pers. Khisha, moren, har motvillig gitt det fra seg til Grosh, som forsiktig legger det fra seg i en blodpøl før han danser offerdansen. Barnet skriker. Khisha gråter stille mens sjamanen løfter opp den sprellende, blodglinsende babyen etter hodet. Så løfter han barnet opp mot himmelen, og kneler.

            ”O store modergudinne, ta imot dette offeret og se i nåde til oss. Ta imot dette offeret.”

            Barnet gråter.

Khisha snur seg bort.

Taleb, barnets far, legger en hånd på skulderen hennes og kjemper mot gråten. Tårene er i ferd med å velle opp i øynene hans, men han vet at dette må gjøres. Han vet at gudene krever dette offeret, at det ikke kan gjøres annerledes. Det er slik de alltid har gjort det, slik maktene forlanger det. Og maktenes vilje skal man ikke sette seg opp mot. Ingen kan oppkaste seg til dommer over gudene. Alle skal adlyde de guddommelige kreftene, alle skal følge deres påbud og forordninger – ellers bannlyses de alle fra etterlivets rike av lys og paradisisk natur, og forvises til en evighet av pinsler og tenners gnissel i de underjordiskes verden.

Taleb stryker den hulkende Khisha over ryggen.

Sjamanen stirrer på barnet.

Så vrir han nakken om på det.

Han legger den livløse kroppen fra seg foran alteret før han åpner brystkassen, river ut det pumpende hjertet og spiser det helt – i én jafs – slik gudene krever.

Etterpå gjør de opp et stort bål hvor de kremerer de døde kroppene, slik at sjelene lett kan frigjøre seg og vandre uhindret opp til gudenes rike. De samles i ring rundt bålet og messer kremeringssangene til ære for ildguden, taktfast, hymnisk, lik en dityrambe fra oldtidens Grekenland. De holder hverandres hender og går i ring rundt bålet, med lukkede øyne, svettende kropper. Natten er i ferd med å senke seg over dem, nordlyset kommer til syne som dansende bånd av smaragdgrønn ild på det stjernesådde firmamentet.

Grosh åpner øynene og beskuer det grønne lyset.

Han skjønner at gudene må være fornøyde.

Starten på en ny skisse/kladd

Jeg stirrer inn i en vegg av ensomhet og mørke. En uoverstigelig vegg av lengsler og tapte drømmer. Et tåkelagt landskap stiger opp av mørket, bebudende dødens umulighet. Ugjenkallelig slutt er det på håpet om en frigjørelse fra livets lenker.

En vandrer går gjennom landskapet. Han er kledd i en skinnfell. Han knuger et spyd smidd av mammutbein. Bak ham kommer en kvinne, bærende et spedbarn. Ved hennes side går en krokrygget gammel mann med en runebomme og en knokkel. Like bak ham igjen går et kobbel unger, tett fulgt av tre spydbærende, hårete menn med skinnfeller og smykker rundt halsen. To unge kvinner flankerer dem. De er halvnakne, vergeløse mot kulingen som blåser fra tundraen i det fjerne nord.

De finner en hule hvor de går til ro. Med medbrakte flintstykker og tyrirot, gjør de opp ild. De finner kvist i dypet av hulen – noen har vært der før dem. Det ligger menneskeknokler der. Grove og firskårne kjevebein; tykke lårbein. På veggene ser de rødlige avbildninger av reinsdyr og mammut. Lederen blant dem, Grosh, betrakter de forseggjorte maleriene. Han nikker anerkjennende.

Lenge blir de værende i området rundt hulen. Dagslyset er svinnende, vinteren er i anmarsj. De sanker høstens siste multer, veider rein og fanger ørret i bekker med utspring i de mange vannene som omkranser fjellene. Om nettene blusser nordlyset opp på himmelen, og de kneler andektig under de grønnlige flammene – det er gudene som taler til dem. De forstår gudespråket så lenge sjamanen oversetter det. Han sitter i lotusstilling under stjernene, messende og hamrende på runebommen. Hymnisk synger han om verdenen som en gang fantes – robotenes verden, maskinenes verden. En stor sivilisasjon i det fjerne sør. De trollbindes av sangen hans – selv barna, som mangler forutsetninger for å forstå hva han synger om.  

