Follow by Email

mandag 21. januar 2013

Den Navnløse Ondskapen (starten på en novellekladd)

Del 1 av 2:




Børge strever seg gjennom isødet. Fra det en gang så rødlige skjegget henger det stalaktittlignende istapper. Åndedrettet er hest, nesten rallende, der han trekker den stadig slunknere pulken etter seg. Han er utmagret og drevet til bristepunktet av utmattelse. Vinden uler rundt de rødsprengte ørene. Sikten er dårlig. Superundertøyet sitter klistret til den forfrosne kroppen, og han forbanner seg selv for å ha lagt ut på denne overambisiøse ferden. Skiene glir stadig dårligere, skismurning er han gått tom for, og kreftene er langt fra tilstrekkelige til å forflytte glassfiberplankene hele veien til polpunktet og tilbake igjen.  
            Så, idet han er sikker på at døden er nær, får han øye på noe i det fjerne.
            Kan det virkelig være ...?
            Nei.
            Han våger ikke å tro det.
            Det kan da umulig stemme!?
            Men jo, etterhvert som han nærmer seg, ser han at det ikke kun er en luftspeiling. Det er virkelig en hytte. En gammel rønne i laftet tømmer, tilsynelatende bygd av mennesker med kjennskap til skandinavisk byggeskikk. Vinduene er bare små glugger, men hele konstruksjonen virker solid, bardunert til isen som den er. Et tykt metallrør stikker opp fra det snøkledde taket. Styrket av det forlokkende synet, mobiliserer han krefter nok til å kjempe seg videre gjennom kulingen, de siste meterne frem til hytten.
            Han trykker ned dørhåndtaket.
            Døren glir opp.
            Ekstatisk trår han over dørterskelen.
            I dunkelet innenfor ligger det et par striesekker fulle av ved fra et for ham ukjent treslag, en type tre med blek bark, bjørkelignende men uten svart marmorering. Han får fyr i en oljelampe som henger fra taket, og han gransker interiøret før han gjør opp ild på ildstedet. Så ser han gjennom kommodene, skuffene, skapene ...
Alle er tomme ...
Tror han.
            Men så, idet han åpner den nederste skuffen i kommoden ved bondebrisken, oppdager han noe. Mengder av ark, gulnede og med eselører, slitte i kantene. Fulle av notater.
            En dagbok ...?
            Ja, konkluderer han, og går i gang med å gjennomlese de sirlig nedtegnede notatene:
           
21. januar 1896: Vi fant dette stedet i går. Det var Mr Sharpton som fikk øye på det. Først trodde vi ham ikke, vi latterliggjorde ham, kalte ham vanvittig. Vi trodde oppriktig talt at sulten hadde gått til hodet på ham, begynt å spise opp hjernecellene hans. Men sannelig, Mr Sharpton hadde rett, som alltid. Det var virkelig – Gud velsigne ham – en hytte han hadde sett. Og her sitter vi nå. Vi aner ikke hvem som kan ha bygd dette stedet. Vi trodde jo vi var de første som noensinne satte fot i området her. Men proviant fant vi. Mengder av hermetikkbokser sto i kjøkkenskapene. Mais, sardiner, tomater, svinebog og noe mystisk men velsmakende kjøtt vi ikke klarte å identifisere ... Dette kjøttet ser ikke ut til å være verken saltet eller tørket. Likevel har det holdt seg godt, enda det lå på kjøkkenbenken, uten noen form for emballasje. Ingen av oss begriper hvordan dette kan ha seg ... Andre spor av mennesker har vi ikke funnet her, underlig nok. Vi fant noe lampeolje, en lampe, et halvbrukt kubbelys og en håndfull ubrukte stearinlys, samt en halvfull fyrstikkeske. Fyrstikkene fungerer ennå. Mengder av vedsekker var plassert i sikringsbua, og vi har fyrt opp i peisen. Veden er av et underlig treslag ... Et slag vi aldri har sett før, enda vi har reist rundt hele verden. Det ligner nesten på norsk bjørk, men er enda lysere, uten innslag av svart. Og det brenner makeløst godt. Det ser nesten ikke ut til å forkulles i det hele tatt ... Hvordan kan det ha seg ...?

