søndag 23. desember 2012

Starten på en ny roman? (Kladd.)



1



Jeg betrakter brystene hennes. Hvordan de liksom synker sammen og blåser seg opp i takt med åndedrettet. Hvordan singleten former seg rundt dem. Hvordan kløften bare venter på å fylles av den varme sæden min. Hun er naturligvis dum som et brød, men ingen kan anklage henne for å ha en stygg kropp. Hun er kanskje den deiligste i hele klassen, og det sier ikke lite. En klassisk timeglassfasong. Vepsetalje. Smal midje og brede hofter som venter på å bære frem barna mine.
            Hun knuger blyanten, klør seg i hodet. Prøven er åpenbart vanskeligere enn hun hadde ventet. Selvsagt kunne jeg inngått en avtale med henne – jeg gir deg en sekser hvis du suger meg – men hun ville bare anmeldt meg. Og så hadde jeg fått sparken.
            Jeg skuer utover elevene mine. Tiden er i ferd med å renne ut for dem. Snart ringer det ut, snart er skoledagen over, og de skal hjem for å fortsette med de patetiske små livene sine. Å, disse ubrukelige døgeniktene! Som jeg forakter dem! Som jeg avskyr dem! Gud befri meg fra disse undermålerne, disse imbesile små apekattene som bare tar opp verdifull plass på jorda. Jeg ser på klokka, tar en slurk kaffe, kjenner reisningen synke sammen idet jeg klarer å lede tankene bort fra Vanessa, klarer å pense dem inn på et annet spor. Lønn, middag, årsavgift, forsikringspoliser, avdrag på huslånet ... I takt med at disse tankene tar opp stadig større plass i bevisstheten min, krymper penishodet og trekker seg inn i sitt beskyttende hylster lik en forskremt liten snegl.
            Det ringer ut.

Evakueringen av klasserommet starter umiddelbart. Jeg trenger ikke si et ord. De fleste løper forbi kateteret og slenger fra seg prøvene. Noen ark faller på gulvet. Jeg plukker dem opp uten å kny, samler dem lemfeldig og dunker papirbunken flere ganger mot bordplaten for å få til en slags tellekanter.
            Og så blir jeg plutselig oppmerksom på noe:
            Etter at alle andre er gått, står hun igjen.
            Hun står foran meg.
            Spørrende ser jeg på henne.
            ”Lurer du på noe, Vanessa?”
            ”Nei, altså ... jo, du, jeg ... bare ... øh ...”
            ”Hæ?”
            ”Vel, ehm ... det er altså sånn at foreldrene mine lissom er sinte på meg ... fordi jeg fikk så dårlige karakterer til jul. Ja, du vet, de forlanger at jeg får mye bedre karakterer ... ikke bare i naturfag, men i alle fagene ...”
            Jeg nikker. ”Mhmm?”
            Et kaldt vindgufs kommer fra det halvåpne vinduet og får huden på brystene hennes til å nuppe seg. Jeg synes dertil å ane at brystvortene vokser under plagget som omslutter dem, men det er muligens et synsbedrag.                         
            ”Ja, og så lurte jeg på om vi kunne få til en slags ... ordning, da? Sånn at jeg ikke får så dårlige karakterer ...?”
            Jeg kjenner pikken reise seg. Pre-ejakulat er i ferd med å utsondres fra det oppsvulmede penishodet. Jeg kremter og svelger tungt. ”Hva slags ... ordning er det egentlig du har i tankene?”
            ”Vel, altså, kunne jeg ikke fått ... ekstraundervisning eller noe? Jeg mener, Bjarne får jo det?”
            Jeg nikker tankefullt mens jeg lurer på om utløsningen er langt unna. ”Jo, jo, absolutt, jeg skal se hva jeg kan få til.”
            Hun smiler. ”Fint. Øhm ... Hadet.” Hun snur seg og går mot døra.
            ”Du hører fra meg, Vanessa.” Jeg snur meg etter henne og beskuer de faste, fyldige rumpeballene som gynger så betagende fra side til side, opp og ned, rytmisk som en pendel. ”Hadet.”




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)