Follow by Email

torsdag 4. juli 2013

Ny postapokalyptisk fremtidsdystopi, kapittel 17, 18, 19, 20 og 21 (kladd)




17


Trevor sto og stirret på kart han hadde tegnet over byen. Han hadde kartlagt mange av kvartalene i umiddelbar nærhet til skyskraperen han holdt til i. Det var forseggjorte kart, tatt i betraktning hvor møysommelig det var å kartlegge en by hvor naturen var blitt slik en dominant kraft. Skogen hadde gjort seg gjeldende overalt, bygningene smuldret opp, og det hele kunne, for et utrenet øye, virke som et salig kaos. Men han hadde klart å skape en slags orden i kaoset, et system han var stolt av. Han betraktet gatene og trærne og skyskraperne han hadde tegnet inn. Alt var sirlig klort ned med penn på store ark han hadde funnet i restene av et kontor.
Han gikk gjennom dokumentene han hadde lagret i hjernebarken. I det mentale biblioteket sitt hadde han arkivert rundt tretti millioner terabyte data, men det var ikke orden på dokumentene, ting lå hulter til bulter, og det meste forekom ham å være unyttig nå. Likevel hendte det at han, som nå, satt og liksom bladde på måfå gjennom de enorme informasjonsmengdene som var kjemisk innprentet i synapser og nevroner.
Plutselig hørte han en lyd.
En kvinnestemme.
Den kom ikke fra bygningen.
Han reiste seg, gikk mot vinduet.
Det sto en kvinne der nede. Han zoomet inn.
Nei, det var ikke Eena.
            Hun sto og så seg rundt.
            Han trakk seg bort fra vinduet igjen, vurderte mulighetene. Skulle han tilkjennegi seg? Gjøre sitt nærvær kjent? Nei, han risikerte at hun var fiendtlig, og han ville ikke ha en gjentagelse av fadesen med Eena. Da foretrakk han å kutte seg opp litt mer, eller begå selvmord. Hva har jeg egentlig å leve for? tenkte han, og stirret på barberbladene som lå strødd utover gulvet. Han gikk litt rundt i rommet, funderende på hvordan han skulle avslutte livet sitt. Sprengstoff, tenkte han plutselig. Sprengstoff er tingen. Hvorfor ikke sprenge meg i luften, forlate verden med et smell, være litt vill og gal for en gangs skyld? Være litt original? Men jeg burde vel ta med meg noen andre i eksplosjonen, hvis jeg først skal gjøre det?

*

Eena og Ghevon hadde tatt seg en hvil i en lysning. Eena satt på en veltet trestamme, stirrende på nøkkelkortet. Ghevon pusset gaussriflen mens han plystret en melodi som begynte å gå Eena på nervene. Hun tenkte på mannen Ghevon hadde skutt, tenkte at de burde holdt ham i live. Han satt sikkert med verdifull informasjon, kunne fortalt dem hva som befant seg under luken, fortalt dem hvordan de skulle åpne den ...? Men Ghevon, den idioten, hadde fratatt dem den muligheten. Nei, hun kunne ikke være så utakknemlig. Han hadde tross alt reddet henne. Reddet henne fra å bli voldtatt, i det minste. Kanskje drept også.
            ”Så,” sa Ghevon mens han fortsatte å gni våpenet sitt med et pusseskinn. ”Denne fyren du snakket om, bor han langt unna?”
            ”Jeg vet ikke. Jeg vet egentlig ikke hvor vi er.”
            Ghevon så seg rundt. ”Hmm.” Så begynte han å plystre igjen, samme gamle melodi, og Eena var på nippet til å be ham om å holde opp.
            Akkurat da hørte de et høyt smell.

*

Celeste stirret opp mot skyskraperen. Smellet hadde kommet der innefra. Hun så røyk sive ut av flere vinduer i fjerdeetasje. Nølende gikk hun mot bygget, over røtter og lianer, gjennom busker og bregner som vokste rundt inngangspartiet. Hun tok seg inn, begynte å klatre oppover i etasjene, i lianer som vokste i den delvis sammenraste trappeoppgangen. Hun nådde fjerde etasje og begynte å gå gjennom korridorene, i retning av røykens tilsynelatende opphavssted.

