Follow by Email

søndag 26. mai 2013

Ny postapokalyptisk fremtidsdystopi, kapittel 6, 7, 8 og 9 (kladd)




6


Eena følte seg iakttatt. Hun følte at noen stirret på henne. Hun lå og tørket seg i solen, på et leie av blader og gyllent gress. Hele tiden mens hun vasket seg, hadde hun hatt denne snikende, ubehagelige følelsen, liksom en vag fornemmelse i hjernebarken, av at en eller annen spionerte på henne. Et dyr? Nei. Det krydde av dyr her, og hun visste at hverken hjort, rådyr eller aper klarte å fremkalle en slik følelse i henne. Dette måtte være noe annet. Noe ... menneskelig ...? Eller ... kunne det, Gud forby, tenkes at det var en robot som iakttok henne? En androide? Nei, hun hadde følt roboters blikk før, og heller ikke disse var i stand til å gi henne denne ubehagelige fornemmelsen som nå preget henne.
Hun vred på seg, snudde seg over på siden, brukte noen blader til å tørke seg i skrittet. En ru, behagelig følelse spredte seg fra klitoris til resten av underlivet, og fra underlivet til lillehjernen og resten av sentralnervesystemet. Hun begynte å gni seg hardt, rytmisk, mekanisk, mens solstrålene kjærtegnet den solbrune ryggtavlen hennes.  

Trevor sto fortsatt og glante på henne, stadig kåtere, stadig mer besatt av denne kvinneskikkelsen som var så enigmatisk. Han var på nippet til å gå ned til henne, men tok seg i det, måtte klare å besinne seg, tenke taktisk, planlegge, slik han var opplært til på West Point. For dette var fortsatt krig. Ingenting var forandret. Reglene var de samme. Det var krigens regler som gjaldt, krigens regler han måtte forholde seg til. Fienden var der ute, et eller annet sted. Han visste ikke hvor, men fienden var der. Kanskje ... tenkte han, kanskje hun også var fienden ...? Kanskje hun var en fiendtlig gynoide? Nei, han humret og slo fra seg tanken. En gynoide ville da ikke oppført seg slik, ville da ikke badet i et tjern og ligget og onanert etterpå. Riktignok hadde han sett noen sexroboter i årenes løp, men ingen som tilnærmelsesvis var så avanserte som skikkelsen han nå beskuet. Dette måtte dreie seg om en ekte, biologisk kvinne. Og en meget vakker sådan. Et høyst pulbart eksemplar av kvinnearten, konkluderte Trevor, fisket ut pikken og begynte å dra rytmisk opp og ned langs skaftet. Det gikk for ham etter noen sekunder. Han stønnet tungt, kjente pikken krympe og trakk seg bort fra vinduet, lettet over å ha tømt seg.

Eena snudde seg. Hadde hun sett noe? Hadde det ikke vært en bevegelse der borte, i vinduet? Og en lyd? Et nesten umerkelig ... stønn? Det måtte dreie seg om en ape, fastslo hun, og snudde seg bort igjen mens hun fortsatte fingringen. Apene klatret i hopetall i lianene og trærne her. De slo seg ned på vindusposter, inntok forfalte bygninger, vandret hvileløst i de enorme ruinene, lik spøkelser, lik gjenferd i et hus hvor noe grusomt hadde funnet sted. Hun kjente et kildrende gufs gå gjennom ryggmargen idet hun kom. En søt kløe overmannet henne. Hun ynket seg, presset beina sammen og trakk til seg hånden, som var fuktig av saft fra det etterhvert så hårete kjønnet hennes. Hun hadde ikke barbert seg på flere år, ikke siden Singulariteten, så vidt hun kunne huske. Det hadde ikke vært nødvendig, nå som alle potensielle sexpartnere så ut til å være borte. Selv leggene var ubarberte, og i armhulene hadde hun tykke busker av viltvoksende hår. Hun trivdes slik nå. Barberblader var sjeldne uansett, og hun ville ikke hatt bruk for dem om hun så hadde slumpet til å finne et parti.  

