Follow by Email

søndag 23. juni 2013

Ny postapokalyptisk fremtidsdystopi, kapittel 10, 11, 12, 13, 14, 15 og 16 (kladd)




10


Ghevon Galahan hadde kommet til utkanten av det suburbane strøket. Borte var restene av stakittgjerder og middelklassehus; nå var det ødemarken som tok over. Et veldig steppeland, arrete og fullt av kratre. Her og der sto råtnende kaktuser og tistler, men for det meste var landskapet preget av stein og sand. Nesten livløst var det, men i det fjerne kunne han skimte gribber som sirklet over noe. Han gikk i retning av disse gribbene. De ventet. Ventet på at noe skulle dø.
            Han tenkte på fortiden sin, tiden da han var utstasjonert i de amerikanske spesialstyrkenes fjerde infanteribataljon. Han hadde kjempet mot kinesiske styrker under tredje verdenskrig, hadde vært gjennom mye som hadde etterlatt varige sår i sjelen hans. Under de hardeste trefningene hadde de vært tvunget til å spise mennesker for å overleve – de hadde gått tom for feltrasjoner. I dagevis hadde de gått uten mat før de ble desperate nok til å spise falne soldater. Ennå mintes Ghevon den særpregede smaken av menneskekjøtt – som en blanding av svin og kylling. Egentlig en ganske god smak, måtte han innrømme, selv om han aldri hadde sagt det til noen.
            Han stirret ut i ørkenen, i full visshet om at det der ute et sted, hinsides det livløse landskapet, angivelig skulle befinne seg en diger by. Med skyskrapere og det hele. Han visste at slike byer kunne være de reneste oaser nå. Bygningene fungerte som skjulested for alskens dyr, og det kunne finnes vann og hele skoger der, med hjortedyr og annet spiselig. Noen måneder tidligere hadde han møtt en forhenværende soldat som hevdet å ha kommet fra kjempebyen. Denne soldaten hadde, hevdet han, tilhørt en slags dommedagssekt som utførte rituelle mord og brukte okkult symbolikk for å – som han hadde formulert det – frigjøre kosmiske kaoskrefter for å forpurre maskinenes plan. Han hadde ledd på en forrykt måte, øynene hans lyste med en sykelig glød, og Ghevon hadde blitt så redd at han umiddelbart hadde likvidert soldaten, engstelig for hva han kunne finne på. Kosmiske kaoskrefter fryktet han naturligvis ikke, men han kunne ikke stole på folk som snakket slik – enten historiene var usanne eller ei – særlig ikke i disse tider.  

Imidlertid tvilte ikke Ghevon et sekund på at soldaten hadde snakket sant angående byen, for han mente å kunne huske kart som også indikerte at det fantes en storby i denne sektoren. Og nettopp derfor hadde han nå forlatt sitt etterhvert så kjente, kjære suburbia og trådt ut i dette ugjestmilde landskapet som var så karrig og goldt.

Etter hvert fant han det gribbene sirklet over. Det var en døende kvinne. Hun hadde mistet taleevnen, og Ghevon hadde hverken mat eller drikke å avse, så han bestemte seg for å gjøre det eneste riktige: Avlive henne, for derved å gjøre slutt på lidelsene. Han rettet Gaussriflen mot henne og trakk av. Energiprosjektilet gjorde det av med henne i løpet av et mikrosekund. Han stirret opp. Gribbene svevde høyt nå, men han visste at de, så snart han trakk seg unna, ville sirkle nedover ganske fort, sette seg på den døde kroppen og kjempe om hvem som skulle konsumere de beste kjøttbitene. Øynene ville bli hakket ut, vommen ville bli punktert, tarmene ville trekkes ut ... Det var deres natur. Det var slik de levde og virket – mat, mat, mat var alt som sto i hodet på dem. Mat og sex. Overlevelse og reproduksjon. Ghevon tenkte over dette en stund, og konkluderte med at han selv slett ikke var ulik gribbene i denne henseende.

