"Den beste av alle mulige verdener" (arbeidstittel), roman, kapittel 3 (av 64)

3

De påfølgende dagene var en sammenhengende fyllefest nesten fri for nevneverdige erindringer. Noen glimt stikker seg ut, men det meste er mørkt. Vilde så jeg ikke mer til i løpet av disse dagene. Ei heller Brage. Jeg hadde ikke nummeret hennes, så kontakt var en umulighet. Etternavnet hennes fant jeg heller ikke, og e-læringssystemet It’s learning var lite behjelpelig i så måte. Hun var ikke oppført blant brukerne der, av en eller annen grunn som forble meg en gåte.

            Oscar snakket jevnt og trutt om den første kvelden. I en bisetning nevnte han at han hadde overnattet hos ei jente i klassen. Jeg spurte ham hvem det var. Han knep øynene sammen og klødde seg i hodet.

            ”Det var hun som het …”

”Hun som he-e-et …?” sa jeg. ”… Vilde?”

”Ja! Dét var det!”

Nei! NEI!!!

            Jeg så på ham. ”Sikker på dét?”

            ”Nja, ganske sikker. Men ikke helt. Ei tynn ei. Jeg fikk ligge på sofaen hennes. Faen som jeg angrer på at jeg ikke la an på henne. Det kunne blitt noe på meg. Det er jeg sikker på.” Han slo seg på panna og forbannet seg selv. ”Idiot, Oscar! Id-i-ot!”

            Han slo seg på panna igjen.

            Jeg gikk lenge og grunnet på disse ordene. Kunne det virkelig være slik at Oscar hadde blitt med Vilde hjem allerede første kvelden? Hadde han tilfeldigvis truffet henne idet hun gikk hjemover, og slått følge med henne, hvorpå hun hadde sluppet ham inn i bopelen sin? Nei, jeg kunne ikke forestille meg at hun var så billig. Eller …?

En dag ble det arrangert et rebusløp for alle førsteårsstudenter. Løpet ble avholdt i sentrum, og dets uttalte hensikt var å gjøre studentene kjent med byen. På en rekke poster skulle det gjøres diverse oppgaver, de fleste av dem utformet med det for øye å virke fornedrende, barrierenedbrytende, grenseoverskridende. På den ene posten var det om å gjøre å få flest marshmallows inn i munnen. På en annen skulle man konkurrere i et sekkeløp. På en tredje skulle man sammen fremføre et egenkomponert nummer som uttrykte den trønderske folkesjel. Gruppen min valgte, uten at jeg var delaktig i beslutningsprosessen, å synge kjente trønderviser i en salig kakofoni, og høstet applaus for dette. Idet nummeret var ferdig fremført gikk det plutselig opp for meg at jeg hadde glemt igjen bæreposen min på en tidligere post. I posen hadde jeg liggende flere verdisaker, blant annet en skriveblokk full av selvutleverende prosa, full av notater til det som etter hvert skulle bli en ny roman. Jeg visste at jeg ikke kunne miste den, visste at den inneholdt noe viktig.

            ”Må stikke,” sa jeg til Ole. ”Glemte igjen posen min ved Samfundet.”

            Jeg løp over torget og nedover Kongens gate. I krysset mellom Kongens og Prinsens fant jeg en buss som jeg bordet. Sjåføren, en kjekkas av en nordlending, irettesatte meg for å ha krysset gaten på en måte som angivelig, i følge ham, skulle ha vært dumdristig.

            ”Du skal få slippe om bord,” sa han. ”På den betingelse at du lover meg å ikke gjøre noe lignende igjen.”

            Jeg trakk på skuldrene og så uforstående på ham mens jeg ga ham tretti kroner. ”Greit. Jeg lover.”

