Follow by Email

søndag 5. mai 2013

Ny postapokalyptisk fremtidsdystopi, kapittel 2 (kladd)




I en av byene hadde Eena plutselig befunnet seg foran et menneske hengende opp-ned på et kors. Huden var flådd av, og lå i remser rundt foten av korset, som var i børstet aluminium. Hendene og føttene var smeltet fast til metallet. En rekke barn var lagt ut på bakken rundt, ordnet i et pentagramformet mønster. Hun gråt ved synet. Hvem kunne ha gjort dette? Hvem var i stand til å gjøre noe sånt?

*

De pansrede allterrengrobotene stoppet ved de utbrente restene av et skogholt. De gransket omgivelsene før de slo rot i bakken og gjennomgikk en metamorfose. Metallegeringene og komposittmaterialet de besto av, skiftet form, ble omdannet til organisk materie, en stor boks, en 3D-printer lagd av kjøtt, som ganske snart sugde til seg næringsstoffer fra jorden – råtnende løv, humus og døde insekter – og omdannet det til menneskelignende DNA, RNA og aminosyrer som ble printet gjennom nanoskopiske dyser. Komplekse molekyler tok form i en ionisert næringsvæske, bandt seg sammen til hverandre, dannet celler som i sin tur dannet matriser av muskelvev, fettvev, bein og innvoller. Solen skinte på himmelen idet to voksne hominider trådte ut av boksen, nakne og innhyllet i slim. De blunket med øynene og begynte å snakke med hverandre.


*

Eena betraktet restene av den enorme byen. Et kjølig vinddrag fikk huden hennes til å nuppe seg mens hun iakttok de veldige ruinene. Skyskrapere som hadde gått i oppløsning, bregner og palmer som hadde hærtatt gatene, sprengt seg vei gjennom asfalt og betong. Lav og mose som dekket de harde overflatene og langsomt åt seg inn i steinete materie. Grønne alger som levde i små vannpytter, slimete og illeluktende. Lianer og eføy som klatret oppover veggene, opp på vindusposter, inn gjennom de knuste vinduene til forslitte kontorbygg som var i ferd med å falle fra hverandre, smuldrende opp under vekten av tiden selv, en tid som var rastløs, som ikke fant ro med seg selv, en tid som alltid måtte jage videre, tilsynelatende på jakt etter noe ... Men hva, akkurat? Hva var det egentlig tiden jaktet på? Hva var det den lette etter? Hvorfor var den så hvileløs, så utrettelig i sin søken etter dette enigmatiske, dette dulgte og uvisse? Hva var målet med det hele? Forenelsen av all bevissthet? Omegapunktet? Et univers omdannet til selvbevisst computronium, allestedsnærværende og allmektig?
Eena visste ikke svaret der hun gikk, og hun brydde seg heller ikke nevneverdig, lykkelig som hun var over å endelig ha funnet et sted med planter og dyr. Tårnfalker og musvåker svevde mellom skyskraperne, jaktende på mindre byttedyr lenger nede. Mus pilte over bakken. Rever og rådyr vandret blant de bugnende trærne. En ape klatret i noen lianer, stirrende ned på henne idet hun nærmet seg. Hun møtte blikket dens, stirret inn i de glassaktige øynene før hun, uten å tenke seg om, rettet laserpistolen mot den og trakk av. Apen falt til bakken, død. Hun skjøt en gang til, for å forsikre seg om at den ikke led unødig.
Den kvelden spiste hun seg mett. Hun grillet apen over åpen ild inne mellom bygningene. Knusk og tennved hadde hun funnet mengder av, og laserpistolen var en utmerket lighter. Tilfreds sovnet hun under en presenning hun spente opp mellom to huskestativer på en lekeplass. De smuldrende barneskjelettene hun hadde funnet der, gravde hun ned i jorden like ved. Hun var lykkelig uvitende om at hun ble iakttatt.








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:-)