Follow by Email

onsdag 30. juli 2014

Prolog til fantasyroman jeg begynte å skrive for noen år siden (skisse)

[Link til fortsettelsen (kapittel 1)]



Prolog, del 1


År 902 etter Den Andre Ilandstigningen, fogderiet Dhellior, fylket Astralochia, regionen Bhallor i det kongelige imperiet Gloth:


Det regnet den dagen Uleg fant det døde monsteret. Lenge hadde det pøst ned over hele Dhellior, Gloths sydøstligste fogderi, så bakken var gjørmete og sleip da soldaten klatret ned taustigen fra vakttårnet, for å finne ut hva som hadde lagd lyden han hadde hørt. Et høylytt drønn hadde det vært, et sted i det fjerne, bakenfor åskammen han var pålagt å holde under oppsyn. Torden var tanken som hadde slått ham først, men lynnedslag hadde han ikke sett, ei heller lysglimt. Grunnmuren i vakttårnet hadde ristet, noe som ytterligere forsterket mistanken om at dette var noe helt annet enn tordengudens vrede. Siden Dhellior grenset til ødemarken såvel som Phagus, var Uleg én av mange soldater utstasjonert i fogderiet. Han hatet denne drittjobben – kjedelig og dårlig betalt var den, slett ikke som broren hadde forespeilt ham. Å, han ønsket seg langt bort, til Ghurrons gylne strender eller Rutildes frodige sletter, hvor vinrankene vokste tett og druene måtte være sprekkeferdige av gudenes nektar!
            Uleg nådde toppen av åskammen. Han skuet ned mot skogholtet og elven som dannet grensen mot ødemarken, hvor intet menneske, ham bekjent, hadde satt sin fot. Tåke lå over tretoppene; luften var full av yr, et nesten-opphold i regnværet som hadde preget egnen de siste dagene. Han så at det lå noe der, ved elvebredden, ved det som, før regnværet begynte, hadde vært et nesten uttørket elveleie. Stort var det, og grålig, likesom de øvrige formene i landskapet rundt ham. Nysgjerrig gikk han nærmere, trakk sverdet opp av skjeden og myste for å se bedre. Ikke før han sto et halvt steinkast unna, skjønte han at det var et dyr. Men hva slags dyr? Hvilket monster kunne oppnå en slik størrelse? Han skalv, men visste ikke om det skyldtes frykt, kulde – eller begge deler. De siste meterne holdt han sverdet hevet, rettet mot beistet, hvis lukt han nå kunne ane.
            Det var en velkjent lukt.
            Svovel.
            Men var det ikke også en annen eim der? Eimen av ... død? Langt fremskreden forråtnelse? Han var sønn av en fyrstikkmakerske og en slakter – han kjente disse luktene, hadde vokst opp med dem, visste hvordan de tedde seg i neseborene.
            Beistet hadde skjellete rygg. Og vinger. Vantro iakttok han skapningen mens han gikk rundt den, granskende den enorme kroppen. Han ristet på hodet og kjente skjelvingen tilta i styrke.
            Drager var noe som hørte mytene til, noe man skremte barna med. Riktignok fantes det ennå seidmenn, hekser og skalder som i fullt alvor hevdet de hadde eksistert en gang – men dét var for titusener av år siden, i et annet tideverv, lenge før menneskene grunnla Gloth, lenge før Galdarbaoth steg opp på Evighetens Strand. Oldinger og forrykte påsto hardnakket at de siste dragene var blitt drevet ut i ødemarken, på flukt fra menneskene, for uminnelige tider siden. Men dette var historier de fleste oppegående borgere trakk på smilebåndet av, historier forbeholdt galfransene, ungene og de lettlurte.
            Nå så Uleg en med sine egne øyne, men han kunne ikke tro det han så, kunne ikke akseptere at det var virkelighet. Han stakk sverdet borti det grønnlige skinnet, som for å gjøre det virkelig. Noen skjell – metalliske, glinsende – falt av. Enda en gang stakk han, og kjente det harde skinnet gi etter, før han lot klingen skrape bortover monsterets flanke. Mengder av skjell løsnet, falt av, dalte ned i den seige, blodige gjørmen som var dragens siste hvilested.
            ”Hva tok livet av deg?” sa Uleg, og ble overrasket over å ha ytret det høyt.
            Han gikk enda en runde, rundt hele den tyve meter lange kroppen, letende etter sår, merker, et eller annet som kunne gjøre det mulig å fastslå en dødsårsak. Men han fant ingenting, kjente bare lukten av svovel og råtnende kjøtt – og strevde med å sette stanken i sammenheng med lyden han hadde hørt. For hvis dragen nettopp hadde strøket med, hvordan kunne det ha seg at den allerede var i gang med forråtnelsesprosessen? Eller var det simpelthen slik alle drager luktet, levende såvel som døde? Han visste ikke, men var ikke i tvil om at han måtte rapportere dette til Kommandanten.                   