            I parken ved Samfundet fant jeg posen liggende akkurat hvor jeg hadde forlatt den, ved et tre som sto inntil et bord hvor studenter drev og regnet på noen tall. Jeg trakk et lettelsens sukk og sjekket at den fortsatt inneholdt alt den skulle. Det gjorde den. I parken hadde vi tidligere kastet frisbee og lekt en lek som gikk ut på å stjele tøyhalene fra hverandres bukser. Det var den klassiske haleleken, som jeg og sikkert de fleste andre kjente fra gymtimene på grunnskolen. En fornøyelse for noen hver. Ole hadde sagt Jeg vil ikke høre! da jeg, under leken, snakket om flashbacks til grunnskolens gymtimer, hvor jeg som regel hadde vært en taper som ble plukket sist når noen skulle velge lagkamerater i ballspill. Jeg forsto ikke hvorfor Ole absolutt ikke ville høre, men han virket oppriktig, så til slutt aksepterte jeg at han ikke forstilte seg – og ga opp å fortelle ham om min barndoms gymnastiske misere.

Noen ungdommer drev fortsatt og kastet frisbee. Andre sto ved et bord og regnet ut poengsummer fra haleleken, som var gått av stabelen i kraft av å være en konkurranse i det såkalte rebusløpet. Med godt mot forlot jeg parken, fant en busstopp og brukte overgangsbilletten på første buss.   

            Det tok lang tid før jeg fant igjen de andre. Veien gikk om Fjordgata og en dataforretning hvor de minutter før hadde vært og spilt spørrespillet Buzz. Omsider klarte jeg å lokalisere dem ved en brygge i Nedre Elvehavn. De satt der og sløvet i en stor trapp av betong, med utsikt mot elva og fjorden. Jeg fikk øye på Arild, en gammel bekjent av meg. Han gikk forbi, i retning Solsiden. Det røde skjegget og lange håret var karakteristisk nok til å gjøre ham umiskjennelig. Brillene og de svarte klærne forsterket ytterligere det idiosynkratiske ved hans vesen. Jeg vinket til ham; han vinket ikke tilbake. Ga meg ikke engang et nikk, verdiget meg ikke et blikk.

Hadde han ikke sett meg?

Jo, han hadde bare ignorert meg.

Han foraktet meg, fornektet meg, ville ikke være bekjent av meg.

Sånn måtte det være.  

            Den siste posten befant seg på Dolly Dimples i nærheten av Gossip. Vi fikk hvert vårt pizzastykke, og pizzaen smakte uvanlig godt til å komme fra Dolly’s. Jeg hadde aldri vært noen fan av pizzaen fra denne litt lugubre kjeden, men denne smakte intet mindre enn upåklagelig, og jeg trykket den vellystig i meg, stappet den inn i munnen, presset den ned spiserøret, alt mens jeg med den andre hånden hadde et nytt stykke parat, et nytt stykke jeg rev løs en bit av med tennene, hvorpå jeg sendte den inn på tungen, kvernet den i stykker med jekslene, kjente tomatsaus- og ostesmaken, fornemmet kjøtt- og kryddersmaken, følte varmen som var så god denne høstlige dagen som bebudet en mye kaldere, mørkere årstid. Etterpå gikk flere av oss innom Rema ved torget, hvor vi kjøpte pils. Jeg kjøpte en sixpack Grans Premium, siden de ikke hadde den billigere Grans BARE, som var min foretrukne variant. Fra Rema var planen at vi skulle gå direkte hjem til Arman, hvor kveldens vorspiel skulle finne sted. Men det viste seg at Arman hadde noe opprydningsarbeid å gjøre hjemme først, så han henviste oss til baren Brukbar, hvor vi inntil videre skulle sette oss ned, ventende på at Arman skulle gjøre seg ferdig med oppvask og rydding.

            ”Det er ikke det at jeg selv roter,” sa han. ”Men jeg deler leilighet med mange. Og de andre er skikkelig rotete.”