Når reinen er borte, forlater de hulen. Igjen stevner de sørover. De kommer over rudimentene av fordums bosetninger, ruiner under tykke askelag, sedimentære avleiringer inneholdende fossiler av det som en gang var. De ser helleristninger av plasmarifler og laserpistoler, hulemalerier av roboter og romskip. Fra asken graver de frem knokler av grå guder fra verdensrommet, spedlemmede og ynkelige. Misbilligende betrakter de de overdimensjonerte øyehulene, de veike kjevene.

De slår seg ned i ruinene av en landsby. Kjølige vinddrag kommer nordfra, men de er på sydligere breddegrader nå, og kulden utgjør ingen trussel. Sjamanen messer på et mantra om den gamle verdenen. Barna sitter i ring rundt ham, storøyd lyttende. De sanker tørre kvister fra åsene rundt landsbyen, åser hvor mammutknokler ennå er synlige, stikkende opp av inntørket gråleire. De speider etter rein og hulebjørn. Grosh ser at sjamanen gjør en god jobb med barna. Han liker sjamanen – har alltid næret dyp respekt for ham. Men Taleb, gruppens betahann, frykter sjamanens innflytelse. For kan han ikke korrumpere sarte barnesinn med disse fablene om fortiden? Forpurrer han ikke de små ved å mate dem med løgner om jernfugler og  ildkjepper? Jo, Taleb mener så visst at dette blir resultatet av sjamanens herjinger med barnehjernene. Og han akter å overbevise de andre i gruppen.

Urgja er Grosh’ nåværende partner. De har bygget seg et rede ved den stangende gullokseskulpturen i landsbyens midte. Der fremsier de sine takksigelser til gudene. Deres helligste eiendel er en steinhelle de fant i en annen ruinlandsby. På denne steinhellen er det noen leselige tegn: ”Goldman Sachs” står det med innhugde bokstaver. De forstår ikke ordenes betydning, men skjønner at det må dreie seg om navnet på en gud, kanskje en av de aller største.

Eføy og lianer strekker seg oppover sidene på de smuldrende skyskraperne de har slått seg ned blant. Hjort beiter fredelig på de smale gresslettene mellom de fjellaktige konstruksjonene fra hvis vinduer falker og ørner speider etter bytte. Rådyrene går fredsommelig i små flokker, ventende på å bli desimert av menneskene som atter er i ferd med å rykke inn i det en gang så urbane landskapet. 

Den uferdige starten på et kassert romanmanuskript jeg jobbet med vinteren 2006/2007

1

Den frekke dama sier at jeg bør vente med å drepe ham, hvilket umiddelbart vekker min mest pasjonerte forargelse.

Tiden er overmoden for å ta livet av Jim – alle vet det. Vel, det vil si alle utenom akkurat denne kvinnen, som tydeligvis er uenig i min avgjørelse. Det minner meg på hvor dumt det var å slippe et hunnkjønn inn i Prosjektet i første omgang; jeg må huske å bli kvitt henne også, så snart en bedre mulighet byr seg. Jeg trenger rådene hennes slik et rasshull trenger tenner. Irritert plukker jeg opp revolveren mens jeg tygger videre på den bitre tyggisen som dama pliktoppfyllende penslet med en potent cocktail av fenobarbital og benzodiazepiner, helt i tråd med instruksene. Noe klarer hun da i det minste å gjøre riktig.

Skyer av støv driver gjennom det kjølige rommet.