Funnet ble dysset ned. Uleg fikk uttrykkelig beskjed om aldri å nevne det til en levende sjel – om han hadde livet kjært. Så snart regnet ga seg, dynket man kadaveret med lettantennelig olje – og brant det, hvorpå asken ble spredt i elven. I tillegg ble området rundt sperret av, fire nye vakttårn ble oppført og åtte av fylkets dyktigste infanterister ble satt inn som vakthold, døgnet rundt, med stående ordre om å likvidere eventuelle skuelystne og andre utenforstående. Uleg strevde med å holde tett, og hans overordnede bet seg merke i hans sjelekvaler – og tok det til følge. Han ble tatt av dage mindre enn en måned etter at han hadde oppdaget dragen.                                                         
            Store ressurser ble satt inn på å holde funnet hemmelig. Flere permanent bemannede vakttårn ble umiddelbart oppført i samme område og i de tilstøtende egnene. Alle væpnede styrker i Dhellior var i full alarmberedskap, selv om de færreste fikk vite hva trusselen besto i. Skog ble ryddet, festningsverk ble reist. Vaktene fikk ordre om å holde øye med luftrommet, og man iverksatte ytterligere tiltak for å beskytte seg: Fem trebucheter ble konstruert på stedet, med tømmer fra det lokale skogholtet. Dertil ble tre mobile onagere, to mangoneler og tre andre katapulter fraktet inn fra Lyndhorn, den nærmeste landsbyen. Bønder og jegere fikk beskjed om å holde seg unna området – ellers ville de bli beskutt, uten rettergang. Alle tiltak ble iverksatt på Byråets ordre, som handlet på vegne av de høyvelbårne, kurfyrstene, imperiet og – i siste instans – Hans Aller Nådigste Majestet kong Sados VI av Gloth.  
            Man observerte ikke flere drager i Gloth det året, men likevel begynte folk å forstå at noe var i gjære. Ryktet gikk – utro tjenestemenn klarte ikke alltid å holde tett. Selv generaler kunne finne på å plapre i lystig lag. Slik hadde det seg at hele Bhallor hadde hørt uverifiserte rykter om én ... to ... tre ... drager før året var omme – det ene ryktet villere enn det andre. Kong Sados innførte derfor en lov som forbød folk å snakke om drager, slik at produktiviteten kunne opprettholdes og riket bestå. Å nevne drager ble straffet med døden – og etter hvert, etter et års tid, var ikke lenger dragene på alles lepper. Folk hadde tilsynelatende glemt dem, sluttet å tenke på dem, vendt tilbake til sin daglige gjøren og laden. Selv Ulegs familie hadde kommet over tapet, forsont seg med sorgen over hans bortgang – og sluttet å spørre Kommandanten om hvilken skjebne som egentlig hadde blitt ham til del.
            Men i ødemarken, langt hinsides menneskenes riker, lurte en trussel som i tidens fylde skulle få alle andre farer, selv dragene, til å blekne ...                                                                                                             

Del 2:   