            Vi satte oss ved et utebord på Brukbar, et populært sted med store glassvinduer, kurvstoler, skinnsofaer og fastmonterte metallbord utendørs. Solen var et blekgult felt i det hullete skydekket, stadig vandrende vestover og nedover på hvelvingen over oss. Anstrøket av høstkulde som hadde festet seg ved luften, var nå vokst til en budbringer om nært forestående vinter – is som skulle dekke vanndammene, løv som skulle falle av trærne, frostrøyk som skulle komme fra munnen din mens du rastløst hastet mot noe nytt, stadig noe nytt, siden du aldri kunne få ro i din herjede sjel. Det ble utvekslet meldinger og telefonsamtaler, og før jeg visste ordet av det dukket Gry opp sammen med en jente jeg ikke hadde sett før. Hun var nordnorsk og hadde et søtt ansikt, betagende og veldig nærværende. Øynene satt tett inntil hverandre i et smalt, harepuslignende ansikt. Håret var samlet i en hestehale, og hun hadde på seg en brun skinnjakke og en pastellfarget bluse med rysjer og meanderborder som signaliserte noe tvetydig, vanskelig plasserbart. Hun presenterte seg som Marielle og sa hun skulle studere filosofi sammen med oss. Jeg ble umiddelbart ambivalent overfor henne, fikk ikke riktig tak på vesenet hennes, men lempet henne på fordomsfullt vis inn i en kategori for de ubestemmelige jentene som var søte men – inntil videre – uinteressante. Det var en sterk livsglede i henne, merket jeg, en joie de vivre som var så utilslørt at den ble påtrengende, nesten sjenerende. Jeg rakte henne hånden over bordet, men verdiget henne ellers ingen oppmerksomhet og følte egentlig at jeg virket ganske uhøflig overfor henne. Hun pratet i vei om filmen Into the wild, som jeg forsto at hun hadde et nært forhold til. Jeg og flere av de andre var utålmodige etter å komme oss bort derfra – vi satt med ølposene mellom beina, og lengtet etter å ta fatt på vorspielet vi var blitt forespeilt.

            I et anfall av besluttsomhet som var ulikt meg, fastslo jeg omsider at det var tid for å gå. Sammen med Oscar, Ole og et par andre, forlot vi Marielle og Gry og guttene som var gått for å kjøpe pils i baren. Vi gikk nedover Repslagerveita, vestover mot Ila, til vi ankom et gult hus med en stor grønn port som ledet inn til en gammel bygård i tre, med skifertak, teglsteinpiper og hvite sprosser i de små vinduene. Ved porten var det ringeklokker flankert av diverse navnelapper. En av lappene hadde påskriften ”Patrick Bateman”. Jeg humret innvendig mens jeg lurte på om noen av de andre hadde sett det og tatt referansen. Det bodde visst en kar med humor i denne bygningen.

            ”Se,” sa jeg og pekte på lappen. ”Patrick Bateman. Hehe.”

            Jeg fikk skuldertrekk og uinteresserte blikk fra de omkringstående. 

Hadde ingen av dem kjennskap til American Psycho?

            Arman kom ut og åpnet porten, geleidet oss over en liten gårdsplass preget av viltvoksende vegetasjon, og inn i en uryddig, toetasjes leilighet. Veien gikk opp en trapp som endte i en trang stue med et par skittenhvite sofaer, et bord og noen tomme bruskasser som fungerte som sittemøbler. En bøtte fylt til randen med ølkorker sto midt på det uryddige bordet. Rett overfor meg satt en jente som jeg hadde forstått at Arman hadde studert filosofi med i fjor. Jeg hadde oppfattet så mye som at hun het noe på S, men mer enn det visste jeg ikke om henne. Hun var smålubben og mørkhåret, litt dvask i ansiktet, kvapsete og med en strikkelue trukket halvveis nedover ørene. Hun anerkjente meg ikke, merket jeg. Virket snarere misbilligende overfor meg, unngikk å se på meg med annet enn forakt i blikket.

            ”Jeg drikker alle dager med unntak av søndag og tirsdag,” sa hun. ”Det er sånn det skal være.”

            Jeg, Oscar og Ole, som alle satt i sofaen, så på henne og nikket mens hun begynte å snakke om filmklubben på Samfundet, som hun mente vi måtte melde oss inn i. Det var noe ubestemmelig ved henne, noe litt umodent, barnlig. Hun virket ikke direkte fiendtlig mot de andre, men var heller ikke åpen mot verden. Litt innesluttet og alternativ, med Conversesko og en lusekofte med fiskebeinmønster. Jeg forestilte meg at hun hørte på Sigur Rós og Arcade Fire. Det kunne vært atskillig verre.

            Jeg fikk god kontakt med Oscar. Samtalen fløt lett og ubesværet mellom oss etter hvert som vi tyllet innpå øl. Det kom frem at han ikke hadde skaffet seg noen skikkelig bopel ennå, men bodde midlertidig i en leilighet stilt til disposisjon gjennom det kollektive tilbudet Tak Over Hodet, som Studentsamskipnaden sto bak.