Børge blar videre i notatene. På de neste arkene står det:

23. januar 1896:

Veden har varmet oss godt. Og maten har mettet oss. Særlig har det mystiske kjøttet gitt oss en sterk og vedvarende metthetsfølelse, noe som gjør at vi ikke har trengt å spise mye av det. Vi har igjen minst et par kilo, i tillegg til noen kilo hermetisert mat. Men utenfor har været forverret seg. Stormen har tiltatt i styrke, og vi frykter at vi blir sittende lenge her ... Kun Gud vet hvor lenge, dog. Bellamy begynner å gå meg på nervene med syngingen sin. Han skal på død og liv gå rundt og nynne på gamle sjømannsviser ... Fanden forbanne ham!

29. januar 1896:

Jeg har ikke hatt energi til å skrive noe på lenge. Jeg føler meg tappet for krefter, maktesløs overfor noe uforståelig, en ubegripelig fornemmelse av at det er et aller ... grunnleggende feil ved dette stedet. Jeg kan ikke riktig sette fingeren på hva det er, men jeg føler at Bellamy og Mr Sharpton er i ferd med å planlegge noe ... Noe ... ondt. Jeg har vurdert å snakke med Mr Sharpton, spørre ham på tomannshånd om han har lagt merke til Bellamys underlige oppførsel. Men jeg har ikke tatt motet til meg, har ikke klart å mobilisere den nødvendige tapperhet. Jeg er visst ute av sinnslikevekt ... Vi har foret hundene med det mystiske kjøttet, og også de ser ut til å være tappet for krefter, til tross for at de virker mette ... De oppfører seg underlig. Døsige ligger de i sine båser i sikringsbua, tilsynelatende uten å ta notis av kulda i det trekkfulle bygget. Bellamy, på sin side, virker uforskammet opplagt. Han er jo vegetarianer på sin hals, og har ikke rørt kjøttet ... Jeg vurderer også å slutte å spise av det. Men hvordan skal jeg da klare å overleve ...? Hermetikken er vi jo snart tom for, og stormen vedvarer med uforminsket styrke.

31. januar 1896:

I dag gikk vi tom for hermetikk, og jeg snakket i fortrolighet med Mr Sharpton mens Bellamy var i uthuset for å gjøre sitt fornødne. Mr Sharpton har også følt seg stadig mer svekket i det siste, og det viste seg at han også har reagert på Bellamys mystiske opplagthet og lunefulle atferd. Lykkeligvis ble vi enige om å gjøre som jeg hadde planlagt ... Dog må jeg for enhver pris holde denne dagboken skjult, også for Mr Sharpton. Jeg stoler ikke på ham ennå, jeg er overbevist om at han når som helst kan stikke meg i ryggen. Det er kun deg jeg stoler på nå, kjære dagbok.

4. februar:

Det unevnelige har funnet sted. Vi har spist de to svakeste hundene. Selv Bellamy måtte gi etter for trangen. Vegetarianismen hans strakte seg visst ikke ubegrenset langt, den heller. Jeg nølte med å gi ham av hundekjøttet, men Sharpton klarte å overbevise meg til slutt. Har dessverre, uforståelig nok, ikke energi til å skrive mer nå, til tross for at jeg nylig har hevet innpå minst en kilo kjøtt ... Hva er det som skjer med meg ...? Og hvorfor kan ikke den hersens stormen gi seg snart!?

9. februar:

I dag har jeg kranglet med Bellamy. Til min forskrekkelse, tok Mr Sharpton hans parti. Vi kranglet om hvorvidt vi skulle slakte den tredje svakeste hunden. Jeg stemte for. Mr Sharpton lot først til å være på min side, men brått gjennomgikk han liksom en forandring av et eller annet slag ... Nå sover de på samme rom, mens jeg sover i stua ... Sikkert er det ihvertfall at jeg ikke lenger skal sove med revolveren under puta. Fra nå av skal jeg sove med den i hånden. Ladd.
Stormen vedvarer, og har i dag tilsynelatende vært tiltagende i styrke.