Halbard hadde aldri trodd han skulle få se et troll. Nå sto han og stirret, ikke på ett troll, men på seks. Og alle sammen var døde, liggende utenfor hovedporten til en forlatt borg lengst syd i Melistre, Phagus’ sydligste len, på grensen mot den veldige ødemarken. Halbard holdt seg for nesen – trollene stinket av forråtnelse. Han sparket i en livløs kropp, som om dét kunne gi ham svar på hva som hadde drept dem. Bordene i porten hadde kloremerker. Flere var bøyd innover, som om trollene hadde forsøkt å knuse den enorme døren. Halbard så ikke noe blod, ikke noen sår, men han så – og luktet – at trollene var i ferd med å råtne. Knokene til det ene trollet var såre, rødlige, og store trefliser stakk ut av dem. Halbard hadde ankommet åstedet bare noen øyeblikk tidligere, like etter å ha hørt forpinte skrik, høylytt banking og dundring. Han hadde forlatt vaktposten, og nå sto han altså her, glanende på disse halvveis mytiske vesnene ingen, så vidt han visste, hadde sett på flere årtusener. De hadde vært på flukt fra noe, såpass skjønte han. Men hva? Og hvorfor? Hva i Alcus navn kunne drive disse behornede beistene på flukt? De hadde huggtenner store som dolker, kraftige kjever, enorme overarmer. Han skuet sydover, ut i den vidstrakte ødemarken. Noen fjell kunne skimtes i det fjerne, innhyllet i hvitlig dis. Isbreer kunne såvidt anes foran de fjerneste blånene. Blygrå skyer samlet seg på himmelen. Halbard hutret og gikk bort derfra, usikker på om han ville bli trodd hvis han fortalte noen om det han hadde sett.
            Han ble umiddelbart likvidert da han rapporterte inn observasjonen. Kadavrene – redusert til skjeletter med bare enkelte slintrer av innvoller og råttent kjøtt – ble dumpet i borgens uttørkede vollgrav, før de ble brent. Så fylte man igjen vollgraven med grus og jord. Permanente vaktposter ble utstasjonert i og rundt borgen, sikkerhetstiltakene var strenge – alle som var involvert i saken, hadde taushetsplikt. Likevel begynte det ganske snart å surre rykter om flere observasjoner ved andre vaktposter, lenger ute i ødemarken, også over grensen mot Gloth. Det ble snakket om flokker av troll som kom langveisfra, over Tåkefjellene og de Pangæiske fjellene, fra den snødekte villmarken i det fjerne syd. Pelskledde var de, og raggete. Og de løp, som ble de jagd av noe, et eller annet som fantes der ute i ingenmannslandet, i de hvite områdene på kartet. De prøvde å ta seg inn i vakttårn, gjennom murer og festningsverk – men som regel styrtet de omkull, døde, før de lyktes. Så sa ihvertfall ryktene. Soldater som plapret, ble nådeløst henrettet, én etter én. Likevel fikk folk nyss om flere av hendelsene, noe som ansporet kong Anchar til å innføre en ny lov, en som forbød allmuen å snakke om trollene. Loven var nesten virkningsløs, men etter en tid døde ryktene hen av seg selv, observasjonene tok slutt, allmenn oppstandelse og konflikter var forhindret.
            Enn så lenge.

Del 3:

