Follow by Email

søndag 20. januar 2013

Starten på en gammel roman (okkult hyperrealisme)




1

Det hender man ikke får sove når man overnatter på kirkegården. Noen ganger holdes man våken av alle lydene, andre ganger av tankene. Mangt er blitt sagt om tanker, men ennå er nesten alle uvitende om deres sanne natur. De fleste forestiller seg tanker som noe som hører hjernen til, noe som oppstår og går til grunne i hjernevindingene. De færreste vet at tankene kommer utenfra, at de svever i luften mellom menneskene, løsrevet fra nevrologiske prosesser. Elektrokjemisk aktivitet er ingenlunde nok til å forklare tenkning, for tankene er lik insekter som flyr i sverm etter sverm mellom kraniene – snart hit, snart dit, alt etter hvor bevissthetens lys blusser opp. Som fluer trekkes de mot lyset, de svermer rundt det, surrer rundt i sirkler, besatt av å besvangre lyset, bli ett med det, slik Adam ble ett med Lilith og slik Jahve ble ett med Asjera når de pleiet legemlig samkvem. Men noen ganger, lik insekter på fluepapir, lander tankene i selve beinvevet, klistres fast for godt og avleirer seg, prentes inn i plastiske strukturer som stivner og blir permanente hukommelsesavtrykk, fossiliserte avbildninger av minner som kanskje, i en eller annen fjern fremtid, kan hentes ut og avleses, lik rillene i en vinylplate.
            Mangt kan holde en våken på en kirkegård. Av og til er det kråkenes hese skrik, som forpint raller i trekronene; av og til kattuglene, som sitter der med gylne øyne, skuende utover det fordunklede landskapet mens de gir fra seg en lyd av innett raseri som synes å komme fra et uoppslitelig ginnungagap av mørke. Det hender at vinden hindrer en i å sovne, men som oftest er det ens egne tanker som blokkerer søvnporten. Lik vakter væpnet til tennene, står de der, rustningskledde og forvorpne, rede til å gjøre alt for å hindre en i å bevege seg forbi stengselet, ned veien til underbevissthetens dunkle fangekjeller, hvor monstrøse følelser og fornemmelser vandrer fritt omkring og spiser av tanker som er lenket til veggene, skrikende og klirrende med tunge kjettinger. Selv visste jeg ikke noe bedre sted å sove enn på kirkegården. Det var det eneste stedet jeg kunne sovne lett, trolig fordi de dødes kraft lå som et beskyttende energifelt rundt meg, og hindret fremmede tanker i å trenge seg på. Kun unntaksvis presset en og annen opprørsk tanke seg forbi bolverket av dødskraft og fløy inn i kraniet mitt hvor den kanskje fremkalte en eller annen irrasjonell frykt som lå der og slumret, lengtende etter å bli forløst. Da kunne jeg med et rykk reise meg fra benken jeg lå på, blunke gjentatte ganger med øynene og se meg rundt i noen sekunder, til jeg gjenvant fatningen og atter sank ned i søvnens lune favntak.
Ja, blant de døde var det godt å være. Der følte jeg meg virkelig levende. Det var så rolig der, og vederkvegelsen fant meg så lett, så lett. Den kom krypende innpå meg, og jeg ønsket den velkommen, tok imot den med åpne armer. Den lot seg ikke be to ganger, den ble med meg inn, satte seg ned, ble værende hele natten. Vederkvegelsen var en tålmodig gjest, tålmodig og takknemlig.
Forvitrede, mosegrodde gravsteiner sto i gresset, omkranset av råtnende blomster. Det bleke måneskinnet kastet et sykelig lys over krematoriet, hvis tak var synlig som en heksagonal og enigmatisk konstruksjon bak en hekk i det fjerne, filtrert gjennom et kniplingsverk av blader i fordunklede sjatteringer. Kirken, knokkelhvit og ornamentert, flankert av popler, ask og en blodbøk som blødde skarlagensrøde blader ned på en gruslagt sti som snodde seg rundt denne enorme gravlunden lik en slakk og spinkel renneløkke. Mengder av singel foran kirkedøren, nesten fluorescerende i det reflekterte måneskinnet. Lukten av råtnende løv, av nyslått gress, av sopp som vokste mellom gravsteinene. Lukten av svette fra nattlig arbeid. Under neglene render av skitt, render av muld. En brødpose liggende ved føttene mine, full av gråbrune små sopp med en tynn stilk som nesten aldri var rett, nesten alltid bøyde seg hit og dit, som om den ikke riktig kunne bestemme seg for hvor den ville vokse. Et kondomformet fruktlegeme, mørke skiver som bøyde seg skrått opp mot tuppen. Ved benken en skitten spade, full av jord og gress, flisete og med langsomt løsnende skaft. Under benken en svart søppelpose, halvfull av et hardt, elfenbenshvitt materiale. Slik var livet mitt disse dagene, slik var det jeg levde og virket før jeg forvitret.