            ”Jeg bor også der,” sa Robin, en medstudent som satt vis-à-vis oss med en flaske Riesling i nevene.

            ”På Alle mann under tak?” sa Oscar og gliste.

            ”Tak Over Hodet, ja,” sa Robin. ”Men skal bort derfra snart. Skal på en visning i morgen.”

            ”Må skaffe meg noe skikkelig snart, jeg også,” sa Oscar.

Ganske snart strømmet det på med folk, og det tok ikke lang tid før leiligheten var full. Noen ble henvist til underetasjen, hvor Arman fikk ryddet godt nok til at det var mulig å sitte i sofaen og stolene der. Det ble snakket om emner direkte eller indirekte relatert til filosofi. Populærvitenskap ble også berørt, og selv om jeg etterhvert begynte å bli full, var jeg påpasselig med å legge skjul på mine preferanser hva angikk forklaringer på det evige stridstema som var Den Menneskelige Natur. Min foretrukne forklaringsmodell, hvor kampen mellom metafysiske krefter sto i sentrum, ville naturligvis blitt uglesett i dette selskapet. Derfor sørget jeg for å la alle tro at jeg forfektet en rendyrket biologisme, og ingen skulle få innbille seg noe annet enn at jeg var en reduksjonist med et materialististsk-mekanistisk livssyn. Referansene til Richard Dawkins og Daniel Dennett satt løst, og ukritisk lirte jeg av meg hyllester til disse tenkerne. Innimellom panegyrikken mot Dawkins, tok jeg meg tid til å sable ned populærfilosofen Lars Svendsens bok Mennesket, moralen og genene. Denne ga jeg uttrykk for at jeg fant høyst tvilsom – den var argumentativt svak og skrevet av en person som åpenbart ikke var vitenskapelig skolert. At jeg selv var enda mindre skolert, og følgelig ukvalifisert til å bedømme sannhetsgehalten i Svendsens bok, så jeg glatt bort fra. Etter mine tilhøreres blanke blikk og lydhøre ansikter å dømme, tok de det uansett ikke tungt at jeg var underkvalifisert. I deres øyne og ører var jeg like skikket til å diskutere dette emnet som enhver evolusjonsbiolog eller vitenskapsfilosof, og jeg var fornøyd med denne responsen, denne ukritiske respekten som ble meg til del når jeg snakket. Alkoholen skar bort hemningene, slik Occams barberhøvel skjærer bort guder og andre såkalt overflødige hypoteser fra vitenskapelige forklaringsmodeller. Men det var nesten ingen jenter å se der, noe som uvegerlig fikk meg til å tenke at tiradene mine falt på steingrunn, at de ikke kunne lede til noe mer, noe annet enn denne ukritiske respekten og blinde tiltroen jeg mente å kunne spore i disse guttenes blikk. Jeg kunne kanskje sette meg i respekt blant en gjeng gutter, men jeg kunne ikke få noe fitte.

            På et tidspunkt befant jeg meg plutselig på kjøkkenet, stående sammen med Angus, Arman og noen andre. Overfor Angus uttrykte jeg meg min kjærlighet til Karl Ove Knausgårds bøker. Jeg la heller ikke skjul på at jeg likte Michel Houellebecq og Bret Easton Ellis.

            ”American Psycho er stor litteratur,” sa jeg. ”Du må få lest den. Patrick Bateman bor jo forresten i bygningen her. Ja, det er hovedpersonen, vet du.”

            Jeg følte meg som en idiot.

Selv sa Angus at det var Bjørneboe som var hans store skjønnlitterære forfatter, hvorpå jeg pliktskyldigst måtte meddele at jeg aldri hadde lest noe av Bjørneboe – annet enn noen av diktene, de mest kjente blant dem.

            ”Skal få gjort det,” snøvlet jeg. ”Skal snart lese Bestialitetens historie.”

”Det må du få gjort,” sa han og slo meg på skulderen.

Jeg vendte meg mot Arman og prøvde å feste blikket på ham.

”Men jeg syns du er grei, jeg altså,” sa jeg uten forvarsel, og klappet ham på

overarmen.

Han lo støyende. ”Takk, takk,” sa han og klappet meg tilbake før han imiterte det jeg hadde sagt og lo mer.