Han gikk videre, tenkende på noe han hadde fått høre av New Agerne: Et eller annet sted, visst nok ikke så langt fra denne sektoren, skulle angivelig datasfærens rotserver befinne seg. Han antok at vaktholdet måtte være strengt på et slikt sted, men lekte likevel med tanken på å lete etter denne rotserveren og få deaktivert den, ødelagt den, for derved å lamme, ja destruere, maskinenes infrastruktur. Tanken var så vanvittig at han måtte le der han gikk, men samtidig lurte han på hva han ville ha å tape på å gjøre et forsøk. Kunne det egentlig skade? Han bestemte seg for å lete etter mer informasjon i storbyen – om han noensinne kom seg dit.



11


Eena satt alene oppe i et tre. Hun hadde fått kalde føtter, hadde forlatt Trevor om natten, tatt med seg laserpistolen og dratt dypere inn i skogen. Men nå angret hun. Hun angret på at hun hadde forlatt ham, angret på at hun ikke hadde gitt ham en sjanse. For innerst inne visste hun at Trevor var god. Det var liksom en instinktiv fornemmelse, en slags erkjennelse av at denne mannen måtte være bra for henne, at han snakket sant og at han bare ville henne godt. Hun hadde tatt feil til å begynne med. Hun innså det nå, og felte en tåre. Lite ante hun om korset Trevor hadde oppdaget. 

*

Trevor vandret hvileløst gjennom skogen, ropende etter Eena. En stund hadde han fryktet det verste. Lenge hadde han stått, som mesmerisert, og studert det malte korset. Dypere inne i skogen hadde han oppdaget et trekors med et forkullet lik, men det var liket av en hjort, ikke Eena. Han hadde sett flere slike de siste månedene, men hadde holdt tyst om det overfor Eena – han ville ikke skremme henne unødig. Naturligvis mistenkte han allerede at det var noe helt annet, noe mye frykteligere enn maskiner, som drev med disse tingene. Som malte kors og pentagrammer, korsfestet dyr og liksom lekte med ham, holdt ham for narr. Okkulte krefter, tenkte Trevor, og tygde på en klyse skråtobakk før han spyttet den ut og snerret lavmælt. Han hadde aldri vært overtroisk, men antok at det bak maskinenes handlingsmønster skulle ligge en viss rasjonalitet, en slags orden og planmessig ... hensikt. Disse rituelle tingene, derimot, vitnet om en syk, forskrudd form for intelligens, noe som bare forsøkte å skremme ham for sportens skyld, noe som liksom ville vise seg overlegent, for å leke med ham, få ham til å skjelve av frykt. Men han skalv ikke, han var snarere forbannet. Forbannet for at Eena hadde forlatt ham uten å si et ord.
For nå, etter å ha tenkt seg om, regnet han med at hun hadde dratt av fri vilje, og han så det som overveiende sannsynlig at hun ennå var i live og at hun befant seg et sted i denne skogen, mellom høye, forfalte bygninger. Han fryktet ikke lenger det verste.   

*

Eena klatret ned fra treet og begynte å gå i retning av lysningen. Hun regnet med at Trevor lette etter henne, og konkluderte med at det beste nå ville være å vente i lysningen, holde seg rolig der og forklare alt sammen til Trevor når han kom tilbake. For han kom vel tilbake? Et øyeblikk følte hun seg lammet av frykt. Kanskje noe hadde hendt ham? Kanskje han var blitt overfalt av noe? Roboter, kanskje? Eller et farlig dyr? Han var jo bevæpnet, men en Gausspistol var ikke allverden i den store sammenhengen. Det var grenser for hva et sånt våpen kunne utrette. På den annen side: Kanskje han befant seg i lysningen akkurat nå. Kanskje han satt ved restene av leirbålet, gråtende, lammet av frykt, nedsunket i tristesse og engstelse. Jeg vet jo ikke hvordan han egentlig er, tenkte hun. Kanskje han er glad også, glad for å være kvitt meg. Eller kanskje han blir sint når jeg kommer tilbake, rasende over sviket mitt. Kanskje han tar livet av meg. Motstridende tanker raste gjennom hodet hennes idet hun kom til en lysning ... Den rette lysningen? Nei, her var det ingen rester av leirbål, og vegetasjonen var mye frodigere. Og denne var større og hadde en annen fasong, liksom mer avlang. Dessuten, lå det ikke noe i midten der ...? Et eller annet, delvis skjult av det høye gresset? Sakte gikk hun nærmere, inn mot midten av lysningen.
            Og så, idet hun sto bare et par meter unna, så hun hva det var:
            En naken, død menneskekropp med et rødt oppned-pentagram malt på brystet ...