Fortsatt lukter det blod og halvråtne laboratoriedyr her inne. Den umiskjennelige eimen av voldelig sex fyller rommet fra vegg til vegg. Sæd- og svettestanken er til å ta og føle på, til å skjære gjennom med kniv. Kjøtt- og skinnslintrer, knokkelstøv, sener, fettvev og levret blod dekker det såpeglatte gulvet. Skalpeller, knuste reagensrør og petriskåler ligger henslengt i et hjørne – badet i gulhvitt slim, muggsopp og metanol fra store dunker. En blind, bedøvet mann sitter på en madrass inntil veggen i et annet hjørne, siklende og svakt stønnende, nå og da mumlende noen uforståelige ord. En skarpladd AK-47 ligger på det flisete bordet overstrødd med utallige glasskår fra det eneste vinduet i hytta. Utenfor sender nymånen stråler ned mellom nåletrærne som strebende strekker grenene mot den mørke høsthimmelen. Grenenes silhuetter ser ut som spinkle skjelettfingre mot det kjølige månelyset – de minner meg faktisk om skjelettet jeg gravde ned i går, de ynkelige restene av den navnløse jenta som fikk hud, kjøtt og innvoller etset vekk med konsentrert salpetersyre i et av Carls mer tvilsomme eksperimenter.

Den krakilske sjimpansen Bozo sitter skrikende slik kun sjimpanser kan skrike – som en forrykt galefrans – i et altfor trangt bur stuet under bordet, med et knugende grep rundt de klamme stålsprinklene. Febrilsk rister han alt han makter i det lille fengselet hvor han er dømt til å ende sine dager i deliriske, feberhete krampetrekninger – med ondartede svulster eksplosivt ekspanderende i kroppen.

En liten kiste fylt med en salig blanding av opiater, barbiturater og pot, står og vipper ute på bordkanten. Blodstenkede selvhjelpsbøker og løsrevne ark fra interne rundskriv og dokumenter er sporadisk strødd utover gulvet – én gang hadde vi bruk for dem; ikke nå lenger.

Det er ikke mer enn et par dager siden Errol F. og Jack P. gjorde seg ferdige her, og sammen med det modifiserte viruset la ut på ferden vestover, mot det lovede land. Jeg skal snart kontakte dem; må bare ta hånd om denne fyren først. Unggutten har motsatt seg selveste meg – lederen. Og av den grunn må han dø. Besluttsomt lader jeg skytevåpenet.

Nesten to år har vi brukt på å bygge opp Organisasjonen, og gutten som nå har min tilsmussede, svarte Colt Peacemaker mot venstre tinning utgjør en trussel mot Prosjekt Retro, vår omfattende plan for å skape en fremtid uten den teknologiske sivilisasjons fordømte, overfladiske materialisme. Den vestlige verden drukner seg i dekadanse og materiell overflod, og vi må for Baoths skyld sette en snarlig stopper for det.

Jeg vet at jeg er rett mann for denne jobben; gjennom den militante, nådeløse væremåten jeg har ervervet meg gjennom klatringen oppover i hierarkiet, har jeg blitt en sterk lederskikkelse, en kraft man skal ta på alvor i Organisasjonen. Disse guttevalpene og denne kvinnen under meg – de er for maur å regne, og de har ingen forståelse for de geniale og høyst tiltrengte avgjørelsene jeg har tatt i det siste. Implementeringen av den siste fasen må gå som planlagt, ellers vil myndighetene få overtaket igjen. Vi kan ikke inngå kompromisser, kan ikke gi slipp på vår visjon om en ny verden, en klode uten økonomiske systemer og penger, og derfor uten fattigdom. En harmonisk planet hvor mennesket igjen blir tvunget tilbake til naturen, for å kjempe mot villdyrene, kjempe for sin egen tilværelse, uten hjelp av avansert teknologi. Slik vil evolusjonen igjen tre inn med full kraft og det vil bli en sårt etterlengtet maktbalanse på Jorda. Den naturlige seleksjonen, godt hjulpet av Viruset, vil effektivt utrydde de overflødige nitti prosentene av menneskeheten, og jeg og min organisasjon vil stå tilbake som vinnerne – som lederne for en vakker, ny verden uten krig og vold mellom mennesker.

Én verden – ett rike – under Baoth. Min overlegne kult skal utrydde alle disse ubetydelige bakteriene, disse konsumentene og snylterne som velter seg i kaskader av overflødige forbrukerartikler på den utarmede naturens bekostning.

