"Den beste av alle mulige verdener" (arbeidstittel), roman, kapittel 4 (av 64)

4

Hver eneste kveld var det noe som skjedde. Faddertiden var en lang sammenhengende fest, og jeg kjedet meg akkurat like mye som jeg pleide å gjøre på fester. Den ene uinspirerende samtalen fulgte den andre, og var like lammende og sløvende for sjelsevnene som ølflaskene jeg ukritisk konsumerte. Inntrykkene fløt over i hverandre, i en ubestemmelig masse av hendelser, tildragelser, tanker, følelser. En sømløs vev av retningsløse tråder, filtret sammen av tilfeldigheter, bussturer, dulgte blikk som ikke ble møtt med annet enn taushet, likegyldighet.

Noen dager etter skolestart møtte jeg Eskil.

Arman sendte ut melding til fadderbarna om en fest i en liten park over Samfundet. Det var en happening som kom på kort varsel, så jeg hadde ikke drikkevarer i kjøleskapet. Jeg slet meg ut av søvnen og dro nedover, møtte opp akkurat idet folk var iferd med å forlate parken. Arman drev og løp ned en sklie mens han ropte og skrålte. Jeg misunnet ham evnen han hadde til å oppføre seg som et barn, denne barnlige gleden som alltid lot til å boble opp i ham lik kullsyre i mineralvann. Jeg fikk øye på et par nye fjes der, et mørkhudet og et lyshudet.

            Den ene fyren, den lyshudete, kom mot meg mens han gliste bredt.

”Du må være Julius,” sa han. ”Har hørt mye om deg.”

Jeg tok ham i hånden. ”Og du er?”

”Eskil. Jeg hører du driver og skriver?”

Jeg nikket.

”For Vi Menn og sånn, da eller? Erotiske noveller?”

”Blant annet.”

Han lo, men ikke ondsinnet. ”Det er kanskje mange kreative folk her?”

”Tja. Er vel noen.”

”Jeg er musiker selv, da.” Vi begynte å gå nedover mot Bakklandet. ”Har absolutt gehør. Skriver sanger selv. Komponerer. Gikk musikklinja på Molde VGS. Du er jo også fra Romsdal?”

Jeg nikket. ”Fra Soldalen.”

”Soldalen, ja …? Kjenner du … Sabrina? Jeg gikk sammen med henne på musikk. Hun var fra Soldalen.”

”Sabrina Lunde?”

Han nikket.

”Kjenner søstra hennes, så vidt.”

Plutselig begynte regnet å hølje ned. Vi søkte ly under et tak til det verste hadde gitt seg. Så gikk vi videre. Arman løp som en galning, skled på asfalten og kollapset i en bylt av armer og bein. Han brølte av smerte. Vi andre lo.

Ved Bybroen Antikvariat, nederst på Bakklandet, stoppet Arman oss og pekte på døra.

”Dette er Bybroen Antikvariat,” sa han. ”Det liker filosofene.”

Vi nikket. Selv kjente jeg til Antikvariatet fra før, hadde vært på filosofiske tilstelninger der flere ganger og truffet opptil flere filosofer og andre mer eller mindre forhutlede eksistenser. Det var et koselig lite sted, mørkt og gammelt og trangt. Med brunbeisede vegger og peis i andre etasje, var det innbydende og varmt. Innehaveren hadde kjøpt en bok av meg en gang, han hadde fått den for to halvlitere.

Eskil virket uhørt energisk og utadvendt. Hele tiden smilte han bredt. Han snakket høyt og breiet seg ut. Til høyre for meg hadde jeg den andre fyren. Han var nordlending, noen centimeter lavere enn meg og snakket også i ett sett. Om islam.

En mørhudet fyr som snakker om islam, tenkte jeg. Jeg hadde allerede gjort koblingen, men jeg spurte: ”Er du muslim?”

Han ga meg et kort, misbilligende blikk. ”Nei, nei. Jeg er motstander av islam. Jeg starta den nest største anti-islamske gruppa på Facebook.”

”Akkurat.”

”Jeg hater bin Laden og den gjengen der. Forbildene mine er Christopher Hitchens, Richard Dawkins, Sam Harris, Daniel Dennett, Richard Carrier …”

Mens vi gikk gjennom Lykkens Portal på Gamle Bybro, fortsatte han å ramse opp navn på forbilder han fetisjerte og bøker han hadde i samlingen, som angivelig omfattet tusenvis av bind. Det var noe mekanisk over denne oppramsingen hans, liksom han leste fra et manus. Alt virket innøvd, ingenting spontant. Det fantes ikke improvisasjon over ham, fantes ikke kreativitet eller evne til å tenke holistisk, noe jeg fant litt foruroligende. Vi begynte å snakke om Dawkins’ kommende bok, The Greatest Show on Earth, men det eneste jeg kunne tenke på var Vilde og hvorfor hun ikke var der. Hva hadde skjedd med henne? Hadde hun sluttet?

”Der borte er homseklubben i byen,” sa Arman og pekte på et utested bak oss. ”Så hvis noen av dere har slike preferanser, vet dere hvor dere skal gå.”

Folk lo.

Snart ble jeg gående ved siden av en fyr som het Nils og var fra Lom.