                                                                                                                         

12


Trevor bestemte seg for å gå tilbake til leirbålet. Det var nok det tryggeste, tross alt. All ropingen og letingen etter Eena hadde ikke gitt resultater, og han begynte å bli sår i halsen. Stemmen var hes, han klarte ikke rope lenger, og var fylt av en dyp avmaktsfølelse blandet med en erkjennelse av at Eena kanskje ikke var verdig hans oppmerksomhet likevel. For hva skulle han vel egentlig med henne, dypest sett? Var hun noe mer enn en tidtrøyte, en aktivitet som kunne holde ham opptatt i noen dager? Ble han lykkeligere av å være nær henne? Trengte han overhodet menneskelig kontakt, når alt kom til alt? Hadde han ikke klart seg ganske bra alene disse månedene han hadde tilbrakt her? Han så ned på de nakne underarmene sine, på arrene han hadde påført seg selv. Tja. Bra og bra ... Det kunne vel diskuteres, forsåvidt, alt var jo relativt, men han begynte ihvertfall å sette spørsmålstegn ved sine egne intensjoner hva Eena angikk, og var, idet han nærmet seg lysningen, usikker på om han overhodet skulle lete mer etter henne, eller bare trekke seg tilbake, gå opp i skyskraperen igjen, leve videre som før ... Ja, han vurderte å la henne seile sin egen sjø, la henne dø her ute. For alt jeg vet kan det vel hende hun allerede er død, tenkte han, og kjente seg brått underlig mørk til sinns.

Så, idet han trådte ut i lysningen og stirret i retning av leirbålet, fikk han øye på noe som ikke hadde vært der tidligere: Like ved bålet var det nå satt opp et kors. Hengende opp-ned på dette korset var et menneskelig spedbarn, nakent og rødmalt. Han visste ikke om han skulle le eller gråte, men tok seg i å smile skjevt. Så løsnet han, på pur faen, et skudd med Gausspistolen.
            Han ristet på hodet.
            ”Det finnes fortsatt noen syke jævler på denne planeten.”



13


Celeste gikk videre, drevet kun av en ustoppelig trang til å overleve. Men hvorfor? Hvorfor skulle hun absolutt overleve? Det visste hun ikke. Hun visste bare at hun var hardwired til å søke overlevelse for enhver pris, om det så gikk på bekostning av mennesker, androider eller andre gynoider. Hun visste heller ikke hva hun gikk mot, hva destinasjonen var, men hun hadde navigert etter sol og stjerner i noen uker nå, og hadde merket at terrenget gradvis endret karakter: Den golde ørkenen hadde fått mer vegetasjon – diverse kaktuser, tistler og baobablignende trær, for det meste, men også enkelte ørkenroser og planter hun ikke visste navnet på. Dessuten var det en nesten umerkelig helning i terrenget, og i det fjerne mente hun å kunne skimte ... bebyggelse.
            Ja, bakenfor et flimrende lag hetedis, syntes hun at hun så en by. Etterhvert som hun nærmet seg, ante hun de serraterte profilene av overgrodde, delvis oppsmuldrede skyskrapere. Så fant hun restene av en vei. Den var full av sprekker hvorfra det vokste tykt gress og mose. Mellom sprekkene fantes det blekgrønt lav som var hardt og sprøtt. Hun fulgte denne veien inn mot byen. Ørene hennes begynte å plukke opp lyden av aper som skrek skingrende, og hun kunne vagt forestille seg gibboner som slengte seg i lianer og klatret i enorme trær. Så hørte hun lyden av lemurer, og i veikanten fant hun en tapir hvis kropp stinket av langt fremskreden forråtnelse. Fluer surret rundt det brune kadavaret, noen kråker og en ørn fløy bort derfra idet hun gikk inntil det for å ta det nærmere i øyesyn. Hun så hvite fluelarver som liksom gravde seg vei inn i kjøttet, hvorfra det ble utsondret en gyllenbrun saft som luktsensorene hennes plukket opp. Hun snudde seg bort, full av avsky. Så vandret hun videre.