Men før jeg kom til dette punktet i tiden og rommet – til jeg sto her med revolveren mot hodet til denne lenkede overløperen i den ensomme hytta i dypet av skogen – gikk jeg en lang og kronglete vei. En vei jeg aldri hadde planlagt å gå. I ettertid føler jeg egentlig at det var veien som valgte meg; ikke omvendt. Kvinneskikkelsen ved min side kan sikkert også skrive under på at det var omtrent slik historien hadde forløpt. Som en naturlig rekke av sammenhengende, logiske forbindelser. Årsaker og virkninger som løp etter hverandre på en snor av det som ved første øyekast hadde virket som tilfeldigheter, men som i etterpåklokskapens analytiske lys snarere var for nødvendigheter å regne. Det hadde kostet meg mye, fordømt mye, men jeg følte hele tiden at det var en pris verdt å betale for å få grunnlagt den globale kjærlighetskulten. Balansen skal gjenopprettes. Kjærligheten skal atter seire.

Førsteutkast til fantasyroman (for ungdom?)

Kapittel 1

            ”Jeg er her for audiensen,” sa Valador til kurfyrstens sekretær, som så på ham med et spørrende blikk.

            ”Å, det er du som kommer fra Akademiet?” Sekretæren mønstret ham med rynkede bryn. Valador nikket, og slengte på et bekreftende svar, usikker på hva som egentlig var god etikette ved dette hoffet. Riktignok hadde han for anledningen iført seg sitt fineste antrekk – hermelinkantet silkekappe, fjellsvinstøvler og en brosje i platina – men han visste ikke hva som var god kutyme på slike steder, rural som han var, hvilket sekretæren lot til å plukke opp, om kroppsspråket, ansiktsuttrykket og stemmeleiet hans var noe å dømme etter.

            ”Hans Majestet er rede til å ta imot deg ganske snart, herr Valador,” sa sekretæren. ”Enn så lenge kan du vente i stolen der borte.”

            Med en håndgeberde henviste han Valador til et sittemøbel trukket i sobel og fjellgeiteskinn. Valador etterkom oppfordringen, og sank ned i den overraskende behagelige stolen. Sekretæren ble stående og granske ham, så Valador visste ikke hvor han skulle feste blikket. I mangel av andre steder, valgte han vinduet, hvis karmer og sprosser var gullbelagte og rammet inn seks glassmalerier av diverse mytiske slag som etter sigende hadde funnet sted i et fjernt tideverv. Så flyttet han det til det sirkelformede rosevinduet som befant seg øverst på samme vegg, før han lot det vandre over obsidianlysekronen og billedvevene, via katafalklysestakene – til det omsider fant ro, forankret i det utstoppede fjellsvinet som sto vis-à-vis ham. Valador så at det var et godt stykke arbeid, for hans far hadde vært en anerkjent taksidermist. Han hadde lært Valador kunsten å stoppe ut fjellsvin, hulebjørner, nisser og andre vesener man kunne finne i villmarken i fogderiet Khol-Belura, hvis natur huste et utall skatter.

            I ildstedet sprakte og knitret det i flammer som kastet et gyllent skinn over den utstoppede hulebjørnen som sto like ved svinet. Også dette var et utmerket stykke taksidermi, kunne Valador fastslå. Bjørnen virket nesten levende der den sto, oppreist, med åpen kjeft, blottede huggtenner. Øynene, kuler av vulkansk glass, var livaktige og glinsende i gløden fra flammene. Ubevisst nikket Valador anerkjennende før han flyttet blikket til det sjakkbrettmønstrede gulvet, hvis fliser besto av marmor og obsidian, polert så grundig at de nærmest lyste av seg selv. Så stirret han lenge på gobelengene – forseggjorte avbildninger av slaget ved Terbernoth i 206, samt Galdarbaoths ilandstigning på Evighetens Strand, hendelsen som markerte slutten på det første tideverv. Videre lot han blikket dvele ved de to urgamle, siselerte platinasverdene som hang i kors over ildstedet, før han gransket støpejernlysestakene i vinduskarmen, en sølvbeslått kiste, et par gullrustninger bevæpnet med kampøkser – og et utstoppet mammuthode, raggete og med halvannenmeterlange, krumme støttenner. Mammuthoder hadde han sett mange av – faren hans hadde drevet mye med denslags, og det var ikke noe ekstraordinært ved dette hodet – det var akkurat like forseggjort som hodene faren hadde stoppet ut. Han stirret litt på en dolklignende, gyllen tann, stilt ut i en glassmonter, under hvilken det var festet en gullbeslått plakett som påstod at tannen stammet fra en drage Galdarbaoth selv skulle ha slaktet. Valador smilte ved synet – han visste at dragene var myter og eventyr, noe man skremte barna med for å få dem til å oppføre seg.