”Jeg skal bli revisor,” sa han. ”Studerer bare filosofi i et år først.” Han forklarte at han skulle studere revisjon og ta over familiegården. Planen var visst allerede fastlagt, men jeg fikk ikke inntrykk av at det var noe han gledet seg til. Snarere virket det som om foreldrene hadde lagt denne planen for ham, og at han mest av alt ønsket seg noe annet enn å bli revisor og gårdbruker. Han begynte å snakke om pyroteknikk, at han hadde tatt et kurs i det og var sertifisert pyrotekniker. Vi fant ut at vi begge hørte på Tool, så jeg skjønte at han måtte være en ganske smart fyr, tross det bondske, nesten uflidde utseendet hans. Han manglet en fortann, noe som forsterket inntrykket av at han kom rett fra en pappeske på gata.

Vi kom fram til utestedet Vista, en fancy klubb med neonlys og ungt, velkledd klientell, hovedsakelig BI-studenter og andre som utdannet seg innen økonomi, markedsføring eller ledelse. Jeg hatet slike steder, men nå hadde jeg bestemt meg for å være sosial, så jeg viste frem legitimasjon og gled inn sammen med de andre. Jeg gikk stadig og gjentok at denne fadderuka var en unntakstilstand for meg, at jeg vanligvis ikke levde slik, men hadde muligheten til det nå, siden jeg plutselig hadde begynt å tjene noen kroner på skrivingen i sommer. For meg, som hadde isolert meg fra omverdenen i flere år, var det en atspredelse å være ute med folk. Jeg følte jeg kunne lære noe ved å møte nye mennesker, følte at disse bekjentskapene kunne tilføre meg noe. Kunnskap, glede, et eller annet. Så overbevist var jeg om dette at jeg hver eneste kveld ble med ut, enda jeg innerst inne visste at jeg trivdes best i eget selskap, lesende eller – aller helst – skrivende. Selvsagt visste jeg at bøkene kunne tilføre meg mer enn de aller fleste av disse menneskene kunne, men nå skulle jeg være sosial, knytte noen nye kontakter, få noen nye venner, all den tid jeg hadde forledet meg selv til å tro at berikelsen dette kanskje ville gi meg, kunne veie opp for tapt skrivetid.

Innenfor begynte Eskil straks å slå seg løs sammen med en haug jenter. Han var merkelig kledd, hadde på seg en gråmelert, løstsittende joggebukse og en jakke i semsket skinn. Jakken var for så vidt fet nok, men buksa passet liksom ikke helt inn på denne klubben. De søte jentene han fant seg syntes ikke å ta notis av det – de smilte og lo, og jeg fikk inntrykk av at Eskil var et naturtalent på dette området, at han var en naturlig utadvendt person som rett og slett hadde draget. Det skulle ettertrykkelig vise seg at mistanken min hadde vært ubegrunnet.

Vi satte oss ved et par runde små bord i en mørk krok. Musikken var øredøvende, så det var nesten umulig å føre en skikkelig samtale. Likevel gjorde Angus og jeg et forsøk. Sammen med Einar og Bård, medstudenter av oss, snakket vi om politikk, om egalitære samfunn og statsvitenskap. Jeg insisterte på viktigheten av å huske at mennesket er et dyr, noe Einar fant usmakelig.

”Mennesket er ikke et dyr,” sa han med sin brede sunnmørsdialekt. ”Og miljø er mye viktigere enn arv. Arv spiller ingen rolle. Alle har de samme mulighetene. Å si noe annet er rasistisk og moralsk forkastelig.”

”Miljø er viktig, men arv er enda viktigere,” sa jeg. ”Arvede egenskaper setter uvegerlig begrensninger for hvor mye miljøet kan påvirke oss. Og selvsagt har ikke alle de samme mulighetene.”

Han bøyde seg over bordet. ”Åhåh, du! Har ikke alle de samme mulighetene, liksom!?”

Jeg fryktet at jeg hadde å gjøre med en virkelighetsfornekter av dimensjoner, så jeg lot ham få det siste ordet og trakk meg tilbake fra diskusjonen. Slike samtaler var uansett unyttige. Alle sto på sitt, og de færreste ønsket å ta innover seg vitenskapelige realiteter. Biologien var uglesett i Norge; det viktigste var politisk korrekthet, selv om den gikk på bekostning av virkeligheten. Alle kriminelle handlinger skyldtes uheldig innflytelse i oppvekstmiljøet, alle mobbere var uskyldige, mobbeofrene var de egentlige synderne. Ble du stukket med kniv, hadde du helt sikkert gjort deg fortjent til det. Knivstikkeren var derimot en stakkar som hadde hatt slik en vond oppvekst, og som måtte rehabiliteres ved å få seg noen måneder i et hotellignende fengsel. Slik var den norske virkeligheten, og slik kom den til å forbli. Ingen empiri kunne få beslutningstagerne til å snu, for de lot ikke forskning komme i veien for inngrodd ønsketenkning. De var urokkelige i sine forstokkede vrengebilder av virkeligheten, og det eneste man kunne gjøre var å la dem holde på, la dem lulle seg dypere ned i feberfantasiene sine mens samfunnet langsomt gikk til grunne rundt dem, rundt oss.

Det dukket opp en kraftig bygget brande som var en venn av Arman. Han rakte meg hånden og presenterte seg, men jeg oppfattet ikke navnet i all støyen. Irriterende nok presterte han å velte et ølglass – jeg mistenkte at det var med vilje – over et telys som sto på bordet. At jeg fikk øl på buksa var for så vidt ikke så nøye. Verre var det med all stearinen som både kom på jakkeermet og på buksa. Hvit stearin i skrittet på en svart bukse kunne fort gi uheldige assosiasjoner. Han unnskyldte seg, men jeg smilte som en annen idiot og sa det var greit. Så gikk jeg derfra og dro hjem.