*

Trevor smilte. Sprengstoffet virket fortsatt. Han hadde fryktet at det var blitt ubrukelig etter all denne tiden, at det var skadd av fukt. Men det lot til å fungere. Nå, når han hadde bekreftet at det ennå virket som det skulle, kunne han forberede seg på selve sprengningen. Prøvesprengningen var unnagjort. Han stirret inn i det splintrede speilet et øyeblikk, og begynte å pakke C4-klumper, elektronikk, ledninger og fenghetter ned i en stor ryggsekk.
            Ikke før hadde han fylt sekken, så hørte han noe ...
Skritt.
Han snudde seg.
Der sto hun, kvinneskikkelsen han hadde sett på gaten.
Hun betraktet ham med nysgjerrige, årvåkne øyne. Men var det ikke noe litt ... glassaktig over blikket hennes? Noe ... kunstig?
”Hei,” sa hun med en barnlig naivitet Trevor fant sjarmerende. ”Var det her smellet kom fra?”
            ”Tja. Kanskje. Hvordan det?”
           
*

Eena og Ghevon var underveis. De gikk i retning av lydens opphavssted. Nå ante de dessuten lukten av røyk. De snakket ikke, og Ghevon hadde heldigvis sluttet å plystre. Egentlig tenkte Eena at de burde gått motsatt vei, at de burde bestrebet seg på å unngå trøbbel. Eksplosjoner var som regel trøbbel, tenkte hun, men Ghevon hadde ikke vært i tvil: De måtte undersøke dette, komme til bunns i det. Dette var nemlig noe som, i følge ham, kunne by på uante muligheter.
            Røyken ble tettere. Den luktet stramt. Nå så de den sive ut av vinduene i en skyskraper. Fjerde etasje. De tok seg inn i bygningen og begynte å klatre oppover lianene i en delvis sammenrast trappeoppgang. Langsomt tok de seg oppover, avsats for avsats.

*

Trevor og Celeste satt og snakket. Trevor var overrasket over hvor fort han hadde åpnet seg for denne underlige jenta med det glassaktige blikket. Han var allerede sikker på at hun var en gynoide, men han brydde seg ikke. Hun lot ikke til å ha onde intensjoner. Dessuten: Hva var det verste som kunne skje? At hun drepte ham? I så fall kom hun ham i forkjøpet. Og det var en god ting. Han lo innvendig mens han lyttet til utlegningen hennes, historien om hvordan hun hadde dratt ut i ødemarken sammen med en voldelig soldat ved navn Ghevon, hvordan de hadde kommet over survivalister og New Agere som innlosjerte dem. Trevor hadde allerede slått fra seg tanken på å begå selvmord. Nå ville han leve. Nå ville han lete etter datasfærens rotserver og forsøke å ødelegge den.


18


Eena og Ghevon hadde stoppet i en korridor. Røyklukten var sterk.
            ”C4 ...” hvisket Ghevon. ”Akkurat hva vi trenger.”
            De sto utenfor et rom hvorfra det kom stemmer. Lavmælt snakking. En stund sto de bare stille og lyttet, prøvde å plukke opp innholdet i samtalene. Så, med våpenet klart til avfyring, gikk Ghevon inn. Eena ble stående utenfor.
Trevor fikk øye på Ghevon idet sistnevnte trådte over dørterskelen. Trevor løsnet plasmapistolen fra beltet og rettet den mot Ghevon, som holdt sin egen gaussrifle rettet mot Celestes rygg før han, sekundet etter, flyttet den slik at retikkelen lå over Trevors fjes.
            ”Rolig nå,” sa Ghevon. ”Legg ned våpenet, så blir ingen skadd. Jeg kommer i fred.”
            Celeste snudde seg mot ham, og dro straks kjensel på ham.
            Ghevon stirret på henne. ”Hva i hel...”
            Trevor kastet et kort blikk på henne. ”Kjenner du denne mannen?”
            Hun nikket, overraskende rolig. ”Ja, det er han jeg snakket om. Ghevon. Legg fra deg våpenet, Ghev.”
            Ghevon stoppet, tenkte seg om. Skulle han ta sjansen? Ja, han måtte. Han hadde ikke noe valg, all den tid Celeste trolig hadde fortalt den fremmede om voldsepisodene fra fortiden deres, noe som i sin tur kunne gjøre den fremmede svært lett på avtrekkeren – med mindre han selv, Ghevon, heiste det hvite flagget først. Slik konkluderte han. Rolig la han gaussriflen på gulvet.
Trevor holdt pistolen rettet mot ham. ”Snu deg. Få se ryggen din.”
Ghevon snudde seg. Trevor fikk ikke øye på flere våpen.
Trevor kastet et blikk på Celeste. ”Stoler du på ham?”
Hun trakk på skuldrene og lagde en grimase.
”Skal vi gi ham en sjanse?” sa Trevor.
”Vent litt,” sa Celeste, reiste seg og gikk mot Ghevon. Hun kroppsvisiterte ham fort, og fikk bekreftet at han ikke hadde skjulte våpen på seg. Så grep hun gaussriflen fra gulvet og ga den til Trevor. ”Ja, vi får stole på ham.”
            Ghevon gikk for å sette seg sammen med dem idet Eena kom inn døren.