            Ennå kunne han ane sekretærens stirrende øyne. Han hadde et inntrengende blikk under de buskete brynene og den furete pannen. Valador turte ikke se direkte på ham, men fornemmet i øyekroken at han var under oppsyn, gjenstand for granskning – noe han slett ikke likte. Han kremtet, ville til å si noe, ville til å spørre hva klokken var, men tok seg i det akkurat idet det begynte å kime i kirkeklokkene utenfor. Fra katedralen i Terbernoth klang det tolv ganger – og han visste dermed at han snart hadde sittet her i en halvtime.

            Døren til tronsalen gikk opp – og en tjenestepike kom tumlende ut, rød i kinnene. Pannen hennes glinset av svette, likesom den fyldige bysten, som bare halvveis var dekket til av en trang overdel på en kjole som, tenkte Valador, syntes noe uanstendig på et sted som dette. Hun ga ham et forfjamset blikk, smilte forlegent og sa hei til sekretæren, før hun vendte blikket ned og nesten småløp ut av foajeen, ut på et kammers. Sekretæren sto pal, uten å fortrekke en mine, tilsynelatende ventende på at noe mer skulle skje. I neste øyeblikk kom en korpulent mann anstigende ut av tronsalen, like rød og svettende som tjenestepiken, med en bul synlig i skrittet under den hermelinkantede, hvitflekkete buksen han var antrukket i. En tilsmusset sølvkrone omkranset den glinsende issen hans. Valador skjønte at det måtte være kurfyrsten, reiste seg straks og bukket dypt og ærbødig. Fyrsten tørket svette av pannen, og vinket Valador til seg.

*

            ”Jeg hører du er Akademiets beste elev,” sa kurfyrsten til Valador, som nå, stående foran regenten, befant seg i tronsalen, sammen med en mystisk, svartkledd mann han ennå ikke var blitt introdusert for.

            ”Ja, Deres Majestet,” sa Valador så høyt og tydelig han kunne.

            ”Slapp av, gutt,” sa fyrsten. ”Senk skuldrene og legg av deg formalitetene. Du kan tiltale meg ved navn – vi er vel for faen ikke i Gothnomia heller!” Han lo støyende, blottet de gulnede tennene. Valador forsøkte å smile eller le av fyrstens morsomhet, men alt som kom over leppene hans var en forvridd grimase, et rudimentært glis.

            ”Greit, Deres ... Jeg mener: Greit ...” Han tenkte seg om. ”... kurfyrste Zekiel.”

            ”Kall meg bare Zekiel, du. Det holder. Det er lenge siden vi kuttet ut høflighetsfrasene ved dette hoffet.”

            Valador nikket.

            ”Uansett: Siden du har vært så dyktig ved Akademiet, skal du få et lite oppdrag av meg. Det vil si, det er kanskje ikke så lite heller ...”

            Valador så spørrende på ham.

            ”Du skjønner, Valador, vi trenger menn som deg i Byrået nå. Du har analytiske og taktiske ferdigheter de mangler der nede.” Fyrsten nikket mot den svartkledde mannen, som ennå sto urokkelig i et hjørne. ”La meg introdusere deg for Bhorash Emmanuel.”