Det tok flere dager før Vilde dukket opp igjen. Det skjedde i anledning av en gruppeøving i faget Exfac-008, Tekst og argumentasjon. Foreleseren, Odd Ansgar, var en bekjent av meg, en jeg hadde møtt for lenge siden, på Bybroen Antikvariat. Hans lettere nervøse, litt keitete opptreden kom derfor ikke som noe sjokk på meg, men jeg merket at mange av medstudentene mine hadde reservasjoner overfor ham. Det kom kritiske spørsmål og innvendinger, men jeg fulgte ikke med på dem, fikk ikke med meg hva de gikk ut på. Jeg var nemlig altfor opptatt med å tegne en hodeskalle på baksiden av et ark vi hadde fått utdelt. Vilde satt ved siden av meg, og jeg prøvde å imponere henne med tegneferdighetene mine. Med en blå kulepenn skraverte jeg frem kraniets form mens jeg smilende beundret kreasjonen. Jeg klarte ikke legge skjul på stoltheten.

            ”Den begynner å ta form,” sa Truls og smilte på en måte som var ukarakteristisk for ham. I det hele tatt var det sjelden han viste seg så sympatisk som han gjorde nå. Minutter før, mens tegningen ennå hadde vært noen usammenhengende streker, hadde han lurt på hva jeg tegnet, men jeg hadde ikke sagt noe. Hodeskaller var et av gjennomgangstemaene for det jeg pleide å drodle på slike ark. Jeg var besatt av hodeskaller, tegnet dem overalt. Margene i skriveblokkene mine var fulle av dem, såvel som stiliserte eller abstraherte kvinneansikter, sirkler med graderte skygger eller fabelskapninger som typisk var halvt menneske, halvt dyr. Ofte hadde kraniene og skapningene oksehorn, for jeg hadde en dragning mot vesener med horn i pannen, en dragning mot antropomorfe dyr, demoner, demiguder, avgudsbilder, alt som kunne gi meg assosiasjoner til noe mytisk og svunnet og fremmed, alt som minnet om jungianske arketyper eller atavistisk nostalgi slik det ble formidlet gjennom skriftene til Liebhauss eller den store britiske magikeren Austin Osman Spare, et annet av mine forbilder, som sto i gjeld til den tyske mesteren. Krumme, sabellignende horn var noe av det vakreste jeg visste på et kranium, og jeg drømte om å få horn selv, om å få foretatt kirurgiske inngrep, om å gro beinete, sabelformede utvekster fra pannebrasken, for det var vakkert, å så vakkert!

            Jeg fremviste ingen synlig skuffelse over at Vilde lot til å ignorere tegneinnsatsen min. Jeg godtok at hun var opptatt med tafatte forsøk på å kurtisere Steffen, en litt barsk og muskuløs fyr som satt ved samme bord og var noe av en gåte.

            ”Har jeg ikke sett deg på en butikk før?” sa hun. ”Sitter du i kassa på Ica?”

            Han ristet på hodet og så uinteressert på henne. ”Har jobbet i butikk, men aldri på Ica.”

            Hun smilte flørtende og lo. ”Er sikker på at jeg har sett deg på Ica.”

            Han gliste til henne. ”Har nok aldri jobbet der.”

Etter at timen var omme ble jeg stående utenfor klasserommet sammen med Vilde og Truls. Jeg lirte av meg noen fraser om Schrödingers Katt og andre kvantemekaniske eksperimenter. Hverken Vilde eller Truls hadde peiling nok til å oppdage at mye av det jeg sa sikkert ville blitt stemplet som bullshit av en kvantefysiker, all den tid jeg baserte meg på enkle, populærvitenskapelige kilder, som var det eneste jeg hadde forstand til.

            ”… derfor medfører Heisenbergs usikkerhetsrelasjon at vi aldri kan få sikker viten om noe som helst,” sa jeg mens jeg gestikulerte forklarende.  

Etter hvert dreide samtalen over i retning av norsk samtidspolitikk, og vi gikk derfra, ned mot bussholdeplassen. Vi gikk om bord i buss nummer ni, og satte oss bakerst. Jeg lånte Truls en tier slik at han fikk nok til billetten. Vilde satte seg mellom oss, og hørte passivt på mens vi snakket om norsk politikk. Samtalen kretset rundt blasfemiparagrafen som Stoltenberg hadde prøvd å innføre, om karikaturtegninger og den forestående debatten mellom Jonas Gahr Støre og Erna Solberg, som om kort tid skulle holdes på Samfundet.

            ”Jeg kan ingenting om politikk,” sa Vilde og smilte nervøst. ”Bare snakk, dere.”

            Så vi snakket og snakket, gjorde alt vi kunne for å imponere henne, for å utklasse motparten. Men før vi visste ordet av det hadde hun gått av på Solsiden, heldigvis ikke uten at vi først hadde rukket å utveksle numre og avtale en pils med henne. Det var jeg som hadde brakt emnet på banen. Hadde det ikke vært fint med en øl etterpå? Jo, det kunne vel vært fint.