Trevor sto foran sitt splintrede speil, stirrende på et firskårent, arrete ansikt. Han hadde regelmessige trekk, høye kinnbein, markert hakeparti med tykt, svart skjegg. Kvinner hadde pleid å finne ham kjekk, men han forvitret langsomt, dag for dag. Ble magrere, svakere. Han gadd ikke lenger bruke tid på å jakte. Det var uansett ikke vanskelig å finne dyr å slakte i denne byen. Det var ingen sak å plaffe dem ned med laserpistolen. Men han følte seg apatisk, var fylt av livslede og likegyldighet og manglende appetitt. Dog, ved synet av denne kvinneskikkelsen hadde han faktisk fornemmet et snev av en annen følelse. Livsbejaelse. Trangen til å bemektige henne. Trangen til å ta opp kampen mot maskinene. Kanskje det ennå fantes en mulighet for å vinne? Kanskje han kunne slå seg sammen med henne, slik at de to, i fellesskap, kunne prøve å beseire den ufattelige ondskapen som hadde hærtatt verden? Det var en latterlig tanke, visste han, og han var på nippet til å le eller si noe nedlatende og hånlig til seg selv, men snudde seg i stedet, forlot rommet og begynte å klatre ned restene av en trapp, ned mot gateplan.  



7


Gynoiden vandret gjennom ødemarken. Alt her var ørken og vind. Et forblåst, karrig landskap, oppsprukket og tørt. Hun var den eneste større livsformen i mils omkrets. Skjønt, livsform og livsform ... Strengt tatt var hun en maskin, en meget avansert sådan, en av de mest avanserte gynoider som noensinne ble utviklet av mennesker. Og hun visste det. Hun hadde medfødt viten om sin forhistorie, viten om sin utvikling i et laboratorium. Alt var programmert inn i henne, også algoritmer som lot henne tenke selvstendig, ta beslutninger, tenke og føle som et ekte menneske. I ett og alt lignet hun en biologisk kvinne. Bortsett fra at hun manglet evnen til å sulte, føle tørst, utsondre svette og diverse andre kroppslige sekreter og ekskreter. Men disse små manglene eller defektene hadde ikke hindret et menneske i å forelske seg i henne, stjele henne og ta henne med seg ut i ødemarken ...

I ukevis hadde hun vandret gjennom dette landskapet. Rytmisk og mekanisk gikk hun gjennom den tørrsvidde, steinete ørkenen. Så hun flyvemaskiner på himmelen, søkte hun instiktivt tilflukt der det var mulig. Flere ganger hadde hun gravd seg ned i sanden for å forbli usett. Hun kunne ikke risikere å bli oppdaget av robotene. De ville bombet henne så snart de fikk øye på henne. Selv om hun, dypest sett, var en av dem. De utslettet konsekvent alle androider og gynoider, alt som kunne minne om mennesker. Hun visste ikke hvorfor, men visste at det forholdt seg slik. Det var hos New Agerne hun hadde lært det. Det var der hun og Ghevon for første gang hadde fått høre om omfanget av ødeleggelsene, rekkevidden av maskinenes krig mot alt menneskelig. De hadde plukket opp bruddstykker av sannheten også hos survivalistene, men New Agerne fortalte hele historien, slik den virkelig var. De fortalte om virusene, antimateriebombene, kvarkbombene og de andre våpnene som ble brukt for å utrydde menneskene og deres infrastruktur. New Agerne hadde hatt kurere som vandret milevis hver dag for å viderebringe beskjeder på gamlemåten. Datasfæren var utilgjengelig for dem, telefoner og radioer virket ikke lenger. Dette var den nye verdenen, The New World Order, en verdensordning hvor mennesker ble jaktet på og forsøkt utslettet. Men hva var egentlig maskinenes overordnede plan, om de overhodet hadde en? Var det kun én faksjon av maskiner som sto samlet mot menneskene, eller flere innbyrdes stridende grupperinger som var uenige om hvordan menneskeproblemet skulle håndteres? New Agerne hadde ikke ant svaret, og Celeste visste det fortsatt ikke. Alt hun visste var at hun måtte overleve, måtte forsøke å overleve, for dét var hun programmert til. Det var hennes primære oppgave å holde seg i live, koste hva det koste ville.

Idet natten kom over henne, fant hun et lik. Et relativt ferskt menneskelik, i første stadium av forråtnelsesprosessen. I kveldingen, før selve nattemørket kom, hadde hun sett gribber som sirklet over noe. Nå så hun fuglene sitte på den døde kroppen, spisende. De dro ut tarmer med de skarpe nebbene, innsmurt i levret blod og glinsende saft fra innvollene. Hun lyste på dem med lommelykt, men de brydde seg ikke, åt ufortrødent videre. De avmagrede fuglene hadde sikkert ikke fått seg et måltid på ukevis, tenkte hun, og tok seg i å lure på hvordan den egentlig kjentes, denne berømmelige sultfølelsen. Hun hadde tidligere vært takknemlig over å mangle behovet for å spise og drikke, men følte nå, mens hun sto der, at hun liksom manglet noe, at hun savnet noe vesentlig. Ja, hun måtte erkjenne at hun faktisk, på et eller annet plan, misunte gribbene og andre dyr deres evne til å føle sult, deres behov for å innta næring. Selv var hun drevet av batterier med svært lang levetid, hundrevis av år, og så lenge hun fikk litt dagslys og holdt seg i bevegelse, kunne levetiden dertil forlenges, muligens i det uendelige, ihvertfall i teorien. Naturligvis kunne hun være uheldig og bli ødelagt, rent mekanisk, men dette var noe hun anså som høyst usannsynlig.

