1
Det hender man ikke får sove når
man overnatter på kirkegården. Noen ganger holdes man våken av alle lydene,
andre ganger av tankene. Mangt er blitt sagt om tanker, men ennå er nesten alle
uvitende om deres sanne natur. De fleste forestiller seg tanker som noe som
hører hjernen til, noe som oppstår og går til grunne i hjernevindingene. De
færreste vet at tankene kommer utenfra, at de svever i luften mellom
menneskene, løsrevet fra nevrologiske prosesser. Elektrokjemisk aktivitet er
ingenlunde nok til å forklare tenkning, for tankene er lik insekter som flyr i
sverm etter sverm mellom kraniene – snart hit, snart dit, alt etter hvor
bevissthetens lys blusser opp. Som fluer trekkes de mot lyset, de svermer rundt
det, surrer rundt i sirkler, besatt av å besvangre lyset, bli ett med det, slik
Adam ble ett med Lilith og slik Jahve ble ett med Asjera når de pleiet legemlig
samkvem. Men noen ganger, lik insekter på fluepapir, lander tankene i selve
beinvevet, klistres fast for godt og avleirer seg, prentes inn i plastiske
strukturer som stivner og blir permanente hukommelsesavtrykk, fossiliserte
avbildninger av minner som kanskje, i en eller annen fjern fremtid, kan hentes
ut og avleses, lik rillene i en vinylplate.
Mangt
kan holde en våken på en kirkegård. Av og til er det kråkenes hese skrik, som
forpint raller i trekronene; av og til kattuglene, som sitter der med gylne
øyne, skuende utover det fordunklede landskapet mens de gir fra seg en lyd av
innett raseri som synes å komme fra et uoppslitelig ginnungagap av mørke. Det
hender at vinden hindrer en i å sovne, men som oftest er det ens egne tanker
som blokkerer søvnporten. Lik vakter væpnet til tennene, står de der, rustningskledde
og forvorpne, rede til å gjøre alt for å hindre en i å bevege seg forbi
stengselet, ned veien til underbevissthetens dunkle fangekjeller, hvor
monstrøse følelser og fornemmelser vandrer fritt omkring og spiser av tanker som
er lenket til veggene, skrikende og klirrende med tunge kjettinger. Selv visste
jeg ikke noe bedre sted å sove enn på kirkegården. Det var det eneste stedet
jeg kunne sovne lett, trolig fordi de
dødes kraft lå som et beskyttende energifelt rundt meg, og hindret fremmede
tanker i å trenge seg på. Kun unntaksvis presset en og annen opprørsk tanke seg
forbi bolverket av dødskraft og fløy inn i kraniet mitt hvor den kanskje
fremkalte en eller annen irrasjonell frykt som lå der og slumret, lengtende
etter å bli forløst. Da kunne jeg med et rykk reise meg fra benken jeg lå på,
blunke gjentatte ganger med øynene og se meg rundt i noen sekunder, til jeg
gjenvant fatningen og atter sank ned i søvnens lune favntak.
Ja, blant de
døde var det godt å være. Der følte jeg meg virkelig levende. Det var så rolig
der, og vederkvegelsen fant meg så lett, så lett. Den kom krypende innpå meg,
og jeg ønsket den velkommen, tok imot den med åpne armer. Den lot seg ikke be
to ganger, den ble med meg inn, satte seg ned, ble værende hele natten.
Vederkvegelsen var en tålmodig gjest, tålmodig og takknemlig.
Forvitrede,
mosegrodde gravsteiner sto i gresset, omkranset av råtnende blomster. Det bleke
måneskinnet kastet et sykelig lys over krematoriet, hvis tak var synlig som en
heksagonal og enigmatisk konstruksjon bak en hekk i det fjerne, filtrert
gjennom et kniplingsverk av blader i fordunklede sjatteringer. Kirken, knokkelhvit
og ornamentert, flankert av popler, ask og en blodbøk som blødde skarlagensrøde
blader ned på en gruslagt sti som snodde seg rundt denne enorme gravlunden lik
en slakk og spinkel renneløkke. Mengder av singel foran kirkedøren, nesten
fluorescerende i det reflekterte måneskinnet. Lukten av råtnende løv, av
nyslått gress, av sopp som vokste mellom gravsteinene. Lukten av svette fra
nattlig arbeid. Under neglene render av skitt, render av muld. En brødpose
liggende ved føttene mine, full av gråbrune små sopp med en tynn stilk som
nesten aldri var rett, nesten alltid bøyde seg hit og dit, som om den ikke
riktig kunne bestemme seg for hvor den ville vokse. Et kondomformet
fruktlegeme, mørke skiver som bøyde seg skrått opp mot tuppen. Ved benken en
skitten spade, full av jord og gress, flisete og med langsomt løsnende skaft.