*

De satt i ring, alle fire. Planen var klar, alle var enige: De måtte finne rotserveren til datasfæren. Men først skulle de dra til luken og sprenge den opp. Eena fortalte Trevor om nøkkelkortet og viste det til ham. Han trakk på skuldrene.
            ”Sikkert ikke noe å bry seg om,” sa han. ”Men ta vare på det. Kanskje vi finner en dør et sted.” Han rakte det tilbake til Eena. Hun hadde lyst til å snakke med ham på tomannshånd, fortelle ham alt som hadde hendt, alt hun hadde sett, fortelle ham hvorfor hun hadde dratt ... Men hun tok seg i det. Det fikk vente.
            ”Det er en ting jeg må fortelle ...” sa Celeste. Blikkene ble flyttet mot henne. Det glitret i de glassaktige øynene hennes. ”Jeg er ikke som dere ... Jeg er en ... maskin. Kanskje dere vet det allerede, men det er liksågodt at jeg bare sier det med det samme. Gjør som dere vil med meg.”
            Alle så på henne.
            ”Du blir med oss,” sa Trevor omsider. ”Vi har bruk for deg. Vi har bruk for hverandre nå, enten vi er mennesker eller androider. Vi må stå sammen mot overmakten. Maskinene er der ute et sted, og de er mektige. Ufattelig mektige. Men det virker som det er andre krefter her også ...” Og så delte de historiene om alt de hadde sett av åsteder for tilsynelatende rituelle mord – og alt de hadde hørt. Ghevon fortalte om mannen han hadde møtt, mannen som snakket om kaoskreftene. Og de lyttet til hverandre, mens det mørknet utenfor.


19


Langt unna, et sted ute i ødemarken, sto en gruppe kuttekledde mennesker i ring. De messet hymnisk og suggererende mens de holdt hverandre i hender som var innsmurt i blod. I midten av ringen brant et bål. Det hettekledde brorskapet stirret inn i flammene mens de sang sitt mantra, rytmisk og hypnotisk, til takten av en sjaman som med en knokkel satt og hamret på en runebomme, like ved ilden. Svetten dryppet fra den nakne kroppen hans, hvis læraktige hud var rynkete og tatovert, innsmurt i blod fra geiter og spedbarn. Tatoveringene var abstrakte fremstillinger av magiske segl, og han stemte i på sangen, hele tiden hamrende på runebommen, lik en eller annen yppersteprest i de mest okkulte av religioner.
            Så ble det stille. Han sluttet å tromme, og de sluttet å messe.
            Over den mørklagte sletten, kom det gående en naken kvinne. Hun bar et skrikende spedbarn, hvis hud var full av påmalte kors og pentagrammer. Sjamanen så på henne, men de andre mennene ble stående i ring, stirrende inn i flammene. Så flyttet den ene seg, slik at kvinnen kom seg inn i ringen, hvorpå han straks gjeninntok sin posisjon og så kvinnen knele ved flammene, hviskende til en gud hvis navn de færreste hadde hørt. 
Hun la det skrikende barnet på bålet, og brorskapet gjenopptok sin sang.
Barnets skriking ble overdøvet. Så døde den hen.