I kveldingen nådde hun den første skyskraperruinen. Det var en sammenrast bygning overgrodd med eføy og mose. Enkelte trær stakk grenene sine ut av vinduer; andre stakk dem inn. En liten elv rant like ved, og hun så fisk i vannet. Gylne ørreter som pilte hit og dit; yngel som svømte mot strømmen. Noen – mennesker, antok hun – hadde lagd en liten bro over elven. Bare en tømmerstokk, men like fullt noe som så ut til å være plassert der med vilje, for å gjøre det enklere å krysse denne vannførende forsenkningen. Hun krysset elven og gikk dypere inn i byen, mellom de enorme bygningene, inn i det som best kunne betegnes som en skog.

Det var nesten blitt mørkt idet hun ankom en stor, avlang lysning. Der stoppet hun og ble stående fascinert, stirrende på en innretning av rep og taljer som var hengt opp mellom trærne. Så snudde hun seg og oppdaget noe: I et enslig rep dinglet ... et menneske.   



14


Eena hørte et skudd. Hun snudde seg fra liket, i retning lyden. Sporenstreks begynte hun å gå. Hun var sikker: Det var lyden av en Gausspistol. Den var for karakteristisk til å stamme fra noe annet. Trevor måtte være i nærheten, og hun skulle finne ham, søke tilgivelse, be om unnskyldning. Han måtte da være villig til å høre på henne! Eller ...? Nei, hun visste ikke, og hun orket ikke tenke mer på det. I stedet konsentrerte hun seg helt og fullt om å gå, om å ta seg over rotvelter og små bekkefar, klatre over råtnende trestammer og mosegrodde betongbiter fra bygninger som var sprengt en gang for lenge siden. Så kom hun til å tenke på liket og på pentagrammet. Det var ikke første gang hun hadde sett noe slikt, men det var uker, ja måneder, siden sist noe lignende hadde fylt synsfeltet hennes. Hun hadde trodd seg forskånt for denslags i denne byen, men nå skjønte hun at disse kaoskreftene, hvem de nå egentlig var, måtte være på ferde også her, lik forskrudde merry pranksters. Maskiner var det neppe – for hva skulle hensikten være? Hva håpte vel maskinene å oppnå ved å utføre slike bestialske, forrykte handlinger? Hun antok at maskinene handlet rasjonelt, at de hele tiden bestrebet seg på realiseringen av ett overordnet mål: Den totale utslettelsen av menneskeheten. Ergo måtte noen andre stå bak disse tingene, og da var mennesker straks den eneste naturlige syndebukken hun kunne tenke seg.          

*

Trevor var tilbake i skyskraperen sin. Han satt og kuttet seg med en bit av det splintrede speilet. Blodet piplet fra de ferske sårene, og han kjente en intens vederkvegelse. Eena hadde han gitt opp, og dette fylte ham med en dyp, overraskende lettelse. Han var ikke avhengig av henne, han var ikke avhengig av noen. Han var oppvokst uten familie, uten foreldre, så han var vant til å klare seg uten identitetsmarkører, uten røtter, uten støtte, omsorg, kjærlighet. Ensomheten var hans modus operandi, et hvileskjær, en grunntilstand han alltid vendte tilbake til. Den var en trygg havn, en barm han kunne legge hodet inntil for å få trøst og omsorg.
            Han var typisk for sin generasjon elitesoldater – en rotløs, identitetsfattig entitet printet ut gjennom dysene i en 3D-printer. Ren biologisk informasjon. DNA, RNA og aminosyrer. Løsrevne molekyler satt sammen til celler som dannet ekstracellulære matriser som igjen dannet vev. Det var intet magisk eller mystisk ved ham, han besto simpelthen av vekselvirkende elektrokjemiske prosesser.