            ”Jeg skal bare ordne noe hjemme først,” sa hun. ”Søsteren min trenger hjelp med innflyttingen. Så kontakter jeg dere.”

            Jeg og Truls gikk av i Dronningens gate, og tok turen innom busselskapet Team Trafikks hovedkvarter. Håpet var at det skulle gå an å kjøpe busskort der, men køen viste seg å være uendelig lang. Vi spurte noen ansatte om de hadde andre utsalgssteder. Det hadde de, på sentralstasjonen. Dermed gikk vi dit. På veien bortover spurte jeg ut Truls om hvilke litterære preferanser han hadde, hva han likte av skjønnlitteratur.

            ”Har jo lest litt krim og sånn,” sa han. ”Karin Fossum, for eksempel.”

            Jeg nikket.

            Jeg snakket ikke mer om skjønnlitteratur med Truls. Ikke fordi jeg hadde noe imot krim generelt eller Karin Fossum spesielt, men fordi jeg mente å kunne fornemme at han manglet skjønnlitterære følere, at det ikke var en sfære som interesserte ham nevneverdig. Dermed hadde vi ikke noen felles plattform en diskusjon kunne bygges på, ingen felles referansepunkter linjer kunne trekkes mellom. I det hele tatt opplevde jeg en stor avstand til Truls, jeg følte ikke jeg nådde frem til ham. Nesten hele tiden virket han full av forakt overfor meg – han kom meg aldri riktig i møte, åpnet seg aldri, sa aldri hva som lå ham på hjertet, spilte alltid med skjulte kort, fordekt og listig og preget av de stadig skiftende sosiale konstellasjonene vi nesten til enhver tid var omgitt av. Det var noe hånende og kaldt ved ham, noe fiendtlig og misantropisk som sto i grell kontrast til det bildet han tegnet av seg selv på Facebook, hvor han hadde over åtte hundre venner og ofte kunne fremstå som en sympatisk skikkelse, en empat, en filantrop, full av sympati for verdens fattige og underkuede, en sann menneskevenn uten hverken evne eller lyst til å utøve onde gjerninger. Mats var ingen skjønnånd, men en skapning underlagt driftene. Han foretrakk enkle svar, godt mot ondt, svart mot hvitt, en verden uten nyanser. Alt dette var jeg ennå ganske uvitende om, men jeg begynte å få en fornemmelse.

            På sentralstasjonen ble vi stående i kø en stund, selv om køen var atskillig kortere enn den i Dronningens gate. Da vi omsider sto forrest i rekken av mennesker, for det meste ungdommer, fikk jeg rede på prisen. Jeg betalte 1400 kroner og fikk et kort som ville gi meg et ubegrenset antall reiser i 120 dager, lenge nok til å holde frem til juleferien. Det var en investering som utvilsomt ville lønne seg om jeg tok bussen mer enn cirka ti ganger per uke, og det regnet jeg med å gjøre, for jeg hadde gjort det før, hadde hatt for vane å ta bussen mye, ofte dusinvis av ganger i uken – for slik å sikre meg at jeg fikk valuta for pengene som var investert i kortet.

            Folkebiblioteket ble neste stoppested. Jeg gikk på dass i kjelleren mens Truls gjorde seg kjent med bøkene. Av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at jeg hadde noe å gjøre i andre etasje også, så da gikk vi dit. Der, ved en datamaskin, fant vi Oscar sittende, travelt opptatt med å lete etter leiligheter på nettet.

            ”Hva er planen?” sa han.

            ”Tja, tenker vel å ta en pils etterpå,” sa jeg.

            Ansiktet hans lyste opp. ”Pils!? Jeg er med. Hvor? Når?”

            ”Vet ikke helt. Har ikke avtalt noe sted.”

            ”Hvem er med?”

            ”Vilde i hvert fall,” sa jeg.

            Ansiktet hans ble, om mulig, enda lysere. ”Greit. Vent på meg, da. Skal bare gjøre meg ferdig her først.” Han så på oss. ”Vent på meg!”

            Jeg mistenkte allerede at jeg hadde gjort noe dumt.

            Truls satte seg ned og ventet. Jeg gikk bort til skranken og spurte en av bibliotekarene om de hadde Sjelfjellvik Tidende, en liten lokalavis hvor jeg i siste utgave hadde hatt en artikkel på trykk, en artikkel omhandlende en kirkegård. Den hadde de angivelig ikke, men jeg var ikke fornøyd med dét svaret, så jeg begynte å lete gjennom avishyllene på egenhånd. Det var ingen Sjelfjellvik Tidende å se noensteds. Slukøret ga jeg opp og satte meg til å vente på at Oscar skulle bli ferdig. Jeg klarte ikke å fri meg fra tanken på at det hadde vært dumt å gå hit, dumt å invitere enda en konkurrent med på et vors hvor også Vilde skulle være til stede. Jeg hadde nemlig en vag fornemmelse av at Oscar var en fyr med draget på damene, og at han ikke kom til å stoppe før han var i buksa på Vilde. Selv om denne fornemmelsen ennå var rudimentær, lå den der som en merkbar kildring innerst i ryggmargen, en anelse som lå og vaket i det navnløse grenselandet mellom bevissthet og underbevissthet, dette ukartlagte området som var så enigmatisk og dragende.

