Follow by Email

torsdag 13. juni 2013

Gammelt romanutdrag



Det å kjøpe en pose First Price-bananer på butikken og det å stirre universets blinde likegyldighet i hvitøyet, var to sider av samme sak. Det var dette jeg tenkte der jeg gikk mellom hyllene på Rema, for å supplere Kiwi-varene. Det var ingen forskjell på det store og det lille, alt inngikk i den samme ordenen, var underlagt den samme lovmessigheten, tjente den samme gud – Nødvendigheten. Og Nødvendigheten var Tilfeldighetens tvillingbror – slett ikke dens motsetning, slik mange lot til å tro. For det vi kalte tilfeldigheter var i virkeligheten forutbestemt av faktorer vi ikke rådde over, ting som lå hinsides vår rekkevidde. Det var forutbestemt at jeg skulle velge akkurat den melkekartongen, og ikke den. Jeg følte meg som hovedrolleinnehaveren i en film jeg ikke hadde regien på, hvor manuset var skrevet av noen andre, hvor alle replikker og handlinger var gitt. Improvisasjon var det ikke rom for, moral fantes det ikke, ei heller mening. Manuset var forutsigbart i de store narrative linjene; uforutsigbart i de små. Noen rød tråd fikk jeg ikke øye på, budskap og tema var også usynlig. De fleste karakterene var éndimensjonale, forutsigbare. Noen få leverte overbevisende skuespillerprestasjoner, men de fleste rolletolkningene var klisjépregede og banale. Jeg var overgitt til Nødvendigheten, sto der med bananer og melk i en blå handlekurv, tenkte på universets iboende likegyldighet og de åtte ølflaskene som fortsatt lå i kjøleskapet hjemme, de jeg skulle drikke senere. 
Det var følelsen av å være en prosess i tiden, en suksesjon av hendelser, reaksjoner, ikke aksjoner. Ikke en agens, ikke en aktør, men en reagens, en reaktør. Ikke en agent, men en serie elektrokjemiske prosesser som utspilte seg av ren nødvendighet, etter fastlagte lover. Prosesser som utfoldet seg i henhold til lovene lagt ned i elementærkreftene og -partiklene de i siste instans bestod av. Alle valg jeg tok var en film som utspilte seg. En film uten noen synlig regissør. Og replikkene mine var det ikke jeg som hadde skrevet. Alle valg jeg hadde illusjonen av å ta var i virkeligheten deterministiske nødvendigheter som utspilte seg organisk, tilsynelatende uforutsigbart, men egentlig, for en allvitende Laplaces demon, med total forutsigbarhet. Viljen var en illusjon, et epifenomen, den var et slør dratt over sinnets mekanistiske urverk, et konglomerat av tannhjul og skruer og stenger. Den var et slør som ble borte idet du gransket det, et slør som gikk opp i røyk. Alt kunne reduseres til nevroner som fyrer av elektrokjemiske signaler gjennom synapsene. Alt var dendritter og aksoner og basalganglier og nevrotransmittere og hormoner som programmerte kroppen til å gjøre sånn og sånn, til å fremkalle de og de følelsene, den sinnsstemningen, men ikke den. Det minnet, men ikke det. Viljens frihet var viljens nødvendighet. Viljefrihet var viljetvang – bundet og fastlåst lå denne sovende kjempen i midten av hver celle i kroppen, hver eneste lille fengselscelle. 

            Dette var min opplevelse av livet. Dette var følelsen av å være stoffet som var kommet sammen for å danne meg, følelsen av å være hydrogen og oksygen og nitrogen og karbon ordnet i et bestemt mønster, ordnet i en matrise og ispedd enkelte andre sporstoffer, ispedd enkelte elektriske signaler som vandret gjennom kroppen. Jeg var ikke mer enn summen av noen grunnstoffer blandet sammen etter fire milliarder år med tilfeldig variasjon og blind, formålsløs utvelgelse, kun sporadisk avbrutt av guddommelig intervensjon. Det lå ikke mye intelligens bak det hele, nesten utelukkende blindt, nødvendig design, en funksjonell konfigurasjon lagd for å møte bestemte utfordringer i et bestemt miljø som hele tiden var gjenstand for endring, som hele tiden gjennomgikk press fra de samme organismene den hadde vært med på å forme egenskapene til. Det var en symbiotisk prosess som utfoldet seg innenfor rammene av energien vi hadde til rådighet, energien solen bombarderte oss med. Jeg var denne prosessen, denne flyten av hendelser, denne elven av følelser og tanker og observasjoner, en elv som tidvis steg over sine bredder. Disse sanseinntrykkene som uavlatelig strømmet på, fløt over i hverandre, ble summert opp, for derved å danne det vi kalte en bevissthet, et lokus i rommet, en lokalitet som var i bevegelse gjennom rom og tid, konstant bevegelse, konstant forandring, alltid omskiftelig, aldri det samme. Nye atomer kom til hele tiden, gamle atomer forsvant. Celler døde og celler ble født, men mønsteret endret seg langsomt nok til å lage en følelse av kontinuitet, en følelse av å ha en identitet, av å være et selv. Det var følelsen av å være et narrativ, en fortelling uten forteller, en historie i en bok. Følelsen av å være en biografi, en biografi som skrev seg selv, enten jeg hadde illusjonen av å ville det eller ikke.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)