*

Finansmogulene og plutokratene som regjerte verden ved inngangen til det 21. århundre, var tilbedere av Moloch, en urgammel hedensk gud. Disse oligarkene henga seg til sataniske ritualer til ære for avbildninger av Moloch, avbildninger som ofte tok form av store ugler i stein eller metall. Nattestid ofret de til ham og deltok i orgier, mens de på dagtid sniffet kokain og bedrev lobbyvirksomhet overfor korrupte politikere. Dette var arven etter Rothschild-familien, verdenshistoriens kanskje rikeste og mektigste slekt, en bande av jødiske bankstere og finansfyrster som brukte fritiden sin blant annet til å finansiere Lenin, Stalin og Hitler – og opprette nasjonalstaten Israel. Men også andre familier var involvert i den rituelle massevoldtekten av verdens fattige og undertrykkede. Noen av de fremste var Rockefellerne, Warburgene og arvingene etter J. P. Morgan. Også Bush-klanen hadde unektelig sine svin på skogen, om enn ikke i samme grad som flere av de andre.
            Representanter for noen av disse familiene hadde i 1910 møttes på Jekyll Island utenfor kysten av Georgia, USA, for å planlegge opprettelsen av The Federal Reserve, den amerikanske sentralbanken. Tre år senere var The Fed et faktum, og den privateide sentralbanken begynte straks å manipulere verdensøkonomien for å skape mest mulig profitt for banksterne som var hovedaksjonærer. Allerede i 1914 igangsatte de første verdenskrig, hvor de finansierte alle partene i konflikten. Det samme gjorde de da neste verdenskrig brøt ut.
Men idet tredje verdenskrig var et faktum, hadde banksterne mistet kontrollen over det hele. Nå var autonome roboter den dominante part i konflikten, og verdensøkonomien var et salig rot, et kaos, ute av kontroll, en hest ingen kunne temme. I desperasjon så de det hele utfolde seg, de så hvordan robotene utslettet by etter by, land etter land. Kina, USA og Russland var bare brikker i dette spillet, intetanende marionetter robotene brukte for å realisere sitt eget mål om totalt verdensherredømme.
Men plutokratenes arv levde videre, om enn i det dulgte ... For robotene var skapt i menneskenes bilde – og i kretskort og logiske porter, vevd inn i den grunnleggende binære strukturen, lå kimen til en religion ikke ulik den som hadde vært så enerådende blant den gamle verdenens oligarker og finansfyrster ...



20


            ”Det nytter ikke,” sa Trevor idet det kraftige øresuset ga seg. ”Jeg gir opp.”
            De sto utenfor rommet hvor Eena nesten hadde blitt voldtatt. Røyk kom drivende ut av døren, ut av sprekkene. Det var sekunder siden de hadde detonert den siste sprengstoffladningen – til ingen nytte. Luken var for solid, den ga ikke etter. De hadde påført interiøret store skader, sprengt bort biter av betong, knust restene av vinduer, men luken var i solid metall. Kun håndtaket var borte, sprengt i fillebiter. Og nå hadde de gått tom for eksplosiver.
            ”Vi får prøve noe annet,” sa Ghevon, og vekslet blikk med de andre. ”Skal vi dele oss opp? Gå parvis?”
            Trevor nikket. Kvinnene så mer spørrende ut.
            ”Greit,” sa Ghevon. ”Øhm ... Celeste, du blir med meg, ikke sant?”
            ”Nei,” sa Celeste kontant. ”Glem det. Jeg går med Trevor.”
            Ghevon så måpende på henne.
Trevor klapset ham på skulderen, smilte skjevt og hvisket ham noe i øret. Ghevon fnøs.
”Kan ikke vi to gå sammen?” sa Eena, og så på Celeste, som nikket samtykkende.
”Nei, nei, det er altfor farlig,” sa Trevor. ”To kvinner kan ikke gå alene i denne byen. Vi må balansere kjønnsfordelingen, så lenge vi har muligheten.”
”Han har rett,” sa Ghevon. ”Kom, Eena, du blir med meg.”
”Og du kommer med meg, Celeste.” Trevor blunket lurt til henne.
Kvinnene vekslet molefonkne blikk, men minutter senere gikk alle derfra, i to par, i hver sin retning – Ghevon og Eena den ene veien; Trevor og Celeste den andre. De var ikke blitt enige om annet enn å utforske byen, lete etter ressurser, se om de kunne finne noe nyttig – mat, våpen, ammo, etcetera ... Og de hadde avtalt å møtes der, på samme sted, tre timer senere.   