            Vi gikk innom Rema ved torget og kjøpte oss pils. Jeg kjøpte bare fem flasker, hadde bestemt meg for å ta det rolig i første omgang. Det var jo ennå tidlig, jeg fikk heller supplere senere hvis det skulle bli behov for mer. Fra Rema gikk vi nedover Bispegata, over kirkegården ved Nidarosdomen, ned til Marinen. Der fant vi en ledig benk med utsikt mot Bakklandet, byens vakreste strøk og Trondheims svar på Grünerløkka, og elva som blå og rolig rant forbi de gamle trehusene, speilende de hvite skydottene som drev over himmelen. På høyden på andre siden av elva, ruvende over Singsaker, skimtet vi Kristiansten Festning, en hvit firkantet byggekloss omkranset av en stjerneformet mur. Der ble han rykket opp til det hinsidige, landssvikeren Henry Rinnan og hans høyest betrodde kumpaner.

Så satt vi der, tre gutter i 2009. På en benk i Marinen, nippende til hver vår pils mens vi så opp mot Festningen. Det var Oscar og Truls som førte ordet; jeg hadde ingenting å bidra med, hadde ikke kompetanse på området de diskuterte. De snakket om jenter. Hvilke kriterier de la til grunn for å avgjøre hvorvidt en jente var pulbar, hva som eventuelt gjorde en jente til kjærestemateriale, og så videre. De var skjønt enige om at utseendet var det viktigste, og at en pulevenn var å foretrekke fremfor en kjæreste. Siden jeg ikke følte meg til rette i samtalen, siden jeg ikke hadde noe smart eller overraskende å skyte inn, sendte jeg Vilde en melding om at vorspielet hadde startet, med instruksjoner om hvor hun kunne finne oss. Hun svarte ganske snart:

Må bare få i meg mat først. Så kommer jeg nok luskende etter hvert. J

            Og ganske riktig. Etter hvert kom hun luskende. Vi snudde oss mot henne, mekanisk som roboter, og så de akkurat passe brede hoftene svaie fra side til side. Kroppen hennes var velproporsjonert og antrukket i mer ungdommelige klær enn jeg kunne huske å ha sett henne i før. Allerede visste jeg hva jeg kunne vente, allerede merket jeg den umiskjennelige lukten av brunst hos de to andre hannene. Ivrig gjorde de plass til henne mellom seg, og hun satte seg mellom dem uten å nøle, viet meg knapt et blikk. Det ble utvekslet noen obligatoriske høflighetsfraser, men både Truls og Oscar var pågående fra første stund. De strøk henne på armene, tok henne på skuldrene. De prøvde å imponere henne med frekke kommentarer, den ene slibrigere enn den andre. Kurtisen var åpenlys fra første stund, og jeg ble sittende mest som en rekvisitt, en mannekeng en eller annen distré rekvisitør hadde glemt igjen på scenen. Som en evnukk bivånte jeg de to brunstige hannenes paringsritualer. Riktignok deltok jeg i den kaotiske diskusjonen som utspilte seg, men jeg følte ikke at jeg fikk inn noen fulltreffere, enda emnene i og for seg interesserte meg.

            Både Oscar og Truls hadde et sydlandsk temperament. De hadde dette ekvatoriale ved seg, dette ustyrlige pasjonerte som var så unorsk og fremmed for sindige nordboere som meg. En ukuelig trang til å nedlegge damer og fremstå som casanovaer, en umettelig sult på fitte og på å bli anerkjent som kvinnebedårere. Truls var adoptert fra Guatemala, men hadde afrikanske trekk, afrikansk hudfarge. Jeg antok at han måtte være etterkommer av slaver fra det mørke kontinentet. Han engasjerte seg i anti-islamsk arbeid for å passe inn, for å liksom vise at han var nordmann like inn til beinet. Han ville kanskje kompensere for rasetilhørigheten sin, så han skrev sydende islamkritisk propaganda på Facebook, og var aspirerende bidragsyter på det høyrevridde nettstedet Document.no. Oscar var halvt chilensk, og en enda mer rastløs skjørtejeger enn Truls. Markeringsbehovet hans i diskusjoner var tilsvarende Truls sitt, og han rakte ofte opp hånden bare for å høre sin egen stemme, bare for å si noe, uavhengig av hvorvidt det var relatert til hva enn det nå var foreleseren snakket om. Han var et selverklært følelsesvesen med stort behov for kroppskontakt, og klarte ikke å undertrykke dette behovet, enda han var født og oppvokst i Norge. Det stivbeinte norske sosialdemokratiet la ingen demper på lidenskapene til slike som ham, for lidenskapene satt i blodet, lå nedfelt i genene som medfødte trekk, hinsides sosial regulering. Politisk sett var han imidlertid Truls’ rake motsetning. Han var barn av en sosialist, og mislikte amerikansk imperialisme og krigføring på fremmed jord. I denne henseende var han min våpenbror, og i utenrikspolitiske diskusjoner var det ofte steile fronter mellom oss to på den ene siden, Truls på den andre. Truls ga sin helhjertede støtte til amerikansk utenrikspolitikk post-9/11, og han gjorde det på en rabulistisk måte som nok var forankret i det sydlandske lynnet hans, i en hang til store ord og svulstige floskler, noen ganger lik dem man kunne høre i talene til amerikanske presidenter, andre ganger lik dem som ble brukt av de engelskspråklige vitenskapsformidlerne han beundret og tilbad. Han snakket stort om idealisme og sannhet, at ”vi må omfavne fred, frihet og sannhet” eller ”vi må følge vitenskap og naturalisme”. Brede, sveipende vendinger var hans spesialitet, og han henga seg lett til sitater fra store tenkere, sitater han til stadighet bakte inn i de ofte overdimensjonerte kommentarene han skrev under folks Facebook-statusoppdateringer, hvor han også kunne finne på å inkludere et komplett noteapparat med kildehenvisninger i form av utførlige litteraturlister eller linker til nettsteder med mer utfyllende info. Han ønsket å uttrykke seg forseggjort, ønsket å være profesjonell, bli tatt seriøst, men han var og forble en dilettant, en uforbederlig pretensiøs wannabe utrustet med altfor små intellektuelle ressurser til at han kunne bli en kraft å regne med i den norske samfunnsdebatten. I beste fall, ved å mobilisere hele sin mentale styrke, kunne han bli en parentes, eller kanskje en fotnote, i norsk åndsliv.