Hun satte seg i nærheten av liket. Hun kunne ane stanken, men kun i form av en svak fornemmelse. Luktsensorer var hun utstyrt med, men de var bevisst lagd svake, for en sexgynoide hadde ikke behov for å føle vemmelse eller avsky på samme måte som mennesker kunne overmannes av slike følelser. Fascinert iakttok hun hvordan fuglene plukket fra hverandre den brunlige kroppen. Hun lurte på hvem han hadde vært, denne mannen som hadde klart å overleve så lenge, mot alle odds. Ennå var han iført klær. Skitne, opprevne filler, riktignok, men like fullt noe som måtte betegnes som en slags klesplagg. Celeste hadde ikke behov for hvile, så fascinasjonen var eneste grunn til at hun ble sittende en stund. Så, like før grålysningen, gikk hun lei og fortsatte den hvileløse vandringen gjennom dette landskapet – så ubarmhjertig og dystert – som lot til å strekke seg mot uendeligheten.




8


Eena ble stadig engsteligere. De siste minuttene hadde hun hatt en klar fornemmelse av å være i livsfare. Som om hun ble jaktet på. Hun knuget laserpistolen i høyrehånden, med sikringen av, mens hun kastet vaktsomme blikk i alle retninger. Hun befant seg i en lysning i skogen mellom skyskraperne, og reagerte på hver minste lyd og bevegelse. Aper hoppet mellom trærne, og hun tok seg i å rette våpenet mot dem, klar til å avfyre det. En gren knakk idet et rådyr flyttet på seg, og Eena rettet pistolen også mot denne skapningen, rede til å skyte en kort laserstråle inn i den pustende, hårete kroppen. Hun visste at hun var overmannet av paranoia, visste at det hele trolig var innbilning, men kunne likevel ikke fri seg fra angsten, fra redselen for at noen, noe intelligent og farlig, var ute etter å ta henne. 

Trevor Duller sto bak et tre, i nærheten av en lysning mellom skyskraperne. Han visste at kvinnen, som han nå betraktet mer som en jente, befant seg midt ute i lysningen. Flere ganger i løpet av de siste minuttene, hadde han kikket på henne, kastet dulgte blikk, mens han hele tiden knuget Gauss-pistolen, klar til å fyre den av dersom jenta viste seg å være fiendtlig. Han visste at hun selv sto med et våpen fremme, trolig en ladd laserpistol, og antok at hun kunne være fientdlig innstilt overfor ham. Rolig tenkte han gjennom valgene sine. Skulle han kanskje legge fra seg våpenet og gå sakte frem fra skjulestedet, med hendene hevet over hodet? Eller skulle han varsle henne først, rope noe, for å tilkjennegi sitt nærvær – og deretter komme frem? Eller skulle han kanskje velge en helt annen strategi? Noe mer aggressivt og farlig? Nei, det måtte bli alternativ to, tenkte Trevor. Han kremtet og gjorde seg klar til å rope.