*

Trevor og Celeste befant seg i et tett bevokst skogsområde hvor alle bygninger var nesten helt sammenrast. Kvartalene var blitt bombet for flere tiår siden – og store eiketrær og andre edelløvtrær hadde rukket å reise seg fra bakken hvor det en gang i tiden hadde vært asfalt og betong. Et teppe av mose og gress dekket jorden, og bregner vokste i klaser mellom trærne. De gikk uten å snakke stort – Trevor følte han hadde gått tom for interessante samtaleemner, og Celeste var ute av stand til å oppleve taushet som pinlig.
            Så, mellom trærne, åpenbarte det seg en bygning. Det var en ganske liten og egentlig uanselig blokk, men de la merke til den mot alt det grønne. Ennå var veggene lysegrå, og det fantes delvis intakte vinduer hvorfra det hang strimer av skjegglav og annen primitiv vegetasjon. Avskallet murpuss lå spredt i mosen under veggene. De gikk mot et inngangsparti hvor det var en åpen dør, og kom inn i en slags lobby, da Trevor, som gikk først, plutselig snublet og falt.
            Ikke før hadde han truffet bakken, så hørte de et lavt smell, og Celeste ble truffet av noe. Instinktivt segnet hun om.
            Trevor så forferdet på henne. Hun var i live.
            ”Det går bra,” sa hun, og tok seg til hodet. Hun grep omkring en pil som sto fast i tinningen, dro den ut og kastet den fra seg. ”Jeg tar ikke skade av sånt.”
            ”En felle ...” sa Trevor. ”En snubletråd ...” Han stirret på tråden han hadde snublet i. Den gikk tvers over rommet, fra vegg til vegg. ”Utspekulerte jævler ... Det må være noe viktig her inne.”
            De kom seg på beina og gikk videre innover i lobbyen, som ble stadig mørkere. Celeste hadde en lommelykt hun slo på, og i den brede lyssøylen kunne de granske mengder av tomme hyller og reoler. Alle lot til å være ribbet for verdifulle gjenstander som eventuelt hadde vært der. Noen stoler og skrivebord lå hulter til bulter, liksom slengt lemfeldig utover det store rommet. Løse skuffer og diverse ubetydelige kontorrekvisitter kunne også skimtes, sammen med noen tilsynelatende interessante arkivskap, som alle, ved nærmere ettersyn, viste seg å være tomme.
            Så kom de til en dør, og de så tydelig hvilke symboler som var malt på den ...
            Et rødt kors og et oppned-pentagram.
            ”Akkurat som på nøkkelkortet Eena fant ...” mumlet Trevor, og stirret på kortleseren til høyre for døren. Den lyste rødt. For sikkerhets skyld trykket han likevel ned dørhåndtaket, men døren var låst, og en mismodig pipelyd kom fra kortleseren, som blinket et par ganger før lysdioden igjen stabiliserte seg.
            ”Faen at jeg ikke tok imot kortet hennes. Helvete.” Han snudde seg mot Celeste. ”Kom, vi må prøve å finne dem. Men lagre posisjonen her på harddisken din. Du har vel et slags internt kartsystem?”
            Hun nikket, og øynene hennes hvitnet et øyeblikk. ”Lagring foretatt.”