Archibald hadde vandret i ukesvis da han fikk se kanalen. Den lå der, grå og veldig foran ham, lik et gedigent sår i landskapet. Den skar Perneuslandbroen i to, og i det fjerne kunne han skimte noe ... annet, noe forferdelig stort ... En mur, minst syv hundre alen høy, flere mil lang. Den ble borte i disen i øst såvel som i vest, likesom slukt av en melkehvit, skimrende tåke. Hvem hadde bygd disse enorme konstruksjonene? Han hadde ikke svaret – han var bare en ensom kartograf, sendt alene ut på denne oppdagelsesferden, siden kong Anchar ikke hadde ressurser til å sende flere. Med skisseblokk, sverd og bue vandret Archibald rundt på den langstrakte landbroen – lengre nord, hadde han trodd, enn noe menneske tidligere hadde trådt. Men nå, mens han sto og skuet mot kanalen og muren, visste han ikke lenger hva han skulle tro. For hvem – om ikke en eller annen fordums sivilisasjon av mennesker – hadde skapt disse makeløse underverkene? Guder? Archibald humret for seg selv. Han hadde aldri vært av den religiøse typen, hadde alltid sett på gudene som intet mer enn myter og eventyr. Men nå begynte han, i sitt stille sinn, å revurdere sin overbevisning.
            ”Hvorfor bygde de både en kanal og en mur?” sa han, før han forbannet den leie uvanen han hadde lagt seg til med å snakke med seg selv. En mur, her, langt ute i den kalde, forblåste ødemarken, hvor forholdene var så ugjestmilde at selv lav og mose slet med å klore seg fast. Kanalen kunne vel i og for seg vært brukt til sjøfart, men hvilken hensikt skulle muren tjene, om ikke å holde noen, et eller annet, ute? Eller ... inne? Han noterte flittig, lagde noen skisser og gikk og slo opp teltet. Det var varmere enn årstiden skulle tilsi – bakken var riktignok ennå dekket av noe snø og is, men permafrosten var i ferd med å tine, telen holdt på å slippe taket. Han var godt kledd, iført en heldekkende drakt av hulebjørnpels. Drakten hemmet bevegelsesevnen hans, men denne uheldige egenskapen ble mer enn oppveid av dens evne til å holde kulden ute.
            Etter å ha satt opp teltet, så han over kartskissene før han gikk til ro for natten, liggende i en teppepose av tykt mammutskinn.
            Neste dag fant han en gnom liggende et steinkast unna teltet. Den var tilsynelatende død, og stinket av forråtnelse. Men Archibald var sikker på at den ikke hadde vært der kvelden før, for han hadde gjort sitt fornødne på nettopp det stedet. Gnomer hadde han sett før, bevandret som han var i fjerntliggende himmelstrøk, men aldri en død en. Hvor hadde den kommet fra? Hva hadde tatt livet av den? Han satte seg ned for å tegne gnomen da det plutselig forekom ham å berøre den. Den var ennå varm. Den kunne ikke ha ligget der mer enn noen minutter, ellers ville den vært stivfrossen i den kalde blåsten. Hva hadde tatt livet av den? En eller annen sykdom? Archibald skuet mot muren, likesom den skulle ha svaret, før han igjen rørte ved gnomens hud, strøk den forsiktig.
            Ikke før hadde han gjort det, så følte han seg uvel. En bølge av kvalme skylte gjennom ham, og han kastet opp der han satt. Han forsøkte å reise seg, men maktet det ikke. I stedet segnet han om og ble liggende der, stadig dårligere, helt til han besvimte.
Ikke lenge etter, sluttet hjertet hans å slå.

Del 4:

Cyrinx hadde sin første dag på jobben, da hun fikk se alvene. Hun var eneste kvinne utstasjonert i den gothnomiske ødemarken. Våpen fikk hun ikke bære – slik var Loven – men hun stelte for karene, jobbet på grovkjøkkenet, skrelte poteter, kokte velling og vasket gulvene i den vesle borgen Lockerhauss, i den sydligste delen av fogderiet Tarn, i fylket Silmer.
            Hun var nede ved bekken for å vaske klær, da det hendte. I det fjerne, ut av tåken, kom det noen løpende. De kunne vel være en fire-fem stykker. Hun reiste seg, uten å slippe tøyet. Ennå var de vel nesten en halv fjerding unna. Hun snudde seg mot borgen, forvisset om at hun ville få en påpakning om hun kom løpende tilbake uten å ha gjort seg ferdig med klesvasken først. Men hun hadde livet kjært, og reprimander og irettesettelser var vel tross alt bedre enn å risikere å miste alt hun hadde? Hun puttet tøyet tilbake i trebaljen, og løp alt hun maktet opp til borgen. Hun nådde inngangen akkurat i tide til å unnslippe inntrengerne, og kom seg innenfor døren.
            Så startet beskytningen.
            Kun én av de fremmede ble tatt i live. Ingen i Tarn hadde sett en alv før; ingen forsto språket. Faktisk fantes det ikke lenger et menneske i Silmer, ei heller i resten av Gothnomia eller noen av de andre imperiene, som behersket alvenes tungemål. Så den oppjagede, tydelig vettskremte skapningen, ble plassert i et fangehull og utsatt for skjerpede forhør – i håp om at den slik ville slå om til et språk mennesker kunne forstå. Men akk, strekkbenken ble for mye for den – alven døde før den hadde gitt fra seg et forståelig kvekk; torturistene og alle andre som hadde sett alvene, ble behørig straffet og fikk streng beskjed om aldri å nevne hendelsen for en levende sjel. Alvene var mytiske, rene eventyrskikkelser, pleide man å si, men nå fikk flere soldater med selvsyn se at de var virkelige. Og de fikk se at noe, et eller annet i villmarken, tydeligvis hadde drevet dem på flukt, sendt dem tilbake til menneskenes verden. I de påfølgende ukene ble det installert nye vaktposter i Tarn og de tilstøtende fogderiene. Alt arbeid som fant sted i og rundt disse vaktpostene, var taushetsbelagt, og plaprere ble nådeløst likvidert. Flere observasjoner ble gjort – alver kom løpende ut av skogene og over fjellene i hopetall. Noen av dem ble drept umiddelbart; andre ble internert i leirer, hvor de ble utsatt for tortur, som gjerne tok knekken på dem. Men så, like brått som den hadde begynt, tok bølgen av alver slutt. Ikke mye senere døde også ryktene hen, og styresmaktene antok at alvene omsider var utdødd, eller at det som hadde skremt dem var borte. Så feil kunne de altså ta ...

