Follow by Email

lørdag 22. desember 2012

Kortreist mat





Jeg er ute på The Meth Lab, en raus og inkluderende nattklubb nylig åpnet i krysset mellom Skippergata og Akersgata, drevet av noen venner av meg. Jeg har på meg en skjorte fra Benny Goodman, en blazer fra Sarah Paulsen, smykker fra Queer Sensations og matchende italienske sko i semsket skinn, av merket Luigi Sempro Botelliano. Beltet er en polsk kreasjon fra Gorschach. Håret mitt er glattkjemmet og, for anledningen, svart. Jeg iakttar en ung blondine, sender henne stjålne blikk, nærmer meg langsomt.
            ”Hey, baby,” hvisker jeg inn i øret hennes.
            Hun ser på meg. ”Hei, søta.”
           
*

Jeg ligger i en dobbeltseng sammen med den unge blondinen. Jeg sprer beina og kjenner tunga hennes jobbe med fittemuskulaturen min. Tunga er varm og ru. Hendene hennes har et godt tak rundt de svettende lårene mine. Jeg stønner, selv om det ikke er godt.

Jeg reiser meg opp, kysser henne på halsen, åpner munnen og slikker huden hennes.
            ”Mhmm,” sier hun, og ser bedende på meg.
            Jeg lar leppene omslutte den venstre øreflippen hennes. Jeg sutter på den før jeg blåser henne forsiktig på kinnet og kysser den myke halsgropen hennes.

Så planter jeg huggtennene i henne.
Hun rykker til.
Med sjokk i øynene stirrer hun på meg, men jeg griper rundt henne og holder henne fast før hun rekker å kjempe imot. Adrenalin og diverse andre biokjemiske signalstoffer, mobiliserer all tilgjengelig styrke i de veltrente musklene mine. De fåfengte forsøkene hennes på å unnslippe meg, vitner bare om grenseløs desperasjon og dumskap.
Jeg suger henne nesten tom for blod før jeg går ut på kjøkkenet og henter flensekniven. Idet jeg kommer inn igjen, har huden hennes antatt en grålig lød. Hun ligger i en pøl av blod, halvveis ved bevissthet. Anklagende og breddfull av redsel ser hun på meg. Jeg smiler ved synet, kneler ved den døende kroppen, pirker i henne med kniven før jeg begynner å snitte henne opp, langsomt, systematisk, mens hun forgjeves skriker og forsøker å kjempe imot. Jeg fører kniven inn i spina iliaca posterior superior, og drar den opp mot det venstre skulderbladet. Så bretter jeg til side en stor hudlomme, med underhudsfett, bindevev og det hele. Mens hun ennå muligens er i live, skjærer jeg av henne venstre gluteus maximus og tar den med meg ut på kjøkkenet. Jeg krydrer den med salvie, ingefær og pepperrot før jeg lar den ligge en halvtime i en marinade jeg på forhånd har forberedt. Mens jeg venter, ser jeg på Korslag på grensen og mediterer over menneskets evne til å føle godhet. Etterpå reflekterer jeg litt over hvordan vi kan få en rausere eldreomsorg og en mer åpen og inkluderende folkekirke. Jeg konkluderer med at vi trenger mange flere hender (varme sådanne) i eldreomsorgen, og at kirken bør satse mer på dialog, raushet, toleranse, respekt, verdighet, dialog, dialog, respekt, åpenhet, respekt – og raushet/åpenhet.

Jeg steker den store muskelen, og spiser hele. Den er bemerkelsesverdig mør og saftig. Jeg ler mens jeg tenker på hvordan jeg spiste Jonas Gahr Støre. Man skal ikke undervurdere kortreist mat – den slanke kroppen hans var slett ikke så trevlete og seig som jeg fryktet. Man skulle jo tro han var senete, men egentlig var han full av velsmakende, magert, bærekraftig kjøtt det passer å servere med en god ost av typen Cazelle de Saint Affrique og en Appellation Coteaux du Layon Villages Controlée av den legendariske 1989-årgangen, for ikke å snakke om en veltemperert Sauce bourguignonne og et par hvite, nord-italienske trøfler (Tuber magnatum) fra Monferrato-åsene, hvor jordsmonnet er særlig gunstig/velegnet for å frembringe akkurat disse meget ettertraktede og omsvermede delikatessene, som ennå dessverre, med skam å melde, er altfor utilgjengelige i norske butikkhyller.                  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)