Tankene mine, kretsende lik månen rundt jorden, kretsende som satellitter omkring … Hva? En fjern stjerne? En fremmed planet? Nei, kretsende rundt et nagende problem, et problem som hadde opptatt meg i mange år. Ikke sånn å forstå at det var det eneste problemet som plaget meg på denne tiden, langt derifra. Ei heller det største. Men det var nå likefullt et slags eksistensielt anliggende, en ganske viktig sak jeg fant det maktpåliggende å komme til bunns i, ved bruk av de midler Gud måtte finne det for godt å stille til min rådighet. 
I all hovedsak kretset tankene rundt hvordan vi behandlet våre døde. Skjebnen som ble de døde til del, sto ikke i forhold til syndene de eventuelt hadde begått. Hvorfor lot vi dem få denne vanskjebnen? Hvorfor kunne vi ikke la dem gå til grunne på en annen måte? I ly av natten kunne jeg legge meg på en benk overstrødd av høstløv, funderende på den merkelige begravelsesskikken som av en eller annen grunn hadde fått fotfeste i vår del av verden. For var det virkelig rett av oss å gravlegge folk på denne måten? I svart, fet muld som tærte på kroppene og gjorde dem til knokkelstøv i løpet av noen decennier? Nei, det forekom meg at det hadde vært bedre å senke menneskelevningene ned i bunnslammet i oksygenfattige innsjøer, tjern og lignende. Med tid og stunder ville slam og leire danne sedimentære bergarter med potensial til å innkapsle og bevare de fossiliserte levningene i minst et titalls millioner år. En hensynsfull gest overfor fremtidige forskere – enten de skulle dukke opp eller ei. Det var slike forhold som muliggjorde fossiliseringen av den såkalte Ida, den 47 millioner år gamle primaten som paleontologen Jørn Hurum lagde så mye oppstuss rundt en gang i 2009. Og hvorfor skulle vi ikke ta hensyn til de arkeologer og paleontologer som helt sikkert ville etterfølge oss? Skulle vi slette ut alle spor etter oss, gjøre det umulig å avdekke sannheten om vår sivilisasjon og vår tid? I en eller annen fjern fremtid ville det kanskje komme arkeologer fra utenomjordiske sivilisasjoner, på jakt etter viten om vår art. Skulle vi nekte dem denne vitenen? Skulle vi oppkaste oss til dommere over dem ved å frata dem muligheten til innsyn i vår eksistensform?
Slik jeg så det var vi forpliktet til å gjøre det lettest mulig for våre etterkommere å finne ut sannheten om vår anatomi. Og da nyttet det ikke å legge våre døde i jorden. Riktignok ville denne gravleggelsesskikken si en hel del om vår tro og våre riter, men dette var underordnet alt som hadde å gjøre med våre fysiognomiske detaljer, altså det eneste som hadde relevans i et geologisk tidsperspektiv. For slike tidsperspektiver domineres av helt andre regler enn dem som gjør seg gjeldende i vanlig arkeologisk vitenskap. Gravsteiner og kirker, forgjengelige som de var, ville uansett forsvinne i løpet av noen få årtusener – det var skjelettene som måtte bevares, og de lot seg ikke preservere i vanlig matjord. Det måtte sterkere lut til.
Så jeg prøvde å gjøre mitt for å legge forholdene til rette for fremtidige paleontologers utgravninger.