Del 5:

Bhalosh hoppet over relingen. Båten hans lå trygt fortøyd ved piren utenfor landsbyen Khimia, beliggende i fogderiet Bhelor i fylket Cindaria, i Kerferos, den nordligste av Gothnomias to regioner. Han hadde fått øye på noe ved stranden ved Siroshklippene. Det lå noen store dyr der.
            Det hadde vært mange svarte garn de siste dagene. Han hadde ikke fått stort annet enn maneter og andre bløtdyr, og nå visste han ikke hva han skulle gjøre. Håpet hans var at disse dyrene skulle kunne brukes til mat. Kona og ungene gikk sultne hjemme, og nå så han ikke noe annet alternativ enn å ty til åtseleting. Han gikk mot dyrene – nå så han at det var hvaler – mens han tenkte på hvordan det skulle gå i fremtiden, hvordan han skulle skaffe til veie nok mat til å brødfø de ni barna. Noen av dem måtte kanskje dø, tenkte han, og gikk nærmere de enorme beistene. Det var tannhvaler, kjøttetere, og de hadde svømt rett opp på stranden, akkurat som om de flyktet fra noe, et eller annet, der ute i havgapet. Syv stykker var de. Han visste de pleide å jakte i flokk, men noe lignende hadde han aldri sett – eller hørt om. Han gikk helt inntil dem, de var ennå våte, men de stinket råttent. Solen hadde stekt i flere timer, men dette kunne ikke forklare stanken, for skinnet deres glinset av væte. Han kunne se sporene av dem i sanden, like ned til vannkanten. De måtte ha kommet i stor fart og nærmest hoppet opp på land, skjønte han, og gikk lutrygget bort derfra. Han kunne ikke by ungene sine på råttent tannhvalkjøtt – dypt hadde han ennå til gode å synke.
            Bhalosh nevnte observasjonen til innehaveren av en kro i Khimia. Dagen etter kom tre imperiesoldater på døren hans, og tok ham med seg til Dherevad, hvor han ble utsatt for skjerpede forhør. Etter å ha kommet med falske tilståelser, for å slippe de uutholdelige smertene, ble han likvidert. Fyrtårn ble annektert av soldater, nye tårn ble oppført langs hele kystlinjen i Cindaria. Funnet ble forsøkt dysset ned etter beste evne, men utro tjenestemenn plapret, og snart spredte ryktet seg utover hele Kerferos. Etter noen måneder var det nesten ikke en levende sjel som hadde unngått å høre om de strandede hvalene. Alle skjønte at noe stort var på ferde der ute et sted – fisket gikk dårligere, stadig flere garn var svarte, stadig flere kjempehvaler svømte utmattede i land, men var uspiselige allerede før de døde. Dog var det ingen som visste hva som truet, ingen som hadde forutsetninger til å begripe trusselen som lurte der ute på de store dypene ...


1 kommentar:

  1. Jeg kan poste flere kapitler senere hvis noen uttrykker ønske om å lese videre. Gi beskjed. :)

    SvarSlett

:-)