*

            ”Vi har gått oss vill,” sa Eena, og så på Ghevon.
            ”Hmm,” sa han, og så granskende på trærne som omkranset lysningen de befant seg i. Det var en glenne lik de andre de hadde sett denne dagen – en liten gresslette hvor det vokste noen blomster og tistler blant lyngen og tuene. ”Mulig du har rett.”
            Eena sukket. Hun betraktet et rådyr som gikk og gresset i utkanten av lysningen. Dyrene var nesten tamme – de var ikke vant til mennesker. Brått trakk Ghevon plasmapistolen sin, og før Eena rakk reagere, hadde han avfyrt et skudd. Rådyret segnet om, livløst.
            Vantro stirret hun på Ghevon. ”Hva faen?! Hva skulle det der være godt for?!”
            Trevor trakk på skuldrene. ”Vi trenger mat.”
            Eena fnøs foraktfullt.
            Skrått over ryggen, festet til et bandolær, hadde Ghevon plasmariflen. Ennå hadde han til gode å fortelle Eena at plasmabatteriene snart var utladede. Både riflen og pistolen ble drevet av batterier som varmet opp ionisert gass til mange tusen grader. Fant de ikke snart et fungerende strømuttak, ville batteriene være ubrukelige om kort tid, trolig innen midnatt, tenkte Ghevon, og gikk bort til rådyret for å flå det. Dessuten har jeg ikke mer enn et dusin gasspatroner igjen, tenkte han, og knelte ved det døde dyret, dro frem en serratert bowiekniv og skulle til å kjøre den inn i den pelskledde kroppen, da han hørte en mannsstemme bak seg:
            ”Legg fra deg våpnene, mister.”
            Ghevon snudde seg. En mann hadde et solid grep om Eena. Han hadde plassert en hånd over munnen hennes. Han var iført fillete klær, ikke ulike plaggene til mannen Ghevon hadde drept tidligere. En kvinne ikledd tilsvarende gevanter sto i nærheten av ham og rettet en laserrifle mot Ghevon, som straks la fra seg kniven, løsnet plasmapistolen fra hylsteret og la den i gresset.
            ”Riflen også,” sa kvinnen.
            Ghevon gjorde som hun sa.
            ”Flink gutt,” sa mannen, løsnet Eenas laserpistol fra beltet hennes, og slengte den ned i gresset. Han slapp henne, og Ghevon så at han hele tiden hadde holdt en revolver, nærmere bestemt en hvit Colt Python, mot ryggen hennes. Mannen bøyde seg og plukket opp laserpistolen mens han hele tiden siktet på Eena med den fryktinngytende revolveren.


21


Ganske snart var de bastet og bundet, festet til hvert sitt tre i utkanten av lysningen. Håndleddene var surret sammen med rep, og lange hamptau forbandt dem med de knudrete trestammene, på en måte som gjorde det umulig å rikke seg.
            ”Hva faen gjør dere i byen vår?” sa mannen, og så på Eena.
”Hvem er dere?!” sa kvinnen. ”Hvor kommer dere fra?!”
”Hold kjeft!” sa mannen, og snudde seg mot henne. ”Det er jeg som snakker nå!”
Kvinnen vendte blikket ned, og mannen snudde seg igjen mot Eena, som forgjeves prøvde å snu seg mot Ghevon, som for å få øyekontakt med ham.
”Vi er spesialsoldater,” sa Ghevon omsider, stirrende tomt ut i luften.
Mannen harket, og så spyttet han en brun klyse midt i trynet på Ghevon.
Han fnøs. ”Spesialsoldater, liksom! Hah! My ass!” Han begynte å gå i ring rundt dem, mens han myste med øynene, som for å granske dem grundig, komme til bunns i dem. ”Hvilken bataljon?”
”Fjerde infanteribataljon,” sa Ghevon. ”Andre regiment.”
”Jeg driter i de jævla regimentene og fisefine titlene deres, din forpulte viktigper. Her i byen er det jungelens lov som teller, og vi er jungelens konger. Dere har ikke noe dere skulle ha sagt.” Han så på Eena et øyeblikk. ”Men jeg vet sant å si ikke hva vi skal gjøre med dere ... Hun dama di ser jo pulbar ut, men deg har vi vel egentlig ikke bruk for,” sa han og så på Ghevon.
Ghevon møtte blikket hans.
Mannen snudde seg mot partneren. ”Hva sier du, Khysha? Hva skal vi gjøre med dem?”
Kvinnen dro en pekefinger raskt foran halsen mens hun smilte fårete.
”Njæh,” sa mannen. ”Jenta vil jeg ha i live. Jeg har ... bruk for henne ... Så får du være så sjalu du bare vil. Mannen kan vi slakte, men ikke før vi har forhørt ham skikkelig. Han kommer nok til å prate etterhvert ...” Han smilte og viste frem en kniv med serratert egg. Så spankulerte han mot Ghevon. Han bøyde seg.
”Øynene dine ...” sa han, og stirret på Ghevons øyne. ”De ser ... kunstige ut. Er du en jævla androide? Er det dét du er?”
”Nei,” sa Ghevon.
”Vel,” sa mannen og løftet kniven opp mot Ghevons ansikt, ”vi får vel vite sannheten så snart jeg har skjært dem ut.”
Langsomt flyttet han kniven nærmere Ghevons høyre øye.
Like før kniven kom i berøring med øyeeplet, hørte de en lyd fra himmelen. Alle vendte blikket opp. Et lysende objekt fløy sakte over den blå hvelvingen. Mannen og kvinnen kastet seg umiddelbart ned i gresset og ble liggende urørlige, med ansiktet vendt ned. Objektet blinket, og de hørte motordur og lyden av en rotor. Et antigrav-rotocopter, tenkte Ghevon, og stirret på dronen, som lot til å komme nærmere. Vi er sikkert oppdaget allerede. Snart kommer bombene. Eller strålingen. Eller begge deler. Så sluttet blinkingen, og dronen fløy bort i stor fart. Ghevon ble plutselig vâr lyden av hvisking fra gresset. Han så på mannen og kvinnen, og skjønte at de lå der og ba til sin gud, hvem nå dét kunne være.
”Er den borte?” spurte mannen etter en stund. Hverken Eena eller Ghevon visste hvem spørsmålet var rettet mot.
Kvinnen snudde seg og glante opp på himmelen. ”Ja,” sa hun. ”Den forsvant.”
”Gudene så i nåde til oss i dag også,” sa mannen, og reiste seg. ”Men for at de skal fortsette med det, trenger de et offerlam.” Han stirret på Ghevon. ”Og gjett hvem som skal ha rollen som offerlam i dag.” Han løftet kniven, og gikk atter mot Ghevon.  
            Ikke før hadde han plassert kniven truende nært Ghevons øyeeple, hørtes den umiskjennelige lyden fra en plasmapistol, og kniven forsvant ut av hånden hans. Først så mannen seg rundt i forvirring, men så ble han oppmerksom på at hele hånden var forbrent og at flere fingre var svidd bort. Han skrek, men rakk ikke hverken konstatere mer, føle smerte eller trekke revolveren, før et nytt plasmaprosjektil var blitt avfyrt. Denne ladningen traff ham midt i mageregionen, og han segnet om. Først nå klarte den forfjamsede kvinnen å reagere. Hun avfyrte laserriflen mot stedet hvor hun antok at angriperen befant seg, men så ikke at Celeste listet seg innpå henne bakfra. Celeste grep henne og presset en kniv mot halsen hennes.
            ”Slipp våpenet,” hvisket gynoiden. ”Så får du leve.”
            Kvinnen nølte litt før hun slapp riflen.
            Så kom Trevor frem fra skjulestedet bak trærne, fortsatt med røyk sivende fra plasmapistolen. Han knelte ved mannen og avvæpnet ham.
            ”Han er fortsatt i live,” mumlet Trevor, og så på skadene hans. Så reiste han seg og løsnet Ghevon. Celeste fikk løs Eena.      