            Mannen trådte frem for Valador, ga ham et fast håndtrykk og presenterte seg.

            ”Han jobber i Byrået,” sa fyrsten, ”men skal gå av med pensjon nå, etter lang og tro tjeneste for Imperiet. Han er en av de beste agentene vi har hatt, og han skal være mentoren din de neste ukene. Dere skal først dra ned til Gyriod, til egnen Elderfeld. Dere skal granske en ... hendelse som fant sted der nylig. Jeg vet ikke, Valador, har du hørt om ... hendelsene vi har hatt de siste månedene?”

            Valador så spørrende på ham. ”Jeg vet ikke, Deres ... Jeg mener: Jeg vet ikke, Zekiel? Hvilke ... hendelser har du i tankene?”

            Fyrsten gransket ham. ”Hmm, det kan være det samme. Bhorash gir deg detaljene når dere er underveis. Det jeg egentlig spør deg om, Valador, er om du takker ja til å bli tatt ut av Akademiet før den avsluttende eksaminasjonen, for å jobbe for Byrået, i Rikets Tjeneste? Lønnen er god, mye bedre enn den din far hadde – og det er gode muligheter for at du får sett det meste av Gloth, kanskje tilogmed litt av Gothnomia eller Phagus.”

            Valador stirret på fyrsten, og lurte på hva som ville bli konsekvensen om han formastet seg til å takke nei. Så tenkte han på fremtiden, mulighetene ... I likhet med de aller fleste glothere, visste han nesten intet om Byrået, enda han i snart seks år hadde studert ved Akademiet. Byrået var svøpt i et slør av myter og røyktepper, innhyllet i en uklarhetens dis. Hemmelighetskremmeriet var omfattende rundt Gloths etterretningstjenester generelt, og Byrået spesielt, men dette var også noe Valador fant spennende, forlokkende. Han ante ikke hvilke hendelser fyrsten siktet til – kanskje det var ryktene om drager, ryktene om alver og troll. Utallige slike rykter hadde svirret i luften de siste årene. De hadde kommet og gått i bølger, men Valador hadde ikke brydd seg om dem, han trodde uansett ikke på denslags eventyr og fabler. Men skulle han takke ja? Eller rettere: Turte han takke nei? Hvilke følger ville det i så fall få? Han kremtet, møtte regentens blikk.

            ”Jeg ... Hva skjer hvis jeg ... takker nei?”

            Fyrsten så på ham, og Valador kunne ikke unngå å tenke at dét blikket var irettesettende, paternalistisk, ja direkte ... stygt.

            ”Jeg skal være helt ærlig med deg, min godeste Valador: Det er ikke noe alternativ å takke nei. Du har, sant å si, ikke noe valg.”

            Han smilte.

            Valador kjente at han skalv, nesten umerkelig, men like fullt en skjelving, som gikk i bølger og snart forplantet seg til hele kroppen. Kuldegysninger løp nedover ryggraden, og dette hensatte ham i en stemning han ikke hadde kjent siden barndommen, en fornemmelse av at noe farlig var i gjære, at forferdelige hendelser snart ville finne sted.

            ”Dere drar allerede i morgen, sørover, først til Elderfeld, senere sikkert også til andre steder herr Emmanuel forteller deg om etter hvert. Jeg vet ikke mye om disse hendelsene selv, nesten ingen her gjør det, men Bhorash er en av dem som vet mest i Khosh, ja i hele Fossia. Det skulle ikke forbause meg om han er den best informerte av alle i Imperiene – men ... det får han selv fortelle mer om.”

Valador fikk ikke blund på øyet den natten. Tankene hans kretset rundt det som skulle skje og rundt noe kurfyrsten hadde sagt: ”Lønnen er god, mye bedre enn den din far hadde ...” Hva visste fyrsten om faren hans? Hvor mye hadde hoffet fått rede på? Visste de noe om ... nei, Valador slapp taket i tanken før den var ferdig tenkt. Kurfyrsten kunne vel umulig ha kjennskap til det forferdelige som hadde hendt da Valador ennå var et barn, ennå en uvitende yngling som lekte ridder i Bhurros’ skråninger.

