Follow by Email

mandag 17. desember 2012

Om vår sivilisasjons bærekraft


Med et eksponentielt økende antall mennesker som hungrer etter en vestlig levestandard, må nødvendigvis den menneskelige sivilisasjons ekspansjon i stadig økende grad gå på bekostning av en flora og en fauna som allerede er presset til bristepunktet. Vi lever midt i en masseutryddelse som i media dessverre overskygges av klimakrisen og den såkalt økonomiske krisen, som egentlig, dypest sett, trolig handler om automatisering av industriell masseproduksjon og andre arbeidsprosesser. Dette bebuder i sin tur en langsom overgang til et transhumanistisk, singleton-styrt post-scarcity-samfunn dominert av avansert nanoteknologi, hyperintelligente roboter og total overvåkning.


Mennesket har aldri levd i en harmonisk symbiose med naturen. Artsutryddelse og rovdrift har vært menneskets modus operandi siden artens spede begynnelse, og vil fortsette å være det, uavhengig av om Pål Steigans kollektivistiske idealsamfunn blir en realitet. Masseutryddelser er også en naturlig del av planetens livssyklus (og immunforsvar?), og de kommer med ganske jevne mellomrom. Vår sivilisasjon representerer en slik masseutryddelse, den første på ca 65 millioner år.
Selv tror jeg imidlertid at teknologien vår vil “redde oss”, i den forstand at vi ganske snart blir avløst av intelligente maskiner vi selv utvikler, som på lang sikt kommer til å kolonisere hele universet. Men dette er selvsagt bare ukvalifisert gjetning.

Tanker? Innspill? Anyone?

1 kommentar:

  1. Du har faktisk mye rett her og jeg har tenkt nøyaktig det samme selv, ordrett!

    SvarSlett

:-)