            ”Gidder du åpne?” sa jeg til Oscar og rakte ham en pils.

            ”Åja. Du klarer ikke åpne den selv, du nei.” Han så overbærende på meg mens han tok en lighter opp av lomma, klemte pilsen hardt mellom fingrene og poppet av korka med et smell. Han rakte meg pilsen og sendte Vilde et megetsigende blikk.

            Det kom frem at Vilde var klassisk musiker, at hun spilte cello, og jeg merket at Truls og Oscar straks spaknet og ble sittende og sture i taushet, for dette var ikke deres område, ikke et emne de behersket. Motivert av dette faktumet gikk jeg til verks og sørget for å holde samtalen fastlåst på klassisk musikk. Ganske snart snakket jeg og Vilde, takket være min listige evne til å pense samtalen inn på det sporet jeg ønsket, om asiatiske klassiske musikere kontra de vestlige, hvordan asiatene ofte var teknisk bedre fordi de ble kjørt gjennom harde treningsregimer fra de var små, men ikke nødvendigvis utviklet noen kreativitet som overgikk de vestlige musikernes. Jeg dro frem de få navnene jeg kunne som var relevante i denne sammenhengen – cellisten Yo-Yo Ma og pianisten Lang Lang. Væpnet med disse referansene fremmet jeg en tese om at asiatene var arvelig belastet, at deres evne som musikkvirtuoser var genetisk betinget. Jeg var på nippet til å si at de var gudbenådede, men tok meg i det i siste liten, nøyde meg med å aksentuere min forstilte biologisk-determinstiske forklaringsmodell før jeg forsøkte å konsolidere den ved å henvise til diverse forskningsartikler jeg mente å ha lest i vektige tidsskrifter. Vilde imøtegikk imidlertid påstandene mine, og mente det var miljø, ikke arv, som hadde formet suksessen deres. Hun viste til egne erfaringer og fastholdt at det kun var trening, trening, trening, slett ikke medfødte egenskaper, som var avgjørende for musisk kyndighet.

            ”De er teknisk gode,” sa Vilde. ”Men det er ikke sånn at de blir nyskapende av den grunn. De har bare trent jævlig mye fra de var små.”

            Uten at jeg merket det dreide diskusjonen over i retning av noe annet, av hvordan man blir den man blir, hvordan man formes av omgivelsene, hvor mye som er forutbestemt og hvor mye som er tilfeldig.

            ”Det fins ikke tilfeldigheter,” sa jeg. ”Alt er determinert.”

            ”Hva med fri vilje?” sa Vilde.

            ”Det fins ikke,” sa jeg. ”Hvordan skal viljen kunne være fri?”

            Dermed var det gjort: Oscar og jeg begynte å prate i munnen på hverandre, og jeg forbannet meg selv for ikke å ha holdt enda lenger fast ved den klassiske musikken som hadde umuliggjort hans og Truls’ inngripen i diskusjonen.

            Truls bestemte seg for å kjøpe mer pils, og jeg ba ham om å kjøpe meg en flaske.

            ”Du skylder meg jo ti kroner,” sa jeg. ”For bussen.”

            ”Jada,” sukket han, himlet med øynene og gikk av sted.

            Vilde så på pilsboksen sin.

”Søthet,” sa hun enigmatisk og beskuet symbolene på boksen. ”Ganske høy grad av søthet på denne. Det passer meg bra.”

            ”Hvordan?” sa Oscar.

            Jeg sukket. ”Den er søt,” sa jeg. ”Akkurat som henne.”      

            Vilde fniste. Å, hvor hun var søt når hun fniste!

            Oscar lente seg mot meg og gliste.

”Er du en konkurrent?” hvisket han.

            Jeg smilte. ”Alt er biologiske prosesser, vettu.”

            Han lo før han igjen lente seg mot Vilde og konsentrerte seg om å berøre henne mest mulig. Hun lot ham holde på, men var passiv, gjorde ikke noe tilbake. Det at hun ikke ytte motstand sa imidlertid mer enn nok, for hun virket ikke som typen til å la seg klå på når hun egentlig var uvillig. Allerede visste jeg hvor dette kom til å ende, jeg følte meg forutbestemt til å tape. Det var likesom jeg så meg selv utenfra, lik en observatør som så noe utspille seg i henhold til et manus. En tilskuer som var vitne til en film full av Hollywood-aktige klisjeer og forutsigelig handling. Alt var forutbestemt og gjennomskuelig.