Under benken en svart søppelpose, halvfull av et hardt, elfenbenshvitt
materiale. Slik var livet mitt disse dagene, slik var det jeg levde og virket
før jeg forvitret.
Tankene mine,
kretsende lik månen rundt jorden, kretsende som satellitter omkring … Hva? En
fjern stjerne? En fremmed planet? Nei, kretsende rundt et nagende problem, et
problem som hadde opptatt meg i mange år. Ikke sånn å forstå at det var det eneste problemet som plaget meg på denne
tiden, langt derifra. Ei heller det største.
Men det var nå likefullt et slags eksistensielt anliggende, en ganske viktig
sak jeg fant det maktpåliggende å komme til bunns i, ved bruk av de midler Gud
måtte finne det for godt å stille til min rådighet.
I all hovedsak
kretset tankene rundt hvordan vi behandlet våre døde. Skjebnen som ble de døde
til del, sto ikke i forhold til syndene de eventuelt hadde begått. Hvorfor lot
vi dem få denne vanskjebnen? Hvorfor kunne vi ikke la dem gå til grunne på en
annen måte? I ly av natten kunne jeg legge meg på en benk overstrødd av
høstløv, funderende på den merkelige begravelsesskikken som av en eller annen
grunn hadde fått fotfeste i vår del av verden. For var det virkelig rett av oss å gravlegge folk på denne
måten? I svart, fet muld som tærte på kroppene og gjorde dem til knokkelstøv i
løpet av noen decennier? Nei, det forekom meg at det hadde vært bedre å senke
menneskelevningene ned i bunnslammet i oksygenfattige innsjøer, tjern og
lignende. Med tid og stunder ville slam og leire danne sedimentære bergarter
med potensial til å innkapsle og bevare de fossiliserte levningene i minst et
titalls millioner år. En hensynsfull gest overfor fremtidige forskere – enten
de skulle dukke opp eller ei. Det var slike
forhold som muliggjorde fossiliseringen av den såkalte Ida, den 47 millioner år gamle primaten som paleontologen Jørn
Hurum lagde så mye oppstuss rundt en gang i 2009. Og hvorfor skulle vi ikke ta
hensyn til de arkeologer og paleontologer som helt sikkert ville etterfølge
oss? Skulle vi slette ut alle spor etter oss, gjøre det umulig å avdekke
sannheten om vår sivilisasjon og vår tid? I en eller annen fjern fremtid ville
det kanskje komme arkeologer fra utenomjordiske sivilisasjoner, på jakt etter
viten om vår art. Skulle vi nekte dem denne vitenen? Skulle vi oppkaste oss til
dommere over dem ved å frata dem muligheten til innsyn i vår eksistensform?
Slik jeg så det
var vi forpliktet til å gjøre det lettest mulig for våre etterkommere å finne
ut sannheten om vår anatomi. Og da nyttet det ikke å legge våre døde i jorden.
Riktignok ville denne gravleggelsesskikken si en hel del om vår tro og våre
riter, men dette var underordnet alt som hadde å gjøre med våre fysiognomiske
detaljer, altså det eneste som hadde relevans i et geologisk tidsperspektiv.
For slike tidsperspektiver domineres av helt andre regler enn dem som gjør seg
gjeldende i vanlig arkeologisk vitenskap. Gravsteiner og kirker, forgjengelige
som de var, ville uansett forsvinne i løpet av noen få årtusener – det var skjelettene som måtte bevares, og de lot
seg ikke preservere i vanlig matjord. Det måtte sterkere lut til.
Så jeg prøvde å
gjøre mitt for å legge forholdene til rette for fremtidige paleontologers
utgravninger.
Noen vil kanskje
si det var usselt, mitt bidrag til den fjerne fremtidens paleontologi.