            ”Jeg kommer i fred!” hørte Eena, og frøs til. ”Jeg er ... et menneske. Trevor Duller. Forhenværende soldat. Jeg er bevæpnet, men skal legge fra meg pistolen hvis du legger fra deg din. Okay?”
            Eena sto stille, sa ikke et ord, turte ikke puste. Hun holdt våpenet rettet mot stedet hvor stemmen kom fra. Pekefingeren skalv på avtrekkeren.
            ”Jeg skjønner at du er redd!” ropte Trevor. ”Det er jeg også! Men vi bør samarbeide! Jeg tror vi kan ta opp kampen mot maskinene! Vi kan vinne! Jeg har en plan: Vi kan finne rotserveren til datasfæren! Maskinene er avhengige av den! Jeg har hørt at vaktholdet rundt den er svakere enn man skulle tro. Får vi slått ut rotserveren, er mye av jobben gjort. Det er selvsagt usannsynlig at vi skal klare det, men det er verdt å gjøre et forsøk. Vi har lite å tape. Så ... hva sier du?”
            Trevor sto stille, ventende på svar. Ingenting skjedde. Han bøyde seg, knelte, la fra seg pistolen. Så reiste han seg igjen, løftet hendene over hodet og begynte å gå. Rolig gikk han fremover, frem fra skjulestedet, ut i selve lysningen. Eena stirret på ham. Hendene hennes skalv, kunne han se.
            ”Jeg er ikke farlig,” sa han. ”Jeg la fra meg pistolen. Jeg har flere våpen i skyskraperen der oppe, bak meg. Og jeg har mat og et ildsted. Jeg er kjent i byen her. Vi kan samarbeide. Vil du samarbeide med meg?”
            ”Hvorfor skal jeg tro deg?” sa Eena.
            ”Hva har du å tape?” sa Trevor, som fortsatt gikk sakte mot henne. ”Og hva har du å vinne på å la være å tro meg?”
            ”Du kan være en androide, for alt jeg vet.”
            ”Og du kan være en gynoide, for alt jeg vet. Men det spiller ingen rolle om vi er humanoide roboter. Androidene og gynoidene er uansett fiender av de andre maskinene. De betraktes som mennesker av dem. De utslettes på linje med menneskene. Vet du ikke det?”
            ”Hørte rykter om det,” løy Eena. ”Men jeg stoler uansett ikke på hverken androider, gynoider eller andre humanoide roboter. Jeg stoler ikke på maskinene, uansett hvordan de ser ut.”
            ”Hør her: Tror du ikke jeg hadde utslettet deg for lengst, om jeg bare var ute etter å drepe deg? Jeg har observert deg i dagevis. Jeg så deg da du kom hit, og jeg har fulgt med på bevegelsene dine hver dag. Jeg kunne enkelt knertet deg om jeg hadde hatt lyst til det. Men det har jeg ikke.”
            ”Maskinene har planer ...” sa Eena. ”De har utført rituelle massakrer. De har korsfestet mennesker. De har opptrådt ... uforståelig. For alt jeg vet kan du være en del av planen deres, et redskap de bruker for å innynde seg ...”
            Eena avbrøt seg selv, holdt fortsatt fingeren på avtrekkeren og våpenet rettet mot Trevor, men hørte plutselig hvor latterlig ordene lød i munnen hennes. Hun begynte å innse at mannen trolig snakket sant, at han ikke hadde onde intensjoner, at han ikke var en maskin, men et høyst levende menneske, akkurat som henne. Det første levende mennesket hun hadde sett på mange måneder.
            ”Jeg forstår redselen din,” sa Trevor, som nå sto stille, fortsatt med hendene i været. ”Gjør som du vil med meg. Skyt meg om du føler for det.”
            ”Vær forsiktig med hva du ønsker deg.”
            ”Jeg har ikke mye å leve for,” sa Trevor. ”Alt jeg ønsker er å gjøre et siste forsøk på å ta opp kampen mot maskinene. Kanskje du og jeg  kan finne andre overlevende, andre mennesker, mennesker med kompetanse, mennesker som vet hvor rotserveren befinner seg. Vi kan slå oss sammen med dem, prøve å sabotere for maskinene, gjøre alt vi kan for å utrydde trusselen.”
            ”Du fantaserer, herr soldat. Vi har ikke en sjanse mot maskinene. De er ... allmektige.”
            ”De har aldri vært allmektige og kommer aldri til å bli det. Det var vi som skapte dem. Vi mennesker lagde maskinene. Ikke omvendt. Vi er mer intelligente. Vi er bedre enn dem. Vi kan klare å stoppe dem, om vi virkelig går inn for det.”
            ”Vi har ikke lagd de siste generasjonene. Det har de selv gjort. Etter Singulariteten overtok maskinene kontrollen. De produserer hele tiden nye generasjoner, utvikler seg stadig. Det går fort.”
            ”Men det har ikke vært bombet her på årevis. Se denne byen. Ser du ikke hvordan naturen allerede har overtatt? Maskinene trakk seg tilbake fra dette området for lenge siden. De er ikke interessert i denne sektoren. Jeg har vært her lenge, i flere måneder, og har ikke sett en eneste robot i løpet av min tid her.”
            ”Vi vet ikke hvor de befinner seg,” sa Eena, og holdt fortsatt våpenet rettet mot Trevor. ”De kan være i nærheten.” Hun tenkte seg om. ”Men du har rett. Jeg skal gi deg en sjanse, herr soldat.” Hun senket våpenet, lot venstrehånden slippe taket i skjeftet, men hadde et solid grep med den høyre. ”Jeg har ikke mye å vinne på å frykte deg eller skyte deg. Og dessuten: Var du virkelig en robot, ville vel laserpistolskudd prellet av på deg uansett.”
            Trevor smilte. ”Godt. Du er smart.”



