Follow by Email

søndag 12. mai 2013

Fra den norske skolehverdagen anno 2013 (kladd)




            ”Hmmm ... Se nå. Hvis jeg kutter ham her så løsner kanskje ... hey, hold ham fast! Hold ham fast, da! Sånn ja ... Altså, jeg kan kutte ham her, for å få løs ... Hehe, se på skoene hans, da! Se så billige! Faen, ta noen bilder og last dem opp til Instagram. Legg dem på bloggen og YouTube. Og Face.”
            Hugo fører skalpellen langsomt mot Olavs øyeeple. Olav gråter stille, forvisset om at ingen kan høre ham, overbevist om det nytteløse ved å skrike mer. Han har allerede skreket seg tom, tømt seg for energi, tømt seg for håpet om å bli reddet. Hugo, Lena og Ronny står bøyd over ham, smilende. Lena og Ronny holder ham fast. Olav klarer ikke sprelle – kneskålene hans er knust, føttene er kappet av ham. Flere ganger har han mistet bevisstheten; hver gang har de slått liv i ham igjen. De bestreber seg på å la ham oppleve smerten, vil forsikre seg om at han føler alt sammen.
            Hugo stikker skalpellen inn i Olavs øyekrok. Instinktivt forsøker Olav å lukke øyet, men det øvre øyelokket kuttes opp. Blod pipler ut. Smerten er uutholdelig. Som et papirkutt ganger tusen. Så kjører Hugo skalpellen inn i selve øyeeplet, slik at det punkteres. Væske renner ut. Olav svimer av, men Lena sparker liv i ham.
            ”Våkne, lille faen!” skriker Lena. ”Du skal ikkje søva bort sumarnatta!”
            Olav gråter forpint.
            ”Hvorfor gjør dere dette mot meg?” hulker han.
            ”Verden er smerte,” messer Lena. ”Livet er kaos, fiendtlighet og mord.”
            ”Chaos, hostility, murder,” messer Ronny og Hugo i kor, om igjen og om igjen.
            Lena tar frem mobilen sin – en Samsung Galaxy S4 – og begynner å filme den videre seansen. Hun smiler mens Hugo skjærer av Olav leppene. Hun gliser bredt idet Ronny drar ut fortennene hans med en rørtang.
            ”Ingen bryr seg om deg, Olav.” Lena stirrer på ham. ”Foreldrene dine hater deg like mye som vi gjør. Du er verdiløs. Du er en taper.”
            ”Universet bryr seg ikke,” sier Hugo. ”Kosmos er likegyldig, blindt, mørkt og kaldt. Alt er meningsløst. Å kjempe imot oss er meningsløst. Vi er representanter for Gud, Satan og universet selv. Vi gestalter den naturlige seleksjonen. Vi er allmektige. Du er ingenting. Et null. En ubetydelig fotnote i livets bok.”                    
            Hugo skjærer av et øre mens de andre holder Olav fast.

Bak seg hører de skritt. De snur seg. Det er en voksen. De drar kjensel på henne.
            ”Hei, lærer,” sier Lena. ”Vi holder bare på å leke.”
            Frøken Andersen nikker anerkjennende. ”Det er viktig å leke.” Hun smiler og stiller seg et par meter unna dem, observerende seansen. ”Gi meg kniven, Hugo. Jeg skal vise dere hvordan det gjøres.”
            Hugo rekker henne kniven og trekker seg unna.
            Frøken Andersen bøyer seg over Olav mens Lena og Ronny holder ham fast.
            ”Se her, Hugo, du må holde kniven sånn. Også må du snitte på denne måten. Du gjorde det jo helt feil. Du må løsne øyeeplet hans slik. Også må du liksom ... grave det ut på denne måten her. Man må sørge for å få med seg selve synsnerven også, slik at eventuelle leger ikke kan rekonstruere synssansen hans en gang i fremtiden. Hmmm ... Skal vi se ... Der ja! Der kom det! Nå må vi bare ignorere den forferdelige skrikingen hans mens vi leter etter andre organer å fjerne ...”

Det ringer inn. Fra skolegården, gjennom skogholtet, kommer en dresskledd, middelaldrende mann gående. Frøken Andersen snur seg mot ham.
            ”Rektor Olsen? Du? Her? To what do I owe this exquisite pleasure, so to speak, if you pardon my french?”
            “Jeg skulle bare se hvordan det går,” sier rektor Olsen, og stopper i lysningen. Bak ham kommer et kobbel lærere, kokker og servitører, noen bærende bord og stoler, andre bærende gryter, tallerkener, kniver, gafler og annet bestikk og husgeråd. Det kommer kelnere med eksklusive vinflasker, kjøkkensjefer med hvite kokkeluer, kjøkkenassistenter med assortert tilbehør. Og det kommer sangere og skuespillere, dresset opp til fest. Alle flokker seg rundt Olav, hvis bevisstløse kropp er i ferd med å falle fra hverandre, revnende i sammenføyningene. Opptil flere personer veksler på å partere ham. Han deles i tynne skiver og små biter som anrettes direkte på tallerkener eller puttes i gryter og stekepanner for å utsettes for varmebehandling sammen med olje, grønnsaker, rødvin, buljong og diverse halvfabrikata. Rektor Olsen bivåner det hele, ser til at alt går riktig for seg mens assistenter dekker et langbord. Det gjøres opp ild. Forretter og dessert tilberedes av noen, mens andre – kledd i lederhosen, nettingstrømper, flosshatt og bowlerhatt – begynner å danse vaudeville-aktig i lysningen, hoppende arm i arm mens de svinger spaserstokker. De sparker, snart med det ene beinet, snart med det andre, hele tiden syngende på en kabaret-aktig vise om Det Ondes Problem, universets natur og menneskets iboende ondskap. Rektoren og flere lærere klapper takten.
            ”For et nydelig varieté-nummer!” sier rektor Olsen, og tygger på en bit av Olavs halvstekte hjerne, nippende til et glass breddfullt av guttens ennå kroppsvarme blod. ”Hmmm ... Er dette Fairtrade, mon tro?” Han snur seg mot frøken Andersen. ”Vet du om dette er Fairtrade, frøken Andersen? Er det kortreist mat? Økologisk?”
            Frøken Andersen rister avkreftende på hodet, hvorpå rektoren straks spytter ut det han hadde i munnen.
            ”Pføy!” utbryter han. ”Fysj og fy! Jeg spiser bare kortreist mat og mat som er produsert i henhold til strenge ernæringsmessige kvalitetskriterier, samtidig som bondens rettigheter ivaretas på en måte som er verdig, respektfull, tolerant, økologisk, bærekraftig og skånsom overfor naturen. Kjøttproduksjon skal skje på en human måte som ivaretar dyrets følelse av verdighet, integritet og selvrespekt. Dyret skal ikke bare være et middel, men et mål i seg selv.”    

            ”Fred være med dere, ærede venner!” hører de brått bak seg. Alle snur seg.
            En mann kledd i messehagel kommer gående ærbødig mot dem. Han gjør korsets tegn.
            ”Pastor Halvorsen!” utbryter rektoren smilende.
            ”Guds åsyn lyse over deg, rektor Olsen.” Presten legger en hånd på rektorens skulder og velsigner ham. Så kneler han ved restene av Olav, griper et ribbein og en bit skinke, og begynner å gnage i seg det rå kjøttet mens han nipper til et glass Domaine Leflaive Montrachet Grand Cru.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)