            Jeg var allerede merkverdig beruset, enda jeg ikke hadde drukket stort mer enn en sixpack. Likevel gikk jeg ikke av veien for å ta en slurk gin da tilbudet kom opp. Hvem flasken egentlig tilhørte, var jeg usikker på, men det var enten Lukas eller Arman eller Angus. Uansett drakk jeg da noen tilbød meg et glass. Den einebærlignende smaken var ubehagelig, men det tok ikke lang tid før jeg var så fjern at det ikke gjorde noe. Det ble mørkt.

Før jeg visste ordet av det var jeg på vei bortover mot Samfundet, sammen med en sunnmøring som het Jesper.

            ”Jesper og Julius,” sa jeg. ”Som de typene i Rølp. Det gamle tegneseriebladet, vet du. Jesper, Julius og Børst-Lars.” Jeg lo.

            Det viste seg at Jesper hadde studert religionsvitenskap før han begynte på filosofi. Han hevdet å ha hatt den kristne såkalte skeptikeren Bjørn Are Davidsen som foreleser. Siden Davidsen var et av forbildene mine, hadde jeg stor glede av å følge med på Dekodet, den omfangsrike bloggen hans, hvor han skrev utførlig om vitenskap, teologi og gudsbeviser. Dessuten forfattet han underholdende apologetiske essays om kristendommen og dens historie, emner som rørte ved kjernen av mitt vesen. Men at han foreleste på Dragvoll hadde jeg ikke trodd, og jeg mistenkte at Jesper løy for meg, om enn kanskje utilsiktet.

Selv om jeg likte Bjørn Are Davidsen, fant jeg det underlig at han figurerte som talsmann for foreningen Skepsis. Skepsis markedsførte seg som en organisasjon som bedrev, etter eget utsagn, ”kritisk undersøkelse av det uforklarlige, det utrolige og det marginale”. Men de ville altså være bekjent av å la en kristen være ansiktet deres utad. For kristendommen var vel ikke hverken uforklarlig eller utrolig … Neida … Selv vektla jeg nettopp dette utrolige og uforklarlige. Jeg sa som kirkefaderen Tertullian: Jeg tror fordi det er absurd. For hva er det vel vitenskapen har vist oss, om ikke nettopp at universet, at livet, er grunnleggende absurd? Enhver vitenskapelig oppdagelse er kontraintuitiv, den strider mot intuisjonen, strider mot fornuften, strider ofte mot logikk og mot det man kjenner som naturlover. Ett paradigme avløser et annet, og en ny verden av absurditet åpenbarer seg. Derfor trodde jeg heller ikke på liv på andre planeter. Tanken om utenomjordisk liv var blitt populær, det utidsmessige var å hevde noe annet enn at liv var allestedsnærværende i universet. Men hva var det mest absurde: Et gigantisk univers blottet for liv? Eller et fullt av liv? Det førstnevnte, så klart. Et uendelig, svart tomrom, hvor menneskeheten var eneste romfarende sivilisasjon, hvor jorden var eneste verden som huset noe mer enn éncellet liv. Jeg stolte på at det kontraintuitive og absurde viste meg vei mot sannheten. Var jeg i tvil om hvilken løsning jeg skulle velge på et bestemt problem, valgte jeg alltid den mest absurde, den mest kontraintuitive. Det var som regel den riktige. Derfor trodde jeg også på Liebhauss’ lære og på Satan. Jeg kunne ikke forestille meg noe mer absurd enn at Liebhauss skulle ha rett i sine antagelser, kunne ikke forestille meg noe mer kontraintuitivt enn at Satan virkelig fantes, som entitet, som en skikkelse i verden, en skikkelse med makt til å gripe inn og forandre livene våre på en helt grunnleggende måte.