Likefullt var jeg stolt over det, for det medførte at en fossiljeger en vakker
dag ville kunne grave frem restene av et menneske, vise dem til kollegene sine
og høste ære og berømmelse for å ha vært den første til å oppdage mennesket, en underlig nakenape med
oppreist gange, et naturens underverk, en ubuden gjest i det kosmiske
menasjeri. Disse fossilene ville de så stille ut i sine geologiske museer og
lage gipsavstøpninger av. De ville kanskje dekke dem med leire og bekle dem med
kunstige muskler og kunstig hud. De ville lage digitale, dataanimerte modeller
av dem og fantasere om hvordan de gikk, hvordan de paret seg, hvordan de
tenkte. Bøker ville bli skrevet om dem; filmer og, etter hvert, spill ville bli
produsert. Spekulasjonene ville bli mangfoldige, hypotesene legio.
Enkelte
folkeslag valgte å brenne sine døde. Andre foretrakk å spise dem. Ved å spise
ens døde mener noen at man kan få del i kraften som bor i knoklene, den godt
skjulte dødskraften, som egentlig, navnet til tross, er en slags livskraft, en livgivende energi som kan
forløse potensialet vi alle, i større eller mindre grad, er i besittelse av. I
noen kulturer har man forestillinger om at spisingen av levende barns knokler,
er avgjørende for å forløse dødskraften. I andre tenker man seg at beinmargen er det viktigste av alt, siden
den i noen henseende er i kjernen av ens kropp, godt skalket inne bak et hardt
panser av beinmasse. Derfor suger man margen ut av barneknokler, forvisset om
at den porøse massen inneholder nøkkelen til evig liv. Og man ofrer ens
sterkeste ungdommer i hemningsløse blodsorgier, for slik å blidgjøre gudene.
Det er slike kulturer vi stammer fra. Slik levde forfedrene våre i Norden for
ti tusen år siden, og slik skal, om vi ikke tar oss i akt, våre etterkommere
leve igjen om ti tusen år. I stjernelyset skal de stå, skuende opp mot sine
guder, hamrende på pauker, spillende på basuner. Det skal gjalle i
krigstrompetene. Med striper av blod smurt utover ansiktet, skal de påkalle krefter
fra det hinsidige. Vindflagene skal blåse i fjærpryden de kroner hodet med, og
de skal hutle seg sammen på kanten av en fjellskrent, vergeløse mot en natur
som er uforståelig i sin brutalitet, uutgrunnelig i sin nådeløshet.
Våre fjerne
forfedre levde i skogene. For seksti tusen generasjoner siden, klatret de ned
fra trærne og slo seg ned på savannene. De reiste seg på bakbeina og fikk
frigjort hendene til å bære ting, lage ting. De lagde redskaper som de bar med
seg fra sted til sted, og med den oppreiste gangen begynte strupehodet å vokse.
Stemmebåndene strammet seg og utstøtte andre lyder, mer komplekse lyder enn dem
som tidligere hadde runget utover trekronene. De utvekslet ideer og erfaringer
om dette og hint. Disse savanneapene lot seg ikke lett fossilisere, for de
drakk mest fra små bekker, oppholdt seg sjelden ved vannhull de kunne falle i.
Vannhullene var forbeholdt de store og farlige dyrene, så savanneapene tok
ingen sjanser, de hentet vann i små oppkommer eller rislende åer hvor
fossiliseringsmulighetene var marginale. I lys av dette er det ikke rart vi
finner så få rester av våre forfedre. En sjelden gang hendte det jo likevel at
en Australopithecus eller en annen hominid forvillet seg til et vannhull og
falt uti, sank til bunns og ble dekket av slam og leire. Men det tilhørte
unntakene. Regelen var at savanneapene holdt seg i tørre huler i skogkanten
nattestid, subsidiært oppe i kronene på store løvtrær. Døden hadde de ikke noe
forhold til; de hverken gravla, åt eller brant sine døde. Døden hadde ennå ikke
trådt frem for dem som noe eget; slik livet heller ikke hadde det. De bare åt
og formerte seg, uten alskens formeninger om abstrakte konsepter som liv og død
og meningen med det hele. Å, for en salighet! Hvor gjerne skulle jeg ikke gitt
avkall på min sivilisasjonstilhørighet for å få tre inn i en tilværelse blant
edle villmenn! For livsstilssykdommene jeg led av, dem var det sivilisasjonen
som hadde påført meg. Kun ved å fjerne meg fra samfunnet, kunne jeg atter finne
tilbake til livsgleden, følelsen av allestedsnærværende mening. Kun ved å
forlate samfunnet, kunne jeg bli frisk.