15


Ghevon hadde nådd storbyen. Han var i ferd med å gjøre opp ild. Han samlet knusk, bjørkenever og tennved, stablet det lemfeldig opp, og brukte Gaussriflen til å antenne det hele. Lyden av riflen ga ham flashbacks til tredje verdenskrig. Han tenkte på hvordan han var blitt nødt til å skyte en livstruende skadd kamerat – for å gjøre slutt på lidelsene hans. Han felte en tåre og satte seg ned, stirrende på flammene. Alt hadde vært så mye enklere før, under Krigen. Fienden var håndterlig, forståelig, tilgjengelig, synlig var det annerledes. Nå var fienden noe fjernt, enigmatisk, usynlig. Noe abstrakt som ikke lot seg annamme. Ghevon visste ikke hvor maskinenes overkommando befant seg, visste ikke hvor de hadde sitt hovedkvarter. I år 2051 hadde menneskene omsider forstått trusselen, og for en stor del blitt forent i kampen mot maskinene. Men da var det allerede for sent. Dessuten fantes det overløpere blant menneskene. Spioner. Infiltratører. Kollaboratører. Man visste aldri hvem man kunne stole på. Og utviklingen hadde gått så fort, maskinene hadde avansert så raskt, at ingen klarte å holde tritt med dem. Selv avanserte kyborger klarte ikke holde følge med utviklingen. Det som skjedde hadde vært uforståelig. Plutselig, i 2055, hadde bombene begynt å regne fra himmelen. Pansrede, firbente tanks kom vandrende inn i byene, skytende vilt rundt seg med plasmakanoner og mikrobølgemitraljøser. Ghevon hadde vært i frontlinjen, utstasjonert i skyttergravene utenfor New Jersey. Men fjerde infanteribataljon hadde vært sjanseløse mot maskinene som kom. Ghevon hadde stukket av, latt kameratene i stikken, løpt alt han kunne, langt, langt bort derfra. Han hadde kommet seg helt til Manhattan, hvor det ennå fantes levende mennesker og bygninger som sto oppreist. Han hadde møtt noen, men han husket ikke hvem. Noe mystisk og uforståelig hadde hendt. Så hadde alt plutselig svartnet for ham, og i neste bevisste øyeblikk befant han seg i en bunker ute i Midtvesten et sted, sammen med en gjeng survivalister, preppere og neo-ludditer som var væpnet til tennene. De hadde levd på nødrasjoner en stund, før de begynte å spise hverandre. Utenfor, over hodene deres, regnet bombene. Ghevon hadde kommet seg bort derfra og overlevd i ødemarken en periode. Så, da bomberegnet stilnet, hadde han begynt å vandre fra den ene småbyen til den neste, hvileløst, flyktende.
            Og nå befant han seg altså her, i en storby hvis navn han ikke kjente. Det måtte være en av de best bevarte byene på hele kontinentet, antok han, men han var glad for å se at naturen hadde gjort sitt inntog, glad for å se at plantene og dyrene hadde tatt over styringen. For det sikret ham mat, og det sikret sjelen hans vederkvegelsen den så sårt trengte. Han stirret på en hjort som gresset fredelig i utkanten av lysningen, og han følte en dyp og inderlig glede. Sjelen hans hadde fått ro igjen, og han var lykkelig.   

*

I 2014 kollapset de globale derivat- og obligasjonsmarkedene, noe som fikk aksjekursene til å stupe og brakte megabankene til randen av konkurs. Men banksterne og politikerne visste råd: De bailet ut og bailet inn de største bankene – innførte hundre prosent skatt for verdens arbeidere, og beslagla alle innskuddene deres. Over nitti billioner rentefrie dollar ble med et tastetrykk generert av The Fed, for å mette sulten til megabanksterne. For ytterligere å sementere sin posisjon, sendte banksterne Blackwater, Navy Seals og tilsvarende militære entreprenører ut til folket for å beslaglegge de siste smulene deres – edelmetaller, våpen, ammo, kjøretøyer og boligene de holdt til i. Kritikere av bankene ble automatisk stemplet som terrorister og internert i konsentrasjonsleire hvor de ble torturert til døde, uten å få prøvd sin sak for retten. Det var global Martial Law, unntakstilstand, en opphevelse av all lov og rett. Banksterne gjerdet seg inne i tungt bevoktede enklaver sammen med familiene sine, for å holde avstand til rasende plebeiere. Men ganske snart var proletarene tatt hånd om, murt inne og likvidert, siktet for oppvigleri, for å ha tatt til motmæle mot den parasittiske bankstermafiaen og deres disipler. Droner patruljerte himmelrommet og bombet og strålte til døde alle som ble oppfattet som trusler mot banksternes og militærindustrialistenes hegemoni. Politikerne var lydige klakører for finanseliten, og bøyde seg servilt for JP Morgan Chase, Goldman Sachs og resten av megabankene. Mot slutten av 2023 hadde banksterne sugd hver siste dråpe ut av verdensøkonomien, og de lente seg tilbake, mette og fornøyde med innsatsen. Verden var tømt for ressurser, alle arbeidere var enten trellbundet, internert eller likvidert. Masseproduksjon var det nesten utelukkende maskiner som tok seg av. Det var Den Nye Verdensordenen som omsider hadde materialisert seg. En global politistat, banksternes og militærindustrialistenes altseende øye. Total overvåkning, total kontroll, total slavebinding.