Idet Jesper snøvlende forsvant inn på Samfundet, gikk jeg selv tilbake til sentrum. Jeg satte meg utenfor Nidarosdomen og stirret opp på den store, grå steinfasaden. I flere europeiske byer hadde jeg sett noen av verdens mest kjente katedraler, men ingen imponerte meg like mye som denne. Det var ikke på langt nær den største, men noe med beliggenheten gjorde den liksom mer ruvende, mer majestetisk. For bygningene rundt var små, lave, lite iøynefallende – de gjorde ikke noe vesen av seg, de fremhevet snarere katedralen, løftet den opp i lyset, gjorde den større enn den egentlig var og kanskje, hva vet jeg, hadde rett til å være. Og alle figurene som var hugget ut i fasaden, alle de små gargoylene og demonene og helgnene som sto i sine uthugde nisjer, var en påminnelse om en annen tid, en svunnen virkelighet, noe som hadde gått tapt bak et slør av løgner, bedrag og seklers ondsinnede forstillelse. For ved å hengi seg til opplysningstidens rasjonalitet og sekularismen som fulgte i kjølvannet av den industrielle revolusjonen, hadde mennesket gitt avkall på sitt forhold til de høyere maktene, transcendente entiteter som mennesket, delvis uten å vite det, uvegerlig sto i gjeld til. Slik hadde mennesket i sin grenseløse dårskap ofret verdighet og guddommelighet på vitenskapens alter – mest av alt for å tekkes sin egen hybris. Dette var en utvikling jeg visste det ville bli umulig å snu, og jeg hadde da heller ingen ambisjoner om det. Men personlig ønsket jeg intet mer enn å vende tilbake til en enklere tid, en tid da man fortsatt kunne høre Guds røst runge utover verden, da man fortsatt kunne høre pauker og basuner gjalle fra hinsidige sfærer. For meg var Gottlob Liebhauss nøkkelen til denne tiden, dette lukkede rommet. Og Bibelen …? Bibelen var døren som måtte låses opp.

            Et par jenter satte seg ved siden av meg. Jeg prøvde å snakke til dem, men de svarte ikke, så bare stygt på meg, reiste seg og gikk.

            Så jeg reiste meg og begynte å gå mot torget, hørte Åge Aleksandersen spille et sted i det fjerne, mens jeg gikk nedover Bispegata og forbi Katedralskolen. Jeg stoppet et par jenter og spurte dem, på riksmål, om veien til utestedet Macbeth, selv om jeg utmerket godt visste hvor det lå.

            ”Det er der nede,” sa den ene, og pekte.

            ”Åja,” sa jeg. ”Kan dere ikke følge meg bort.”

            ”Vi skal vel den veien uansett?” sa hun og så på venninna. Hun nikket.

            ”Fint,” sa jeg og slo følge med dem. ”Jeg er ny her i byen, skjønner dere. Studerer nanoteknologi. Hva med dere?”

            ”Vi studerer sykepleie på HiST.”

            ”Sykepleie? Er det noe gøy, da?”

            Den ene av dem sukket. ”Det er det. Men du er den fjerde nanoteknologifyren som spør oss om veien nå i kveld, vet du det?”

            ”Jaha?” sa jeg. ”Rart med det. Er vel mange nanoteknologer i byen nå.”

            Et stykke fra Macbeth forlot de meg og ble borte i natten. Jeg ble stående utenfor den brune puben, kikkende inn. Det var kø utenfor, og jeg hadde ikke lyst til å gå inn. Så jeg gikk og satte meg i en trapp og begynte å prate om kebab med noen tilfeldige østlendinger som dukket opp.

            ”Det fins ikke skikkelig kebab i denne byen,” sa den ene fyren.

            ”Hva er i veien med den?” sa jeg.

            ”Det er ikke kjøtt her. Bare noe skvip de kaller kebab og overpriser, slenger ut på markedet og forlanger at vi kjøper det. Tofu eller soya eller noe. Smaker papp. De kan ikke lage kebab i Trondheim. Faen æss, du må til Oslo for å kjøpe kebab, vett’.”

            ”Hva med den på Sesam? Er ikke den heller god?”

            ”Helt grei, sikkert. Har ikke smakt den.”