Noen vil kanskje si det var usselt, mitt bidrag til den fjerne fremtidens paleontologi. Likefullt var jeg stolt over det, for det medførte at en fossiljeger en vakker dag ville kunne grave frem restene av et menneske, vise dem til kollegene sine og høste ære og berømmelse for å ha vært den første til å oppdage mennesket, en underlig nakenape med oppreist gange, et naturens underverk, en ubuden gjest i det kosmiske menasjeri. Disse fossilene ville de så stille ut i sine geologiske museer og lage gipsavstøpninger av. De ville kanskje dekke dem med leire og bekle dem med kunstige muskler og kunstig hud. De ville lage digitale, dataanimerte modeller av dem og fantasere om hvordan de gikk, hvordan de paret seg, hvordan de tenkte. Bøker ville bli skrevet om dem; filmer og, etter hvert, spill ville bli produsert. Spekulasjonene ville bli mangfoldige, hypotesene legio.
Enkelte folkeslag valgte å brenne sine døde. Andre foretrakk å spise dem. Ved å spise ens døde mener noen at man kan få del i kraften som bor i knoklene, den godt skjulte dødskraften, som egentlig, navnet til tross, er en slags livskraft, en livgivende energi som kan forløse potensialet vi alle, i større eller mindre grad, er i besittelse av. I noen kulturer har man forestillinger om at spisingen av levende barns knokler, er avgjørende for å forløse dødskraften. I andre tenker man seg at beinmargen er det viktigste av alt, siden den i noen henseende er i kjernen av ens kropp, godt skalket inne bak et hardt panser av beinmasse. Derfor suger man margen ut av barneknokler, forvisset om at den porøse massen inneholder nøkkelen til evig liv. Og man ofrer ens sterkeste ungdommer i hemningsløse blodsorgier, for slik å blidgjøre gudene. Det er slike kulturer vi stammer fra. Slik levde forfedrene våre i Norden for ti tusen år siden, og slik skal, om vi ikke tar oss i akt, våre etterkommere leve igjen om ti tusen år. I stjernelyset skal de stå, skuende opp mot sine guder, hamrende på pauker, spillende på basuner. Det skal gjalle i krigstrompetene. Med striper av blod smurt utover ansiktet, skal de påkalle krefter fra det hinsidige. Vindflagene skal blåse i fjærpryden de kroner hodet med, og de skal hutle seg sammen på kanten av en fjellskrent, vergeløse mot en natur som er uforståelig i sin brutalitet, uutgrunnelig i sin nådeløshet.
Våre fjerne forfedre levde i skogene. For seksti tusen generasjoner siden, klatret de ned fra trærne og slo seg ned på savannene. De reiste seg på bakbeina og fikk frigjort hendene til å bære ting, lage ting. De lagde redskaper som de bar med seg fra sted til sted, og med den oppreiste gangen begynte strupehodet å vokse. Stemmebåndene strammet seg og utstøtte andre lyder, mer komplekse lyder enn dem som tidligere hadde runget utover trekronene. De utvekslet ideer og erfaringer om dette og hint. Disse savanneapene lot seg ikke lett fossilisere, for de drakk mest fra små bekker, oppholdt seg sjelden ved vannhull de kunne falle i. Vannhullene var forbeholdt de store og farlige dyrene, så savanneapene tok ingen sjanser, de hentet vann i små oppkommer eller rislende åer hvor fossiliseringsmulighetene var marginale. I lys av dette er det ikke rart vi finner så få rester av våre forfedre. En sjelden gang hendte det jo likevel at en Australopithecus eller en annen hominid forvillet seg til et vannhull og falt uti, sank til bunns og ble dekket av slam og leire. Men det tilhørte unntakene. Regelen var at savanneapene holdt seg i tørre huler i skogkanten nattestid, subsidiært oppe i kronene på store løvtrær. Døden hadde de ikke noe forhold til; de hverken gravla, åt eller brant sine døde. Døden hadde ennå ikke trådt frem for dem som noe eget; slik livet heller ikke hadde det. De bare åt og formerte seg, uten alskens formeninger om abstrakte konsepter som liv og død og meningen med det hele. Å, for en salighet! Hvor gjerne skulle jeg ikke gitt avkall på min sivilisasjonstilhørighet for å få tre inn i en tilværelse blant edle villmenn! For livsstilssykdommene jeg led av, dem var det sivilisasjonen som hadde påført meg. Kun ved å fjerne meg fra samfunnet, kunne jeg atter finne tilbake til livsgleden, følelsen av allestedsnærværende mening. Kun ved å forlate samfunnet, kunne jeg bli frisk.