Han sto opp grytidlig, rød i øynene, med en sterk trang til å rømme fra Terbernoth, fra hele Khosh, hele Lemmur, Fossia, Imperiet ... Men han visste at han ikke kunne, for da ville han bli tatt av dage. Garantert. Han visste at han måtte møte Emmanuel i dag, måtte troppe opp utenfor Byråets kontorer i Terbernoth, hilse på tjenestemenn og få en slags briefing før de – på et eller annet vis, med et eller annet fremkomstmiddel – skulle legge ut på ferden, gjennom Khosh og Chrimara, helt ned til egnen Elderfeld i fogderiet Gyriod, ved en grensepost mot villmarken, hvor en fremmed brutalitet og ugjestmildhet, slik Valador så det, sikkert var enerådende. Og sikkert ensbetydende med hans egen nært forestående død. 

   

Om nødvendigheten av menneskeartens utryddelse

Vi lever på en overbefolket klode. Ressursene er begrensede. Riktignok er vi omgitt av et tilsynelatende uendelig stort univers med trilliarder på trilliarder av verdener som i teorien kan koloniseres, men viljen til å reise ut og annektere dem er minst like marginal som evnen til å gjøre det. Spede forsøk på planlegging av gruvedrift på asteroider er igangsatt, men kostnadene er enorme, og svært få er villige til å investere milliarder av dollar i noe som tidligst vil gi avkastning om noen decennier. Et par IT-milliardærer og andre tech-gründere er de eneste som foreløpig har snust på muligheten for å hente mineraler fra asteroider som kretser rundt jorden. Samtidig vet vi at jordens reserver av fosfor (nødvendig komponent i kunstgjødsel) er utarmede. Likeså er platina (nødvendig i bil-katalysatorer), olje, rent drikkevann og en lang rekke andre mer eller mindre livsnødvendige ressurser. Stadig mer landbruksjord er utarmet og blir liggende brakk, ubrukelig til dyrking av hvete, mais, soya, ris og annet mennesker har gjort seg avhengige av. Ovenikjøpet ser vi at minst et par milliarder fattige asiater og afrikanere ønsker å oppnå en vestlig levestandard – på en planet som allerede er presset til bristepunktet.

Vi lever i starten av en masseutryddelse i størrelsesorden med hendelsen som for 65 millioner år siden ble dinosaurenes endelikt. Menneskeheten er en katastrofe for biologisk mangfold, en kataklysmisk, uendelig destruktiv kraft som resulterer i utryddelsen av millioner av arter. Samtidig er det politisk korrekt ikke bare å pumpe ut stadig flere barn, men dertil å ”løfte de fattige ut av fattigdommen” og inn i en amerikansk-inspirert forbrukerlivsstil hvor bruk-og-kast-mentaliteten er den enerådende modus operandi. Det sier seg selv at dette ikke er bærekraftig i lengden. Det sier seg selv at noe må gjøres, at tiltak snarlig må iverksettes for å stoppe den ødeleggende utviklingen. En global ettbarnspolitikk er nødvendig. Dertil kan det bli påkrevd å tvangssterilisere hele befolkningsgrupper. Noen må våge å løfte, bære og kaste denne brannfakkelen. Noen må ”tørre å ta debatten”. Og vi må snart se handling, ikke bare tomme ord. Ellers kommer dine barnebarn til å leve i en grå, forurenset verden preget av sult, tørst, sykdom, terror og krig om stadig knappere ressurser – et dystopisk helvete du ikke unner dine verste fiender.

Dag Solstad – de intellektuelles gudssubstitutt

Det ligger noe paradoksalt og komisk i at Dag Solstad, den mest bejublede norske samtidsforfatteren, har en skrivestil som står i diametral motsetning til det moderne stilidealet. Solstads stil er full av adjektiver, adverb, lange setninger, telling og annen arkaisk språkføring som det litterære etablissementet har lært oss skal være ukorrekt. Ved skriveskoler over det ganske land tutes elevene ørene fulle med at det er ’showing’, ikke ’telling’, som er rett. Adjektiver, adverb og fremmedord har så godt som ingen plass i den seriøse skjønnlitteraturen. Dette dogmet ble populært på Hemingways tid, og ble videreført av amerikanske forfattere og skrivekursledere, deriblant den toneangivende minimalisten Raymond Carver.