            Og så begynte han å legge ut om kebabens beskaffenhet, om hemmeligheten bak god kebab, om århundrelange tradisjoner overlevert fra far til sønn gjennom generasjoner, om spesielt utvalgt krydder, om kjærlighet til kjøttet, om å skave av passende strimler som får surre i vegetabilsk fett på en temperatur som på en øm og varsom måte ivaretar kjøttets sødme, dog uten å ødelegge noe av den umiskjennelige saltheten som setter en ekstra spiss på smaken og minner deg på at du spiser noe som har pustet, som har levd, som har beitet i gresskledde, solvendte skråninger, med saftige vekster som har gitt næring til kjøttfulle dyrekropper. Han reiste seg opp og fektet med armene, deklamerte stående mens jeg iakttok ham og nikket bifallende. Lidenskapelig sto han slik og doserte om kebab. Folk begynte å samle seg rundt oss. De så på, de nikket. Noen var tilsynelatende på nippet til å klappe. Så, like plutselig som han hadde begynt, sluttet han å foredra. Han satte seg, stakk en plastgaffel ned i pitabrødet sitt, spiddet en strimmel kinakål og puttet den i munnen, påpasselig med å slikke litt på gaffelen for å få i seg all Thousand Island-dressingen. Folk trakk seg unna igjen.

            Jeg reiste meg, sa adjø og forlot dem. Gikk en snartur innom et lite utested som het Hellbunny, beliggende i Olav Tryggvasons gate. Jeg hadde en forestilling om at denne baren huset svartkledde folk, unge metalheads og gothere. Overraskelsen var derfor stor da klientellet viste seg å bestå av middelaldrende, overvektige alkiser og blandingsmisbrukere i snowjoggers, one-piecer, parkaser og allværsjakker. Interiøret var ikke de svarte veggene, forkrommede stålstengene og røde latexsofaene jeg hadde forestilt meg, men en pastellfarget og grelt utseende masse av myke syttitallsstoler og respatexbord med blomstrete serviettduker og gjenglemte glass halvfulle av øl. Hvorfor hadde jeg blitt forledet til å tro at dette var et gothersted? Det utslagsgivende må ha vært skiltet på fasaden, med den røde gotiske skriften på svart bakgrunn. ”Hellbunny” sto det. Navnet i seg selv ga ikke akkurat assosiasjoner til middelaldrende, spray-tannede alkoholikere og pillemisbrukere i beige allværsklær, som i et pastellfarget interiør sto og la an på hverandre mens de mimret om svunne tider.

            På do kom en gammel fyr bort til meg.

            ”Du,” sa han til meg, med spritdunstende ånde. ”Jeg ser du er fryktelig smart, at du har høy IQ …”

            Jeg så på ham, uforstående.

            ”… men du må ikke være så ond.”

            Hva i helvete mente han?

            ”Du må ikke være så ond.” Han satte øynene i meg, holdt blikket mitt fast.

            Jeg gikk derfra med mannens enigmatiske ord ringende i hodet. I Olav Tryggvasons gate støtte jeg på Isak, en bekjent fra Steinkjer, som jeg ikke hadde snakket med på lenge.

            ”Jeg skal bort på nach hos en motorsykkelklubb,” snøvlet han. ”På Solsiden. Bli med?”

            Jeg nikket og slo følge med ham.

            ”Du,” sa jeg. ”Si unnskyld til folka i Steinkjer. Si at de ikke har grunn til å hate meg. Jeg vet det er folk der som hater meg, men de har ikke grunn til det. Si det til dem.”

            ”Hater deg?” sa han og så på meg med glassaktige øyne. ”Hvem skulle hate deg der?”

            ”Du vet hva jeg mener.”

            ”Jeg snakker jo ikke med andre enn Markus nå til dags. Og Thea. Det er vel de eneste av de du kjenner jeg snakker med nå. Thea har jo fått barn, forresten. En liten gutt.”

            ”Vet det.”

            ”Ja, og så delte vi telt sammen med Kine på Storås i år. Hun hender det jeg snakker med.”

            Jeg var taus.

            ”Den eneste som ikke liker deg der er vel Kine.” Han så på meg. ”Kine liker deg ikke.”

            ”Jeg må pisse,” sa jeg og stoppet bak en statue. ”Bare gå, du. Jeg kommer etter.”

