Follow by Email

lørdag 22. juni 2013

Om samfunnets holdning til selvmord



Selvmord er vårt største tabu. Man har ikke lov til å snakke om det. Det skal ties i hjel. Men tiekampanjen virker mot sin uttalte hensikt.


Mediene har ikke lov til å omtale selvmord, pga. den angivelige smitteeffekten. Men denne fortielsen bidrar faktisk bare til å høyne selvmordstallene. Tabuet gjør det bare enda vanskeligere for dem som sliter. 

Det må ties i hjel. Feies under teppet. Man får ikke snakke om det. Det er en stilltiende overenskomst mellom mediene. Man så det jo bl.a. da Stig Sæterbakken begikk selvmord. Jeg skjønte med EN gang at det dreide seg om selvmord, selv om mediene ikke sa et ord om dødsårsaken. (Faktisk konkluderte jeg med at det var selvmord, nettopp FORDI dødsårsaken ble forbigått i stillhet.) Denne selvsensuren bidrar til å skape unødige spekulasjoner og feilaktige slutninger. Folk som meg trekker forhastede konklusjoner pga. tabuet. F.eks. konkluderte jeg med at Trond Brænne også hadde begått selvmord, da han for en tid siden døde. Siden mediene ikke sa et ord om dødsårsaken. Men det viste seg senere at han døde naturlig, av hjerneslag.


Først i omtalen av Sæterbakkens begravelse, ble det bekreftet at det dreide seg om et selvmord.

Det tragikomiske her er jo at Sæterbakken var kjent for å være utrolig depressiv og suicidal. Han skrev jo til og med flere bøker om emnet. Likevel ville nesten alle kollegene hans fortie selvmordet, enda de visste om det. De latet som at de ikke visste. De ville opprettholde den småborgerlige fasaden, ville for enhver pris unngå å ta ondet ved roten, gå inn til kjernen av problemet, nemlig åndsmenneskets umulige livsvilkår, åndsmenneskets kamp mot sine indre demoner, åndsmenneskets uopphørlige søken etter mening i en tilværelse som ikke kan tilby slike ting.

Noen mennesker graver seg inn til problemets kjerne: Fraværet av mening i vår eksistensform. Alt handler om å skape en karriere for å opprettholde en fasade og betjene gjelden man bygger opp til banksternes storslagne maktapparat. Alt handler om å skaffe seg et 9-til-4-liv med penere, mer velholdt plen og hus enn naboen. Men enkelte tenkende individer gjennomskuer dette fesjået av løgner, bedrag, hykleri og forstillelse. Enkelte gjennomskuer skuespillet og falskheten som er så enerådende i vår verden. Og disse ender som regel opp med å ta saken i egne hender.

Heder og ære til Jenny Klinge, som snakket åpent om ektemannens selvmord.



3 kommentarer:

  1. Helt riktig, dette er et av våre absolutte tabu.
    Hopper bare direkte til mitt poeng her.

    Vi har ikke valgt tilværelsen, våre foreldre tok det valget for oss. Og du skal fan meg elske livet, ellers..

    SvarSlett
    Svar
    1. Trenger du noen å snakke med?

      Slett
  2. På en måte kan man jo si at foreldrene våre heller ikke tok det valget, siden de ikke visste hvilken personlighet vi ville få. De kunne ikke forutse om de fikk depressive eller lykkelige barn, f.eks. Men jeg skjønner hva du mener.

    På den annen side: Dypt depressive, suicidale mennesker burde kanskje tenke seg om et par ganger før de setter barn til verden. Men man kan selvsagt ikke nekte dem å gjøre det. Noen får jo barn bl.a. fordi de er ensomme, og trenger selskap.

    SvarSlett

:-)