Det var Moholt kirkegård jeg pleide å vanke på. Mest kjent var den kanskje som åsted for innspillingen av musikkvideoen til den første singelen fra det banebrytende punkbandet Thee Queefmaster Crü, som herjet undergrunnsscenen i Trondheim tidlig på åttitallet. Kommunen fikk et svare strev med å rydde opp i gravskjendingen etter at bandet hadde gjort seg ferdig, og straffen ble så sviende at hele ensemblet umiddelbart gikk i oppløsning og gled inn i glemselen, kun husket av et fåtall inngrodde punkconnaisseurer med base på UFFA-huset. Det var en stor gravlund situert ved en hvit gammel trekirke med barokk ornamentering og skifertak, en nygotisk korskirke jeg næret sterke følelser for, siden jeg i den, i akkurat den kirken, kunne se Gud komme til uttrykk på en annen måte enn han gjorde i byens øvrige kirker. Han kom ikke til uttrykk som noen autoritær farsfigur, men snarere som en allestedsnærværende kraft som lik et signal fra det hinsidige ble fanget opp av det antennelignende spiret. Det grønne spiret kneiset over Brøsetvegen, som løp i en bue rundt Moholt på Trondheims østkant, ikke langt fra E6, kretsfengselet, en psykiatrisk institusjon og et rehabiliteringshjem for menn som banket opp sine nærmeste. Om sommeren kunne jeg legge meg på en benk i morgentimene, kikkende på småfuglene som vasket seg i en sølepytt. De grå spurvene vasket fjærdrakten ren i vannet, mens jeg stille iakttok dem fra mitt utkikkspunkt på en rød benk ved gangveien. Delvis skjult av en skinnjakke lå jeg der og betraktet disse skapningene, dinosaurenes fjerne etterkommere, som nå hadde sunket så lavt, så lavt. De margsplintrende brølene som ble utstøtt av deres forfedre var henfalt til den mest uskyldige kvitring. Hva fikk ikke evolusjonen seg til å gjøre? Hvor skamløs var den ikke i sin transformasjon av de stolteste livsformer? Skjønt, mutasjoner og naturlig seleksjon var ikke alene nok til å forklare artenes tilblivelse. Guddommelig inngripen var nødvendig, og jeg visste at både Gud og hans kanskje kjæreste undersått hadde hatt en finger med i spillet, under frembringelsen av de fleste arter vi i dag kan observere. Jeg åt en banan og kastet skallet bort til dem, så hvordan de spredte seg utover som en biesverm og gjemte seg i løvtrærne som flankerte alleen. Etter hvert søkte de tilbake til dammen, hoppende bortover grusen. Noen begynte kanskje å hakke på bananskallet, rive løs små gule biter som de gulpet i seg mens de nikket med hodene og kastet nervøse blikk mot meg, hele tiden vaktsomme, hele tiden påpasselige med å iaktta meg med svarte klinkekuleøyne.
            I ett sekund opplevde jeg å få øyekontakt med den ene fuglen.
            Noe, kanskje det nederste kammerset i hjertet mitt, åpnet seg. Fuglen hadde sett inn i sjelen min. Hva hadde den sett? Glede? Kulde? En salme om lidelsens broderskap?
Fjærene i de utspilte vingene lignet spantene i en båt.
Fuglen møtte blikket mitt igjen, holdt det fast.
Jeg vek unna, reiste meg, løp så fort jeg kunne, bort, bort, bort derfra, bort fra kirkegården, bort fra fuglene. Jeg taklet dem ikke, taklet ikke de svarte blikkene deres, de granskende små øynene som så inn i sjelen min, så hva jeg var lagd av.
Var fuglene gjenfødte mennesker? Mennesker som hadde dødd og tatt bolig i nye kropper? Mange kulturer hadde denne forestillingen, visste jeg. Det var noe med det svevende, det flyvende, som ble assosiert med sjelevandring, med sjelen som liksom fløt ut av konglekjertelen, ut gjennom neseborene, opp mot himmelen, hvor den, kanskje midlertidig, tok bolig i et eller annet flyvende vesen, ventende på atter å gjøre sin inntreden på den menneskelige scene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)