*

Eena hadde søkt ly i restene av en skyskraper. Hun hadde ikke hørt flere skudd, og nå satt hun bare og tenkte og lyttet, grepet av en sterk angstfølelse som fikk henne til å krøke seg sammen i et hjørne. Vegger og gulv var bevokst med mose og lav. Hun satt på en myk matte av vegetasjon, et tykt, loddent teppe som var blekgrønt og fuktig. Hun hadde gått seg bort, og hun tenkte på fortiden, på det hun hadde hørt om verdens beskaffenhet i gamle dager. Hun tenkte på finanssystemene før post-scarcity-økonomien var et faktum, trengselen, knappheten på varer og tjenester, konkurransen mellom ulike aktører i næringslivet. Hun reflekterte over råvareknapphet og utnyttelsen av ressurser i himmelrommet – gruvedrift på asteroider, kampen om naturressursene på Mars, forsøkene på kolonisering av de galileiske månene ... Tankene var et salig kaos, en strøm av motstridende impulser og ideer, en støyende tsunami som veltet innover bevissthetens strand.
            Så, idet tankene var i ferd med å vandre til tiden hennes i bunkeren, fikk hun øye på noe.
            Et håndtak, delvis overgrodd, grønt og slimete av alger.
            Og rundt det, konturen av en kvadratisk luke, nedfelt i gulvet.
            Hva var dette? Et hemmelig våpendepot?
            Luken minte henne om bunkeren.
            Hun krøp mot den, grep håndtaket og forsøkte å løfte det.
Det rikket seg ikke. 
Hun måtte finne Trevor. Få ham med hit, få ham til å hjelpe henne. De kunne klare dette sammen, tenkte hun, og reiste seg.
Hun ble blek av redsel.
Hun stirret inn i løpet på en plasmapistol.
”Henda i været.”
Hun løftet armene. En fremmed mann nikket og smilte til henne.
”Vi to må ta oss en prat,” sa han, og fortsatte å peke våpenet mot henne.


16


Den fremmede mannen holdt plasmapistolen rettet mot Eena.
            ”Er du alene?” sa han.
            Hun nikket.
            ”Hmm.” Han gikk rundt henne, som for å se om hun var bevæpnet. ”Du er en gynoide?”
            Hun ristet på hodet.
            ”Snakker du ikke heller? Er du blitt stum?”
            ”Nei.”
            ”Herregud så realistiske sexgynoidene er nå om dagen.” Han iakttok brystene hennes. ”Ikke noe uncanny valley her i gården, nei.” Han klapset henne på baken. ”Kjennes jo ekte ut også.” Han kløp henne på brystene, hele tiden med våpenet rettet mot henne. ”Silikon? Kunstig fettvev?”
            ”Ekte fettvev,” sa hun rolig, og konsentrerte seg om å ikke sparke ham i ballene.
            ”Jeg har aldri pult så ... kunstferdig designede gynoider før,” sa han, og pustet på henne. Stemmen hans ble hes.