18. februar:

De siste hundene er borte. De klarte å slite seg løs. De må ha lagt på sprang, ut i uværet. De må ha vært drevet til vanvidd. Noe må ha gått til hodet på dem. Jeg vet ikke hva det er, men jeg tror det samme er i ferd med å drive også meg inn i galskapen. Hvordan hundene presterte å få opp døren til sikringsbua, vet jeg ikke. Men jeg mistenker at Bellamy kan ha hatt en finger med i spillet ... Hvem vet hvilke motiver den mannen har. Mr Sharpton er naturligvis ikke stort bedre. De er renkespillere, begge to. Jeg har forgjeves forsøkt å overbevise Sharpton om at vi må gjøre noe med Bellamy, dog uten å være for eksplisitt i hvilken skjebne jeg ser for meg ... Men Sharpton har blitt stadig mer gjenstridig, stadig tettere knyttet til Bellamy, som på sin side ennå har mot og munterhet nok til å plystre sine ondsinnede melodier.
Stormen gir seg ikke.

22. februar?

Sult. Vind. En tidløs, fortettet ondskap, hinsides enhver menneskelig forestillingsevne. Navnløst mørke. Jeg fant en luke under brisken min. Den åpenbarte et hull. Taustige. Sharpton begynte å klatre ned. Jeg skjøt ham i hodet. Han falt. Ennå har jeg til gode å spise opp Bellamy. Liket hans er ennå lunkent. Jeg angrer på at jeg skjøt Sharpton der og da, angrer på at jeg lot ham falle. Nå går jeg snart tom for mat. Jeg må klatre etter Sharpton, ned taustigen. Må finne ham. Men jeg hørte aldri at han traff bunnen ...?

34.? dag i –:

Mørket omslutter meg. I natt hørte jeg skritt og stemmer. Noen skrapte på veggene ...? I dag skal je–



Børge skjelver, hendene svetter, øynene hans er oppsperrede og blodskutte. Han holder de uavsluttede notatene opp foran seg, lammet av redsel. Etter å ha sittet slik en stund, reiser han seg og begynner å gå i sirkel, hvileløst, rundt og rundt, uten mål eller mening. Han kjenner en omseggripende, gjennomtrengende kulde idet han nærmer seg bondebrisken i stua. Med en kraftanstrengelse klarer han å dra det store møbelet bort fra veggen, lenger ut på gulvet.
Og der, på det flisete, bleke gulvet, ser han en hempe i flettet rep, midt på en kvadratisk luke ...
Han griper hempen og løfter opp luken.
En margsplintrende kulde slår imot ham.
Fjetret stirrer han ned i mørket.
En taustige er festet til kanten.
            Og så slår det ham:
            Hvordan kan det ha seg at brisken ble plassert over luken igjen ...?
            Klatret ikke dagbokskriveren ned likevel ...?
            Kom han seg opp igjen i live ...?
            Eller var det en fjerde person der ...? En som senere, av en eller annen grunn, plasserte brisken over luken ...?
Av en eller annen grunn ...?
Men hvilken grunn?
For å stenge noen ... eller noe ... inne?
Eller snarere, kanskje, for å stenge noe ... ute?
Han lukker luken og reiser seg, setter seg på brisken og blir sittende der, paralysert av en bunnløs frykt. Grunnende på de utallige spørsmålene, blir han sittende slik lenge, ute av stand til å registrere sultfølelsen som er i ferd med å bygge seg opp i ham, enn si den sterke kulden som later til å ha satt et varig preg på rommet. Tiltaksløst stirrer han på notatene, som nå forekommer ham å være nederdrektige, fulle av ondskap og en galskap og paranoia så dyp at den ikke lar seg lodde.




(Fortsettelse følger ...)

2 kommentarer:

  1. Maksimalt uhyggelig! Vil gjerne ha fortsettelsen!

    Denne kunne egentlig vært enda lenger, latt uhyggen bygge seg opp enda mer. Men så må man jo ha en god slutt også - har du en på lager?

    SvarSlett
  2. Takk! :-)

    Jeg satser på å skrive fortsettelsen i morgen kveld, hvis det blir tid. Nå må jeg nemlig sove snart -- jobb i morgen tidlig.

    Vurderer forsåvidt tre eller flere deler, men jeg tenkte det var greit å ikke love for mye. Jeg har skrevet et handlingssammendrag for fortsettelsen, men det dukker sikkert opp overraskelser, også for meg.

    SvarSlett

:-)