Etter at Truls var kommet tilbake, gikk vi mot Armans leilighet. Langs gangveien i Marinen og under Elgeseterbroen. Opp en liten bakke hvor Vilde stoppet og så seg tilbake.

            ”Jeg gikk opp og ned denne bakken en gang,” sa hun. ”Opp og ned. Igjen og igjen.”

            ”Hvorfor det?” sa jeg.

            ”Jeg var psykotisk.” Hun fniste. Vi så på henne.

            ”Er du ofte psykotisk?” sa jeg.

            Hun ristet på hodet. ”Nei, jeg er ikke psyko.”

            ”Ingen diagnoser?”

            ”Nei.”

            ”Du, forresten,” sa jeg. ”Jeg har lurt på en ting: Hva er greia med lutt? Hvorfor brukes ikke det instrumentet lenger?”

            ”Det brukes vel i noen kretser, men det er jo et typisk middelalderinstrument. Hvordan det?”

            ”Jeg skriver et skuespill om Gud og Satan, og der planlegger jeg å ha noen engler som spiller lutt og lyre. Og harpe. Har alltid lurt på hvorfor lutt gikk av moten i middelalderen.”

            Hun så på meg. ”Jeg vet ikke hvorfor det er sånn.”

            Vi gikk innom Rimi i Repslagerveita, hvor vi kjøpte mer pils. Til min skuffelse så jeg at de ikke hadde Grans, så jeg tok til takke med noen bokser Ringnes. Fra butikken var det kort vei til Arman. Jeg kastet et kjapt blikk på ”Patrick Bateman”-navneskiltet ved døra, skulle til å si noen velvalgte ord om det, men tok meg i det før ordene forlot leppene.

            Vi kom inn i gangen. Den var allerede full av sko, og jeg gjorde meg flid i å sette fra meg skoene mine på en pyntelig måte på et sted hvor jeg ville finne dem igjen. Da jeg behørig hadde plassert dem, ble jeg stående og se om de virkelig sto på rett sted. Hva om jeg flyttet dem bare et par centimeter lenger til venstre? Hva om jeg endret litt på vinkelen? Jeg bøyde meg og skjøv på den ene skoen, lirket den inn i en krok, innunder det nederste trappetrinnet, hvor den sto mørkt og mindre utsatt. Så flyttet jeg på noe annet fottøy for å gjøre plass til den andre skoen min. Vilde og gutta hadde for lengst gått opp i overetasjen. Jeg så på skoene. Sto de rett nå? Burde de ikke flyttes litt? Jeg tok tak i den høyre, flyttet den. Tok tak i den venstre, flyttet den også. Så stirret jeg lenge på skoene. Ovenpå hørte jeg lyden av festing – den umiskjennelige klirringen i glass, stemmesurret, musikken, trampingen. Jeg stirret på skoene, vurderte å flytte dem igjen.  

Da jeg omsider kom opp i andre ble jeg møtt av en håndfull ungdommer som satt og drakk. Folk jeg ikke kjente. Armans venner og romkamerater. De virket glatte, slepne. Jeg presenterte meg og satte meg ned. Den ene gutten, en pent kledd BI-student med glatt sleik, vertikalstripete skjorte og imøtekommende ansikt, gjorde et nummer av at han var uvanlig god til å huske navn.

            ”Julius,” sa han og pekte på meg. Jeg nikket. ”Vilde, Oscar, Truls.” Han lot pekefingeren løpe fra den ene til den andre, og de nikket etter tur. ”Jeg har jævlig god hukommelse!”

Det var trangt om plassen – Vilde og Oscar hadde tatt de ytterste plassene i den ene treseteren. Selv ble jeg sittende på en tom bruskasse, stirrende ut av vinduet mens jeg prøvde å få innpass i samtalen som fant sted mellom Vilde og Oscar. Vilde begynte å legge ut om en gammel vaktmester hun hadde blitt kjent med da hun gikk på videregående, en mann hun hadde utviklet et nært vennskap til. Men vennskapet hadde også vært noe spesielt, all den tid han kunne vært bestefaren hennes.     

            ”Men vi var bare venner, altså. Ikke noe mer.”

            ”Jada,” sa jeg. ”Sikkert.”

            ”Vi tror deg,” sa Oscar og himlet med øynene. Jeg gliste.

            Vilde smilte og ristet oppgitt på hodet. ”Sånn har samfunnet blitt. Alle tolker alt i verste mening. Og alle tenker koffert.”

            ”Du har et poeng,” sa jeg.

            ”Dette kan du jo bruke i Allers,” sa hun og så på meg. ”Dette kan du skrive om. En sånn historie fra virkeligheten.”

            ”Jeg var bestevenn med vaktmesteren, mener du?”

            Hun nikket ivrig.

            Jeg lo. ”Du sier noe. Det kan faktisk funke. Tror jeg skal gjøre det.”

            ”Se på håret hans,” sa Oscar og strakte seg mot meg. ”Se så fin du er på håret.” Han begynte å ruske i håret mitt. Han lo.

            Vilde lo også og begynte å ta på håret mitt. ”Så fin du er.”

            Oscar tok en pappbit og la den på hodet mitt. ”Se, nå ble du fin.”

            Latteren hans runget utover i rommet.