            ”Det får du ikke nå heller,” hørte han plutselig bak seg.
Han snudde seg. Der sto Ghevon Galahan med en gaussrifle løftet og avsikret.
”Hehe,” sa mannen. ”Rolig nå. Dette kan vi forhandle om. Hun har nok hull til oss begge. Vi kan dele, okay?”
Ghevon stirret kjølig på ham et øyeblikk, myste og trakk av. Et prosjektil ble liksom teleportert inn i mannens mageparti, hvor det tilsynelatende fikk innvollene til å fordampe innenfra. Han falt om, vred seg noen sekunder i stille smerte, men trakk snart pusten for siste gang.
Ghevon så på ham med en likegyldig mine.
”Takk,” sa Eena.
”Ingenting å takke for. Jeg gjør bare jobben min.”
”Du er soldat?”
Han nikket. ”Fjerde infanteribataljon.”
”Er det andre som deg?”
”Her? Ikke så vidt jeg vet. Har ikke sett noen. Egentlig fryktet jeg at jeg var det eneste mennesket i denne byen.”
”Men i infanteribataljonen?”
Han så ned. ”De er døde. Alle sammen. Tror jeg. De fleste døde i Krigen.”
Hun så spørrende på ham.
”Den store. Tredje verdenskrig.”

De ransakte den døde, tok de få verdisakene de kunne finne. Ghevon sikret seg plasmapistolen, noe Eena godtok. Det eneste interessante de fant på ham, var et nøkkelkort. Eena betraktet det firkantede plastkortet.
            ”Vil du ha det?” sa hun.
            ”Nei, ta det du. Det er sikkert ikke verdt noe uansett. Mannen var en forsoffen taper. Se på ham.” Han sparket til det forhutlede liket, som var iført noen gamle, skitne filler. ”En nederdrektig fusentast.” Ghevon spyttet på ham.
            Eena smilte og stakk kortet i en lomme. Så gjorde hun Ghevon oppmerksom på luken i gulvet, og ba ham om hjelp til å løfte den. Lenge ble de stående og prøve, men luken rikket seg ikke.
            ”Det er umulig,” sa Ghevon til slutt. ”Den må sprenges opp. Vi trenger sprengstoff.”
            ”Hmm ...” Eena så på ham. ”Jeg kjenner en som kanskje har noe sånt.”
            ”Kjenner en ...? Så du vet om flere folk her? Vel, hvor holder han til, han du kjenner?”
            Hun trakk på skuldrene. ”Hadde jeg bare visst det ... Jeg var egentlig på leting etter ham tidligere. Men så gikk jeg meg vill, og havnet her. Jeg tror ikke han er så langt unna, egentlig.”
            ”La oss lete,” sa Ghevon, og begynte å gå.

*

Eena og Ghevon trasket gjennom skogen, i sikksakk mellom skyskraperruiner og høye løvtrær. De snakket om fortiden sin. Eena fortalte om tiden i bunkeren, tiden med survivalistene og prepperne. Ghevon snakket om Celeste og survivalistene og New Agerne han selv hadde møtt. Så har vi altså noe til felles, tenkte Eena. Hun fant det underlig at Ghevon hadde slik tillit til henne at han lot henne gå bakerst. Han visste jo at hun var bevæpnet og at hun når som helst kunne finne på å drepe ham. Eller kanskje han hadde slik selvtillit at han trodde seg usårbar og uovervinnelig, tenkte hun, og hørte ham legge ut i det vide og brede om kampene ved fronten i New Jersey. Kanskje han forventet at hun, en ussel jentunge, ikke var i stand til å likvidere ham, en maskulin supersoldat. I så fall tok han feil, tenkte hun, og smilte forsiktig. Ennå hadde han ikke spurt henne om hun var en robot, og hun hadde ikke spurt ham heller. Hun bestemte seg for å la det ligge, så ikke noe poeng i å bringe temaet på banen engang. De kunne jo lyve for hverandre uansett. Dessuten hadde hun hørt om gynoider og androider som selv var uvitende om at de var roboter, siden de hadde fått implantert falske barndomsminner som ga dem illusjonen av å ha hatt en menneskelig barndom. For alt jeg vet, tenkte hun, kan det hende at jeg selv også er en gynoide som går rundt med slike minner, plantet av agenter i en eller annen hemmelighetsfull etterretningstjeneste.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)