Like fullt er det altså et faktum at Dag Solstad, den mest feirede nålevende norske forfatter, bruker et språk breddfullt av floskler, klisjeer og brudd på det vedtatte idealet. Han er bevisst på det selv også: Solstad har flere ganger kommentert at også stilen hans, ikke bare den politiske grunnholdningen, er anti-amerikansk. Han søker bevisst å unngå showing. Han prøver konsekvent å være pompøs og barokk. Han leker seg med klisjeer og andre virkemidler fra den såkalte folkelesningen (jf. intervjuet med Solstad i Jan Kjærstads essaysamling Kjærstads Matrise).


Stemmen til den norske intelligentsiaen er unison: Solstad er et geni. Forfatterskapet hans er et mesterverk. Og hva er det som gjør det til et mesterverk? Innholdet? Kanskje i noen grad, men de fleste kritikere later til å være enige om at det er formen, stilen, som gjør bøkene hans så fantastiske. Ingen betydelige akademikere, ei heller kritikere, tar til motmæle mot genierklæringen av Solstad. Det idiosynkratiske i stilen hans blir feiret som om det var selveste Gud som kanaliserte seg gjennom denne folkekjære vestfoldingen som i sin tid var en stor tilhenger av Stalin og Pol Pot – og som kanskje fortsatt er det, for alt vi vet.


Er det ikke da et paradoks at de fleste forlagene bare vil utgi debutantbøker hvor stilen er knapp og innadvendt, hvor tellingen er marginal og hvor de fleste adjektiver, adverb og fremmedord også glimrer med sitt fravær?


I mange årtier har det vært helligbrøde å nærme seg en stil som ligner den man finner i de store verkene i litteraturhistorien, som for eksempel Don Quijote, Odysseen og Aneiden. Ingen seriøse forlag vil utgi bøker skrevet i en ’Dostojevskijsk’ språkdrakt. I dagens Norge skal det være knapt og enkelt og intertekstuelt og selvrefererende. Forfatteren skal helst skrive om seg selv, sittende hjemme i sin egen stue, lesende en tippekupong, kikkende på fotballkamper og travløp. Dette gjør riktignok Solstad også, men han gjør det i et gammeldags, oppstyltet språk som bryter helt med de vedtatte skrivedogmene fra vår tid. Frank Lande, Erlend Loe og andre feterte unge forfattere gjør det derimot i en stakkato stil full av punktum, blottet for adjektiver og adverb.


Solstads stemme er på én og samme tid et ideal og et skrekkeksempel. Det er en underlig situasjon, en som burde debatteres mer enn den er blitt. Imidlertid later det til at Cathrine Sandnes og andre ledende intellektuelle ennå er for opptatt med å regurgitere sitt mantra: ”Solstad er Gud. Ære være Solstad i det høyeste.”


Å tale imot dette mantraet er anatema – og nordmenn har ingen tradisjon for å være gudsbespottere.

Et hjertesukk på litteraturens vegne

Den er en uting, denne patologiske hangen til å kutte eksposisjon, adjektiver, adverb og andre vesentligheter, denne notoriske trangen til å være ordknapp, denne stadig mer utbredte besettelsen med å "showe og ikke telle". La oss heller vende tilbake til fordums fortellerkunst, da det gikk an å uttrykke seg i annet enn énstavelsesord og lettfordøyelige V2-setninger. La oss få tilbake noe arkaisk, barokk syntaks – slik at den oppvoksende slekts sultefôrede hjerner ikke sykner hen og råtner. Hvis de minst intelligente leserne skal være premissleverandører for litteraturen, blir resultatet ulidelig sørgelige bøker som er alt annet enn leseverdige.