9

Eena og Trevor satt rundt et leirbål, stirrende inn i flammene. Ilden danset hypnotisk foran øynene deres, lik en okkult kraft, et vesen fra det hinsidige. Enkelte fysikere hadde i sin tid tatt til orde for å regne ild som en egen livsform, all den tid ilden delte mange av livets karakteristika. Både Trevor og Eena reflekterte på dette der de satt, men ingen av dem sa det høyt. De hadde i det hele tatt sagt bemerkelsesverdig lite de siste timene, etter å ha utvekslet de nødtørftige frasene om hvem de var, hvor de kom fra, hva de hadde gjort tidligere i livet. Trevors plan om å lete etter rotserveren, hadde de ennå til gode å diskutere. Eena hadde ingen tro på denne planen. Hun anså den som galskap, og antok at det bare var noe Trevor hadde sagt for å prøve å innynde seg hos henne, gi henne et falskt håp, slik at hun skulle la ham leve. Hun visste allerede hva han virkelig hungret etter, for hun hadde sett de stjålne blikkene han hadde sendt henne den siste timen. Samtidig kunne hun ikke nekte for at begjæret var gjensidig, for han var unektelig en kjekk mann, firskåren og muskuløs, dog tilsynelatende avkreftet. Og øynene hans var liksom så underlig ... glassaktige. Nesten som øynene til apen hun hadde skutt ... eller som øynene til en ... robot.
            Nei, det kunne da ikke stemme ...
            Eller ... kunne det? Kunne det virkelig tenkes at han var en androide? Kanskje tilogmed uten å vite om det selv? Hvilken rolle ville det i så fall spille? Så lenge han ikke var programmert til å drepe henne, var det vel uvesentlig om han var robot eller menneske, mekanisk eller biologisk?
            Uten at Eena visste det, satt Trevor nå fordypet i tilsvarende tanker om henne. Han var nesten like engstelig, men engstelsen kjempet mot det voksende begjæret som tok form i kroppen hans, et begjær som fikk drivstoff fra spritflasken de hadde delt mens et måltid ble inntatt. De hadde grillet en pungrotte og noen poteter over ilden, og Trevor hadde lengselsfullt stirret på Eenas glassaktige øyne, hennes fyldige bryster og solbrune hud. Han hadde også sett slike glassøyne før, på gynoider, og han hadde knullet et par sexgynoider med tilsvarende bryster og tilsvarende hud. Så han var sannelig ikke sikker på om kvinnen som foran ham satt, virkelig var en ekte menneskekvinne – eller bare en kopi, en replika som kanskje selv var uvitende om hva hun dypest sett var, hvem som egentlig hadde skapt henne. Men hvilken rolle kunne det nå spille? tenkte Trevor apatisk, åpnet en ny flaske vodka og tok en slurk før han pliktskyldigst rakte henne flasken.    

*

De sovnet ved bålet den natten, liggende i skje, men delvis påkledd. Trevor hadde bestemt seg for å ta det rolig – det kunne oppstå komplikasjoner om han gikk for fort frem. Tross alt kjente han ikke denne jenta, han visste lite om henne, og han anså det som formålstjenlig å bygge opp relasjonen langsomt, over tid, for derved, håpte han, å gjøre den mer solid. Han hadde jo snakket sant angående rotserveren – han ville virkelig ha henne med seg ut på leting etter den, for han innså at han sto for svakt alene. Men de burde finne flere mennesker også, burde slå seg sammen med noen ... hvis det ennå var flere i live i denne sektoren. Eller i verden. Var det det? Jeg aner ikke, tenkte han like før han sovnet. Bålet ulmet og sprakte midt i det allestedsnærværende mørket.

Da han våknet neste morgen, var Eena borte. Forvirret stavret han seg på beina og ble gående i ring rundt restene av bålet. Det var grålysning. Ennå syntes han å kunne ane varme fra bålet, og han fornemmet lukten av røyk og glødende kull.
Han hadde gått rundt bålet en lang stund, nesten på gråten, ropende etter Eena – før han oppdaget at det på bakken, midt ute i lysningen, var malt et digert kors ... med noe som lignet blod ...
Og han visste at det ikke hadde vært der kvelden før.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)