            ”Jada, jada,” sa jeg og føyset vekk pappbiten. Jeg visste hva dette var, jeg kjente reglene for spillet. Oscar hadde ment at jeg fikk for mye oppmerksomhet, og for å utjevne balansen hadde han begynt å kødde med håret mitt. Slik degraderte han meg, viste at jeg var svak, en som underkastet seg og lot seg herse med. Han hadde selvfølgelig helt rett, og han visste det. Alle her visste det. Jeg lot meg herse med, tok ikke igjen, hadde ikke nerver til det.

            Jeg så hvordan han strøk Vilde på låret, hvordan han kom tettere og tettere innpå henne. Etter at han hadde vært på do en tur og fått plassen sin frastjålet av en annen fyr, satte han seg på kne rett foran henne og så henne inn i øynene mens han med begge hender strøk lårene hennes. De snakket tett, om intime ting, og det var umulig å tvinge seg inn i samtalen deres uten å bli latterliggjort eller føyset vekk av Oscar. Eller var det virkelig umulig? Hva om jeg bare trengte meg på, satte min vilje igjennom, hevdet meg, gjorde krav på det som var mitt, det som rettmessig tilhørte meg og ingen annen?

            Noen gikk ned i første, og et par ledige plasser åpnet seg i den andre sofaen. Oscar kastet et blikk mot det loslitte møbelet før han så megetsigende på Vilde.

            ”Skal vi sette oss der?” sa han. ”Så får vi litt bedre plass?”

            Hun nikket og fulgte etter ham.

Nå hadde de en hel sofa for seg selv, og de inntok en positur som levnet liten tvil om hvordan dette skulle gå. 

For å forskåne meg selv gikk jeg inn på kjøkkenet og forsøkte å mingle med noen av de andre kjenningene som hadde dukket opp helt umerkelig mens jeg satt fortapt i Vilde. Åndsfraværende pratet jeg litt om bøker og skriving, lirte av meg en og annen uinspirert frase om populærvitenskap og pseudofilosofi, Liebhauss og fossilisering – uten å få tankene bort fra det forferdelige som jeg visste utspilte seg i stua. Det som fant sted der var ikke ment å skje, det var jeg som skulle vært i Oscars sted, det var jeg som skulle dominert og bemektiget Vilde. Det var intet mindre enn helligbrøde at Oscar nå satt – eller lå – og kurtiserte henne. Men jeg følte meg veik, svekket. Og jeg forbannet meg selv for å ha somlet slik med skoene.

Jeg gikk ut fra kjøkkenet, og ble møtt av et syn som var like ventet som det var skrekkelig. Oscar og Vilde satt i het omfavnelse. De hadde armene rundt hverandre og leppene forent. Oscar hadde en hånd hvilende på korsryggen hennes, under blusen. Øynene hans smilte mens han kysset henne. Hele han var et sleskt glis, en eneste stor triumferende oppvisning i sleskhet. Folk så på dem, glisende, anerkjennende. Selv Truls gliste. Jeg orket ikke se mer enn noen sekunder før jeg gikk ned i første etasje, uten å si et ord. Jeg låste meg inn på badet og ble stående og stirre på meg selv i speilet, ble stående og se på de mørke øynene, de slappe trekkene som var dratt ned i et uttrykk av bunnløs tristesse og resignasjon. Jeg hadde tapt. Jeg var en taper. Innvendig kjente jeg hatet mot Oscar ta form. Noe svart kokte i årene. Alt var slutt nå. Alt. Slutt. Ingenting hadde betydning lenger. Ingenting spilte noen rolle.

Jeg gikk ut igjen og ble stående og se lengselsfullt opp trappen. Jeg bestemte meg for å gå tilbake til andre etasje. Kanskje det ennå var håp, kanskje hun plutselig hadde ombestemt seg og støtt ham fra seg, sagt at det ikke kunne bli noe mer, at det fikk bli med dette kysset, denne fomlingen. Jeg gikk langsomt opp trappen, påpasselig med å tvinge frem en mine av likegyldighet eller noe som kunne minne om glede. Kanskje, kanskje det var håp …

Men, nei. Fortsatt satt de likedan.

Han holdt rundt henne, kjærtegnet henne.

Hun holdt rundt ham, kjærtegnet ham.

Ingenting kunne skille dem.

Jeg bestemte meg for å dra. I første etasje utvekslet jeg noen høflighetsfraser med Ole, som var i full gang med å konversere med de andre som hadde inntatt sofaen der – Dina, Hallgrim, Gry og noen, antageligvis filosofer, jeg ikke dro kjensel på. Etter litt leting fant jeg skoene mine – de var blitt flyttet – og kledde dem på meg, gikk ut i natten. Ingen kom til å savne meg her, ingen kom til å merke at jeg var borte. Jeg gikk nedover Prinsens gate, forbi Prinsen kinosenter og inn på den grusdekte gårdsplassen på baksiden. Mellom svarte løvtrær ble jeg stående i mørket og stirre på en skulptur av en kvinne som helte ut vann fra et kar. Det metalliske stoffet i skulpturen syntes å inneholde en eller annen sannhet, noe som fikk blikket mitt til å låse seg fast. Det var et punkt oppmerksomheten min kunne samle seg om, noe meningsfullt og bestandig, noe som ikke kunne svikte eller skuffe meg. Vannet som sildret, vinden som blåste, jeg som sto og stirret. Det fantes ikke mer i verden. Dette var alt. Dette var evigheten. Denne erkjennelsen var god, nesten trøstende.

            Jeg forlot gårdsplassen, gikk bort til nærmeste busstopp og satte meg på bussen som gikk hjemover.