*

            ”Hva skal vi gjøre med ham?” sa Ghevon, og nikket mot mannen i gresset.
            ”Spar ham,” tryglet kvinnen, som Eena hadde bundet til et tre, men tryglingen virket halvhjertet, ikke ektefølt.
            ”Han kommer til å dø snart uansett,” sa Trevor, og rettet plasmapistolen mot mannens hode. ”Han har ingen nytte for oss. La oss spare ham for flere lidelser.” Han skulle til å trekke av, da det kom noen hvesende ord fra mannen:
            ”Vent ... jeg kan ... hjelpe dere ...”
            ”Få høre,” sa Trevor, senket våpenet og gikk mot mannen. Han knelte ved ham.
            Mannen hvisket noe uhørlig. ”Kom nærmere ...” hveste han. Troskyldig bøyde Trevor seg enda nærmere, og da grep mannen ham klønete rundt nakken, hvorpå Trevor øyeblikkelig rettet pistolen mot ansiktet hans og avfyrte.

Kvinnen gråt mens Trevor reiste seg og bannet. Han tørket pistolen og gikk mot kvinnen.
            ”Hvorfor skal vi spare ditt liv, forresten?” Han så på henne. ”Hvilken nytte har du for oss?”
            ”Jeg kan hjelpe dere.” Tårene trillet nedover kinnene hennes. ”Jeg har ... informasjon. Jeg vet ting dere kan få bruk for.”
            ”Eyh!” ropte Ghevon, som satt og ransaket den døde. ”Kom hit! Jeg fant noe interessant.” Trevor og kvinnene snudde seg mot ham. Ghevon holdt opp noe. Et nøkkelkort med et kors og et pentagram.        



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)