            Isak fortsatte bortover kaia mot Solsiden. Etter at jeg hadde pissa, løp jeg etter ham. Jeg så ham forsvinne inn i et grått pakkhus. Jeg stoppet litt utenfor, hørte støy der inne, åpnet døra og kom inn i en slags entré, hvor det sto noen få støvletter og boots på det skitne betonggulvet. Høy musikk kom fra rommet innenfor. Og det var varmt, uhorvelig varmt. Jeg så etter et sted å henge av meg jakken, men fant ingen knagger, ei heller noe å legge den på. De eneste møblene der var noen høye metallskap. Jeg åpnet et av dem, det var fullt av hyller. På en av dem lå det en feminin veske i svart skinn. På en annen sto en flaske Absolut Vodka. Jeg åpnet flasken og drakk en slurk, rapte og drakk enda en. Idet jeg skulle til å legge fra meg jakken på en av hyllene, fikk jeg innerst i skapet, delvis skjult av mørket, øye på noe svart og svakt glinsende. Allerede hadde jeg en mistanke om hva det var, men jeg stakk en hånd inn og kjente kaldt metall mot hånden. Jeg trakk gjenstanden ut og holdt den opp foran meg.

En Taurus PT92 i rustfritt stål.

Jeg veide den i hånden, kjente den særegne tyngden. Uten å tenke meg om, puttet jeg pistolen i veska, som viste seg å være halvfull av esker med ni millimeters kuler og tomme magasiner. Jeg slengte veska over skuldra, grep vodkaflaska, gikk ut døra og travet tilbake mot sentrum. Noen motorsykkelklubb var jeg ikke interessert i å oppholde meg i nå. Jeg ville hjem. Jeg drakk litt mer på vei bortover mot Munkegata.

En stund etterpå befant jeg meg plutselig på Moholt. Jeg var utendørs, og minnes en taxi eller en annen bil. Et annet erindringsbilde er en jente som konstaterte at jeg var full og trengte hjelp. Sa hun ikke noe om at var synd på meg også, mon tro? Og var det ikke et snev av omsorg å spore i øynene hennes? I neste øyeblikk var jeg hjemme, hvor jeg sto og fiklet med låsen. Det tok meg noen minutter før jeg oppdaget at jeg holdt nøkkelen feil vei, at det var den smale enden, ikke den brede, som skulle stikkes inn i låsen.

Neste dag oppdaget jeg at jeg hadde mistet posen min. Jeg hadde glemt den igjen enda en gang, men hvor? Det første som slo meg var Armans leilighet, så jeg sendte ham en melding. Joda, posen var der, den, og det var bare å komme og hente den. Før jeg dro åt jeg en pakke fiskegrateng fra Lerøy, som kostet ti kroner på Rema, og et par rå gulrøtter. Mens jeg, kledd i skinnjakke og en rød Levi’s-hettegenser, satt på bussen ned mot byen, tenkte jeg på det som lå i posen. Skriveblokk og en notisbok med sensitivt innhold, som Arman helt sikkert hadde snoket i allerede. Men jeg kunne ikke klandre ham.

            Arman tok imot meg i entreen i første etasje.

            Han så på meg og gliste. ”Full i går?”

            ”Ja, sånn passe.”

            Han lente seg mot meg og senket stemmen. ”Jeg leste jo den teksten din … om de frøene … shit! Det var skikkelig mindblowing. Beste jeg har lest.”

            Jeg så på ham, strevde med å forstå hva han siktet til. ”Ja …?”

            ”Husker du ikke at du sa det? Tripprapporten? På det forumet? Norsk FreakForum?”

            ”Åja, faen, nevnte jeg det?”

            Han lo. ”Visst faen.” Han lente seg tettere inntil meg, snakket lavere. ”Men det blir mellom deg og meg altså. Jeg skal ikke si det til noen.”

            ”Fint.”

”Men du, vi er noen folk her som driver og skriver litt, jobber med noen prosjekter. Så det kan hende vi kontakter deg hvis vi trenger hjelp. Greit?”

            ”Ja, ja, bare å kontakte meg det.”

            ”Fint. Kom, vi går opp.” Han snudde seg og gikk mot trappa. ”Posen din ligger oppe.”

            I andre etasje var det folk, noen som romsterte på kjøkkenet, andre som spilte musikk på rommene sine. Jeg hilste på ei fin jente som var hos en av typene som bodde der, før Arman rakte meg posen og sa adjø. Jeg kikket ned i den på vei ut. Alt så ut til å være på plass, men jeg kunne bare håpe at ingen hadde kikket i sakene mine. Jeg lovet meg selv å aldri igjen drasse på slike ting når jeg skulle på fest.