Det var Moholt kirkegård jeg pleide
å vanke på. Mest kjent var den kanskje som åsted for innspillingen av
musikkvideoen til den første singelen fra det banebrytende punkbandet Thee
Queefmaster Crü, som herjet undergrunnsscenen i Trondheim tidlig på åttitallet.
Kommunen fikk et svare strev med å rydde opp i gravskjendingen etter at bandet
hadde gjort seg ferdig, og straffen ble så sviende at hele ensemblet
umiddelbart gikk i oppløsning og gled inn i glemselen, kun husket av et fåtall
inngrodde punkconnaisseurer med base på UFFA-huset. Det var en stor gravlund
situert ved en hvit gammel trekirke med barokk ornamentering og skifertak, en
nygotisk korskirke jeg næret sterke følelser for, siden jeg i den, i akkurat
den kirken, kunne se Gud komme til uttrykk på en annen måte enn han gjorde i
byens øvrige kirker. Han kom ikke til uttrykk som noen autoritær farsfigur, men
snarere som en allestedsnærværende kraft som lik et signal fra det hinsidige
ble fanget opp av det antennelignende spiret. Det grønne spiret kneiset over
Brøsetvegen, som løp i en bue rundt Moholt på Trondheims østkant, ikke langt
fra E6, kretsfengselet, en psykiatrisk institusjon og et rehabiliteringshjem
for menn som banket opp sine nærmeste. Om sommeren kunne jeg legge meg på en
benk i morgentimene, kikkende på småfuglene som vasket seg i en sølepytt. De
grå spurvene vasket fjærdrakten ren i vannet, mens jeg stille iakttok dem fra
mitt utkikkspunkt på en rød benk ved gangveien. Delvis skjult av en skinnjakke
lå jeg der og betraktet disse skapningene, dinosaurenes fjerne etterkommere,
som nå hadde sunket så lavt, så lavt. De margsplintrende brølene som ble
utstøtt av deres forfedre var henfalt til den mest uskyldige kvitring. Hva fikk
ikke evolusjonen seg til å gjøre? Hvor skamløs var den ikke i sin
transformasjon av de stolteste livsformer? Skjønt, mutasjoner og naturlig
seleksjon var ikke alene nok til å forklare artenes tilblivelse. Guddommelig
inngripen var nødvendig, og jeg visste at både Gud og hans kanskje kjæreste
undersått hadde hatt en finger med i spillet, under frembringelsen av de fleste
arter vi i dag kan observere. Jeg åt en banan og kastet skallet bort til dem,
så hvordan de spredte seg utover som en biesverm og gjemte seg i løvtrærne som
flankerte alleen. Etter hvert søkte de tilbake til dammen, hoppende bortover
grusen. Noen begynte kanskje å hakke på bananskallet, rive løs små gule biter
som de gulpet i seg mens de nikket med hodene og kastet nervøse blikk mot meg,
hele tiden vaktsomme, hele tiden påpasselige med å iaktta meg med svarte
klinkekuleøyne.
I
ett sekund opplevde jeg å få øyekontakt med den ene fuglen.
Noe,
kanskje det nederste kammerset i hjertet mitt, åpnet seg. Fuglen hadde sett inn
i sjelen min. Hva hadde den sett? Glede? Kulde? En salme om lidelsens
broderskap?
Fjærene i de
utspilte vingene lignet spantene i en båt.
Fuglen møtte
blikket mitt igjen, holdt det fast.
Jeg vek unna,
reiste meg, løp så fort jeg kunne, bort, bort, bort derfra, bort fra
kirkegården, bort fra fuglene. Jeg taklet dem ikke, taklet ikke de svarte
blikkene deres, de granskende små øynene som så inn i sjelen min, så hva jeg
var lagd av.
Var fuglene
gjenfødte mennesker? Mennesker som hadde dødd og tatt bolig i nye kropper?
Mange kulturer hadde denne forestillingen, visste jeg. Det var noe med det
svevende, det flyvende, som ble assosiert med sjelevandring, med sjelen som
liksom fløt ut av konglekjertelen, ut gjennom neseborene, opp mot himmelen,
hvor den, kanskje midlertidig, tok bolig i et eller annet flyvende vesen,
ventende på atter å gjøre sin inntreden på den menneskelige scene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
:-)