Follow by Email

søndag 7. juli 2013

Om kunst



I vår tid er kunst bare institusjonelt. Kunst er i dag investeringsobjekter for den økonomiske eliten, og er løsrevet fra alt som heter estetikk. Dette er arven etter Immanuel Kant. Vår tids kunstner er en nettverksbygger som vet å traktere mediene og skaffe seg venner i mektige sirkler. I tillegg må vedkommende helst være utdannet ved et prestisjetungt kunstakademi, siden det er der grunnsteinene til nettverket legges. Selve kunststatusen blir til ved magi, idet noe rives ut av sin vante sammenheng og, av kunstkjennere/kuratorer, gis tittelen "kunst". Utover dette kan begrepet romme nesten hva det skal være. Dvs.: Alt kan være kunst. Bare se på hva folk som Faldbakken og Melgaard lager. Egentlig er det helt uvesentlig hva selve kunstverket består av. Faldbakken får f.eks. 40 000 dollar for å komme hjem til en fyr og tagge ned stueveggen hans med sprayboks i to minutter. Denne veggen er nå et objekt som stiger i verdi i takt med at Faldbakkens navn blir stadig mer kjent. Hele verdien ligger i hans berømmelse eller mangel på sådan. Men dette er ikke nødvendigvis en berømmelse som strekker seg helt ut til den gemene hop. Nordmenn flest vet kanskje ennå ikke hvem Faldbakken er, men eliten vet det, og det er, som kjent, eliten som har kapitalen. Blir Faldbakken for mainstream, for kjent blant den gemene hop, kan det kanskje skade hans omdømme blant eliten, og verkene hans kan plutselig betraktes som kitsch eller camp -- og falle i verdi.

Mottagelsen og tilskuerne kan også betraktes som en del av kunstverket. For noen år siden hadde vi i Norge en ung kunstner som lagde et kunstverk bestående av et ramponert kjøkken. I dette kjøkkenet kokte han det narkotiske stoffet GHB, og tilskuerne ble oppfordret til å smake på stoffet. Alt sammen -- kjøkkenet såvel som tilskuerne som smakte, og ikke minst den påfølgende medieomtalen -- var en del av kunstverket. Hele vår moderne medievirkelighet kan betraktes som et kunstverk, siden også den er løsrevet fra reelle verdier, fristilt fra realøkonomiske begrensninger og økologiske realiteter. Vi opererer under den kollektive villfarelse at vi kan pumpe opp økonomien med verdiløse fiatpenger, men det eneste sentralbanksterne gjør er å skape en vanvittig rik, mikroskopisk elite som snylter på vanlige arbeidere. Denne eliten kan så investere i smal avantgardekunst som naturligvis er uforståelig for den gemene hop.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)